torsdag, september 22, 2022

Huset (4/2022)

 

«The ache for home lives in all of us, the safe place where we can go as we are and not be questioned.»

Maya Angelou, amerikansk poet (1928-2014)


 
«Nå river de huset!»

Det er mamma. Selv sitter jeg langt unna, på en flyplasslounge fordi jeg ikke rakk flyet mitt, men det er en annen historie; jeg sitter langt unna, men hun er der, lar hun meg forstå, faktisk er hun der nå, «jeg plumpa visst midt oppi det» som hun sier, mens hun hikster. Det er barndomshjemmet hennes som rives. Hun står utenfor, på veien.

Og jeg kan ikke dy meg for å tenke på datoen. Det er den tjuende høstdagen i år, som man sier, og for nøyaktig et år siden sendte selvsamme mamma et bilde fra sykehuset – som vist hun og mormor sittende i en venteromssofa, og det tok ikke lang tid før mormor var død.

Nå tar de huset hennes også.





I min familie var det sånn at mormor og morfar snakket om «de». Ikke på noen nedsettende måte, men som ledd i en beskrivelse. Det dukket opp, har mamma fortalt om oppveksten, det dukket opp i forbifarta, når de snakket sammen, de to voksne, «har du hørt at de har kjøpt ny bil igjen, da, du», «nå skal de visst flytte». Jeg kan selv huske morfar snakket om myndighetene på denne måten, som om han beskrev noe en litt større instans holdt på med, et departement, en myndighet, eller altså, en nabo, noe fjernt fra familien, noe utenfor. Det kunne også være i en annen variant – de som en slags variant av den norske fjøsnissen; altså: ble noe borte, var det «de» som hadde gjort det. «Å, nå har de vært her igjen …».

Like i nærheten av huset til mormor og morfar lå det tre høyblokker. De er – med ett annet unntak – de eneste av sitt slag som pryder Sandefjords skyline, eller iallfall utkanten av byen. De er bygd på seksti- eller søttitallet, enkelt og solid holdt i hvitmalt betong og rød murstein, skranglete og gamle, men med en fantastisk utsikt utover Sandefjordsfjorden (iallfall for dem som er så heldige å bo i toppen; verre er det med dem i første, stakkars jævler). Fasaden er bygd slik at alle leilighetene har sin egen lille balkong, eller terrasse, som er som et lite søkk inn i fasaden.

En gang, ifølge familiens folklore, sto morfar ved det store vinduet i hall-en, som de kalte det, dette rommet som var stue nummer én, der vi barna ofte ble plassert, om vi var tjukke slekta. Der sto han og gløttet på gardinet og kikket ut, mens han stille studerte disse blokkene. Han kunne konstatere, for de som nå var til stede i rommet sammen med ham denne dagen – og hvem det var, sier ikke lenger krøniken noe om – at nå var det en av de som bodde i en av blokkene som hadde funnet det for godt å sette sitt særpreg på den unisone, ja, rent ut sagt forholdsvis trauste bygningen; en av bandittene høyt oppe hadde malt sin lille terrassehule – som pleide å være hvit, grønn. Grønn.

«Hrkm,» kremtet morfar og snudde seg. «Nå har de mala veggen grønn.»

«Å! Er det der de bor!»





Jeg har funnet fram tegnesakene. Sitter her i selskap med andre fremmede, i transit, og idet jeg setter penseltusjen mot papiret, skjønner at jeg det er huset jeg har begynt å risse fram.

Mormors hus har stått tomt en stund nå. Bare skallet igjen. Vindusrammene. Taket. Furutrærne utenfor. Morfars lave hagemurer, som slynger seg så fint rundt hagen ute ved veien, forbi noen av jettegrytene, og rundt opp til den store terrassen med mormors yndlingsplass helt ute på pynten, der det nesten alltid er sol og lunt om sommeren. Mosen i plenen som mormor – da min eldste sønn skulle døpes – hadde vært ute kvelden i forveien og helt et eller annet veldig giftig på fordi hun synes det var pinlig med mose i en flott, grønn plen. (Det hjalp på ingen måte. Tvert imot. På dåpsdagen så hagen flekkvis avsvidd ut.) Grusen, og duene i de mørkeste av trærne. Bare skallet. Den gamle lekestua i hagen, huskestativet. Kompostdyngen bak fjellet, der alt avkappet ble kjørt. Digre, luftige lass med stinkende, nyklippet gress som lå og oste gjennom sommeren. Kjøkkenvinduet med den tverrgående gardinstanga midt på, det som ofte sto åpent for å lufte ut når mormor hadde lagd mat. Morfars bule, hans helt eget rom, med maleriene, sigarettene, freden. Mormors kontor, en liten tarm mellom barnerommene og deres eget soverom. Den gule lampa i taket.

Jeg skal ikke skrive om alt. Men jeg må konstatere for meg selv, etter å ha lagt på telefonen her jeg sitter i rikmannens tause rike langt inne på flyplassen: Nå tar de også huset.

Måtte det og alle dets minner hvile i fred.

Det er bare et hus, sier jeg til meg selv. Men det er ikke et hvilket som helst hus. Og straks tanken er tenkt, må jeg arrestere meg selv. Tegningen er ferdig. Jeg skyver den litt fra meg, og tenker tanken: Jeg har nettopp tegnet et hus som ikke lenger finnes. Det fantes i dag morges, nå er det vekk. Nå er alt dette vekk.

 






Nyhetsbrevet har holdt en slags drøy sommerferie. Det må være lov, har jeg ved gjentatte anledninger sagt til meg selv, ja, nærmest tvunget meg til å akseptere: Det skal – hver gang – utspringe av lyst, av behov, og ikke av plikt. Det skulle bare mangle. Jeg vil da ikke diske opp med hva som helst.

Men altså. Sommeren er offisielt over. Høsten har senket seg, bladene på trærne synger på sine siste pigmenter, og snart blir det kaldere.

Dette skrives fra ei rorbu i Lofoten. I går var jeg ute og løp meg søkkvåt, kom tilbake våt til beinet. I dag sitter jeg og ser kunstnere snakke på Lofoten International Art Festival, om deres virke, om kunsten, om hva som skal til for at noe blir og noe annet ikke blir kunst. I morgen skal jeg snakke.





Men først skal jeg ut en tur, jeg skal ut forbi moloen, jeg har hørt det er et fint sted der ute, hvis det er Lofotveggen som skal foreviges. Og det skal den.

Inntil neste gang: God høst!
 
 
 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

  Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

tirsdag, mai 31, 2022

De grå biene (3/2022)

«Everything that need to be said has already been said.
But since no one was listening, everything must be said again.»

André Gide, fransk forfatter (1869-1951)

 
 
Innkjørselen min er lang. Så lang at når jeg bestiller noe større enn en det som får plass i postkassa, må jeg gå de danske fraktemennene i møte, sånn at de ikke bare lemper ut det de kommer kjørende med oppe ved veien og stikker, og jeg må slepe det hele veien ned til gården. Det har blitt noen artige samtaler ut av det. Det er forskjell på folk. Noen fraktemenn kaster misbilligende blikk ned på grantrærne langs innkjørselen og rister på hodet, redd for risser på de nydelige lastebilene sine. Andre tar det på strak arm med innstillingen: «Ned skal vi!»
            I starten av mars, etter at jeg hadde kjørt barna i barnehage og på skole, gikk jeg den lange veien opp til postkassa fordi jeg ventet på noe bestemt. Hver dag måtte jeg gå slukøret ned igjen, og mens jeg gikk nedover grusen mot gjøremål og jobb, var tankene mine i Ukraina. Jeg har aldri vært der, men det stoppet meg tilsynelatende ikke; jeg var der. Det er rart hvordan det går an å ha en sterk følelse av å være et sted man aldri har vært. Føle med et folkeslag man ikke kjenner. Hvor kom den fortvilelsen fra, hvor kom identifikasjonen fra?
            For hver dag som gikk, kom russerne lenger inn i Ukraina. For hver dag som gikk ble overskriftene og fargeeffektene som skulle få oss til å klikke på dem, mer desperate. Som om uttrykket forsøkte å herme det akutte ved Russlands angrep på Ukraina, som om det forsøkte å skrike oss opp til en slags protest. For hver dag som gikk leste jeg mer og mer, forsøkte å finne stemmer i all støyen som kunne si noe. Si hva da, egentlig? Jeg lette ikke etter faktaopplysningene, egentlig. Eller, det gjorde jeg også. Jeg leste om bataljoner og regimenter, og så på kart hvordan situasjonen var, hvor russerne rykket fram, hvor ukrainerne holdt stand. Men det var noe annet jeg lette etter. Jeg visste ikke helt hva.
            En dag lå endelig pakka der. To bøker. Fordi de ikke finnes på norsk, hadde jeg måttet ty til mikroforlaget Mr. East – et dansk forlag drevet av en gjeng journalister med østeuropeisk bakgrunn, som har satt seg som mål å lage både nettavis og utgi bøker som kan kaste et interessens lys over alt det som foregår i Øst-Europa og lenger mot øst, over alt det som vi ikke så ofte får lese om i norske eller danske aviser.
            Den ene var Den ukrainske dagbog (Kijev 21.11.2013 – 24.4.2014), den andre var romanen Grå bier. Begge to skrevet av Ukrainas mest kjente forfatter for alle oss som ikke er ukrainere: Andrej Kurkov. Målet mitt var prøve å nærme meg Ukraina, gjennom å lese bøker skrevet av ukrainere. Det kan kanskje virke som et fattig forsøk på å gjøre noe, men egentlig tror jeg ikke man skal kimse av lysten eller trangen til å vite.
            Men før jeg så å si åpner første bok, blir vi nødt til å ta turen til Maidan Nezalezhnosti i Kyiv.
 


Ordet «Maidan» er persisk og betyr «plass» eller «åpen plass». Låneordet har sneket seg inn i mange språk, og ukrainsk er ett av dem. 21. november 2013 fikk ordet en helt ny betydning da det ble satt sammen med ordet «Euro». Det var i form av en hashtag på Twitter det først dukket opp, da ukrainere begynte å stimle sammen på Kyivs åpne plass midt i byen – Uavhengighets­plassen, eller som den heter på ukrainsk: Maidan Nezalezhnosti.
            Protestene oppsto spontant da det ble klart at den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj i siste øyeblikk plutselig ikke ville signere den lenge bebudede Assosieringssavtalen mellom EU og Ukraina (som var blitt godkjent av det ukrainske parlamentet snaue to måneder tidligere), men snarere hadde planer om å la Ukraina innlemmes i Den eurasiske økonomiske unionen, en tollunion med Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan og Armenia.
            Denne snuoperasjonen var den ikke bare symbolske, men også praktiske dråpen som fikk det ukrainske folks beger til å flyte over. Protestene vokste i omfang og innhold, og de ble et broket uttrykk som favnet et helt folks protester mot den retningen Ukrainas politikere (eller iallfall flertallet av dem) så ut til å ville ha Ukraina i: Vekk fra EU og Europa, og rett inn i den ventende favnen på den store diktatorbjørnen i nabolaget, som hadde vist seg ikke å slumre, men være ganske årvåken.
Eller som den amerikanske journalisten Lecia Bushak rapporterte hjem fra Kyiv til Newsweek:

«EuroMaidan [had] grown into something far bigger than just an angry response to the fallen-through EU deal. It's now about ousting Yanukovych and his corrupt government; guiding Ukraine away from its 200-year-long, deeply intertwined and painful relationship with Russia; and standing up for basic human rights to protest, speak and think freely and to act peacefully without the threat of punishment»


Tusenvis på tusenvis av demonstranter forvandlet Maidan-plassen i Kyiv og tilsvarende plasser i andre ukrainske byer til interimistiske protestland. De bygde barrikader av sandsekker de fylte med sand og is (is fra vannet som frøs når sikkerhetspolitiet Berkut prøvde å spyle dem vekk); de trosset snøfokk og minusgrader, de arrangerte konserter og opplesninger, det ble holdt taler og appeller; de trosset politiets tåregass og batonger. Mot slutten av november ble politiets brutalitet skrudd opp altfor mange hakk. Svaret? Demonstrasjonene vokste i omfang. Så mange som 400-800 000 tusen protestanter tok til gatene i desember 2013. Bare i Kyiv.
            Revolusjonen – for det kunne man etter hvert kalle protestene – kulminerte i februar 2014. Da ble det voldsomme sammenstøt mellom Berkut-styrkene og demonstrantene. I de to første månedene av 2014 ble 108 demonstranter drept. Og 13 politifolk. 21. februar signerte president Janukovitsj en avtale med opposisjonen om å lage en midlertidig regjering, skape reformer – og skrive ut nyvalg. Samme dag stemte 72,8 prosent av representantene i Ukrainas nasjonalforsamling for å frata presidenten makta. Han flyktet til Russland, der han fremdeles holder hus.
Det første han gjorde i landflyktighet var å be sin venn Vladimir om hjelp. Han fikk den. Første mars signerte Putin en ordre om at russiske tropper skulle gripe inn i Ukraina. Vips, så var Krim annektert.
            Et av de mest brukte kampropene som ble brukt under Maidan-demonstrasjonene var: «Slava Ukraini!» Høres det kjent ut?
 


Jeg er ingen kjenner av ukrainsk litteratur. Mitt hittil eneste berøringspunkt er A Short History of Tractors in Ukrainian av den britiske forfatteren Marina Lewycka (som har ukrainske røtter). Historisk sett er det imidlertid én forfatter som fremfor noen annen har gitt ansikt til ukrainsk litteraturs tusenårige historie: Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (1809-1852). Han er kanskje først og fremst kjent for teaterstykket Revisoren (1836) og romanen Døde sjeler (1842). Og selv om han ble født i Ukraina, skrev han på russisk. Det har han til felles med den forfatteren hvis bøker dumpet ned i min postkasse, og som kanskje kan sies å ha en tilsvarende posisjon i dagens ukrainske litteratur: Andrej Kurkov.
            Kurkov er kjent for å ha mengder av sort, ironisk humor i sine bøker, og ikke uten en viss absurdisme (som han kanskje har til felles med sin historiske skrivefetter Gogol). Det er unektelig et anstrøk av noe kafkask over bøkene hans. Den beskrivelsen hadde jeg sett før jeg ga meg i kast med bøkene hans, og nå har jeg fått den bekreftet. Siden har jeg tenkt: Hva er det egentlig som er kafkask her? Jo, det er der sprekkene kommer til syne mellom meningsløshet og virkelighet, mellom sannhet og løgn. Det er kanskje først og fremst i beskrivelsen av frykt, av hvordan frykten får både håndheveren av løgn og trusler, og de som blir løyet for (og som gjennomskuer det) og truet, til å nærmest krakelere. Til å bli umenneskelige.
            Men vent litt. Tilbake til Kurkov. Han har vært i Norge nå nylig, for å fortelle om situasjonen i hjemlandet. Og da sa han til VG: «Jeg har ikke mer humor igjen akkurat nå, men det kommer igjen. Nå skriver jeg sakprosa». Til NRK sa han: «Jeg orker ikke skrive fiksjon om krigen». I intervjuet stilte NRKs Siss Vik et veldig godt spørsmål, hun spurte: «Det virker kanskje litt naivt å spørre om dette, men kan det hjelpe ukrainere at nordmenn leser en bok om Ukraina nå?» Kurkov svarte:
«Det er utrolig viktig å forstå forskjellene på Russland og Ukraina nå, på russisk historie og ukrainsk historie. Ellers vil ikke nordmenn forstå Putins ønske om å ta Ukraina. Romaner er kanskje ikke så viktig å lese akkurat nå, men dere må lese sakprosa om Ukraina».
            Uttalelsen hans om roman kontra sakprosa har litt samme klang som Theodor Adornos kjente utsagn etter andre verdenskrig: «Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk». Det gir liksom mening; hvorfor lese noe oppdiktet når verden brenner?



Og brenner, det gjør verden i Kurkovs dagbok fra demonstrasjonene. Ikke først, men etter hvert, som et godstog av frustrasjon og lidelse som sakte, men ubønnhørlig setter seg i bevegelse. Han skrev dagbok fra leiligheten han delte med sin engelske kone og deres tre barn, fra skriveleiligheten hans et steinkast unna – og ikke minst fra alle gåturene til og fra Maidan, gjennom ukrainske gater. Gater som mer og mer lignet beleiringer, med fronter mellom demonstrantene og Berkut-styrkene som tok stadig skitnere grep i bruk.
            Dagboka er en utrolig miks av bearbeiding av en situasjon som blir verre og verre, betraktninger om politikk og fremtid, og høyst dagligdagse besøk til landstedet, gode måltider – og en seng familien blir tilbudt å kjøpe av en sær bekjent. Helt i starten av dagbøkene skriver han:
«Når der i dit land ikke sker noget betydningsfuldt, virker det, som om livet er uendeligt og stabilt. Det er livets naturlige gang, når tiden kan måles gennem karrierevækst, bolig- eller bilkøb, familiefester, brylluper og begravelser og kaldes – stabilitet. Tiden er aldrig uendelig for en person, som bor i et land ramt af en konflikt eller tæt ved en aktiv vulkan. Man værdsætter hver eneste dag og hver eneste time, man har levet i stabilitet mere end en uge.»
            Han skildrer demonstrantenes kamp for europeiske verdier, deres frykt for russisk tvang (og deler begge deler). Detaljnivået er tidvis så finmasket og tett at det kan være utmattende å forsøke å holde tritt. Jeg har lest nettaviser på dagtid og Kurkov på nattestid, og det hele er blitt blandet sammen, og det er kanskje ikke så lite sigende: Det er mange likheter mellom hva som var på spill den gangen for åtte-ni år siden, og hva som er på spill nå.
            Kurkov forsøker å beskrive forskjellene innad i dette gigantiske landet Ukraina. Han skriver om hvordan den vestlige delen alltid har skilt seg fra de mer russisk-knyttede sørlige og østlige områdene. Han beskriver Donbass-regionen som noe for seg selv, med en befolkning som fra barnsbein av er blitt «indpodet, at de er de mest rigtige ukrainere. De respekterer regeringen, er engageret i deres arbejde og blander sig ikke i politik [...] Donbass’ befolkning ser russiske tv-kanaler og russiske nyheder». Kurkov – som selv er født i St. Petersburg (eller Leningrad som det het da han ble født) kommer med beskrivelser av både ukrainske og russiske venner, og konstaterer: «Ifølge statistikken bor der mellem 8 og 14 millioner etniske russere i Ukraine, og ordet ‘russer’ fremkalder ikke aggression eller onde glimt i øjnene hos de etniske ukrainere».
            Etter hvert som konflikten tilspisser seg, blir beskrivelsene hans mer og mer preget av alvor. «Der er ingen beroligende nyheder,» skriver han i starten av februar. «Regeringen ved ikke, hvordan den skal bekæmpe Maidan» noterer han et par dager senere. Etter skjebnedagene 18.-20. februar, der mange mistet livet, skriver han:
            «Ingen fejrer sejren. Der er ingen sejr endnu, og måske bliver der det heller ikke. Ukraine har allerede tabt. Mere end hundrede borgere i Ukraine, herunder studerende, universitetslærere og kvinder er belvet dræbt [...] Landet ryster, det bliver revet i stykker.»
Den andre parten i konflikten – Russland – duver i bakgrunnen som alltid tilstedeværende trussel. Kurkov beskriver et intervju han gjør med en fransk journalist, som spør ham hva Putin drømmer om, hva Putin vil med Ukraina. Han sier lakonisk: «Jeg svarede: Putin drømmer ikke, han planlægger, og hver gang, når han har tjekket det såkaldte internationale samfunds reaktion, fortsætter han med at gennemføre sin plan hurtigt og gradvist.»
            Ifølge Kurkov er Putins ambisjon om «genopprettelsen av den historiske retfærdighed» bare en annen måte å si «genoprettelsen af Sovjetunionen» på. «Solen har skinnet siden i morges,» skriver Kurkov en marsdag i 2014, «og der blæser en kold vind. Vinden kommer fra nord. Jeg håper, at den ikke bærer faldskærmsudspringere fra Russland med sig».
            Ved endt lesning, når bokpermene ikke lenger lot seg lukke for eselører, var jeg blitt klokere? Hadde jeg skjønt noe om Ukraina? Ja. Jeg var breddfull av navn på opposisjonspolitikere, tvilsomme presidenter, håpefulle demonstranter – og et liv som, tross kaoset, tross bråket, fortsatte. Livet som fortsatte. Men jeg hadde likevel en mistanke om at Kurkov kanskje ikke hadde helt rett, da han uttalte seg i norske aviser. For kanskje trenger vi romanene. Også nå.
 


Etter at Russland okkuperte Krim-halvøya – og innlemmet den i værmeldinger på russisk tv som det selvfølgeligste når kartet over Russland dekket skjermen – ble store deler av Donbass-regionen øst i landet låst i en skruestikk. På den ene siden de pro-russiske separatistene, på den andre siden ukrainerne. Og i midten. I midten, ja. I den grå sonen, i ingenmannsland, der artilleriet aldri hviler, og granatene kommer susende, der bor det også folk.
            Det er hit vi skal i Kurkovs nyeste roman, Grå bier fra 2018. I den lille landsbyen Mala Starohradvoka er det bare to innbyggere igjen. De andre har flyktet eller er fordrevet, slik opp mot 1,5 millioner ukrainere i regionen ble det etter Russlands okkupasjon av Krim i 2014.
            Den ene heter Sergej Sergejevitj. Han er 49 år gammel forhenværende gruveinspektør, nå uføretrygda birøkter. Kona tok med seg dattera og forlot ham allerede før russerne kom! Han bor i Leningata. Den andre mannen i landsbyen heter Pasjka, og bor i Sevtjenkogata. Han heier på separatistene, som han ofte besøker for å bytte lokal valuta mot russisk vodka. De to mennene er erkefiender fra barneskolen av, og hadde det ikke vært for at de to var de eneste gjenlevende, hadde de aldri vekslet et kløyva ord.
            Landsbyen har ikke lenger elektrisitet. Heller ingen butikker. Til gjengjeld lever de to mennene under ensomhetens åk, og lyden, eller stillheten, som er blitt forvandlet etter at Russland okkuperte Krim:

«Før i tiden havde stilhed været det samme for Sergej Sergejevitj som for andre mennesker. Lyden af et fly på himlen eller en af en fårekylling, der kunne høres gennem det åpne vindue, havde været en del af stillheden [...] Og sådan var stilhed også blevet igen nu, hvor der var krig, og hvor krigslydene havde fortrængt fredens lyde, naturens lyde, og var blevet lige så uinteressante og hverdagsagtige, bare en del af stilheden og ikke længere noget, man egentlig lagde mærke til»

De to grinebiterne lever altså sine liv, med rasjonert kull og sparsommelige vokslys. Og for den enes vedkommende, vår helt Sergej, er det eneste meningsfulle som finnes igjen i verden biene han har i kubene. Selv tar han ikke side i den politiske konflikten. Han er ikke i krig, som han sier, men bor bare et sted der det tilfeldigvis er krig.
            Sergej har bare et problem. Biene. Han orker ikke tanken på å slippe dem ut når våren kommer, i et område der det er krig. En dag kommer han i tanke om en mann han engang kjente, tataren Akhtem fra Krim. De var på birøkterkongress en gang i hine hårde dager. Og er det ikke sånn at det er fint å holde ferie på Krim? Sergej finner fram Ladaen fra skuret i hagen. Laster bikubene på bilen, finner sitt skrukkete, ukrainske pass fram og legger i vei.
            Det er en roadtrip i grå kulør, dette. Alt er grått. Landskapet, fremtiden. Hverdagen. Selv lyden av artillerikanoner og vilkårlige granatnedslag. Bare korte, fargerike glimt av fortidens kjærlighet til ekskona, av lykkelige øyeblikk fra bikongressen, og et og annet av dattera han ikke kjenner sper på de tjue nyansene av grått som omgir Sergej både mentalt og rundt ham allevegne. På den strabasiøse turen mot Krim må han gjennom ukrainske og russiske veisperringer, og han kommer i klammeri og samtale (og elskovsgrep!) med et utall skjebner langs veien. Jeg røper selvfølgelig ikke hvordan turen ender! Eller hvorfor noen av biene hans blir grå.
            Men jeg tror jeg fant det jeg lette etter. For det Kurkovs roman om den jevne donbassit gjør, er at den kaster lys over mennesker som lever i det området som kanskje, men forhåpentligvis ikke om noen uker fra skrivende stund kommer til å bli gjenstand for krigshandlinger vi ikke har bevitnet i Europa på mange, mange år.
            Han klarer å vise, uten å påstå, at en drittsekk er en drittsekk uansett nasjon, og at vel kan alle mennesker være jævlige, men noen mennesker kan være mer jævlige enn andre. Heldigvis viser han også det motsatte. At midt mellom drittsekkene, bor det vennlige sjeler. Uansett om de er skrevet inn i det russiske, det ukrainske eller ingenmannslands manntall.



Her om dagen kom det en varebil kjørende. Jeg kunne ikke huske å ha bestilt noe som helst. Jeg spurte hun jeg er gift med, men nei, heller ikke hun ventet noe. Han kjørte helt ned på gårdsplassen, humret på dansk med islett av luggete aksent at det var da satan til lang innkjørsel jeg holdt meg, Han dro ut en pakke fra varerommet, som han rakte meg. God dag, sa han og kjørte fortere enn svint opp igjen.
            Jeg ble stående på gårdsplassen og vikle plast av pakka. Den var godt surret inn.
            Den veldig klare, gule fargen og den nesten sommerhimmelblå blåfargen. Jeg foldet det ut, vinden grep straks ut etter det. Så gikk jeg bort til flaggstanga og heiste min norske vimpel ned. Det er bare symbolsk, hørte jeg en stemme si. Mm, nikket jeg. Men hvor mye av det vi foretar oss i denne verden er vel ikke symbolsk. Jeg brettet den norske vimpelen sammen. Denne vimpelen som henger i toppen av flaggstanga dag inn og dag ut, for symbolsk å markere, overfor naboene? overfor meg selv? at her bor det jaggu en nordmann, glem ikke det.
            Jeg festet flaggstangsnora i det ene øyet. Og i det andre. Så dro jeg det opp, flagget. Da det traff toppen, tok vinden straks fatt i det og rettet det ut. Jeg tror vinden kom direkte fra sørøst, fra et land som ikke befinner seg så skrekkelig langt borte. Blafre, blafre, sa det ukrainske flagget. Nå kan det hende jeg overdriver, men var det ikke en bie jeg så i sidesynet? Og var den ikke litt grå?
Jeg har en lei tendens til å glemme å senke flagget om kvelden. Ofte henger derfor det norske flagget i to-tre dager etter en fødselsdag før jeg får tatt meg sammen og erstattet det med vimpelen. Kona mi liker det ikke. Hun sier det er å flagge for djevelen.
            Denne gangen sier hun: Husk å ta det ned om natta. Jeg vil ikke flagge for Putin.

 

 
 
Joda! Jeg tillot meg å la essayet bli årets tredje nyhetsbrev. Ikke av latskap, men fordi sjelden har det vært større overensstemmelse mellom hva som har skjedd i verden siden sist og hva jeg faktisk (blant annet) har holdt på med. Det må være lov. Spesielt når den bare fortsetter, galskapen.

Bieillustrasjon: Freepik/Wirestock. Essayet sto på trykk under tittelen "Stemmen fra Ingenmannsland" i Bokvennen Litterær Avis #4 2022. En avis som for øvrig anbefales som månedlig lektyre!
 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

  Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

mandag, mars 28, 2022

Stemmen i krigen (2/2022)

 

«War is not always inevitable. It is always a defeat for humanity»

Karol Józef Wojtyła/Johannes Paul II, polsk pave (1920-2005)

 
 
En gang, i det som føles som tidenes morgen, var det krig i Irak. Jeg kan ikke huske det helt presist, men jeg tror det hadde seg sånn at jeg var hjemme på ferie fra Vestlandet. At jeg hadde satt meg i min eldgamle veteranbil og trosset fokk og meterhøye brøytekanter over Strynefjell, og endt opp hjemme i Vestfold, ytterst mot havet. Det var ikke så altfor lenge siden 11. september 2001, det var i 2003.

Mammas pc-park besto av et digert, olmt beist hun var blitt prakket på oppe på Elkjøp (jeg husker stolt den dagen hun hadde kjøpt den, noen år i forveien; det var som om hun kom bærende på selveste Fremtiden). Den sto i stua, på hjørnet mellom gangen og stua, og lur meg om den enn så lenge ikke fremdeles knatrende ringte opp til moderskipet. Eller så husker jeg feil og det var allerede vanvittige forbindelser.

Uansett, der satt jeg. Kan det ha vært juleferien? Jeg sto opp hver morgen. Lagde kaffe, luftet den gamle golden retrieveren vår, drakk kaffen og satte meg til rette. Jeg tror det var Aftenposten jeg logget inn på. Hver morgen. For å sjekke dette ene: Var det noe nytt fra vår kvinne i Bagdad?

Var det noe nytt fra utenfor hotellet, der vår kvinne møtte folk og fe som søkte tilflukt, som forsøkte å få et slags liv til å fungere, alt mens bombene smalt og ingen visste helt hvem de skulle stole på, om Komiske Ali var en klovn eller en som visste noe, om man kunne stole på Colin Powells satellittbilder som med gule piler med all tydelighet liksom viste akkurat og presist hvor Saddams folk drev og anriket uran, eller hva faen det var vi var redde for hele gjengen. Hver dag, en rutine. Troverdighetens stemme fra gatene i Bagdad, bak skuddsikker vest og med blå(?) pressehjelm.

Senere kom det fram at navnene på dem hun skrev om, ikke nødvendigvis var riktige. Som om det spilte noen rolle (mange av dem hadde sine akutte grunner til å beholde et snev av anonymitet). Jeg fulgte med. Jeg tror det er en av de første gangene jeg følte at det som skjedde langt vekk, i realiteten ikke var langt vekk, og Åsne Seierstads formidling hadde mye å si.


 
Spol fram noen år. Vi skriver 2022. Verden er en hard diamant, og i Ukraina har helvete ankommet per tanks og vernepliktige. Og nå som den gang leser jeg alt jeg kommer over, og jeg har lett, uten å vite at det var det jeg lette etter, etter noen som kan fortelle meg hvordan det er å være der; som går ned under de geopolitiske og historiske linjene, fordi de når alt kommer til alt ikke betyr mye; noen som sier noe om «utenfor leiligheten min», noen som setter ord på virkeligheten og hverdagen uten at det er noe annet formål med det, for så sant det er sagt er det forskjell på å beskrive og å utsi en dom; jeg tenker dommene kan vente, nå trenger vi beskrivelsene.



Så la meg bare få sette over til hun jeg fant. Hun heter Yevgenia Beloruset. Hun er 42 år. Til vanlig er hun fotograf, journalist, kunstner og forfatter. Hun høstet lovord for sin første fiksjonsbok, Lucky Breaks, som handler om ukrainske kvinner som siden 2014 har levd med det faktum at verdens største naboland samtidig er verdens største drittsekk.

Akkurat nå er hun en som bare nekter seg å slutte å skrive.
 
For søtten timer siden skrev hun at hun hadde våget seg ut en tur, til en av undergrunnstunnelene midt i byen:


«I was in one of the largest underpasses in Kyiv—in the city center, on Khreshchatyk Street, where I spent part of my childhood. All exits were monitored and the underpass, typically crowded with little shops and hurried pedestrians, stood empty, storing the sounds of war like a shell stores the sound of the sea.”



Heldigvis skriver akkurat dette mennesket. Hver eneste dag – direkte fra Kyiv. Jeg vil anbefale deg at du følger oppdateringene hennes her. Tyskkyndige kan lese dagboka hennes i Der Spiegel. Jeg har ikke funnet noen som så direkte, og så uten omsvøp forsøker å si noe om hva det er som foregår, akkurat nå, i et land ikke veldig langt unna.

Og som klarer det. 

 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

onsdag, februar 16, 2022

Det er alltid rasfare på denne vegen (1/2022)

 

«Is there no way out of the mind?»

Sylvia Plath, amerikansk forfatter (1932-1963)

Og så sitter jeg her, da, på et hotellrom i Bergen med en 0,4 Hansa ved siden av pc-en på den fasjonable stålplata de kaller skrivebord, det er visst et designhotell, og jeg har trasket rundt i byen så jeg er helt mør i fotsålene, tråkket rundt, har jeg, uten retningssans og geografisk knowhow, som var jeg sluppet rett ned fra himmelen, midt i byen, der det er som trangest, så jeg skulle vite minst mulig, men bare kikke rundt meg, bare se, se de gamle trebygningene som slåss om oppmerksomheten med alle fasadene av stål og glass og betong som vil bli stående som et humørløst minnesmerke etter vår tid; jeg har gått og gått, har jeg, for å danne meg et bilde av denne byen jeg ikke kjenner, aldri har kjent, sikkert aldri komme til å bli ordentlig kjent med, det får så være, det finnes andre byer i Norge, det er andre byer i verden.


 
Og før jeg kom hit, gjorde jeg meg noen notater. Jeg skrev dem ned delvis i en notatbok jeg pleier å ha med meg rundt, dels på mobilen, tegn for tegn, mens jeg satt oppe i metallfuglen som tok meg fra Danmark og hit opp, og dette skrev jeg:

Jeg elsker synet av Norge ovenfra. Aldri vet jeg bedre hvor jeg kommer fra, enn når jeg plutselig ser det sånn, landet. Fjellene. Snøkledde, karrige, bestandige. Først og fremst det: så veldig bestandige.
 
Jeg ser hvor liten infrastrukturen er. Så smått det er, det vi har holdt på med og holder på med. Veiene. Gårdene. Industriområdene. Jordene. Og hvor mye av det andre som ligger der både når vi legger merke til det og når vi ikke gjør. Vannet. Elvene. Den taggete kysten. Fjellene, dalene, søkkene overalt. Alderen, overalt den: Alderen.

Grusveiene, asfaltveiene, motorveiene, de ante fjellstiene. Og de imaginære fjellstiene. Sjøene. Fjellvannene. Mørkeblå, til randen dekket av tett gran. Helt ned til breddene. Det åpne ytterst mot havgapet, horisontlinja. Den gode plassen. Alt dette: det åpne.

Det velkjente. Alle kjøreturene. Alle folka. Alle stedene. Husene. Minnene. Og alle de ukjente, disse menneskene med liv jeg ikke vet noe om, men ser sporene etter, det blir aldri mer riktig enn hva Ole Paus en gang sa: Widerøe er ikke et flyselskap, men en tilstand i mitt sinn.



 




Jeg satt og så ned på bygningene. Husene våre. Fjøsa. Jeg så industritomtene med sine øde parkeringsplasser, nei, her og der sto det parkert et par enkelte biler, liksom i klynger, og en og annen enhjørning, selvfølgelig, som hadde insistert på å filmstjerneparkere for seg selv. Jeg satt der og så til jeg ble skakk i nakken, og forsøkte å knipse bilder med mobilen, alt mens jeg tenkte tanken: Ta vare på dette vakre, dette magiske, synet av jorda sett ovenfra. Fra tid til annen ramler jeg over artikler der de har intervjuet tidligere astronauter, og de har dette til felles: Synet av den blå kloden har gjort noe med dem. Nå har jeg aldri vært så høyt oppe, og så høyt opp kommer jeg vel heller ikke (det nærmeste jeg har kommet er å snakke med Buzz Aldrin i London; det var nærme nok for min del), men likevel: Det gjør noe med meg, å sitte slik, glidende over landskapet langt der nede, det fyller meg med noe som ligner håp.





Jeg var i Bergen, men nå er jeg hjemme igjen. Sa mannen med to hjem. Slik er det. Jeg er i Danmark, og jeg tar opp mobilen og ser på bildene, som jeg tok, sittende vridd mot himmelens koøye til venstre i sete 4A, og de er jo ikke magiske, de er i høyden ordinære, slik fotografier bare sjelden, sjelden kan fange alt det øynene kan, for det er jo ikke bare øynene som ser, vi ser med hele systemet.

Det var litteraturfestival i byen. Temaet var «støv». Støvet som virvles opp, støvet alle vegne. Stjernestøv, to dust som engelskmennene sier om døden – eller støvet fra en kultur i oppløsning, som introduksjonen lød til Vanessa Springoras bok Samtykket.

Hva jeg hadde med støv å gjøre, er jeg ikke helt klar over. Men jeg var invitert til å møte ungdommen og snakke om La oss snakke om 22. juli. Som jo var i tråd med bokas tittel, for å si det slik. Det er like kult hver gang, å høre hva de spør om og forsøke å komme med noen oppriktige svar (og nå kan jeg jo liksom det, med boka i hånd). Men bortsett fra det? Bortsett fra det skulle jeg ikke noe der, bortsett fra det var jeg overlatt til de bergenske gatene.

Og fjellsidene. Ikke minst dem.

Så jeg snørte på meg løpeskoene, ba om gode råd til hvor jeg kunne løpe, og så løp jeg.

Som en annen turist måtte jeg opp til Fløyen. Banen opp var stengt (det sto øst-europeiske arbeidsfolk og banket og svor, så jeg, der jeg løp forbi), så jeg støttet meg til Google Maps og tilfeldige forbipasserende; det er en hel bråte gater som leder til en gammel brannstasjon, og den måtte jeg finne, hadde jeg latt meg forstå, om jeg skulle komme til topps.

Og så.

Etter å ha løpt en halvtime. Så endret alt seg.

Plutselig lå snøen der. Plutselig var stien helt hvit. Det begynte å hagle. Vinden var sur fra havet, isnende og gjennomborende, og jeg løp videre, stoppet ikke, men fortsatte med mine asfaltløpesko fra Danmark, jeg spant meg oppover.

Halvveis løp jeg forbi en gammel dame med langrennski. Det var ikke all verden til føre, tenkte jeg, der hun staket seg oppover med sånn bitteliten rød Fjällreven-sekk og noe som lignet nikkers, men hun visste nok akkurat hva hun gjorde.

Jeg kom opp, så høyt opp jeg mente var forsvarlig påkledningen tatt i betraktning (det er ingen skam å snu). Da hadde jeg tatt meg opp lange, seige bakker, forbi fjellheng med advarselsskilt om rasfare («det er alltid rasfare på denne vegen», jo takk du), forbi isgrå, stivnede fjellvann.

Jeg trakk pusten så dypt inn jeg kunne. På nedturen løp jeg forbi Norges største tre. En sikagran plantet i år 1900. Høyde? Over femti meter. En solid rugg i skråningen.

Og jeg tenkte, der jeg løp nedover på tynnere og tynnere snødekke, at det finnes ikke grenser for hvor fantastisk det er å løpe sånn, plutselig fri, når ingen gjøremål er presserende, ingen oppgaver haster, bare magefølelsen og kondisjonen setter grenser. Frihet. Hundre prosent.

Senere på kvelden. Tilbake i Bergen sentrum: Jeg hadde sikret meg en billett til én av postene på programmet. Den danske forfatteren Claus Beck-Nielsen, som han tidligere het; nå kaller han seg Madame Nielsen, skulle – i anledning at det er femti år siden David Bowie ga ut Ziggy Stardust and the Spiders from Mars – tolke sanger fra hele Bowies karriere sammen med den danske jazzpianisten Simon Toldam.

Hvis du ikke kjenner til Madame Nielsen, og vil lese noe som røsker tak i selv den tøffeste sjel, foreslår jeg at du starter med boka Claus Beck-Nielsen (1963-2001) der Claus Beck-Nielsen tar farvel med seg selv. Den er helt hinsides god. Soleklart noe av det beste som er skrevet på dansk.

Og her sto han, altså, på scenen i Bergen. Som kvinne. Eller mann. Eller skjelett, for det er som om han nærmest har rippet seg selv for alt som ikke er felles for oss alle uansett kjønn: At vi har bein under huden. Kunne han synge? Nja. Og ja. Og nei. Og det spilte ingen rolle. Han skrek og laget strupelyder, mens pianisten la ned den ene vakre tonen etter den andre. Jeg har ikke fordøyd det ennå. Men jeg er glad jeg var der. Det var rørende.




 
Dagen etter. Oppe i flyet igjen. Fjellplatået som mikroskopisk langt der nede idet Canadaair-flyet sirkler seg inn på riktig kurs mot Kåbenhagen. Så smått da, dette storslåtte.



Jeg lurer noen ganger på om det alltid har vært slik. At det er foreldres lodd i livet å bekymre seg over verdenssituasjonen. Det er som om det er rasfare overalt på nyhetene i våre dager (om vi først klarer å bla oss vekk fra OL-stoffet), som om verden holder pusten, som om det er så skjørt alt sammen. Det er lett å få følelsen av at det finnes en konsensus, eller er i ferd med å bygge seg opp en konsensus, om at verden nå står på vippepunktet i forhold til å plaske tilbake til gamle synder med krig og elendighet, også her i Europa. Det rasles med sabler og antiluftmissiler, og jeg tenker: Har det alltid vært bekymrende å være voksen?

Si på søttitallet. Eller før; krigen. De som var foreldre under krigen må ha vært nervøse fra de sto opp i otta til de la seg bak blendingsgardinene. Og søttitallet? Jo, olja kom, men verden var kjølt ned til kald krig. Kanskje var ’80-, ’90- og ’00-tallet de tretti årene vi fikk – her i vår del av verden må vite – der det hersket virkelig fremtidsoptimisme og ro?

Noen ganger er jeg i 2012-humør. Jeg vet ikke om du har sett den, men det er en katastrofefilm der verden går under, og en siste rest av menneskeheten (samt diverse kunstskatter og andre artefakter) blir forsøkt reddet i moderne utgaver av Noas ark; digre, futuristiske menneskehangarlignende skip lagd oppe i Himalaya-fjellene et sted. Gi meg en god katastrofefilm, sier jeg. 2012 er en av de beste. Og hvorfor? Det er ikke fordi alt går til helvete, det er aldri gøy, det er fordi det finnes håp i den. I valgene noen av karakterene alltid gjør, valg som rekker ut over dem selv, valg som favner andres menneskelighet, beskytter den, som var den verdifull. Som var den det mest verdifulle vi har.
 




 
Den siste tiden har jeg oppdaget en Netflix-serie som har noen av de samme kvalitetene. Det var tilfeldig at jeg klikket meg inn på den, og nå er jeg oppslukt. Den heter Snowpiercer. Den er basert på to ting som er gått forut: den ene er filmen med samme navn, fra 2013, laget av koreanske Bong Joon-ho. Jeg har tidligere nevnt ham, og han burde nevnes flere ganger, for maken til filmskaper! (Se Memories of Murder eller Parasite, så skjønner du hva jeg mener). Det andre forelegget er den grafiske romanen La Transperceneige skrevet og tegnet av franskmennene Jacques Lob og Jean-Marc Rochette i 1982. Settingen i serien er denne:
 

Snowpiercer er satt syv år etter at verden ble til en frossen ødemark, og følger restene av menneskeheten, som bor i et kontinuerlig kjørende tog som består av 1001 vogner som sirkler rundt kloden, 2,7 revolusjoner i et år (133 dager for å fullføre en revolusjon). Bygget av milliardær Wilford, er toget stivt skilt etter klasse, med passasjerer fanget i en revolusjonerende kamp mot det strengt pålagte sosiale hierarkiet og ubalanserte tildeling av begrensede ressurser. Serien stiller spørsmålstegn ved klassekrigføring, sosial urettferdighet og overlevelsespolitikken ombord på toget.




 
Og jeg er sugd inn, altså. Serien har ikke fått de beste kritikkene i verden, men som det noen ganger er, er det gjemt gull som kritikerne tilsynelatende ikke har fått øye på. Jennifer Connelly gjør en stjernejobb som sjef for Hospitality-tjenesten om bord, de ansatte som sørger for at det hele går så smurt som det kan gå. Jeg er hektet uansett om anmeldelsene har vært lunkne, serien gir meg omtrent akkurat samme følelse i kroppen som jeg fikk første gang jeg leste Nineteen Eighty-Four av George Orwell.

Det er denne følelsen av at noe er på spill. Noe veldig, veldig verdifullt. Noe vi må passe på. Alle sammen, uansett om vi befinner oss i Danmark, Norge eller midt i Europas fattigste land - og holder pusten.  
 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: