Same, but different (1/2023)

 

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.»

Kong Harald, da han åpnet Sametinget i 1997. Norsk konge (1937-)

Han hadde tatt av seg på beina. Satt seg til rette, hadde han. Den gamle mannen satt til venstre i en nesten tom kinosal, og hadde belaget seg på å forsvinne inn i en annen verden enn sin egen, belaget seg på å bli transportert inn i andres liv, slik alle filmer er et gløtt inn i andres liv, og han hadde tatt med seg en ryggsekk – en gammel Fjällreven-banditt fra 60- eller 70-tallet, sikkert en han gjennom sitt lange liv hadde tråkket rundt med på ryggen over heier og fjell – og han hadde tatt av seg på beina, så han kunne vifte fritt med tærne i de grønne ullsokkene. Han var ikke helt alene, men nesten. Litt lenger inne, litt lenger bak, satt det tre andre mennesker. De kom etter min beste vurdering fra et eller annet bofellesskap, det var iallfall noen kroppslige lyder og bevegelser som sendte tankene mine i en slik retning; men bortsett fra disse fire var kinosalen tom. Og den gamle mannen snakket. Han sa at nå hadde han ikke vært på kino på mange herrens år, som han sa, og jeg kunne se et gutteaktig flir i ansiktet hans, som om han kroet seg ekstra foran den opplevelsen han ante skulle komme: dette å bli sugd inn i et annet univers, i andre skjebner. Gleden ved det å slippe seg selv i to sekunder. Slippe tøylene i eget liv, og la seg føre med en strøm regissert og iscenesatt av noen andre. En pause. En pust i bakken.

Selv hadde jeg lagt tre intense dager bak meg. Jeg var ør i hodet. Merkelig utladet etter å ha stått et annet sted i byen, i et mørkmalt rom, en black box som vanligvis blir brukt av Østfold Internasjonale Teater, sliten etter å ha vært så fokusert i så mange timer. To dager for å forberede en pilotforestilling for Den kulturelle skolesekken i Viken, én dag med to forestillinger - med sjette- og tiendeklassinger i salen. I samarbeid med regissør Jon Tombre og produsent Rami Maktabi og musiker/lydtekniker Jonas Bjerketvedt skulle La oss snakke om 22. juli bli til forestilling, med Els Cools' fantastiske illustrasjoner som levende bakgrunn. Min rolle? Vel, jeg hadde jo skrevet greia. Og skulle fremføre den. Puh.

Nå var konsentrasjonens årsak opphørt å virke; dagen etter skulle jeg til Oslo, før jeg skulle til Sandefjord. Jeg gikk forbi den gamle mannen, og fant et ledig sete midt i salen. Slo meg ned, og akte meg på plass i det dype setet. Det skulle ikke være noen reklamer, vi var antageligvis for få publikummere til at kinofolka fant det bryet verdt å mase på med reklamer. Det skulle vi få slippe, var det som om de hadde tenkt. Vi skulle bare få gå rett inn i filmen.



Filmen heter Ellos eatnu, eller på norsk La elva leve, og jeg visste ikke en døyt om den på forhånd, annet enn at den handlet om samene, og at den nok kom til å vise fram en liten flik av den urett som ble begått mot det samiske folkeferdet av nordmenn som burde ha visst ekstremt mye bedre. Slik alle kolonialister eller hva fanker’n jeg skal kalle dem, gjorde ting det er lett å tenke de gjorde mot bedre vitende, fordi de kunne, fordi alle andre, fordi et eller annet, handlinger mange av dem nok merket en streng i hjertet protestere mot, men som de gjennomførte likevel.



Mens de første bildene av viddene danset på lerretet i den mørke salen i den østfoldske byen jeg aldri tidligere har vært i, skjedde det to ting: Jeg sank ned i setet og inn i filmen. Jeg tror det er tett på å være en av yndlingsfølelsene mine, å slik synke inn til det jeg vet kommer til å vare iallfall halvannen times tid; som om tiden blir satt litt fri på den måten. For det andre begynte jeg å tenke: Hva lærte jeg egentlig om samene i min oppvekst?

Svaret er: Ikke stort. Jeg fikk opp noen glimt av trasige lærebøker fra nittitallet, med faktabokser og overskrifter, med korte avsnitt som tok for seg sjamanisme og lavvoer, som tok for seg samedrakter og – som det eneste med bare litt brodd – at samiske barn var nektet å snakke morsmålet sitt og hadde fått det norske språket tvunget i seg. Jeg husker at det var en veldig fremmed tanke, at norsk kunne brukes på den måten, som et maktmiddel. Men, la det ikke herske noen tvil om det, språket er nok det ypperste av alle maktmidler. Og hvorfor skulle vårt bittelille språk være noe unntak, lagt i munnen og pennen på folk som enten visste eller ikke visste bedre, men som skrev det de gjorde, sa det de gjorde, likevel.

Filmen er vakkert spilt inn og skuespillerprestasjonene til spesielt Ella Marie Hætta Isaksen og Gard Emil i filmens hovedrolle og som en slags åndelig hjelper, er framifrå. De gjør begge sitt for å gjøre det som skjer med karakterene de spiller til noe som virkelig lugger i rettferdighetssansen, de gjør samenes skjebne til fysikk. Iallfall for denne kinogjengeren. Og det er egentlig ikke noe bedre i denne verden, enn skuespillere som klarer det. Som ikke spiller, men er rollene sine. Som spiller så godt at man glemmer at det vitterlig er det de gjør. De er rett og slett suverene. At filmen gikk av med publikumsprisen under Göteborg filmfestival skulle bare mangle.

Og jeg, sittende der i halvmørket, med begrenset selskap av fire fremmede, satt naturligvis og gremmet meg på vegne av landet jeg kommer fra. Norsk manns burden. Hvilken jævla urett. Hvilken enorm idioti. Hvilken forbanna feighet. Og så den vonde følgesvennen – tanken: «Hvordan hadde jeg handlet selv?» Å ikke kunne finne noe svar på det, men bare ha et håp om at noe i meg hadde protestert, handlet på tross av kutymen, brutt med idiotene rundt meg.



Filmen tok slutt. Og på vei ut av kinomørket festet jeg en av de to button-ene jeg hadde fått utlevert sammen med billetten da jeg betalte. Ikke den det sto «La elva leve» på, selvfølgelig. Den det sto Ellos eatnu på.

Og vet du hva det minnet meg om, der jeg fomlet med nåla på vei ut i de fredrikstadianske gater? Det minnet meg om hvordan det var å tråkke rundt i Oslo den aller første gangen jeg kom hjem etter terrorangrepene 22. juli i 2011. Også den gangen fikk jeg en button. Det var AUF som leverte dem ut, på Karl Johan eller hvor det var, jeg husker ikke, men jeg husker følelsen av å ikke vite med hvilken rett jeg kunne bære den på jakkeslaget. Som om jeg tusket til meg en plass jeg ikke hadde noen rett til å ta.

Noe av den samme følelsen har svingt forbi underveis i arbeidet med den boka som hadde brakt meg til Fredrikstad. For hvordan kunne jeg – som ikke var personlig berørt – skrive en bok om 22. juli? Hvordan kunne jeg bli vist rundt på Utøya av mennesker som var blitt skutt selvsamme sted bare år tidligere? Jeg mener: De viste meg først hvor de hadde blitt skutt, hvor de hadde gjemt seg, og jeg skal hilse og si at det faen ikke er mye til gjemmesteder på den øya, det vil jeg bare ha sagt, like stor eller like liten som 17 fotballbanner som den er, og etterpå dro de opp buksebein og viste meg de voldsomme arrene. Jeg kom til, ganske snart, at selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært på Utøya den dagen, selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært i Regjeringskvartalet, og selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært der og ikke kom hjem, så følte jeg meg personlig berørt likevel.

For hva er en nasjon? Hva er et land?

Det fantes en gang en professor som het Benedict Anderson, og nå skal jeg ikke skli helt ut her, men i 1983 skrev han boka «Imagined Communities» der han definerte nasjonalstater som «forestilte fellesskaper». Forestilte, sier du? Ja, forestilte. Fordi «the members of even the smallest nation will never know most of their fellow-members, meet them, or even hear of them, yet in the minds of each lives the image of their communion».

Jeg husker jeg leste den boka (jo, faktisk, man er da utdannet!) – jeg husker øyeblikket jeg leste setningen over, og avsnittene som følger; den står for meg som en av åpenbaringene jeg har sanket gjennom livet, en av disse korte glimtene inn til hvordan ting faktisk henger sammen. Bare prøv selv: Tenk på alle de husene, alle de nabolagene, distriktene, skjebnene, livene, verdenene, som fyller Norge. Hvor mange av dem kjenner du? Hvor mange har du hilst på? Hvor mange kommer du til å trykke hendene til, nikke til, kysse eller krangle med – i løpet av de dagene og nettene du har igjen?

Jækla få.

Så tilbake til 22. juli, og til min rett eller mangel på tilsvarende, til å skrive om terroren: Jeg var personlig berørt. Det var mitt land det angikk. Det var gjengen min, og noen hadde skutt og drept en altfor stor del av den gjengen, på denne bittelille øya, uti Tyrifjorden et sted. Derfor følte jeg at jeg kunne. Nei, derfor følte jeg at jeg måtte. Jeg måtte gjøre noe. Og nå er et jo en gang slik at det jeg gjør som jeg føler knytter meg til helheten, det er å skrive. Så skrive gjorde jeg.

Foto: Rami Maktabi

Og det var pussig. For da jeg gikk rundt i etterdønningene etter filmen om samene, var det oppstått en merkelig sammenheng her, en slags skamsamklang. Det litt pinlige i å feste denne button-en på jakkeslaget der jeg tok meg ut i den fredrikstadske natt. Den pinlige følelsen av å skulle si eller skrive noe om 22. juli, jeg som ikke var rørt av terroristens hender personlig.

Men når det kommer til stykket, tenkte jeg der jeg gikk, spiller det noen rolle? Er det viktig at man er same for å snakke om samenes sak? Er det viktig at man er offer for å snakke om 22. juli?

Nei. Det viktige er at vi snakker. Hele gjengen. Alle i dette forestilte fellesskapet vi kaller Norge. Jeg prøver å tenke at det jeg gjør, når jeg for eksempel plutselig har tatt ferja og dratt hjem til Norge, og deretter videre fra Horten til Moss, ned til Fræksta’ – og med ett befinner meg i et mørkmalt auditorium, snakkende om 22. juli foran elever som da terrorangrepet skjedde skled rundt på ymse gulv som nyfødte babyer, da bidrar jeg til å innlemme noen i en av disse store, og veldig nødvendige samtalene om vårt land. For dem, de som nå er ti-tolv år, er terrorangrepene en historisk hendelse. Det er noe som skjedde i Norge en gang. Og slik er det med samenes historie også.

Og når det gjelder dem begge: Måten Norge behandlet samer på opp gjennom historien, er et kapittel i historien som sier noe om hvor vi kommer fra, hvor vi er – og som utvilsomt vekker spørsmålene om hvor vi skal. Det samme gjelder 22. juli 2011. Hva slags Norge skal vi ha?

Vi gamle gjøkene som pusher både førti og femti, det er oss dette ansvaret hviler på. Det er vi som er de voksne nå. Vi må trosse skammen, ta de som kommer etter oss i hånda – og sørge for å gi dem rik anledning til å stille spørsmål. Også de ubehagelige. De som begynner sånn: Hva tenker du? Akkurat du? Eller de spørsmålene som starter sånn: Hva skjedde 22. juli 2011? Hvem er samene?
 

 
Ja, der kan du bare se – årets første nyhetsbrev skulle tydeligvis ha en moralsk bredside. Jeg skylder på Fredrikstad. Det er jo tross alt en by på feil side av Oslofjorden. Jeg hadde dessuten gleden av å løpe meg vill. Det skal jeg glatt innrømme. Grytidlig om morgenen, før fredrikstadianerne hadde fått pælær på beina, snørte jeg på meg løpeskoa og la ut. Jeg tenkte: Hvis jeg løper ned langs den ene elvebredden, finner jeg nok en bru som tar meg over til den andre siden, og så er det bare å løpe langs den motsatte bredden til jeg finner en bru som tar meg tilbake.

Jesper Juul spurte meg en gang om jeg ville høre Gud le. Ja, sa jeg. Da skal du fortelle ham om planene dine, sa det danske geniet og lo brått og støyende.

For kan man løpe sånn i Fredrikstad? Nei, man kan ikke det. Det kan man faktisk slett ikke. Ikke på noe vis. Det er jo en milliard øyer og bruer, over elver som ikke renner i samme retning, og plutselig var jeg i det jeg forsto måtte være Gamlebyen. Det var mørkt overalt, bare spredt gatebelysning. Ingen folk. Inntil jeg ramlet meg ned festningsvollen og kom ned til en gangsti. Der stoppet jeg en syklist – og hun kunne berolige meg: Planen min var håpløs. Jeg ville aldri komme tilbake til utgangspunktet. Men hva gjør jeg? sa jeg. Du tar ferja. Det er den eneste muligheten du har.

Så der står jeg, en altfor tidlig morgen i Fredrikstad, forvirret og i løpetøyet, på en av byferjene som tar meg over kanalen, mens det ligger en samisk button og venter på meg. Og Gud ler høyt og hjertelig.

  Og vips var nyhetsbrevet slutt! Våren er like rundt hjørnet. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!