onsdag, februar 25, 2009

Vidunderbarna er tilbake!

Det var 1997. Jeg gikk på ungdomsskolen og var akkurat kommet inn døra hjemme. Skrudde på tv-en. MTV. En svart-hvitt-video. Grumsete detaljer. En mørklagt tunnel. Og så, spinnvill som få andre mennesker: Keith Flint kommer hoppende/dansende mot kamera. Han ser fullstendig delirisk ut, ravende gal, sprutende sinnssyk. Han roper: "I'm the firestarter!" Å, herregud, som jeg trodde på ham. Herregud så kul han var! Med en feit barbert stripe tvers over hodet, med håret pekende til værs på hver sin kant. Den dagen ble jeg frelst. Og det var vel en slags britisk antikrist som gjorde den jobben. Kort tid etter banket jeg på hos familiens frisør i nabohuset til besteforeldrene mine. Om hun kunne tenke seg å klippe meg? Hun dro på det, mora mi var jo ikke med meg. Men jeg smilte uskyldsrent. Og hun sa ja. Vel innenfor satte jeg meg til rette på en pinnestol på kjøkkenet. Hun sa: Hvordan vil du ha det?

Hehe. Jeg svarte med å dra opp et krøllete ark med utskrift fra nettet. Du kan jo gjette hvem som var avbildet og hvordan han så ut. Sånn, sa jeg. Frisøren, min mors uskyldige venninne, glippet med øynene. Så fra bildet til meg og tilbake igjen. Sa: Sånn? Jeg nikket sakte. Akkurat sånn. Hun ville vite om jeg hadde fått lov hjemme. Å ja, sa jeg. Selvfølgelig har jeg det. Tjue minutter seinere gikk jeg inn på nabotomta, til mormor og morfar. Jeg la bak meg en gråtende frisør som angret bittert på svenneprøven. Jeg ringte på. Mormor kom ut. Jeg sa ingenting, bare dro av meg lua. Den dagen skjønte mormor at barnebarnet kanskje ikke var helt som det skulle være, ikke helt som hun hadde tenkt seg det i hine hårde dager.

For jeg så jo helt jævlig ut. Med en bred barbert stripe fra panne til nakke, med en vinterbleik isse lysende mot henne. Håret til værs på hver sin kant. Jeg skal ikke gjengi hva mormor fikk sagt. For det var uheldig, det har hun siden innrømmet ved flere enn én anledning. Nå har det gått over ti år. I mellomtida har mye skjedd og jeg trodde The Prodigy var ute av spillet for lenge siden. Jeg var på konsert med dem i Oslo i 2005, for gamle dagers skyld, og jeg ble så skuffet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Men nå, venner! Nå er de tilbake. Og de har skjerpet seg. Dykket ned i samplearkivet, tatt seg god tid, funnet tilbake til røttene sine, ravescenen i Braintree, Essex, London tidlig nittitall. Og fy faen så kult det er! La meg ydmykt få anbefale "Invaders Must Die" av hele mitt ustadige hjerte!

4 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg skal overveje at tjekket nummeret ud hvis du gentager succesen med håret.

Thomas sa...

Hehe. Aldri i livet! Men, Asbjørn(?), jeg tar med plata på torsdag, fredag eller lørdag. =)

Irene Hyene sa...

bildebevis. påkrevd!

Ylva Renée sa...

Hei! Så morsomt å finne bloggen din helt på random.
Vet ikke om du husker meg, men vi gikk på vgs sammen..
Jeg husket fjeset ditt. Alltid glad!

Legg inn en kommentar