onsdag, november 30, 2022

Houellebecq – og faren ved det trivielle (5/2022)

 

«Om er vi heldige, blir vi løftet opp av hverdagen, opp fra bagatellene, opp til det vesentlige, der den store sammenhengen fins. Vi går ut, og kan enda se i øynene til hverandre, at vi er blitt løftet opp i et annet nivå, opp i en annen verden.»

Sigurd Hoel, norsk forfatter om å lese good shit (1890-1960)


Om jeg har glemt at jeg har et nyhetsbrev å sende ut? Så langt derifra. Men hva gjør man da?

Når man sitter nedsyltet i den ene arbeidsoppgaven etter den andre, når ambisjonene om å tapetsere og male ferdig et digert jævla rom eter seg inn i øvrige ambisjoner, og man skal løpe, skal man, og man skal være far og mann og menneske, man skal lese og spise, man skal lese begredelige nyheter og kjenne blodtrykket bykse oppover med strømprisestimatene, nevnte jeg at man skal løpe? helst så mye at kurven i Strava ikke flater ut, men holder seg, og det er greiner som faller ned fordi det alltid stormer i dette landet man har bosatt seg i, digre greiner!, nærmest mammutbein av noen greiner, og det er børs og katedral, det er snørr under små neser og tette, store neser, og det hviskes og tiskes om korona, og det bølger opp og ned og Folkehelseinstituttet varsler tre epidemier i vinter, og det danske motsvaret er ikke hakket bedre, de ansatte i barnehagen himler med øynene fordi alle småkidsa er forkjøla, og gud vet hva det er, gud vet hvordan det skal gå med alt sammen, og så skal jeg skrive et nyhetsbrev?

Det er klart jeg skal det. Det er en kilde til glede, å ha et rom å uttrykke seg i. Men det krever tid. Som alt annet krever det tid. Og jeg hadde denne lange remsen med franske bøker jeg har tråklet meg gjennom, som jeg brenner inne med formidlingslyst over å snakke om, det er Grå sjeler og det er fransk krim, og det er Ernaux og det er Houellebecq – det er Houellebecq som leses når minstejenta sover, når hun ikke våkner fordi hun er forkjøla, men når hun sover, og da ligger jeg i mørket og leser tilintetgjøre, som jeg hygger meg med, og det er jo kanskje litt rart, tenker du, å hygge seg med Houellebecq, men du skal ikke kimse av en god omgang Houellebecq-hygge, jeg må låne Le Soirs ord: «med tilintetgjøre åpner Houellebecq en port mot lyset»[1], og det er det jeg har sagt hele tiden: det er ikke sant alt det vrøvlet som sies om Houellebecq, og når jeg skriver dette, akkurat idet jeg skriver dette, husker jeg et løfte jeg luftet i nyhetsbrevet en gang i fjor – nå skummer jeg gjennom alt jeg har liggende, og der finner jeg det – jeg lovet det i februar, at jeg ville komme tilbake til en bok jeg holdt på med den måneden, og du kan banne på at det var akkurat Houellebecq, så la meg da få lov til å dele det jeg tenker om Houellebecq, et hakk lenger ned her, et essay. Men først: Mye handler om å ha gode bøker parat.

Ha gode bøker på beddingen. Ha dem liggende, klare. Ha dem i alle rom, ha dem i bilen og i veboden. Ha dem på dass, på kjøkkenet og under madrassen. Slik at du har noe å ty til, når det røyner på, for det røyner på, innimellom røyner det på, og du tenker at herregud for et hamsterhjul dette livet er, bare for å komme ut i dagslyset, etterpå, etter timer i møter på internett, etter milelange minutter i møterom, mennesker som mener og snakker og oppgaver som skal løses, og du tenker kanskje på alt annet som står i kø, og så plutselig har du en liten kompis i livet, en datter, en sønn, som plutselig peker opp mot himmelen og sier, med henrykkelse: Månen!

Hvis jeg skulle gi bare et godt råd, så er det ikke solkrem. Det er bøker. Ha en bok du føler deg hjemme i, en bok det er plass til deg i, finn en slik bok, finn deg slike forfatterskap, dykk ned i dem, i tide, grav deg ned i tide! slik at du bevarer vettet, og denne ranten, som er min unnskyldning av et nyhetsbrev, nei, vent litt, det er ingen unnskyldning, det er oppriktighet pakket inn i tid som ikke finnes, kan jo brukes til dette, å si fra om noe som er bra, hundre prosent bra, som jeg så drøyt påstår at noe kan være: Finn deg noe som er hundre prosent bra, eller som har bare en flik av noe hundre prosent bra, og du skal se det går deg vel, også når vi nå går over til desember. Puh.
 
[1] Og jeg vet det, kjære franskmann som leser, jeg vet det, jeg gjorde det igjen, jeg oversatte noe fra fransk, men jeg kan ikke fransk, hvor mye jeg enn skulle ønske det, jeg må nøye meg med oversettelsene, jeg må nøye meg med det som sikkert bare nærmer seg, dette er et av mine lodd, men jeg overlever!



Som altså lovet i februar i fjor, så innfris endelig:

Jeg foreslo en gang for Bokvennen litterær avis, ikke mange årene før verden så annerledes ut, at jeg skulle gjøre et dypdykk ned i Michel Houellebecqs forfatterskap, og av grunner jeg ikke kjenner til, sa de ja, til tross for at det ikke var så lenge siden noen, i spaltene der, hadde ment et og annet om selvsamme franskmanns poesi. Jeg foreslo: La meg lese rubbel og bit av Houellebecq og ta rede på om han virkelig er denne vår moderne verdens største misantrop. Scroller du et hakk ned, får du essayet. Det sto på trykk våren 2019:
 

 

En franskmann til begjær

Som fransk litteraturs temmelig godt voksne enfant terrible har Michel Houellebecq fått rykte på seg for å være en pøbel. Men er det provosere han egentlig vil?

 
Av Thomas J.R. Marthinsen
 
Litt eplekjekt foreslo jeg å lese rubbel og bit av Michel Houellebecqs romaner som er utgitt på norsk. Anledningen var den begivenheten det etter hvert er blitt når den beryktede franskmannen spyr ut en ny omgang galle og serverer det i bokform. Årets bok heter Serotonin – og den ble gitt ut i et førsteopplag på 320 000 eksemplarer i Houellebecqs hjemland i januar. På tampen av februar kom den på norsk.
            De siste to ukene har jeg med andre ord hatt Utvidelse av kampsonen, De grunnleggende bestanddeler, Plattform, Lanzarote, Muligheten av en øy, Kartet og terrenget, Underkastelse og – som det nyeste tilskuddet – Serotonin liggende på stuegulvet som en olm stabel dag og natt, og jeg har lest og lest på de ubarmhjertige tidspunkter av døgnet da resten av familien sov. Jeg har kort og godt mesket meg i Houellebecqs påståtte misogyni og trøstesløshet i så stor grad at det har fått farge mitt blikk på verden. Og om jeg ikke har rukket å lese alt, har jeg i det minste lest fem av dem. Og er i gang med den sjette, som jeg et øyeblikk legger til side for å skrive dette essayet.
            Spørsmålet er så: Hva slags bøker skriver Michel Houellebecq? Lever han opp til det offentlige mytebildet av å være en velvoksen rakkerunge som ynder å provosere sine lesere? Er han en mannssjåvinistisk, objektiviserende, bitter mann som svinger like dårlig med #metoo-bølgen som Giske går en fremtid som rikspolitiker i møte?
            Det korte svaret er både ja og nei. Jeg vil forsøke å forklare hva jeg mener. 
           

Kjærlighet i hedonismens tid

Michel Houellebecq kom til verden som Michel Thomas en eller annen gang i februar 1956. Mest sannsynlig. Noen hevder han er et par år yngre. Uansett tok han ganske snart pikenavnet til bestemora si, som han vokste opp hos fordi mora (som var lege) og faren heller ville reise rundt i Afrika. Han har selv en gang sagt at avvisningen han opplevde som spedbarn ga ham en «fundamental, psykisk brist», og som du kan gjette deg til holder han ikke sine egne foreldre spesielt hellig.
            I gjennombruddsromanen De grunnleggende bestanddeler (1998) serverte han et morsportrett av en hårreisende egoistisk, hedonistisk hippie som gir faen i barna sine. Og selv om hovedpersonene i boka – to halvbrødre – er mer eller mindre fiktive, lar han rett og slett mora deres låne sin virkelige mors etternavn. Dette fikk nevnte mor til å se temmelig mange nyanser av rødt – og til å skrive sine egne memoarer. I et intervju om memoarboka utdypet den da 83 år gamle Lucie Ceccaldi hva hun syntes om sin sønn og kalte ham en «ond, dum liten dritt» som gjør alt for penger og berømmelse[i]. Men hun korrigerte ikke levnetsbeskrivelsen hans nevneverdig. Altså som en forlatt, liten dritt.
            Houellebecq debuterte som romanforfatter i 1994 med Utvidelse av kampsonen. Og i den går han straks i gang med det som skal bli hans litterære motorvei: Han skriver om sex og kjærlighet og ensomhet. Den 30 år gamle hovedpersonen jobber som dataingeniør og sysler med kommunikasjonssystemer for det franske Landbrukdsdepartementet. Han konstaterer at som programmerer har han – i tillegg til en dørgende kjedelig hverdag – en «ganske god kjøpekraft», og at det ikke er mye å utsi på hans sosiale stilling, uansett hvor meningsløs den er. Når det kommer til kjærlighetslivet blir det verre. Houellebecqs første hovedperson presenterer kjærlighetslivet sitt slik:
 

«Jeg har vært sammen med flere kvinner, men bare i begrensede perioder. Siden jeg verken er pen eller sjarmerende, og i tillegg plages av tilbakevendende depresjoner, tilsvarer jeg på ingen måte kvinners forestillinger om idealmannen. Derfor har jeg alltid ant et slags forbehold hos de kvinnene som har åpnet sitt kjønnsorgan for meg. Jeg var egentlig aldri noe mer enn en nødløsning for dem. Det er definitivt ikke det beste utgangspunktet for et varig forhold».  

 
Hovedpersonen drar på dødfødte jobbreiser mens han hanskes med en enda mer deprimert og – bemerker fortelleren brutalt – stygg kollega i jakten på oppmerksomhet fra kvinnene. Det går ikke bra, selv om de kaster lengselsfulle blikk på representanter fra det motsatte kjønn. Til slutt konstaterer fortelleren at det finnes et differensieringssystem i tillegg til det økonomiske (som preger oss hver bidige dag og i alle sosiale sammenhenger), nemlig kjønnslivets område. Far-fetched, tenker du? Vel, hvor lenge er det siden du tenkte litt grundigere over hva du faktisk driver med når du er inne på Tinder og sveiper? Når jeg vier dette såpass stor plass her, er det fordi tanken ikke synes å slippe taket i Houellebecq, det er tvert imot en tematikk som danner klangbunnen for hele resten av hans litterære produksjon. Han skriver om seksualiteten kontra pengene:
 

«Virkningene av de to systemene er forresten nøyaktig like. Akkurat som tøylesløs økonomisk liberalisme, og av tilsvarende årsaker, skaper den seksuelle liberalismen tilfeller av kronisk fattigdom. Noen har sex hver dag, andre fem-seks ganger i livet, eller aldri. Noen har sex med flere titalls kvinner, andre med ingen. Det er dette som kalles ‘markedets lov’. I et økonomisk system der oppsigelse er forbudt, vil alle stort sett klare å finne sin plass. I et seksuelt system der ekteskapsbrudd er forbudt, vil alle stort sett klare å finne en sengepartner. I et grunnleggende liberalt økonomisk system vil noen opparbeide seg solide formuer, andre går til grunne i arbeidsledighet og nød. I et grunnleggende liberalt seksuelt system har noen et rikt og stimulerende seksualliv, andre henvises til ensomhet og onani.»

 
Det er disse siste Houellebecq skriver om. Og da går det an å spørre seg: Er det rart at en taper i dette systemet reagerer med avsky overfor de som befinner seg på toppen (hvor de selv aldri vil komme)? Er det rart at en ensom, kjærlighets- og sexhungrende mann blir bitter på kvinner og menn som lykkes? Bare hvis det samtidig er rart at en fattig person reagerer med avsky på de rikeste i verden; bare hvis det samtidig er rart at arbeidsledige eller lavtlønnede har en tendens til å misunne de som har godt betalte jobber (og viser det frem). Hvem kan vel reise seg og si: Nei, jeg har aldri hatt lyst på det de andre har?
            Det er dette som er kjernen i hva mange synes virker provoserende hos Houellebecq, tenker jeg, idet jeg kverner meg gjennom Lanzarote (hvor mye av det samme gjør seg gjeldende), Kartet og terrenget (en vakker beskrivelse av kunstneres situasjon generelt, og et kjærlighetssavnende menneskes liv spesielt; en bok han vant den høythengende litterære Prix Goncourt-prisen for) og den nyeste boka Serotonin: At han tillater seg å betrakte også kjærlighetslivet som et område der det finnes både tapere og vinnere. Og jeg tenker: Kanskje er det til og med «vinnerne» som oppfatter det aller mest som en provokasjon?
 

Kjærlighetens død?

25 år etter debuten er Houellebecq i dag den mest oversatte franske forfatteren som lever. Hva har han gjort av ugagn denne gangen? synes å være forventningen både lesere, anmeldere og andre møter hans utgivelser med. Om du søker opp navnet hans, spytter Google velvillig ordet «provokatør» i ansiktet på deg før du har scrollet en millimeter. Om det ikke er kvinnesynet hans som provoserer, så er det hans syn på islam[ii]. Morgenbladets Tove Gravdal skriver: «Jeg tror Houellebecq liker å være en provokatør». Og slik fortsetter det. NRK-anmelder Anne Cathrine Straume sier: «Hans hovedpersoners syn på kvinner er en åpenbar provokasjon. Som kvinnelig leser kan jeg velge å bli rasende, eller jeg kan nekte å la meg provosere. Det virker som han går inn for å være kontrær og motstrøms i mange moralske spørsmål.[iii]» Og Erlend Loe skriver i sin anmeldelse av Serotonin i Aftenposten at det noen ganger kan være litt kinkig å forsvare Houellebecq overfor dem som «syns han er iskald, hatefull, kvinnefiendtlig, rå, krenkende, følelsesløs og et flertall andre negative ting».
            En annen som har gitt seg Houellebecq i vold er den norske psykiateren Finn Skårderud, som har behandlet ham i essayet «Kjønnets melankoli» fra 2004. Der slår han fast at «Houellebecq er en provokatør» og skriver blant annet om franskmannen at: «Han skriver om hvor trist det er å knulle. Hans bøker er nedstemte fortellinger om sex som slår kjærligheten i hjel; og som oppstår der hvor kjærligheten allerede er blitt slått i hjel (...) Houellebecqs bøker handler om kjærlighetens død.»      
 
Etter å ha dukket ned i det houllebecqske er jeg litt overrasket over å finne ut hvor uenig jeg er. Og hvor lite provosert jeg blir. Én ting er måten kvinner blir beskrevet i bøkene. Joda, kvinnene objektiviseres[iv]. De er kropper med bryster og hofter og kroppsåpninger, langt mer enn de er mennesker med egenverdi. La meg ta et eksempel fra den nye romanen. I en passasje tenker hovedpersonen Florent-Claude Labrouste på i hvor stor grad den kulturelle arven fra store europeiske forfattere som Goethe, Thomas Mann og Marcel Proust kan reduseres til å handle om én ting: Fascinasjonen for skjønnhet og ungdom. Det vil føre for langt å gå veldig dypt inn i resonnementet, men i beskrivelsen av På sporet av den tapte tid kommer fortelleren til den konklusjon at Marcel Proust egentlige interesse kun er én ting: «unge piker i blomst». Søtt, ikke sant? Men når det samme skal sies på houellebecqsk, blir det:
 

«På dette stadiet i tankerekken finner jeg det maktpåliggende å erstatte ‘unge piker i blomst’ med ‘unge våte fitter’ (...) hva er vel skjønnere og mer poetisk enn en fitte som begynner å bli våt? Jeg må be om at man tenker seg nøye om, før man avgir svaret.»

 
Provosert? Vel. Jeg er fristet til å henstille leserens oppmerksomhet på hva som kanskje egentlig ligger til grunn for begrepet L’enfant terrible. Det handler ikke bare om å skape seg som bajas der andre tripper varsomt rundt. Nei, en annen mulig definisjon – visstnok den franske[v] – er at man bruker begrepet om «noen som taler om alt alt for oppriktig». Det vil si at det provoserende egentlig ikke ligger i det uttalte, men i det faktum at noen tar bladet fra munnen. Og det gjør Houllebecq.
 

Sant å si

Hun jeg er gift med har en god egenskap. Hun har naturligvis veldig mange gode egenskaper, men av dem alle sammen er det én jeg setter særlig høyt. Det er at hun er åpenhjertig. Hun er ærlig på en måte som jeg, kan jeg huske, ble sjokkert av da vi møtte hverandre for over ti år siden og etter hvert ble kjærester. Jøss, tenkte jeg, sa hun det der? Hun kan snakke om alt. I et parforhold kan det være vrient, for det er jo ikke alt man vil høre. Tenkt deg da bare hva det samme innebærer om det er et forfatterskap vi snakker om! Jeg tror det er denne egenskapen ved Houllebecqs bøker som gjør ham til noe langt mer enn en simpel provokatør. Han er ærlig. Det betyr ikke nødvendigvis at han kommer slepende med selveste sannheten, heller ikke at han rett i sine til dels beske analyser, men han pakker iallfall ikke observasjonene sine inn i bomull.
            I Serotonin er det en antidepressiva-spisende forhenværende agronom (det siste ikke ulikt Michel Houllebecq selv; han er opprinnelig utdannet agronom) som har dette ærlige blikket på verden. Og ikke minst på seg selv. Historien minner en smule om den fantastiske filmen Broken Flowers, der en middelaldrende Bill Murray legger ut på en (trist, men morsom) turné for å besøke sine tidligere kjærester: Hva gikk galt? Hvordan kunne det ha gått om jeg ikke skuslet det bort? At Houellebecqs roman samtidig handler om franske bønders marerittaktige konkurransesituasjon på EUs digre, indre marked – der de f.eks. overskylles av billigere melk fra spanske kyr – er med på å løfte fortellingen opp på et plan hvor skillelinjene mellom enkeltmennesket og samfunnet blir uklare. Kort sagt: Hva gikk galt med samfunnet vårt? Hvordan kunne det ha gått med oss, om vi bare var … våkne? Om vi grep tak i kjærligheten da den presenterte seg?
 

En tragisk provokatør

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har en essaysamling liggende som er skrevet av en av våre egne engang store, og nå litt glemte forfattere: Sigurd Hoel. I essayet «Det trivielle og det tragiske» fra 1946 skriver han om forholdet mellom det tittelen røper, det tragiske og det trivielle i et menneskeliv. Mellom krise og hverdag, kunne vi kalle det. Og for det meste er det i det trivielle vi opererer. Det er som kjent flest av hverdagene. Bare innimellom, en sjelden gang, blir tilværelsens forheng revet til side og vi står ansikt til ansikt med livsvilkårene våre. Resten av tida fortrenger vi dem. Vi shopper, for eksempel. Eller vi pusser opp. Ingen av oss makter å pirke borti de store spørsmålene hele tida. Det er forståelig, sier Hoel, men det er også samtidig en del av «menneskelivets elendighet», fordi det gjør at
           

«vi som regel lever i det trivielle, og trives i det trivielle, og har glemt det tragiske, og ikke ønsker å bli minnet om det, av angst, men kanskje enda mer av bekvemmelighet – vi har ikke lyst til å bli trukket opp av lenestolen. Så hopper vi over de ubehagelige tingene i avisen, ser til en annen side når vi passerer en tigger på gaten, vender i år efter år det døve øre til når påtrengende folk snakker om tortur og konsentrasjonsleirer. Sånne ting langt borte … Hele nasjoner kan ha perioder, da alle de toneangivende lever i det trivielle nivå»[vi].

 
Om vi kaster et blikk på norsk offentlighet, er det ikke vanskelig å finne likhetspunkter. Det vi er mest opptatt av er VM på ski, en viss nordmanns suksess på Old Trafford, og hvorvidt rekkevidden på elbilene vi har anskaffet oss nå er så lang som produsentene sier den er (og hva skjer når det er minusgrader!). Flyktningene som hoper seg opp på Lesbos? Nja. Det faktum at myndighetene offisielt går ut med råd til barnefamilier om å sørge for at de har jodtabeletter i hus i tilfelle atomkrig? Njæ. Det er fristende å si det med Sigurd Hoel: «Det meste av det vi blir lært opp til å se, legger seg som en hinne over øynene. Det meste av det vi blir lært opp til å høre, samler seg som dotter i ørene. Og når vi omsider er blitt fullært, kan vi som oftest hverken høre eller se». Så å si samme innsikt finnes hos Houellebecq – her fra debutromanen:
 

«Jeg merker meg videre at folk virker fornøyde med seg selv og med verden som sådan; det er overraskende, nesten skremmende. De sprader rolig omkring med sine hånlige flir og sløve ansikter (...) alle deler oppfatningen av at det er en hyggelig ettermiddag, som i all hovedsak er viet til konsum, og derigjennom til å styrke identiteten.»

 
De færreste ser med andre ord all ensomheten som finnes i verden. All lidelsen. All fattigdommen og nøden, både på det økonomiske, men ikke minst også på det seksuelle eller kjærlighetsmessige planet. Nei, Houellebecq er ingen kynisk observatør full av avsky for kvinner (og menn). Det er godt mulig han tar i bruk noen av kynikerens knep for å holde ut, men i bunn og grunn er det vi finner hos Houllebecq – som Jon Rognlien skrev i sin anmeldelse av Serotonin – et «hyl etter mening og nærhet». Sagt på en annen måte: Det er sorgen over kjærlighetens fravær han besynger, Houllebecq, det er de mange livsvalgenes konsekvenser, også på dette området, han kontemplerer. For eksempel hos hovedpersonen i Kartet og terrenget, som etter å ha besøkt sin tidligere flamme for første gang på ti år, konstaterer:
 

«Olga elsket ham, gjentok han for seg selv og ble tristere og tristere, han innså nå at det aldri kom til å bli noe mer mellom dem, noen ganger får man en sjanse av livet, tenkte han, men når man er for feig eller for ubesluttsom til å gripe den, tar livet kortene sine tilbake, det finnes en tid for å handle og tre inn i en mulig lykke, denne tiden varer noen dager, av og til noen uker og kanskje til og med noen måneder, den kommer bare én gang, én eneste, og hvis man vil gå tilbake senere, er det ganske enkelt umulig, det finnes ikke lenger noen plass for begeistringen, overbevisningen, troen, alt som gjenstår er en mild resignasjon, en gjensidig forstemt medlidenhet, den riktige, men helt ubrukelige følelsen av at det kunne ha skjedd noe, men at man rett og slett ikke viste seg verdig den gaven man fikk.»

 
Nå er det ikke slik at jeg forholder meg til det tragiske hele tida. Men poenget er: Hva gjør det med oss at vi drukner i hverdag? Vi synker iallfall ned i det trivielle, det ufarlige. Og her – mener Sigurd Hoel, og det gjør jaggu jeg også – kan vi ty til kunsten. Uansett om det er en bok (for eksempel Serotonin), en film eller en teaterforestilling det er snakk om, og for å si det med Sigurd Hoel: «Om er vi heldige, blir vi løftet opp av hverdagen, opp fra bagatellene, opp til det vesentlige, der den store sammenhengen fins. Vi går ut, og kan enda se i øynene til hverandre, at vi er blitt løftet opp i et annet nivå, opp i en annen verden».
            Houellebecqs styrke er at han vekker oss fra slummeren. Hans begavelse er rett og slett at han insisterer på å operere på et tragisk nivå. Han tvinger alle dem som plukker opp en av bøkene hans – og begynn gjerne med Utvidelse av kampsonen! – til å tenke på noe annet enn det som fyller oss på alle kanter og bauger i hverdagen, all støyen. Han tvinger oss til å ta stilling til det som virkelig betyr noe i livet. Til kjærligheten, sexen og samfunnet. Han tvinger oss til å tenke selv.
            Og dét er selvfølgelig ganske provoserende.
 
[i] Intervjuet av Angelique Chrisafis i The Guardian, 2008.
[ii] Av plasshensyn hopper jeg bukk over rasismepåstandene som har haglet mot Houllebecq. Påstander han er blitt frikjent for i den franske retten; der sa han at han ikke har noe imot muslimer, men ganske mye imot islam.
[iii] Artikkelen «Houellebecq - har vi ham nå?» på Forlagsliv.no
[iv] Men det samme blir mennene, minst like nådeløst.
[v] I følge tvilsomme, kildeløse påstander på Wikipedia.
[vi] Sigurd Hoel «Eventyrene våre» (1940), Essays i utvalg, 1962.


  Og med den provokasjonen var nyhetsbrevet slutt! Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.