mandag, september 20, 2021

Løvfallssommer og en trommeslagers sorti (8/2021)

 Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 *

 

"Rock and roll has probably given more than it's taken."


Charles Robert Watts, britisk trommeslager i Rolling Stones (1941-2021)
Løvfallssommer*. Sensommer. Indian summer. Meteorologene holder seg neimen ikke tilbake fra å spre om seg med det ene vakre begrepet etter det andre. Og vi vanlig dødelige? Vi som ikke har tilgang til de siste, uhyre intrikate, enn si voldsomt kompliserte værmodellene som de leker seg med både hos Meteorologisk institutt, Storm Weather Center og gud vet hvor de ikke har ansatt moderne spåmenn og -kvinner. Vi må leve i håpet. Vi må leve med hver dag å skotte ut på morgener som blir mørkere og mørkere jo senere vi står opp (haha!) og avlure himmelen dens humør. Vi krysser fingre, der vi står og brygger dagens første kopper krutt på kjøkkenbenken, vi krysser fingre til duften av ferskbrente bønner og crazy barn som skal skifte fra pysj til noe som kan kalles klær i de andre foreldrenes og barnehagepedagogenes aldri hvilende blikk. Vi krysser fingrene og tærne og kikker ut mellom regnjakker og gummistøvler som flyr veggimellom i den prosessen som heter nå skal vi ut døra. For vi vet at himmelen er en lunefull faen. Det som i det ene øyeblikket ser ut som en litt forsinket sommer, ser i neste øyeblikk ut som det dypeste oktober. 

Jeg prøver å si til meg selv, etterpå, der jeg sitter overskrevs på mønet ti meter over bakken med lektehammer i den ene hånda og pappspiker i den andre og myser mot de mørke skyene som kommer fra Deutschland, at det nok skal bli en ordning på alt sammen. 

Velkommen til årets åttende (og som sedvanlig lettere forsinkede) nyhetsbrev!

* Løvfallssommer er et erkedansk begrep, laget av tv-stasjonen TV2 i samarbeid med (over)ivrige seere en høstdag (må vi tro) for ti år siden. Målet var å finne en dansk variant av begrepet Indian summer (som ingen helt kan finne ut hva betyr og hvor kommer fra). Klarte de det? Vel. Begrepet tar ikke hensyn til det faktisk løvfallet, men betegner - ifølge tv-stasjonen og dens skare av ivrige (pensjonist?)seere "en sammenhængende periode på mindst tre dage efter jævndøgn hvor temperaturen i Danmarks er over 20 grader". Og når er jevndøgn, spør du? Vel, i år krysser sola den himmelske ekvatoren temmelig nøyaktig den 22. september. Det er høstjevndøgn.



 






BOK 1: Kniv. Jo Nesbø har det med å finne minste tenkelige fellesnevner når han utsmykker Harry Hole-bøkene med titler. For ikke så mange bøker siden var det Politi. Og Tørst. Nå er det altså Kniv. I min verden har ikke Norge noen bedre krimforfatter enn Nesbø. Jeg har sagt det før, og jeg ta'kke faen for å si det igjen. For omtrent tusen medieår siden hadde jeg gleden av å intervjue ham for Dagbladet Magasinet. Om du ikke har tilgang til å snike deg inn bak betalingsmuren til Dagbladet, kan du lese intervjuet her. Har du tilgang, finner du det her

Det er rart med de heltene som følger oss fra vi ikke er så altfor gamle, til vi nå - plutselig! - nærmer oss førtiårskrisa og maratonambisjonen med karbonsålesko og neon. De er noe særlig. Derfor leser jeg Kniv i ørsmå bolker. Som om jeg stjeler meg til noe det er lite av i verden. Og ser vi stort på det, er det jo lite av Harry Hole i verden. En vakker dag setter Jo Nesbø punktum for serien. Eller ... ja, du skjønner tegninga. Derfor må vi, synes jeg, forholde oss til enkelte bøker, enkelte forfattere, enkelte forfatterskap, som det de er. Diamanter blant alt juggelet. Hersker det hermed noen tvil om at jeg holder en knapp på Kniv og dermed også på tolvte og hittil siste installment, som de sier på seriespråk, av Harry Hole?



SERIE: Lur meg om jeg ikke har fått sagt et og annet om La casa de papel tidligere. Papirhuset, som serien ble hetende på norsk. Money heist, som røverne i Netflix oversetter den til. Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange ganger jeg har måttet bore gjennom en (overraskende) mur av jeg-orker-ikke-se-spansk-serie-det-er-bare-ansiktsavslutninger-nærbilder-og-sutring-kommentarer før jeg fikk lytterens oppmerksomhet når jeg har forsøkt å inngyte hvor elegant og hvor spennende Papirhuset er.

Det begynte som en relativt beskjeden miniserie på Spanias første privateide nasjonale tv-kanal Antena 3 i hine hårde dager i 2017. Seertallene sto først i taket, men så ebbet de langsomt ut. Det var da Netflix øynet både dollars, pesetas og quesedillas - og løftet serien over i sine gemakker. 

Nå - når vi skriver 2021 - er vi på oppløpssiden. For det finnes jo - ikke ulikt hva jeg nettopp fikk rablet ned om Hole-serien, for øvrig - det finnes jo en slags grense et sted (vent litt, hva sier du, Glamour, tar jeg feil?). Vi er på femte sesong nå, første del ble sluppet nå i september. Siste del av sesongen - jeg håper virkelig det kommer mer - lander visstnok i desember. Og uansett: Dropp de meningsløse fordommene dine. Et dem. Forbered deg på heidundrende overskudd. Forbered deg på litt av hvert. For i Papirhuset er det jaggu mye gull blant alt det som glimter. Tror du meg ikke, hva? Du tenker at jeg har lyttet til litt for mye søtladen spansk gitar? Vel. Så få deg en second opinion her, davel. Eller her. 



BOK 2: Innimellom prøver jeg å utfordre meg selv. Et slags vennlig puff utover på dypere vann. Eller jeg burde snarere si ukjent farvann. Siste nye forsøk heter Georgi Gospodinov, det vil si hans roman En naturlig roman. Jeg kommer garantert til å skrive mer om den senere, men samtidig gir det egentlig god mening i å bare ymte frampå med litt, for den er en sær sak! Og det er utelukkende positivt ment. Sært og digg, nedsenket i bulgarsk skilsmisse og fandenivoldsk fortelleriver. 

Om det er norske forlag som smugleser dette (ad uransakelige veier): Om det er innafor med oversettelse fra dansk til norsk, selv om bulgarsk er originalen: Her er jeg!
 



Hver gang du tar et drag av en sigarett korter du ti minutter av livet ditt, og Keith Richards får lagt ti minutter til sitt.

Det var kanskje ikke Charlie Watts som var den første av gutta boys i Rolling Stones man skulle vente tok kvelden. Men det gjorde han altså, 24. august, 80 år gammel. Det er jo også en slags alder. En av de beste anekdotene jeg vet om, er denne: 

Vi skriver 80-tallet. Et hotell et sted i verden. En småfjern Mick Jagger er på telefonen og gauler inn i røret: "Where's my drummer?"

Charlie Watts legger på. Kler seg (som alltid ulastelig) og lukker seg ut av sitt hotellrom. Han spaserer rolig mot heissjakten over hotellets vegg-til-vegg. Han tar heisen ned til Mick Jaggers rom, banker på - og går inn. 

Der drar han til Jagger midt i fleisen og sier: "Don't ever call me your drummer again. You're my fucking singer!"
*

Og som en liten bonus til de som ikke allerede har skumlest anekdoten på instagram-kontoen min (joda, man er da woke): Her er et lite, sjarmerende glimt inn i Watts forberedelser før det skulle klaskes løs på hi-hat og det som verre var i timevis - sagt med andre ord: A bit of dancing for you. (Du kan skru av når han har ristet løs.)

For øvrig hadde Watts en helt særlig tilknytning til Danmark. Han bodde her på 60-tallet en stund, før det tok fullstendig av med resten av rockens oldefedre. I 2009 fikk sjefen for det danske kringkastingsbandet en telefon. Om ikke det kanskje snart bød seg en mulighet til å komme å jamme litt? For det var jo jazzmusiker Charlie Watts var innerst inne. Resultatet? Ei småjazza skive som ble hetende Charlie Watts Meets The Danish Radio Big Band. Se om du klarer å trykke play og lukke øynene uten å lese noe av teksten som står (knip øynene sammen og lat som om du er en muldvarp) - og sjekk om du drar kjensel på denne.

Hvil i fred, Charlie Watts, og takk for all den fantastiske dundringa. 



 






Om jeg noen gang får meg katt, skal den hete Katla. Joda, joda, jeg skjønner at blødmefaktoren er skyhøy, men noen ganger må det være helt i orden. Eller rettere: Noen ganger er det på sin plass. Tenk deg det. Det er for eksempel en vindstille sommermorgen. Utenfor summer biene, svakt høres barnebråk innefra og blomstene formelig strutter mot solskinnet. Og der, gjennom gresset, borte ved huskene: En mørk, elegant kropp som smyger seg i stråene. Hun har vært ute på jakt i ly av nattemørket og nå kommer hun mot trammen og den åpne døra. Hun stanser et lite øyeblikk på tunet, kikker opp og slipper byttet sitt fra seg, tar en pote opp til ansiktet og slikker den lydløst. Og da, akkurat da, roper jeg på henne: Katla? Kaa-tlaa, kom og få litt melk!

Nei, fra spøk til revolver: Jeg snakker jo ikke om Katla for moro skyld. Jeg snakker om Katla fordi jeg nettopp, gjennom de siste ukene, har hatt den udelte fornøyelsen det har vært å innlemme nok en generasjon i eventyret om Brødrene Løvehjerte. Tro meg når jeg sier at jeg elsker Pippi Langstrømpe & Co., men det er ingen annen bok som gjorde så stort innhugg i min sjel som Brødrene Løvehjerte da jeg var liten. 

Astrid Lindgren henger på rockestjerneplakater i mitt indre barnerom.

Og i løpet av de siste ukene, altså, fikk jeg endelig ført stafettpinnen videre. Det har tatt sin tid. Det skyldes blant annet det faktum at jeg er en utvandret gjerrigknark som ikke just synes det er sjovt å gi fra meg alle mine riksdaler til hverken det norske eller danske postvesen som ellers kunne være i stand til å bringe meg Brødrene Løvehjerte i norsk språkdrakt hele veien fra Sandefjord og ned hit. Lenge har det vært restordre på min lillesøsters slitte eksemplar (hvor faen ble det egentlig av mitt eget?), men hver gang det har vært snakk om å gjøre realitet av å la meg låne den, har hun disket opp med mer eller mindre troverdige bortforklaringer. Nei, så glemte hun den, du. Nei, så fikk hun med seg feil bag i bilen nedover. Du, jeg glemte alt om det, var sånn stress for å rekke ferja. Den egentlige grunnen er naturligvis - og høyst forståelig, enn si: prisverdig - det simple faktum at hun ikke vil gi den fra seg. 

For det andre har koronaen jo ligget som et umulighetens teppe over mine egne sjanser til å grabbe den med meg på en av mine turer hjem. Med andre ord: Det har tatt tid. Det har ikke vært lett å skaffe denne nydelige, ja, vakre boka. Det har vært litt av en kamp. Til mitt hell hadde min tidligere nevnte søsters fornuft grepet inn da anledningen bød seg sist, slik at hun disket opp med selveste Brødrene L i bursdagsgave til en av arvingene. 

Så nå har jeg endelig fått lest den for den første av dem. Du spør deg kanskje, eller ut i lufta: Hvorfor kan han ikke bare lese den på dansk da? Eller endog: svensk? Dansk går ikke av den simple grunn at jeg ordene stokker seg så kjedelig i munnen på meg når jeg prøver (og jeg legger ikke akkurat sjelen i forsøket, for å si det slik). Dessuten er det jo også et moment at når man først skal føre barndommens pureste gull videre, da må Kavring hete Kavring og ikke Tvebak. Det går jo ikke. Det er jo logikk for perlehøns. Tvebak, liksom. Og svensk? Vel, det blir jo hakket for tøysete når vi nordmenn begir oss ut i nabospråket vi alle tror vi behersker til fingerspissene, men som vi i realiteten høres ut som de verste fyllebøttene du kan forestille deg når vi gyver løs på. Norsk, altså. Det eneste mulige. 

Vi har nytt estisk-svenske Ilon Wiklands blekkillustrasjoner. (Hun lever fortsatt; hun er over 90 år!) Vi har sett fryktinngytende Katla med små sorte prikker til øyne og de to brødrene Løvehjerte i Nangijala og Kirsebærdalen, vi har sett dem over hengebrua inn i Karmanjaka og fulgt dem, tenner gnissende, inn i Katlahulen. Det finnes selvfølgelig anekdoter å drysse av også her, og la meg ta en jeg fant: For mens andre illustratører tok seg av Pippi Langstrømpe- og Emil i Lønneberget-bøkene, sto Wikland stort sett for resten av Astrid Lindgrens bøker. Inspirasjon til røverne i Ronja Røverdatter fant hun, som seg hør og bør, i køen på Systembolaget!



Da vi bladde om siste side, så han opp på meg med øyne som hadde vært smale men som nå var store og ivrige: Hva skal vi lese nå, far? 

I min verden kunne jeg ikke drømt om bedre respons fra nestemann i løpet.


Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Nyt siste rest av sommer!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

 

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: