Siste reis, sjømann! (2/2024)

 

«Now is no time to think of what you do not have. Think of what you can do with what there is.»

Ernest Hemingway. Amerikansk forfatter (1899-1961)

Det var slik det var: Jeg kan ikke lenger huske anledningene konkret, bare generelt, slik fødselsdager og familiesammenkomster i barndommen har etterlatt seg en utstrekt, ikke-begrenset aura, slik at de spesifikke dagene (X sin bursdag, morfar fyller Y år, og nå er det mormor som fyller Å), de forsvinner og har etterlatt seg en stemning. En stemning. Av familie. En følelse av å ha et sted å høre hjemme, antar jeg.

Og på noen av disse dagene, gikk vi videre fra mormor og morfars hus, eller det var en helt vanlig skoledag og det samme skjedde: etter å ha vært hos mormor og morfar gikk vi – eller jeg – videre nedover gata, helt til enden av den, der det lå et stort, gult hus. Det hadde vært huset til oldeforeldrene mine, David og Astrid, slik de figurerte som eldgamle kropper på portrettbilder, slik tidligere tiders mennesker jo blir redusert til slutt: til bilder hos noen fjerne slektninger. Nå var det ikke lenger huset til oldeforeldrene mine. Det hadde det strengt tatt ikke vært fra før jeg ble født, men det er rart hvor lenge mennesker faktisk blir hengende i husene de etterlater seg, før noen andre altså til slutt tar over.

Det var onkel Øs hus. For meg og søsknene mine, var det aldri annet enn onkel Øs hus.

Og onkel Ø? Hvem var han?

Han var først og fremst dette: en vennlig, ruvende skikkelse, som vi først så i kjøkkenvinduet, før vi spent ventet til han fikk rundet hjørnet i gangen inne, hektet av sikkerhetslenka han alltid hadde på – og endelig åpnet opp døra og møtte oss med et smil, et par voldsomme bryn og en mørk, klangfull stemme og nesten to meter på strømpelesten.

For det andre var han kaptein. Han hadde seilt jorda rundt, atskillige ganger. Japanske og amerikanske kyster var ikke fremmed land for ham. Å nei, du. Ei heller Gulf-landene og gud vet hvor ellers han hadde satt sine bramseil. Han hadde dratt ut som seksten-søttenåring – og ikke gått i land før en gang på tampen av åttitallet. Så han var kanskje ikke kaptein der han lukket opp døra for oss barnebarna til storesøstera hans, han var en kaptein som hadde gått i land – og som hadde sitt virkested her i dette store, gamle huset som hadde huset familien vår siden det ble bygget for nesten hundre år siden.

Nå er han reist, om det tillates at jeg sier det på den måten. Han er på det største havet nå. Langt pokkerivold eller hvordan det enn har seg, det vi ikke aner noe som helst om, noen av oss. Han gikk ut av dette livet nesten like høy som han hadde vært, med de samme store sjømannsnevene (om enn de hadde krympet litt). Hver gang han skulle fortelle noe, uansett hvor stor eller liten historien var, startet han alltid slik: «Du! …» og så kom det, slik at man var nødt til å få med seg fortsettelsen. Den kunne være viktig. Det hørtes sånn ut.

Det kan ikke ha vært lett å gå i land, etter et liv på sjøen.

Det kan ikke ha vært bare-bare å ta del i landelivet, etter å ha satt sjøbein utaskjærs nesten et helt liv.

Eller kanskje var det lettere enn jeg trodde? Det vet jeg ikke, og jeg får ikke vite det, for er det ikke slik med kapteiner og andre som har hatt så mye ansvar for så mange sjeler, at de klapper i og holder det for seg selv, det meste av det?

Jeg kan ikke huske at han noen gang snakket særlig om hva han hadde sett eller hva han hadde gjort. Han snakket helst om bøker han mente jeg burde lese. Og som jeg kunne få låne av ham, hvis jeg ville.

Jeg kan huske jeg kom hjem til ham etter skolen med en punktert sykkel. Da trykket han på den automatiske garasjeporten (som han fikk installert som en av de første her til lands, det er jeg rimelig overbevist om), og så trådte vi inn. Jeg sier det slik. For det var noe høystemt der onkel Ø gikk foran for å fikse noe. Han var en mann som kunne ordne ting. En som inngjøt tillit. Han var vel kaptein, da, i ett og alt. På et vis.

La meg si det sånn: Den sykkelen, den ble fikset.

For noen uker siden sto jeg utenfor det store, gule huset igjen. Det var en stund etter begravelsen hans. Han var sistemann i sin generasjon. Med ham, var hele mormors horisontale linje borte, nå er vi som følger etter, alle som er igjen. Det er hele krigstida og etterkrigstida, det, på et vis. Han ble begravd en vinterdag, og senere sto jeg i snøfonnene utenfor huset hans.

Hvor tomt et hus er når den som fylte det er vekk.

Hvor mye et hus bare er folka som bor i det.

Hvor mye en kapteins fravær kan fylle. En stor skikkelse i døråpningen som ikke lenger er der.

Vi gikk inn – og i et av skapene hans hang rekkene av kapteinsjakker. Fire stykker. Skipssekkene hans hang der også. Bøkene mine, som jeg hadde sendt ham, og som han med økonomisk bokstavstørrelse kvitterte for i brevs form, lå stablet sammen med ufattelige antall andre bøker fra et langt liv som leser. Jeg løftet ut en av kapteinsjakkene. Tok den på, og forsvant i stoff.

Jeg hengte den tilbake. Men bakerst, helt til venstre, hang det også noe annet. Det var matrosdressen hans. Like blå og fin i ullstoffet den må ha vært da han iførte seg den som 17-åring for et helt liv siden. Messingknappene litt oksiderte, mørke i fargen. Med anker på. Jeg prøvde den, og den passet.

Jeg har den på meg nå som jeg skriver dette. Ja, når sant skal sies har jeg vel knapt gått i annet siden jeg fikk den.

Det er rart hvor fint det kan være å ta vare på noe etter andre. Ikke i en eske et eller annet sted, men å ta det i bruk. Ikke være redd for at det blir slitt, får merker av liv, men nettopp: Ikle seg det, eller om det er noe annet enn klær: bruke det. Ting er lagd til å brukes. Ikke oppbevares.

Dessuten er det en anledning til å gjøre en bitteliten salutt til en kaptein som ikke lenger finnes. Men som fantes. Og som satte sine spor.

Også når han gikk i land.

Hver gang søstera mi og jeg ringer hverandre for å fortelle hverandre noe, kan du gjette deg hvordan vi åpner samtalen?

Og for noen dager siden, kom det en nyhet om at en annen sjømann hadde lagt ut på siste reis. Steinar Bastesen.

En ganske annen type sjømann, kanskje. Men sjømann.

I 2017 begynte det å romstere rykter om at den seleskinnskledde hvalfangeren som hadde gjort rikspolitiker av seg, slett ikke var ferdig i manesjen, som mange hadde trodd. Neida, det var visst noen i Kystpartiet som hadde slått hodene sammen og tenkt – slik forestiller jeg meg det – at hva faen skal vi gjøre, vi er jo blitt helt … akterutseilte?

Enter Bastesen.

Og hvordan entrer Bastesen den politiske arenaen etter noen år i ytterkanten? Etter noen år i havgapet? I stillheten?

Han gjør det i et portrettintervju i Dagbladet Magasinet, som seg hør og bør en type av hans kaliber.

Jeg fikk gleden av å reise opp for å intervjue ham. Fotograf Morten Rakke skulle ta bilder.

Da jeg dro derfra igjen noen timer senere, var det med en halv avtale om at han skulle trekke i noen tråder så jeg kunne få være med på hvalfangst og skrive om det. Det skulle vi faen meg få til, mente han. Faen meg.

Jeg tenker som så at det er en liten gest å la ham få snakke fra seg en gang til, så her har du portrettet av ham slik det sto på trykk. Jeg spurte ham forresten også hva som var hans beste egenskap. Da kom svaret lynkjapt: «Besluttsomhet».

Og forklaringen kom like raskt:

«Når du skal skyte hval kan du ikke sprekk’.»

Bastesen hjemme i Brønnøysund. Med hvalrifle. Foto: Morten Rakke (gjengitt med tillatelse)

Ungene hans synes han er en «gammal kaill» og skjønner ikke hva i all verden han skal i rikspolitikken. Likevel er Kystpartiets Steinar Bastesen (71) på vei tilbake for fulle seil.

Dermed Bastesen

– Jeg skulle ha vært dau tjue ganger.

Steinar Bastesen legger ikke de grove arbeidsfingrene mellom. Pensjonisten sitter hjemme i rorbua si i Brønnøysund og snakker om hjerneblødningene han fikk da han var stortingsrepresentant for Kystpartiet i 2001. I løpet av ei uke ble han operert tre ganger i hodet. Han lå i koma i tre måneder og skulle ikke bare ha vært lam, men også mistet både hukommelsen og språket.

– Men neida, alt er på plass, sier Steinar Bastesen. - Balansen og finmotorikken er det så som så med, men det er småting.

– Du fikk faktisk hjerteinfarkt allerede som 39-åring?

– Ja, vi var på vei til Grønland. Jeg hadde tatt opp et lån på 8,2 millioner kroner for å bygge fartøyet «Bastesen», en kombinert fiske- og fangstbåt. Det var i 1979. Det tilsvarer vel 200 millioner i dagens verdi. Alt var satt i pant. Jeg var nødt til å tjene 2,5 millioner kroner på den turen, ellers ville jeg gå konkurs. Det hadde banken gitt beskjed om.

– Hva skjedde?

– Vi skulle rundt Jan Mayen til sørkysten av Grønland for å fangste hval. Midt ute på havet fikk jeg vondt i brystet, ja, i hjertet. Og så ble jeg svimmel. Jeg skjønte at det måtte være et hjerteinfarkt fordi det gjorde så vondt. Jeg fikk tatt meg ned til kahytten, og som kaptein hadde jeg sørget for å ha med smertestillende Ketogan-ampuller hvis det var noen av mannskapet som skadet seg. De lå i stresskofferten min.

Han hadde ikke styrmann med seg på turen, men det var en svenske om bord. Men da Bastesen ba om stresskofferten, skjønte han ikke hva han mente. Stresskoffert heter portemoné på svensk. Men på et vis fikk han kommunisert hva han måtte ha tak i. Svensken rakte ham medisinen.

– Så brøt jeg av toppen av ampullen og satte sprøyta på meg selv.

– Shit, det høres jo usedvanlig barskt ut?

– Ja, men det var sånn det var. Enten miste livet eller gjøre noe. Og så ble jeg satt i en lettbåt og fraktet inn til Jan Mayen. Derfra gikk det i lastebil til flyplassen. Broren min overtok båten og gikk til Isafjorden på Island. Og kjørte den på bunn. Tre uker etter at jeg ble syk, dro jeg til Godthaab for å få båten i vannet. En yngre bror overtok som kaptein og vi dro ut på fangst.

– Hvorfor i all verden presset du deg selv så hardt?

– Det er et enkelt svar på det: For ikke å miste alt. Du må gjøre det som skal til.

Kvelden i forveien. Det går ikke an å ta feil av mannen som sitter med nakken til og venter på flymaskinen fra Widerøe som skal ta ham fra Værnes og heim til Brønnøysund. Steinar Bastesen er den eneste reisende iført vaskeekte sel. Vi hilser på ham og får en arbeidsneve i retur. Flyet kommer og Bastesen halvveis hinker ut på rullebanen med sin gipsede fot. Mer om den senere.

Flykroppen vibrerer og Kystpartiets grunnlegger har satt seg helt bakerst.

– Jeg sitter alltid helt bak, sier han og gjør plass.

– Det blir litt som å sitte bakerst i skolebussen?

– Ja, ja. Backbenkers. Disse flyene er jo våre busser. I nasjonal transportplan skal 800 milliarder fordeles. Halvparten går til jernbanen, 120 millioner går til fiskemottak i Bømlo, mens hele kysten trenger samferdsel. Vi har ferjer her som holder på å bryte sammen. Hvor mange penger er avsatt til dem? For å få til velfungerende byer i Norge, må vi ha velfungerende distrikter. Olje, skip, fiske, kraft. Det er jo ikke en eneste vindmølle i Oslo. Krafta kommer fra Vestlandet og Nord-Norge. Men det tenker ikke folk over. Neida. Hovedkontoret ligger jo i Oslo.

Et halvt døgn før intervjutidspunktet har altså Steinar Bastesen kastet los. Widerøe-maskinen går gjennom skylaget og Bastesen går gjennom distriktspolitikken i landet. Det handler om infrastruktur og kyst, om hvalfangt og om samferdsel, og alt kommer fra en forbausende opplagt 71-åring helt bakerst i bussen.

I fjor høst begynte ryktene å røre på seg om at den selskinnsbekledde tidligere hvalfangeren og det bramfrie talerøret for kystens folk og fe var på vei tilbake i politikken. Og jaggu viste det seg ikke å være helt korrekt. Steinar Bastesen har inntatt førsteplassen på nominasjonslista til Kystpartiet Nordland foran høstens stortingsvalg.

– Var det du som tok initiativ til å komme tilbake?

– Nei. Jeg ble anmodet. Egentlig hadde jeg mer eller mindre lagt Kystpartiet bak meg, sier Steinar Bastesen.

Klokka er halv ti på morgenen og Bastesen sitter i lenestolen sin i rorbua et tøffelspark fra Brønnøysundet. Inntil kaia utenfor stuevinduene ligger fiskebåten «Carina Irene», oppkalt etter hans eneste datter. Og inne på gulvet? Ja, hva er vel mer naturlig enn at det første som møter en gjest er intet mindre enn to stykk bjørnefeller – den ene mer fryktinngytende enn den andre.

Det er nesten ti år siden han ble ekskludert ut av politikken.

– Hva skulle til for å bli ekskludert?

– Skal jeg fortelle deg grunnen til eksklusjonen? Det var at de mente jeg motarbeidet partiet som jeg selv hadde skapt. Det var jo en helt syk påstand og en helt syk grunn til eksklusjon. Det jeg gjorde, var å kritisere ledelsen. Og det ble tolket som at jeg motarbeidet partiet. Det gjorde jeg ikke, jeg motarbeidet den udugelige ledelsen.

Partifellene foretok i hvert fall et aldri så lite mytteri – og kasta skipper’n. De mente han var illojal mot partiet. Én kalte ham «en liten Saddam». En annen sa at han opptrådte «diktatorisk og eneveldig».

Selv fnyser han av påstandene.

– Hvordan er du som leder?

– Nei, det kan jeg ikke si noe om. Bevist på at man er en god kaptein, er at folk kommer igjen. Mange av de som seilte med meg er mine venner i dag. Hvis du er diktator, får du jo ikke mange venner.

Da nyheten om det politiske comebacket ble kjent gikk Bengt Stabrun Johansen, førstekandidat i Kystpartiet Finnmark, ut og sa at «det har vært en stein som har ligget i skoen for oss, som det var fint å rydde opp i».

– Synes du også det var fint å få striden overstått?

– Jeg har ikke hatt noen strid med Kystpartiet. Det er noen i Kystpartiet som har hatt en strid med meg. Og ja, det er fint å ha det overstått. De folkene er borte fra partiet nå. Men jeg er ikke helt sikker på at den steinen er vekk. Jeg tror det er en liten stein igjen.

– Hva slags stein er det?

– Den ligner mye på den store steinen. Det handler om posisjoner og titler, vet du. Og når jeg dukker opp, kan det jo hende det ryker noen sånne. Men vi får se. Det går jo mot et valg.

– Var det vanskelig å legge kapteinslua fra seg når du gikk fra båten og over i politikken?

– Når du er kaptein på en båt med et mannskap på tolv som er ute i toogenhalv måned, må du være far, bestefar, kone og psykolog. Når man kommer i land, kan man gjøre opp med seg selv. Ja, man var diktator av og til. Og mor av og til. Og far. Man må kunne hele spekteret for å være kaptein. Du må være mye menneske. Det er kanskje dét folk ikke er vant til at det er noen som er.

– Hadde du trodd at du skulle tilbake til rikspolitikken for ti år siden?

Bastesen smiler mildt og oppgitt.

– Det har tatt litt tid å finne seg i at jeg var ute av partiet jeg stifta. Ved siste stortingsvalg var Kystpartiet 300 stemmer fra å bli utradert. De fikk 5300 stemmer. Vi klarte så vidt å berge oss. I 2001 fikk vi 41 000 stemmer. Den eneste grunnen til at jeg vil tilbake, er at det jeg etablerte i 1999 er i ferd med å forsvinne.

– Det er en stor fallhøyde?

– Veldig. Og av den grunn vil jeg inn igjen. Jeg vil hjelpe Kystpartiet opp igjen. Hvis jeg kan.

En lederartikkel i avisa Dagen mente at det finnes et utall småpartier i Norge – og at fellesnevneren for dem er at de er døgnfluer. Kystpartiet var inkludert på lista.

– Det er vel det Frank Aarebrot mente da han sa om småpartiene at de ikke aner hvilken kraft de har. At hvis de blir samlet under ett, kan de ta makta i Norge. Han har helt rett, sier Steinar Bastesen.

– Er du den som kan samle dem?

– Jeg har gjort et forsøk og ikke fått det til. Ennå.

Bare to uavhengige politikere har kommet inn på Stortinget før Bastesen uten å ha et stort partiapparat i ryggen. Men Bastesen er den første som ble gjenvalgt, og det ble han i 2001. Det var det året 41 000 nordmenn stemte Kystpartiet til rikets viktigste sal.

– Jeg var en farlig mann for the establishment. Fordi vi fikk så mange stemmer. Det var like før vi ble et stort, nasjonalt parti.

– Hvorfor ble dere ikke det?

– Fordi jeg fikk hjerneblødning.

– Hva med de andre i partiet, da?

– Det som skjedde, var at de begynte å albue seg fram. Og når man setter sin egen posisjon foran fellesskapet, går det til grunne. De kunne ha fortsatt i den retningen vi var på vei, men nei. Han som overtok etter meg, Roy Waage gjorde en glimrende jobb. Men ett menneske kan ikke gjøre det alene. Han må ha folk med seg.

– Men du var jo alene?

– Jo, jo. Men det er ikke alle som er som meg.

Bastesen hjemme i Brønnøysund. Med bjørneskinn. Og hvalrifle! Foto: Morten Rakke (gjengitt med tillatelse)

Den kvelden han ble syk i 2001, hadde han vært på fest hos Gale Glade Galla Gutters Gourmet Gilde i Oslo. For de uinnvidde er det en pen måte å si frimurere på. Det bekrefter Bastesen med store bokstaver og store nikk. Den kvelden ble han utropt til æresmedlem for livet. Deretter tok han turen til Færøylaget og spiste hvalspekk og drakk akevitt. Og så en tur innom Tosterupkjelleren sånn helt på tampen.

I sekstida på morgenen ble han – innhyllet i sitt eget laken – båret i båre ned fra regjeringsleiligheten sin og fraktet på sykehus med hjerneblødning. Til alt hell hadde han overnattende gjester. De fant ham i senga. Der lå han, sammenkrøpet i fosterstilling og med en sprukken blodåre inn til hjernen.

– Det var litt av en kveld?

– Det kan jeg skrive under på.  

– Du var heldig?

– Sånn har det vært bestandig.

– Går det an å oppleve noe sånt uten å kaste blikket opp til den store utkikkstønna?

Steinar Bastesen tillater hvalkjeften å være stille et øyeblikk.

– Det tror jeg ikke. Det er jo åpenbart at jeg fikk hjelp. Man har ingen kontroll. Hvis du tror du har kontroll, tar du feil. Man gjør masse ting uten å kjenne konsekvensene av dem. Det gjør livet spennende. Man skal ta noen sjanser.

– Finnes det sjanser du angrer på at du ikke tok?

– Nei. Det sitter altfor mange folk rundt på gamlehjem og angrer. Jeg blir ikke noen sur gamlehjems-kall. Jeg angrer ikke noen ting. Jeg skal forresten ikke på gamlehjem i det hele tatt. Jeg skal være her.

«Her» er den gamle, ombygde rorbua han okkuperer. Bastesen skøyter over parkettgulvet og går i rutinerte buer utenom de to bjørneskinna. Venstrefoten er kledd i en tjukk ullsokk med mariusmønster. Den er knekt, må vite. Det var noe med en kollisjon utenfor Røros, mumler han fram.

– Du var 56 da du fikk din første hjerneblødning. På 64-årsdagen din i 2009 fikk du hjerneslag. Denne våren fyller du 72, hadde du trodd du ville se det komme?

– Du vet, i 1964 var jeg om bord på en bankbåt – ja, det er en linebåt, en fiskebåt – med 90 stamper line med 200 000 angler. Det betyr kroker. Det var meget dårlig vær, med orkan flere ganger. Ja, det var en veldig slitsom tur. På slutten fikk vi også maskinskade og var redd for å forlise. Men jeg hjalp skipperen med å reparere motoren. Da vi kom inn til Brønnøysund igjen hadde vi bare 15 stamper line igjen, det vil si 2500 angler. På den turen tenkte jeg: Når du er 55 år, da er du utslitt. Jeg regnet ikke med å bli eldre. Jeg var 19 år gammel den gang. Nå har jeg sluttet med å regne.

– Du du ble syk i 2001 pleide du å drikke rødvin hver dag.

– Ja.

– Og ikke ett glass. Men ei flaske. Det er mye?

– Nja, det er ikke mye. Jeg drakk ikke før etter klokka fem på ettermiddagen. Jeg drakk ikke øl for å slukke tørsten. Det er feil å gjøre. Men jeg fikk beskjed av legene om at hvis jeg var på druen, kunne jeg få epilepsi. Og med en slik beskjed blir jo valget veldig lett. Jeg har hatt nok å slite med i livet.

– Så du ble avholdsmann?

– Ja. I tre år. Det er bare tull at jeg er avholds nå. Jeg bruker alkohol i moderate mengder. Ikke sterkt brennevin. Jeg er for gammel til å holde på med å drikke meg full.

Steinar Bastesen vokste opp med mora Karly Bastesen og faren Ingvart Bastesen. Faren kom fra Skipbådsvær ved Sakrisøy enda lenger nord i landet. Faren var fisker og bonde. Familien hadde et lite gårdbruk med høns, sauer og kyr. Mora var fra den adelige Falck-slekta. Hvilket faktisk vil si at Bastesen er i slekt med Toralv Maurstad, som har det samme blå blodet i årene. Faren fisket, mens mora var bondekjerring, som det het. Hun tok vare på heimen og gården.

– Min mor døde da hun var 56 år. Hun var veldig snill. Og min far var snill, han også. Han var kanskje ikke så driftig at det er noe å snakke om. Han var mest glad i kjerringer. I sin kjerring. Det var en fin ting for ungene.

De var seks søsken. Tre gutter og tre jenter. To av dem har gått bort. Steinar Bastesen hadde ei søster også, som døde da hun bare var noen måneder gammel. Historien vil ha det til at hun ble lagt i en banankasse under senga inntil det ble så varmt i bakken at hun kunne begraves.

– Ja, hun var jo så liten. Nå ligger hun på kirkegården på Dønna.

Bastesen kaster et blikk ut av vinduet. Kanskje beveger han seg de to timene nordover det ville ta ham å komme til Dønna med fiskebåten utenfor vinduet.

– Du jobba med faren din i ganske mange år?

– Ja, det var ikke noe problem. Jeg opplevde ikke at jeg var i opposisjon til min far. Jeg hadde to brødre som også var på min fars båt. Etter hvert ble det litt trangt, så jeg reiste til sjøs da jeg var søtten år.

Jyplingen Steinar begynte karrieren med stempelsjau på farens 24 hestekrefters Rapp-motor. Ut med sylinderen, rense den og inn igjen. Og så et par hval i ny og ne, selvfølgelig. Samtidig gikk han på skolen som alle andre. Men han leste ikke på leksene. Selv om de skulle kunnes utenat.

– Jeg satset på at det var en annen som skulle bli hørt først. For så kunne jeg det.

– Er det sant?

– Ja. Det gikk i to år. Inntil jeg en dag ble hørt først. Hehe.

– Du har sagt at hvis du ikke var blitt fisker, hvalfanger og politiker, hadde du sikkert vært professor et eller annet sted?

– Ja, jeg har alltid vært veldig vitebegjærlig. Jeg hadde lyst til å gå videre på skoler, men vi hadde ikke råd til det. Jeg hadde vel kanskje endt opp som havforsker.

I stedet ble det et liv på bølgene. Først havets og deretter politikkens. Og Steinar Bastesen har inntrykk av at folk har savnet ham. At folk stadig kommer bort, hvor enn han befinner seg i landet. De sier gjerne at de ikke er så fornøyde med det politikerne får til. 

Selv om han er blitt pensjonist siden sist, har ikke Bastesen lagt inn årene. Siden sist har han jobbet som fiskerikyndig på seismisk båt. Det vil si at han har vært bindeledd mellom offiserene på oljeleterbåtene og den norske fiskerflåten.

– Du sier at folk har savnet deg. Men har du savnet å være politiker?

– Ikke arbeidet med å bygge et parti. Det savner jeg ikke. Men jeg savner innflytelsen jeg hadde. Og muligheten til å påvirke. Det var utrolig mange saker jeg fikk gjennomført som allerede var utredt, men ikke gjennommført. Kunsten er å få folk med seg. Og hvis du prediker et budskap for alle, ja, så får du folk med deg.

– Hva fikk du konkret gjort?

– Tja. Jeg fikk for eksempel reist det høyeste monumentet noen politiker har reist i Norge. Radiomasta på Ingøya. Det er 336 meter høyt, høyere enn Eiffeltårnet! Og det sender P1 på frekvensen 151.

– Men nå kommer jo DAB?

Her skygger det ørlite over for den godeste Bastesen.

– DAB er et kapittel for seg selv. Jeg burde helst ikke snakke om det. Tenk på alle dem som har hytte! Og de som er ute på havet! Jeg snakket med en i telefon som mente at det ikke ville bli noe problem for «fiskergjengen». Å … «Fiskergjengen». Fiskeri er en av de viktigste næringene i Norge. Så da han kalte dem det, la jeg på.

Som politiker er det jo en del av jobben å bli konfrontert med egne, gamle uttalelser. Og det kan jo ikke være annerledes for Steinar Bastesen. I et intervju med Gaysir for mange år siden sa han at han så sin første homofile i 1963. Og at det var skremmende.

– Skremmende …

Bastesen blir litt mørk i blikket. Så går han en oktav eller ti opp og tar sats.

– Jeg liker ikke tanken på å ha sex i ræva! Sånn er det bare. Folk snakker ikke sånn som jeg gjør, det skal pakkes inn. Jeg liker ikke å snakke om folks seksuelle legning. Jeg synes ikke det er noe prate om.

– Det er en privatsak?

– Jeg har ingenting i mot homofile. Men seksuallivet har ikke noe i offentlighetens lys å gjøre.

– Hva synes du om at homofile nå kan gifte seg i kirken?

– Det er jeg helt uenig i. Det er mot Guds ord. De må gjerne gifte seg, men hvorfor i all verden skal de gjøre det i kirken? Hva er hensikten? Det forstår jeg ikke. Beklager.

– Det er ganske sjeldent i våre dager at noen sier noe sånt?

– Det skal absolutt pakkes inn. Folker er ikke villige til å si ting som de er. Jeg har jo den væremåten jeg har. Det er derfor jeg er kontroversiell.

– Du er lett å elske eller hate?

– Ja. Det bryr meg ikke om folk elsker eller hater meg.

– Men er du ikke redd for å støte noen?

– Hvis de blir støtt, må de bare bli støtt. Det er ikke en avgjørelse jeg kan ta for dem.

Bramfriheten har ikke bare med seksualvaner å gjøre. En annen gjeng som har fått høre så saltvannet skvatt, er Greenpeace. Han har ikke bare vært teoretisk opptatt av hvalfangst, men er også en av Norges mest kjente utøvende hvalfangere. Mellom 1984 og 1996 var han leder for norske hvalfangere. Han skjøt sin første hval som 11-åring. Og i karrierens løp har det blitt rundt regna 1500 dyr, som han sier. Eller i hvert fall tusen.

– Du har sagt at det å gå imot internasjonale og norske myndigheter for å få fortsette med vågehvalfangsten var ‘nesten idiotisk’. Men bare ‘nesten’, altså?

– Ingenting er umulig. Det tar bare litt lenger tid. Å vinne over Greenpeace, verdens største forretning, er meget vanskelig. Da må du ha kløkt og forstand og flaks. Mye flaks.

Det er spesielt én episode som krevde det som fantes av flaks fra Bastesen og andre hvalfangere. I 1986 dro en skokk hvalfangere ut og stanset det amerikanske hangarskipet USS Nimitz i Vestfjorden. Ja, du leste riktig. Det var intet annet enn verdens største hangarskip, med 4000 sjeler om bord. Skipet deltok på en NATO-øvelse. Hvalfangerne foretok en symbolsk markering mot et USA som hadde motsatt seg hvalfangsten og – som Bastesen sier det – «diplomatisk gått til angrep mot et annet, fredelig NATO-medlem». De mente USA tektes Greenpeace.

– Var du med?

Steinar Bastesen ser sjokkert ut.

– Om jeg var med?! Det var jo jeg som ledet den aksjonen! Vi ville aksjonere mot Greenpeace. De hadde manipulert amerikanske myndigheter og ville stoppe hvalfangsten. Jeg ville slå et slag mot Greenpeace – og samtidig få dekning. Men det var lagt lokk over Vestfjorden, flyforbud og i det hele tatt. Ingen skulle få sende noe ut.

Steinar Bastesen tillater seg et sjørøverglis. 22 hvalskuter hadde lagt seg på ei linje fra Stamsun og Skarholmen og sperret hele Vestfjorden.

– Men vi hadde et filmcrew om bord! På kvelden la vi til kai i Stamsund og fikk fraktet videotapen med drosje til Lektnes flyplass og videre til Oslo. Samme kveld kom det på Dagsrevyen. Innslaget viste at vi opponerte mot verdens største hangarskip! Hæ-hæ! Vi brukte rett og slett Greenpeace-metoden. Vi hvalfangere er ikke tunglærte.

I dokumentarfilmen spørres de ulike leirene om hvem som vant. Greenpeace mener de vant, fordi det nesten ikke drives hvalfangst i dag. Og fordi den hvalfangsten som faktisk drives, ikke utgjør noen trussel for biomangfoldet. Hvalfangerne, derimot, mener soleklart at seieren er deres. I 1982 motsatte Norge seg forbudet mot hvalfangst og ti år senere ble norsk småhvalfangst gjenåpnet. I dag er det seks-syv nasjoner som fortsatt driver hvalfangst i ulik skala.

– All hvalfangst er ikke slutt. Greenpeace ligger med brukket rygg, men det vil de ikke innrømme. De er redde for meg. Så lenge jeg lever, vil de være redde for meg. Jeg er i stand til å bringe fram ting folk forstår av seg selv.

– Apropro hval: Da spekkhuggeren Keiko besøkte Taknesbukta i Halsa i 2003, hadde du en ganske bestemt mening om dens videre skjebne?

– Den kunne ha blitt 30 000 kjøttkaker. De kunne brukes til å fore sultende mennesker i Afrika! 30 000 kjøttkaker er ganske mange kjøttkaker. Men i dag ville jeg ikke ha sagt det samme.

– Nei?

– Det er for mye gift og kjemikalier i en sånn hval. Det ville bare utsette folkene i Afrika for fare.

– I et intervju med Niels Chr. Geelmuyden sa du at det ikke var den store forskjellen på å slå i hjel en mygg og en hval?

– Sånn er det. Hvaler er fine dyr. Veldig fine dyr. Men spørsmålet er: Skal dyr forvaltes etter hvordan de ser ut – eller skal de forvaltes etter den beste biologiske forskningen vi har? Ta iguanen for eksempel. Øgla kalles ‘treets kylling’ fordi den smaker av kylling. Men fordi den er så stygg, bryr ikke folk seg. Svaret på et slikt forvaltningsspørsmål er jo enkelt. Man kan aldri forvalte ut fra hvordan dyret ser ut.

Bastesen. Foto: Morten Rakke (gjengitt med tillatelse)

– I 2007 ble du separert, du ble ekskludert fra partiet du hadde stifta og du mista fiskekvota. Det var et bratt år?

– Ja.

– Dere hadde vært gift i over 30 år. Hva skjedde?

Bastesen får et slør av noe fjernt over øynene. Den ellers så frittalende mannen blir taus.

– Det blir for personlig å si noe om det.

Han lener seg ørlite fram. Setter seg tilbake igjen.

– Vi ble skilt i 2009 og alt er oppgjort, sier han.

I tida etter bruddet bodde han – som eneste fastboende – på Buholmen utenfor Brønnøysund. I dag har han gitt holmen til de fire ungene, som han sier. I rorbua han huserer i har han akkurat den plassen han behøver.

– Det er fint å bo alene. Det handler om å trives i eget selskap. Og jeg har et godt forhold til ungene, det er viktig. Stein Eirik har to jenter, Karina Iren har ei jente, Einar Ingvart har to jenter og Alf Steinar har to gutter. En stor god flokk med etterkommere.

– Ja, det er en god flokk. Jenta til Karina blir 18 år i april. I og med at hun er kjønnsmoden så tar det nok ikke så lang tid før jeg blir oldefar også!

Steinar Bastesen ler så bjørnefellene skvetter. Det virker som om han noen ganger blir litt overrasket selv over hva han får seg til å si.

– Det er ingen av dem som følger i dine fiskefar?

– Ingen. Når jeg tenker meg om, blir jeg ikke overrasket. Men jeg blir skuffet. Det er så mye penger de går glipp av. Jeg startet med ingenting.

– Det er en annen tid?

– Ja, men de sier jo nei til en milliardforretning. Samtidig vil skape sine egne karrierer, og det synes jeg også er naturlig.

– Synes de det er kult at du gir deg i kast med rikspolitikken igjen?

– Det synes de ikke! Jeg er jo en gammal kaill! Hva i all verden skal jeg i politikken? Men …

Bastesen kikker ut mot sundet.

– Livet fortsetter?

– Ja. Det er sånn jeg har det. Du kan ikke gjøre så mye med det som skjer. Det å være sin egen lykkes smed, det er bare delvis sant. Vårherre kan gjøre underverker, men han må ha litt hjelp i blant. Vi må ville noe sjøl.

Med Bastesens ord om vårherre, var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Som den mer enn observante leser (les: nerd) allerede har sett, har jeg skiftet mailsenderfirma. De lukket og slukket lyset i TinyLetter for godt i dag(!) - så jeg var pent nødt til å hive meg rundt og finne Buttondown i stedet. Enn så lenge lover det godt, om enn det sikkert er noen overgangsbarnesykdommer.

Uansett: Våren kryper nærmere der ute!

Alt godt,

Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Black Box (1/2024)

 

«It is easier to build strong children than fix broken men.»

Frederick Douglass, amerikansk frigitt slave, borgerrettighetsaktivist, founding father (1818-1895)



 

Det er allerede et år siden. Det var helt på starten av 2023, og jeg skal innrømme at det var aller første gang jeg besøkte Fredrikstad. Eller Hællæwood, som Harald Zwart-fansen naturligvis har døpt byen ved elva.

Skjønt, byen? Egentlig føltes det som å komme til flere forskjellige byer, byer som var kastet sammen og hadde landet litt tilfeldig rundt den imponerende Gamlebyen med sin festningsformasjon, forbundet med større og mindre bruer, noen for biler og noen for folk, og med byferja som knøt det hele sammen.

La oss bare si at det tok meg en del tid å orientere meg. I hvilken retning lå hva, og hvordan hang det sammen med resten? Og dit jeg skulle etterpå? Jeg snørte på meg løpeskoene – og var nok litt bråkjekk der jeg løp over den største av bruene, den som lokale fredrikstadianere kaller Fredrikstads Golden Gate. For jeg tenkte: Om jeg løper over her, om jeg trosser eksos og skvettende pigger fra de hvinende dekkene, da må jeg kunne løpe rundt et sted? Slik at jeg … ja, ender opp ved utgangspunktet?

Nei. Niks. Slik fungerer ting ikke i plankebyen Fredrikstad.

Løpeturen endte opp med en forvirret vestfolding midt i Gamlebyen (som, det må jeg jo bare få si, er en perle av gamle trehus trygt plassert bak digre festningsmurer). Jeg spurte en tilfeldig jente om hvor jeg skulle løpe for å finne tilbake, og jeg pekte fremover i retning gud vet hva. Hun ristet bare mildt og overbærende på hodet.

Du kommer aldri rundt, sa hun.
Å?
Nei, det går ikke. Du må løpe tilbake – eller ta ferja.
Ferja? Javel. Men hvor? Skulle jeg til Smertu? Til Værste? Gressvik? Ålekilene?
Nei, sa min tålmodige tilfeldige. Du skal ta den som går rett over ælva. Til Cicignon.

Bare navnet. Cicignon.
 
 

 
 
Hvorfor jeg var i Fredrikstad?

Jo, på høstparten i fjor hadde jeg sittet trygt plantet på loftskontoret på min danske øy, og jeg hadde – med gode føringer fra en teaterregissør og produsent – skrevet hele bokmanuset til La oss snakke om 22. juli om til et forestillingsmanus som kanskje, muligvis skulle kunne brukes i Den kulturelle skolesekken. Du vet, den brokete flokken artister og banditter, forfattere og foredragsholdere, dansere og dj-er, skulptører og fagfolk som hvert bidige år løfter elevene i den norske skole ut av hverdagen og inn i andre rom.

 

Mitt rom, eller det jeg skulle være med på å lage, var et ganske mørkt rom. De samme motforestillingene som hadde ligget og vaket rundt hele bokprosjektet (Det går vel ikke an å lage en bok om terrorangrep til barn?) lå også og skvulpet denne gang. (Det er som regel ikke barna eller ungdommene som føler på dette, men de voksne. Og jeg forstår dem, det gjør jeg jo, instinktet vårt sier jo beskytt, beskytt, selv om det kanskje er det motsatte resultatet vi ville endt opp med om vi lyttet til denne skjermingen.)

Sammen med en lydkunstner (Jonas Bjerketvedt), den allerede nevnte teaterregissøren og produsenten (Jon Tombre), og i samråd med Den kulturelle skolesekkens mann (Rami Maktabi) i det som egentlig het Den kulturelle skolesekken Østfold, og som da jeg var der het Den kulturelle skolesekken Viken og som nå jaggu heter Den kulturelle skolesekken Østfold igjen (heia Norge!) – skulle vi, på et par-tre dager, gå fra råmateriale i form av tekst, Els Cools’ malerier fra boka, lyd og lys, og en hel helvetes mange justeringer, øvelser og terping, til en ferdig forestilling som skulle kunne testkjøres på et utvalg skoleelever fra Fredrikstad-området.
 
Vi fikk låne en Black Box. Og for de som ikke vet hva en Black Box er, la meg kort få utbrodere: Et sortmalt, nakent rom, med en scene, et amfi av sitteplasser, flatt gulv, lysrigg og høyttalere. Et eget, lukket univers. Som kan bli til hva som helst. Romme hva som helst.

Samtidig er det et ganske intenst rom. Å gå inn dit, er som å lukke alt annet ute. Farvel hverdag, for en stakket stund. Farvel bilstøy og avtaler, farvel gjøremål og tidsplaner, nå er vi plutselig her sammen, i dette svarte rommet der det meste kan skje. Sammen går vi i gang med å skape noe.

Før vi inviterer andre inn.
 



 
Et år, sa jeg. For nå er jeg tilbake. I Østfold. Jeg har kjørt E18, tatt Bastøferja (Electric, må vite) og fullført reiseruta langs E6, jeg har kjørt på såpeglatte, østfoldske veier med stor elgfare. Og det er pussig: Likhetene mellom byene her på feil side av Oslofjorden, ligner til forveksling perleraden av byer i Vestfold. Halvstore byer med vokseverk, med industrihistorie i gatene og noen av bygningene, og med det samme hastverket etter å vokse seg større, tilpasse seg enda flere mennesker, som tilsynelatende strømmer til.

Vi er ikke i Black Box-en til Østfold Internasjonale Teater og Kulturskolen denne gangen. Nei. Forestillingen ble skapt i fjor, og testvisningene var vellykkede. Den gangen formidlet vi hva som skjedde 22. juli 2011 til ti-, elleve- og tolvåringer.

I denne runden er vi på veien mellom de østfoldske (og i noen tilfeller hallingdølske) videregående skolene. Én eller to forestillinger per dag. Rigge opp lys og lyd, teste, gjennomføre, snakke med elever og lærere etterpå, rigge det ned igjen. Kjøre videre. Videre. Videre til neste by, neste skole.
 
Bortsett fra alvoret vi ankommer skolene med, gjør vi også noe annet. For selv om vi ikke har en Black Box, et lukket rom, fjernt fra hverdag og skoleliv, å tilby dem, eller rettere sagt: invitere dem inn i, gjør vi faktisk det motsatte. Vi tar med et rom til dem. Eller vi skaper et lite, midlertidig rom midt i klasserommene deres. Et rom for ettertanke, håper jeg. Og et rom der vi både insisterer og etterlever påstanden om at det er viktig å ta ungdommene med i den store samtalen om terrorangrepene. For det er ikke det å snakke om terror som er farlig. Tvert imot. Det er stillheten.
 
Og vet du hva? Å se ungdommene som kommer inn – de er rundt 17-18 år gamle – ungdommer som ikke selv husker noe fra 22. juli, fordi de var barn den gangen, smårollinger som ikke har minner fra dagen selv, er veldig fint. Her i Fredrikstad er noen av dem (naturligvis) eplekjekke – og sier «hællæ» når de kommer. De nikker og smiler og gudhjelpemeg om de ikke tiktoker og snaper seg vei inn i klasserommene. Du vet, kidsa i dag.

Men så tar vi lyset.

Så tenner vi lyskasterne. Skrur på musikken.

Og så forteller jeg historiene fra boka, leser opp fra intervjuene. Med politiet. Med rettspsykiateren. Med en overlevende som ble skutt, og med en mor som mistet datteren sin den dagen. Alle disse historiene som jeg for et øyeblikk gjør levende for dem, lar dem ta del i, slik jeg i all ydmykhet fikk ta del i dem da jeg skrev boka.

Etterpå tenner vi lysene igjen. Hverdagen sprekker seg vei inn i klasserommet. Og kan du gjette hvordan de er da, ungdommene? Hvordan de ser ut i ansiktene sine?

De er helt stille. Alvorstunge. Flere av dem kommer bort etterpå, rekker fram sine stødige, unge never, kikker oss i øynene – og sier: takk.

Sjelden har jeg følt større glede ved det bittelille ordet.

  Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Våren kryper nærmere, dere!

Og et ørlite heads-up: TinyLetter som jeg bruker for å sende nyhetsbrevet legges ned. Dessverre. Jeg jobber med å finne en erstatter som er like briljant. Og skal nok lykkes. Men neste gang du får nyhetsbrevet, ville jeg ikke blitt voldsomt forbauset om det ser litt annerledes ut. Men ikke for mye. Håper jeg.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Hvo intet vover (5/2023)

 

«Cinema is the most beautiful fraud in the world.»

Jean-Luc Godard, fransk-sveitsisk filmskaper/tryllekunstner (1930-2022)





 

De sier at noen drømmer har gått av å forbli det – drømmer.
 
Men jeg vet ikke, jeg. De sier så mye. Folk har så mange meninger, og forbausende mange av dem gjelder kanskje ikke hvordan de egentlig lever selv, men er mer en moralsk sti for å andre å tråkke på. Det er nok lettere å stikke ut stier for andre, når alt kommer til alt. Vanskeligere å gå den selv, vanskeligere å slippe sine egne drømmer.
 
Som du har skjønt, kommer du til å bli introdusert for en drøm nå. Og jeg vet det, andre folks drømmer er omtrent like interessant som småstein i skoa, som en sikring som går akkurat idet du har slått på kaffetrakteren, som en klesklype som deler seg i to akkurat når du endelig har fått tatt deg sammen til å henge opp den hvite, fine skjorta.
 
Men bi litt, som det heter i eventyrene. For jeg har ingen intensjon om å plage deg med de nattlige eventyrene mine. Jeg skal snakke om en helt annen type drøm, en sånn drøm som for utenforstående ganske, ganske sikkert kan oppfattes som en fiks ide. En drøm som kanskje mer ligner en ambisjon, eller en plan, en lyst. Noe man gjerne vil få til i løpet av dette ene livet, noe som kanskje strengt tatt ikke er nødvendig, men som føles … fint. Riktig. På sin plass, på et vis. Uansett hvor mange løftede øyebryn den møter.
 
Som for eksempel det å bygge sin egen kino.




 
Nei. Jeg mener ikke en sånn klassisk hjemmekino, med små surroundsatelitter hengende rundt og en diger bikkje av en subwoofer stående halvt gjemt, halvt fremtredende. Jeg snakker ikke om smartpaneler på veggene i en kjellerstue, jeg snakker ikke om et vanlig rom – som kanskje i hverdagen utgjør et gjesterom – og som, ved å trykke på et par knapper, slik at et lerret trylles fram, blir forvandlet til hjemmekino. Jeg snakker ikke om å skvise et hjemmekinoanlegg inn i stua, midt mellom potteplantene og kunsten du har hengende på veggen, for eksempel fra den gang du var på Louisiana i Danmark og bare måtte ha med deg en flik av den japanske kunstneren hjem.
 
Jeg snakker om en skikkelig, gammeldags kino. En sal. En kinosal med myke, dype seter som vipper seg opp. En rampe, et podium, med forskjøvne rader, slik at det finnes en første rad, en i midten og en bakerst. Tenk dyprøde velurtepper på veggene, et mørkt gulv og en stemning av evig halvmørke. Et irriterende, men nødvendig nødutganglys som irriterer kinogjengere som et øyevippehår du ikke får fjernet, men som du like fullt glemmer, så snart filmprodusentenes logoer begynner å danse over skjermen og mørket senker seg.
 



 
Det var på grunn av denne drømmen jeg forrige helg befant meg i en situasjon jeg ikke skal påstå at jeg bare likte. Saken var denne: Det var blæst, som man sier, det er alltid blæst i Danmark, og la oss zoome inn på det som foregår på strekningen Fyn-Sjælland et splittsekund forrige lørdag; litt nærmere, der ja, akkurat der. Det er motorvei E20 i retning Kåbenhagen, det er en lørdag formiddag, og trafikken flyter i vante baner, regnet pisker over frontrutene, det skvetter i elbiler og bensinbiler og lastebiler som er på sin ferd fra kontinentet og videre til gud vet hva, og der sitter jeg, jeg har ryddet barnesetene ut av bilen, og bak meg? Bak meg har jeg en diger skaphenger som jeg har tusket til meg for anledningen.
 
(Ville det her være på sin plass å skryte av firmaet Freetrailer? Jeg tror det. Ta det som et lite, velment råd til deg som plutselig må frakte en hel masse greier og som ikke, som de færreste blant oss, har investert i et digert, regnbeskyttet og først og fremst rommelig beist av en tilhenger. Bruk Freetrailer. Det er så enkelt at jeg nesten ikke trodde mine egne øyne.)
 
Jeg kjører altså av sted på motorveien med et helt spesifikt mål plottet inn på GPS-en. Jeg hører lydbok (krim, alltid krim på veien, krim passer fabelaktig godt til stripene som kommer og kommer), jeg har med en kopp kaffe, og jeg tenker for meg selv, det skal jeg innrømme: Er dette smart? Er dette så gjennomtenkt? Er dette virkelig noe du burde gjøre? Akkompagnert av en annen tanke, en som har det andre hjørnet: Selvfølgelig skal du gjøre dette! Det skulle bare mangle! Hvor mange liv har du, når alt kommer til alt, hva? Har du ikke bare dette ene?
 




Fra den oppvarmede kupeen går det en usynlig tråd til en by litt utenfor København. Den ender hos Habib, som i flere år har drevet trafikkskole, men som nå – og her kan jeg bare spekulere uti beveggrunnene han har – nå skal han ikke det lenger. Nå er det rett og slett slutt på teoriundervisning og kompliserte manøvrer i lyskryss, det er over og ut for vikepliktskilt og tålmodighet, og stolene – nei: setene – han nå i en årrekke har hatt oppstilt som et slags miniauditorium, tre-fire rader med seter holdt i mykt, rødt ullstoff; setene og podiet (og her må en viss franskmann ha meg unnskyldt mens jeg radbrekker bøyningen av dette nydelige ordet) de står på skal også vekk. Ingen flere føtter skal ta plass, unnskylde seg for andres knær, og sette seg ned i setene, for deretter å vende oppmerksomheten mot Habib som står foran dem, som tålmodighetens store forvalter, mens han loser dem gjennom pensum; trafikkskolen skal avvikles, podiet, som hans kone har vært med på å bygge, og sette fine lister på, det har han fortalt meg, for det betydde noe for henne hvordan det så ut, skal demonteres – og det samme skal setene. Kinosetene.
 
Ja, for det er det de er. Kinoseter. Vaskeekte kinoseter, i et uoppslitelig ullstoff. De er godt polstret. De har ingen hull eller flenger, fyllet tyter ikke ut noe sted, tvert imot holdes det på plass av solide sømmer, gjennomtenkte skjøter, og nå skal det vekk, nå skal det ned trappa der trafikkskolen ligger, og om bare noen uker, når Habib og kona har malt og vasket og ryddet det siste ut, skal noen andre overta, og etablere sin drømmevirksomhet der, slik Habib gjorde for noen år siden, nå er det noen andres tur, og om noen år skal Habib kanskje, mest sannsynlig, komme til å sende en flyktig tanke av gårde, og den tanken kommer kanskje til å formuleres slik i hans indre: Mon tro om den gærne nordmannen fikk lagd kinoen han fablet om den gangen?
 
En tråd mellom to mennesker, altså. Men en stor del av historien er fremtid der jeg sitter. Alt jeg vet er at jeg skal møte Habib på en oppgitt adresse, og der skal jeg ratte dette tilhengerbeistet på plass. Før den tid skal jeg kjøre forbi min gode venn J. som tilfeldigvis (takk skjebne!) befinner seg bare noen få minutters kjøring fra adressen der Habib har undervist teorihungrige jyplinger i kjørekunstens finere detaljer, og han skal sitte og riste på hodet i bilen over denne planen, men han skal også hjelpe meg å virkeliggjøre første del av den, og jeg har ham mistenkt at det er fordi han elsker å se film like mye som jeg.
 
Vi bruker nesten tre kvarter. Først er det podiet. Ned trappa i flere runder, til den ventende tilhengerens store rom. Så er det setene. Vi bærer og sleper. Det føles rart å etablere det som helt klart, for forbipasserende, ser ut som en kino i friluft, der de står, setene, og venter på å bli snudd og dreid for å få plass. Vi bruker nesten tre kvarter, før jeg kjører J. tilbake og takker og bukker, og deretter begir meg ut på hjemveien.
 
Bak meg? Der i skumringsstemningen på motorveien med regnet piskende, med biler susende, og vinden ruskende? En tilhenger stappfull av en drøm som det går an å ta og føle på. Sitte i. Synke ned i.





Da jeg kommer hjem i tussmørket, får jeg hjelp av de eldste ungene, som – hadde det vært noe annet enn nettopp kinoseter – nok hadde hatt lyst til alt annet enn å slepe og bære, men det er kinoseter, og vi bærer og akkederer, før vi får det hele stablet på plass på en interimistisk plattform jeg setter opp.
 
De som visste om planene, ristet på hodet.
De som visste om ambisjonene, mente at nå har du bygd hus i en evighet, så nå vil du gjerne bygge mer?
De som hørte om drømmen sa, ja, fint, men den blir jo ikke klar, den kinoen du fabler om, før ungene er 45?
 
Til dette har jeg å si: Bare vent. Bare vent, du. En vakker dag, og det om ikke så skrekkelig lenge, da dukker det opp invitasjoner. Da har det funnet usynlig arbeid sted, i kulissene, så å si, det har kanskje tatt lang tid, men det har skjedd, og nå – nå går teppet opp for en ørliten kinosal, med tung velur på veggene, med kortluvede tepper som matcher rødfargen på herligheten som står oppført på podiet sitt: Disse tre radene med kinoseter. Det er bare å vippe et ned og ta plass. Kinolerretet foran. Lavmælt samtale før filmen starter, helt uten reklame. Og et hjemmesnekret nødutgangskilt som lyser grønt i det jeg demper lyset, før jeg også slukker det – slik at det blir helt mørkt, i denne verdens minste kino, og filmen kan begynne, og om litt, bare vent, så glemmer du hvor du sitter, så er du oppslukt.
 
Bare vent.
 

 
Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Nå begynner det så smått å nærme seg sossier og medisterkaker og myke pakker under trærne. Takk for at du har lest i løpet av året som har gått. Måtte du få en fin jul.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Gammel mann på rave (4/2023)

 

«I make music for the hips, not the head.»

Norman Q. Cook a.k.a. Fatboy Slim. Britisk musiker (1963-)

 

Så der lå jeg. Jeg hadde absolutt ikke noen andre å skyve skylden på, det var bare meg selv jeg hadde å takke. Jeg forsøkte å ake meg bedre til rette, gjøre plass der det ikke var plass. Dytte beina fram, for å gjøre rommet større, men det var ikke mulig, baksetet i en VW New Beetle er bare ikke større enn det er.

Rundt meg? Festivalgjengere som ramlet av bussen. Lyden av poser med innhold, latter. I det fjerne: Et slott i solnedgang. Musikken fortsatt dundrende fra de siste konsertene, på utenomjordisk vakre scener satt opp inne mellom trærne.

Stedet var Egeskov Slot på Sydfyn. Det var den andre av Heartland-festivalens tre dager – og jeg befant meg altså liggende i utkanten, på en for anledningen etablert parkeringsplass for snikene som ikke orket å betale 400 kroner for en parkeringsplass nær slottet, men som heller hadde ønsket å ta en bit av det sure eplet, ta shuttlebuss til selve slottsparken, vente sammen med de overrislede festivalgjengerne utenfor, etterpå, og så ta shuttlebuss tilbake til parkeringsplassen. Og spare de fire hundre kronene.

Klokka var temmelig nøyaktig midnatt og sommeren var selvfølgelig lys og klar, som fløyel, og varm var den også. Jeg var nødt til å få noe søvn, for presis klokka 04:30 var jeg nødt til å bytte baksete ut med forsete – og kjøre mot flyplassen utenfor København. Derfor altså: Baksetet av en Volkswagen New Beetle. Har du ikke prøvd et slikt baksete, enn si: sovet i ett, er det kanskje vanskelig å forestille seg komfortnivået. La meg kalle det lavt. Den nye bobla er en på alle måter vakker bil, men praktisk overnattingssted, det er den så avgjort ikke. Så langt derifra.







Og jeg tenkte, da jeg lå der, da tenkte jeg: Er jeg nå kommet dit at jeg må erkjenne, virkelig ta innover meg, at jeg er blitt for gammel til slikt? Til å ligge krokføttet i baksetet av en bil, til å klemme for mange ting inn i kalenderen, til å tyne egen livskraft, bare fordi det var noe jeg på død og liv ville?

Godt mulig, konstaterte jeg. Det er godt mulig at 39 skulle vise seg å være akkurat dette veiskillet, dette før og etter i sanden, i alderen, i livet. Men jeg lå nå engang der. Sove måtte jeg, jeg hadde et fly å rekke; det gikk om noen timer. I enden av flyreisen? Jobb i Oslo, før lanseringsfest for min egen novellesamling, også det i Oslo.



Men vent litt. Hvorfor lå jeg der i det hele tatt? Hvorfor ligger det et 39 år gammelt menneske i utkanten av et jorde som for anledningen er forvandlet til parkeringsplass for festivalgjengere? Hvorfor ligger dette mennesket der og putter ørepropper i ørene og drar skinnjakka si over seg som om den var et teppe og forbanner både tyske og meksikanske bilkonstruktører langt pokker i vold?

Jo, kjære leser, det hadde seg slik at inne på den største scenen på Heartland-festivalen, på dette årets festival, da hadde de klart å overbevise en helt spesiell artist om å opptre. De hadde overtalt ham, eller lokket ham – og fått det til, og han hadde stått der, i den sydfynske sommerkvelden. Jo, han hadde faktisk møtt opp, og stilt opp rigget sitt, før han dundrende sendte basstøtene ut i sommerkvelden som var de levende beist som gikk målrettet etter publikums brystkasser.

Hvem?

Fatboy Slim.

Jo. Den Fatboy Slim. The real Fatboy Slim. Norman Quentin Cook fra Bromley, Kent.


 
Og man kan da vel for pokker orke en sammenkrøket natt uten timer nok, dersom det er Fatboy Slim som entrer scenen, ja som entrer dansk jord for første gang på evigheter? Slik hadde jeg resonnert, slik hadde jeg redet, og nå lå jeg her. Jeg hadde sådd, og dette var høsten. Den så ut som baksetet av en gammel boble fra det hersens år 2000. Og jeg følte meg som var jeg forvandlet til en søtti år gammel mann som gjorde noe han ikke hadde gjort på mange år, og som han – når sant skal være sagt – trodde han var ferdig med. Eller rettere: Som jeg, i selvsamme sekund, forsto at jeg var ferdig med. Å presse for mye inn. Å være delvis til stede i det meste fordi alt står i kø. Livslærdom: Skal du på konsert, skal du på konsert. Du skal ikke allerede være mentalt om bord på et fly, du skal ikke allerede være i gang med morgendagens gjøremål.
 
Men var konserten bra, da?



Jeg tenkte på det der jeg sto og knasket vegansk, bæredyktig sjokolade i presseteltet mens jeg lot som om min tilstedeværelse var like legit som de utskremte reporterne og fotografene fra store, danske medier. (Hvorfor jeg hadde fått presseakkreditering? Du leser det nå.) Jeg tenkte: Tenk om det blir noe verre søl, da, der oppe på scenen? Tenk om det blir en slags Tilbake til 90-tallet, men ikke på den kule måten. På Rednex- og Cotton Eye Joe-måten. På Scatman Joe-måten. O skrekk, o gru.

Konsertstart var pinlig nøyaktig 23.15. Han tok seg pent med tid, engelskmannen. Lot de andre bandene – hei The Cardigans! – varme publiken for seg. Så kom strobelysene. Så kom de smått psykedeliske smileyene, med ikke akkurat vage hentydninger til ecstasy og rave og gud bedre det. Så stimlet folk sammen der i den sydfynske sommernatta. Jeg også. Malplassert. Pinlig edru (jeg skulle både kjøre og fly!), med en følelse av å være alene midt i mengden. Det var jeg jo, for så vidt også. Jeg kjente ingen rundt meg. Ikke en kjeft.

Men jeg kjente lyden.






Med det samme det dundret i bassen så gresset skvatt, var jeg hjemme. Jeg var i Fatboy Slims mirakuløse teft for gode samples og bassganger så dype som Marianer-gropen. Jeg var på nittitallet og i totusenogtjuetre på én og samme gang.

Og var det bra? Det var jævlig bra, var det. Det var dundrende bra. I starten. Og jeg vet ikke om det var meg (og alderen og ansvaret og ansvarligheten og anstendigheten og morgendagen) eller om det rent faktisk handlet om Fatboy Slims repertoar, men ganske snart, etter en cirka tjue minutter tenkte jeg tanken, det vil si den dukket opp: Nå har du avslørt oppskriften. Nå har vi hørt det.

Nå hadde vi hørt Rockafeller Skank, vi hadde hørt Praise You og Ya Mama, vi hadde hørt Eat Sleep Rave Repeat, og vi hadde hørt Right Here, Right Now og Weapon of Choice.

Problemet var bare dette: Alle sangene lignet hverandre!

Som om den godeste, nydeligste Fatboy Slim ikke stolte nok på sangenes opprinnelige form til å la dem seile mot publikum som de skattene de er, men hadde sett seg nødt til – i en alder av 60 år – å kjøre alle sammen inn i den samme, moderne EDM-maskinen han i tid var langt, langt forut for (og hvis artister han med sin unike, upolerte stil går langt utenpå på alle måter).





 
Det var med andre ord en litt tør jeg kalle det desillusjonert? mann på 39 år som krøp sammen i baksetet på nevnte bil den natta. For var det verdt den allerede inntrufne søvnløsheten? Var det verdt ofringen av nattesøvn og uthvilthet før Norges-flytur og alt som ventet? Vel. Nei, det var ikke det. Men så allikevel. I glimt. Hadde det ikke vært øyeblikk av intens indre jubel? Av et stort smil fra innerst, nederst i sjelen, som presset seg fram og opp der jeg sto omgitt av fremmede på en gressplen i mitt utlendighetens Danmark? Hadde det ikke vært udelt sjarme å spore i den halvgamle mannen som sto og sjokket fram og tilbake på scenen og som helt tydelig storkoste seg? Å joda. I glimt.
 
Og der jo som kjent der lykken bor.



  Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Høsten er over oss. Få det beste ut av den!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

«Vi» (2/2023)

 

«Alt er ein overgang, sa reven, han vart flådd.»

Norsk munnhell. Åpningssitat i Vi (2023)

 

Å joda, jeg har skrevet en ny bok! Og det er ikke hele historien: Den er dæven søkke meg skrevet på … nynorsk!

Allerede her vender det seg i noen av dere, i sjokk og vantro, for hva er det han sier, han derre gærningen som har flytta utenlands, og som har holdt seg der noen år nå, vi regner etter, det er visst både fem og ti og femten år, herregud, har vi blitt så gamle! har det virkelig gått så mange år! og ja jøss, årene fosser fram, de fosser og fosser, og hva er det han sier? Har han grepet det sidemålssverdet fatt og fektet seg gjennom den nynorske jungelen? Har han herjet med a-endingar og kløyvd infinitiv og det som verre er?
 
Ja, jeg har faktisk det. Eller skulle jeg si: det har eg faktisk!

Det er to momenter jeg har lyst til å si noe om her nå, og ordene stokker seg nesten for meg, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Men la meg ikke foregripe det som siden kommer, jeg blir nødt til å fortelle om selve boka først:

Den heter – og her vil enkelte kanskje humre litt i skjegget eller i skjørtekantene – den heter «Vi». Å joda! Enda et personlig pronomen! Det begynner å bli tretten år siden jeg debuterte som forfatter med «Du» – og hvis du trodde jeg hadde gjort meg av med personlig pronomen med den, må du med andre ord tro om igjen.

«Vi» er en novellesamling, som det heter på offisielt. Eller en samling fortellinger, som jeg kaller dem. Hvorfor ikke klinke til og kalle dem noveller? Vel. I min verden er noveller formfullendte sataner med start, midte og avslutning, der formforventningene gjerne innstiller meg som leser allerede fra start. Så ikke med dette forlokkende ordet «fortellinger». En fortelling kan være hva som helst. Den er åpen. Det er historien du overhører mens du står og venter på t-banen en altfor tidlig morgen, det er det brå risset du får opp i sinnet når noen forteller deg noe på telefon, «nå skal du høre», «og så sa hun …», det er disse små bindestrekene oss mennesker imellom, de som binder oss sammen, og jeg sier «små», men det er ikke til forkleinelse for lengden, små ting kan romme mye, ja, noen ganger kan små ting romme mer enn større, men det jeg mener er: det skal ikke så mye til, et lite skjelett til en historie, et par tre kjennemerker, så å si, et riss av en leilighet, en kvinneskikkelse, en halvsagt setning – og så skjer det magiske: historien flytter inn i oss som hører eller leser den, og vi fyller ut de hullene vi umerkelig får plass til å fylle ut, det skjer ikke bevisst, det skjer av seg selv, det er magi, på et vis, jo – så sterkt: det er magisk, bare tenk deg det: Hver gang noen beskriver noe som tilsynelatende høres tilforlatelig ut, overtar du det – og gjør det til ditt. For eksempel en setning som: «Kvar morgon når sola står opp, ser ho opp mot huset på bakketoppen i aust.»
 
Det er ingenting spesielt ved den setningen. Men du har allerede et bilde av denne kvinnen, denne kvinnen du aldri har hørt om før, som altså hver eneste morgen, idet sola står opp, kikker opp mot et hus som ligger på bakketoppen. Du vet, uten å vite det, allerede hvordan huset ser ut, du er allerede i gang med å forestille deg hva hun skal, denne kvinne, om hun har et nøkkelknippe i hånden, om hun er rastløs, ute i dårlig tid, eller god tid, om det er varmt eller kaldt, om frostrøyken står ut av munnen hennes eller om sommerkjolen strammer over korsryggen, og huset, du ser huset, du ser den lille pipa over de laftede tømmerstokkene – eller du ser det digre glasspartiet som solstrålene speiler seg i, før de sendes i kvinnens retning, der hun står og altså kikker opp mot huset.
 
Nå mener jeg ikke å snakke på dine vegne, for jeg vet ikke om det er sånn med deg. Men det er sånn for meg. Og heri ligger fortellingens kraft. I med-diktningen, i innlevelsen, i det faktum at vi trenger veldig lite, før vi fyller på med et helt liv, vårt eget, før det vi hører blir farget av den vi er og alt vi har opplevd, slik at dette bildet, av kvinnen og huset, det står tindrende klart for oss, om enn vi aldri tidligere har hørt om det. Derfor fortelling. Fordi de er åpne. Alt kan skje. Det er plass og det er tid, du kan flytte inn i den, eller snarere: la den ta bolig i deg, der du sitter eller står eller går og leser eller hører den, og siden bærer du den med deg, og lar også den farge det du siden ser.
 
Ok. La meg ta det ned et hakk fra det høystemte. «Vi» er altså en samling fortellinger. Elleve i tallet. Jeg skal ikke uttale meg om hva de handler om, annet enn å si at de handler om like mange konstellasjoner. Like mange «vi». Hva er et vi? Vel, hva kan det ikke være? Hva er det som ikke kan rommes i et «vi»? Boka er en ganske liten sak. 132 sider. I et format redaktøren min kalte «fint og hendig». Det er en sånn bok som kan gli ned i en frakkelomme, en veske, en arbeidsbukse, en shorts, en ryggsekk, uten at den tynger noe ned, men ligger der som en mulighet. Slik er det lov å tenke på det!

 
 

Men altså. To kjensgjerninger ved den nye boka. For det første sendte jeg manuset inn anonymt. Jo. Jeg leste meg opp på hvordan man gjør et uskyldig Word-dokument så anonymt, så rensket for personlig informasjon som overhodet mulig – jeg dobbeltsjekket og trippelsjekket at det ikke lå igjen digitale spor som kunne peke i undertegnedes retning – og så lagde jeg meg et pseudonym, og opprettet en mailadresse i dette pseudonymets navn.
 
Jeg kalte meg Anna. Og Anna, vel, hun var en litt underlig skrue. Hun skrev alt med små bokstaver, alt med unntak av navnet på den hun skrev til – til og med sitt eget navn skrev hun med liten forbokstav, og hun skrev på klingende nynorsk – og hun skrev det som det var, hun skrev: «jeg har ikke så lyst til å si noe særlig annet om meg selv enn at jeg heter anna, bor på vestlandet og er 28 år». Avsenderadresse? mailentilhoanna@(...).com
 
Hvorfor jeg gjorde det? Jeg tror jeg gjorde det fordi jeg hadde behov for å la tekstene få lov til å leve sitt helt eget liv, stå på helt egne bein, idet jeg sendte dem fra meg. Det var en slags test, kanskje, på om de hadde livets rett. I vår tid der så mye handler om å fronte det vi gjør hele tiden, ha navn på alt, gjøre noe ut av oss selv, jeg holdt på å si: der sosiale medier har gjort noe med oss, gradvis og uten at vi skjønner det, slik at det blir vanskeligere og vanskeligere – slik tenker jeg meg det iallfall – å holde en slags sinnets sti ren, fri for forstyrrelser, fri for selviscenesettelse, slik at det vi gjør – uansett om vi er rørlegger eller husbygger (jeg følger en svensk husbygger på Instagram og vedkommende er like heftig på sosiale medier som han er til å bygge takskjegg, for å si det slik) eller om vi er journalister eller sykepleiere – det får så fort, så rasende fort klebet noe av dette selviscenesettelsesgreiene på seg. Kanskje er det å overtenke det, vil du innvende, så la meg heller enn å snakke på vegne av mange, snakke på vegne av meg selv: Jeg kan bli sliten av det. Jeg kan miste litt peppen av det. Bli forstyrret. Som en som kommenterte vinterbadere for en tid siden sa: Det går an å ta et vinterbad uten at du forteller om det på SnapChat.
 
Og en tekst, det å ha skrevet en fortelling, et stykke fiksjon, det særpreger seg ved å være forunderlig løsrevet fra den som har skrevet det. Slik er det iallfall for meg. Ofte når jeg har skrevet noe, og leser det si dagen etter eller dagen etter der igjen, da kan jeg ikke huske å ha skrevet det, da er det som å lese en fremmeds skrift, uansett om det føles merkelig kjent, merkelig fortrolig.
 
Derfor altså: Å sende inn manuset til boka anonymt var både en slags test (klarer teksten å holde seg oppreist?) og en slags … jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det helt presist: en måte å ta teksten alvorlig på. Også for meg, som vitterlig har skrevet den. For idet sekund jeg er ferdig med en tekst, så er den strengt tatt ikke min lenger. Da overgår den til et helt annet slags farvann, et ukjent farvann befolket av andre skip og skapninger, der alt kan skje, der teksten forstås på andre premisser enn mine, og det er slik det skal være. Det er en del av magien ved bøker. Kall det delt eierskap, kall det hva du vil. Men når en bok åpnes, tilhører den ikke lenger forfatteren, men i vel så stor grad leseren. Kanskje i enda større grad.

 






Den andre kjensgjerningen er at boka er skrevet på nynorsk. Jo. Rubbel og bit. Hver eneste setning er skrevet på et høyst tilvalgt sidefag, for å si det slik. Det er ingen som har presset meg, det er ingen som har tvunget meg, det er helt frivillig, men hvorfor i huleste? Hvorfor i heiteste huleste?
 
Det korteste svaret er: Kvifor ikkje?
 
Det litt lengre, mer ærlige svaret er mer sammensatt. For det første liker jeg nynorsk. Jeg er nok preget av å ha studert på Vestlandet i et knippe viktige år, det er så, men å lese nynorsk – la meg ta et nesten tilfeldig eksempel: «Syngja» av Lars Aamund Vaage – det er noe av det fineste jeg vet om. Det klinger så vakkert. Setningene og ordene blir ladd med noe mer enn det som står der, som om de nærmest låner noe av tidens måte. Jo, slik forestiller jeg meg det. At i nynorsken kommer du bittelitt tettere på selveste tidens gang. Og det er ingen liten størrelse å nærme seg.
 
Her i Danmark er nynorsk enda lenger nede på rangstigen enn norsk bokmål. Det er forståelig, for det er vanskelig nok for dansker å i det hele tatt omstille ørene til bokmål. Kom du ikke drassende med «pæler» og «bikkjer» når du kan si «gummistøvler» og «hunder» for å si det slik! Da vil du dansk motstand finne.

Men det er ikke bare i Danmark motstanden mot nynorsk er til å ta og føle på. Jeg tør vedde på at om du som leser dette gikk på norsk skole i oppveksten, da har du forvoldt skade på et helt bestemt bokomslag i løpet av årene du gikk der. Omslaget er gult, boka skrevet av Alf Hellevik (1909-2001) – og du kjenner den som Spynorsk Mordliste. Du har selv stått for tittelen, på et vis. Egentlig heter den selvfølgelig Nynorsk ordliste – og er selveste standardverket innen nynorsknormeringen i Norge. På Wikipedia påstår de at den ofte i all enkelhet kalles en «Hellevik», men det er selvfølgelig bare vås: Den kalles Spynorsk Mordliste. Og det er du og jeg som har gitt den navnet, i en eller annen norsktime for hundre tusen år siden, idet vi klorte inn, med blyant, passer eller kulepenn, prefiksene «Spy-» og «M-» for å si akkurat hva vi mente om dette groteske, påtvungne språk nummer to som vi skulle bale med.
 
Nå er det jo ikke slik at det er Helleviks gule ordliste som kan klandres for nynorskvegringen, men det faktum at i norsk skole så er det slik at begge offisielle norske språk skal representeres, enten som hovedmål eller sidemål, og for manges vedkommende er det nynorskens skjebne å figurere som sistnevnte. Og å! for en motstand! Helt siden det ble besluttet i 1885(!) at norske skoleelever skulle kunne begge språk, har kritikerne brukt sin røst høyt og tydelig, og ment at nynorskpuggingen stjal verdifull tid og kraft fra konsentrasjonen til elevene. Den andre steile fronten har like lenge stått på barrikadene for å ta vare på landsmålet, det nynorske, i møtet med det danske. Et tredje ståsted, som jeg tilslutter meg – inntil videre i teorien, men fra og med 2023 altså også i praksis – er at det bor rikdom i det faktum at vi har to språk i dette lille landet vårt. Det bor skjønnhet og fylde og historie i begge språkene. Og det ville være synd å kaste det ene på båten, for da kastet vi så mye av oss selv med.

 


 

I arbeidet med «Vi» har jeg derfor hatt enorm glede av Alf Helleviks utrettelige innsats for å ta vare på nynorsken – ja, jeg vil nesten si at jeg har kommet til å angre på tittelendringen mitt yngre jeg bidro til en gang på nittitallet. Derfor: Takk til Hellevik. Og takk til Universitetet i Bergen og Språkrådets eminente Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Eg hadde ikkje klart det på anna vis.
 
Men språkpolitikk? Er det virkelig derfor jeg har skrevet på nynorsk? Neida, det er jo ikke det. Du har sikkert hørt om den danske regissøren Lars von Trier? Jeg tar det nesten for gitt at folk har det, men selv her i Danmark er det faktisk en bråte mennesker som ikke har det, derfor spørsmålet. Han er personen som står bak filmer som «Dancer in the dark», «Dogville», «Antichrist» og den sagnomsuste tv-serien «Riget» - om den (over)naturlige dramatikken på Rigshospitalet i København. (I seriens opprinnelige to sesonger tegner Ernst-Hugo Alfred Järegård i rollen som svensk overlege og nevrokirurg det absolutt mest hysterisk morsomme bildet av nordisk nabolandspatriotisme jeg noen gang har sett! «Danskjävlar!».)
 
For nøyaktig tjue år siden slapp von Trier en ny film, sammen med en annen dansk størrelse. Jørgen Leth. Om du er sykkelinteressert og har en hang til Tour de France, kjenner du kanskje til ham, ivrig sykkelkommentator som han var/er. I Danmark er han dessuten kjent som dikter og filmskaper, og han har virkelig laget noen jævlig bra filmer. Men altså: Året er 2003. Saken er denne: Lars von Trier har invitert Jørgen Leth, denne lettere feterte regissørstjernen, inn i sitt lumre kammer av galskap. Som dansk films rebell nummer én har von Trier pønsket ut en måte å vippe Jørgen Leth av pinnen: Han har designet det han kaller fem benspænd – altså fem forhindringer – som han, med utsøkt presisjon og ikke uten betydelig, fnisende skadefryd, porsjonerer ut overfor Leth. Leth skal lage fem nyinnspillinger av sin egen berømte film Det perfekte menneske fra 1967. For hver nye innspilling, et benspenn. En helt egen spilleregel, som Leth må overholde, hvis han skal få forsøket godkjent av splitter pine gale von Trier. De fem benspænd – som resultatet heter – er en fantastisk god film som sier veldig mye om hva motstand betyr for kreativiteten. Et av benspennene er at Jørgen Leth som hater tegnefilm med hud og hår og sjel og kropp, skal lage nettopp en tegnefilm. Motstand. Uvilje. Restriksjoner. Fantastisk.

 



 

Og for å komme til poenget: Å skrive på nynorsk var for meg å spenne bein på meg selv. Det var en utfordring, en lek. Kunne jeg klare det? Var det mulig? Hva ville det bety for fortellingene når jeg frarøvet meg selv muligheten til å skrive dem på mitt eget, flytende, jeg tør nesten si intime bokmål?
 
Jeg er den siste som skal si noe om resultatet. Men jeg hadde lyst til å si noe om hvorfor. For hvis skriving blir for alvorlig, hvis litteratur bare blir alvor, hvis leken forsvinner og bare selviscenesettelsen og markedsmekanikken blir det viktige, da kunne jeg like gjerne latt være å skrive. Hvis du nå tenker at det får da være grenser for tøys & tull, vil jeg komme trekkende med nok en danske, som du nok har hørt om, uten å vite at det var ham du kjente: Piet Hein. Vet du hva han sa? Nemlig: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»
 
Det er med andre ord en slags alvorlig lek som har gjort at dette:

«Hun bor i utlandet nå. Er hjemme på sommerferie. Hun er en vakker kvinne. Man kan ikke si at alderen har skremt henne. Snarere bærer hun den med en verdighet og en varme som ligger hennes medsøstre fra vår generasjon tung for brystet. De fleste av dem har noe forjaget over seg. Noe rastløst. En alder som plutselig er kastet over dem. Som om de først nå har skjønt at løpet på mange måter er kjørt. Hun skjønte det for lenge siden, og siden har hun foredlet det hun fikk, eller skulle jeg si det hun valgte. 
Jeg ser meg om etter mannen hennes. Han må være her et eller annet sted. Må ha blitt med til byen, hatt sine egne ærender, i periferien av hennes. Joda. Jeg kan se ham borte ved hellene inn mot parken, nei, der er han, borte ved kampesteinene, de hvite steinene som ser ut som de er dumpet ned i landskapet for å ligge der alltid. Han står ved siden av sønnen deres. Han har ikke mye hår igjen. Det legger jeg merke til. Det lyse, lyse håret hans, nesten hvitt pleide det å være, danner en krans over bakhodet hans, enkelte fjon over midten av skallen. Han bærer alderen annerledes. Som om han har den i hælene.»
 
i den nye boka er blitt til dette:
 
«Ho bur i utlandet no. Er heime på sommarferie. Ho er ei vakker kvinne. Ein kan ikkje seia at alderen har skremt henne. Snarare ber ho han med ei verdigheit og ein varme som ligg hennar medsystrer frå generasjonen vår tungt for brystet. Dei fleste av dei har noko forjaga over seg. Noko rastlaust. Ein alder som plutseleg er kasta over dei. Som om dei fyrst no har skjønt at løpet på mange måtar er køyrd. Ho skjønte det for lenge sidan, og sidan har ho foredla det ho fekk, eller skulle eg seie det ho valde.
Eg ser meg om etter mannen hennar. Han må då vere her ein stad. Må ha følgd med til byen, hatt sine eigne ærend, i periferien av hennar. Joda. Eg kan sjå han borte ved hella inn mot parken, nei, der er han, borte ved kampesteinane, dei kvite steinane som ser ut som dei er dumpa ned i landskapet for å ligge der alltid. Han står ved sida av sonen deira. Han har ikkje mykje hår igjen. Det legg eg merke til. Det lyse, lyse håret hans, nesten kvitt pleidde det å vere, dannar ein krans over bakhovudet hans, enkelte fjon over midten av skallen. Han ber alderen annleis. Som om han har han i hælane.»

 



 

Og jo – det var en tredje ting. Jeg har holdt helt kjeft om boka inntil nå. Jeg har ikke dryppet så mye som et kvekk om at jeg holdt på å skrive den, jeg har ikke sagt noe om at jeg skrev den ferdig, jeg har ikke nevnt at jeg sendte den inn – eller at den skulle komme. Ikke til noen. Ikke familien, ikke venner. Ingen. Kall det et benspænd til. Eller kall det hva det var: Et forsøk på å la fortellingene få bli til helt uforstyrret.
 
Resultatet foreligger altså nå. Der du pleier å kjøpe bøker. På et nynorsk som språkvaskeren så seg nødt til å kommentere – tørt, forestiller jeg meg, knusktørt: «det er jo ikkje akkurat normert nynorsk dette her»!
 


  Og med det var nyhetsbrevet slutt! Det spirer og gror utenfor. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!