Puh! Så er vi allerede godt inne i et nytt år. 2015. Herrejemnini, det er
15 år siden jeg sto og kikket opp i nyttårshimmelen og lurte på om alle verdens
pc-er ville nullstille seg selv. Tida flyr, som de sier. Og det er allerede en
god stund siden september da romanen min utkom. Det har vært en veldig
annerledes erfaring å utkomme med denne boka enn det var med debutnovellene
mine i 2010. Det er vanskelig å sette fingeren helt spesifikt på hva, for det
er mest sannsynlig et sammensurium av følelser og omstendigheter, kokt lett
sammen med en litt forandret bokverden. Uansett: Jeg er glad den er ute. Jeg er
glad for de leserne som har lest og kommentert den, gitt meg innblikk i deres
tilstander, i deres verden. Jeg er glad for at jeg fikk gitt form til noe det
var meg maktpåliggende å klare: nettopp dét, å finne den formen. Å skrive
litteratur er vel mer enn noe annet en jakt på form. Og nå – etter en (synes
jeg) nokså sprengt roman med helt klare selvbiografiske islett – nå føles det
som det er tid for noe annet. Noe
helt
annet. Jeg vet ikke hva, men jeg ser frem til det.
Men la meg gjøre en ting jeg hadde en ambisjon om å gjøre for lang, lang
tid siden. Jeg vil gjerne fortelle om omslaget på «
Selvportrett ved gravstøtte». Som med «Du» hadde jeg lyst til å lage det selv. Jeg mener, her
har jeg skrevet boka, så får jeg gudhjelpe meg også stå for serveringa. For å
gjøre det kort: Jeg endte opp med et bilde laget av en australsk kunstner som
heter Samantha Small. Jeg fikk omsider fatt i henne, fikk lov til å bruke
kunstverket hennes som en del av omslaget – og fikk mast meg til et intervju
med henne. Det følger under, i spontanoversatt form først, deretter på
originalspråket. God leselyst!
(And
to you Samantha: I am so sorry it took me so long! Scroll down to see the
interview in English.)
Ja. Og godt nyttår, da, folkens!
INTERVJU MED SAMANTHA SMALL:
Ti år senere
Da jeg hadde skrevet «Selvportrett ved gravstøtte», visste jeg at jeg
var nødt til å også lage omslaget. Og at omslaget måtte stå til innholdet, ikke
som en illustrasjon, men som en historie for seg selv. Jeg prøvde mange ting.
Sånn cirka en milliard forskjellige fotografier, illustrasjoner, typografisk
tøys. Men niks. Det fungerte ikke. Spesielt funket det ille med en gravstøtte
på omslaget. Eller som redaktøren min sa: Hvis det er én ting som ikke skal
være på omslaget av en bok som heter «Selvportrett ved gravstøtte» – så er det en gravstøtte. Ja, og heller ikke et selvportrett.
– Til slutt, etter en klappjakt på måfå rundt
på nettet, søkte jeg på ordene «Family album». Og da! Da kom det. Plutselig var
det der - bildet ditt. «Departure» fra 2004. Og det fantes ikke lenger noe
alternativ. Det måtte bli det. Og så skrev jeg til deg - og du svarte. Hvordan
var det å bli kontaktet etter … ti år! av en forfatter fra den andre siden av
kloden, som gjerne ville bruke det på en bok skrevet på et språk (jeg antar) du
ikke kjenner filla til?
– For det første så var det en
enorm overraskelse da jeg fikk mailen din om bildet. Vi vet jo alle hvor
gjennomsyret verden er med bilder, så jeg syntes det var forbløffende at et
foto jeg hadde lagd for over et tiår siden hadde fanget noens oppmerksomhet nå
I dag. Alt beveger seg så fort og alt for mange mennesker er bare interessert i
hva du gjorde i forrige måned, siste uke eller i går.
Det at du tok kontakt bekreftet
meg også i at det å ha en nettside er en brukbar måte å gjøre verker
tilgjengelige for andre enn dem i min eget nettverk. At det skaper et
potensiale for at fremmede kan snuble over verkene og reagere på uforutsette
måter. Det var dette potensialet som i utgangspunktet fikk meg til å lage en
nettside, så jeg kunne rett og slett ikke ha vært mer fornøyd over at det har
ført til denne utvekslingen.
– «Departure» er et vakkert bilde. Det er helt
'der oppe'. Som om det har en egen stofflighet. En egen materie av liv, av tid
og av følelser. Hva er historien bak?
– Jeg lagde «Departure» da jeg studerte i
London i 2003-04. På den tiden utforsket jeg ideen om «den fremmede» og begynte
å utvikle visuelle narrativer basert på personlige objekter, fotografier og
tekster som var offentlig tilgjengelig. Hele det bildesettet som utgjør «Family
Album» kom fra et brukt fotoalbum som jeg plukket opp på et lokalt marked.
Albumet var gull verdt for meg, fordi oftest finner du bare løsrevne
fotografier fra slike album, fotografier som blir solgt hver for seg. Men i
dette albumet var det personlige narrativet bevart og det fungerte som en rik
inspirasjonskilde for prosjektet mitt.
Selve det å prikke huller i
originalfotografiene med en stift føltes som en voldelig rituell handling (det
ble litt mye voodoo!). Det føltes også som en slags blasfemi å gjøre det,
ettersom jeg var opplært som gammeldags fotograf. Men jeg ønsket nettopp å
flytte fokuset til det materielle ved bildet, dets fysiske tilstand. Jeg visste
egentlig ikke helt hvor jeg ville med det jeg gjorde og jeg risikerte jo å
ødelegge alle bildene. Jeg visste at jeg hadde lyst til å viske ut
identitetmarkørene som var fanget på sort-hvitt-bildene, og jeg ble allerede
fra starten dratt mot baksida av bildene. Etter å ha prikket meg gjennom
fotografiene, skjønte jeg at noe «større» ble avdekket i omrisset. Noe som ikke
fantes i forelegget.
– Og teknikken – giclée print – hva førte deg på sporet av den?
– På den tida var jeg opptatt av de
arkivlignende egenskapene ved giclée print. Som alle andre var jeg midt i
overgangen fra det analoge til det digitale fotografiet, og jeg var bekymret
over bevaringen av det digitale bilde, noe som ikke bekymrer meg like mye i
dag. Profesjonell fotoprinting var stadig ganske dyrt i 2004, så jeg hadde en
følelse av at de printene jeg lagde, de ble nødt til å vare evig.
Nå er fotoprinting så utbredt at
mitt fokus har skiftet mer over på hvordan man skal ta vare på digital
informasjon når det gjelder mangfoldiggjøring, heller enn å bekymre meg altfor
mye om kunstnerpapiret og blekket. I et av mine nylige prosjekter, fikk jeg
printet fotografier ut på noen sementfiberplater som jeg er helt sikker på vil
overleve meg. Jeg antar at evigheten kan vente.
– Nå vet jeg ikke hvor stor fan du er av å tolke din egen
kunst, men jeg våger meg: Hva sa «Departure» deg da du hadde lagd det og så
hva resultatet var?
– For meg bar det endelige bildet i seg en følelse av tap,
eller et fravær som – i en familiesammenheng – signaliserte at noen eller noe
betydningsfullt hadde forsvunnet. Oppløsning. Skade. Dysfunksjon. Bedrag. Død.
Alle disse fæle ordene. Ut fra noen av temaene i romanen din, ser det ut til at min fortolkning kanskje
ikke er så helt forskjellige fra den du har.
Det var også viktig for meg å sette det familiære (eller
vanlige) i fotografiet opp mot en tvetydighet som kunne tillate seerne å skape
deres egen fortolkning. Jeg håper det samme vil gjøre seg gjeldende for leserne
dine.
– Og nå, ti år senere – og på
forsiden av en roman et helt annet sted – hva slags
bilde er «Departure» for deg nå?
– Fordi jeg lagde dette verket mens jeg bodde
i London, så har minnene mine om det alltid vært knyttet til den erfaringen det
er å bo og studere utenlands. Som en «fremmed» på et fremmed sted følte jeg meg
som en slags foreldreløs, og disse fotografiene ble nesten som en familie jeg
adopterte. Kanskje det å skape fiktive forbindelser til noen andres fortid
egentlig bare var en måte å skape forbindelser til et miljø som føltes kaldt og
løsrevet. Å stjele minner – er det en forbrytelse?
Tanken på at «Departure» havner på
et norsk bokomslag er spesielt spennende, ettersom det gir meg muligheten til å
se verket i en helt ny kontekst, fri fra disse gamle assosiasjonene. Bildet
føles også mer fristilt når det havner på omslaget på en bok, fordi bildet
antar en ny dimensjon i samspill med teksten som fortelles inne i boka. Jeg
forestiller meg at leserne dine vil fylle «Departures» tomrom med deres egne
minner og assosiasjoner, omtrent sånn vi alle gjør når vi leser fiksjon.
Personlig synes jeg de beste bokomslagene er de som aldri illustrerer, men som
hinter til fortellingen, ved å gi plass til fantasien. Redaktøren din hadde med
andre ord helt rett i at det var feil med et bilde av en gravstøtte eller et
selvportrett!
– Resten av stykkene i «Family album»-serien
er også særegne. De slår meg som sorgfulle. Hvorfor? Ta «Departure» som eksempel. Det forestiller med all mulig klarhet en gjeng
familiemedlemmer. Men på samme tid er de alle sammen også nesten oppløst. Bare
et riss tilbake. Som om de er på vei til å forvinne. Er det slik du har tenkt
også?
– Ja, i høyeste grad. Jeg synes det er interessant å se hvor
lite informasjon vi faktisk trenger før vi gjenkjenner et bilde. Vi er så raske
til å fylle inn det som mangler med vårt eget – som for eksempel våre egne
foreldre og søsken som stiller seg i de samme positurene og står på akkurat
samme måte. Da jeg stakk nålen gjennom bildene gikk det øyeblikkelig opp for meg
at det var baksiden av dem som ga gjenklang til mine egne erfaringer om
familie. Jeg håpte at denne bildebruken ville skape den samme følelsen hos
andre, som den jo later til å ha gjort hos deg.
Når det gjelder «Departure», så er
fotografiet hullet på en sånn måte at gruppa er fremhevet over individet, noe
som styrker oppfattelsen av familieenheten (hvis vi kan kalle den det) – og det
skaper en fornemmelse av kollektivt tap. Jeg tror det er akkurat denne
forskjellen som gjør at det er «Departure» og «Arrival» som er mine to
favorittbilder fra serien.
– Jeg vet det finnes et bilde du har brukt som
utgangspunkt. Det fortalte du meg. Og du sa også at du gjerne ville ha sendt
det, men … at du ikke ville ødelegge bildets mysterium for meg. Så tenker jeg:
Her har du tatt et helt vanlig bilde - så vidt jeg kan gjette meg til et
avskjedsbilde fra en familie - og så har du løftet det opp til å bli noe annet,
noe som liksom er større enn seg selv. Hvordan fant du ut at det var slike ting
du ville gjøre? Altså: Hva gjorde at du ble en kunstner?
– Jeg har en gang hørt en eller annen svare
på et lignende spørsmål ved å si at vedkommende ble kunstner da han eller hun
skjønte at de ikke ville (eller kunne?) bli noe annet. Det at jeg husker dette
svaret, forteller meg at det må være noe jeg relaterer til, også. Selv om jeg
ikke har noen romantisk illusjon omkring det å være en kunstner, så er det rett
og slett sånn at den måte jeg oppfatter verden på, den passer bedre til
kunstnerrollen enn i noen av de andre «vanlige» jobbene jeg har forsøkt meg på.
(Og ved å gjenta dette utsagnet nok ganger, kan jeg unngå å klassifisere meg
selv på den defensive måten som kommer naturlig for de fleste australske
kunstnere – det vil si ved å unndra meg mistanker om elitisme – eller galskap!).
Men hvis jeg graver litt dypere i
meg selv, kan jeg huske at jeg som tenåring fant en glede i et Miro-bilde hvor
det var en tvedtydig, gul form i det øverste høyre hjørnet som ingen klarte å
sette fingeren på hva var for noe. Kanskje er det egentlig merkelig at jeg ikke
begynte å male abstrakt?
En annen ting som har hatt enorm
betydning for min utvikling som kunstner, har vært møtet med kunstnere som hele
tida satte spørsmålstegn ved selve kunstens natur. Jeg har aldri vært noen
tradisjonalist og jeg har alltid syntes at de mest interessante kunstnerne, var
de som var drevet av en lyst til å ville avmystifisere kunsten (og kunstens
motiver).
Hvis jeg skal akseptere begrepet
«kunstner», betyr det samtidig at jeg må akseptere at kunstnertilværelsen er en
slags evig tilblivelse, og at det aller viktigste, er å ikke ta de sjansene som
byr seg for en slik utvikling, for gitt.
– Hva holder du på med nå for tida?
– Etter at jeg kom tilbake til Australia har jeg holdt til i
Canberra, hvor jeg jobber som kunstutdanner på en av de australske
nasjonalinstitusjonene. Jeg har et studio i utkanten av byen, og det er vel så
tett jeg kommer mitt eget sted.
For å få mest mulig tid til å jobbe med kunsten (og
minimere tida jeg må bruke på lønnsarbeid), sparer jeg penger ved å passe hus
forskjellige steder. Jeg nyter vekslingen mellom forskjellige hus – og synes at
det å utsette meg selv for andre menneskers daglige rutiner (og merkelige
husdyr) på den måten er uendelig forfriskende.
Jeg har også vært så heldig å få
reise- og arbeidsstipender som har gjort det mulig for meg å tilbringe tid i
Europa. Nylig var jeg på et tremåneders arbeidsopphold i Barcelona og før det
jobbet jeg to måneder i et studio i Haag.
Akkurat nå er jeg i gang med et
kurs i bronsestøp. Målet er en soloutstilling i april til neste år. Jeg blir
også lett distrahert av fenomenet med gruppeustillinger, så jeg har deltatt med
noen nye verker på et par lokale utstilinger i nærområdet.
– Hvis du – som kommer fra Australia og
således ikke leser norsk – skulle komme til å slumpe over romanen min i en
bokhandel og ble bedt om å gjøre det man kanskje ikke skal – dømme en bok på
omslaget – hva ville du gjettet at den handlet om?
– Død, forsvinning, skuffelse, minner,
hemmeligheter. Ikke akkurat lystbetonte ting, men det skyldes nok også
tittelen. (Jeg er sikker på at betydningen av ordet «gravstøtte» har den samme
effekten uansett språk!)
Når det er sagt må jeg innrømme at
jeg er en krim/thriller-fan av dimensjoner. Og dere skandinaver har jo et rykte
på dere som sier at dere lager noen av de beste i sjangeren. Så – hvis du
tilgir meg fordommene – så ville jeg mest sannsynlig forvente at romanen din er
en mørk, psykologisk thriller med en spektakulær bakgrunnshistorie!
– Og litt kokett her til slutt: Hva er sannsynligheten for
at du kommer til å lære deg norsk for å få vite hva slags roman bildet ditt har
havnet på?
– I og med at jeg ikke klarte å plukke opp
NOE katalansk i løpet av mitt tremånders-opphold i Barcelona, må jeg nok si at
jeg har oddsene kraftig mot meg. Dessuten har oversettelsesverktøy en lei
tendens til å gjøre komedie av hva som helst, så jeg antar jeg blir nødt til å
vente på den engelske utgaven. Jeg ønsker deg størst mulig suksess med romanen
– og håper den blir oversatt til alle mulige språk!
Takk!
AND THEN, HERE IS THE INTERVIEW IN ITS
ORIGINAL WORDING:
Ten years
later
When I
had written “Self-portrait at gravestone” (thanks Google Translate for the
translation of “Selvportrett ved gravstøtte”) I knew that I also had to make
the cover. And that that cover had to match the content of the novel, not as an
illustration, more as a story of it self. I tried a lot of images. I think I
tested about a billion different photos, illustrations and more typographical
nonsense. But no. It did not work. One of the more horrendous things, was when
I tried putting a tombstone there. To say it in the words of my editor: If
there is one thing that must not be on the cover of a book titled
“Self-portrait at gravestone” - that thing is a tombstone. That - and a self-portrait.
– Eventually, after having hunted the Internet, I typed in
a search for “family album”. And there! There it was. Your image. “Departure”
from 2004. All of a sudden there were no other options. It had to be that
image. So I wrote you - and you answered me. What was it like to be contacted -
ten years after - by a writer living on the other side of the globe, who wanted
to use your image on a novel written in a language (I dare to suppose) you do
not know at all?
– Firstly,
it was a huge surprise to receive your email about the image. We all know how
saturated the world is with images, so I found it astonishing that a photo I
made over a decade ago could become the object of anyone’s attention today.
Everything moves so fast and too many people are only interested in what you
did last month, last week or yesterday.
Your
contact also reassured me that a website is useful when it comes to making work
accessible to audiences beyond the borders of your own network. Creating the
potential for strangers to stumble across the work and respond in unpredictable
ways. It was this potential that first motivated me to create a website, so I
couldn’t be more pleased that it has led to this exchange.
– “Departure” is a beautiful piece. It is up there, right
up there, if you know what I am saying. It is like it has some sort of matter
of its own. Of time. Of emotions. What is the story behind it?
– I created ‘Departure’ while studying in London
in 2003-04. At the time, I was exploring the idea of ‘the stranger’ and began
developing visual narratives based on personal objects, images and texts found
in public places. The set of images that make up ‘Family Album’ all came from a
secondhand photo album I picked up at the local market. This was gold to me,
since you most often find the photos ripped out of these albums to be sold off
individually. But here, the personal narrative was preserved and provided a
rich source of inspiration for the project.
The act of puncturing the original photographs with a pin
felt like a violent ritual at the time (too many voodoo stories!). It was also
somewhat sacrilegious, given my previous training in photography. But I wanted
to draw attention to the materiality of the print, its physical condition. I
didn’t really know where I was heading and risked getting nowhere and ruining
the lot. I knew I wanted to erase the details of identity captured in the black
and white photos and was attracted to the reverse side of the print from the
very beginning. After piercing through the image I realised there was something
‘bigger’ being revealed in the outline that was not present to me in the photo
itself.
– And the technique - giclee print - what led you to that?
– At the time, the giclee print had certain
archival qualities that appealed to me. Like the rest of the world, I was
making the transition from analogue to digital photography and had concerns
about preservation that tend to bother me a lot less today. Professional
photographic printing was still quite expensive in 2004, so there was a feeling
that the prints you made had to last forever.
Now the technology is so widely available, my focus has
shifted more towards preserving the digital information for reproduction rather
than worrying too much about archival paper and inks. In a recent project, I
had photographs printed onto cement fibreboard that I’m sure will outlast me. I
guess forever can wait.
– I do not know whether you like to interpret your own art,
but I want to ask: When you were finished with “Departure” and viewed the final
result - what did it say to you?
– For me, the final image embodied a sense of
loss, or an absence that, in the context of the family, signalled the
disappearance of something or someone special. Dissolution. Damage.
Dysfunction. Deception. Death. All those nasty ‘D’ words. And from some of the
themes contained in your book, it seems my interpretation may not be so
different to your own.
In this series, it was also important to contrast the
familiarity (or ordinariness) of the image with a level of ambiguity that would
allow each viewer to make their own interpretation. I hope this will also be
true for your readers.
– And now - ten years later and soon to be on the cover of
a novel from somewhere else - what kind of image is “Departure” for you now?
– Having made the work during my time in London,
my memories have always been tied up with the experience of living and studying
abroad. As a ‘stranger’ in a strange place, I was like an orphan, and these
photos became something like my adopted family. Maybe constructing fictitious
links to somebody else’s past was just a way of making connections in an
environment that felt so cold and detached. Stealing memories – is this a
crime?
So now, the idea of ‘Departure’ being on a Norwegian book
cover is especially exciting because it allows me to see the work in an
entirely new context – free from these previous associations. It also feels
more resolved on the cover of a book, where the image takes on a new dimension
through its relationship to the story being told within. I imagine your readers
will fill the gaps of ‘Departure’ with their own memories and associations, in
much the same way as we do when we read any fiction. I personally find that the
best book covers never illustrate, but allude to their subject, always leaving
room for the imagination - so your editor was completely right to dismiss an
image of a gravestone or a self-portrait!
– The other pieces in the Family album series are also
distinctive. They all strike me as sorrowful. Why? Well, take “Departure”. So
clearly a bunch of family members. And then, at the same time, they are almost
dissolved. Like they are on their way to disappear. Have you thought about it
in the same way?
– Very much so. I think it’s interesting how
little information we need to recognise an image.
