onsdag, desember 16, 2020

Nyhetsbrevet skifter navn til HUNDRE PROSENT! (12/2020)

 

I gotta stop treating people like I owe them something

Tupac Shakur, amerikansk rapper (1971-1996)
Goddag, kjære leser!

Jeg gidder ikke gjøre noe stort nummer ut av det.
Nyhetsbrevet skifter navn til Hundre prosent. Jeg hører at du spør hvorfor? La meg forsøke å si det enkelt: Hva er fellesnevneren for de tingene jeg skriver om, uansett om det er bøker, mennesker, filmer, løping, trær eller serier? Jo, det har en kjerne av hel ved i seg. Noe ved det - ikke nødvendigvis alt - er hundre prosent bra. En kime. Et lite frø av gull.

Og gult, hører jeg deg mumle? Fordi gult er kult, selvfølgelig. Har du ikke gått på en norsk barneskole på 90-tallet, eller hva? Var du der ikke den dagen politiet forsøkte å inngyte for all evig fremtid at gult (som i reflekser) er kult? At det faktisk ikke blir kulere enn det?

Vi lever i en tid der bøttevis av folk prediker 80 %. At vi burde gi oss der, på 80 %. Spare 20.

Pøh, sier jeg. Det er klart for månedens nyhetsbrev. Som også er årets siste.

VI HAR ALLE VÅRT. Og noen har så sannelig sitt. Som denne mannen her, for eksempel. Etter å ha kranglet med kona, så 48-åringen seg nødt til å gå ut en liten tur for å kjøle seg ned. En uke senere(!) fant politiet ham langs Adriaterhavskysten. Det må ha vært litt av en krangel, med andre ord. Da politiet henvendte seg, var det en lettere dehydrert, kraftigere forvirret, mildt sagt nedkjølt mann de fikk snakke med. Han hadde gått 450 kilometer. "Jeg har det greit," sa han, "jeg er bare litt trøtt".
Men altså. Dette behovet hans for å gå. Bare gå. Ut døra, nedover kjente gater, og så vekk. Tidligere i år leste jeg en bok av den tyske forfatteren Peter Stamm. I hans bok Langt av sted gjør hovedpersonen (han heter selvfølgelig Thomas) nettopp det. Han går. En lun sommerkveld, mens kona legger barna, setter han sitt halvfulle vinglass fra seg og forsvinner ut i nattemørket. Jeg sier selvfølgelig ikke noe om hvorvidt han kommer tilbake. Men den trangen, den plutselig oppståtte trangen til å la alt fare, og selv gå ut i verden, nullstilt. Det er en besnærende tanke. Ansvarsløs, javisst. Men besnærende.

Den italienske historien endte forresten med at mannen ble bøtelagt for å bryte koronaportforbudet i Italia. Kona hadde meldt ham savnet og kom og plukket han opp. Historien forteller intet om samtalen deres i bilen de 450 kilometerne hjem igjen. Men man kan jo forestille seg den.

FILM: Her i huset har det funnet sted en svensk raptus. Jeg tror vi har sett nesten samtlige svenske filmer som finnes på Netflix. Gud vet hvorfor det ble slik. Kanskje fordi det svenske representerer et felles utenforståsted i et dansk-norsk liv? Uansett. Verdt å få med seg er En underbar jävla jul. Jeg påstår ikke at den er verdens beste film, men i øyeblikk glimter den av rent gull.

En annen er Patrik 1,5 der du får se hvor gøyalt det kan bli å adoptere hvis dere er to fedre. Verdt å få med seg spesielt fordi Sveriges råeste skuespiller Torkel Petersson (hvis du har sett Kopps eller hans magiske "machosalat"-øyeblikk i Farsan vet du hvorfor jeg kaller ham det!) viser fram akutt fortvilelse på briljant vis.

BOK: Jeg er fortsatt på Søren R. Fauth-kjøret. Så jeg klinker til og nevner hans langdikt om døden, som selvfølgelig heter Digt om døden.

Jeg slår også et slag for Yann de Capronas massive Norsk etymologisk ordbok, som jeg har stor glede av generelt, og akkurat nå spesielt, fordi (det kommer jeg tilbake til senere).


Omtrent akkurat nå for et år siden var jeg et helt annet sted. Da satt jeg oppe i fjellene, langt utenfor alle kjente veier og stier, og forsøkte å tegne det jeg så. Jeg trenger ikke si hvor jeg var, men jeg har lyst til å ha med tre av tegningene jeg endte opp med, før jeg pakket sammen, fant leiebilen og tok meg ned fra fjellet igjen.

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Et helt år med nyhetsbrev. På gjensyn i 2021. Ta vare på deg selv. Les noe bra. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. God jul.

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
 

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: