fredag, november 09, 2007

Big Mac-blikk

Kortprosa, opplest på Litteraturuka i Drammen

Hun står på gangfeltet, hun er i ferd med å ta første skritt over på de hvitmalte asfaltstrekene som leder over veien, men det virker som hun har stanset seg selv halvveis i bevegelsen. Nå roter hun i veska si. Tar opp en sammenleggbar paraply, stikker den innunder venstre arm. Med høyrehånden graver hun i skinnveska, hun har nøkkelknippet sitt mellom fortennene. Så kikker hun opp. Du kan merke blikket hennes sveipe over deg der du sitter på McDonald's og forsøker å spise en Big Mac uten å grise. (Det klarer du ikke.) Du vet at hun ikke kan se deg. Vindusruta reflekterer sollyset, tenker du. Dama bøyer seg og setter veska mellom skoene. Du tar en ny bit, skyller ned med en slurk dau cola. Hun setter seg ned på huk, og du spiser fire pommes frites-strimler med ekstra salt. Så skjer det noe der ute foran fotgjengerfeltet: En mann kommer gående og sakker farten idet han skal til å passere dama som sitter på huk i de grønne skoene med lave hæler. Du ser det på ansiktet hennes, at han snakker til henne. Hun snur fjeset opp mot ham, for så å kikke ned i veska igjen. Du ser mannen legge ei hand på skuldra hennes, han må krumme seg litt i rygge. Hun ser ikke opp flere ganger. Mannen gir seg til å stryke henne over ryggen, sakte bevegelser. Fra der du sitter, virker det som de kjenner hverandre godt. Eller, tenker du og mister noen feite salatblader i fanget, så har de kjent hverandre en gang. Dama reiser seg opp, hun har et eller annet mellom fingrene, du kan ikke se hva. Mannen har rettet seg opp, tatt et skritt mot venstre som for å se henne klarere. Nå snakker de sammen, du aner ikke hva de snakker om, du får dressing på kinnet. Mannen tar av seg brillene sine, han har buskete bryn, det ser du først nå. Fra høyttalerne som er senket inn i taket over deg hører du sangen på radioen fade over i en ny, og du vet noe ingen av familierestaurantgjengerne rundt deg vet, og dette tenker du nå, at akkurat denne sangen spilles i hver eneste McDonald’s-restaurant over hele jordkloden. Det har du fra en tidligere venninne, og du tar en ny pommes frites-strimmel, biter den av halvveis, og sier inni deg at det finnes 31 743 steder som dette, du tenker at McDonald’s har tatt over verden, farget den i rødt og gult og fett. I klovn. Mannen rører fortsatt ikke på kroppen, men nå snakker han igjen. Du tenker, nå kommer det til å skje noe stygt der ute, du tar en ny bit av hamburgeren. Den er blitt kald. (Men du har lyst på den.) Du skjønner ikke hvorfor du tror det vil hende noe der ute, men det gjør du, du kjenner det på deg, kall det intuisjon, du tenker at fotgjengerfeltet — når en av dem nok straks vil prøve å gå over fotgjengerfeltet — da kommer noe til å gå i stykker i den andre, hun eller han kommer ikke til å takle det, du vet ikke hvorfor, men du ser det levende for deg. Du kikker ned på plastbrettet, næringsinformasjonsarket som er griset til av fingermerker i fett, i dressing, i saltet, du tar opp en serviett og ser at dama med ett går, ja hun har snudd seg der ute og er på vei i din retning, mannen står tilbake. Munnen hans, tenker du, munnen hans, og hun går mot deg, møter blikket ditt igjen, uten å møte det, du vet at hun umulig kan møte blikket ditt, og du reiser deg med hamburgeren i hånden, den siste biten, det øverste brødstykket (du ba om å få varianten uten sesamfrø) er mindre enn det underste og du tenker faens overbitt, griper colabegeret, tar av lokket, slipper kjøttstykket nedi. Idet dere møter hverandre i døra, hun på vei inn, du på vei ut, nikker hun til deg.

5 kommentarer:

emelie sa...

Bra skrevet! :)

Thomas sa...

Takk, takk! =)

Anonym sa...

Lika den skikkelig godt, men syns fortsatt ikkje du trenge parantesa.:)

Thomas sa...

Takk, Astrid! =)

Lasse sa...

Og for de som ikke var så heldige å oppleve herlige mr. T live:

http://uk.youtube.com/watch?v=xkPJZF2EdLs

Legg inn en kommentar