We so quickly fill in the missing information with our own
memories – like parents and siblings striking those same poses for the camera,
making the same shapes.
When I pierced through the photos it was immediately obvious that it
was the reverse side that spoke of family in a language that was recognisable
to my own experience. I hoped this imagery would also resonate with others, as
it appears to have done with you.
In ‘Departure’, the photograph is also punctured in such a way
that the group is emphasised over the individual, reinforcing the idea of the
family unit (as we might recognise it) and creating a sense of collective loss.
I think it is this distinction that makes ‘Departure’ and ‘Arrival’ my
favourite images from the series.
– I know there is a real picture you have used to make
“Departure”. You told me that. And you also said that you would send it, only …
you would not want to spoil the mystery for me. And here I am thinking: You are
a person who takes an ordinary picture - as far as I can guess a farewell
situation pictured by a family member - and then lifts it up to become
something different. Bigger than itself, if you forgive the cliché. How did you
become an artist?
– I once heard somebody answer a question like
this by saying that they became an artist when they realised they wouldn’t (or
couldn’t?) be anything else. The fact I remember this tells me that I must have
related to it personally. While I have no romantic attachment to the idea of
being an artist, it turns out that the way I see the world lends itself better
to this role than any of those ‘real jobs’ I’ve attempted. (And by repeating
this statement I can avoid the defensive justification that comes naturally to
Australian artists, whose identification as an artist immediately raises
suspicions of elitism - or madness!)
But if I delve a little deeper, I remember in adolescence
finding joy in a Miro painting that contained an ambiguous yellow shape in the
top right corner that nobody was able to identify. Perhaps it’s surprising then, that I didn’t become an
abstract artist after all?
Also, being exposed to artists who questioned the very
nature of art has also had a significant impact on the development of my own
practice. I’ve never been a traditionalist and always found the motivations of
artists committed to demystifying art (and its objects) to be the most
interesting.
But if I do accept the term artist, then I also accept this
will be an eternal ‘becoming’, and that what is most important is never taking
for granted the opportunities that contribute to that development.
– What are you doing these days?
– Since returning to Australia, I have been based
in Canberra, where I work as an art educator in one of our national
institutions. I have a studio on the edge of the city that is as about as close
as I can get to having a space of my own.
To maximise studio time (and minimise hours of paid work) I
save money by housesitting in various locations - preferably outside of the
city. I enjoy the change and find the exposure to other people’s daily routines
(and peculiar pets) endlessly refreshing.
I’ve also been fortunate to receive travel and research
grants that have allowed me to spend a bit of time in Europe – most recently
undertaking a 3-month research residency in Barcelona and before that, a
2-month studio residency in Den Haag.
Currently, I am undertaking a course in lost-wax bronze
casting and working towards a solo exhibition in April 2015. I am also easily
distracted by the ‘group exhibition’ and have recently contributed new work to
a couple of local members’ shows.
– As an Australian - and thus not a reader of Norwegian -
if you were to fall upon this novel in a bookshop and if you had to do what one
is not supposed to do - judge it by its cover - what would you say it would
probably be about?
– Death, disappearance, disappointment, memory,
secrets - not happy things, but I think your title also has some influence.
(I’m sure the overlay of the word ‘Gravestotte’ has the same impact in any
language!)
Here, I must also admit to being a crime thriller fanatic.
And of course the Scandinavians have a reputation for producing some of the
best. So, if you’ll forgive the stereotype, I would probably expect your book
to be a dark, psychological thriller with a spectacular backdrop!
– As a little coquettish question at the end: What are the
odds that you will learn Norwegian to get to know what kind of novel your image
has ended up on the cover of?
– Given my failure to pick up ANY Catalan during
my recent 3-month stay in Barcelona, I’d say the odds are definitely against
me. And translation tools have a tendency to turn everything into a comedy, so
I expect I will just have to wait for the English version. I wish you the
greatest success with your novel and hope we might see it translated into every
language!
Thank
you! And for the readers: Check out
her other pieces over at Samantha Small!
Hvis du – som jeg håper – fikk lyst til å
se mer av det Samantha Small lager, sjekk ut hjemmesida hennes, som er proppet
full av prosjekter og verk. Og visstnok skal det ganske snart komme ganske mye
mer: Samantha Small.