søndag, april 20, 2014

En forsømt tiåring

Jeg har tenkt på det i ganske lang tid, egentlig. At plutselig, eller snarere gradvis, som vann som trekker seg fra land, så forsvant jeg mer og mer fra denne bloggen. Det var ikke noe jeg gjorde med vilje, det bare ble sånn. Det har ikke betydd at jeg har sluttet å lese blogger. Neida. Jeg er like nyhetsjunkie som jeg alltid har vært. La oss bare si at andre ting kom i veien. Eller ble viktigere. Krevde oppmerksomhet, tid, liv.

En annen ting jeg har tenkt på er at bloggen, da jeg startet den, fungerte som en ventil jeg ikke visste jeg hadde bruk for. En uttrykksform som sjokkerte meg med sin samtidighet, hvis jeg nå skal ta litt kraftig i. De første tingene jeg skrev, var personlige. Antageligvis ikke veldig ulikt den overveiende brorpart av blogger som ser dagens og nattens lys hver time av døgnet. Noen har noe på hjertet. De lager seg en blogg. Og så ruller snøballen. Men etter hvert ble det mindre og mindre jeg hadde lyst til å skrive om her. Det ble mest profesjonelle ting, for nå å si det slik. Det ble mye skriving om novellesamlinga jeg debuterte med i 2010. Og en del journalistikk. Gamle og nye reportasjer og intervjuer i mer eller mindre skjønn forening. Det personlige forsvant. Eller skal jeg kanskje si at det private forsvant. Jeg forsvant.

Da jeg startet bloggen, fungerte den som et fristed. Her kunne jeg lire av meg nær sagt hva det skulle være. Dele kule oppdagelser. Sitere bra folk. Og jaggu ble den ikke også et sted hvor jeg traff lesere. Noen av dem skrev sin egen blogg. Noen få av dem skriver fortsatt. De fleste forsvant. Akkurat som jeg selv, selv om denne bloggen aldri har vært tatt av plakaten.

Nå er jeg smertelig klar over at jeg med ett høres ut som en gammel fabrikksarbeider på kassettfabrikken som ikke helt klarte å følge med på ferden over på CD-en. Men jeg prøver ikke å si at det var bedre før. Det var bare annerledes. Også for meg. Jeg skrev om smått og stort i livet mitt. Først som journaliststudent på Vestlandet i Norge, så som journalist i Oslo, deretter som student på forfatterstudiet i Bø – før jeg endte opp her i Danmark, ble forfatter og så videre og videre, inntil jeg altså nesten holdt opp med å skrive her.

Og jeg har savnet det. Denne ventilen. Den litt røffe stilen. Livets kladd, kan man vel kanskje si. Jeg likte umiddelbarheten, og jeg likte det å produsere noe. Prosessen var liksom målet. Det var gøy. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Kanskje vokste jeg bare opp, du vet, slik anarkosyndikalistiske ungdommer som ender opp med å stemme kongeblått når de noen år lenger ned ad veien får barn, huslån og drøye ferieforventninger.

Så jeg har tenkt til å ta den tilbake. Bloggen. I år har jeg blogget i ti år. Ti år! Herregud, jeg var nitten år da jeg startet. Nå er jeg dæven hoppe meg blitt tretti! Og jeg har altså ikke tenkt til å gi meg. Tvert imot. Det begynner med at jeg endrer designet. Så kommer innholdet, stykkvis og delt. Alt det gamle blir liggende. Mye nytt kommer til. Det fine er at jeg ikke helt vet hva ennå.

Bortsett fra en hemmelighet som jeg verker etter å avsløre. 

Mer om den senere! Og god påske!

11 kommentarer:

Åse Toril sa...

Jeg gleder meg til å følge bloggen din igjen!Jeg var en av dem som bare kom som et blaff og forsvant etter et par år. Du hadde jo virkelig et prosjekt med bloggen din, og jeg tenker at du egentlig var noen år forut din tid. Lykke til!

Thomas sa...

Hyggelig av deg, Åse T.! Takk.

HL sa...

Fantastisk inngang på gjenopptakelse! Jeg skal lese deg!

Helene

Thomas sa...

Kult, Helene!

Janicke Heldal sa...

Dette var gode nyheter!

Juhlin sa...

:-)

Thomas sa...

Bra du synes det, Janicke! Og Juhlin: ;)

Juhlin sa...

Hehe, liker navnet på fotografen, btw!

Thomas sa...

Jepp! En ikke ueffen fotograf ;P

fr.martinsen sa...

Se på det! Flere sammentreff for meg her. Jeg har akkurat prøvd å ta tilbake egen blogg, etter at skrivefrekvensen ble sjeldnere og sjeldnere, og postene kortere og straightere. For min del har mye av det umiddelbare flyttet seg til Twitter, Instagram og Facebook. Men jeg savner det med bloggen at den kjennes enda mer ut som Min. At hvis jeg ikke reklamerer for en bloggpost på Twitter, så kan folk skylde seg sjæl hvis de går inn og leser.

Og jeg savner følelsen av å bryte regler. Det er godt å ha et sted å gjøre det. Godt å ha et sted å la skriftspråket sitt utvikle seg uten at det "må bli noe".

Og sammentreff at jeg i kveld satte meg ned for å finne ut hvordan det nå var igjen jeg kom inn på det stedet der jeg har rss-strøm med favorittbloggerne mine. Det er mer enn et år siden sist. Og her var du. Hei på deg.

Thomas sa...

Ja, det er det med det streite! Knappheten og 'profesjonaliteten' som plutselig sneik seg inn og fortrengte resten. Det frie. Det upolert.

Og hei på deg, også!

Legg inn en kommentar