lørdag, januar 16, 2010

Anmeldelse i Klassekampen!


Som sagt er det egentlig en uke til den skal lanseres, men «Du» er allerede nå tilgjengelig i det som kan krype og gå av nettbutikker. Men hva bedre er: Klassekampen har tydeligvis ment at den også skal anmeldes før den kommer i bokhandelen. Den er ikke tilgjengelig på nett, så jeg legger den ut her:



Deg og dine

Mersmak: Historier som er lette å fordøye, men vanskelige å glemme.

AV ELLEN SOFIE LAURITZEN 



Tenk deg at du møter en gammel klassekamerat på gata. Hun forteller deg en historie som kanskje får deg til å fnise ukontrollert, muligens leer du på øyenbrynet eller skjærer en grimase. Sånn er det med tekstene i «Du», debutboka til Thomas J.R. Marthinsen. 34 små fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Historier om foreldre, kjærester og venner, men også om mennesker som ikke spiller like tydelige roller, men som likevel setter spor. Vi møter lottomillionærer, cannabisdyrkere, multihandikappede og selvmordere. 



Alle fortellingene henvender seg direkte til et annet menneske, et du. Det er et smart og effektivt grep; som leser kommer man tettere innpå, man blir en del av teksten. Samtidig, når alle fortellingene på mer eller mindre samme vis henvender seg til en du-person, risikerer en også å gå lei etter hvert. Flaks for Marthinsen at han har en såpass livlig fantasi.



For oss som er oppvokst på åttitallet, med Spagetti à la Capri og My Little Pony, er «Du» ei rik minnebok. Marthinsen er tydelig en sucker for barndomsminner og hverdagslivets detaljer; han beskriver det vi har lett for å glemme – den spesielle lukta til en lærer, det aller første tungekysset – uten at det føles som en nostalgitripp. 



Flere av passasjene er nydelig skildret; savnet etter pappa, for eksempel: «Du glipper for meg, forestillingsbildet mitt er som fotografiene, de løser seg opp i alt det svarte som er rundt, tankekaoset, det nytter ikke å gripe fatt etter deg der, i fantasien, for du er i endring hele tida, forandrer deg, unnslipper meg». 



Noen av fortellingene er direkte ubehagelige, mens andre igjen er så absurde at en ler høyt: «[…] jeg står midt ute på kjøkkengulvet og burde spise, magen min knurrer, vakuumet flytter på seg der inne, og du ser meg like inn i øynene, sier: Det er vanskelig å lage en pikk». Marthinsen overøser tekstene med innskutte setninger og spørsmålstegn, som er med på å gi dem et driv, en forventning; jeg-personen vil tydeligvis komme under huden på du-ene, vite hva de tenker og føler. 



Likevel ønsker jeg meg mer variasjon, tekstene blir litt for like, både i oppbygning, språk og lengde. Noen av dem kunne blitt luket vekk for å gi mer plass til de som virkelig skinner. For det er mye gull her. Historien som utspiller seg i Tokyo er et eksempel: Den blir en höjdare nettopp fordi han tar historien til et annet kontinent og gir den flere sider å boltre seg på.



Så godt som alle tekstene er nemlig mer som melankolske hverdagsbilder enn noveller å regne. Flesteparten er smarte og friske, men de forsvinner litt inn i hverandre, man glir fra den ene historien til den andre og blir betatt, men rekker ikke å bli skikkelig forelska før man er over på neste.



Ofte sitter en igjen med et ønske om mer tekst, lengre historier, mer informasjon om disse menneskene – nettopp fordi snapshotsene som serveres er så fascinerende. Og kanskje er det akkurat det han vil, Marthinsen. At vi skal sitte igjen med de samme spørsmålene, undre oss over hvordan det går med Peder, Hedda, lillebror og de 31 andre etter teksten. 



Uansett har han skapt et sammensurium av særegne historier – noen blir værende i kroppen, andre forsvinner fort ut av hodet. Akkurat som med menneskene vi møter i livet: Noen setter langvarige spor, andre betyr kanskje mye der og da, men så glemmer vi dem. 



© Klassekampen 16.01.2010.

9 kommentarer:

Anders sa...

Gleder meg til å lese boka di, fetter:)

Thomas sa...

Så fint, Anders! Gleder meg til å høre hva du synes om den!

Juhlin sa...

=) Jeg klør i fingra!

Geir Isaxen sa...

Hvordan føles det, - å ha debutert ?

Thomas sa...

Det føles, i mangel av dekkende ord, som et stort "endelig".

L sa...

Vi fikk inn boka di på jobb i dag, jeg gleder meg til å lese den.

Thomas sa...

Så hyggelig, takk skal du ha!

Lille søster sa...

Ikke verst å få anmeldelse før boka er lansert. Flott! Og gratulerer med debuten!

Helene sa...

De hadde ikke fått inn boka di på Norli i Kristiansand da jeg lette etter den før helga. Men jeg skal ikke gi opp, gleder meg sånn til å lese, er sinnsykt spent:) Og så gøy med anmeldelse:) Hurra for deg!

Legg inn en kommentar