fredag, oktober 30, 2020

Fuck your feelings (10/2020)

 

There are decades where nothing happens; and there are weeks where decades happen.
- Vladimir Iljitsj Uljanov (Lenin, 1870-1924)

Trump 2020: Fuck your feelings





Vi er lei nå. Vi er lei av mange ting. Koronatrøtthet, er et ord de er begynt å bruke. Trumptrøtthet er mitt bidrag. Det går jo ikke an å lese et kvekk i en nettavis hverken her eller der, uten å få i fleisen at enten så leder Biden voldsomt, ellers så går det den gale veien og Trump kommer til å bli gjenvalgt i noe som ligner et grotesk landslide. Slik er verden. Slik fungerer mediene. Kommentator etter skråsikre kommentator kommer med sine synspunkter.

Jeg er så blasert at det meste av det som står, går meg hus forbi. Dét er i seg selv et potensielt demokratisk problem av ikke liten art (hvis du gjorde meg til amerikaner og multipliserte meg). Det andre er altså denne trumptrøttheten. For er det ikke sånn, da, dere, at vi kan ikke bli mer sjokkerte nå? Det er ikke den ting han kan si eller gjøre, som vi lenger kan bli provosert av fordi han som uttaler dem er så langt bortenfor pedagogisk rekkevidde at det ikke er til å fatte og begripe?

Like fullt. Noen ganger treffer det. For like fullt er det et vell av amerikanere som gir ham sin feite tommel opp. I dag leste jeg en artikkel i VG der de - for ørtende gang - har besøkt svorne Trump-tilhengere. På dansk har man et uttrykk for slik virksomhet, altså å oppsøke det som pirrer nysgjerrigheten vår: Vi vil se giraffen. Uansett vil vi gjerne det, vi vil se what the fuzz is all about. Eller altså, de som potensielt muliggjør at denne dødsstjerna av en president får en ny runde i manesjen. VG lar oss møte Mike Proefrock, trefeller (31). I anledning det kommende valget har han valgt å dekorere hagen sin med intet mindre enn to lekre flagg. På det ene står det: "Trump 2020 The Sequel: Make the liberals cry again".

På det andre: "Trump 2020: Fuck your feelings".

Jeg synes liksom det flagget sier alt som sies kan om valget. Jeg håper inderlig at når dette nyhetsbrevet lander i innboksen din i neste måned, så heter presidenten noe annet. Men jeg er jo bare et følsomt fjols.

Velkommen til oktobers nyhetsbrev!
 

NOENLUNDE FAST SPALTE: FRA BØKENES VERDEN



Jeg leser hele tida. Om det er på shampooflasker, på mobilen, i bilen, you name it: Alltid. Det betyr at jeg også bestandig holder på med minst fem bøker. Noen av dem er bedre enn andre. Som for eksempel disse to:



1: Tid. En gang for hundre år siden skulle jeg lage Dagbladet Magasinets faste spalte "Hvordan i all verden". Det var en spalte som gikk på rundgang blant journalistene. En gøyal spalte som gikk ut på å få en nerd til å forklare hva noe handlet om på en lettfattelig måte. Én gang lagde jeg en spalte om kunstsnø. For eksempel. Men denne gangen skulle jeg lage en om tid. Jeg valgte å løse oppgaven slik: Jeg drakk meg full dagen i forveien - før jeg tidlig neste morgen hadde en avtale med av Norges fremste tidsforskere. La meg si det sånn at skallebanken ikke fortok seg i løpet av den samtalen.

Og nå er jeg på kjøret igjen. Denne gangen er det den italienske forskerne og forfatteren Carlo Rovelli som er skyld i at jeg lefler med begrepet tid. Han - en voldsomt anerkjent teoretisk fysiker - gir seg i en liten, delikat bok kalt Tid (ikke la størrelsen lure deg!) i kast med å få leseren til å forstå hvorfor alt hen tror hen vet om tid er løgn og fanteri. Ting er ikke som du tror! Fortiden skjedde ikke nødvendigvis før nåtiden, eller framtiden for den sakens skyld! Å, langt fra. Stift bekjentskap med Einsteins kvantemekanikk og romtid som vrir og vender på seg, og frisk opp forståelsen av tid på Antikkens tid. For å gi deg et inntrykk. Værsågod, hodepine, det er servert!



2: Doris Lessing. Jeg har snakket mye om Doris Lessing tidligere, i bloggen jeg skrev og i avisspalter. Blir ikke ferdig med henne. Blir neppe noensinne det. Men nå har jeg gjøvet løs på Det synger i gresset - debutboka hennes. Jeg skal innrømme at jeg har prøvd før, men ikke dedikert nok. At jeg har prøvd før, men at tiden ikke var inne. For det er noe av det jeg husker aller best av det hun fortalte meg da jeg møtte henne i London: Det er når du er klar, du forstår noe. Leser du det før du er klar, får du ikke en dritt med deg.
 

FAST SPALTE: GULLET I GRÅSTEINEN PÅ SKJERMEN:



Vi har alle vårt, heter det seg. Men for å være ærlig har vi jo alt for mye. Disney+, HBO, Netflix og you name it. Tv-slavenes æra. Og det er mye gråstein. Heldigvis er det også innimellom gull. Her har du et tips til når du har brukt en halvtime på å flikke gjennom utvalget og ikke blitt klokere:



For jeg klarer ikke å slippe USA helt ennå. Jeg er ikke snauere enn at jeg - da jeg leste at vår gode mann Sasha Baron Cohen hadde tusket seg til å innspille en ny Borat-film i ly av virkelighetens mas - sørget for å skaffe meg en ukes prøveabonnement på Amazons Prime Video ens ærend for å se Borat: Subsequent moviefilm.

Den er så klok, den filmen. Den er så full av godhet, den filmen. Jeg tror aldri det er blitt laget noe som på like god manér viser fram hvordan enkelte i the US and A tenker. Hvordan virkeligheten deres ser ut. At den virker som en grell kontrast til vår egen føles bare som en trøst inntil neste tanke ankommer: Vi henger sammen. Jesus Christ Superstar, sier jeg bare. For noen folk. For et mot Cohen og hans nye medspiller Maria Bakalova (som Borats datter) legger for dagen. Maken til nødvendig film skal du lete lenge etter. I tillegg klarer den det mesterstykket å få iallfall undertegnede til å le høyt, mange ganger. Jeg digger at det var viktig for Cohen at den skulle lanseres før valget den 3. november. Spørsmålet er bare om den er mer effektiv enn russisk bot-virksomhet!
 

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET



Etter å ha vært journalist siden 2006, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke dypt. Og denne gangen resirkulerer jeg Doris Lessing. Jeg synes intervjuet tåler det. Og nå er jeg ikke kokett her, men det handler ikke om at jeg fikk møte henne (det har jeg rablet om før), men det hun sier. Det er bra ting. Det sto på trykk i Dagbladets særlige bokekstra i 2009. Året etter at hun vant Nobelprisen i litteratur.

En kopp te med Doris

Man skal ha ørene med seg når man møter fjorårets nobelprisvinner Doris Lessing (88).

– Du kan sitte der, så sitter jeg her. Og før vi begynner skal du vite at jeg er veldig døv nå, så du må rope ut spørsmålene, ok?
Nobelprisvinner Doris Lessing tar plass i sofaen foran vinduet i sin store, gamle London-leilighet. Forfatteren av over 55 bøker, hvorav både romaner, dikt, operaer, noveller og selvbiografier, fyller 89 år neste måned. Da hun vant Nobels litteraturpris i oktober i fjor, var hun den eldste som har vunnet prisen noensinne. Nå er det nesten gått et år. Men har det å vinne den gjeve prisen endret Lessings liv?
– Først og fremst kollapset ryggen min. Så ga hjertet mitt etter. Så begynte legen å mumle noe om at det var disse nyrene, fru Lessing. Så du kan si at livet mitt har blitt veldig strukturert. Jeg ligger bare her. Og jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
– Har det vært for mange som vil snakke med deg?
– Jeg kjenner mange som har vunnet Nobelprisen, og alle har sagt: Glem all jobb for et år, alt du kommer til å få gjort, er å snakke, snakke, snakke. Men – har du lyst på en kopp te eller noe sånt?
– Hvis du skal ha?
– Å nei, jeg drikker ikke te. Men du skal ikke la det stoppe deg i å drikke. Melk og sukker?
– Ja takk.

Så humper 88-åringen seg bort til trappeavsatsen. Leiligheten er fylt til randen av bøker. Før man kommer opp i stua, må man skritte over en diger huskatt. Doris Lessing omtaler den som bedagelig, feit og middelaldrende. Stablene av tidsskrifter, bøker og kunstbøker ligger overalt. For å være nær de nitti, er Doris Lessing usedvanlig aktiv. Senest i år kom det en ny bok fra hennes hånd, romanen ”Alfred og Emily” som hun skrev delvis om foreldrene sine. Det ser imidlertid ut som om det kan bli den siste, for Lessing sier hun har skrevet sin siste bok.
– Jeg har ingen energi, jeg blir nitti til neste år, vet du. Jeg er jo veldig gammel. Tidligere har jeg hatt all den energien jeg har hatt behov for, og mer til. Nå er jeg fornøyd om jeg bare får stått opp og svart på ett eneste brev. Men jeg leser.
– Hva da?
– Akkurat nå leser jeg Joseph Conrad. Det er alltid bra å lese ham om noen slår meg i hodet.
– Hva mener du?
– Det er bare et idiom, bare glem det. Det er ikke likt meg å ikke ha noe energi. Det er som om noen har dratt ut en plugg sånn at all energien bare renner ut. Det er forferdelig. Jeg har aldri hatt det sånn før. Hør her, du vet ikke hvordan det er, for du har ikke opplevd det. Det er bare helt grusomt.

Mange av Lessings kritikere og lesere har påpekt at det er to temaer som går igjen i forfatterskapet hennes. Det ene er tanken om at ingen ting er permanent. Det andre er at alt går i sirkler. De har sannsynligvis rett: Doris Lessing er tross alt født i det som i dag heter Iran i 1919. Da hun ble født het det Persia. Hun er oppvokst og utdannet i dagens Zimbabwe. Det het den gang Sør-Rhodesia. Hun har sett Andre verdenskrig komme og gå, hun har sett Sovjetunionen krakelere og Mussolinis Italia forsvinne.
– I Midt-Østen har de et ordspråk som heter ”Ikke stå hvor du står, for i morgen kan det være borte”. Uansett hva det er snakk om, kommer det til å forandre seg. Det gjelder både det gode og det dårlige i tilværelsen. Jeg pleier å fortelle barn at da jeg var jente, si for eksempel 17 år, skulle Hitler vare i 1000 år, Sovjetunionen var per definisjon noe evigvarende og det Britiske Imperiet likeså. Og nå? Ingenting er tilbake. Ingenting, alt har forsvunnet som små skyer på himmelen. Det gjelder også USA. Det kommer selvfølgelig ikke til å vare.
– Hvor lang tid snakker vi om der, tror du?
– Jeg ville ikke bli veldig overrasket hvis USA kommer gjennom dagens nedgangstider uten et ordentlig slag for baugen. Det er lett å se for seg for eksempel Østkysten eller California rive seg løs. Det kommer dere til å få se, det gjør ikke jeg. Men bare vent.
– Har du alltid følt det sånn, at ingen ting varer evig?
– Ja, det har jeg. Jeg tror jeg har det fra faren min, som sa at ingenting forblir det samme i mer enn ti minutter. Jeg skjønte dette veldig tidlig, tro du meg. Jeg er født i Persia, eller Iran som det heter, og vi var den første familien noensinne som dro på ferietur til Moskva og Russland. Vi reiste med militærfly. Så dro vi til England før foreldrene mine kjøpte en farm i Salisbury, det som nå heter Harare, i Zimbabwe. Alt før jeg var fylt fem år. Alt jeg husker er stormlampen som svingte fra side til side i kjerrevogna vi reiste med. Hvor er det permanente i en sånn tilværelse?

Da hun etter å fått tre barn og skilt seg to ganger dro til England i 1949, hadde Doris Lessing sitt første manus med seg i bagasjen. Det ble boka ”Det synger i gresset” som utkom i 1950. Siden har hun knatret løs på skrivemaskinen her i leiligheten. Hun har en datamaskin, sier hun, men hun kan ikke bruke den fordi de som er vant til tastene på en god, gammeldags skrivemaskin ville ha ødelagt et datatastatur på første setning.
– Du har tidligere blitt spurt om du har en visjon med skrivingen. Da har du blitt sint, så jeg skal ikke spørre deg om det.
– Lurt av deg.
– Men hvorfor har du skrevet?
– Jeg må skrive. Det må være snakk om en dyp nevrose, ja, en tvangshandling.
Lessing er kanskje mest kjent for romanen ”Den gyldne notatbok”. Da den ble utgitt i 1962, trykket kvinnebevegelsen den til sine bryster. De hadde endelig fått en forfatter som talte deres sak. Boka solgte i mengder og selger stadig mange eksemplarer hvert år. Men det var ikke bare positivt å gi ut en sånn bok. På en fest hos forleggeren i Stockholm på 60-tallet, kom en mann bort til Lessing. Han var fra Nobelkomiteen, satte seg ned og sa: Du kommer aldri til å få Nobelprisen, for vi liker deg ikke.
– På den tiden raste – og det er et godt ord – feministbevegelsen og de mente at jeg burde få prisen. Nobelkomiteen trodde jeg sto bak dette, men det gjorde jeg virkelig ikke. Jeg hadde slett ikke spurt om å få prisen. Så da komitemedlemmet kom bort og sa dette, ble jeg veldig overrasket. Det er det mest arrogante jeg har hørt og den dårligste oppførselen jeg noen gang har opplevd.
– Men så gikk det noen år?
– Ja, men de ga meg den for seint. For seint til at jeg kunne dra til Stockholm og fått en ordentlig fest. Jeg var her, sengeliggende. Hvis jeg bare hadde fått den tidligere, kunne jeg dratt til Sverige og danset hele natta. Datteren min og barnebarnet mitt var der og de ringte meg. De sa at de skålte i champagne for meg. Vel, det er jo ikke helt det samme.
– Men hvordan føltes det å få prisen?
– Jeg ble veldig overrasket. Jeg trodde jo at jeg ikke kom til å få den. Og den er heller ikke den eneste bokprisen. Det er bare at den har mer glamor og prestisje. Jeg kan ikke si at det å få noen av de andre prisene jeg har fått var bedre enn å få Nobelprisen. Det ville vært frekt av meg. Så jeg kan si at det var fint å få den.
– Hva mener du med at den har mer prestisje?
– Vel, de er rike. Og de har ansatt et PR-geni. Visste du at Nobelfesten pågår en hel uke? Med den svenske kongen og dronninga og store lunsjer. De vet hvordan de skal gjøre det.
– For noen år siden takket du nei til å bli Dame of the British Empire?
– Ja, det stemmer.
– Etter det jeg har hørt var grunnen din at det britiske imperiet slett ikke finnes lenger?
– Ja. Det gjør jo ikke det. Hele æressystemet i England er en pantomime. Det er helt absurd, og det vet vi alle sammen. Men da jeg takket nei, fikk jeg tilbud om å bli Companion i stedet.
– Ledsager til hvem da?
– Nei … det må vel være til dronning Elisabeth? Og det er jo mye flottere. He-he.

Når man opplever Doris Lessing på nært hold, er det lett å bli slått av hvor skarp det er mulig å være som 88-åring. Hvor tilstedeværende. Og hvor sjarmerende det går an å være, selv om man altså er en av de ytterst få som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Men det å bli gammel – det er ikke noe særlig, skal man tro forfatteren.
– Det er utmattende. Jeg blir ekstremt treig og trøtt. Men det er jo kanskje like greit, nå som jeg ikke skriver? Jeg har aldri skjønt meg på dem som klager. For det hjelper jo ikke, gjør det vel? Jeg har aldri hatt mye sosialt liv. Jeg skrev. Det har aldri vært noe offer for meg. Det er et spørsmål om sinnelag. De fleste forfattere er stille mennesker. Og det beste humøret man kan ha som forfatter, det er å kjede seg. Når du slipper å tenke på alt mulig annet og bare har boka å tenke på.
– Det har blitt sagt at du er en forfatter hvis bøker forandrer folks liv. Hva synes du om det?
– Jeg tror ikke et liv kan endres med mindre man er klar for endringen. De gangene jeg har forandret meg, er når jeg har vært klar for det. Enkelte ganger – og dette har du sikkert opplevd – sier noen noe til deg som får stor betydning for deg. Uten at du forstår hvorfor. Det er da du er klar for forandring. Vi må for guds skyld endre oss. Ellers ville vi bare stivne og gro fast. Men samfunnet endrer seg ikke så lett som mennesker. Det fortsetter i sin egen takt. Jeg tror ikke en forfatter kan endre samfunnet så lett. Det eneste som betyr noe, er at en forfatter skriver med innvollene sine. Det er det eneste som virkelig kan snakke til oss.
– Har skriving vært en måte for deg å huske på?
– Å ja, absolutt. Det å skrive gjorde at jeg husket ting. Bare én detalj du husker kan bringe tilbake en hel måned. Det er mye mer i minnet vårt enn vi tror. Jeg har god hukommelse, bedre enn de fleste.
– Men stoler du på minnet ditt?
– Nei. Spørsmålet kan for eksempel være: Hvorfor husker jeg akkurat den helgen, men ikke resten av måneden? Hva om det jeg ikke husker egentlig er det mest interessante? Mitt syn er at vi husker det som imponerer oss. Jeg har gjort dette som en øvelse for meg selv, ved å spørre meg hva jeg husker fra den og den perioden av livet mitt. Ofte ingenting. Men hvis jeg finner fram noe, en liten ting, kommer det hele tilbake. Alt er jo der, i hodene våre. Det er uhyre interessant, er det ikke?
© Dagbladet/Thomas J.R. Marthinsen.
 

NY SPALTE: Sharing is caring!



Det var litt herfra. Men hva med deg? Hva skjer? Lest noe fordømt bra i det siste? Sett en film som får verden til å knake? Eller har du rett og slett besluttet deg for å bygge det vedskjulet du har tenkt på i tusen år og nå endelig tatt deg sammen til å knote ned en skisse av? Fortell! Eller som svenskene sier: Hur är läget?


*
  Ålreit. Dett var dett for denne gang. Takk for oppmerksomheten, du travle menneske!
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Alt godt,
Thomas

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: