Ferskt kjøtt, folkens!

Ok: Jeg leser fortsatt bøker som en narkoman, men tida strekker liksom ikke til når det gjelder å skrive om skudda i ettertid. Her kommer litt om noen av dem. Men først, en oversikt over de ulike vurderingene ei bok kan få:



Og vi er i gang:

Hva jenter kan skrive om i dag
På vaskeseddelen til Ellisiv Lindkvists debutbok står det en rekke spørsmål. De er retoriske og skal selvsagt få deg til å kjøpe boka. Det skal tittelen også, det har forfatteren sjøl sagt i et intervju med Dagbladet Magasinet. Den skal være pirrende, all den tid forfatteren er kvinne, skriver i jeg-form og kaller boka for «Alt jeg skriver er sant». Det er selvfølgelig noe sabla sprøyt. Et av spørsmålene som står bakpå boka, lyder: "Hva kan jenter av i dag skrive om?". Det er, tør jeg påstå, et idiotisk spørsmål. Et begrensende, ødeleggende spørsmål. For Lindkvists 70 korttekster står utmerket godt på egenhånd, de hadde ikke trengt dette meningsløse lokkespørsmålet. Ålreit. Til innholdet. Søtti korttekster med en nokså entydig jeg-person, og det handler om sex, tabuer, skam, humor og dårlig samvittighet (slik jeg forstår det, fordi man er kvinne/jente og føler seg dårlig fordi man ikke er gutt/mann fordi samfunnet fortsatt er pil råttent på grunn av guttene/mennene og deres vedvarende dårlige behandling av jentene/kvinnene). Den som påstår den sier noe om hva en «jente av i dag» kan skrive om, har et relativt snevert syn på innover- og utovertiss. Å begrense litteraturen til et spørsmål om kjønn er trist. At Lindkvist ser ut til å gå god for det (man må anta at hun har godkjent omslaget), synes jeg er tristere. Det er som om boka ønsker å si at kvinnene er de nye mennene. Hvor langt hadde ikke latteren strukket seg om en mannsperson sendte en bok inn til et forlag, fikk den antatt og utgitt med følgende vaskeseddel: "Hva kan en gutt av i dag skrive om?"? Blir det mindre patetisk at der en kvinne som gir ut en slik bok? Nei.



Godt, men fikst
I bokhylla mi står samtlige av Johan Harstads tidligere bøker. Fra de første korttekstene via novellene til romanen. Nå har de fått selskap av «Hässelby» - boka om den voksne Albert Åberg. Og hva skal jeg si? Det er en svir å lese Harstad. Han skriver djevelsk godt. Men i denne romanen blir det rett og slett for godt, for flinkt, for villet. Som de fleste sikkert har lest (på andre blogger som pusher bøker på forbipasserende), dreier deg som et relativt dystert liv for Albert, selv om det finnes (betydelige) lyspunkter underveis. Problemet med boka, sånn jeg ser det, er at hele greia med Albert Åberg framstår som en gimmick, som noe kult. Som noe kult som kommer utenfra, og ikke av indre nødvendighet. Det kunne vært hvem som helst, men det måtte ikke være Albert Åberg. Likevel er jeg nødt til å anbefale boka på mer en lunkvarme: Den er åndssvakt (nesten for) godt skrevet.



Vente på ikkeno'
Jeg husker ikke hvordan jeg snublet over Øystein Stenes «Ventemesteren», men det gjorde jeg altså. Det er historien om Even Huuk (et artig ordspill på «evenukk»), som flytter inn i leiligheten til sin døde bestemor. Der bestemmer han seg for å vie livet sitt til å vente. Vente for ventingens skyld. Ventingen hans har intet formål, annet enn det å vente. Og la meg si det med en gang: Det blir ufattelig kjedelig etter hvert. Dessverre er også språket ganske kjedelig (som Erlend Loe på en dag med klisterføre og sportsankerhumor). Ideen bak boka er kanskje ålreit, om enn noe tenkt, men den er bare så altfor stringent lagt ned gjennom boka til at det noen gang blir interessant. Jeg lo enkelte ganger underveis, det må sies (jeg har da dårlig humor), og noen passasjer er gode, men som helhet - og som litteratur betraktet - oppleves boka som unødvendig, tidkrevende og uviktig. Vent heller til du finner noe bedre.



Konstruert inderlighet
Du har rett: Trude Marsteins «Konstruksjon og inderlighet» er ingen skjønnlitterær bok. Det er en essaysamling som diskuterer hva som gjør god litteratur god. Det vil si: Det er en essaysamling som tar for seg hva Trude Marstein mener gjør god litteratur til god litteratur. Og den er utmerket. Om enn spesiell, i og med at den er så subjektiv. Marstein skriver allerede i forordet at «Jeg er klar over at jeg har en snever litteratursmak; det er relativt få bøker jeg syns er virkelig gode». Der er lista lagt. For de som har lest for eksempel «Gjøre godt» av samme forfatter, bør dette ikke virke avskrekkende, men kanskje besnærende. For hun vet hva hun snakker om, og formulerer det til tider uhyre presist. Essayene er gode, stramme og hele veien går de rett på sak, her finnes intet utenomsnakk eller tomgangspreik. Bør leses av alle som liker å lese gode bøker. Og av alle som våger å utfordre det sementerte synet på for eksempel Johan Borgens noveller.



Sjeldent vakker
Forlagsredaktør Geir Gulliksens roman «Våkner om natten og vil noe annet» er en av de beste bøkene jeg har lest på lang tid. Jeg plukket den med meg på måfå (etter å ha lest et av essayene hans i undervisningen her i Bø) - og leste den på rappen. Den handler om en forlagsredaktør som våkner til i livet sitt og foretar en aldri så liten tabularasa med sin egen selvforståelse. Språket er nøkternt, oppfinnsomt og veldig, veldig presist. Karakterene trer ubesværet fram, og historien og historien om hvordan fortelle historien, er nesten mesterlig. Det er nesten ingen ting i verden som gjør meg så lykkelig som å bla opp i en bok og få bakoversveis. Å føle at man kommer hjem, som det forslitte uttrykket sier. Men gjør deg sjøl en tjeneste, spesielt om du har lest mye dårlig vræl i det siste. Få kloa i denne lille skatten!

Exit Castro

Les om avgangen her. Eller om du vil vite mer, sjekk dette eller dette.

Eller les Castros avskjedstale her. I sin helhet.

Four, three, two, one

Eh, ja, hva skal jeg si? Et forsøk på å bryte ned mitt eget ubehag?

Fuck deg! Det var det første han sa til meg, de aller første ordene. Ja, gjerne, tenkte jeg, fuck meg når som helst, pul meg om morgenen, knull meg til lunsj, fuck meg til middag og slikk meg til kvelds. Knull meg i dusjen så forhenget revner, pul meg til jeg ser stjerner. Stikk fingeren din inn og ut, ut og inn, rundt i ring, pul meg, slikk meg, spis meg, kyss meg. Gjør absolutt alt du har lyst til. Fuck you, svarte jeg.

Hjem til deg eller meg? Det var det andre han spørsmålet han kom med. Jeg vil ha deg her, tenkte jeg, her på gulvet, i støvet, på parketten i samfunnshuset, i søppeldunken etter filmen, opptil husveggen, i kassa på IRMA, jeg vil knulles sanseløs på Cubus, du skal be om nåde på Floriss, jeg skal kjøpe røsslyng og bruke det som pisk. Det er klart vi skal til deg, sa jeg.

Hva har du lyst på til middag? Det var det tredje han sa til meg, han trodde vi kjente hverandre bedre, kalte meg jenta si. Jeg tenkte, jeg har lyst på deg. Jeg skal sprette olabuksa di på kjøkkenbordet, vrenge den utover blomsterbedet, sklitakle deg på madrassen, og når bestemora di har bursdag, når tanta di blir førr, skal vi pule på gavebordet, vi skal velte det, velte oss. Hva med ris, svarte jeg.

Hva tenker du på? Det var det fjerde han spurte om, det burde han ikke ha sagt. Jeg hadde testiklene hans i handa, de beveget seg automatisk. Opp og ned, de strammet seg. Jeg tenkte, nå skal jeg suge deg, jeg skal suge tankene dine ut av deg, ut gjennom pikken din, jeg gir meg ikke før du spruter i taket, jeg gir meg ikke før ansiktet mitt er klissent, da setter jeg meg skrevs over deg, over ansiktet ditt, jeg skal skygge for sola di, drepe månelyset. Du skal ikke få se stearinlyset, du skal få smake det. Ingenting, sa jeg.