mandag, desember 21, 2009

Om å dømme sitt eget bokcover

Da jeg la ut noen av omslagsvariantene jeg hadde lekt meg med, dukket det opp et ønske om å få se noen av dem i større versjoner. Som anmodet, så gjort. Her er ti av utkastene. Ni som ble forkastet (selvfølgelig) - og det ene som ble stående igjen. Jeg har forsøkt å gi en ørliten kommentar om tanken bak hvert enkelt:


Tanken bak: Tommy Lee Jones. For et tryne. For en mann! En av fortellingene i «Du» har handlingen lagt til Tokyo og Kyoto i Japan. Mens jeg-personen går rundt i gigantbyene der, får han øye på et bilde av nettopp Tommy Lee Jones på en kaffeautomat. Bildet tok jeg faktisk selv - på samme sted, for noen år siden. Men å skaffe tillatelse til å la Tommy pryde omslaget? Vel, det er kanskje lettere å dra på weekendtur til Mars.


Tanken bak: Hm, her var vel ideen noe om enkelhet, noe om å si så mye som mulig om jeg-personenes forhold til du-personene i boka, symbolisert gjennom denne stiplede måten å skrive tittelen på. Men det ble litt sært, og litt kjedelig.


Tanken bak: Jeg har ingen god begrunnelse for dette motivvalget, annet enn at jeg synes det er fint. Det er gjort før, blant annet på «Avstand²». Og så er jeg utrolig glad i løver. Det kan være noe med håret, for alt jeg vet.


Tanken bak: Her tror jeg at jeg hadde gått litt lei av å forsøke å illustrere noe som helst med bilder eller grafikk, og ville heller at typografien skulle tale. Men hva i all verden sa den? Og viktigere: det hadde jo ikke noe med boka å gjøre, dette! Grusomt.


Tanken bak: Dette omslaget var et av de første. Et av de umiddelbare. Hvorfor? Jeg tror det er fordi det sier noe om hvor viktig nettopp du-personene er i boka. Fokuset ligger på dette du-et som kan anes konturene av. Men så var det også kjedelig. Som noe man hadde sett før.


Tanken bak: Jeg vet ikke, men jeg tror jeg hadde gjenlest «Ambulanse» av Johan Harstad og fortapt meg litt i ambulansetråden som løper gjennom novellesamlinga. Raskt forkastet!


Tanken bak: Av alle forsøkene, var dette et av dem som sto seg lengst. Det er noe med følgebevegelsen i dette bildet som tiltaler meg. Skikkelsen som går ned trappa, og som blir fulgt, føttene som står nederst i trappa og som ... venter? Jeg likte det, men det ble litt for stilisert, kanskje. Forlaget mente det var litt typisk debutant. Og da fikk jeg naturligvis skrekken.


Tanken bak: Sentralt i boka er minner, erindringer og glemsel. Hukommelse og bilder. Så dette utkastet prøvde å si noe om det. Om det flyktige i omgangen med andre mennesker, og om forgjengeligheten. Men jeg vet ikke, jeg syntes det ble for tydelig. Og estetisk sett lite interessant.


Tanken bak: Da jeg kom så langt som til dette bildet, falt mye på plass. Dette bildet tiltaler meg fryktelig. Ikke fordi det avbilder en bestemt person, men fordi selve gjengivelsen av mennesket er så utrolig kul. Og effekten med de halvt gjennomsiktige du du du du likte jeg godt. Men det var liksom noe som manglet, allikevel.


Tanken bak: Og så, med dette omslaget, falt det hele på plass. Her fikk jeg effekten jeg ville. Og mer tror jeg ikke at jeg skal si om akkurat dette, for det blir kanskje lest sammen med fortellingene.

lørdag, desember 19, 2009

Nobelstafett

Jeg er blitt utfordret av Janke til å svare på hvem jeg mener burde vinne Nobels litteraturpris (en stafett startet av Thauke2). Helt fritt, sånn som jeg har forstått oppgaven. For at jeg kan svare på det, har jeg lyst til å trekke opp et slags skille. Det er et slags forsøk på å kretse inn hva som etter min mening skiller god litteratur fra eksepsjonell, viktig litteratur. Noe som jo er nærmest umulig å svare på, eller beskrive, fordi dette handler om følelser, fornemmelser, eller et sug i magen; fordi det ikke på noen måte dreier seg om noen rasjonell beslutning. Jeg ser for meg at det er to, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, men la meg si tradisjoner innenfor litteraturen. Altså veldig, veldig grovt sett.

På den ene siden har man historiefortellerne. På den andre siden har man dem som skriver på følelser.

Til den første gruppa hører forfattere som er dyktige på å fortelle. La oss ta Gert Nygårdshaug som eksempel. Eller Tom Egeland (og alle andre krim- og thrillerforfattere). Øystein Steine. Erlend Loe. Anne B. Ragde. Lars Saabye Christensen. Eller kanskje det ypperste, norske eksempelet: Jan Kjærstad. Og Henrik H. Langeland. Eller internasjonalt: Alice Munro, Cormac McCarthy, Ernest Hemingway. For meg å se, er dette forfattere som gjerne vil fortelle noe. Det er altså selve berettersituasjonen som er den viktige. Naturligvis ikke i seg selv, men for å si noe om den menneskelige tilstanden. Noen ganger kan slike forfattere utprege seg ved teknisk fortellerbriljans. Vanntette historier. Et plott som er stramt, gjennomreflektert, perfekt utporsjonert. Andre ganger kan dette vippe over til å bli direkte oppskriftsbasert. Poenget er at fokuset ligger på å skape en fortelling. At forfattervirksomheten kanskje virker veldig strategisk. Den har et mål utenfor seg selv. Kall det kanskje idéromaner, selv om de ikke trenger å være akkurat det.

På den andre siden har man forfatterne som ikke er opptatt av å skulle fortelle en historie. Dette er forfattere hvis tekster på tydelig vis er drevet av følelser, stemnigner, opplevelser, fornemmelser, sansninger. Norske eksempler: Hanne Ørstavik, Ingvar Ambjørnsen (selv om han også har skrevet bøker innenfor den andre kategorien tidligere). Karl Ove Knausgård. Axel Jensen. Sigurd Mathiesen. Johan Harstad (selv om han kanskje er på vei litt over i den andre gjengen, noe jeg ikke helt klarer å finne ut av). Internasjonalt? George Orwell. Celiné. Kafka. Doris Lessing. Marcel Proust. Det kanskje ypperste eksempelet: Virginia Woolf.

Fellesnevneren her er at litteraturen de skriver, disse forfatterne, som sagt er drevet på følelser. Det er en tilstedeværelse i tekstene av ett annet menneskes indre (og eventuelt også ytre) liv. Grensedragningen mellom litteratur og liv er i denne gruppa uhyre grumsete, vanskelig å formulere, nærmest umulig å se. For her er ikke fortellingen i fokus, men mennesket. Direkte. Gjerne upolert. Her er målet nettopp litteraturen. Å finnes der, i og gjennom skriften eller det å skrive.

Og jeg liker følesesbasert litteratur aller best. Hvorfor? Fordi det muliggjør å se livet fra et annet punkt enn mitt eget. Få innblikk i hvordan andre som lever eller har levd i tidligere tider (altså for eksempel Woolf) opplevde det å finnes. På en måte slår denne litteraturen meg som langt mer eksistensiell. Det er mye mer på spill. Både på godt og vondt. Dette er litteratur som like ofte lugger som den trøster, like ofte medfører ubehag som behag. Sorg og raseri som harmoni og forklarethet. Kaos like gjerne som orden.

Ja, et viktig stikkord her er nettopp kaos.

Som Tor Ulven sa i et intervju gitt like før han døde:

«I det virkelige livet er lidelsen formløs. I den gode
litteraturen får lidelsen en form. Det er det helt avgjørende. Kunstverket
gir en glede i seg selv, som form, uansett tematikk. Hvorfor kan man se
på et maleri som forestiller et lidende menneske og likevel kjenne en
slags glede? Det er formen. Formen pluss innsikten verket gir.
Kunstverket gir en illusjon av orden i kaos, selv om det er kaoset man
tematiserer. Antagelig er det slik at gevinsten blir større for leseren jo
mer avansert verket er. Avansert, men ikke nødvendigvis komplisert i
ytre forstand.»
En annen måte å trekke opp dette skillet, er å se på populærlitteraturen (som forfatterne i den første kategorien i mer eller mindre grad passer inn i) kontra den mer smale (eller for å si det rett ut, den gode) litteraturen. Igjen har jeg lyst til å sitere Ulven, for han sier noe jækla fint om denne grenseoppgangen:
«Selvfølgelig er populærkulturen virkelighetsflukt. Men folk har
da en åpenbar rett til å flykte. Livet er jo for jævlig, selvfølgelig er det
dét. Jeg har all respekt for underholdningsforfattere som selv sier at de
skriver kiosk-litteratur. Men når man flykter inn i den mest kommersielle
kulturen, flykter man fra noe, og ikke til så veldig mye. I den seriøse
litteraturen flykter man også til noe. Dermed får man igjen det man
flyktet fra, men i en, om ikke avklaret, så i hvert fall i en ny form.»
Derfor er det naturligvis litt paradoksalt at når jeg selv har skrevet en bok, har jeg kalt den for en samling fortellinger. Den opptrer under kategorien novellesamling i katalogene fra Gyldendal og i nettbokhandlene, men det er ikke noveller. Noveller tilhører (ikke alltid, men nesten bestandig) den første kategorien forfatteres tekster, synes jeg. Når jeg har kalt mine tekster fortellinger, er det fordi dét er formen. Så kan man spørre hva som skiller noveller fra fortellinger. Vel, det er jo selvfølgelig dunkelt, dette. Men likevel: Om du møter en du kjenner på gata og vedkommende forteller deg noe om en felles bekjent, så har du en fortelling. Om du befinner deg i et gravøl og det fortelles noe om avdøde, har du en fortelling. Om noen forteller deg om en drøm de har hatt (uansett hvor kjedelig det ofte er å lytte til andres fantastiske drømmer), har du en fortelling. Om du opplever noe du brenner av lyst til å snakke om, er det en fortelling du lager. Eller det kanskje mest treffende eksempelet av dem alle: Din egen livshistorie er en fortelling. Minnene dine. Erindringene dine.

Formen er altså avgjørende, nettopp fordi livet ikke har form i seg selv, men er kaos, som Ulven skriver. Men for å se det, trenger vi å redusere all samtidigheten i livet, alle hendelsene, følelsene, opplevelsene til noe vi kan forholde oss til. Dét er god litteratur: Noe du leser som gjør at du føler det er viktig, sant, ekte. At det er liv. At du slipper inn til et annet menneskes tanker, erfaringer, følelser, drømmer, angst, kjærlighet, ja kort sagt når du får opplevelsen av livet sett fra et litt annet ståsted enn ditt eget. Eller som Trude Marstein skriver i et essay: Når du kjenner igjen noe du ikke visste at du kjente fra før av.

Så min kandidat til Nobelprisen akkurat nå: Karl Ove Knausgård. For han har skjønt det så jævlig godt, at kaoset må ha en form for å bli vakkert.

Jeg gir stafettpinnen videre til Fr. Martinsen og til Joakim.

tirsdag, desember 15, 2009

Hjemme hos Doris Lessing


Da jeg bladde litt i kaoset mitt slo det meg plutselig at mens jeg har skrevet om intervjuet mitt med Doris Lessing her på bloggen, har jeg glemt helt bort å legge ut selve intervjuet. Og det går jo ikke an. Så her er det, slik det sto på trykk i Dagbladets bokmagasin i 2008:

– Du kan sitte der, så sitter jeg her. Og før vi begynner skal du vite at jeg er veldig døv nå, så du må rope ut spørsmålene, ok?
Nobelprisvinner Doris Lessing tar plass i sofaen foran vinduet i sin store, gamle London-leilighet. Forfatteren av over 55 bøker, hvorav både romaner, dikt, operaer, noveller og selvbiografier, fyller 89 år neste måned. Da hun vant Nobels litteraturpris i oktober i fjor, var hun den eldste som har vunnet prisen noensinne. Nå er det nesten gått et år. Men har det å vinne den gjeve prisen endret Lessings liv?
– Først og fremst kollapset ryggen min. Så ga hjertet mitt etter. Så begynte legen å mumle noe om at det var disse nyrene, fru Lessing. Så du kan si at livet mitt har blitt veldig strukturert. Jeg ligger bare her. Og jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
– Har det vært for mange som vil snakke med deg?
– Jeg kjenner mange som har vunnet Nobelprisen, og alle har sagt: Glem all jobb for et år, alt du kommer til å få gjort, er å snakke, snakke, snakke. Men – har du lyst på en kopp te eller noe sånt?
– Hvis du skal ha?
– Å nei, jeg drikker ikke te. Men du skal ikke la det stoppe deg i å drikke. Melk og sukker?
– Ja takk.

Så humper 88-åringen seg bort til trappeavsatsen. Leiligheten er fylt til randen av bøker. Før man kommer opp i stua, må man skritte over en diger huskatt. Doris Lessing omtaler den som bedagelig, feit og middelaldrende. Stablene av tidsskrifter, bøker og kunstbøker ligger overalt. For å være nær de nitti, er Doris Lessing usedvanlig aktiv. Senest i år kom det en ny bok fra hennes hånd, romanen ”Alfred og Emily” som hun skrev delvis om foreldrene sine. Det ser imidlertid ut som om det kan bli den siste, for Lessing sier hun har skrevet sin siste bok.
– Jeg har ingen energi, jeg blir nitti til neste år, vet du. Jeg er jo veldig gammel. Tidligere har jeg hatt all den energien jeg har hatt behov for, og mer til. Nå er jeg fornøyd om jeg bare får stått opp og svart på ett eneste brev. Men jeg leser.
– Hva da?
– Akkurat nå leser jeg Joseph Conrad. Det er alltid bra å lese ham om noen slår meg i hodet.
– Hva mener du?
– Det er bare et idiom, bare glem det. Det er ikke likt meg å ikke ha noe energi. Det er som om noen har dratt ut en plugg sånn at all energien bare renner ut. Det er forferdelig. Jeg har aldri hatt det sånn før. Hør her, du vet ikke hvordan det er, for du har ikke opplevd det. Det er bare helt grusomt.

Mange av Lessings kritikere og lesere har påpekt at det er to temaer som går igjen i forfatterskapet hennes. Det ene er tanken om at ingen ting er permanent. Det andre er at alt går i sirkler. De har sannsynligvis rett: Doris Lessing er tross alt født i det som i dag heter Iran i 1919. Da hun ble født het det Persia. Hun er oppvokst og utdannet i dagens Zimbabwe. Det het den gang Sør-Rhodesia. Hun har sett Andre verdenskrig komme og gå, hun har sett Sovjetunionen krakelere og Mussolinis Italia forsvinne.
– I Midt-Østen har de et ordspråk som heter ”Ikke stå hvor du står, for i morgen kan det være borte”. Uansett hva det er snakk om, kommer det til å forandre seg. Det gjelder både det gode og det dårlige i tilværelsen. Jeg pleier å fortelle barn at da jeg var jente, si for eksempel 17 år, skulle Hitler vare i 1000 år, Sovjetunionen var per definisjon noe evigvarende og det Britiske Imperiet likeså. Og nå? Ingenting er tilbake. Ingenting, alt har forsvunnet som små skyer på himmelen. Det gjelder også USA. Det kommer selvfølgelig ikke til å vare.
– Hvor lang tid snakker vi om der, tror du?
– Jeg ville ikke bli veldig overrasket hvis USA kommer gjennom dagens nedgangstider uten et ordentlig slag for baugen. Det er lett å se for seg for eksempel Østkysten eller California rive seg løs. Det kommer dere til å få se, det gjør ikke jeg. Men bare vent.
– Har du alltid følt det sånn, at ingen ting varer evig?
– Ja, det har jeg. Jeg tror jeg har det fra faren min, som sa at ingenting forblir det samme i mer enn ti minutter. Jeg skjønte dette veldig tidlig, tro du meg. Jeg er født i Persia, eller Iran som det heter, og vi var den første familien noensinne som dro på ferietur til Moskva og Russland. Vi reiste med militærfly. Så dro vi til England før foreldrene mine kjøpte en farm i Salisbury, det som nå heter Harare, i Zimbabwe. Alt før jeg var fylt fem år. Alt jeg husker er stormlampen som svingte fra side til side i kjerrevogna vi reiste med. Hvor er det permanente i en sånn tilværelse?

Da hun etter å fått tre barn og skilt seg to ganger dro til England i 1949, hadde Doris Lessing sitt første manus med seg i bagasjen. Det ble boka ”Det synger i gresset” som utkom i 1950. Siden har hun knatret løs på skrivemaskinen her i leiligheten. Hun har en datamaskin, sier hun, men hun kan ikke bruke den fordi de som er vant til tastene på en god, gammeldags skrivemaskin ville ha ødelagt et datatastatur på første setning.
– Du har tidligere blitt spurt om du har en visjon med skrivingen. Da har du blitt sint, så jeg skal ikke spørre deg om det.
– Lurt av deg.
– Men hvorfor har du skrevet?
– Jeg må skrive. Det må være snakk om en dyp nevrose, ja, en tvangshandling.
Lessing er kanskje mest kjent for romanen ”Den gyldne notatbok”. Da den ble utgitt i 1962, trykket kvinnebevegelsen den til sine bryster. De hadde endelig fått en forfatter som talte deres sak. Boka solgte i mengder og selger stadig mange eksemplarer hvert år. Men det var ikke bare positivt å gi ut en sånn bok. På en fest hos forleggeren i Stockholm på 60-tallet, kom en mann bort til Lessing. Han var fra Nobelkomiteen, satte seg ned og sa: Du kommer aldri til å få Nobelprisen, for vi liker deg ikke.
– På den tiden raste – og det er et godt ord – feministbevegelsen og de mente at jeg burde få prisen. Nobelkomiteen trodde jeg sto bak dette, men det gjorde jeg virkelig ikke. Jeg hadde slett ikke spurt om å få prisen. Så da komitemedlemmet kom bort og sa dette, ble jeg veldig overrasket. Det er det mest arrogante jeg har hørt og den dårligste oppførselen jeg noen gang har opplevd.
– Men så gikk det noen år?
– Ja, men de ga meg den for seint. For seint til at jeg kunne dra til Stockholm og fått en ordentlig fest. Jeg var her, sengeliggende. Hvis jeg bare hadde fått den tidligere, kunne jeg dratt til Sverige og danset hele natta. Datteren min og barnebarnet mitt var der og de ringte meg. De sa at de skålte i champagne for meg. Vel, det er jo ikke helt det samme.
– Men hvordan føltes det å få prisen?
– Jeg ble veldig overrasket. Jeg trodde jo at jeg ikke kom til å få den. Og den er heller ikke den eneste bokprisen. Det er bare at den har mer glamor og prestisje. Jeg kan ikke si at det å få noen av de andre prisene jeg har fått var bedre enn å få Nobelprisen. Det ville vært frekt av meg. Så jeg kan si at det var fint å få den.
– Hva mener du med at den har mer prestisje?
– Vel, de er rike. Og de har ansatt et PR-geni. Visste du at Nobelfesten pågår en hel uke? Med den svenske kongen og dronninga og store lunsjer. De vet hvordan de skal gjøre det.
– For noen år siden takket du nei til å bli Dame of the British Empire?
– Ja, det stemmer.
– Etter det jeg har hørt var grunnen din at det britiske imperiet slett ikke finnes lenger?
– Ja. Det gjør jo ikke det. Hele æressystemet i England er en pantomime. Det er helt absurd, og det vet vi alle sammen. Men da jeg takket nei, fikk jeg tilbud om å bli Companion i stedet.
– Ledsager til hvem da?
– Nei … det må vel være til dronning Elisabeth? Og det er jo mye flottere. He-he.

Når man opplever Doris Lessing på nært hold, er det lett å bli slått av hvor skarp det er mulig å være som 88-åring. Hvor tilstedeværende. Og hvor sjarmerende det går an å være, selv om man altså er en av de ytterst få som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Men det å bli gammel – det er ikke noe særlig, skal man tro forfatteren.
– Det er utmattende. Jeg blir ekstremt treig og trøtt. Men det er jo kanskje like greit, nå som jeg ikke skriver? Jeg har aldri skjønt meg på dem som klager. For det hjelper jo ikke, gjør det vel? Jeg har aldri hatt mye sosialt liv. Jeg skrev. Det har aldri vært noe offer for meg. Det er et spørsmål om sinnelag. De fleste forfattere er stille mennesker. Og det beste humøret man kan ha som forfatter, det er å kjede seg. Når du slipper å tenke på alt mulig annet og bare har boka å tenke på.
– Det har blitt sagt at du er en forfatter hvis bøker forandrer folks liv. Hva synes du om det?
– Jeg tror ikke et liv kan endres med mindre man er klar for endringen. De gangene jeg har forandret meg, er når jeg har vært klar for det. Enkelte ganger – og dette har du sikkert opplevd – sier noen noe til deg som får stor betydning for deg. Uten at du forstår hvorfor. Det er da du er klar for forandring. Vi må for guds skyld endre oss. Ellers ville vi bare stivne og gro fast. Men samfunnet endrer seg ikke så lett som mennesker. Det fortsetter i sin egen takt. Jeg tror ikke en forfatter kan endre samfunnet så lett. Det eneste som betyr noe, er at en forfatter skriver med innvollene sine. Det er det eneste som virkelig kan snakke til oss.
– Har skriving vært en måte for deg å huske på?
– Å ja, absolutt. Det å skrive gjorde at jeg husket ting. Bare én detalj du husker kan bringe tilbake en hel måned. Det er mye mer i minnet vårt enn vi tror. Jeg har god hukommelse, bedre enn de fleste.
– Men stoler du på minnet ditt?
– Nei. Spørsmålet kan for eksempel være: Hvorfor husker jeg akkurat den helgen, men ikke resten av måneden? Hva om det jeg ikke husker egentlig er det mest interessante? Mitt syn er at vi husker det som imponerer oss. Jeg har gjort dette som en øvelse for meg selv, ved å spørre meg hva jeg husker fra den og den perioden av livet mitt. Ofte ingenting. Men hvis jeg finner fram noe, en liten ting, kommer det hele tilbake. Alt er jo der, i hodene våre. Det er uhyre interessant, er det ikke?

«Operasjonssykepleier»

Jeg er på sykehuset for å levere fra meg bilnøkkelen, mamma, da jeg får øye på deg og en av kollegene dine. Dere er to grønnkledde operasjonssykepleiere med hårbind som snakker med en pasient dere triller bortover korridoren mot operasjonsstuene, han smiler til dere, jeg lurer på om han har dårlig ånde. Du ser meg ikke, mamma, men den andre sykepleieren møter blikket mitt, jeg smiler, det er noe sympatisk over mennesker som bruker yrkeslivet sitt på å hende kirurger instrumenter. Som står parate. Som bidrar, gjør sitt i den store sammenhengen, sykepleiere som er med på fem-seks operasjoner daglig, større og mindre, en hamstring der, en skulderartroskopi der, andre ganger er dere med på å suturere en akillessene eller sperremargnagle en femurskaftfraktur etter en alvorlig bilulykke, men dere gjør alltid deres, uansett inngrep, dere er der når vi andre blir syke, da stepper dere inn, da trår dere til. Dere som møter på jobb tidlig hver morgen, smalltalker i garderoben mens dere diskuterer sykehusledelsen og pasienten fra i går, noen av dere er venner i det private, dere snakker om femtiårslag og deler oppskrifter, beklager dere til hverandre, snakker om denne skulderen som verker sånn, og dette beinet, alltid dette fordømte beinet, det kan være revmatisme, eller noe verre, tør ikke tenke i de baner, så går dere opp på vaktrommet, dere går en annen vei, mamma, en annen trapp opp enn sykehusets pasienter og pårørende, dere beveger dere i det skjulte, dere er det moderne samfunns arbeidsmaur, derer går i irrgangene, ute av syne før det gjelder, før anestesisykepleieren setter nåla i oss andre og sier at nå skal det går bra; når det gjelder er dere der, snakker med oss, forteller oss at den operasjonen vi skal være med på ikke er noe større å tenke på, den er nesten hverdagslig, sier dere, men dere snakker ikke ned til oss, dere møter oss på halvveien, beroliger, trøster, prater. Dere setter stoltheten deres inn på å gi oss følelsen av å være den eneste pasienten på sykehuset. Døra går igjen og jeg ser deg ikke lenger, mamma. Midtveis i korridoren møter jeg en gammel mann som dytter på en rullator, en slange henger ut av nesa hans, den er festet på tre steder med sykehustape, og jeg får øyekontakt med mannen. Det er som han smiler til meg, men jeg vet ikke, det kan være en ufrivillig grimase på grunn av slangen og ledningen. Hei, sier jeg. Han nikker sakte, så vidt, og nå er jeg helt sikker på at det er et lite smil der. Folk liker å bli sett, tenker jeg, det koster ingenting. Vi passerer hverandre og jeg snur meg og ser etter ham, ryggen er krum, jeg forestiller meg at den er helt hard å ta på, at den er så gammel, akkurat som magen hans, at den står i kontinuerlig spenn, at muskulaturen aldri hviler.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

mandag, desember 14, 2009

Hvorfor heter boka «Du»?

Nettstedet Litteratur i Vestfold fikk nyss om «Du» og stilte meg ni spørsmål om boka. Jeg svarte som best jeg kunne:

Det påstås at alle husker sitt første kyss. Det er ikke vi i LIV SÅ interessert i … Men husker du din første tekst?
Oj, jeg husker nok ikke min første tekst, nei. Men før jeg begynte å skrive fortellingene i «Du», handlet historiene mine ofte om ensomme, gamle menn som bodde for seg selv på en bondegård langt fra folk. Det eneste selskapet de hadde, var seg selv og bikkja. Jeg aner ikke hvorfor jeg skrev om dem, men det gjorde jeg altså. Problemet var bare at det var utrolig kjedelig både å lese og skrive dem. Og de hadde jo ingen verdens ting med mitt eget liv eller min egen alder å gjøre! Så, plutselig en dag, begynte jeg å skrive på en helt annen måte. Plutselig fikk jeg mitt eget språk – og det bare rant ut av meg.

Hva slags assosiasjoner får du av ordet BIBLIOTEK?
Biblioteket er for meg et herlig sted. Det har det alltid vært – og det tror jeg alltid det vil være. Jeg husker mamma pleide å ta oss med for å låne bøker da jeg var liten, og da jeg gikk på barneskolen fikk vi gå på skolebiblioteket én time i uka. Jeg leste alt jeg fant, men etter hvert ble jeg forferdelig lei av Bobsy-barna, Fem-bøkene og Hardy-guttene. Så plukket jeg opp en «Pelle og Proffen»-bok, og skjønte at litteratur, det kan handle om hva som helst!

Det påstås ofte at forfattere er blitt forfattere fordi de var for dårlige i fotball og annen sport.Det ønsker vi i LIV selvfølgelig å motbevise. Så hva er ditt største idrettsøyeblikk? Og nå snakker vi ikke om et du har hatt foran tv-skjermen, men et hvor du selv var aktiv …
Hehe. Jeg er håpløs når det gjelder sport. Jeg har aldri klart å bli god i noe, selv om jeg har prøvd det meste. Det er et eller annet med sport som driver meg til vanvidd, det er litt galskap over å spille lagsporter. En galskap jeg aldri selv har blitt oppslukt av. Men det siste året har jeg begynt å spille fotball en gang i uka. Jeg er selvfølgelig udugelig, treffer sjelden ballen, men det er iallfall kult når jeg har flaks en gang i mellom og får klint ballen i mål.

Både for eksempel idrettsutøvere og skuespillere har ofte ritualer de føler de må igjennom for å lykkes, noen har også spesielle ”lykkebringende” effekter eller klær som de er helt avhengig av at er på plass. Når du setter deg for å skrive, er det noe du MÅ gjøre/ha/trenger?
Nei, jeg har ikke noe spesielt som må være på plass. Jo, kanskje at jeg må ha det bra. Om jeg har en dårlig dag, smitter det over på skrivingen. Og på hva jeg synes om det jeg skriver. Sigmund Freud sa visstnok en gang at det som gjør livet godt, er om man lykkes i å elske og å arbeide samtidig. Han var nok inne på noe der, tror jeg.

Forfattere blir ofte mistenkt for å skrive sin egen selvbiografi i et dusin forskjellige varianter. Uten at vi på noen måte forutsetter at det stemmer, hvilken av dine personer mener du selv at har MEST av deg?
Det er vanskelig å svare på. For kan man ta utgangspunkt i noe man selv ikke har opplevd, tenkt eller følt når man begynner å skrive? Jeg tror ikke det. Men så er det som om noe merkelig skjer: Plutselig handler det ikke lenger om noe man kjenner til, plutselig skriver man om helt andre situasjoner, mennesker og opplevelser. Da har livet liksom blitt litteratur. Det er dit jeg vil, jeg vil forbi meg selv og inn til litteraturens eget liv.

Forfattere er selvfølgelig gjennomtenkte, solidariske mennesker, som uten unntak unner sine forfatterkollegaer all den suksess de kan få. Men hvilken bok, utgitt av en annen, skulle du virkelig ønske at du hadde skrevet selv?
Ingen. Jeg er så glad for å lese det andre skriver, fordi da slipper man liksom inn i hodet og følelseslivet til et annet menneske. Så det er helt fjernt for meg å skulle ønske jeg hadde skrevet andres bøker. Jeg er bare lykkelig over å få lov til å lese dem.

Hva er det absolutt rareste/hyggeligste/mest spennende du har opplevd som forfatter?

Nå er jo «Du» min første bok, så jeg har ikke prøvd å være forfatter særlig lenge. Så det hyggeligste og mest spennende må jo være å ha skrevet denne boka – og tanken på at folk jeg kjenner og ikke kjenner skal lese den. Det er en helt fantastisk, og sprø, opplevelse! Helt siden jeg var liten, visste jeg at jeg ville bli forfatter. Så å endelig bli det … det er rått.

Fortell litt om innholdet i boka di.
«Du» inneholder 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Jeg har kalt dem historier og ikke noveller, fordi noveller er så oppskriftsbaserte. Om du forestiller deg at du møter noen du kjenner på gata, eller et familiemedlem i en bursdag – og så forteller de deg om noe de har opplevd eller hørt eller sett, da har du å gjøre med en fortelling. Sånn er fortellingene i boka mi også. De kan handle om kjærester, søsken, venner og fremmede, om avdøde slektninger, foreldre og barn. Det som binder dem sammen, er at alle er fortalt til et du, til et menneske som jeg-personene bryr seg om, hater, liker, kjenner eller har kjent. Boka handler om hvor mye vi tror vi vet om andre mennesker – og om hvor feil det vi tror, kanskje er. For hvor godt kan man egentlig kjenne et annet menneske?

Hvorfor heter boken det den heter? Bakgrunnen for tittelen …?

Tittelen kom ganske raskt. Alle fortellingene er fortalt til et annet menneske, ett i hver fortelling. Alle fortellingene er fortalt til en du-person. Selv om fortellingene er veldig forskjellige, både når det gjelder hva slags forhold personene har til hverandre, hva de føler og tenker – har de altså denne veldig direkte henvendelsen til felles. Og da måtte jo nesten tittelen bli nettopp «Du». Den kan jo kanskje også være en slags oppfordring til leseren? Sånn «Hei, du, ja, akkurat deg, plukk opp denne boka, den er til deg!» Det er jo lov å håpe!

lørdag, desember 12, 2009

Tilbake til start

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Tredje bok» for ABC Nyheter:

I årets siste bind av «Min kamp» går Karl Ove Knausgård til sin egen barndom med kirurgisk presist minne – og sterke følelser.

Tredje bok i romanserien «Min kamp» er nesten i sin helhet viet barndommen. På de første sidene møter leseren den lille familien Knausgård som kommer flyttende til en liten øy på Sørlandet. Her skal de bo inntil huset deres er ferdigbygd. Mora og faren er begge 24 år gamle, de har to små sønner. Gjennom resten av romanen følger vi den yngste av dem, Karl Ove Knausgård, gjennom hans aller første minner – til han mot romanens slutt har fullført første år på ungdomsskolen som 13-åring.

For første gang i «Min kamp»-fortellingen gjør Karl Ove Knausgård bruk av det faktum at den nærværende boka er én av i alt seks romaner om hans eget liv. For selv om også denne boka utmerket godt tåler å leses som et selvstendig verk, er det klart at den får sin nesten magiske styrke sett i lys av det vi allerede har lest i de to foregående bøkene – og det vi spekulerer om at vi skal få lese i de tre neste.

Nok en bok om far
I føste bind av «Min kamp» møtte leseren en forfatter som sitter og betrakter sitt eget furete ansikt i Malmö i Sverige og undres over hvor rynkene i fjeset kommer fra. Hva som har satt seg i det. I andre bind går Knausgård uredd inn i konsekvensene av sin oppvekst – han viser hvordan han fungerer i samspill med andre mennesker, han utpensler sin smertefulle følsomhet, sine mangler, sine begrensninger. Men det er med bind nummer tre vi får se hvorfor det ble slik. For «Min kamp. Tredje bok» er først og fremst historien om en sønn. Og forholdet til hans egen far.

Bind tre handler om sønnen som vokser opp i et hjem hvor han er kronisk redd for sin egen far. Det er en bok om ufattelig sterk familiekjærlighet – og det er en historie om en frykt som gjennomsyrer alle hverdager, alle ferier, alle helger. For Karl Ove Knausgårds far er, i denne boka, en formidabel hustyrann. Han styrer familielivet med humøret sitt – som kan svinge fra begeistring til eksplosivt raseri uten den minste foranledning. Og ikke minst – uten det minste forsvarsel. Derfor er det også en bok om barnet Karl Ove som tvinger seg selv til å tilpasse seg. Til å svinge med farens humør, til å legge skjul på sine egne følelser, sitt eget kullsorte hat, og la faren få ture med seg som han lyster. Ikke fordi Karl Ove vil det slik, men fordi han ikke har noe valg. For som han skriver:

«Inne på rommet mitt var det egentlig bare én ting jeg lengtet etter, og det var å bli voksen. Det var å bestemme helt fritt over mitt eget liv. Jeg hatet pappa, men jeg var i hendene på ham, det fantes ingen vei ut av hans makt. Han var umulig å hevne seg på. Annet enn i tankene og i fantasien, som de roste så, i den kunne jeg knuse ham. I den kunne jeg vokse, bli større enn ham, legge hånden over kinnene hans og klemme til, så leppene foldet seg til den dumme munnen han så ofte hermet at jeg hadde, på grunn av de utstående tennene mine. I den kunne jeg slå ham så hardt med knyttnevenpå nesen at den knakk og blodet flommet ut av den. Eller enda bedre, så nesebenet ble trykket inn i hjernen hans og han døde. Jeg kunne slenge ham mot veggen, kaste ham utfor trappen. Jeg kunne ta ham i nakken og kjøre ansiktet ned i bordet. Slik kunne jeg tenke, men i det øyeblikket jeg var i samme rom som ham, løste alt seg opp, han var min far, en voksen mann, så mye større enn meg at alt måtte skje ifølge hans vilje. Min vilje, den knekte han som ingenting.»

Stor, stor kjærlighet
Men samtidig er «Min kamp. Tredje bok» stappfull av kjærlighet. Hovedpersonen «Loffe» Knausgård er en sart, følsom gutt som går opp i naturens skjønnhet, han elsker sin bror Yngve og sin mor Sissel. Han fascineres av det han ser rundt seg, av lyset på himmelen, trærne i skogen, av bygninger, søppeldynga midt ute i skogen – og etter hvert dras han mot jentene i nabolaget og på skolen med en nesten desperat kraft. Han elsker av hele sitt hjerte, og vil elskes tilbake. Men hjemme er det bare fra mora og broren han får kjærlighet tilbake. Fra faren får han kjeft, han blir hånet, mobbet fordi han ikke kan si «r», men sier «th» i stedet. Han blir slått, han får vridd øret til han mister målet – og han tør ikke si sin mening om noe som helst. Gjennom hele romanen møter vi en gutt som tar lett til tårene. Som overveldes av sine omgivelser – og som blir så sterkt påvirket av hva andre mennesker sier om ham, synes om ham, mener om han, at han blir helt utslått.

Et sted i boka skriver han at det var mora som reddet ham fra døden. Det er ikke snakk om en konkret situasjon hvor han befant seg i livsfare. Nei, det er helt generelt. Han skriver:

«Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far.»

Gjennom hele romanen er det slik: Innimellom de lange, rike neddykkingene i minner og situasjoner, får leseren plutselig høre stemmen til den 40 år gamle Karl Ove Knausgård som sitter og skriver i Sverige. Han kommenterer og problematiserer sin egen barndom, han trekker linjer til sin egen virkelighet som småbarnsfar og han styrer framstillingen over sin egen barndom med usedvanlig trygg hånd. Og selv om han allerede på side 14 skriver at «Hukommelsen er ingen tilregnelig størrelse i et liv», kan man få inntrykk av at Knausgård selv har en helt enormt utviklet evne til å gå inn i sin egen historie.

Hukommelseslitteratur
Boka skiller seg fra de to forrige bindene i «Min kamp» ved at den til de grader holder seg fiksert mot en spesiell del av forfatteren (og hovedkarakterens) liv. Den handler så å si utelukkende om barndommen. Til gjengjeld dykker han så langt ned i den, han hensetter både seg selv og leseren nærmest totalt til 1970-tallets Tromøya og hvordan det var å vokse opp der. Med alt det innebærer av guttestreker, vennskapsforhold, allianser og antipatier i gutteflokken, med alt det medfører av fomlende forsøk med det motsatte kjønn, med kampen om å finne sin plass i gjengen, på skolen, i familien, på fotballlaget.

Men han gjør noe mer. Knausgård evner å få til en dialog med leseren – ikke bare om Karl Ove Knausgårds barndom, men også leserne. Og det er kanskje her den virkelige styrken til «Min kamp. Tredje bok» ligger: I evnen til å tvinge leseren til å gjenskape bilder, situasjoner og hendelser fra sin egen barndom. Resulatet av å lese denne romanen, er at man, når man er ferdig, ikke bare har lest om én barndom, Karl Ove Knausgårds, men også om sin egen. Det er ikke noe lite kunststykke!

Vilje mot et annet liv
Sammenvevd med denne utrolige barndomskildringen, er det bildet Knausgård maler av sin egen far. Farens tilstedeværelse i den unge guttens oppvekst er monumental. Den unnslipper nesten aldri guttens bevissthet. Som han skriver:

«Den eneste virkelig uforutsigbare faktoren i dette livet, som gikk fra høst til vinter, vår til sommer, klassetrinn etter klassetrinn, var pappa. Jeg var så redd for ham at jeg selv med den største viljeanstrengelse ikke klarer å gjenskape det; de følelsene jeg hadde overfor ham, har jeg aldri siden følt, ikke engang vært i nærheten av. Skrittene hans i trappen, var han på vei inn til meg? Villskapen i øynene hans. Draget om munnen, leppene som skiller seg ukontrollert. Og så stemmen hans. Jeg begynner nesten å grne her jeg sitter og hører den for mitt indre øre.»

Så naturligvis drømmer han seg vekk. Han leser ut alle bøkene på skolebiblioteket, han dagdrømmer seg bort fra farens virkekrets. Og når man ser hele «Min kamp»-prosjektet under ett, de tre bindene som hittil er kommet, er det ikke vanskelig å se hvor motoren i det hele sitter. Det er faren. Karl Ove Knausgårds far fungerer som en tilsynelatende uutømmelig metafysikk som driver bøkene videre. Det er til tider grusomt smertefullt, men samtidig manifesterer det seg i denne besynderlige page turner-følelsen man får som leser. Det går ikke an å legge boka vekk. Det går rett og slett ikke an å lukke den og være uberørt. For som åtteåringen Karl Ove ønsker leseren bare å komme videre, å se hvordan dette skal gå.

Peker mot neste bind
Samtidig som denne tredje boka i serien for alvor demonstrerer hvilken kraft «Min kamp»-serien representerer, både litterært, men også menneskelig, er det mer presserende i denne boka enn de to foregående at det skal komme noe mer. Det vil være uriktig å kalle boka en transportetappe videre i hovedpersonen Karl Ove Knausgårds liv. Men dét er den også. For det blir klarere og klarere når man ser Karl Ove vokse til – at han er på vei et sted. At han har en formidabel vilje. En livsglede. Om den noen ganger er styrt av et nattesvart hat mot faren, er den andre ganger dirigert av en urikkelig tro på at livet er godt. At Karl Ove Knausgård har prestert en kolossal roman også denne gangen, finnes det ikke tvil om. Og denne leseren vet ikke hva godt som kan gjøres før neste bind foreligger en gang i februar.

fredag, desember 11, 2009

Mia Berner (1923-2009)

For litt over fire år siden fikk journaliststudentene på Høgskulen i Volda endelig en gjesteforeleser. Endelig skulle vi få litt liv inn i de trauste omgivelsene på Sunnmøre. Auditoriet var stappfullt. Vi ventet utålmodig. Så gikk døra opp. Og en gammel, skrukkete, nydelig dame kledd i ildrødt kom inn. Mia Berner.

Vi fikk høre om et opprivende liv i Finland med den alkoholiserte dikteren Pentti Saarikoski, vi fikk høre om hvordan Arne Næss var å ha som sjef. Vi fikk høre hva slags utrolige krav hun stilte til seg selv, krav hun hadde stilt hele livet; det handlet om mot, integritet, vilje. Jeg satt som fjetret. Det var så mye liv i den gamle kroppen, utsmykket som den var med sine røde klær, ansiktet med de kraftige, røde brilleinnfatningene. Jeg lyttet, og mens jeg lyttet, tegnet jeg. Det ble en rask skisse av den røde dama som sto der og fortalte om livet sitt.

Etterpå gikk jeg opp til henne, tok henne i hånda og sa takk. Jeg viste henne tegningen, og hun tok seg for brystet. Så skriblet hun ned en liten hilsen. «Med varm hilsen Mia,» skrev hun. Tegnet et lite hjerte, ga meg en klem. Og nå er hun utrolig nok borte, dette fine mennesket.


«Ja, det er ikke noe å hutle med for meg at jeg tilhører kultureliten, hva faen skulle man ellers tilhøre?»
- Mia Berner til Klassekampen, 2005.

torsdag, desember 10, 2009

Sandefjords Blad-intervju

Jeg begynner å forstå at det nærmer seg utgivelse med små skritt. I dag våknet familie og venner (ja, og resten av sandefjordingene) opp til et fint, lite intervju med en viss debutant. Kult med interesse fra lokalavisa. Sprøtt og underlig å plutselig befinne seg på den andre sida av bordet.

Litterær debutant

Thomas J.R. Marthinsen kan knapt vente til januar. Da er debutboka «Du» til salgs i bokhandlere landet over. Drømmen er å være forfatter på heltid.

Tekst og foto: Siri Holtung

– Da de ringte fra Gyldendal og spurte om jeg ville gi ut boka mi, var min første tanke «Dette er løgn!». Da jeg fikk summet meg litt, var det mer «Yes! Endelig. Det går an!».

At den 25-årige sandefjordingen Thomas J. R. Marthinsen er skrivefør, er det altså ingen tvil om. Han er utdannet journalist fra Volda og frilanser for Dagbladet.

Han har selv intervjuet forfattere som Doris Lessing og Ingvar Ambjørnsen. Og det er sistnevnte som har vært kilden til inspirasjon siden han var liten:

– På skolen dro vi på turer til biblioteket ganske ofte. Jeg var dritt lei av å lese Hardyguttene og Vi fembøkene og snublet over Pelle og Proffen. Det var noe helt annet. For første gang lo jeg høyt for meg selv og var helt i ekstase over at det gikk an å skrive sånn. Siden den gang har jeg fulgt Ingvar Ambjørnsens forfatterskap. Jeg synes han skriver helt fantastisk.

«Du»
Nå er det derimot Thomas' tur med boka «Du».

Den blir beskrevet som fortellinger, ikke noveller. Hva er egentlig forskjellen?

– Noveller er veldig oppskriftsbasert, med ganske strenge regler for oppbygging. Fortellinger er mer som at du møter en du kjenner på gata. Og så kommer du med en historie om en felles bekjent, for eksempel. Fortellinger er litt løsere i formen, om en kan si det sånn. Det er 34 fortellinger om 34 forskjellige personer. De snakker til en duperson, til mennesker som har vært viktige for dem. Kjæresten, for eksempel, eller datteren. Det handler mye om erindring og minner, forklarer debutanten.

Håper folk kjenner seg igjen
Boka skrev han på to måneder da han gikk på forfatterstudiet i Bø.

– Fram til da handlet mange av tekstene om en gammel mann som bor på en gård med bikkja som eneste selskap. Det var jo drittkjedelig! Og historien kunne jeg jo ikke relatere til noe som helst, ler Thomas.

Nå håper han folk kan kjenne seg igjen i det han skriver. Det er det som er målet. Og det er det som kjennetegner bøker han selv blir oppslukt av.

– Du har hatt en finger med i spillet på bokomslaget også?

– Ja, jeg søkte rundt på nettet etter det perfekte bildet. Det er en veldig dyktig fotograf som har tatt det, Richard Eriksen. Og så er det en veldig kjent kar på bildet, men det er så utydelig at det sikkert ikke er mange som kjenner ham igjen, smiler forfatterdebutanten lurt.

torsdag, desember 03, 2009

«Du»-omslaget


Sånn blir «Du» seende ut når den lander i bokhandlene 23. januar. Jeg visste fra første stund at jeg hadde lyst til å utforme coveret på min egen bok. Hvorfor? Fordi jeg er en sucker for godt design. Jeg liker fine ting like sterkt som jeg misliker stygge ting. Og naturligvis fordi eierskapsforholdet til boka er sånn noenlunde overveldende.

Fikse ideer som dette er noe forlagene møter fra tid til annen. Og noen ganger fungerer det veldig bra, bare se på omslagene til Johan Harstads bøker. Andre ganger er sikkert forslagene forfattere kommer med, direkte hårreisende stygge. Jeg fikk heldigvis overtalt Gyldendal til å i det minste la meg få lov til å gjøre noen forsøk.

Resultatet etter noen måneders fram og tilbake, er denne forsiden som gjentar det samme torsobildet tolv ganger. Fotografen bak bildet heter Richard Eriksen. Jeg ramlet over bildet på en av mine jaktrunder. Og visste at dét måtte bli bildet. Lykkelig nok var det ikke nei i hans munn da jeg spurte.

Men før jeg kom dit, var jeg innom en rekke utkast. Her er noen av dem:

tirsdag, desember 01, 2009

«E Z Y O P»

Da jeg kommer inn, har du dine egne briller halvveis nede på nesen, Olaf. Du står og hjelper to damer i femtiårsalderen med utvalget på den ene veggen. Dere har mange briller i butikken deres. Det er godt du er der, damene hadde ikke klart å finne fram i skredet på egenhånd. De hadde gått seg vill i Gucci, Armani og Police. De hadde sett Ferrari-brillene deres og spurt seg om ikke Ferrari er en bilprodusent. Men du guider dem kunnig gjennom modellene. Du kjenner moten, du vet hvor mange utgaver dere har bestilt fra de ulike katalogene, du vet hva som er på vei ut, du er opptatt av trendene, bevegelsene. Du skyver dine egne oppover på nesen, du har en liten knokkelhevelse midt på, brillene dine passer perfekt akkurat der, de hviler i hakket, i den lille fordypningen mellom neserygg og knokkel, du skyver brillene dine opp, og strekker deg mot det øverste veggstativet, du hekter av et par briller uten innfatning. Titanium, sier du til damene, som ser på hverandre, som ikke forstår hva du prater om, som når de får kjenne på brillen selv, nikker anerkjennende og sier at det er den letteste brillen de noen gang har holdt i. Nå ser du meg, jeg er nettopp kommet inn døra, det klinget akkurat i bjellen. Nå står jeg her i frakken min, det drypper fra håret mitt, nedover frakken, ned til gulvet, jeg lager en liten snøvanndam på gulvmatten innenfor døra. Jeg ser at du tenker på det, for blikket bak de grove innfatningene dine søker mot føttene mine. Så opp igjen. Du skal til å si noe, men en av damene spør deg om noe og skal til å putte titaniumbrillen tilbake. Du tar den fra henne og setter den på plass, tar ned et nytt par, ikke fullt så moderne. Den ene av damene får den i hånden, den andre bøyer seg mot henne. Hun bøyer munnen nedover på hver side, hun lytter til det du sier. Jeg går mot disken, nå går jeg mot disken deres og jeg ser du synes at situasjonen er en smule krevende, du vet ikke om du skal gå til meg, for å holde på oppmerksomheten min, for at jeg ikke skal snu og gå ned gaten til den konkurrerende optikeren, eller om du har en forpliktelse til å stå der med de to damene. Så tar du et valg. Du beslutter deg, etter å ha kastet et blikk på damene igjen, de står fremdeles og vurderer den nye brillen, for å gå meg i møte. Du smiler til meg, det er et smil du gir oss alle, du spør hva du kan hjelpe meg med. Synet mitt, sier jeg, jeg tror det er blitt dårligere. Jaha, sier du, du kikker på den slitte innfatningen min. De har kanskje gjort nytten sin, sier du og nikker mot brillene mine. Jeg spør om det er mulig å bestille en synstest hos dere. Du kikker på klokken din, den er av gull, sikkert en forfalskning, kjøpt i Thailand eller Malaysia, men den ser bra ut. Den kler håndleddet ditt, og det kjenner jeg at du også synes. Et raskt blikk mot damene, som i mellomtiden har hektet nok et brillepar ned fra veggen, så sier du at du saktens kan sjekke synet mitt allerede i dag. Jeg kan gjøre det nå, sier du og peker at jeg skal gå inn i et tilstøtende rom. Jeg går inn, henger frakken av meg og tar plass i undersøkelsesstolen, du ønsker damene vel hjem der ute, så kommer du inn. Du pusser apparatet med en fille, og plasserer det over neseryggen min, så nært på øynene at øyevippene mine dras opp og ned det grå metallet. Sommerfuglvinger. Det er som jeg får noe for tett på. Du drar en stol inntil apparatet. Vi sitter så nært at jeg må sitte med bena samlet, de treffer innsiden av lårene dine, knærne mine støter mot innsiden av lårene dine, du lukter en blanding av ull og mye kaffedrikking. Du lukter trygt, jeg er glad for at det er du som skal undersøke øynene mine. Jeg må se på en plakett projisert på veggen bak deg, du sier at jeg skal kikke rett på den lyse firkanten. De vanlige rekkene med bokstaver. E Z Y O P. Jeg ser ingen av bokstavene da du tar av meg brillene mine. Så kjører du en rekke linser ned foran øynene mine, du spør: Er det best på 1 eller 2. Du spør kanskje om det tjue ganger for hvert øye. Deretter sjekker du begge øynene samtidig. Lårene dine, Olaf, jeg vet at du også tenker på det, men jeg vet ikke om du synes det er behagelig eller ubehagelig. Du sier jaha, mm, riktig, ok. Du tar meg på alvor, ber meg om ikke å myse, konsentrere meg om å slappe av. Du rabler ned notater på en blokk, formskrift. Raskt, som en doktor. Du har gjort dette hundrevis av ganger, og hver bidige gang møter lårene dine benene til kundene dine. I dag er det meg. I morgen er det en tenåringsjente med kviser i hele pannen; en mann med grønn stær og flekkete olabukser. Jeg lurer på om du tar med deg dette hjem, om disse berøringene er noe du tenker på. Om du gruer deg til dem. Gleder deg til dem. Om de kjører som en film gjennom hodet ditt når du legger deg om kvelden.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

lørdag, november 28, 2009

«Wilhelm»

Du var revisor, Wilhelm. Du jobbet i Oslo, var fremgangsrik, tjente penger som gress. Nå sitter du her og fortærer deg selv med alkohol, med rødvin og Irish Coffee, kopp etter kopp, kveld etter kveld. Og den mørke stemmen din blir bare mørkere og mørkere, snart er den for mørk, for dyp. Snart når den ikke opp til noen, inn til noen. Du kommer inn rundt seks, hver dag, du er forbausende presis. Den rake holdningen din, den høye skikkelsen din ned de to trinnene til baren, sølvregnet i håret, allværsjakka du tar deg godt ut i, det er noe de færreste gjør deg etter. Så kommer du bort, setter deg ned ved bardisken, nikker kort til Nils Otto (for han sitter jo her, Wilhelm), du ser på meg og sier det vanlige. Det vanlige er et glass rødvin. Den koster 57 kroner glasset. Du gir aldri tips, du holder deg med nøyaktige beløp, med kronestykker, med mynter, aldri sedler. Du gir ikke for mye, du gir aldri for lite. Du setter deg ned ved siden av Nils Otto, jeg tenker at det er rart du ikke er lei synet av ham, at det på et eller annet punkt må ha deg på nervene. Du må ha sluttet å tenke på det, du må ha akseptert det, at det ikke bare er du, med dine problemer og din sorg, men også Nils Otto som kommer hit, som hver kveld i sommerhalvåret søker seg ned hit i det lune kjellermørket, og at det er greit. At han må få lov til det, han også. Jeg lurer på hvordan det ser ut hjemme hos deg. Hvordan stua di er. Om du har bilder av familien din på veggene, planter på bordene, hvor mange bøker du har i reolene. Om du har teppe på gulvet, om du har en kvinne du er glad i, om hun pleier å komme hjem til deg, om det er ekskona di som kommer, om det er en barndomsvenninne, en du har møtt her i baren. Om du har døtre, sønner, barnebarn, om du er morfar, Wilhelm, farfar. Om du er glad i dem, bryr deg om dem, om de er glad i deg, om de kommer til deg, kommer på besøk, om foreldrene deres, dine barn, kanskje holder dem unna deg, for de vet hva du driver med, de vet at du drikker. Hva spiser du til frokost, spiser du frokost? Har du bil, savner du kona di? Jeg vet du er rik, at du har lagt deg opp penger, at du kan finansiere dette kontrollerte forfallet, dette gradvise, seige selvmordet du har satt deg fore. Jeg spør om du skal ha noe mer, du ser på meg med de smale ørneøynene dine, de er så mørke, du rister på hodet. Du er en jævel til å diskutere. Hvem som helst kan komme bort til deg, sette seg ned på krakken ved siden av deg her i baren, mens jeg etterfyller whisky, stabler peanøttpakker i glasskapet, hvem som helst, det er ingen her som ordbinder deg, du er elegant. Du målbinder de andre, den eneste som kanskje slipper unna, er Nils Otto, men han befinner seg bare kroppslig her, han er fysisk til stede, men sinnet hans har tatt kvelden, det er her ikke lenger. Det er ditt. I aller høyeste grad, du sabler ned motargumentene med krystallklare resonnementer, du torpederer ethvert forsøk på lettvintheter, du nagler ignoransen til gulvet, med blikket ditt, det mørkegrå blikket ditt, og med ordene dine. Hjernen din. Noen ganger snakker de om deg, de andre. Om klokka ennå ikke er seks, om det er tidlig ettermiddag og det kommer en enslig stamkunde innom, hender det at samtalen vrir seg i din retning. Du er ettertraktet her, du er underholdende, du er så smart at de gleder seg til å se deg vise det. Men ofte blir de skuffet, det er ikke bestandig du gidder. Noen ganger er du i ditt ess, du gnistrer, andre ganger er det som om du ikke oppfatter at de snakker til deg, at de lokker deg ut i diskusjon. De gangene har du en ørliten knekk øverst i ryggen, like under nakkevirvlene, jeg vet ikke om det er andre enn jeg som ser den. Men disse gangene er knekken der og du drikker rødvinen din lydløst, heller den i deg uten å si noe som helst. Du bare sitter der og øynene dine er mørkere enn vanlig. Det varer som regel to glass. Tre glass, kanskje. Men så forsvinner knekken. Da er du klar igjen, du ser deg rundt, snur deg på barkrakken, fisker opp rullingspakka fra allværsjakka og sier, til meg, til de andre, ut i lufta, at du går ut for å ta deg en giftpinne. Slik ordlegger du deg: Dere får passe på imens, jeg går ut for å ta en giftpinne. Ingen rører glasset ditt mens du er ute, ingen engang så mye som tenker på det. Kongen er ute og tar seg en røyk.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

fredag, november 27, 2009

«Sorte blomster»

Jeg får øye på deg, Sasha. Tar mot til meg og går bort, setter meg ned på huk, jeg er full, du virker fullere, og jeg sier: Kan du sminke meg? Du ser på meg. Du har huden full av tatoveringer, på venstrearmen har du en pin-up-jente, typisk 1950-tall, og du ser på meg, lenge og så sier du: Jeg tror ikke det. Så snur du på hodet, ser på venninna di. Jeg spør henne, hun er forferdelig ung, kan ikke være særlig mer enn akkurat atten, men hun sier at hun ikke har noe sminke. Jeg sier: Nei, nei, og forsøker å smile som om det ikke gjør noe, som om jeg ikke føler meg avvist. Jeg går tilbake til de andre, men jeg har deg i øyekroken, Sasha. De andre er allerede på vei ned på gulvet, de har nådd punktene sine. Jeg tar en dyp slurk av øllen, stirrer ned på bunnen av glasset, det står Made In Russia med versaler. Så ser jeg opp, og det er da jeg ser at du kommer mot meg, Sasha, du med alle tatoveringene dine, du går rett hitover. Du stanser opp, jeg snur meg mot deg, du sier: Vil du fortsatt sminkes? Jeg smiler, kjenner ansiktet trekke seg opp i et bredt smil. Ja, sier jeg. Kom her, sier du. Du tar tak i armen min, jeg lar meg dra gjennom lokalet, ingen ser på meg, men jeg føler at alle gjør det, at alle som er i baren har blikket festet på oss to her vi går, her du går foran med tatoveringene på armene, mørk sminke rundt øynene dine, kort skjørt og en sort topp med en faretruende dyp utringning, og så meg: etter, på slep, følgende bak deg, bak deg som går med målrettede skritt foran meg med et fast grep om håndleddet mitt. Du trekker meg mot jentedoen. Vi går inn, jeg har aldri vært her før. Vi går inn i en båse. Du tryller fram en sminkepung som du plasserer på vasken. Du er for høy, sier du. Hæ? sier jeg. Du sier: Du er nødt til å sette deg ned på huk, for du er altfor høy. Jeg setter meg på huk inntil vasken. Dette er en merkelig situasjon. Vi er to fremmede. Men du tar tak i ansiktet mitt, Sasha. Se opp, sier du. Du holder fingrene i et tak om kjeven min, du holder meg. Trygg, tenker jeg. Jeg er trygg nå. Og vi er totalt fremmede. Du stoler på meg. Jeg sitter her og lar deg tegne med en stift under øynene mine, du kunne ha stukket dem ut lett som dét, men det skjer ikke. Du sier: Se ned. Jeg ser ned. Du lukter godt, sterkt, men godt. Kule tatoveringer, sier jeg. Du smiler, du ser konsentrert ut, sminker meg med varsomme, besluttsomme bevegelser. Pin-ups, sier du. Ja, sier jeg, gjorde det vondt? Jeg tar på overarmen din. Du lar meg gjøre det, stanser meg ikke, bare fortsetter å sminke meg. Du tar fram en liten børste, en kost, og du smører den inn i svart øyenskygge, ber meg lukke øynene. Jeg lukker øynene. Kjenner at linsene mine dras litt med kosten. Du gjør det forsiktig. Du drar en kost over øyeeplene mine, Sasha. Beskyttelsen min er et tynt lag med hud du farger svart. Jeg holder fremdeles i overarmen din. Nei, sier du, det gjorde ikke vondt. Du snurper munnen konsentrert, ber meg se opp igjen, et nytt lag med stiften. Du sier: Jeg har høy smerteterskel. Jeg nikker. Jeg beundrer deg. Jeg er fascinert. Du er et merkelig menneske, og jeg sitter på kne foran deg og blir sminket, det korte skjørtet ditt er i høyde med ansiktet mitt. Jeg har en på ryggen også, sier du. Jeg nikker, sier: Kult. Jeg ser at du liker det, jeg ser at du tror på meg. Og så har jeg to her, sier du og trekker hendene til deg, dunker deg lett på miniskjørtet. Der? sier jeg. Ja, sier du. Så legger du stiften og sminka fra deg på vasken, ser meg inn i øynene, jeg tenker: Du vurderer meg. Det går lynraskt, men det er det du gjør, du sjekker om dette er trygt. Du smiler, øynene dine er to smale sprekker i all den sorte sminka. Så drar du opp skjørtet. Jeg ser: Trusa di, jeg ser formen av kjønnsleppene under den, jeg ser den tynne, gjennomsiktige strømpebuksa. Jeg ser de to svarte blomstene du har tatovert på hver side under navlen. Du slipper ikke skjørtet ned. Jeg strekker to fingre mot deg, Sasha, lander på tatoveringene, på blomstene. Så fine, sier jeg. Du holder skjørtet. Vi er to fremmede, jeg sitter på kne foran deg, du står og holder skjørtet ditt opp for meg, for at jeg skal se, og du er nødt til å vite at jeg ser hele underlivet ditt, du må vite at trusene er halvt gjennomsiktige, at jeg kan se kjønnshårene dine svakt gjennom stoffet. Jeg tar på blomstene, de er ganske store. Med svarte kronblader. Jeg ser på deg. Du holder skjørtet opp fremdeles. Du ser på meg, ser hele meg, tenker jeg. Jeg sier takk for at du sminket meg og så bøyer jeg meg fram og kysser blomstene dine.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

onsdag, november 25, 2009

«Takk»

Jeg forestiller meg at noen akkurat nå griper fatt i gelenderet på sykehussenga hun døde i, snur den rundt og skyver den mot døra på rommet. Det er sikkert en sykepleierstudent som har fått oppgaven, det er første gangen hun gjør dette, triller en nylig avdødd ned i kjølelageret i kjelleren, for å oppbevare kroppen til familien din kommer og får sett den, holde den kjølig for å utsette forråtnelsesprosessen for … for deg, for deg og familien din, Sofie. Jeg ser for meg at senga med bestemora di blir trillet nedover korridoren. Inne i heisen krysser sykepleierstudenten fingrene for at ingen pasienter eller pårørende skal med samme heis, at den ikke skal stoppe i tredje etasje og for eksempel ta med noen som venter på å komme ned til poliklinikken i førsteetasjen. Hun har hørt at det skjer, at det er pinlig å stå der i hvit uniform ved siden av for eksempel en barnefamilie og utveksle forsiktige blikk med foreldrene som skjønner at dette er et lik, mens barna kanskje kikker med store øyne på nettopp liket i senga og ikke riktig skjønner hva som feiler dette mennesket, men som sikkert aner at noe er annerledes med personen som ligger der. Med bestemora di. Men det er ingen som skal på i tredje etasje, heisen går ned i kjelleren. Der glir dørene opp med en tung ramling, heisene på sykehuset er gamle, og sykepleierstudenten dytter senga ut. Hun triller den nedover korridoren, det er bare henne der, hun og liket, hun synes det er rart å tenke på den gamle dama i senga som et lik, hun var fortsatt varm da de tok henne over i rullesenga, hendene hennes var kalde, men bestemora di var varm på ryggen, Sofie, nå er det bare de to der og studenten legger merke til et lysstoffrør som ikke blinker, men er bestandig, en gulhvit plastkoloss i taket. Nederst i gangen, ved siden av sykehusvaskeriet, er kjølelageret. Hun slår inn koden på veggen ved siden av døra. 2204 og stjernetasten. Dørene går opp og et kuldegufs kommer mot henne. Det er plass til fire avdøde. Det ligger to der fra før. Så, bak seg i korridoren, hører hun skritt. Det er May, avdelingssykepleieren, det klakker hardt i de hvite treskoene hennes. May sier: Første gang? Sykepleierstudenten nikker og forsøker å buksere senga med bestemora di på plass der inne, mellom de to sengene som allerede står der. Se her, sier May. Hun går bort til de to sengene og, uten forsvarsel, drar hun kledet vekk fra ansiktene deres. Det er en ung gutt, han var kanskje søtten år, nå er han død, og en mann i førtiårene. Sistnevnte har tatovert et anker på underarmen, han har bomsemerket på huden mellom tommelfinger og pekefinger, sykepleierstudenten skjønner ikke hvorfor May gjør dette, May ser forventningsfultt på henne, men hun har ikke noe annet å komme med enn et forsiktig smil. Neivel, sier May bare og legger kledet tilbake over de to likene. Slukk lyset når du er ferdig, sier hun og går. Tilbake står sykepleierstudenten i dette rommet med tre lik, to iskalde og et som fortsatt er litt varmt, litt menneske. Og hun aner ikke hvem hun har med å gjøre. Jo, hun ser navnet, har kanskje snakket så vidt med bestemora di i løpet av uka som er gått, Sofie, men likevel: Dette er en fremmed. Og nå er denne fremmede død. Her står hun og holder på senga, tenker på avdelingssykepleieren, tenk å være så følelseskald, tenker hun, og så klapper hun bestemora di på hodet, forsiktig, i tilfelle det kan bli merker, det er første gang sykepleierstudenten befinner seg ansikt til ansikt med tre døde mennesker, hun har ikke oversikten over hva man kan og hva man ikke kan tillate seg. Men hun får altså innskytelsen, tenker jeg, akkurat nå, om å klappe bestemora di på hodet, på panna, like over hårfestet og kanskje mumle: Takk. Bare dette lille ordet, som ingen andre hører enn sykepleierstudenten selv og de tre likene i rommet. Så piper det i lomma hennes, det er mobiltelefonens batteri som sier fra og med ett er hun rykket tilbake til de neste arbeidsoppgavene sine, hun må skynde seg, tenker hun der hun står i det kalde kjellerrommet, hun må skynde seg opp. Det er vaktskifte om litt. Så går døra igjen for bestemora di, mannen med tatoveringen og den unge gutten.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

lørdag, november 21, 2009

Jeg debuterer!


Forhåndsbestill Forhåndsbestill Forhåndsbestill

onsdag, november 18, 2009

«Vin»

Jeg står i stua deres, Bente, og jeg tar inn livet deres sånn som det manifesterer seg i tingene dere eier. To like kunstplakater i IKEA-rammer, en gammeldags lampe med gulflekkete lampeskjerm, et salongbord fullt av blader og aviser, pensumbøker fra studiene dine. Svære grønne planter overalt i leiligheten. Hvor er Tom? sier jeg. Du svarer fra kjøkkenet: Han er på jobb, eller nei, han er nede på kroa med noen fra jobben, sier du. Jaså, sier jeg. Mm, sier du. Og så kommer du inn i stua med kaffekanna i hånda. Du ser på meg som ser meg rundt i leiligheten, studerer tingene deres vilkårlig. Du ser på meg mens jeg plukker opp en bok som ligger på en skjenk, snur den rundt og later som jeg leser bakpå. Vil du ha et glass vin? sier du. Jeg ser opp og møter blikket ditt. Tenker at det er helt uskyldig, dette, vi er bare to gode naboer som kan ta et glass vin sammen uten at det uroer noen. Ja, sier jeg, det hadde smakt. Du bøyer deg ned og åpner skapdøra i skjenken, finner fram to vinglass og setter dem på bordet foran meg. Du korker en vinflaske, det klukker i flaska da du skjenker opp. Du fyller glassene til randen. Det dunster tungt av vinen. Jeg ser for meg at du kanskje vil begynne å betro deg til meg. Snakke om Tom. At du vil snakke om samboeren din med meg som om jeg var en fortrolig, en som forstår deg, en som kan nikke anerkjennende til det du mener, riste hodet sakte fra side til side når du snakker om Tom som ikke forstår deg, Tom som virker så uinteressert, Tom som. Vi tømmer glassene og du spør om jeg vil høre en sang. Ja, gjerne, sier jeg. Du reiser deg fra sofaen, jeg ser på ryggen din da du setter deg ned på huk foran stereoanlegget, ser for meg hvordan det ville være å legge hendene mine på ryggen din uten klær, trekke deg inntil meg. Det lange håret ditt strekker seg til under skulderbladene, jeg forestiller meg at det lukter godt av det, håret ditt, at hele du lukter godt, av en eller annen shampoo jeg ikke kjenner til, en som Stine ikke kjøper. Du setter på noe lavmælt musikk, jeg aner ikke hva det er. Og det er da jeg ser for meg at du skal komme tilbake til meg i sofaen, sette deg overskrevs på meg og kysse meg med vin i munnen. Men det er ikke det du gjør, du setter deg ned i sofaen ved siden av meg og sier: Skål, da! Ja, sier jeg, skål. Og vi klinker glassene mot hverandre. Det er ikke en eneste lyd i leiligheten bortsett fra vinen som glir ned strupene våre og vinden som får trærne til å bevege sevjekroppene sine der ute. Du holder glasset foran deg. Så setter du det fra deg, drar pekefingeren over stetten for å gni vekk en vindråpe, snur det mot meg og sier: Tom … Tom har fortalt om Silje og ham, hvor lenge har du visst det?

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

torsdag, november 12, 2009

Hipp, hipp!

onsdag, november 11, 2009

Utvidelse av kampsonen

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp», bind 2, for ABC Nyheter:

Med bind to av «Min kamp» kaster Karl Ove Knausgård seg rett inn i krigen mellom litteraturen og livet. Og han gjør det så overbevisende at det opptil flere ganger underveis gjør vondt å lese.

«Karl Ove Knausgård» har det jævlig. Han har det enten jævlig bra – eller så har han det jævlig dårlig. Men det later overhodet ikke til å være noen mulig mellomting i karakteren Karl Ove Knausgårds liv. Livet er aldri sånn passe. Andre bind av Karl Ove Knausgårds gigantiske romanprosjekt «Min kamp» bærer preg av spennet mellom disse ytterpunktene. Mellom de korte støtene av lykke på den ene siden, og det bunnløse ubehaget på den andre. Heldigvis er det for oss som leser den nye boka, så utrolig mye fint i mellom.

Sorg og glede
I bind to nærmer forfatteren seg nåtiden med stormskritt. Det handler ikke lenger så mye om faren og oppveksten, om den første forelskelsen og det å forsøke å ta seg fram i verden. Nå handler det om den suksessrike forfatteren Karl Ove Knausgård og hans liv i Stockholm og Malmö sammen med sin andre kone Linda og deres tre små barn. Det handler om en mann som lider under å legge bånd på sin egen frihet, sin egen skrivetrang, til fordel for familielivet som mildt sagt krever sitt. Det handler om en mann som fortsatt forsøker å finne sin sti gjennom livet, og som ikke synes det er lett i det hele tatt. Sammenlignet med den forrige boka, er denne likevel mer preget av svingninger mellom det komisk-absurde og det dypeste alvor. Tilværelsen i Sverige preges i høy grad av ambivalens. Hvis noe er fint, har det alltid en skygge av noe trist. Hvis han er lykkelig, er sorgen like rundt hjørnet. Knausgård er et ensomt menneske, som samtidig vil elskes – og få være helt i fred. Som vil høre til, men samtidig være helt, helt fri. Dette får en utrolig kraft når det forfatteren skildrer, samtidig er levende, navngitte mennesker han har rundt seg.

Hemningsløst utleverende
Det som først og fremst viser seg i bind to, er at Karl Ove Knausgård har bestemt seg for å utvide kampsonen. Mer enn noe annet, åpner han i denne boka for innblikk i sin egen måte å tenke, føle, handle og skrive på. Og i langt større utstrekning enn bind én tar han for seg av sine omgivelser. Her levnes ikke noe menneske i fred for forfatterens blikk. Et blikk som kan være like varmt og kjærlig, som nådeløst og iskaldt. Og når jeg sier at ingen levnes, mener jeg det: Her er direkte hårreisende nære skildringer av venners, egne og familiemedlemmers personlige problemer, angst og nevroser, kjærlighetsliv, menneskelige kvaliteter og mangel på samme. Han går så nær andre mennesker, at det eneste som kanskje kan forsvare det, er at den han går nærest på av alle, er seg selv. I forbindelse med et portrettintervju i Aftenposten, skriver han om hvor kvalm han blir av middelmådige forfattere og et kulturliv som bare smisker med hverandre. Han hater seg selv for å stille opp til nok et intervju. Han skriver:

«Problemet er de som omgir alle disse forfatterskapene, den smigeren de middelmådige forfatterne sutter på som drops, og alt de, ut fra sitt falske selvbilde, får seg til å si i aviser og på fjernsynet. Jeg vet hva jeg snakker om, jeg er selv en av dem. Å, jeg kunne slite hodet av meg selv av forbitrelse og skam over at jeg har latt meg lokke dit, ikke bare én gang, men gang etter gang. Har jeg lært meg en ting disse årene, som forekommer meg umåtelig viktig nettopp i vår tid, som svulmer slik over av middelmådighet, er det følgende: Du skal ikke tro du er noe. Du skal faen ikke tro at du er noe. For det er du ikke. Du er bare en selvgod, middemådig liten dritt. Ikke tro at du er noe, ikke tro at du er verdt noen ting, for det er du ikke. Du er bare en liten dritt. Så bøy hodet ditt og jobb, din lille dritt. Så får du i alle fall noe ut av det. Hold kjeft, bøy hodet, jobb, og vit at du ikke er verdt en dritt. Det, omtrent, hadde jeg lært. Det var alle mine erfaringer kokt ned til én. Det var faen ta meg det eneste sanne jeg noensinne hadde tenkt.»


At det noen steder kanskje blir litt vel navlebeskuende, skulle bare mangle. For uten disse partiene – hvor Knausgård for eksempel dveler ved nålevende kunstnere eller foretar et aldri så lite karakterdrap på for eksempel Stig Sæterbakken – ville ikke det ikke bli noen kontraster til alt det andre han skriver. Derfor fungerer også spennet mellom det høye – litteraturen, det sublime, ånden – og det lave – måltidsforberedelser, oppvask, krangler – så godt i boka. Det groteske går hånd i hånd med det vakre. For mer enn alt annet, er Knausgård en ubeskrivelig god historieforteller. Og som i livet ellers, krever fortellinger kontraster for å virke. For å få følelsene fram. Flere ganger gjør det nesten fysisk vondt å lese passasjer i boka. Andre steder bryter man ut i brå latter.

Alt henger sammen med alt
Mot slutten av bind to skriver han: «Et liv er enkelt å forstå, de faktorene som bestmmer det, er få. I mitt var det to. Min far, og det at jeg ikke hadde hørt til noe sted. Vanskeligere var det ikke.» Det kan virke paradoksalt at Knausgård derfor nå bruker nesten 3000 sider på å skrive om nettopp livet sitt. Men det er ikke noe paradoks, det er snarere et kjennetegn på Knausgård – både i bøkene og, om man skal tro det han selv har sagt i intervjuer denne høsten om at «Min kamp» handler om ham selv, også et kjennetegn på ham som menneske. Av alle de følelsene som er til stede i boka, er det én følelse som er sterkere enn de andre. Det er følelsen av at alt er nærværende på en og samme tid. Eller som Knausgård selv skriver i «En tid for alt» – at det for ham finnes nettopp dét: én tid for alt. Om det så er minnet om da han var tjue år gammel og mora ble operert for svulst; et besøk i en fornøyelsespark i Sverige som nyslått trebarnsfar; en båttur med broren og faren som åtteåring; en fylletur sammen med en kompis én uke i forveien: Alt henger sammen med alt, alt eksisterer så å si samtidig. Denne følelsen av samtidighet som har preget alle bøkene til Knausgård, preger også «Min kamp», bare på en mye mer gjennomgripende måte. Ingen ting hender alene, ingenting er enestående. Eller som han selv skriver:

«Vi har ikke bare tilgang på våre egne liv, men på nesten alle andre liv som lever i vår kulturkrets, ikke bare tilgang på våre egne minner, men på hele den jævla kulturens minner, for jeg er deg og du er alle, vi komer fra det samme og skal til det samme, og underveis hører vi det samme på radioen, ser det samme på tv, leser det samme i avisen, og i oss står den samme faunaen av kjente menneskers ansikter og smiler. Selv om du setter deg ned på et bitte lite rom i en bitte liten by hundrevis av mil unna verdens sentra og der ikke møter ett menneske, er deres helvete ditt helvete, deres himmel din himmel, det er bare å sprekke den ballongen som er verden og la alt som finnes der, strømme ut over sidene.»

Annerledes
Andre bind av «Min kamp» står ikke noe tilbake for første bind når det gjelder litterær høyde eller styrke. Men den er annerledes. Den skiller seg fra både «Ute av verden», «En tid for alt» og «Min kamp, bind 1» hva gjelder litterær vidløftighet. Andre bind er, som det også står på baksideteksten, en nedsenkning i det hverdagslige. Med hele sitt språks kraft går Knausgård løs på tilværelsen som småbarnsfar og forfatter av to (snart tre) kritikerroste romaner – og på hvor vanskelig det tilsynelatende er å forene disse to aspektene ved livet. Han har livet på den ene siden, med bleieskift, vennemiddager, svigerforeldre og kjærligheten, og på den andre siden har han litteraturen, som jo i en viss forstand bare er døde bokstaver. At han blir frustrert av kampen om å få disse to størrelsene forenet, er kanskje det andre bind av «Min kamp» handler mest om. Og det som kjennetegner denne kampen, er Knausgårds ufattelige viljestyrke.

Del og helhet
Men så er det det, da, at alle disse seks bindene jo egentlig utgjør en og samme roman, så en helhetsvurdering er det umulig å komme med før alle sammen foreligger en gang til våren. I mellomtiden har denne anmelder lyst til å spørre: Si meg, kan noen trille bort en terning med syv øyne for dette prosjektet? For at det utspiller seg noe stort akkurat nå, mellom Knausgårds permer, er det ingen som helst tvil om.

søndag, november 08, 2009

«Volda»

Du tror det holder å ha gått i Volda. Du tror det holder å ha en kjæreste som allerede jobber her, du tror du er innenfor fordi Renate fikk jobb rett etter at hun var ferdig utdannet i Volda, ja, nesten før: rett etter praksisen. Du tror du er en av oss. Du setter deg ned etter å ha gitt meg hånda di, du sitter ytterst på stolen, jeg ser at du klemmer armene inntil kroppen, jeg vet at du svetter, at du er klam, halvvåt, jeg tenker at ullgenseren din må være ulidelig å ha på seg, og nå vil du at jeg skal ansette deg. Nå vil du at jeg skal lette deg for denne ufattelige vekta av å bli vurdert, veid, du vil at jeg skal gjøre det du synes jeg burde gjøre: Si ja, si at det er deg, at det er deg vi vil ha. At det er akkurat deg vi trenger. Jeg vet at du tror at jeg ser noe på deg bare fordi du har gått i Volda. Siden jeg har gått der, siden så mange som jobber her i avisa har gått her, du tenker deg sikkert Dagbladet som et selvfølgelig sted. Jeg forestiller meg hvordan du møtte Renate i Volda, og at hun, omsider, kanskje nølende ved tanken, ble med deg hit, til denne byen, til denne fjorden som sender bølgene sine tidvis sløvt, tidvis voldsomt innover mot svabergene ytterst mot havet, deretter inn mot alle småbåthavnene, sommerstrendene til de kommer til bykaia og gjestehavna og gnurer fra seg med saltet sitt. Saltvann renser. Jeg får det for meg at du overtalte henne til det. Og at hun, nå etter to år, to år sammen med deg i denne byen, har begynt å se seg om etter muligheter til å komme seg tilbake igjen, til sunnmørskysten og det ustadige været, til de hastige blaffene av væromslag som kommer like overraskende på bygdas studerende hver gang og som for innbyggerne fortoner seg like interessant som melk som er gått ut én dag på dato. Det er verdt et skuldertrekk. Ikke mer. Jeg tenker: Hva så hun i deg? Jeg klarer ikke fri meg fra førsteinntrykket mitt, der kom du med hånda di, den dvaske hånda di, håndtrykket ditt som liksom gled inn i mitt, forsvant i mitt, som om du ga fullstendig faen i å gjøre noe inntrykk, her er jeg og sånn er det med den saken, jeg er Fredrik og hva du måtte mene bryr meg ikke, mens jeg sto der og forsøkte å få et raskt grep om hvem du var. Jeg lurer på hvordan du var der, i Volda. Da du satt der på Heltne studentheim, var på vorspiel på studenthjemmet på Myrane, om du holdt show, spilte gitar, lagde ablegøyer, eller om du var en av dem som var oppe i det lille, røde huset og røyket hasj, tok kokain, leflet med skjebnen, drømte om heroin, om dopet som skulle komme over fjellene sørfra. Om hasjplatene som var surret inn i sølvpapir og pepper, gjemt i en sliten gymbag fra åttitallet, knuget i nevene til en fra bygda som hadde besøkt noen ublu bekjentskaper nærmere hovedstaden og som nå satt på bussen og holdt på å pisse på seg av angst, av skrekk for å bli oppdaget, for at politiet skulle komme til ham, inn på bussen, bort med politibikkja og bare konstatere: Richard, nå er det slutt, du blir med oss, og framtidsdrømmene som gikk til helvete for Richard i det øyeblikket, utsiktene til å komme seg vekk fra bygda med tid og stunder, gjøre noe annet, ikke ende opp som faren sin i kommuneapparatet eller på båtfabrikken som de stadig truet med å legge ned, det var ikke kunder, det var finanskrise, folk var ikke interessert i norsk båtbygging mer. Jeg lurer på om du var den typen, om det var slik det var, om du var dér. Men du kan også ha vært dydsmønsteret som vervet deg til valg i studenparlamentet, som trodde seg viktig, som ville bidra, nei, som trodde du ville bidra, men som i realiteten ubevisst ante en mulighet til endelig å få ligge med noen, ha sex, boltre deg over laknene, få det til å knirke i en av studentblokkene på Heltne, i senga så mange studenter hadde ligget og knullet i før deg, sæden som hadde trengt ned gjennom madrasstoffet i helt utrolig omfang; vervet deg for å vise at du var et godt menneske, et menneske som satte fellesskapets gode foran deg selv, som brukte tid krefter vilje engasjement på å snakke rektor og avdelingslederne midt i mot, det kan hende du vervet deg fordi du så noe ærefullt i å være engasjert student, men jeg vet ikke, jeg tror ikke du er typen. Men uansett møtte du Renate der, med Rotsethornet som en evig skygge over halve bygda, med intrigene i høgskulekorridorene, maktspillet på kontorene, de mannlige professorene som hatet de kvinnelige og omvendt, sammensvergelsene innad i avdelingene, motsetningene, aversjonene, antipatiene, knullinga, slåssinga, matspisinga, det var potetball i kantina hver torsdag med sirup og tjukkpølser, svele med brunost eller sukker, i dette møtte du dama du trodde å dele livet med, gjorde du ikke? Det var deg og det var henne. Renate som satt der på det nyoppførte studenthuset, som plirte med øynene mot deg der du sto og bestilte en mugge øl til deg og kameratene fra gangen på studenthjemmet, hun var full, du var full, dere var fulle og dere veltet sammen hjemover, oppover bakkene, den steile bakken forbi ungdomsskolen, langsmed veien opp til tunnelen, forbi rundkjøringa som dere gikk tvers over, til høy latter og klamring, til dere veltet inn på hennes hybel i første etasje på Myrane, sparket av dere støvlene, du som forsvant ut på badet for å reinskure pikken, hun som gikk inn for å rydde unna litt på hybelen, den forsøksvise knullinga, hun som endte med å suge deg i stedet, til du sprutet utover hodet hennes, det fikk håret hennes til å filtre sammen, du som ville ned på henne med tunga di, du som fikk lov, som dagen etter våknet med ørken i kjeften og verk i kjeven, som hadde gapt over mer enn du kunne tåle. Hun som snudde seg mot deg og kysset deg. Derfra gikk dagene. Deretter gikk hun ikke alene hjem lenger, hun kjøpte ikke lenger inn middag til én, Fjordland, nei, dere disket opp med retter for hverandre, som dere var på butikken og kjøpte inn ingrediensene til i fellesskap. Du som forsøkte å imponere henne ved å lage fransk løksuppe, etter verdens enkleste oppskrift som du måtte ringe hjem til faren din for å få, 1,5 liter vann, åtte-ti løk, det kom an på størrelsen, noen laurbærblader (husk å ta dem ut før dere spiser!), buljongterning, salt, pepper. Noen brødskiver på toppen før gratinering. Hun som lukket øynene og ble ført inn på felleskjøkkenet, som merket den lukta av sur oppvaskklut som alltid var der på kjøkkenet ditt, lukta hun snart ble vant til, som hun ikke kommenterte, du som, stolt som et uvær, ba henne fjerne hendene og ta for seg. Hun som hadde luktet at det var noe med løk for lengst, men som spilte overrasket, som, etter første munnfull, skrøyt av kokkekunstene dine. Du som lot deg smigre. Du som trodde på henne. Du som, etterpå, ja, mye senere, etter at dere hadde gått en liten kveldstur, geleidet henne inn på hybelen din, satte på Jeff Buckley eller noe lignende, hun som lot seg synke ned ved siden av deg. Og senere: Hun som inviterte deg på wok på hybelen sin, som snakket med romkameraten sin, en jente fra Voss, hun snakket grautmål, men var hyggelig, om hvor sympatisk du var, om hvor deilig det var endelig å ha funnet noen som forsto henne. Du og kjæresten din frittet hverandre ut om alt mulig, om planene, vyene, drømmene, om steder dere kunne tenke dere å bo, liksom tilfeldig nevnt, men bak det hele, spørsmålet: Sammen? Studieåret gikk mot slutten, beslutningen om hva dere skulle gjøre, om dere skulle gjøre noe sammen, flytte sammen, bo sammen, leve sammen, ja, i det hele tatt, FRAMTIDA, nærmet seg. Dere hadde alvorlige samtaler i skjæret fra First Price-telysene, lavmælte samtaler inne på hybelen hennes, på hybelen din, på vei til skolen, på vei opp bakken etter å ha spilt biljard eller sunget karaoke på France. Og endelig: Beslutningene. Dere var sammen, dere skulle satse. Det var dere, det var dere to nå, sammen, og du kjente det bruse, ville vise henne fram, klatre opp på fjelltoppene som omkranser Volda og rope det ut: Jeg elsker henne! Hun som, litt mer nølende, også ville ha deg, men som kjente et snev av anger i det samme hun hadde sagt ja til å flytte med deg sørover. Nå sitter du her og du svetter, du er redd og allerede forurettet, du tror du vet hva du er god for, at du er god nok for jobben, og du vet ingenting om at jeg kommer til å ta henne fra deg. Så jobben er din. Vær så god.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

fredag, oktober 23, 2009

Utsikt fra eksilet

I oktober tok jeg toget til Hamburg og møtte Ingvar Ambjørnsen til en prat om hans nye bok «Opp Oridongo». Intervjuet ble trykket av ABCNyheter. God lesning!

- Ja, dette er hytta.
For bare sekunder siden sto Ingvar Ambjørnsen (53) og vinket fra terrassen. Nå har han akkurat åpnet døra og står i den smale gangen i leiligheten i Tyskland. Det vil si: Han står i en av de tre leilighetene han og kona Gabriele Haefs har her i millionbyen med de mange kanalene. Og dette er den minste av dem. I mangel av hytte på Blefjell, blir denne leiligheten i Eppendorf kalt hytta. Og hytteeieren selv ønsker velkommen med en kopp fruktdrikk i neven. Eller «skvip» som han selv kaller det.
Så viser han vei ut på terrassen. Ubarbert og ikke uten en viss skjelven.
- Det er fint å sitte her og se på menneskene, sier han.

I morgen kommer «Opp Oridongo»
- Ambjørnsens første bok med handling fra Norge siden novellesamlinga «Delvis til stede» fra 2003. I de to forrige bøkene har han befunnet seg i Tyskland. Men nå ville han hjem. Det var bare ett problem: Han kunne ikke legge handlingen til Oslo.
- Du vet, det ville være vanskelig for meg å skildre livet i Oslo selv om det er der jeg oftest er når jeg er i Norge. Jeg bor på hoteller og går på restauranter når jeg er der, men jeg kjenner ikke hverdagslivet der lenger. Jeg vet ikke hvordan ting foregår på Posten lenger, liksom.
Løsningen var å dikte opp Vaksøy, en liten øy et sted mellom Bodø og Trondheim, et lite øysamfunn langt nord i landet.
- Jeg ville ha en øy som ramme rundt fortellinga. Der kan jeg være gud, der bestemmer jeg, ikke sant. Alle nordmenn har vært på en sånn øy. Du har en ferje som legger til kai. En vei som går rundt hele øya. Et S-lag. Sånne ting. Ja, og så ville jeg skrive en vakker bok. Da faller jo den norske naturen naturlig inn.

Og en vakker bok har det blitt.
«Opp Oridongo»s hovedperson – Ulf Vågsvik – ankommer det lille øysamfunnet hvis eneste forbindelse til fastlandet er ferja. Han kjenner ikke en sjel. Men han vet hvor han skal. For der han har befunnet seg, har han mottatt brev. Avsenderen var en kvinne ved navnet Berit. Og hun bor her, på Vaksøy. Han har forestilt seg ankomsten sånn:
«Og jeg skulle komme over stranden, og over det glattslipte berget, gå ut av furuskogen og se henne arbeide med veden på tunet, rope navnet hennes, og hun ville rette ryggen og se seg om, se meg stå der og svinge hatten i luften som i en film fra gamledager, en sort-hvitt film, her kommer han, og der står hun så varm og god, før kofferten kastes i lyngen og øksen i grusen, og løping så skjørtene flagrer og hatten som faller av, favntak og kyss, og alt skal være bare vakkert, så sugende vakkert og ømt og litt vilt.»
Men som i andre av Ambjørnsens romaner er det til tider avgrunner mellom fantasi og virkelighet. For han ankommer ikke slik, Ulf Vågsvik. Han ankommer i øs pøs regnvær. Plutselig står han der på stranda, det er vått. Han fryser, og natta nærmer seg. Heldigvis har han med seg telefonen. Han ringer. Berit tar telefonen.

«Opp Oridongo» åpner med at Ulf Vågsvik to år senere sitter andektig i stua og ser hurtigruta gli majestetisk gjennom landskapet utenfor Berits stuevinduer. Og selv om skildringen av øysamfunnet later til å være skrevet av en forfatter som har vært til stede, sittet i landskapet og knastet på en bærbar maskin mens han tok inn skjønnheten rundt seg, skrev Ambjørnsen romanen her i Hamburg.
- Jeg trenger ikke drive med research for å skrive. Men jeg har vært mye der i huet det siste året. Det har vært et bra sted å være.
- Hvordan da?
- Det har vært rolig. Jeg har hatt et turbulent år, og da har det vært fint å kunne dra dit. Så jeg har hatt det veldig ålreit når jeg har sittet og skrevet. Og det tror jeg har smittet over på teksten. Jeg er veldig i det landskapet jeg beskriver.
- Hva mener du med at du har hatt et turbulent år?
- Nei, det er privat. Men det har vært mye mas. Noen ganger er skriveprosessen heavy, men denne gangen har det vært omvendt. Jeg har kunnet trekke meg tilbake dit, ikke sant. Det har vært en lystbetont, positiv opplevelse.
Ambjørnsen reiser seg og går mot kjøleskapet. Det er litt tidlig med øl, så han lager seg noe mer skvip, som han sier.
- Blir det mer å lese fra den oppdiktede øya?
- Ja, det kan godt hende. Jeg blir ofte ikke helt ferdig med hovedpersonene mine. Og kanskje skriver jeg mer derfra rett og slett fordi jeg likte å være der. Det kan være grunn god nok, det.
- Hva ligger bak tittelen?
- Den henspiller på Ulf Vågsviks mentale reise. Og til gamle reiseskildringer av typen «Opp Kongo-floden» og sånne ting. Han har etter min mening sannsynligvis sonet en lang fengselsdom, og tenker på oppholdet i fengselet som en sånn reise.

Ingvar Ambjørnsen spør om vi kan ta en pause. Om vi ikke kan stikke ned på butikken en tur. Det skal handles inn litt øl, vin og mat. Han lukker terrassedøra, låser inngangsdøra og vi er ute i den hamburgske hverdagen. Tyskere raser forbi på sykler, Ambjørnsen advarer humrende om at det er livsfarlig å bevege seg på den rødmalte asfalten. Den tilhører syklistene. Og i motsetning til det som kjennetegner tyskere generelt, har de lagt av seg høfligheten når det kommer til sykling. Der viser de ingen nåde.
- Jeg vil ikke akkurat si at de spytter på deg, men.
Sier han og forsvinner inn på det lokale supermarkedet. Det er raske skritt gjennom butikken. En rastløs norsk forfatter går bort til panteautomaten, stapper inn gårsdagens fangst og gir seg på leting i hyllene for påfyll. Så rusler vi et drøyt steinkast lenger ned i bydelen. En heistur senere åpner han dørene til en fantastisk utsikt over Hamburg. Digre glassvinduer utgjør veggene. Utsikten er formidabel.

Men la oss se litt nærmere på den nye hovedkarakteren. Denne Ulf Vågsvik. For det er da noe merkelig kjent ved ham? Det er nesten som om man har sett ham før, opplevd tankemåten hans, det skrå blikket på tilværelsen. Forestillingsevnen, diktergleden.
- Jeg fikk en kalender til jul av Gabriele for noen år siden. Et av bildene er malt av den skotske maleren Jack Vettriano som er veldig i vinden for tida. Januarbildet på kalenderen viser en fyr, en bykar, som går på en strand med en hatt på huet. Han er på vei bort fra deg. Det var dette bildet som utløste denne romanen. Jeg begynte å tenke: «Hvem er det?», «Hvor er han på vei?». Og: «Kan det være …?»
Ja, nemlig. Kan det være. Elling?
- Boka leses veldig forskjellig, altså. Det er veldig interessant. Det er for eksempel ikke alle som ser dette med fengselsoppholdet, selv om jeg nesten skriver det direkte. Derimot er det for eksempel noen som mener at Berits avdøde mann har tatt livet av seg, og det skriver jeg ikke. Lesergruppa deler seg i to skarpt atskilte grupper. På den ene siden har du dem som er helt sikre på at de kjenner den egentlige identiteten til Ulf Vågsvik. På den andre sida har du dem som overhodet ikke ser det der. Det er morsomt.
- Du vil selvfølgelig ikke si hvilken av de to gruppene du tilhører?
- Nei. Men det er morsomt å se hvordan en og samme bok kan leses så forskjellig. Det er veldig interessant. Det blir spennende å se hvordan det går med kritikerne. Om de også kommer til å dele seg i to. Men jeg kan ikke delta i den debatten.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg tror jeg skal fortsette å skrive om denne fyren. Da er jeg nødt til å forholde meg til det eneste vi vet: Han heter Ulf Vågsvik. Og han kommer sørfra.

Her reiser Ambjørnsen seg og tar korken på dagens første ølflaske. Han setter i gang oppvaskmaskinen, smører seg en brødblings og setter seg ned ved bordet igjen.
- Jeg tror at hvis det går bra med denne boka, er det veldig fristende å skrive mer derfra. Det handler ikke om penger, men hvis alle vender tommelen ned, så blir det kanskje ikke noe av. Jeg har så mye erfaring, at jeg vet når noe er for smalt for et større publikum. Eller nei, det jeg sier nå er faktisk ikke riktig. Jeg lyver. Da jeg hadde skrevet den første Elling-boka, sa jeg til forlaget at det hadde vært kult å skrive, men at det neppe kunne bli noe særlig salg. Hehe. De samme var det egentlig med «Hvite niggere». Jeg tok litt feil der, det gjorde jeg.
- Men likevel vet du når noe er for smalt?
- La meg si det sånn, at du kan ikke planlegge en suksess, men du vet veldig godt hva du ikke skal gjøre. Om jeg skriver noveller, for eksempel, betyr det færre lesere enn om jeg skriver en roman. Sånn er loven i jungelen. Og dikt … diktsamlinga er jo nesten forsvunnet. Den forsvant med nettet.
- Tror du det kommer til å skje med andre bøker også?
- Nei, altså. Jeg har et sånt lesebrett, jeg. Synes det ser ganske kult ut. Jeg følger med, men jeg er kanskje for gammel.
- Mange forfattere har skrevet under på opprop mot fildeling, hva tenker du om det?
- Det er viktig. For fire-fem år siden tipset jeg forlaget mitt om en side på internett som het The Pirate Bay. Der lå alle Elling-filmene og alle lydbøkene mine. De foretok seg absolutt ingenting. Nå har forlaget begynt å skjønne hva det var. Det er en utrolig seig og konservativ bransje. Men jeg gir egentlig faen, altså. Bransjen holder de årene jeg har igjen, resten gir jeg ærlig talt faen i. Men jeg er ikke nødvendigvis negativt innstilt. Jeg tror de som skal skrive etter meg, er mer åpne. Ikke sånn boknerd som jeg var. Og er. Se på Matias Faldbakken, for eksempel, som skriver bøker som en del av et større kunstprosjekt. Men det er ikke min greie.
- Ikke?
- Nei, jeg er 100 % romanforfatter. Det er det eneste jeg vil holde på med.
- Men du har nylig laget et radioteaterstykke?
- Ja, det var morsomt. Men da sitter du og jobber på den samme måten, ikke sant. Jeg får sitte i kroken min. Trenger ikke samarbeide med andre eller noe sånt. Jeg kunne ikke tenke meg å skrive filmmanus. Da hadde jeg hatt førti stykker bak ryggen hele tida. Jeg hadde blitt gæern. Jeg har jobbet alene i over tretti år, ikke sant.

Han har tydeligvis funnet seg til rette i den ensomheten. Bak seg har han et av Norges mest produktive og høyest skattede forfatterskap. Han har salgstall andre kan drømme om, men han hviler ikke på gamle bragder. Snarere tvert imot.
- Er du i gang med noe nytt?
- Jeg er alltid i gang, jeg. Men det er ikke noe som har tatt form nå.
- Finnes det mye du har lagt vekk?
- Ja, jeg har liggende noen hundre sider av forskjellige greier. Sånn var det ikke før, men sånn er det nå. Jeg har en Hamburg-roman som jeg tar fram hvert halvår og skriver litt på. Jeg vet ikke om den noen gang skal ut. Å la stoff ligge, er farlig. Det er viktig å ta vare på kontinuiteten. For den forfatteren som la noe i skuffen for noen måneder siden, han eksisterer ikke igjen når månedene er gått. Han er en annen. Så det kan godt være at denne Hamburg-romanen bare er min, at jeg trenger å ha noe å skrive på som bare er mitt.
Så reiser han seg med et rykk, Ambjørnsen.
- Jeg skal bare …
Han går bort til et av kjøkkenskapene. Drar ut en hvit plastdings.
- Ja, nå gjør jeg ikke dette for å imponere, altså. Jeg må bare måle trykket.
Blodtrykksmåleren blir plassert på bordet. Forfatteren fester en ledning på overarmen, maskinen gir fra seg noen pipende lyder.
- Hm, sier Ambjørnsen. Hever øyenbrynene. Så pakker han maskinen bort igjen.
- Jeg begynner jo å bli eldre. Det gjør at jeg er mer kresen på hva jeg bruker tida til. Man stiller seg annerledes spørsmål når man er godt over 50 enn det man gjorde tidligere.
- Hvor mange romaner tror du du har igjen?
- Jeg har ingen konkrete ideer utover det halvferdige jeg har liggende. Jeg har ikke peiling. Akkurat nå har jeg huet mitt ett sted: Jeg skal opp Oridongo mot Oslo!
- Føler du at det er mer på spill med en bok som «Opp Oridongo»?
- Ja, det er det. For med de to forrige visste jeg at jeg hadde skrevet smale bøker. Jeg visste at noen ikke kom til å like dem i det hele tatt, mens andre kom til å like dem veldig godt. Nå vil jeg gjerne snakke med mange.
- Hvorfor?
- Jeg har vært i en innadvendt fase, nå er jeg ikke i den modusen lenger. Men jeg er ikke avhengig av noe stort salg, altså, jeg gjør som jeg vil.
- Det må være deilig?
- Mm. For eksempel var det Elling-bøkene som gjorde at jeg kunne skrive novellesamlingene. Det er en stor frihet. Det å være forfatter er et risikoyrke, ikke sant. Det er ingen som kan hjelpe deg. Men jeg har hatt flaks. Det som skjedde med Elling var det ingen som i sine villeste fantasier kunne drømme om.
- Ble forfatteryrket som du drømte om da du var 14-15 år?
- Nei, nei. Jeg hadde overhodet ikke forestilt meg at jeg skulle kunne leve av det. Det var jo dikt jeg trodde jeg skulle skrive. Og jeg visste jo heller ikke om jeg hadde evner. Jeg forestilte meg en jobb som nattevakt eller noe sånt. Sånn kunne det ha gått. Jeg kunne godt hatt en drittjobb om jeg bare fikk sitte i fred om natta og skrive.

TEKST OG FOTO: THOMAS J.R. MARTHINSEN

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.