mandag, september 28, 2015

Blodmåne


Jeg innser at bloggen nå stort sett er redusert til rapporter med selvsynte astrale legemer. Men jeg kan jo for faen ikke noe for at himmelen kommer drassende med sin episke skjønnhet i tide og utide (cirka 04:58)! Heldigvis var det ingen som så meg, der jeg sto uten en tråd bortsett fra en diger algegrønn boblejakke jeg hadde rasket med meg. Naboen på balkongen litt lenger oppe i gata ikke medregnet. Heller ikke monsterkikkerten hans.

onsdag, juli 22, 2015

Til minne

Fire år nå. Og jeg synes Helene Skjeggestad i Aftenposten sier noe av det som burde sies. Jeg legger ut teksten min som var med i Forlaget Oktobers  «Respons 22»-antologi i 2011, redigert av Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen. Til minne om alle de som ikke fikk bli eldre. 

Konsert 
Thomas J.R. Marthinsen

Og det er der, når vi akkurat har presset oss helt inn foran scenen, unngått albuer og plastølglass, mens musikken får den gjørmete grassplenen til å vibrere, riste, og etter at vi har mistet de vi kom med av syne for lenge siden, at hun bøyer seg ned. Vi står midt i regnværet på en slette i Odense og hun bøyer seg ned og holder mobiltelefonen inntil øret, bøyer seg ned for å dukke for lyden, de som står ved siden av oss ser spørrende på meg og nikker mot henne, om det er noe i veien? Jeg rister på hodet og smiler, mimer at jeg holder en telefon opp til øret, og de smiler, skåler mot meg, øl som skvulper over kanten på plastglasset. Det er konsert en sommerdag, vi har gått i silregn fra parkeringsplassen, hoppet unna sølepytter på vei inn mot konsertområdet. Vi har stått i kø sammen med alle som også skal hit, som skal høre den samme musikken som vi skal, kjøpe øl i de samme bodene, vi har vist fram armbåndene våre til vaktene, blitt kroppsvisitert, og jeg skal innrømme at jeg også tenkte at det var et litt utrygt sted, at det var for mange mennesker her, da vi kom inn porten og slapp inn på den digre, våte grassplenen. På scenen dukker et menneske opp på storskjermen, han er en av Danmarks mest kjente musikere, han er blitt gammel, registrerer jeg, tydelige linjer i det opplyste ansiktet, og hun står fremdeles framoverbøyd med mobilen inntil hodet, mens de rundt oss presser på fra alle kanter, spesielt de bak oss, som vil lenger fram, som vil helt fram til scenen hvor det skjer. Det er kaldt, det skulle være sommervær, men det øser ned, vannet renner ned ved siden av ørene mine, langs neseryggen, og jeg tar henne forsiktig over ryggen. Hun må reise seg nå, ikke stå sånn lenger, for det er flere som kikker, og jeg vet ikke om det holder at jeg mimer telefon en gang til, men så reiser hun seg endelig opp. Hun har en hvit regnfrakk på, håret hennes ligger inntil hodet hennes, hun har regndråper i panna, på kinnene, og alt er kjent, alt er som det skal være, som hun skal være, men ansiktet hennes er forferdelig, ansiktet hennes ser skrekkelig ut.

Etterpå virrer jeg rundt på konsertsletta. Jeg leter etter overblikk, men jeg får det ikke. Jeg går mot utkanten av menneskemengden, men det hjelper ikke. Regnet fortsetter å komme, jeg ser alle menneskene, de fortsetter også, mange står i kø for å kjøpe øl, noen faller om kull i gjørma, noen skråler og andre går mot scenen, nærmer seg ytterkanten av publikum for å begynne ferden innover blant dem. Jeg må dra. Her kan jeg ikke være, jeg må vekk herfra, jeg må hjem, jeg må ha overblikk, jeg må lese nyhetene, jeg må ringe.

Parkeringsplassen. Vi finner bilen. Det skvulper i plastposene jeg har utenpå sokkene i joggeskoene, jeg er våt og kjølig under jakka, vannet har trengt inn, til huden, gjennom klærne. Hun fester setebeltet, ansiktet hennes er urørlig. Hun tar opp telefonen, ringer til lillesøstera mi. Jeg starter bilen og får den i gir, vi kjører hjemover. Vi kjører hjemover, men jeg skal ikke hjem, jeg skal bare til huset vi bor i. Sånn føles det, som om jeg kjører og kjører, men i feil retning. Hun snakker i telefonen hele veien, siterer løpende, alt i kupeen er lyden av stemmen hennes som bringer videre. Vi tar ringveien, følger den langsmed gjerdet som sperrer av inn til konsertområdet. Jeg hører lyden, men ikke noe distinkt, bare et sug, en dundring, et press i brystet, i hele kroppen, foten min skjelver på gasspedalen og jeg føler jeg burde gjøre noe, være et sted og gjøre noe, men jeg er her, og vi tar av fra veien, kommer til huset vårt. Låser oss inn.

Den natta blir vi sittende. Vi spiser mat. Går på toalettet. Innimellom glemmer vi hvor vi er og oppfører oss som vanlig. Ler av noe. Men lynsnart klapper det i, forstummer.

Dataskjermene våre lyser hele natta, skifter når det er levende bilder, kaster skygger på de hvite veggene våre. Vi leser artikkel etter artikkel, åndeløst klikker vi oss videre, skal gjennom alt, må det, må komme oss gjennom hele. Få overblikket.

Neste morgen får vi det. Vi ligger i senga og sover da telefonen ringer på nytt. Hun tar den. Åtti! sier hun. Jeg klarer ikke fokusere ordentlig på noe annet enn øynene hennes. De lyser, hvite, nei blå. Nei, det er ikke sant, sier hun. Hun lytter. Mumler et ja. Et nei. Flere nei. Det vrir seg i maven, jeg burde ikke være her nå. Jeg er for langt unna. Jeg ligger i senga denne lørdagen og jeg vet med en styrke jeg ikke har ord for, med et mørke som sluker meg, at noe er skjedd som ikke kan gjøres om. At uansett, så kommer alt etter dette til å ha dette i seg. Alt. Skal gro med dette i seg.

© Forlaget Oktober, 2011.

tirsdag, juli 14, 2015

Flysetevarianten

En av de tingene som forsvant kjappest for meg da jeg ble far (joda, jeg har to elskelige banditter, og neida, jeg har stort sett ikke skrevet et spøtt hverken om dem eller andre sider av livet på lang, lang tid), var drømmene. Eller rettere sagt: tiden til å drømme. I disse dager handler søvn om å komme lengst mulig ned, ned dit hvor det er mørkest, hvor øreproppene sitter lengst inne, og hvor oppvåkninger takles lynrask, lydløst (hvis det er fysisk mulig), og intet er fjernere enn den roen som skal til for å slumre hen. Bare formuleringen: Å slumre hen. På sofaen, for eksempel. Eller i hengekøya. Faen, bare nede på stranda, på et vått håndkle, med fjeset hvilende i ei sanddyne.

Men i dag oppdaget jeg en uant mulighet! Min eldste skulle legge seg. Rommet kokte i den lave kveldssola, til tross for at alle glugger var på vidt gap og huset var en eneste stor gjennomtrekk. Saken var som følger: Han var varm. Og var allerede i gang med nektingsprosedyrene, som hvis de først starter, kan rekke og vare i det nær sagt evige. Derfor: Vifte. Og en slik vifte, den minner om airconditionanlegg over den ganske klode. På hotellrom, i biler, i kjøpesentre, i IKEA, you name it, men kanskje først og fremst i fly. Flyvemaskine, som de sier her i Det Flate. Hvem kjenner vel ikke følelsen av - etter å ha kjaset seg halvsvett gjennom transportetapper, innsjekking, bagdrop og de (o akk så tregflytende) sikkerhetskøene - følelsen av å synke ned i det stinne flyet, vente på taksingen, kjenne det voldsomme trykket i ryggen, for så - endelig! - å kjenne luftdysene tennes og slippe atmosfærekald luft i fjeset?

Det er en sjeldent fredfylt opplevelse (inntil man våkner, naturligvis, og skal ut på destinasjonen og kjenner stedets temperatur som en vegg i selvsamme fjes). Men la meg komme tilbake til saken: Flysetene. Nemlig. Utskjelte og nedsnakkede som de er. Men, vet du - det er nesten ikke noe sted jeg har drømt som i flyseter. Om det så var til Hawaii, Japan eller Volda, London eller Malaysia: Disse salige øyeblikkene av stadige inndøsninger der oppe i luftrommet. Ah. Så får det så være at nakken føles som et ødelagt heng etterpå, for drømmene. Dagdrømmene!

Og så satt jeg altså der inne i stad, inne hos min eldste sønn. Han slumret omsider inn, med denne kalde lufta mot ansiktet sitt. Og jeg satt der, i en menneskelig sett forkrøplende stilling, ja, invalidiserende var den, i en vond lenestol fra IKEA, og holdt ham med selskap inntil han sov, og før jeg visste ordet av det, hadde det gått en halvtime, nei, tre kvarter! og jeg hadde glidd inn og ut av min sjels drømmelandskaper, fri og med all tid i verden.

Så altså: Har du et varmt barn i løpet av en varm sommer og et voldsomt akkumulert søvnunderskudd, vil jeg foreslå deg følgende: Skaff deg en vifte, en vond stol og si til partneren din at dette fikser du, I got this, kan du si, idet du skrider inn på barnets soverom for å geleide vedkommende avkom inn i nattens ro; sett deg tilrette, lukk øynene, forestill deg at du er om bord på en langdistanseflyvning. Du har all tid i verden. Nakken din vil bøte for det. Men du verden for noen fantastiske øyeblikk i drømmenes underverden! 

Bilde: Christian Krohgs "Mor og barn" fra 1883 (Google Art Project/Nasjonalgalleriet).

fredag, juni 19, 2015

Norsk sommer




Det var valg i det landet jeg bor i igår. Og det går i Danmark som det tilsynelatende går i resten av den europeiske verden: Klimaet blir hardere, frontene steilere, samholdet svakere. You have grown older, and I have grown colder, som enkelte ville ha sagt det.
        Spørsmålet om hva det er vi egentlig driver med, kan komme til noen og enhver. Eller det er kanskje nettopp problemet, spørsmålet kommer ikke. Og hvis det dukker opp, så blir det skviset vekk igjen like snart; alle tanker som strekker bare litt lenger, alle ørsmå snev av at vi er temmelig like når alt kommer til alt, men at vi har forskjellige muligheter til å folde oss ut, de presses ut, vekk, ned i glemselen, og så handler det om skattene mine, det handler om rentene mine, det handler om meg og mitt, mitt og meg. Andre får ha sitt. Etc. Og et eller annet sted på veien, så mister vi noe jeg har begynt å tvile alvorlig på om vi noen gang vil få igjen. Enda mer deprimerende er tanken: Er det bare noe jeg har trodd, at det har vært mer samhold, mer solidaritet, mer likevekt i sinnene rundt omkring, og at det er blitt verre; med andre ord: har det alltid vært sånn? Jeg vet ikke. Men rikdommen som finnes her oppe i Norge for tiden - og som det er vanskelig å ikke få øye på i enhver gate, enhver by - den er jo motbydelig. Ikke at jeg fordømmer den moralsk (jeg er jo selv en del av den). Men så gjør jeg kanskje det allikevel. For hva er det vi driver med, når det handler om størst mulig, mest mulig, og ikke bare som et langsiktig mål, men som en uerkjent, nærmest selvsagt bestanddel av de fleste valg som tas, fra vi står opp til vi går og legger oss. Dansk Folkepartis leder sa det fint da han ble bedt om å kommentere valgresultatet i går. Han sa: “Det var et stort valg for oss i Dansk Folkeparti”. Det er oss det handler om. Som en spesiell forsamling i landets/verdensdelens/verdens midte som det hele sentrerer seg rundt. Alt annet er støy, forhindringer på veien mot enda mer, enda større, enda flottere.
        Og samtidig fortsetter kloden å spinne, ute i det nakne isødet rundt oss, og med den glovarme kjernen under føttene våre. Vi bor på Skorpen, som Jens Bjørneboe sa, og vi bare venter på at den skal sprekke.
        I mellomtiden har jeg tatt et bilde av norsk sommer. Og varsler med dette et slags comeback her inne, hvor ambisjonen er å avprofesjonalisere en blogg som jeg lenge har kjedet meg til filler av. Velkommen tilbake!

onsdag, juni 03, 2015

Noe vakkert? Her:

INTERFERENS
  Den blaa Nat er saa stille. Jeg ligger søvnløs.
Stilheden vider sig og klinger.
Det er Lyden af tusinde Miles Tomhed.
Det er Rummets Monologer, hvis Ringe mødes med
Tidens tonløse Cirkler.

  Min Puls, mit Hjærtes hede Spænding holder mig vaagen,
men jeg overvejer med kølig Hu.
En Kraft passerer mine Nerver,
og jeg ligger som livløs.

  Længe tænker jeg med iskold Ro
paa den flammende Utaalmodighed, der er min Skæbne.
Pludselig føler jeg ganske fattet og uden at røre mig
en ulidelig Smærte slaa ud i min Bevidsthed
 og svinde igen.

  I Morgen skal jeg staa op
ladet med Eder og Livslyst
som alle Morgener før.
I Morgen skal jeg konfronteres med Vaskefad, Skohorn,
Tandbørste og hele Historien,
Tobak og Solskin og Tuborg fra Fad.
Og jeg tilstaar:
Enten er dette Topnoteringen af menneskelig Lykke,
ægte efterlignet,
eller det er en dum og sørgelig Fiktion.

  Det nytter jo ikke at nægte det,
jeg nærer en sønderdelende Proces i mit Hoved, saa
saare jeg tænker.
Min Bevidsthed arbejder skærende.
Jeg ødelæger af Drift, til Trods for mig selv.
Intet er sandt. Intet er Umagen værd.

  Aldrig har der været følt smærteligere Hovmod,
end det jeg alene føler ved Besiddelsen af mit Sinds
 Knivsystemer.
Naar Forestillingen om Verdens topmaalte Under mødes
med Overbevisningen om alle Tings Endelighed,
da lever jeg.
Denne Knagen af Akslerne,
dette djævelske Sammenstød af psykisk Lyd
frigør de transcendentale Smærtevibrationer,
der er Formen for mit inderste Jeg.

  Min Bevidsthed ytrer sig som sjælelig Interferens.
Selve det skrigende Forhold mellem alle iøvrigt harmoniske Virkeligheder
er mit Indres gennemtrængende Tonart.

  To diametralt modsatte Livsbevidstheder mødes og
skærpes i mit Hjærte.

  Den blaa Nat er saa stille. Jeg ligger søvnløs.
Stilheden vider sig og klinger, hviner, skingrer!
Det er Lyden af tusinde Miles Tomhed
imellem de kværnende Stenkloder.

  Det er Rummets Monologer, hvis Ringe mødes med
 Tidens tonløse Cirkler.
                                                   
 
fra Johannes V Jensen Digte 1906

fredag, mars 20, 2015

Solformørkelsen

fredag, januar 23, 2015

Det private er ikke farlig

 
I oktober, ikke så skrekkelig lenge etter utgivelsen av "Selvportrett ved gravstøtte", spurte Flamme Forlag meg om jeg kunne svare på noen spørsmål om "Den vanskelige andreboka". Jeg sendte dem dette, som de også publiserte på sin framifrå blogg 4. november (og jeg vet ikke what took me so long med å legge det ut):

 

Kjære Flamme forlag: Jeg vil gjerne si noe om stillheten!            

Da jeg skrev min første bok – «Du» – var drivkraften: Kan jeg? Klarer jeg dette? Det gjeve var å få noe utgitt. Å prestere det jeg hadde drømt om, men tenkt var noe for andre, for forfatterne jeg digget: Å skrive en bok. Jeg var kanskje ikke klar over det på dét tidspunktet, at det var dette som drev meg, men jeg tror det var slik. Jeg gikk på Forfatterstudiet i Bø. I lang tid hadde jeg forsøkt å skrive – tenkt: Nå skal jeg skrive en Roman, en Novelle – og det hadde ikke fungert i det hele tatt. Det ble bare grøt av det. Oppstyltet, fælt, utroverdig. Jeg var liksom på bar bunn, for å si det sånn. Jeg trodde ikke jeg kunne skrive, likevel, selv om det var alt jeg hadde lyst til. Så jeg satte meg ned med denne blankheten. Jeg visste ingenting, lenger, om det å skrive. Så begynte jeg å skrive. Jeg skrev novellesamlinga på to månder. Det var en vill, uforventet raptus. «Du» består av 34 fortellinger, men jeg skrev mange flere. Det er fristende å si at de skrev seg selv, men det er naturligvis ikke sant, det var meg, men det skjedde uten at jeg tenkte over det. Jeg gjorde det slik at jeg skrev, uten å lese hva jeg hadde skrevet, før jeg fortellingen stanset av seg selv. Noen ganger var de korte, andre ganger lange, og flere ganger tenkte jeg: Har jeg skrevet dette her? Hvor faen kommer det fra?
Boka ble utgitt i 2010. Den ble anmeldt flere steder. Det hadde jeg ikke tenkt så mye på, egentlig. At den skulle anmeldes. Det var fint.

Og så langt går det greit å gjenfortelle veien fra første til andre bok. Men nå blir det mer vanskelig. For rett før «Du» utkom, døde broren min. Han døde i en ulykke. Det satte alt det jeg inntil da hadde ment var viktig og betydningsfullt i livet i et perspektiv som … egentlig ikke gikk. Ingenting gikk. Derfor utspilte alt omkring «Du» seg også i en slags parallellverden jeg ikke egentlig følte at hadde så mye med meg å gjøre. Plutselig.
Jeg orker ikke snakke om det, men jeg tvinger meg til å skrive det likevel. Og det var også det jeg begynte med etterpå, jeg skrev. Jeg skrev og skrev og skrev. Til slutt hadde jeg skrevet en oppvekstroman. Jeg hadde skrevet opp igjen et sted hvor broren min fantes, kan jeg vel si nå, men jeg var ikke klar over hva jeg hadde gjort den gangen. Den fikk tittelen «Rekkehusblues» og ble antatt. Skulle utgis. Jeg ga et eksemplar av manuset til foreldrene mine. Det fikk faren min til å bryte kontakten med meg. Det gikk ikke, det som sto i den boka. Det var egentlig ingenting som gikk. Men livet fortsatte. Broren min var død, livet fortsatte. I alle henseender. På alle tenkelige og utenkelige måter. Alt fortsatte. Jeg leste «Rekkehusblues» flere ganger. Forsøkte å gjøre den bedre. Forandre på den. Redaktøren min kom med innspill, det gikk fram og tilbake. Utgivelsen ble dyttet på. Først het det høst, så het det vår, og så var det gått lang tid. Og så tok jeg kverken på romanen. Jeg trakk den tilbake. Hvorfor? Den var ikke god. Det var ikke litteratur. Det var sorgarbeid i praksis.
Dette er det merkelig å skrive til dere, Flamme, for det er jo himmelskrikende privat. Men jeg tvinger meg til å tenke at det ikke er så farlig. Det private er ikke farlig. Inni en bok er det farlig fordi det gjør bøker dårlig. Men utenfor en bok? Så må det gå an å si det. Slik er det. Samtidig ble kjæresten min gravid. Året var 2012. Jeg hadde ikke lenger noen bror, jeg hadde ikke lenger noen far (vel, han var jo der ute et sted) – og jeg skulle bli far. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ante ikke at det var slik det kunne bli.
Så begynte jeg å skrive igjen. Dagen før min sønn ble født, skrev jeg den første teksten. Også den en merkelig form for raptustekst. Jeg trodde ikke det var noe mer, jeg trodde det var tomt, at det ikke kom til å gå igjen (det hadde jo gått på trynet med «Rekkehusblues»). Men det var mer. Jeg tror jeg har skjønt det nå: Det er alltid mer. Kanskje blir det aller tydeligst når man befinner seg på denne bare bunnen. Jeg vet ikke. Jeg skrev boka med sønnen min liggende på et sånt langluvet fåreteppe ved siden av skjermen. Hver morgen, en ny tekst. Etter et år hadde jeg skrevet førsteutkastet til «Selvportrett ved gravstøtte».
Og den? Vel, det er en roman som handler om det dere akkurat har lest, Flamme. Den handler om å miste broren sin, den handler om å plutselig ha en far som ikke lenger vil være der, og den handler om selv å bli far. Hovedpersonen har noen fellestrekk med undertegnede, det kan jeg ikke vri meg vekk fra. Og så handler den om det å skrive som en måte å klare seg på. Tror jeg. Spør meg om noen år, for da vet jeg sikkert mer om hva som egentlig foregikk med «Selvportrett ved gravstøtte».
Jeg sa jeg ville si noe om stillheten. Vi skriver oktober, slutten av oktober. Det har vært stille rundt romanen siden den utkom i september. Kall meg utålmodig, kall meg naiv, men jeg hadde trodd, nei, la meg være ærlig: Jeg hadde forventet å bli anmeldt. Jeg vet godt at man ikke kan forvente slike ting, men det er jo en rasjonell konklusjon. Følelsesmessig? Les boka mi, for svingende! Kom igjen, anmeldere, les! Jeg har vært i stillheten mens jeg arbeidet med denne boka. Nå vil jeg gjerne ha litt leven.
Så takk, Flamme, for at dere spurte!


Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

onsdag, januar 21, 2015

Gud bor i detaljene

Puh! Så er vi allerede godt inne i et nytt år. 2015. Herrejemnini, det er 15 år siden jeg sto og kikket opp i nyttårshimmelen og lurte på om alle verdens pc-er ville nullstille seg selv. Tida flyr, som de sier. Og det er allerede en god stund siden september da romanen min utkom. Det har vært en veldig annerledes erfaring å utkomme med denne boka enn det var med debutnovellene mine i 2010. Det er vanskelig å sette fingeren helt spesifikt på hva, for det er mest sannsynlig et sammensurium av følelser og omstendigheter, kokt lett sammen med en litt forandret bokverden. Uansett: Jeg er glad den er ute. Jeg er glad for de leserne som har lest og kommentert den, gitt meg innblikk i deres tilstander, i deres verden. Jeg er glad for at jeg fikk gitt form til noe det var meg maktpåliggende å klare: nettopp dét, å finne den formen. Å skrive litteratur er vel mer enn noe annet en jakt på form. Og nå – etter en (synes jeg) nokså sprengt roman med helt klare selvbiografiske islett – nå føles det som det er tid for noe annet. Noe helt annet. Jeg vet ikke hva, men jeg ser frem til det.

Men la meg gjøre en ting jeg hadde en ambisjon om å gjøre for lang, lang tid siden. Jeg vil gjerne fortelle om omslaget på «Selvportrett ved gravstøtte». Som med «Du» hadde jeg lyst til å lage det selv. Jeg mener, her har jeg skrevet boka, så får jeg gudhjelpe meg også stå for serveringa. For å gjøre det kort: Jeg endte opp med et bilde laget av en australsk kunstner som heter Samantha Small. Jeg fikk omsider fatt i henne, fikk lov til å bruke kunstverket hennes som en del av omslaget – og fikk mast meg til et intervju med henne. Det følger under, i spontanoversatt form først, deretter på originalspråket. God leselyst!  (And to you Samantha: I am so sorry it took me so long! Scroll down to see the interview in English.)

Ja. Og godt nyttår, da, folkens!

INTERVJU MED SAMANTHA SMALL:

Ti år senere


Da jeg hadde skrevet «Selvportrett ved gravstøtte», visste jeg at jeg var nødt til å også lage omslaget. Og at omslaget måtte stå til innholdet, ikke som en illustrasjon, men som en historie for seg selv. Jeg prøvde mange ting. Sånn cirka en milliard forskjellige fotografier, illustrasjoner, typografisk tøys. Men niks. Det fungerte ikke. Spesielt funket det ille med en gravstøtte på omslaget. Eller som redaktøren min sa: Hvis det er én ting som ikke skal være på omslaget av en bok som heter «Selvportrett ved gravstøtte» så er det en gravstøtte. Ja, og heller ikke et selvportrett.

Til slutt, etter en klappjakt på måfå rundt på nettet, søkte jeg på ordene «Family album». Og da! Da kom det. Plutselig var det der - bildet ditt. «Departure» fra 2004. Og det fantes ikke lenger noe alternativ. Det måtte bli det. Og så skrev jeg til deg - og du svarte. Hvordan var det å bli kontaktet etter … ti år! av en forfatter fra den andre siden av kloden, som gjerne ville bruke det på en bok skrevet på et språk (jeg antar) du ikke kjenner filla til?
For det første så var det en enorm overraskelse da jeg fikk mailen din om bildet. Vi vet jo alle hvor gjennomsyret verden er med bilder, så jeg syntes det var forbløffende at et foto jeg hadde lagd for over et tiår siden hadde fanget noens oppmerksomhet nå I dag. Alt beveger seg så fort og alt for mange mennesker er bare interessert i hva du gjorde i forrige måned, siste uke eller i går.
Det at du tok kontakt bekreftet meg også i at det å ha en nettside er en brukbar måte å gjøre verker tilgjengelige for andre enn dem i min eget nettverk. At det skaper et potensiale for at fremmede kan snuble over verkene og reagere på uforutsette måter. Det var dette potensialet som i utgangspunktet fikk meg til å lage en nettside, så jeg kunne rett og slett ikke ha vært mer fornøyd over at det har ført til denne utvekslingen.

«Departure» er et vakkert bilde. Det er helt 'der oppe'. Som om det har en egen stofflighet. En egen materie av liv, av tid og av følelser. Hva er historien bak?
Jeg lagde «Departure» da jeg studerte i London i 2003-04. På den tiden utforsket jeg ideen om «den fremmede» og begynte å utvikle visuelle narrativer basert på personlige objekter, fotografier og tekster som var offentlig tilgjengelig. Hele det bildesettet som utgjør «Family Album» kom fra et brukt fotoalbum som jeg plukket opp på et lokalt marked. Albumet var gull verdt for meg, fordi oftest finner du bare løsrevne fotografier fra slike album, fotografier som blir solgt hver for seg. Men i dette albumet var det personlige narrativet bevart og det fungerte som en rik inspirasjonskilde for prosjektet mitt.
Selve det å prikke huller i originalfotografiene med en stift føltes som en voldelig rituell handling (det ble litt mye voodoo!). Det føltes også som en slags blasfemi å gjøre det, ettersom jeg var opplært som gammeldags fotograf. Men jeg ønsket nettopp å flytte fokuset til det materielle ved bildet, dets fysiske tilstand. Jeg visste egentlig ikke helt hvor jeg ville med det jeg gjorde og jeg risikerte jo å ødelegge alle bildene. Jeg visste at jeg hadde lyst til å viske ut identitetmarkørene som var fanget på sort-hvitt-bildene, og jeg ble allerede fra starten dratt mot baksida av bildene. Etter å ha prikket meg gjennom fotografiene, skjønte jeg at noe «større» ble avdekket i omrisset. Noe som ikke fantes i forelegget.

Og teknikken giclée print hva førte deg på sporet av den?
På den tida var jeg opptatt av de arkivlignende egenskapene ved giclée print. Som alle andre var jeg midt i overgangen fra det analoge til det digitale fotografiet, og jeg var bekymret over bevaringen av det digitale bilde, noe som ikke bekymrer meg like mye i dag. Profesjonell fotoprinting var stadig ganske dyrt i 2004, så jeg hadde en følelse av at de printene jeg lagde, de ble nødt til å vare evig.
Nå er fotoprinting så utbredt at mitt fokus har skiftet mer over på hvordan man skal ta vare på digital informasjon når det gjelder mangfoldiggjøring, heller enn å bekymre meg altfor mye om kunstnerpapiret og blekket. I et av mine nylige prosjekter, fikk jeg printet fotografier ut på noen sementfiberplater som jeg er helt sikker på vil overleve meg. Jeg antar at evigheten kan vente.

Nå vet jeg ikke hvor stor fan du er av å tolke din egen kunst, men jeg våger meg: Hva sa «Departure» deg da du hadde lagd det og så hva resultatet var?
For meg bar det endelige bildet i seg en følelse av tap, eller et fravær som – i en familiesammenheng – signaliserte at noen eller noe betydningsfullt hadde forsvunnet. Oppløsning. Skade. Dysfunksjon. Bedrag. Død. Alle disse fæle ordene. Ut fra noen av temaene  i romanen din, ser det ut til at min fortolkning kanskje ikke er så helt forskjellige fra den du har.
Det var også viktig for meg å sette det familiære (eller vanlige) i fotografiet opp mot en tvetydighet som kunne tillate seerne å skape deres egen fortolkning. Jeg håper det samme vil gjøre seg gjeldende for leserne dine.

Og nå, ti år senere og på forsiden av en roman et helt annet sted hva slags bilde er «Departure» for deg nå?
Fordi jeg lagde dette verket mens jeg bodde i London, så har minnene mine om det alltid vært knyttet til den erfaringen det er å bo og studere utenlands. Som en «fremmed» på et fremmed sted følte jeg meg som en slags foreldreløs, og disse fotografiene ble nesten som en familie jeg adopterte. Kanskje det å skape fiktive forbindelser til noen andres fortid egentlig bare var en måte å skape forbindelser til et miljø som føltes kaldt og løsrevet. Å stjele minner – er det en forbrytelse?
Tanken på at «Departure» havner på et norsk bokomslag er spesielt spennende, ettersom det gir meg muligheten til å se verket i en helt ny kontekst, fri fra disse gamle assosiasjonene. Bildet føles også mer fristilt når det havner på omslaget på en bok, fordi bildet antar en ny dimensjon i samspill med teksten som fortelles inne i boka. Jeg forestiller meg at leserne dine vil fylle «Departures» tomrom med deres egne minner og assosiasjoner, omtrent sånn vi alle gjør når vi leser fiksjon. Personlig synes jeg de beste bokomslagene er de som aldri illustrerer, men som hinter til fortellingen, ved å gi plass til fantasien. Redaktøren din hadde med andre ord helt rett i at det var feil med et bilde av en gravstøtte eller et selvportrett!

Resten av stykkene i «Family album»-serien er også særegne. De slår meg som sorgfulle. Hvorfor? Ta «Departure» som eksempel. Det forestiller med all mulig klarhet en gjeng familiemedlemmer. Men på samme tid er de alle sammen også nesten oppløst. Bare et riss tilbake. Som om de er på vei til å forvinne. Er det slik du har tenkt også?
Ja, i høyeste grad. Jeg synes det er interessant å se hvor lite informasjon vi faktisk trenger før vi gjenkjenner et bilde. Vi er så raske til å fylle inn det som mangler med vårt eget – som for eksempel våre egne foreldre og søsken som stiller seg i de samme positurene og står på akkurat samme måte. Da jeg stakk nålen gjennom bildene gikk det øyeblikkelig opp for meg at det var baksiden av dem som ga gjenklang til mine egne erfaringer om familie. Jeg håpte at denne bildebruken ville skape den samme følelsen hos andre, som den jo later til å ha gjort hos deg.
Når det gjelder «Departure», så er fotografiet hullet på en sånn måte at gruppa er fremhevet over individet, noe som styrker oppfattelsen av familieenheten (hvis vi kan kalle den det) – og det skaper en fornemmelse av kollektivt tap. Jeg tror det er akkurat denne forskjellen som gjør at det er «Departure» og «Arrival» som er mine to favorittbilder fra serien.

Jeg vet det finnes et bilde du har brukt som utgangspunkt. Det fortalte du meg. Og du sa også at du gjerne ville ha sendt det, men … at du ikke ville ødelegge bildets mysterium for meg. Så tenker jeg: Her har du tatt et helt vanlig bilde - så vidt jeg kan gjette meg til et avskjedsbilde fra en familie - og så har du løftet det opp til å bli noe annet, noe som liksom er større enn seg selv. Hvordan fant du ut at det var slike ting du ville gjøre? Altså: Hva gjorde at du ble en kunstner?
Jeg har en gang hørt en eller annen svare på et lignende spørsmål ved å si at vedkommende ble kunstner da han eller hun skjønte at de ikke ville (eller kunne?) bli noe annet. Det at jeg husker dette svaret, forteller meg at det må være noe jeg relaterer til, også. Selv om jeg ikke har noen romantisk illusjon omkring det å være en kunstner, så er det rett og slett sånn at den måte jeg oppfatter verden på, den passer bedre til kunstnerrollen enn i noen av de andre «vanlige» jobbene jeg har forsøkt meg på. (Og ved å gjenta dette utsagnet nok ganger, kan jeg unngå å klassifisere meg selv på den defensive måten som kommer naturlig for de fleste australske kunstnere – det vil si ved å unndra meg mistanker om elitisme – eller galskap!).
Men hvis jeg graver litt dypere i meg selv, kan jeg huske at jeg som tenåring fant en glede i et Miro-bilde hvor det var en tvedtydig, gul form i det øverste høyre hjørnet som ingen klarte å sette fingeren på hva var for noe. Kanskje er det egentlig merkelig at jeg ikke begynte å male abstrakt?
En annen ting som har hatt enorm betydning for min utvikling som kunstner, har vært møtet med kunstnere som hele tida satte spørsmålstegn ved selve kunstens natur. Jeg har aldri vært noen tradisjonalist og jeg har alltid syntes at de mest interessante kunstnerne, var de som var drevet av en lyst til å ville avmystifisere kunsten (og kunstens motiver).
Hvis jeg skal akseptere begrepet «kunstner», betyr det samtidig at jeg må akseptere at kunstnertilværelsen er en slags evig tilblivelse, og at det aller viktigste, er å ikke ta de sjansene som byr seg for en slik utvikling, for gitt.

Hva holder du på med nå for tida?
Etter at jeg kom tilbake til Australia har jeg holdt til i Canberra, hvor jeg jobber som kunstutdanner på en av de australske nasjonalinstitusjonene. Jeg har et studio i utkanten av byen, og det er vel så tett jeg kommer mitt eget sted.
For å få mest mulig tid til å jobbe med kunsten (og minimere tida jeg må bruke på lønnsarbeid), sparer jeg penger ved å passe hus forskjellige steder. Jeg nyter vekslingen mellom forskjellige hus – og synes at det å utsette meg selv for andre menneskers daglige rutiner (og merkelige husdyr) på den måten er uendelig forfriskende.
Jeg har også vært så heldig å få reise- og arbeidsstipender som har gjort det mulig for meg å tilbringe tid i Europa. Nylig var jeg på et tremåneders arbeidsopphold i Barcelona og før det jobbet jeg to måneder i et studio i Haag.
Akkurat nå er jeg i gang med et kurs i bronsestøp. Målet er en soloutstilling i april til neste år. Jeg blir også lett distrahert av fenomenet med gruppeustillinger, så jeg har deltatt med noen nye verker på et par lokale utstilinger i nærområdet.

Hvis du – som kommer fra Australia og således ikke leser norsk – skulle komme til å slumpe over romanen min i en bokhandel og ble bedt om å gjøre det man kanskje ikke skal – dømme en bok på omslaget – hva ville du gjettet at den handlet om?
Død, forsvinning, skuffelse, minner, hemmeligheter. Ikke akkurat lystbetonte ting, men det skyldes nok også tittelen. (Jeg er sikker på at betydningen av ordet «gravstøtte» har den samme effekten uansett språk!)
Når det er sagt må jeg innrømme at jeg er en krim/thriller-fan av dimensjoner. Og dere skandinaver har jo et rykte på dere som sier at dere lager noen av de beste i sjangeren. Så – hvis du tilgir meg fordommene – så ville jeg mest sannsynlig forvente at romanen din er en mørk, psykologisk thriller med en spektakulær bakgrunnshistorie!

Og litt kokett her til slutt: Hva er sannsynligheten for at du kommer til å lære deg norsk for å få vite hva slags roman bildet ditt har havnet på?
I og med at jeg ikke klarte å plukke opp NOE katalansk i løpet av mitt tremånders-opphold i Barcelona, må jeg nok si at jeg har oddsene kraftig mot meg. Dessuten har oversettelsesverktøy en lei tendens til å gjøre komedie av hva som helst, så jeg antar jeg blir nødt til å vente på den engelske utgaven. Jeg ønsker deg størst mulig suksess med romanen – og håper den blir oversatt til alle mulige språk!

Takk!


AND THEN, HERE IS THE INTERVIEW IN ITS ORIGINAL WORDING:

Ten years later


When I had written “Self-portrait at gravestone” (thanks Google Translate for the translation of “Selvportrett ved gravstøtte”) I knew that I also had to make the cover. And that that cover had to match the content of the novel, not as an illustration, more as a story of it self. I tried a lot of images. I think I tested about a billion different photos, illustrations and more typographical nonsense. But no. It did not work. One of the more horrendous things, was when I tried putting a tombstone there. To say it in the words of my editor: If there is one thing that must not be on the cover of a book titled “Self-portrait at gravestone” - that thing is a tombstone. That - and a self-portrait.

Eventually, after having hunted the Internet, I typed in a search for “family album”. And there! There it was. Your image. “Departure” from 2004. All of a sudden there were no other options. It had to be that image. So I wrote you - and you answered me. What was it like to be contacted - ten years after - by a writer living on the other side of the globe, who wanted to use your image on a novel written in a language (I dare to suppose) you do not know at all?
Firstly, it was a huge surprise to receive your email about the image. We all know how saturated the world is with images, so I found it astonishing that a photo I made over a decade ago could become the object of anyone’s attention today. Everything moves so fast and too many people are only interested in what you did last month, last week or yesterday.
Your contact also reassured me that a website is useful when it comes to making work accessible to audiences beyond the borders of your own network. Creating the potential for strangers to stumble across the work and respond in unpredictable ways. It was this potential that first motivated me to create a website, so I couldn’t be more pleased that it has led to this exchange.

“Departure” is a beautiful piece. It is up there, right up there, if you know what I am saying. It is like it has some sort of matter of its own. Of time. Of emotions. What is the story behind it?
I created ‘Departure’ while studying in London in 2003-04. At the time, I was exploring the idea of ‘the stranger’ and began developing visual narratives based on personal objects, images and texts found in public places. The set of images that make up ‘Family Album’ all came from a secondhand photo album I picked up at the local market. This was gold to me, since you most often find the photos ripped out of these albums to be sold off individually. But here, the personal narrative was preserved and provided a rich source of inspiration for the project.
The act of puncturing the original photographs with a pin felt like a violent ritual at the time (too many voodoo stories!). It was also somewhat sacrilegious, given my previous training in photography. But I wanted to draw attention to the materiality of the print, its physical condition. I didn’t really know where I was heading and risked getting nowhere and ruining the lot. I knew I wanted to erase the details of identity captured in the black and white photos and was attracted to the reverse side of the print from the very beginning. After piercing through the image I realised there was something ‘bigger’ being revealed in the outline that was not present to me in the photo itself.

And the technique - giclee print - what led you to that?
At the time, the giclee print had certain archival qualities that appealed to me. Like the rest of the world, I was making the transition from analogue to digital photography and had concerns about preservation that tend to bother me a lot less today. Professional photographic printing was still quite expensive in 2004, so there was a feeling that the prints you made had to last forever.
Now the technology is so widely available, my focus has shifted more towards preserving the digital information for reproduction rather than worrying too much about archival paper and inks. In a recent project, I had photographs printed onto cement fibreboard that I’m sure will outlast me. I guess forever can wait.

I do not know whether you like to interpret your own art, but I want to ask: When you were finished with “Departure” and viewed the final result - what did it say to you?
For me, the final image embodied a sense of loss, or an absence that, in the context of the family, signalled the disappearance of something or someone special. Dissolution. Damage. Dysfunction. Deception. Death. All those nasty ‘D’ words. And from some of the themes contained in your book, it seems my interpretation may not be so different to your own.
In this series, it was also important to contrast the familiarity (or ordinariness) of the image with a level of ambiguity that would allow each viewer to make their own interpretation. I hope this will also be true for your readers.

And now - ten years later and soon to be on the cover of a novel from somewhere else - what kind of image is “Departure” for you now?
Having made the work during my time in London, my memories have always been tied up with the experience of living and studying abroad. As a ‘stranger’ in a strange place, I was like an orphan, and these photos became something like my adopted family. Maybe constructing fictitious links to somebody else’s past was just a way of making connections in an environment that felt so cold and detached. Stealing memories – is this a crime?
So now, the idea of ‘Departure’ being on a Norwegian book cover is especially exciting because it allows me to see the work in an entirely new context – free from these previous associations. It also feels more resolved on the cover of a book, where the image takes on a new dimension through its relationship to the story being told within. I imagine your readers will fill the gaps of ‘Departure’ with their own memories and associations, in much the same way as we do when we read any fiction. I personally find that the best book covers never illustrate, but allude to their subject, always leaving room for the imagination - so your editor was completely right to dismiss an image of a gravestone or a self-portrait!

The other pieces in the Family album series are also distinctive. They all strike me as sorrowful. Why? Well, take “Departure”. So clearly a bunch of family members. And then, at the same time, they are almost dissolved. Like they are on their way to disappear. Have you thought about it in the same way?
Very much so. I think it’s interesting how little information we need to recognise an image.
We so quickly fill in the missing information with our own memories – like parents and siblings striking those same poses for the camera, making the same shapes.
When I pierced through the photos it was immediately obvious that it was the reverse side that spoke of family in a language that was recognisable to my own experience. I hoped this imagery would also resonate with others, as it appears to have done with you.
In ‘Departure’, the photograph is also punctured in such a way that the group is emphasised over the individual, reinforcing the idea of the family unit (as we might recognise it) and creating a sense of collective loss. I think it is this distinction that makes ‘Departure’ and ‘Arrival’ my favourite images from the series.

I know there is a real picture you have used to make “Departure”. You told me that. And you also said that you would send it, only … you would not want to spoil the mystery for me. And here I am thinking: You are a person who takes an ordinary picture - as far as I can guess a farewell situation pictured by a family member - and then lifts it up to become something different. Bigger than itself, if you forgive the cliché. How did you become an artist?
I once heard somebody answer a question like this by saying that they became an artist when they realised they wouldn’t (or couldn’t?) be anything else. The fact I remember this tells me that I must have related to it personally. While I have no romantic attachment to the idea of being an artist, it turns out that the way I see the world lends itself better to this role than any of those ‘real jobs’ I’ve attempted. (And by repeating this statement I can avoid the defensive justification that comes naturally to Australian artists, whose identification as an artist immediately raises suspicions of elitism - or madness!)
But if I delve a little deeper, I remember in adolescence finding joy in a Miro painting that contained an ambiguous yellow shape in the top right corner that nobody was able to identify.  Perhaps it’s surprising then, that I didn’t become an abstract artist after all?
Also, being exposed to artists who questioned the very nature of art has also had a significant impact on the development of my own practice. I’ve never been a traditionalist and always found the motivations of artists committed to demystifying art (and its objects) to be the most interesting.
But if I do accept the term artist, then I also accept this will be an eternal ‘becoming’, and that what is most important is never taking for granted the opportunities that contribute to that development.

What are you doing these days?
Since returning to Australia, I have been based in Canberra, where I work as an art educator in one of our national institutions. I have a studio on the edge of the city that is as about as close as I can get to having a space of my own.
To maximise studio time (and minimise hours of paid work) I save money by housesitting in various locations - preferably outside of the city. I enjoy the change and find the exposure to other people’s daily routines (and peculiar pets) endlessly refreshing.
I’ve also been fortunate to receive travel and research grants that have allowed me to spend a bit of time in Europe – most recently undertaking a 3-month research residency in Barcelona and before that, a 2-month studio residency in Den Haag.
Currently, I am undertaking a course in lost-wax bronze casting and working towards a solo exhibition in April 2015. I am also easily distracted by the ‘group exhibition’ and have recently contributed new work to a couple of local members’ shows.

As an Australian - and thus not a reader of Norwegian - if you were to fall upon this novel in a bookshop and if you had to do what one is not supposed to do - judge it by its cover - what would you say it would probably be about?
Death, disappearance, disappointment, memory, secrets - not happy things, but I think your title also has some influence. (I’m sure the overlay of the word ‘Gravestotte’ has the same impact in any language!)
Here, I must also admit to being a crime thriller fanatic. And of course the Scandinavians have a reputation for producing some of the best. So, if you’ll forgive the stereotype, I would probably expect your book to be a dark, psychological thriller with a spectacular backdrop!

As a little coquettish question at the end: What are the odds that you will learn Norwegian to get to know what kind of novel your image has ended up on the cover of?
Given my failure to pick up ANY Catalan during my recent 3-month stay in Barcelona, I’d say the odds are definitely against me. And translation tools have a tendency to turn everything into a comedy, so I expect I will just have to wait for the English version. I wish you the greatest success with your novel and hope we might see it translated into every language!

Thank you! And for the readers: Check out her other pieces over at Samantha Small!

Hvis du – som jeg håper – fikk lyst til å se mer av det Samantha Small lager, sjekk ut hjemmesida hennes, som er proppet full av prosjekter og verk. Og visstnok skal det ganske snart komme ganske mye mer: Samantha Small.

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: