onsdag, februar 24, 2010

Årets første Knausgård

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Fjerde bok» for ABC Nyheter:

Han forteller om sin fars alkoholisme, en frustert jomfrutilværelse og forelskelsen i en 13 åring, men Knausgård skriver ikke lenger like nådeløst utleverende, mener vår anmelder.

I «Min kamp. Fjerde bok» tar Karl Ove Knausgård leseren med til den fiktive bygda Håfjord. Han er atten år gammel, han har søkt en stilling som vikarlærer for ett år, for å legge seg opp penger – og for å skrive. Han skal bli forfatter.

Vi er med ham når han ankommer den nordnorske bygda for første gang, og de første hundre sidene går med til å introdusere bygda, menneskene, skolen og elevene. Så gjør han et byks som strekker seg over to hundre sider, tilbake til ungdomstida i Kristiansand og den kronglete veien ut av familiens «lune rede». Resten av boka handler om lærertilværelsen i Håfjord.

Hovedpersonen er lett gjenkjennelig fra de første tre bøkene i romanserien; han er akkurat like opptatt av hva andre synes om ham nå som han var i barndommen. Han er akkurat like splittet mellom selvforakt og grandiositet. Men gjennom hele boka lurer spørsmålet, eller spøkelset: Når kommer historien fra Knausgårds debutroman «Ute av verden»? Når skal læreren forelske seg i sin trettenårige elev?

Ut av redet, inn i verden
I motsetning til de tre tidligere bøkene i serien, er denne mer tydelig oppdelt i to ulike deler. Og den første delen, som handler om å komme som attenåring til en bygd langt nord og møte menneskene som bor der, er stort sett nokså konvensjonell. Det er søringens forbauselse over den nordnorske gemytten, det er overraskelsen hans over gjestfrihet og alkoholkonsum, og det er fascinasjonen for det uttalte «enkle livet» til disse menneskene som lever her i midtnattsol eller stummende mørke døgnet rundt.

Det som dessverre preger første del av boka, foruten gjensynsgleden leseren føler etter å ha hatt fri fra «Min kamp»-universet siden desember, er at dette har Knausgård skrevet om før. I sin debutroman fra 1998 handler det om det samme; ankomsten har vi lest om, det å finne sin plass i et bitte lite lokalsamfunn nordpå og alle utfordringene med jenter har vi hørt før.

Det som er nytt, er at Knausgård i langt større grad bruker detaljveldet fra sin egen erindring. Her er detaljerte gjennomganger av musikkpreferanser, bøker og forfattere han leser og liker, og gjengivelsen av stedet føles også mer presis, mer konkret. Men det er også mer tydelig denne gangen, at avstanden mellom forfatteren og fortelleren er større. Knausgård skriver for eksempel:

«Jeg satte flasken på gulvet og konsentrerte meg om skoene. Da de var på, ramlet jeg ut i den lyse natten, ned til veien, hvor gjengen stod og ventet. Bussen stod parkert i en oppkjørsel hundre meter bortenfor. En av dem åpnet døren og satte seg i førersetet, vi andre kløv ombord og gikk innover den gamle, store doningen. Den var innredet med sofaer og bord og barskap, alt i plysj og finér, så det ut som. Vi satte oss ned, sjåføren startet den brummende motoren, og det var fram med flaskene og ned på veien, og da vi humpet bortover veien langs fjordsiden, var det med en drink i den ene hånden og en sigarett i den andre. Det var et eventyr.»

Problemet i denne første delen av boka, er at Knausgård for første gang i prosjektet mer forteller enn viser fram. Gjengivelsen av observasjoner av de andre, oppleves litt fikse, litt postulerte. Eller sagt på en annen måte: Han viser oss ikke at det var et eventyr, han forteller oss det. Og det er en svakhet som ikke har vært påtrengende i de tidligere «Min kamp»-bøkene. Denne anmelder er fristet til å våge påstanden om at han fortalte denne delen av historien skarpere i «Ute av verden».

Fra gutt til mann
Når det er sagt, byr tilbakeblikket på den siste gymnastida i Kristiansand på en langt rikere fortelling. Et tema som formelig syder som en blanding av et mareritt og en unggutts drøm gjennom hele boka, er drømmen om å debutere. Ikke som forfatter, men seksuelt. Her er Knausgård i sitt ess når det gjelder å beskrive følelser fra den gang han var ung. Frustrasjonen hans ligger tykt mellom linjene – og fabuleringene om hvordan det vil bli, dette, å ligge med noen, ha sex, knulle står ikke en millimeter tilbake fra den styrken Knausgård tidligere har turnert sin livshistorie. Han skriver:

«Jeg ville gitt hva som helst for å ligge med noen. Hvem som helst, egentlig. Om det skjedde med en jeg elsket, altså Hanne, eller med en hore, spilte ingen rolle, om det så skulle ha skjedd som en del av et satanistisk innvielsesritual med geiteblod og hetter, ville jeg ha sagtja, jeg er med på det. Men det var ikke noe man fikk, det var noe man tok. Nøyaktig på hvilken måte visste jeg ikke, og da ble det en ond sirkel, for når jeg ikke visste, ble jeg usikker, og var det noe som virket diskvalifiserende, noe de ikke ville ha, var det usikkerhet. Såpass hadde jeg forstått. Man måtte være sikker, bestemt, overbevisende. Men hvordan komme dit? Hvordan i Herrens navn komme dit? Hvordan gå fra det å stå foran ei jente i fullt dagslys, med alle klærne på, til å ligge med henne i mørket noen timer senere?»

Flere av disse beskrivelsene er morsomme, men de er også såre. For han lider under dette, den unge Knausgård. Det fyller bevisstheten hans dagen lang, gjennomsyrer ham totalt. Ja, ikke bare om dagen, for det viser seg snart at han også drømmer om jenter om natta – og at han ofte kommer i søvne. At han våkner opp med klebrige boksershorts han skyller i springen før han kaster dem i moras vaskekurv.

Kjærlighet og kulde
Som i de foregående bøkene, handler også dette fjerde bindet om forholdet mellom Karl Ove Knausgård og faren. Men denne gangen er det en litt annen far vi får se, og en gryende annerledes Karl Ove. Foreldrene skiller seg. Faren finner en ny kjæreste. Og begynner å drikke. Utviklingen fra denne første, begynnende drikkingen går tilsynelatende med stormskritt – og faren begynner å drikke ikke bare i helgene, men også på hverdager.

I de lange passasjene i boka hvor Knausgård vender tilbake til faren, er det partier som er så gode at det skinner av setningene. Dette er litteratur på sitt aller ypperste; dette er verdenslitteratur.

Faren, som vi kjenner som en hustyrann fra første og tredje bok, viser seg denne gangen fra en annen side. I tillegg til hardheten, kulden og det eksplosive temperamentet, dukker det opp et bilde av en sentimental, tidvis sterkt angrende far. Etter skilsmissen, drikker han mer. Og når han drikker, er det noen ganger Karl Ove han vender seg til med sin sårbarhet, sitt livs store sorg over å ha vært den faren han var i Karl Ove og Yngve Knausgårds oppvekst.

Det gjør direkte vondt å lese det, først og fremst fordi han er så tindrende klart skildret, faren, men også fordi Knausgård ikke går av veien for å beskrive hvor umulig det er for ham å åpne seg mot faren. En far han fortsatt er redd for, men nå også er begynt å se på med en slags medlidenhet. Samtalene han har med mora Sissel om faren, er også smertefulle å lese. Etter farens død, får vi vite, fant brødrene Knausgård noen notatbøker som tilhørte faren. Der hadde han, i stikkordsform, skrevet om dagene sidene. Om disse skriver Knausgård:

«Vi lever ikke livene våre alene, men det betyr ikke at vi ser dem vi lever det sammen med. Da pappa flyttet til Nord-Norge, og ikke lenger stod fysisk foran meg, med sin kropp og sin stemme, sitt temperament og sitt blikk, forsvant han på sett og vis ut av livet mitt, i den forstand at han ble redusert til et slags ubehag jeg av og til ble konfrontert med, når han ringte eller når noe minnet meg om ham, et slags felt i meg som ble aktivisert, og i det feltet lå alle mine følelser for ham, men ikke ham. Den jula han ringte fra Kanariøyene, og de ukene som fulgte, lete jeg senere om i notatbøkene hans. Der står han i sin egen rett, midt i sitt eget liv, og kanskje er det derfor det er så vondt å lese for meg, at han ikke bare er mye mer enn mine følelser for ham, men uendelig mye mer, et helt og levende menneske midt i livet.»

Så er det da vi, som lesere, får være med på en forvandling. For hva er det Knausgård gjør med «Min kamp»-bøkene? Ikke bare står han fram i all sin tydelighet med sitt eget liv, helt fra barnsbein og nesten opp til umiddelbar nåtid. Nei, han skriver også livet til faren sin. Kanskje er det her noe av styrken bak hele prosjektet trer tydeligst fram: faren står ikke lenger i sin egen rett, men i sønnens. Og denne sønnen har vokst opp med ham. Hater ham. Frykter ham. Men han elsker ham også, og det har det igjen blitt fantastisk litteratur av.

Ute av verden igjen
Framstillingen av livet som vikarlærer i den fiktive bygda Håfjord blir ekstra interessant av det faktum at Knausgård både implisitt og nokså eksplisitt lar det skinne igjennom at han har skildret det hele før, delvis fordekt, i debutromanen «Ute av verden». I den skildrer han inngående hvordan hovedpersonen Henrik Vankel forelsker seg i sin trettenårige elev. I «Min kamp. Fjerde bok» får vi skildringen på nytt, men ikke like utbrodert. Her heter en av elevene hans Andrea. Hun er tydelig forelsket i vikarlæreren sin, men i motsetning til det som har kjennetegner Knausgårds prosjekt hittil, er det som om han innhyller det hele i en slags tåke. Kort sagt er det vanskelig å vite hvem av historiene – den i «Ute av verden» eller denne i «Min kamp» – som sier mest om sannheten.

Her blir det, kanskje for første gang, tydelig at Knausgård helt klart har skrevet om livet sitt til å bli en roman. Det er som om historien i debutboka og fortellingen fra Håfjord i denne boka blir til to parallelle løp. Hver seg forteller de en del av det hele, men det er ikke godt å si hvordan de overlapper, eller om de i det hele tatt gjør det. For også i denne boka kysser han en trettenåring, også i denne boka slår hjertet hans hardt når han ser Andrea sitte i klasserommet og rødme når han møter blikket hennes. Men det er hyllet inn i alkohol, i fyllesyke og uklare formuleringer. Innimellom stiger det likevel til overflaten, som når han skriver:

«Jeg har aldri dratt tilbake dit, men har av og til mareritt om det, virkelig forferdelige mareritt, som ikke består av noe annet enn at jeg kommer kjørende inn i bygda igjen etter alle disse årene. Det er tydeligvis ille nok. Hvorfor? Hendte det forferdelige ting der? Gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort? Noe forferdelig? Jeg mener, utover å rave full og ukontrollert rundt om nettene?»

Men vi får ikke hele historien. Han oppsøker Andrea og venninna hennes senere, etter at han har debutert med «Ute av verden», men vi får ikke vite noe mer. Annet enn vage antydninger. Han skriver:

«Jeg skrev en gang en roman som utspilte seg der. Den romanen skrev jeg i blinde. Jeg hadde ikke tanke for forholdet mellom fiksjon og virkelighet. (…) Historien var jo ikke tatt ut av luften. Tvert imot, det var i luften den lå. Jeg arbeidet som lærer der oppe et år, og når jeg av og til kunne glede meg over å skulle gå på jobb om morgenen, var det fordi hun var der. Hun: Andrea.»

Karl Ove Knausgård gjør det derfor med «Min kamp. Fjerde bok» klinkende klart at det er romanforfatter han er. At det er han som bestemmer hva som står på sidene. Også selv om han har bedyret at det er sitt eget liv han vil undersøke i minste detalj. Med fjerde bok i serien forteller han oss at det kanskje ikke alle undersøkelsene han vil fortelle alt om. At det også er hendelser i livet selv han ikke kan skrive om. Det gjør at «Min kamp. Fjerde bok» sikkert vil skuffe noen sensasjonshungrige lesere, men at den samtidig viser fram hva stor litteratur virkelig har kraft til å gjøre.

5 av 6 stjerner.

NRK-intervju om «Du»!

NRK.no/litteratur har laget en serie intervjuer med vårens debutanter. I dag var turen kommet til «Du». Intervjuet finner du her. Eller her:

– Yes, det går an!

Brynjulf Jung Tjønn

Med novellesamlingen «Du» debuterer journalisten og bokanmelderen Thomas J.R. Marthinsen skjønnlitterært.

– Det å lese har gitt meg så utrolig mye, og jeg vil gjerne prøve å gi noe tilbake, forteller han til NRK.no.

Fortell om debutboken din.
– «Du» er 34 fortellinger om like mange personer. Jeg undersøker hvor mye vi egentlig kan vite om andre, og hva de betyr for oss. Boka handler om kjærlighet og død, familie, hukommelse og erindring. Jeg-personene vil gjerne så tett innpå andre mennesker som mulig. Spørsmålet er om det egentlig går.

Når tenkte du første gang at du ønsket å bli forfatter?
– Oj. Første gang jeg leste en «Pelle og Proffen»-bok som tiåring og tenkte at dæven, det går an å skrive om sånn som livet er! Det å lese har gitt meg så utrolig mye, og jeg vil gjerne prøve å gi noe tilbake.

Fortell om din vei frem til å bli forfatter.
– Jeg gikk på forfatterstudiet i Bø i 2007-2008. Jeg skrev før det også, men da handlet det alltid om ensomme, gamle menn på bondegårder. Men så, plutselig en dag, begynte jeg å skrive fortellinger som ligger nærmere mitt eget liv, min egen alder. Da fant jeg min måte å skrive på, mitt eget språk.

Hvordan føltes det da du fikk beskjed om at manuset var antatt?
– Det føltes som et eneste stort «Yes, det går an!»

Hvem er dine litterære forbilder?
– Jeg vet ikke om de kan kalles forbilder, men jeg digger å lese bøkene til Ingvar Ambjørnsen, Trude Marstein, Jens Bjørneboe, Hanne Ørstavik, Axel Jensen og Karl Ove Knausgård. Om og om igjen.

Fortell om din siste store leseropplevelse.
– Jeg leste Knausgårds «En tid for alt», og slukte den voldsomme bevegelsen som skjer i den boka, hvordan hele bibelhistorien suges opp og inn i en fortelling om hovedpersonen og faren hans, om hvordan alt, etter over fem hundre sider kulminerer i det fantastiske spørsmålet faren stiller sønnen: «Du vet at måker en gang var engler?». Den er briljant.

Mange drømmer om å bli forfattere. Hva er dine tips til forfatterspirer?
– Stol på at det er viktig at akkurat du skriver. Så: skriv, skriv, skriv!

En av fjorårets diktdebutant, Audun Mortensen, prøver å leve lengst mulig på bokhonoraret. Hva slags planer har du for ditt bokhonorar?
– Ingen spesielle. Penger kommer, penger går. Det er merkelig hvordan det er.

Hvilken forventninger har du til det å debutere?
– Altså, jeg vet jo at det skal godt gjøres å bemerke seg med en vanskelig plasserbar novellsamling, men forventningene mine handler selvfølgelig om å bli lest. Av overraskende mange.

© NRK.no 2010.

«Velskrevet brødtekst»

Fikk beskjed om at «Du» er anmeldt i den ferskeste utgaven av Studvest. Du finner anmeldelsen her. Og jeg legger den for sikkerhets skyld også ut her:



Anmeldt av Therese Sanni

Stilrunking og runking med stil. Boka «Du» er boka med 34 korte fortellinger der de evige mellommenneskelige relasjoner står i fokus. Gjennom én (flere?) navnløs(e) jeg-person(er), gir boka raske innblikk i livets små og store øyeblikk – det være seg livet, døden, og, ja, du gjettet riktig: Kjærligheten.

«Du» er boka om deg, stalkeren (Richart) som onanerte til stemmen din (Sissel Rotsetvatn) hver fredag, om deg (Sigurd) – din slitne norsklærer som får elevene til å lese Bjørneboe, og om deg (Tanya) og ditt første tungekyss med jeg-personen. Og det er boka om deg, morfar, som dør etter ditt andre hjerteinfarkt. Og slik fortsetter historiene. For det er akkurat denne voyeuristiske, men deltakende, stemmen som tilhører jeg-personen. Den er dermed den drivende faktoren som spinner de 34 små historiene i «Du» sammen i en større sammenheng. Dessverre er det òg noe av denne bunnsolide og litt for tro- eller formfaste sammenhengen som gjør boka så repeterende at den tidvis blir en slags parodi på seg selv.

Forfatteren av boka, Thomas J.R. Marthinsen, har utvilsomt et stort skrivetalent. Mange av fortellingene hans er vakre skildringer av menneskeliv som glir fra – eller mot hverandre. Men til tross for høydepunkter som åpnings- og avsluttningssekvensene, «Solskinn» og «Så dette var ditt liv» (som delvis overlapper fortellermessig), virker det ikke som om alle historiene er like viktige. Noe av det som trekker fortellingene ned kan være en delvis intetsigende slutt, hyppige og noe pubertalske skildringer av alt-som-har-med-sex-å-gjøre, eller en litt for banal grunnhistorie. Alle disse momentene gir følelsen av at deler av boken strengt tatt kunne vært komprimert ned.

Men at «Du» kan være starten på et lovende forfatterskap, er det overhodet ingen tvil om. Marthinsen har en klar og særegen fortellerstemme som innbyr til mersmak. Selv om stilen er på plass, kan det være en tankevekker at det ikke alltid lønner seg å spille alt på ett kort (les: stilen). Men så fort stilen ikke blir (nesten) det eneste høydepunktet med Marthinsens bøker, lover det mer enn godt for fremtidige utgivelser.

© Studvest 2010.

torsdag, februar 18, 2010

«Drittsekk»-opplesning!

På tirsdag var det lanseringsfest hos Gyldendal. Eller vårslepp, som de kalte det. Det var opplesninger fra bøkene til C. Cafagna, Wenche Mülheisen, Jan Grue, Thomas Enger, Rune Nøstvik, Merete Junker, Kjell Ola Dahl, Gunnar Kopperud og undertegnede. Med unntak av to forfattere, var samtlige der for å gi tryne til boka si. Selv hadde jeg også slekt og venner med, så det var litt av en kveld. Denne videoen ble til gjennom en sammensvergelse mellom noen av de frammøtte.

Jeg leser «Drittsekk» - en av de korteste fortellingene fra «Du»:



Filmet av Erik Strangstad.

mandag, februar 15, 2010

Ekstase i Dagbladet!

Jeg våknet opp til dobbeltanmeldelse i dagens Dagbladet - det vil si anmeldelse av både min egen «Du» og Jan Grues «Alt under kontroll». Anmeldelsen ligger ikke på nett, men jeg legger den ut her. Om du plukker opp dagens avis kan du også lese om fem av mine favoritter fra bokhylla.


Fra ekstase til ironi

Maya Troberg Djuve

To novelledebuter med ulik temperatur: Den ene er intellektuell og kjølig humoristisk, den andre breddfull av følelser.

BOK: Ingen av disse to debutantene skriver tradisjonelle noveller med en utvikling, spenningskurve og en spisset slutt som løfter det hele. Thomas Marthinsen er den som kommer nærmest med «Du», som han kaller «fortellinger».

Skjebnefortellinger
Samlingen består av 34 fortellinger, eller øyeblikksbilder, som er henvendt til et du. «Jeg ligger oppå deg, Ada», starter den aller første og nesten perfekte teksten. Her opplever fortelleren den seksuelle ekstasen, samtidig med at bestefaren, som han er så glad i, dør.

I andre fortellinger er du-et en venn eller plageånd, en gammel lærer, en bror, en mor. Fortelleren ser, fabulerer fram eller erindrer du-ets historie og skjebne. Som i fortellingen om læreren som er ribbet for all glød:

«Du kommer inn i klasserommet og sier at nå skal det leses i «Jonas». Det er uten begeistring du sier det, det lyder som et sukk… Jeg har så lyst til å gjøre noe for deg, ta imot deg, det du har å komme med, men jeg gjør ingenting.» Historien er en av samlingens beste, sammen med fortellingen om moren som har mistet en sønn, og to brødre på tur i en Volvo.

Ute av kontroll
Mens Marthinsen konsentrerer seg om det nære, er «Alt under kontroll» beskjeftiget med det fjerntliggende: I én novelle går hovedpersonen inn for å gjøre Oslo til kanalby - og greier det. I en annen krysses «Da Vinci-koden» med «Star Wars», og i en tredje vittig novelle strever en redaktør med manusinnhøsting, i skogen. Han sirkler inn forfattervillmannen, for å snappe til seg manuset, som antas å være modent. Det er en farefull jakt med livet som innsats.

Ironi og absurditeter preger disse novellene som tar opp temaer som: Hvilken virkelighet gjelder? Hvem har den egentlige kontrollen - over historien(e), systemene og livene? Flere enn én gang bringer boka tanken inn på filmen «The Truman Show».

Humanisme
Begge debutbøkene er språksikre. I temperatur er de ulike. Grues prosjekt har et kjølig intellektuelt preg, og stilen er nærmest redegjørende. Han skaper et fremmedartet, tidvis kafkask, univers, der ironi og satire skaper distanse. Tekstene kan virke i overkant kontrollerte: De er fiffige og velturnerte, men forskyver i liten grad leseren.

I Marthinsens bok driver følelsene fortellingene. Her er sinne, nysgjerrighet, begjær. Frastøtende menneskelighet og rørende medmenneskelighet. Humanismen som ligger i bånn, er bevegende. Gjensynet som inngangsport til fortellingene virker litt oppbrukt etter hvert, men de mange høydepunktene oppveier de små skavankene.

© Dagbladet 2010.

lørdag, februar 13, 2010

Det voksne barnet

Skuespilleren Michael Nyqvist har skrevet en fin, varm selvbiografi om jakta på sin egen identitet. Boka heter "Når barnet har lagt seg" og anmeldelsen jeg har skrevet for ABC Nyheter finner du her. Eller her:

Ble sin egen detektiv

Han er best kjent for rollen som Michael Blomkvist i filmatiseringen av Stieg Larsson-bøkene. I sin debut som forfatter er Michael Nyqvist like god til å skrive som han er til å spille, skriver ABC Nyheters anmelder.

Vi kjenner han best som hovedrollen i «Menn som hater kvinner», «Jenta som lekte med ilden» og «Luftslottet som sprengte», basert på den avdøde krimkongen Stieg Larssons gigantsuksess av en bokserie.

Sår og naken
I fjor utkom Michael Nyqvists korte selvbiografi om livet som adoptivbarn i Sverige. Nå foreligger «När barnet lagt sig» i norsk språkdrakt. Og la det sies først som sist: Nyqvist har helt klart flere talenter enn å spille andre mennesker foran kamera. Han har skrevet en naken, sår og likefram skildring av jakten på sin egen identitet.

Livet bak scenen
Som en av Sveriges mest anerkjente skuespillere både på film og scene, har Nyqvist i en årrekke levert den ene sterke tolkningen etter den andre. I «Når barnet har lagt seg» får leseren et innblikk i livet bak scenen, livet slik det så ut når kameraet ikke var på.

Han er urolig, nervøs. Han tviler på om han kan klare å stå løpet ut, tviler på om han kan gjennomføre teaterstykket. Så får han barn. Og han skjønner at han er nødt til å finne ut av det han har utsatt så lenge: Han må finne ut hvor han kommer fra. Hvem han kommer fra.

«Hvor kommer jeg fra da?»
«Når barnet har lagt seg» er en beretning om denne jakta på røtter. Da han er syv år gammel, setter foreldrene seg ned med ham på en restaurant i Alpene. De er på ferietur. De forteller ham noe som ryster alt han tror han kjenner, snur verden opp-ned: Han er adoptert. Mora og faren er ikke hans virkelige foreldre. Som Nyqvist skildrer scenen i boka:

«Far setter seg og tar av seg solbrillene. Vi sitter tause alle tre, til mor bryter stillheten.
- Jeg er moren din, men ikke den ekte moren din.
Jeg ser på far.
- Den ekte moren din, hun som hadde deg i magen, er ikke meg, men jeg er din egentlige mor.
Far er taus, men smiler til meg.
- Barn kommer fra magen, sier jeg.
- Ja, det gjør alle barn, men du har ikke ligget i min mage, likevel er jeg moren din.
Jeg ser ut mot båten som glinser på sjøen, så ser jeg på far.
- Hvor kommer jeg fra da?»

Behov for svar
Nesten førti år senere har Nyqvist selv fått to små barn. Han gjør stor suksess som skuespiller og er et kjent navn i Sverige. Men han har et problem: Hva skal han svare dersom ungene hans spør hvor han ble født?

Av denne grunn legger han ut på en reise etter sitt eget opphav. Han må kunne svare på det enkleste av alle spørsmål, som han sier. Han må kunne svare på hvor han kommer fra.

Tung system
Han oppsøker utallige offentlige registre for å få vite foreldrenes navn og adresse. Men systemet er tungrodd. Det er lover og regler å forholde seg til. Smått om sen får han vite døpenavnet på sin biologiske mor. Han får ikke vite navnet på faren sin, for han er italiensk. Svenske myndigheter har ikke lov til å opplyse den slags. Nyqvist føler seg som en etterforsker i en dårlig tv-serie. Men dette er ikke teater, dette er virkeligheten. Dette er livet hans.

Nesten-litterært
I disse «Min kamp»-tider er det på samme tid befriende og merkelig å skulle lese en oppvekstskildring som kalles selvbiografi. For hvordan forholder virkeligheten seg i forhold til det oppdiktede? Når er det skuespill, og når er det virkelig?

I «Når barnet har lagt seg» følger vi Nyqvist på hans vei mot opphavet, men vi får også innblikk i hvordan det er å være en kjent skuespiller. Vi får kjappe og dessverre også ganske fattige glimt fra en tilværelse som kjendis, vi blir fortalt om barndomsminner – og vi er med da Nyqvist endelig får et italiensk navn på blokka.

Hastverksarbeid
Det hele er fortalt i et stramt, følelsesnøytralt språk. Noen ganger skulle historien gjerne hatt noe mer kjøtt på beina, men stort sett fungerer det konstaterende, korthuggede språket til å få fram den store mangelen som finnes i hovedpersonens liv.

Det episodiske i boka, hoppene som foretas mellom nåtid, fortid og skuespillerlivet, kunne gjerne vært tydeligere motivert. Slik boka er, føles det flere ganger litt tilfeldig hva som kommer på neste side.

Boka kunne kort sagt vært både lengre og fyldigere. For dette er en historie de fleste langt på vei kan følge: Jakten på ens egen identitet i en verden befolket av voksne som kanskje ikke alltid forteller den hele og fulle sannheten.

Det er antagelig forlaget som bør ta på seg skylda for at boka ikke er lenger enn den er. Kanskje har de tenkt at den burde publiseres så fort som råd. For det er ikke tvil om at forfatterens karriere som skuespiller har vært medvirkende til at den utgis.

Dét er naturligvis ikke noe problem i seg selv, men det er et problem all den tid det har ført til at boka kanskje er gitt ut litt for tidlig. For det er den følelsen man sitter igjen med etter at man har bladd seg ferdig: Dette kunne vært så mye lenger.

Et voksent barn
Mot slutten av boka nærmer det seg møtet med den ekte faren. Italieneren. På telefon har de avtalt at han skal fly til Sverige. I dagene opp til det første møtet er Nyqvist nervøs og følsom. Han er forberedt på nok en gang å bli skuffet av de voksnes løfter. Men så, tre timer forsinket, kommer det en elegant, halvgammel italiener inn i hotell-lobbyen. Nyqvist skriver:

«Verdensvant sjekker faren min inn og signerer kjapt med sin egen penn. Jeg ser at vi likner. De samme hendene. Mine hender, som jeg har skammet meg over i hele mitt liv fordi de ikke er store og grove eller bare har noen blonde fjon. Fra og med dette skundet vet jeg hvor hendene mine kommer fra, med den svarte hårveksten.»

Til tross for innvendingene, er dette en fin og var liten bok. Michael Nyqvist demonstrerer at han kan skrive. Men enda mer klarer han å vise fram en voksentilværelse som er sårbar, følsom og vanskelig. Han viser med all tydelighet at vi alle bærer rundt på en barneutgave av oss selv i vårt indre. Denne anmelderen skulle bare ønske han hadde fått litt mer motstand. Så kunne det garantert blitt en enda bedre bok.

4 av 6 stjerner.

tirsdag, februar 09, 2010

«Forførerisk og bittersøt»

Våknet opp til melding om ny anmeldelse, denne gang i Sandefjords Blad. Den er ikke lagt ut på nett, men her er den:

Flemming Hofman Tveitan

Sandefjordingen Thomas J.R. Marthinsen debuterte i januar med boken «Du». Den byr på 34 møter med forskjellige personer i like mange korthistorier.

Marthinsen er en ung forfatter, bare 25 år, og det er med en viss skepsis man gyver løs på lesningen. For hvilke refleksjoner og livsanskuelser har en såpass ung mann gjort seg som forsvarer et slikt prosjekt?

Bokens første historie, som handler om et samleie, og lite annet, blir en pinlig affære selv om den teknisk sett er svært godt skrevet. Der og da føler jeg meg ganske sikker på at mine bange anelser holder stikk. Det viser seg imidlertid raskt at Marthinsens usedvanlige fortellertalent raskt slår knockout på det infantile anslaget.
Som bokens tittel antyder, er alle historiene monologer til et du, en person fortelleren har et forhold til. Fra bitterhet, forakt eller en observasjon fra barndommen til kjærlighet.

Selv om historiene er helt løsrevet fra hverandre i innhold, hører de på et vis sammen. De er alle fortalt i det samme lave toneleiet som etterlater leseren med en følelse av trist forgjengelighet, men rikelige doser med underfundig komikk gjør at leseropplevelsen blir akkurat passe bittersøt.

Opplagt nok holder ikke alle de 34 historiene den samme høye kvaliteten, men variasjonsbredden i persongalleriet og forfatterens beherskelse av at hver setning skal drive historien videre, gjør at «Du» aldri blir kjedelig. Den er rett og slett vanskelig å legge fra seg. Thomas J.R. Marthinsen, som er både journalist- og forfatterutdannet unngår heldigvis en felle mange yngre forfattere går i; påtatt briljering i utålmodig iver etter å begå litteratur. . Marthinsen har fortalt at han alltid har ønsket å bli forfatter. Med «Du» har han befestet på en solid måte at det er nettopp det han er. Boken er i sum intet mindre enn et imponerende stykke debutantarbeid.

© Sandefjords Blad 2010.

mandag, februar 08, 2010

Odense Zoo

Innimellom den nervepirrende ventinga på hva folk nå måtte melde om boka, gjør man (Homo sapiens) andre ting. Som for eksempel å besøke fjerne slektninger i Odense Zoo. Her representert ved to av dem, Panthera leo og Pan troglodytes:



søndag, februar 07, 2010

«Debut med stil og atmosfære»

Våknet opp til en melding om at «Du» er anmeldt i Aftenposten. Anmeldelsen er ikke lagt ut på nett, men her er den:


Smarte episoder med stil


Ingunn Økland

Thomas J.R. Marthinsen (25) debuterer med hele 34 noveller i samlingen Du. Skjønt, han kaller det fortellinger. Det kunne også kalles kortprosa eller litterære snapshots, enkelte tekster er kun et par sider. Marthinsen har studert både journalistikk og skrivekunst; i Du gir han hverdagslige nabolagsrapporter en subjektiv og fristilt form.

Portretter. Alle fortellingene har et markant fellestrekk som binder boken sammen: De er små portretter av mer eller mindre tilfeldige mennesker som fortelleren («jeg») støter på - eller observerer på avstand. De begynner med en kontant introduksjon av «deg» eller «du», ofte skjer det ved navns nevnelse: «Dette er det bildet jeg har av deg, Line»; «Du er blitt lottomillionær, Tanya».

Noen portretter er skrevet i ømhet, andre i forakt. Fortelleren er selv en tvetydig figur; han kan like gjerne være ute etter komikk som tragedie. Her er gamle klassekamerater, lærere, kjærester, morfar, rusmisbrukere og flaskesamlere. En spesielt ondskapsfull barndomsvenn kalles Karl-Ove, uten at Marthinsen synes å operere med like autentiske navn som forfatteren av Min kamp.

Marked. Du er en debut med stil og atmosfære. Så ligger også listen høyt for dette formatet - norske forleggere vet at noveller og kortprosa utgjør et forsvinnende lite marked. En roman kan bevege seg i rykk og napp, den kan ha svake og sterke partier. Men i en samling som denne må hver eneste av de 34 tekstene ha ambisjoner om å stå på egne ben. De skal ha hver sin spenningskurve, interessante figurer, hver sin treffende avslutning.

Det greier ikke alltid Marthinsen. Flere av fortellingene blir lunkne «mellomtekster» som fisler ut i et innforstått eller tamt poeng («No Worries», «Tungekyss», «Skyss»). Her var forfatterens idé kanskje for tynn eller vag i utgangspunktet.

Sting. Andre steder har boken skikkelig sting. Ofte dreier det seg om pinlige øyeblikk, gjerne av erotisk karakter. «Cola Light» er en trist og opprørende skildring av en multihandicappet jente, Hedda, som forsøker å få fortelleren, som her figurerer som hjelpepleier, til å tilfredsstille henne seksuelt. Dette er en slik hendelse vi helst ikke vil høre om, en situasjon full av tabuer, avsky og medlidenhet: «Alt jeg har å gi deg, er Nei. Nei. Nei, sier jeg (…) jeg drar deg opp, løfter deg helt feil, og jeg orker deg ikke, jeg kan ikke dette, jeg setter deg ned i rullestolen, skjevt ned i rullestolen.»

Det er kanskje små og hverdagslige ting som står på spill hos Thomas J.R. Marthinsen, men han klarer definitivt å lade øyeblikkene med mening.

© Aftenposten 2010.

tirsdag, februar 02, 2010

«Litterære røntgenbilder»

«Du» har også blitt anmeldt - og omtalt - i dagens Tønsbergs Blad på en måte jeg ikke engang turte drømme om. Ingen av artiklene ligger på nett, så jeg legger dem ut her. Først er en artikkel om boka og anmeldelsen:

Ja, og her er den fantastiske anmeldelsen (om jeg så tør si):

Litterære røntgenbilder

Finn Stenstad

Å debutere med bravur er etter min mening en dekkende karakteristikk av sandefjordforfatteren Thomas J.R. Marthinsens første litterære arbeid, fortellingssamlingen «Du».

Boka består av 34 korttekster som alle har det til felles at de fortellingsteknisk er komponert som en dialog mellom tekstenes berettende jeg og hver av fortellingenes du-person. Dette originale berettergrepet gir stoffet en nærhet, intimitet og kraft som virkelig berører. Slik blir tekstene en serie med snap shots med røntgenbildets gjennomlysende intensitet. Det er stor variasjonsbredde i persongalleriet forfatteren gjør oss kjent med. Her er ungdomsportretter, presentasjon av eldre kvinner og menn, kjærester og samboere. Tilfeldige mennesker som jeg-fortelleren møter i butikken eller på gata; i sum mennesker som fyller livet til og omgir den usynlige jeg-fortelleren. Styrken i tekstene hviler først og fremst på synsvinkelgrepet, men i stor grad også på det presise, skarpskårne språket som i sin realistiske, avpoetisert ordbruk gir fortellingene psykologisk formidlingskraft. Ingen av de trettitalls fortellingene overstiger mer enn to sider, men Thomas J.R.Marthinsen makter likevel å skape et minidrama og et personportrett i hvert eneste kapittel. Jeg er imponert. Her har vi en fullblods forfatter allerede. Spennende å se hvordan han utvikler seg videre.

© Tønbergs Blad 2010.

Anmeldt i Stavanger Aftenblad!

For en tirsdagsmorgen! Våknet opp til mail fra Gyldendal om at «Du» har blitt anmeldt i Stavanger Aftenblad. Anmeldelsen ligger ikke ute på nett, men her er den:

Snerte snutter

34 biter til ung manns mosaikk.

Jan Askelund


JOURNALIST- og forfatterskoleutdannete Thomas J.R. Marthinsen (1984) demonstrerer mange velturnerte, velkonstruerte og velskrevne ferdigheter i sin debutbok satt sammen av hele 34 prosastykker mellom to permer.
Han presenterer dem under den vage etiketten «fortellinger». Selv om mange svarer godt til en tradisjonell novelledefinisjon og hele boken kunne blitt lansert som novellesamling, er andre bare korte skisser til noe som kunne bli formfullendte noveller, men som nå er raske riss og situasjonsglimt av personer og situasjoner, gjerne erindringsbrokker og minnereferater.

Til sammen kan de 30–40 bitene settes sammen til en skriftmosaikk. I dette skriftbildet kan Marthinsen helt uten fakter frambringe heftige scener, ikke minst kjønnslige, i en slags myklesk ungdommelig «jeg er like glad jeg, sa gutten, han satt og gråt»-stemning. Hele samlingen beveger seg mellom det kynisk-desillusjonert lyriske og det helt streite referatet, slik en lang rekke personer ser seg selv via og gjennom like mange andre, tittelens «Du».

MANGE av «fortellingene» er fremragende, som «Sommerjobb». På vel fire sider viser forfatteren både hvordan en far er og hvorfor hans datter ikke vil ha med ham å gjøre. Han gjør det uten dramatikk, bare ved å la en klassekamerat av jenta gjenfortelle farens patetiske forsøk på å nærme seg henne gjennom ham.

Med så mange separate fortellinger skal det mye til å holde skrivefrekvens og intensitet oppe. Så inniblant er ikke debutant Marthinsen ganske på høyde med seg selv, som i «Jägermeister», som ikke er mer enn bare fiks. Eller som i «Fotografi, 1975», som ikke makter å fylle et helt liv og død-perspektiv, og der den unge fortellerens påstand om at han «kjenner at det trekker i meg fra kirkegården», ikke kjennes troverdig.

Men med den like nøkterne som følelsesrike «Så dette var ditt liv» avslutter han samlingen med en vakker biografisk minnenes nekrolog over en morfar. Den sitter. Den virker opplevd, personlig og autentisk.

For øvrig gjelder det at samlingen i sum er flott. Det blir ganske sikkert, og gledelig, ikke med dette fra Thomas J.R. Marthinsens tastatur.


© Stavanger Aftenblad 2010.

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.