torsdag, juli 08, 2021

Privat huskeregel (6/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

*

 

 

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.


Kolbein Falkeid, norsk dikter (1933-2021)
Dette vet jeg ikke om du kommer til å tro på. Likefullt er det sant. To dager før nyheten om hans dødsfall kom, tenkte jeg på Kolbein Falkeid. Jeg tenkte, som jeg har tenkt mange, mange ganger før, både her hjemme, på reisefot, i møtet med livets dørstokker, jeg tenkte det samme jeg har tenkt de gangene jeg har vært i Norge og fått øye på et antikvariat, en bruktbutikk, og sporenstreks skjenet over gata: Jeg skal bare innom for å ...

Jeg skulle bare innom for å se om noen hadde mistet siste rest av sitt vett - og gitt fra seg Kolbein Falkeids Samlede dikt. Inntil skrivende stund har jeg ikke opplevd det. Ofte har jeg tenkt at det ikke er tilfeldig. Det gjør meg liksom fortrøstningsfull på nordmenns vegne.

Nå er han død. Og med det faktum har han krysset den linja som er der for oss alle sammen, men som noen klarer å motstå, på et vis, bare fordi at de mens de levde, klorte ned ett og annet. Som Falkeid gjorde det. Og gudskjelov og takk for at akkurat han gjorde det.

I mange år har vi hatt diktet hans "Privat huskeregel" (se helt øverst) hengende på veggen. Med ujevne mellomrom fjerner jeg spindelvev fra det, og da blir jeg stående og lese, gjerne høyt, spesielt hvis en av barna spør hva i all verden som står der. Noen dager er jeg enig med ham. Andre dager er jeg fullstendig uenig. Men så går det en dag til, og så ...

Velkommen til junis nyhetsbrev!






Ålreit.
Jeg vet ikke om du som leser dette har prøvd å skrive en bok. Eller rettere: prøvd å sitte og vente på responsen når du har skrevet en bok. Uansett: Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om det. Om den tida etterpå, når boka er sendt i trykken, når den store ventetida senker seg, dette vakuumet etterpå, når alle punktum er satt, når ingen flere setninger kan endres, justeres, forbedres. Når illustratøren har gjort omslaget ferdig, digitalt, når det deretter via for vanlige øyne usynlige fibernettkabler forlater bokdesigneren og forlaget i Oslo og tar seg videre, utover landegrensene, før det manifesterer seg i Lituaen, hos trykkeriet, der alle norske bøker blir trykket, og enda litt senere, når bøkene er trykket, når de rent faktisk finnes i verden, liggende på paller, ventende. Lastebilturen disse bøkene tar. I stummende mørke sammen med fiskekaker, barnesykler og alt det andre vi shipper inn i landet, før de ender opp hos Den kongelige norske sentraldistribusjonen, og deretter spres igjen, noen eksemplarer hit, noen dit, noen helt hit ned til min danske hage, noen til illustratøren. Og noen - noen! - hos anmelderne. 

Forestill deg anmelderkorpset. De går ikke i 17. mai tog, for å si det sånn. De sluker og fordøyer, stunder over og vurderer, leser og sukker, jubler og rister på hodene sine. Noen bøker faller i smak, noen faller ned mellom stolene, noen blir helt sikkert kastet veggimellom.

Det er den ventetida jeg snakker om. Og hva det gjør med en skjelvende forfatter. Man skulle tro at resiliensen hos forfattere var større? hører jeg deg innvende. Men den er jo ikke det. Den er jo ikke det i det hele tatt. Er det ikke det at boka utkommer som betyr noe? hører jeg deg spørre. Jo, men ikke bare. Den skal jo liksom tas imot. Som sagt begynte jeg å skrive om det, men jeg fant ikke ordene.

Rolling Stones og russerne hjalp meg. Slik er det blitt. Ja, det er faktisk gått så langt som at jeg på internettradioen jeg har på kjøkkenet har tusket meg tilgang til en russisk nettradio som utelukkende, og da mener jeg: utelukkende, spiller Rolling Stones. Det er faktisk Rolling Stones døgnet rundt der inne. Til min store trøst.

Og da slo det meg. Idet I've Got The Blues fra 1971 kom på. For helvete, slo det meg: Jeg skriver min egen blues om det! Om å vente på anmeldelser som kanskje, kanskje ikke kommer. Og som kanskje er vennlige, kanskje er alt annet, kanskje er akkurat som jeg håpet på. Derfor: Velkommen til min egen versjon av I've Got The Blues. Jeg kaller den Vente på anmeldelse-blues.

Joda. Jeg har skrevet mitt livs første sangtekst.

Og for at dette skal bli så lite kleint som det kan få blitt (og det skal litt til, det vet jeg, men humor me, please): Under har du originalteksten - og min tekst til høyre. Det gir knapt mening om du ikke samtidig hører sangen. Du finner den her, og - tro meg - det er bare en fordel om Mick Jagger får lov til å ligge som backing vocal til teksten min:
 
 
I’ve got the blues
 
(Melodi: Mick Jagger/Keith Richards. Tekst: Mick Jagger/Keith Richards)
 
As I stand by your flame
I get burned once again
Feelin' low down, I'm blue
 
As I sit by the fire
Of your warm desire
I've got the blues for you, yeah
 
Every night you've been away
I've sat down and I have prayed
That you're safe
in the arms of a guy
Who will bring you alive
Won't drag you down with abuse
 
In the silk sheet of time
I will find peace of mind
Love is a bed full of blues
And I've got the blues for you
And I've got the blues for you
And I'll bust my brains out for you
And I'll tear my hair out
I'm gonna tear my hair out just for you
If you don't believe what I'm singing
At three o'clock in the morning, babe,
well, I'm singing my song for you

 

Anmeldelsesblues
 
(Melodi: Mick Jagger/Keith Richards. Tekst: Thomas J.R. Marthinsen)
 
Mens jeg sitter her og venter
Er jeg klar for det verste
Føler meg blå, helt blå –
 
Mens jeg sitter her og venter
På en annens ord om mine
Føler meg blå, helt blå –
 
Hver time som går forbi    forbi, forbi
Har jeg sittet her og jeg har bedt
Om å høre noe bra
Ikke no’ dårlig,
noe som vil løfte’n opp
Ikke dra den ned, dra den ned
 
På den tida som det tar
Har jeg nok blitt litt rar
Jeg har fått anmeldelsesblues
Og helt blå blir jeg     nå
Og helt blå blir jeg     nå
Kan ikke vente mere nå     blå
Jeg orker ikke vente mer nå     
Kan’ke vente mer nå, sier jeg.
Ellers blir jeg blå
Hvis de ikke skjønner hva jeg skriver
Er det vel akkurat nå jeg må krype til køys
Og si at jeg gir opp     nå?
 
 
(Takk.)



La oss raskest mulig komme oss ut av det pinlige øyeblikket! I nyhetsbrevet for mai nevnte jeg så smått at jeg var gått litt skjønnlitteraturlei. Det skjer fra tid til annen, og det skal ikke forstås bokstavelig. Nei, det er faktisk det reneste tøv. Det er snarere et spørsmål om å befinne seg between books. Eller kanskje, slik er det iallfall ofte for meg, between forfattere. For oppdager jeg en ny, skal jeg lese alt av henne. Eller ham.



Til mitt hell kom en gammel helt seilende inn fra høyre, som man sier i Danmark. Det har seg nemlig slik at jeg en gang for mange herrens år siden kom i skade for å nevne for min mor at Haruki Murakami, denne triatlonløpende gærningen nede i Tokyo, denne mannen som (kom igjen 'a!) snart må få slynget Nobel-prisen etter seg, at han er en av mine favoritter. Det har resultert i at jeg hver bidige bursdag og høytid (og noen ganger helt ut av det blå) får en Murakami-bok til. Enkelte av dem har jeg derfor på japansk (som jeg ikke kan (ennå)), engelsk, dansk og norsk, for det går jo ikke an å holde styr på denne litterære miltraljøsen av en drømmer.

Noen av bøken hans synes jeg er traurige. Men så har han innimellom noen som fanger meg med søkke, snøre og waders og alt mulig annet, som bare drar meg nådeløst inn uten hensyn til det livet jeg ellers står midt i. Akkurat sånn det skal være med bøker. Eller: sånn det kan være. Jeg er så heldig at jeg har fått lov til å si takk til ham personlig, men det er en annen historie.

Uansett: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår (2013), dere!





Om jeg lot som om det ikke var øyeblikket da jeg pakket opp pappesken og fant boka, ville jeg gjøre meg skyldig i en skikkelig dårlig løgn. Så det gjør jeg ikke. Det var fantastisk. For det er først da, akkurat da, at den lange prosessen som går forut for dette øyeblikket, samler trådene sine, samler alle trådene av samtaler og mailer og mennesker og gjøremål, og blir til det den skulle bli hele tiden: Boka. Som finnes.

PS: Er du tilfeldigvis i Danmark i sommer har det seg slik at Els Cools stiller ut de 37 originalmaleriene til boka i GaleRiget. Og hvis du ikke skal til Danmark, skal du eller er du kanskje i Oslo 19. juli? Da kan du - hvis koronagudene og herr Nakstad tillater det - bli med på 22. julisenteret, der undertegnede og professor i pedagogisk psykologi Jon-Håkon Schultz skal samtale (ikke bare én, men to ganger) om La oss snakke om 22. juli. Det ser jeg fram til!
 


Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Finn deg et svaberg!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

 
 

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: