mandag, mars 04, 2024

Siste reis, sjømann! (2/2024)

 

«Now is no time to think of what you do not have. Think of what you can do with what there is.»

Ernest Hemingway. Amerikansk forfatter (1899-1961)




Det var slik det var: Jeg kan ikke lenger huske anledningene konkret, bare generelt, slik fødselsdager og familiesammenkomster i barndommen har etterlatt seg en utstrekt, ikke-begrenset aura, slik at de spesifikke dagene (X sin bursdag, morfar fyller Y år, og nå er det mormor som fyller Å), de forsvinner og har etterlatt seg en stemning. En stemning. Av familie. En følelse av å ha et sted å høre hjemme, antar jeg.

Og på noen av disse dagene, gikk vi videre fra mormor og morfars hus, eller det var en helt vanlig skoledag og det samme skjedde: etter å ha vært hos mormor og morfar gikk vi – eller jeg – videre nedover gata, helt til enden av den, der det lå et stort, gult hus. Det hadde vært huset til oldeforeldrene mine, David og Astrid, slik de figurerte som eldgamle kropper på portrettbilder, slik tidligere tiders mennesker jo blir redusert til slutt: til bilder hos noen fjerne slektninger. Nå var det ikke lenger huset til oldeforeldrene mine. Det hadde det strengt tatt ikke vært fra før jeg ble født, men det er rart hvor lenge mennesker faktisk blir hengende i husene de etterlater seg, før noen andre altså til slutt tar over.

Det var onkel Øs hus. For meg og søsknene mine, var det aldri annet enn onkel Øs hus.

Og onkel Ø? Hvem var han?

Han var først og fremst dette: en vennlig, ruvende skikkelse, som vi først så i kjøkkenvinduet, før vi spent ventet til han fikk rundet hjørnet i gangen inne, hektet av sikkerhetslenka han alltid hadde på – og endelig åpnet opp døra og møtte oss med et smil, et par voldsomme bryn og en mørk, klangfull stemme og nesten to meter på strømpelesten.

For det andre var han kaptein. Han hadde seilt jorda rundt, atskillige ganger. Japanske og amerikanske kyster var ikke fremmed land for ham. Å nei, du. Ei heller Gulf-landene og gud vet hvor ellers han hadde satt sine bramseil. Han hadde dratt ut som seksten-søttenåring – og ikke gått i land før en gang på tampen av åttitallet. Så han var kanskje ikke kaptein der han lukket opp døra for oss barnebarna til storesøstera hans, han var en kaptein som hadde gått i land – og som hadde sitt virkested her i dette store, gamle huset som hadde huset familien vår siden det ble bygget for nesten hundre år siden.

Nå er han reist, om det tillates at jeg sier det på den måten. Han er på det største havet nå. Langt pokkerivold eller hvordan det enn har seg, det vi ikke aner noe som helst om, noen av oss. Han gikk ut av dette livet nesten like høy som han hadde vært, med de samme store sjømannsnevene (om enn de hadde krympet litt). Hver gang han skulle fortelle noe, uansett hvor stor eller liten historien var, startet han alltid slik: «Du! …» og så kom det, slik at man var nødt til å få med seg fortsettelsen. Den kunne være viktig. Det hørtes sånn ut.

Det kan ikke ha vært lett å gå i land, etter et liv på sjøen.

Det kan ikke ha vært bare-bare å ta del i landelivet, etter å ha satt sjøbein utaskjærs nesten et helt liv.

Eller kanskje var det lettere enn jeg trodde? Det vet jeg ikke, og jeg får ikke vite det, for er det ikke slik med kapteiner og andre som har hatt så mye ansvar for så mange sjeler, at de klapper i og holder det for seg selv, det meste av det?

Jeg kan ikke huske at han noen gang snakket særlig om hva han hadde sett eller hva han hadde gjort. Han snakket helst om bøker han mente jeg burde lese. Og som jeg kunne få låne av ham, hvis jeg ville.

Jeg kan huske jeg kom hjem til ham etter skolen med en punktert sykkel. Da trykket han på den automatiske garasjeporten (som han fikk installert som en av de første her til lands, det er jeg rimelig overbevist om), og så trådte vi inn. Jeg sier det slik. For det var noe høystemt der onkel Ø gikk foran for å fikse noe. Han var en mann som kunne ordne ting. En som inngjøt tillit. Han var vel kaptein, da, i ett og alt. På et vis.

La meg si det sånn: Den sykkelen, den ble fikset.




For noen uker siden sto jeg utenfor det store, gule huset igjen. Det var en stund etter begravelsen hans. Han var sistemann i sin generasjon. Med ham, var hele mormors horisontale linje borte, nå er vi som følger etter, alle som er igjen. Det er hele krigstida og etterkrigstida, det, på et vis. Han ble begravd en vinterdag, og senere sto jeg i snøfonnene utenfor huset hans.

Hvor tomt et hus er når den som fylte det er vekk.

Hvor mye et hus bare er folka som bor i det.

Hvor mye en kapteins fravær kan fylle. En stor skikkelse i døråpningen som ikke lenger er der.

Vi gikk inn – og i et av skapene hans hang rekkene av kapteinsjakker. Fire stykker. Skipssekkene hans hang der også. Bøkene mine, som jeg hadde sendt ham, og som han med økonomisk bokstavstørrelse kvitterte for i brevs form, lå stablet sammen med ufattelige antall andre bøker fra et langt liv som leser. Jeg løftet ut en av kapteinsjakkene. Tok den på, og forsvant i stoff.

Jeg hengte den tilbake. Men bakerst, helt til venstre, hang det også noe annet. Det var matrosdressen hans. Like blå og fin i ullstoffet den må ha vært da han iførte seg den som 17-åring for et helt liv siden. Messingknappene litt oksiderte, mørke i fargen. Med anker på. Jeg prøvde den, og den passet.

Jeg har den på meg nå som jeg skriver dette. Ja, når sant skal sies har jeg vel knapt gått i annet siden jeg fikk den.

Det er rart hvor fint det kan være å ta vare på noe etter andre. Ikke i en eske et eller annet sted, men å ta det i bruk. Ikke være redd for at det blir slitt, får merker av liv, men nettopp: Ikle seg det, eller om det er noe annet enn klær: bruke det. Ting er lagd til å brukes. Ikke oppbevares.

Dessuten er det en anledning til å gjøre en bitteliten salutt til en kaptein som ikke lenger finnes. Men som fantes. Og som satte sine spor.

Også når han gikk i land.

Hver gang søstera mi og jeg ringer hverandre for å fortelle hverandre noe, kan du gjette deg hvordan vi åpner samtalen?



Og for noen dager siden, kom det en nyhet om at en annen sjømann hadde lagt ut på siste reis. Steinar Bastesen.

En ganske annen type sjømann, kanskje. Men sjømann.

I 2017 begynte det å romstere rykter om at den seleskinnskledde hvalfangeren som hadde gjort rikspolitiker av seg, slett ikke var ferdig i manesjen, som mange hadde trodd. Neida, det var visst noen i Kystpartiet som hadde slått hodene sammen og tenkt – slik forestiller jeg meg det – at hva faen skal vi gjøre, vi er jo blitt helt … akterutseilte?

Enter Bastesen.

Og hvordan entrer Bastesen den politiske arenaen etter noen år i ytterkanten? Etter noen år i havgapet? I stillheten?

Han gjør det i et portrettintervju i Dagbladet Magasinet, som seg hør og bør en type av hans kaliber.

Jeg fikk gleden av å reise opp for å intervjue ham. Fotograf Morten Rakke skulle ta bilder.

Da jeg dro derfra igjen noen timer senere, var det med en halv avtale om at han skulle trekke i noen tråder så jeg kunne få være med på hvalfangst og skrive om det. Det skulle vi faen meg få til, mente han. Faen meg.

Jeg tenker som så at det er en liten gest å la ham få snakke fra seg en gang til, så her har du portrettet av ham slik det sto på trykk. Jeg spurte ham forresten også hva som var hans beste egenskap. Da kom svaret lynkjapt: «Besluttsomhet».

Og forklaringen kom like raskt:

«Når du skal skyte hval kan du ikke sprekk’.»



Bastesen hjemme i Brønnøysund. Med hvalrifle. Foto: Morten Rakke (gjengitt med tillatelse)


Ungene hans synes han er en «gammal kaill» og skjønner ikke hva i all verden han skal i rikspolitikken. Likevel er Kystpartiets Steinar Bastesen (71) på vei tilbake for fulle seil.


Dermed Bastesen


– Jeg skulle ha vært dau tjue ganger.

Steinar Bastesen legger ikke de grove arbeidsfingrene mellom. Pensjonisten sitter hjemme i rorbua si i Brønnøysund og snakker om hjerneblødningene han fikk da han var stortingsrepresentant for Kystpartiet i 2001. I løpet av ei uke ble han operert tre ganger i hodet. Han lå i koma i tre måneder og skulle ikke bare ha vært lam, men også mistet både hukommelsen og språket.

– Men neida, alt er på plass, sier Steinar Bastesen. - Balansen og finmotorikken er det så som så med, men det er småting.

– Du fikk faktisk hjerteinfarkt allerede som 39-åring?

– Ja, vi var på vei til Grønland. Jeg hadde tatt opp et lån på 8,2 millioner kroner for å bygge fartøyet «Bastesen», en kombinert fiske- og fangstbåt. Det var i 1979. Det tilsvarer vel 200 millioner i dagens verdi. Alt var satt i pant. Jeg var nødt til å tjene 2,5 millioner kroner på den turen, ellers ville jeg gå konkurs. Det hadde banken gitt beskjed om.

– Hva skjedde?

– Vi skulle rundt Jan Mayen til sørkysten av Grønland for å fangste hval. Midt ute på havet fikk jeg vondt i brystet, ja, i hjertet. Og så ble jeg svimmel. Jeg skjønte at det måtte være et hjerteinfarkt fordi det gjorde så vondt. Jeg fikk tatt meg ned til kahytten, og som kaptein hadde jeg sørget for å ha med smertestillende Ketogan-ampuller hvis det var noen av mannskapet som skadet seg. De lå i stresskofferten min.

Han hadde ikke styrmann med seg på turen, men det var en svenske om bord. Men da Bastesen ba om stresskofferten, skjønte han ikke hva han mente. Stresskoffert heter portemoné på svensk. Men på et vis fikk han kommunisert hva han måtte ha tak i. Svensken rakte ham medisinen.

– Så brøt jeg av toppen av ampullen og satte sprøyta på meg selv.

– Shit, det høres jo usedvanlig barskt ut?

– Ja, men det var sånn det var. Enten miste livet eller gjøre noe. Og så ble jeg satt i en lettbåt og fraktet inn til Jan Mayen. Derfra gikk det i lastebil til flyplassen. Broren min overtok båten og gikk til Isafjorden på Island. Og kjørte den på bunn. Tre uker etter at jeg ble syk, dro jeg til Godthaab for å få båten i vannet. En yngre bror overtok som kaptein og vi dro ut på fangst.

– Hvorfor i all verden presset du deg selv så hardt?

– Det er et enkelt svar på det: For ikke å miste alt. Du må gjøre det som skal til.


Kvelden i forveien. Det går ikke an å ta feil av mannen som sitter med nakken til og venter på flymaskinen fra Widerøe som skal ta ham fra Værnes og heim til Brønnøysund. Steinar Bastesen er den eneste reisende iført vaskeekte sel. Vi hilser på ham og får en arbeidsneve i retur. Flyet kommer og Bastesen halvveis hinker ut på rullebanen med sin gipsede fot. Mer om den senere.

Flykroppen vibrerer og Kystpartiets grunnlegger har satt seg helt bakerst.

– Jeg sitter alltid helt bak, sier han og gjør plass.

– Det blir litt som å sitte bakerst i skolebussen?

– Ja, ja. Backbenkers. Disse flyene er jo våre busser. I nasjonal transportplan skal 800 milliarder fordeles. Halvparten går til jernbanen, 120 millioner går til fiskemottak i Bømlo, mens hele kysten trenger samferdsel. Vi har ferjer her som holder på å bryte sammen. Hvor mange penger er avsatt til dem? For å få til velfungerende byer i Norge, må vi ha velfungerende distrikter. Olje, skip, fiske, kraft. Det er jo ikke en eneste vindmølle i Oslo. Krafta kommer fra Vestlandet og Nord-Norge. Men det tenker ikke folk over. Neida. Hovedkontoret ligger jo i Oslo.

Et halvt døgn før intervjutidspunktet har altså Steinar Bastesen kastet los. Widerøe-maskinen går gjennom skylaget og Bastesen går gjennom distriktspolitikken i landet. Det handler om infrastruktur og kyst, om hvalfangt og om samferdsel, og alt kommer fra en forbausende opplagt 71-åring helt bakerst i bussen.


I fjor høst begynte ryktene å røre på seg om at den selskinnsbekledde tidligere hvalfangeren og det bramfrie talerøret for kystens folk og fe var på vei tilbake i politikken. Og jaggu viste det seg ikke å være helt korrekt. Steinar Bastesen har inntatt førsteplassen på nominasjonslista til Kystpartiet Nordland foran høstens stortingsvalg.

– Var det du som tok initiativ til å komme tilbake?

– Nei. Jeg ble anmodet. Egentlig hadde jeg mer eller mindre lagt Kystpartiet bak meg, sier Steinar Bastesen.

Klokka er halv ti på morgenen og Bastesen sitter i lenestolen sin i rorbua et tøffelspark fra Brønnøysundet. Inntil kaia utenfor stuevinduene ligger fiskebåten «Carina Irene», oppkalt etter hans eneste datter. Og inne på gulvet? Ja, hva er vel mer naturlig enn at det første som møter en gjest er intet mindre enn to stykk bjørnefeller – den ene mer fryktinngytende enn den andre.

Det er nesten ti år siden han ble ekskludert ut av politikken.

– Hva skulle til for å bli ekskludert?

– Skal jeg fortelle deg grunnen til eksklusjonen? Det var at de mente jeg motarbeidet partiet som jeg selv hadde skapt. Det var jo en helt syk påstand og en helt syk grunn til eksklusjon. Det jeg gjorde, var å kritisere ledelsen. Og det ble tolket som at jeg motarbeidet partiet. Det gjorde jeg ikke, jeg motarbeidet den udugelige ledelsen.

Partifellene foretok i hvert fall et aldri så lite mytteri – og kasta skipper’n. De mente han var illojal mot partiet. Én kalte ham «en liten Saddam». En annen sa at han opptrådte «diktatorisk og eneveldig».

Selv fnyser han av påstandene.

– Hvordan er du som leder?

– Nei, det kan jeg ikke si noe om. Bevist på at man er en god kaptein, er at folk kommer igjen. Mange av de som seilte med meg er mine venner i dag. Hvis du er diktator, får du jo ikke mange venner.

Da nyheten om det politiske comebacket ble kjent gikk Bengt Stabrun Johansen, førstekandidat i Kystpartiet Finnmark, ut og sa at «det har vært en stein som har ligget i skoen for oss, som det var fint å rydde opp i».

– Synes du også det var fint å få striden overstått?

– Jeg har ikke hatt noen strid med Kystpartiet. Det er noen i Kystpartiet som har hatt en strid med meg. Og ja, det er fint å ha det overstått. De folkene er borte fra partiet nå. Men jeg er ikke helt sikker på at den steinen er vekk. Jeg tror det er en liten stein igjen.

– Hva slags stein er det?

– Den ligner mye på den store steinen. Det handler om posisjoner og titler, vet du. Og når jeg dukker opp, kan det jo hende det ryker noen sånne. Men vi får se. Det går jo mot et valg.

– Var det vanskelig å legge kapteinslua fra seg når du gikk fra båten og over i politikken?

– Når du er kaptein på en båt med et mannskap på tolv som er ute i toogenhalv måned, må du være far, bestefar, kone og psykolog. Når man kommer i land, kan man gjøre opp med seg selv. Ja, man var diktator av og til. Og mor av og til. Og far. Man må kunne hele spekteret for å være kaptein. Du må være mye menneske. Det er kanskje dét folk ikke er vant til at det er noen som er.


– Hadde du trodd at du skulle tilbake til rikspolitikken for ti år siden?

Bastesen smiler mildt og oppgitt.

– Det har tatt litt tid å finne seg i at jeg var ute av partiet jeg stifta. Ved siste stortingsvalg var Kystpartiet 300 stemmer fra å bli utradert. De fikk 5300 stemmer. Vi klarte så vidt å berge oss. I 2001 fikk vi 41 000 stemmer. Den eneste grunnen til at jeg vil tilbake, er at det jeg etablerte i 1999 er i ferd med å forsvinne.

– Det er en stor fallhøyde?

– Veldig. Og av den grunn vil jeg inn igjen. Jeg vil hjelpe Kystpartiet opp igjen. Hvis jeg kan.

En lederartikkel i avisa Dagen mente at det finnes et utall småpartier i Norge – og at fellesnevneren for dem er at de er døgnfluer. Kystpartiet var inkludert på lista.

– Det er vel det Frank Aarebrot mente da han sa om småpartiene at de ikke aner hvilken kraft de har. At hvis de blir samlet under ett, kan de ta makta i Norge. Han har helt rett, sier Steinar Bastesen.

– Er du den som kan samle dem?

– Jeg har gjort et forsøk og ikke fått det til. Ennå.

Bare to uavhengige politikere har kommet inn på Stortinget før Bastesen uten å ha et stort partiapparat i ryggen. Men Bastesen er den første som ble gjenvalgt, og det ble han i 2001. Det var det året 41 000 nordmenn stemte Kystpartiet til rikets viktigste sal.

– Jeg var en farlig mann for the establishment. Fordi vi fikk så mange stemmer. Det var like før vi ble et stort, nasjonalt parti.

– Hvorfor ble dere ikke det?

– Fordi jeg fikk hjerneblødning.

– Hva med de andre i partiet, da?

– Det som skjedde, var at de begynte å albue seg fram. Og når man setter sin egen posisjon foran fellesskapet, går det til grunne. De kunne ha fortsatt i den retningen vi var på vei, men nei. Han som overtok etter meg, Roy Waage gjorde en glimrende jobb. Men ett menneske kan ikke gjøre det alene. Han må ha folk med seg.

– Men du var jo alene?

– Jo, jo. Men det er ikke alle som er som meg.


Bastesen hjemme i Brønnøysund. Med bjørneskinn. Og hvalrifle! Foto: Morten Rakke (gjengitt med tillatelse)


Den kvelden han ble syk i 2001, hadde han vært på fest hos Gale Glade Galla Gutters Gourmet Gilde i Oslo. For de uinnvidde er det en pen måte å si frimurere på. Det bekrefter Bastesen med store bokstaver og store nikk. Den kvelden ble han utropt til æresmedlem for livet. Deretter tok han turen til Færøylaget og spiste hvalspekk og drakk akevitt. Og så en tur innom Tosterupkjelleren sånn helt på tampen.

I sekstida på morgenen ble han – innhyllet i sitt eget laken – båret i båre ned fra regjeringsleiligheten sin og fraktet på sykehus med hjerneblødning. Til alt hell hadde han overnattende gjester. De fant ham i senga. Der lå han, sammenkrøpet i fosterstilling og med en sprukken blodåre inn til hjernen.

– Det var litt av en kveld?

– Det kan jeg skrive under på.  

– Du var heldig?

– Sånn har det vært bestandig.

– Går det an å oppleve noe sånt uten å kaste blikket opp til den store utkikkstønna?

Steinar Bastesen tillater hvalkjeften å være stille et øyeblikk.

– Det tror jeg ikke. Det er jo åpenbart at jeg fikk hjelp. Man har ingen kontroll. Hvis du tror du har kontroll, tar du feil. Man gjør masse ting uten å kjenne konsekvensene av dem. Det gjør livet spennende. Man skal ta noen sjanser.

– Finnes det sjanser du angrer på at du ikke tok?

– Nei. Det sitter altfor mange folk rundt på gamlehjem og angrer. Jeg blir ikke noen sur gamlehjems-kall. Jeg angrer ikke noen ting. Jeg skal forresten ikke på gamlehjem i det hele tatt. Jeg skal være her.


«Her» er den gamle, ombygde rorbua han okkuperer. Bastesen skøyter over parkettgulvet og går i rutinerte buer utenom de to bjørneskinna. Venstrefoten er kledd i en tjukk ullsokk med mariusmønster. Den er knekt, må vite. Det var noe med en kollisjon utenfor Røros, mumler han fram.

– Du var 56 da du fikk din første hjerneblødning. På 64-årsdagen din i 2009 fikk du hjerneslag. Denne våren fyller du 72, hadde du trodd du ville se det komme?

– Du vet, i 1964 var jeg om bord på en bankbåt – ja, det er en linebåt, en fiskebåt – med 90 stamper line med 200 000 angler. Det betyr kroker. Det var meget dårlig vær, med orkan flere ganger. Ja, det var en veldig slitsom tur. På slutten fikk vi også maskinskade og var redd for å forlise. Men jeg hjalp skipperen med å reparere motoren. Da vi kom inn til Brønnøysund igjen hadde vi bare 15 stamper line igjen, det vil si 2500 angler. På den turen tenkte jeg: Når du er 55 år, da er du utslitt. Jeg regnet ikke med å bli eldre. Jeg var 19 år gammel den gang. Nå har jeg sluttet med å regne.

– Du du ble syk i 2001 pleide du å drikke rødvin hver dag.

– Ja.

– Og ikke ett glass. Men ei flaske. Det er mye?

– Nja, det er ikke mye. Jeg drakk ikke før etter klokka fem på ettermiddagen. Jeg drakk ikke øl for å slukke tørsten. Det er feil å gjøre. Men jeg fikk beskjed av legene om at hvis jeg var på druen, kunne jeg få epilepsi. Og med en slik beskjed blir jo valget veldig lett. Jeg har hatt nok å slite med i livet.

– Så du ble avholdsmann?

– Ja. I tre år. Det er bare tull at jeg er avholds nå. Jeg bruker alkohol i moderate mengder. Ikke sterkt brennevin. Jeg er for gammel til å holde på med å drikke meg full.


Steinar Bastesen vokste opp med mora Karly Bastesen og faren Ingvart Bastesen. Faren kom fra Skipbådsvær ved Sakrisøy enda lenger nord i landet. Faren var fisker og bonde. Familien hadde et lite gårdbruk med høns, sauer og kyr. Mora var fra den adelige Falck-slekta. Hvilket faktisk vil si at Bastesen er i slekt med Toralv Maurstad, som har det samme blå blodet i årene. Faren fisket, mens mora var bondekjerring, som det het. Hun tok vare på heimen og gården.

– Min mor døde da hun var 56 år. Hun var veldig snill. Og min far var snill, han også. Han var kanskje ikke så driftig at det er noe å snakke om. Han var mest glad i kjerringer. I sin kjerring. Det var en fin ting for ungene.

De var seks søsken. Tre gutter og tre jenter. To av dem har gått bort. Steinar Bastesen hadde ei søster også, som døde da hun bare var noen måneder gammel. Historien vil ha det til at hun ble lagt i en banankasse under senga inntil det ble så varmt i bakken at hun kunne begraves.

– Ja, hun var jo så liten. Nå ligger hun på kirkegården på Dønna.

Bastesen kaster et blikk ut av vinduet. Kanskje beveger han seg de to timene nordover det ville ta ham å komme til Dønna med fiskebåten utenfor vinduet.

– Du jobba med faren din i ganske mange år?

– Ja, det var ikke noe problem. Jeg opplevde ikke at jeg var i opposisjon til min far. Jeg hadde to brødre som også var på min fars båt. Etter hvert ble det litt trangt, så jeg reiste til sjøs da jeg var søtten år.

Jyplingen Steinar begynte karrieren med stempelsjau på farens 24 hestekrefters Rapp-motor. Ut med sylinderen, rense den og inn igjen. Og så et par hval i ny og ne, selvfølgelig. Samtidig gikk han på skolen som alle andre. Men han leste ikke på leksene. Selv om de skulle kunnes utenat.

– Jeg satset på at det var en annen som skulle bli hørt først. For så kunne jeg det.

– Er det sant?

– Ja. Det gikk i to år. Inntil jeg en dag ble hørt først. Hehe.

– Du har sagt at hvis du ikke var blitt fisker, hvalfanger og politiker, hadde du sikkert vært professor et eller annet sted?

– Ja, jeg har alltid vært veldig vitebegjærlig. Jeg hadde lyst til å gå videre på skoler, men vi hadde ikke råd til det. Jeg hadde vel kanskje endt opp som havforsker.


I stedet ble det et liv på bølgene. Først havets og deretter politikkens. Og Steinar Bastesen har inntrykk av at folk har savnet ham. At folk stadig kommer bort, hvor enn han befinner seg i landet. De sier gjerne at de ikke er så fornøyde med det politikerne får til. 

Selv om han er blitt pensjonist siden sist, har ikke Bastesen lagt inn årene. Siden sist har han jobbet som fiskerikyndig på seismisk båt. Det vil si at han har vært bindeledd mellom offiserene på oljeleterbåtene og den norske fiskerflåten.

– Du sier at folk har savnet deg. Men har du savnet å være politiker?

– Ikke arbeidet med å bygge et parti. Det savner jeg ikke. Men jeg savner innflytelsen jeg hadde. Og muligheten til å påvirke. Det var utrolig mange saker jeg fikk gjennomført som allerede var utredt, men ikke gjennommført. Kunsten er å få folk med seg. Og hvis du prediker et budskap for alle, ja, så får du folk med deg.

– Hva fikk du konkret gjort?

– Tja. Jeg fikk for eksempel reist det høyeste monumentet noen politiker har reist i Norge. Radiomasta på Ingøya. Det er 336 meter høyt, høyere enn Eiffeltårnet! Og det sender P1 på frekvensen 151.

– Men nå kommer jo DAB?

Her skygger det ørlite over for den godeste Bastesen.

– DAB er et kapittel for seg selv. Jeg burde helst ikke snakke om det. Tenk på alle dem som har hytte! Og de som er ute på havet! Jeg snakket med en i telefon som mente at det ikke ville bli noe problem for «fiskergjengen». Å … «Fiskergjengen». Fiskeri er en av de viktigste næringene i Norge. Så da han kalte dem det, la jeg på.


Som politiker er det jo en del av jobben å bli konfrontert med egne, gamle uttalelser. Og det kan jo ikke være annerledes for Steinar Bastesen. I et intervju med Gaysir for mange år siden sa han at han så sin første homofile i 1963. Og at det var skremmende.

– Skremmende …

Bastesen blir litt mørk i blikket. Så går han en oktav eller ti opp og tar sats.

– Jeg liker ikke tanken på å ha sex i ræva! Sånn er det bare. Folk snakker ikke sånn som jeg gjør, det skal pakkes inn. Jeg liker ikke å snakke om folks seksuelle legning. Jeg synes ikke det er noe prate om.

– Det er en privatsak?

– Jeg har ingenting i mot homofile. Men seksuallivet har ikke noe i offentlighetens lys å gjøre.

– Hva synes du om at homofile nå kan gifte seg i kirken?

– Det er jeg helt uenig i. Det er mot Guds ord. De må gjerne gifte seg, men hvorfor i all verden skal de gjøre det i kirken? Hva er hensikten? Det forstår jeg ikke. Beklager.

– Det er ganske sjeldent i våre dager at noen sier noe sånt?

– Det skal absolutt pakkes inn. Folker er ikke villige til å si ting som de er. Jeg har jo den væremåten jeg har. Det er derfor jeg er kontroversiell.

– Du er lett å elske eller hate?

– Ja. Det bryr meg ikke om folk elsker eller hater meg.

– Men er du ikke redd for å støte noen?

– Hvis de blir støtt, må de bare bli støtt. Det er ikke en avgjørelse jeg kan ta for dem.


Bramfriheten har ikke bare med seksualvaner å gjøre. En annen gjeng som har fått høre så saltvannet skvatt, er Greenpeace. Han har ikke bare vært teoretisk opptatt av hvalfangst, men er også en av Norges mest kjente utøvende hvalfangere. Mellom 1984 og 1996 var han leder for norske hvalfangere. Han skjøt sin første hval som 11-åring. Og i karrierens løp har det blitt rundt regna 1500 dyr, som han sier. Eller i hvert fall tusen.

– Du har sagt at det å gå imot internasjonale og norske myndigheter for å få fortsette med vågehvalfangsten var ‘nesten idiotisk’. Men bare ‘nesten’, altså?

– Ingenting er umulig. Det tar bare litt lenger tid. Å vinne over Greenpeace, verdens største forretning, er meget vanskelig. Da må du ha kløkt og forstand og flaks. Mye flaks.

Det er spesielt én episode som krevde det som fantes av flaks fra Bastesen og andre hvalfangere. I 1986 dro en skokk hvalfangere ut og stanset det amerikanske hangarskipet USS Nimitz i Vestfjorden. Ja, du leste riktig. Det var intet annet enn verdens største hangarskip, med 4000 sjeler om bord. Skipet deltok på en NATO-øvelse. Hvalfangerne foretok en symbolsk markering mot et USA som hadde motsatt seg hvalfangsten og – som Bastesen sier det – «diplomatisk gått til angrep mot et annet, fredelig NATO-medlem». De mente USA tektes Greenpeace.

– Var du med?

Steinar Bastesen ser sjokkert ut.

– Om jeg var med?! Det var jo jeg som ledet den aksjonen! Vi ville aksjonere mot Greenpeace. De hadde manipulert amerikanske myndigheter og ville stoppe hvalfangsten. Jeg ville slå et slag mot Greenpeace – og samtidig få dekning. Men det var lagt lokk over Vestfjorden, flyforbud og i det hele tatt. Ingen skulle få sende noe ut.

Steinar Bastesen tillater seg et sjørøverglis. 22 hvalskuter hadde lagt seg på ei linje fra Stamsun og Skarholmen og sperret hele Vestfjorden.

– Men vi hadde et filmcrew om bord! På kvelden la vi til kai i Stamsund og fikk fraktet videotapen med drosje til Lektnes flyplass og videre til Oslo. Samme kveld kom det på Dagsrevyen. Innslaget viste at vi opponerte mot verdens største hangarskip! Hæ-hæ! Vi brukte rett og slett Greenpeace-metoden. Vi hvalfangere er ikke tunglærte.


I dokumentarfilmen spørres de ulike leirene om hvem som vant. Greenpeace mener de vant, fordi det nesten ikke drives hvalfangst i dag. Og fordi den hvalfangsten som faktisk drives, ikke utgjør noen trussel for biomangfoldet. Hvalfangerne, derimot, mener soleklart at seieren er deres. I 1982 motsatte Norge seg forbudet mot hvalfangst og ti år senere ble norsk småhvalfangst gjenåpnet. I dag er det seks-syv nasjoner som fortsatt driver hvalfangst i ulik skala.

– All hvalfangst er ikke slutt. Greenpeace ligger med brukket rygg, men det vil de ikke innrømme. De er redde for meg. Så lenge jeg lever, vil de være redde for meg. Jeg er i stand til å bringe fram ting folk forstår av seg selv.

– Apropro hval: Da spekkhuggeren Keiko besøkte Taknesbukta i Halsa i 2003, hadde du en ganske bestemt mening om dens videre skjebne?

– Den kunne ha blitt 30 000 kjøttkaker. De kunne brukes til å fore sultende mennesker i Afrika! 30 000 kjøttkaker er ganske mange kjøttkaker. Men i dag ville jeg ikke ha sagt det samme.

– Nei?

– Det er for mye gift og kjemikalier i en sånn hval. Det ville bare utsette folkene i Afrika for fare.

– I et intervju med Niels Chr. Geelmuyden sa du at det ikke var den store forskjellen på å slå i hjel en mygg og en hval?

– Sånn er det. Hvaler er fine dyr. Veldig fine dyr. Men spørsmålet er: Skal dyr forvaltes etter hvordan de ser ut – eller skal de forvaltes etter den beste biologiske forskningen vi har? Ta iguanen for eksempel. Øgla kalles ‘treets kylling’ fordi den smaker av kylling. Men fordi den er så stygg, bryr ikke folk seg. Svaret på et slikt forvaltningsspørsmål er jo enkelt. Man kan aldri forvalte ut fra hvordan dyret ser ut.


Bastesen. Foto: Morten Rakke (gjengitt med tillatelse)


– I 2007 ble du separert, du ble ekskludert fra partiet du hadde stifta og du mista fiskekvota. Det var et bratt år?

– Ja.

– Dere hadde vært gift i over 30 år. Hva skjedde?

Bastesen får et slør av noe fjernt over øynene. Den ellers så frittalende mannen blir taus.

– Det blir for personlig å si noe om det.

Han lener seg ørlite fram. Setter seg tilbake igjen.

– Vi ble skilt i 2009 og alt er oppgjort, sier han.

I tida etter bruddet bodde han – som eneste fastboende – på Buholmen utenfor Brønnøysund. I dag har han gitt holmen til de fire ungene, som han sier. I rorbua han huserer i har han akkurat den plassen han behøver.

– Det er fint å bo alene. Det handler om å trives i eget selskap. Og jeg har et godt forhold til ungene, det er viktig. Stein Eirik har to jenter, Karina Iren har ei jente, Einar Ingvart har to jenter og Alf Steinar har to gutter. En stor god flokk med etterkommere.

– Ja, det er en god flokk. Jenta til Karina blir 18 år i april. I og med at hun er kjønnsmoden så tar det nok ikke så lang tid før jeg blir oldefar også!


Steinar Bastesen ler så bjørnefellene skvetter. Det virker som om han noen ganger blir litt overrasket selv over hva han får seg til å si.

– Det er ingen av dem som følger i dine fiskefar?

– Ingen. Når jeg tenker meg om, blir jeg ikke overrasket. Men jeg blir skuffet. Det er så mye penger de går glipp av. Jeg startet med ingenting.

– Det er en annen tid?

– Ja, men de sier jo nei til en milliardforretning. Samtidig vil skape sine egne karrierer, og det synes jeg også er naturlig.

– Synes de det er kult at du gir deg i kast med rikspolitikken igjen?

– Det synes de ikke! Jeg er jo en gammal kaill! Hva i all verden skal jeg i politikken? Men …

Bastesen kikker ut mot sundet.

– Livet fortsetter?

– Ja. Det er sånn jeg har det. Du kan ikke gjøre så mye med det som skjer. Det å være sin egen lykkes smed, det er bare delvis sant. Vårherre kan gjøre underverker, men han må ha litt hjelp i blant. Vi må ville noe sjøl.





Med Bastesens ord om vårherre, var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Som den mer enn observante leser (les: nerd) allerede har sett, har jeg skiftet mailsenderfirma. De lukket og slukket lyset i TinyLetter for godt i dag(!) - så jeg var pent nødt til å hive meg rundt og finne Buttondown i stedet. Enn så lenge lover det godt, om enn det sikkert er noen overgangsbarnesykdommer.

Uansett: Våren kryper nærmere der ute!


Alt godt,

Thomas J.R. Marthinsen


Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.