Farvel, fru Lessing

Jeg var midt i Belgia da jeg hørte om det, ikke langt fra EU-strøket i Brussel. En melding tikket inn hjemmefra. Har du hørt at Doris Lessing er død? Da jeg leste setningen, var den som fiksjon. Som et sug. Et øyeblikkelig stikk av sorg. Doris Lessing. Jeg var tilbake i leiligheten hennes i West Hampstead i London. I støvet fra kattene, blant bokstablene, prydbøkene om store malere, bunker med korrespondanse på små tebord overalt. Og den gamle, fine dama midt i rommet.

Det er allerede fem år siden jeg intervjuet henne for Dagbladet. Tiden går i sirkler, ville hun kanskje ha sagt, nå var hun i livet mitt igjen, der jeg vadet rundt i språkforvirrede Belgia. På kontinentet. Jeg husket to ting hun sa. Spesielt én ting, for å være mer presis. Hun sa noe om foranring. Om det å endre seg som menneske. At det ikke kan skje, uansett påvirkning, før det gjeldende mennesket er klar for å forandre seg. Og at det kan være en bok du har lest før som plutselig gjør noe med deg. Noe annet enn den første gangen du leste den. Å møte et menneske på gata. Synet av akkurat dette mennesket akkurat nå, forandrer deg kort sagt. Et fornemmelse av tid? Kanskje er det akkurat slik det føles, som at i et veldig kort sekund, like kort som et blunk med øyet, så fosser og suser tiden gjennom deg. Og at du er midt i den. Midt i tiden. Midt i livet.

Jeg skrev om intervjuet her på bloggen. Senere, faktisk ganske lenge etterpå, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å legge ut selve intervjuet. Det var bare en slags fortekst jeg hadde lagt ut. Som om den var nok? For meg, iallfall. For det var så fint å møte henne. Det er noe man sier, selvfølgelig, til enhver man møter, av ren og skjær høflighet som regel, andre, få, ganger sier man det fordi man virkelig mener det. Og med Doris Lessing var det sånn. Hun var et fint menneske.

Og nå er hun død. Hun er vekk. Hun har femtifem bøker som overlever seg. En datter. Sønnen døde visst for tre uker siden, sønnen som bodde hjemme hos henne til det siste. Jeg vet ikke noe om ham, jeg husker ham bare som en vag skikkelse borte på kjøkkenet hennes i andre etasje, før den siste trappa opp til stua. På reposet, så å si, lå kjøkkenet. Der satt han, sønnen hennes, og hun veklset noen stille gloser med ham da hun forsvant ut for å lage te til meg og fotografen fra Dagbladet. Han døde, og nå var hun død, ikke mange ukene etterpå. Det er jo lov å tenke sitt. Mor hadde kanskje endelig gjort nok. Levd nok. Opplevd nok?

Det andre jeg husker hun sa, var noe hun fortalte at faren hennes pleide å si. At du skal ikke stå på det samme stedet i mer enn ti minutter, for det forsvinner. Alt forsvinner. Både det gode og det dårlige. Alt er i forandring, og det gjelder om å ikke stivne. Det gjør inntrykk på en tjuefireåring å høre det fra en åttiåtteåring! Det varsler om at livet kan være langt, selv om man blir eldre. At det ikke stanser, men fortsetter.

Jeg skulle til å skrive at jeg skal prøve å huske disse to tingene hun sa. Men det er ikke nødvendig. Fra tid til annen er jeg der, plutselig, overfor henne, hun litt framoverlent for å høre spørsmålene jeg roper ut, jeg litt framoverlent for å få med meg hvert komma hun sier. Teen som blir kald i den tynne porselenskoppen, nesa som er tett på grunn av kattene hennes. Stillheten i huset og kraften i stemmen hennes.

Hvil i fred, Doris Lessing. Det var en ære og en glede å møte deg.

***

HER ER INTERVJUET OG  INTRODUKSJONEN I SIN HELHET: 


Så var det gått noen timer og jeg hang der i lufta. Kabinpersonalet gikk att og fram i den smale midtgangen, de trillet matvogna sakte fra snuta og bakover i kabinen, og jeg gløttet opp på den lille nedsenkede skjermen over seteryggen foran meg: Ground Speed, sto det, 711 kilometer i timen, vi raste av gårde over skylaget i over syv hundre kilometer i timen, Altitude, sto det, vi var nesten elleve tusen meter over landjorda. Der hang vi, der hang jeg. Og naboparet var enten amerikanere eller australiere, de hadde en lommeparlør som guidet dem gjennom El Pais, den spanske avisa som hadde et så strålende godt rykte, tydeligvis også i USA eller Australia, og vi fikk servert maten vår, hvert vårt mikromåltid, de var vegetarianere, jeg fikk kylling og cheddarost, og vi spøkte oss gjennom måltidet. Se på all emballasjen, sa vi, humret vi, det er jo mer emballasje enn innhold, og vi holdt all plasten opp mot hverandre, vi forbrødret der vi satt, en ufarlig flypassiar der oppe over skyene, og på den lille skjermen over meg dukket det opp et kart, ruta lå stiplet over et Nord-Europa i mørke nyanser av blått og grønt og brunoransje for fjellområdene, og vi var nesten halvveis, det var under en time igjen til vi kom til å ta bakken i London, på Heathrow Terminal 5, og jeg lurte på om British Airways fremdeles hadde den standarden at man kunne be om en liten flaske champagne til maten, det hadde de hatt året i forveien, da jeg dro til England for å intervju en norsk forfatter og seinere havnet på en bunnsolid irsk pub midt i West End sammen med forfatteren og hans usedvanlig intelligente kone, vi hadde skålt i brun whiskey og øl; og den gangen hadde jeg til min store forbløffelse fått servert champagne på flyet. Og nå så jeg på kartet at vi befant oss over Hamburg, over Deutschland, det tyske riket strakk seg ut, lå der nede i hjertet av kontinentet mitt, Europa, og var, bare var, krevde ingen ting, ga ikke ved dørene, og jeg tenkte: Der nede, kanskje til og med nøyaktig elleve tusen meter rett ned, satt Ingvar Ambjørnsen. Eller satt? For alt jeg visste lå han og sov, eller han sto i stua si, på kontoret eller hjemme i leiligheten ved Innocentia-parken, at han sto der på parkettgulvet og så på tv. Rett opp og ned. Jeg så for meg at han spiste nudler, eller wok, dönerkjøtt, samtidig som han altså sto der og lot seg underholde, lot set dupere av hva som nå rullet over RTL eller en annen tysk kanal for øyeblikket, og han hadde ingen som helst anelse om at jeg, akkurat da, kanskje befant meg i nøyaktig samme linje som ham selv, med den forskjell at jeg satt i et mørkeblått skinnsete som tilhørte British Airways elleve tusen meter over ham.

Men det var ikke Ambjørnsen denne turen til London skulle dreie seg om. Det var en litterær storhet av et helt annet kaliber jeg skulle møte. Hvordan det hadde kommet i stand? Vel, jeg fikk beskjed av sjefen min om å skaffe et intervju med en stor forfatter. Tankene gikk raskt til Norges såkalt store forfattere, Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen. Sånne typer forfattere. Men store? Jeg vet ikke, man kan vel alltids legge lista høyere. Den litterære lista ligger iallfall høyere, ikke minst internasjonalt. Men storhet, er det utelukkende noe som har med salgstall og publikumsgunst å gjøre? Naturligvis ikke. Jeg tør påstå at noen av de største norske forfatterne dessverre selger skrekkelig dårlig. De har en krets av liebhabere, en leserkrets som står dem tro, ja, men de er ikke brede, og bredde som journalistisk kriterium er ganske undervurdert. Og egentlig nokså tvetydig: Det skal nok ikke så mye til for å bli oppfattet som en som har bred interesse, men den interessen kan resultere i helt andre ting enn anerkjennelse og skrive seg fra noe helt annet enn slit, blod, tårer og innsats. Enkelte ganger kan man få inntrykk av at det holder å gjøre noe sjokkerende for et større publikum i, la oss si, et dårlig tv-program. Så storhet som kriterium for å finne en forfatter?

Lista måtte heves. Spørsmålet jeg stilte var: hvor ligger den høyeste lista litterært sett? Det er mange bokpriser, både i inn- og utland. Men den største av dem alle, i alle fall om man ser internasjonalt på det, må i sannhet være Nobelprisen i litteratur. Det er den gjeveste, den som henger høyest (at den også er den som gir best avkastning for den heldige vinneren, er en helt annen sak). Ok, så hvem var, etter dette kriteriet for storhet, forfatteren jeg måtte prøve å få et intervju med?

Ingen ringere enn. Doris. Lessing.

Men hun var, i uttenkende stund, 88 år gammel. Ville det være mulig? Jeg føyde flere navn opp på blokka, flere forfattere jeg kunne prøve meg på. Jeg skrev: Salman Rushdie, Haruki Murakami, Doris Lessing. Igjen denne gamle iranskfødte briten på nesten 90 år. Så jeg kontaktet forlagene til forfatterne, de norske forlagene deres. Om de ikke kunne videresende en forespørsel? Jo. Men. Det var ikke noe håp i sikte, fikk jeg vite, dette var tross alt mennesker også andre enn en journalist fra Norge drømte om å få lov til å møte, få i tale, sikre seg.

Jeg sendte en slags standardmail på engelsk til forlagene. Som de sendte videre til forfatternes agenter. Så glemte jeg saken og intervjuet Jan Kjærstad i mellomtiden. Kjærstad var en hyggelig mann, som tok i mot meg barføtt i hjemmet sitt og som velvillig brukte av sin tid for å snakke om sin ferskeste roman. Han var begeistret, jeg hadde lest boka og var også begeistret. I det hele tatt.

Så ringte det fra et av forlagene.

Vet du hva? sa redaktøren i den andre enden av linja, Mai Gaardsted. Det visste jeg ikke. Redaktøren sa: Hun har sagt ja! Doris Lessing har sagt ja til å møte deg!

Kødder du med meg, sa jeg. Kødder. Du. Med. Meg? (Og det slo meg at det var frekt å komme med et sånt uttrykk; forleggere har vel ikke for vane å kødde med folk.)

Så kødde med meg, det gjorde hun altså ikke, og hva mer var: Fru Lessing hadde, via sin britiske agent, en viss Olivia, opplyst at på grunn av sin helsetilstand, ville intervjuet måtte foregå i hennes hjem. I Nord-London. Om jeg ikke kunne sende over noen datoforslag?

Om jeg kunne. Så gikk det en uke. En mail fra Olivia tikket inn, det var Lessings adresse. West Hampstead, North West London. Intervjuet ville finne sted klokka 14.00. Om det kunne passe for Mister Marthinsen?

Fjerde september møtte jeg fotografen på flyplassen i Danmark. Han spurte: Vet hun at det er snakk om å ta bilder? Å faen, tenkte jeg, sa jeg; Nei, det hadde jeg ikke tenkt på. Flyavgangen nærmet seg, jeg så maskinen fra British Airways gli opp til terminalslangen på sine små hjul. Nå, sa fotografen, det får vel bare gå. Ja, sa jeg. Tenkte: Faen. Jeg så for meg hvordan det ville bli: Nobelprisvinneren i døråpningen, arrig i ansiktet, ja, sint. Forarget. ’There will be no bloody interview!’ Og døra, bang, rett i fleisen. Det ble en lang, turbulent flytur. Det er ingen relevant opplysning, kan man si, men det føltes som om det var en sammenheng der et sted, at turbulensen inn mot Heathrow var et dårlig tegn, at den var direkte myntet på meg og mitt (med ett tvilsomme) foretagende.

Så kom en langvarig Underground-tur under London. Tanken på at nye London er bygget på toppen av den gamle byen fra 1700- og 1800-tallet fylte meg, jeg så for meg brosteinsbelagte gater, trange smug og murhus fra en annen tid bare noen meter unna, på den andre siden av de smale metromurene. Så var vi framme. Vi spurte etter veien i en Fish ’n’ Chips-sjappe i West Hampstead. Det var bare å følge veien, ble vi fortalt, til vi kom til en brannstasjon. Da var det til venstre, og deretter tredje vei til høyre. Vi trasket i vei. Viserne på fotografens armbåndsur viste 14.00. Vi var forsinket. Vi halset bortetter de smale fortauene, snodde oss forbi travle londonere på vei til og fra sitt og sine.

Der lå huset. Det samme huset jeg hadde sett på tv i fjor, da det ble klart at Lessing var årets vinner av Nobelprisen. Fotografen sa: Vær så god, og pekte mot inngangsdøra.

Jeg trykket inn dørklokka. Ti sekunders stillhet, så, stemmen hennes: ’Yes, hello, come in’. Den tynne, spake stemmen forvridd gjennom den gamle høyttalermembranen. Her hadde hun altså bodd siden 1949, siden hun tok med seg yngstemann og forlot det som nå heter Zimbabwe til fordel for foreldrenes hjemland. Jeg dyttet opp døra. Skjøv post og reklame som hadde falt inn gjennom dørsprekken, inn i gangen. Jeg fikk et glimt av skikkelsen hennes der oppe i andreetasjen. Garnstrimmelhåret hennes. Vi gikk opp.

’So, you are Thomas, are you?’

’Yes, that’s right.’

Så sa hun, etter å ha vist oss inn i et kaos av en leilighet, med bøker, oppslagsverk, kunstverker, malerbøker, en diger feit katt, en myriade av støv og kattehår (jeg kjente det allerede i nesa, jeg er dypt allergisk). Der sto hun, selveste Doris Lessing, denne lave gamle dama, og antageligvis det største man kommer når det gjelder levende litterære storheter. I stua si. I kaoset sitt. Og ønsket oss velkommen.

’Oh, there are two of you?’ sa hun.

’Er, yeah, this is my photographer,’ stotret jeg.

’I never heard anything about any photographer,’ sa Lessing.

’But that’s quite all right. Now, you can sit there, and I’ll sit here. And one more thing, I am really deaf now, so you have to shout out your questions, OK?’

Intervjuet får tale for seg. Hvis du har lyst til å lese det, finner du det i dagens Dagbladet. I bokmagasinet som følger med. Tittelen lyder: «En kopp te med Doris». Men hvordan kan jeg få formidlet stemningen? De tidvis flakkende blikkene hennes, det fine, grå, tilbakestrøkne håret, de nervøse hendene, nølingen hennes da ordene unnslapp henne. Smilene hennes. Klokskapen. Latteren. De litt skjeve, innsunkne fortennene.

Det kan jeg ikke. Etterpå spurte jeg om det var i orden om fotografen tok et bilde av henne og meg. ’Of course,’ sa hun. Og stilte seg opp ved siden av meg. La den gamle armen sin i min.

***

Dagbladet, 18. september 2008:

En kopp te med Doris

– Du kan sitte der, så sitter jeg her. Og før vi begynner skal du vite at jeg er veldig døv nå, så du må rope ut spørsmålene, ok?

Nobelprisvinner Doris Lessing tar plass i sofaen foran vinduet i sin store, gamle London-leilighet. Forfatteren av over 55 bøker, hvorav både romaner, dikt, operaer, noveller og selvbiografier, fyller 89 år neste måned. Da hun vant Nobels litteraturpris i oktober i fjor, var hun den eldste som har vunnet prisen noensinne. Nå er det nesten gått et år. Men har det å vinne den gjeve prisen endret Lessings liv?

– Først og fremst kollapset ryggen min. Så ga hjertet mitt etter. Så begynte legen å mumle noe om at det var disse nyrene, fru Lessing. Så du kan si at livet mitt har blitt veldig strukturert. Jeg ligger bare her. Og jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.

– Har det vært for mange som vil snakke med deg?

– Jeg kjenner mange som har vunnet Nobelprisen, og alle har sagt: Glem all jobb for et år, alt du kommer til å få gjort, er å snakke, snakke, snakke. Men – har du lyst på en kopp te eller noe sånt?

– Hvis du skal ha?

– Å nei, jeg drikker ikke te. Men du skal ikke la det stoppe deg i å drikke. Melk og sukker?

– Ja takk.

Så humper 88-åringen seg bort til trappeavsatsen. Leiligheten er fylt til randen av bøker. Før man kommer opp i stua, må man skritte over en diger huskatt. Doris Lessing omtaler den som bedagelig, feit og middelaldrende. Stablene av tidsskrifter, bøker og kunstbøker ligger overalt. For å være nær de nitti, er Doris Lessing usedvanlig aktiv. Senest i år kom det en ny bok fra hennes hånd, romanen ”Alfred og Emily” som hun skrev delvis om foreldrene sine. Det ser imidlertid ut som om det kan bli den siste, for Lessing sier hun har skrevet sin siste bok.

– Jeg har ingen energi, jeg blir nitti til neste år, vet du. Jeg er jo veldig gammel. Tidligere har jeg hatt all den energien jeg har hatt behov for, og mer til. Nå er jeg fornøyd om jeg bare får stått opp og svart på ett eneste brev. Men jeg leser.

– Hva da?

– Akkurat nå leser jeg Joseph Conrad. Det er alltid bra å lese ham om noen slår meg i hodet.

– Hva mener du?

– Det er bare et idiom, bare glem det. Det er ikke likt meg å ikke ha noe energi. Det er som om noen har dratt ut en plugg sånn at all energien bare renner ut. Det er forferdelig. Jeg har aldri hatt det sånn før. Hør her, du vet ikke hvordan det er, for du har ikke opplevd det. Det er bare helt grusomt.

Mange av Lessings kritikere og lesere har påpekt at det er to temaer som går igjen i forfatterskapet hennes. Det ene er tanken om at ingen ting er permanent. Det andre er at alt går i sirkler. De har sannsynligvis rett: Doris Lessing er tross alt født i det som i dag heter Iran i 1919. Da hun ble født het det Persia. Hun er oppvokst og utdannet i dagens Zimbabwe. Det het den gang Sør-Rhodesia. Hun har sett Andre verdenskrig komme og gå, hun har sett Sovjetunionen krakelere og Mussolinis Italia forsvinne.

– I Midt-Østen har de et ordspråk som heter ”Ikke stå hvor du står, for i morgen kan det være borte”. Uansett hva det er snakk om, kommer det til å forandre seg. Det gjelder både det gode og det dårlige i tilværelsen. Jeg pleier å fortelle barn at da jeg var jente, si for eksempel 17 år, skulle Hitler vare i 1000 år, Sovjetunionen var per definisjon noe evigvarende og det Britiske Imperiet likeså. Og nå? Ingenting er tilbake. Ingenting, alt har forsvunnet som små skyer på himmelen. Det gjelder også USA. Det kommer selvfølgelig ikke til å vare.

– Hvor lang tid snakker vi om der, tror du?

– Jeg ville ikke bli veldig overrasket hvis USA kommer gjennom dagens nedgangstider uten et ordentlig slag for baugen. Det er lett å se for seg for eksempel Østkysten eller California rive seg løs. Det kommer dere til å få se, det gjør ikke jeg. Men bare vent.

– Har du alltid følt det sånn, at ingen ting varer evig?

– Ja, det har jeg. Jeg tror jeg har det fra faren min, som sa at ingenting forblir det samme i mer enn ti minutter. Jeg skjønte dette veldig tidlig, tro du meg. Jeg er født i Persia, eller Iran som det heter, og vi var den første familien noensinne som dro på ferietur til Moskva og Russland. Vi reiste med militærfly. Så dro vi til England før foreldrene mine kjøpte en farm i Salisbury, det som nå heter Harare, i Zimbabwe. Alt før jeg var fylt fem år. Alt jeg husker er stormlampen som svingte fra side til side i kjerrevogna vi reiste med. Hvor er det permanente i en sånn tilværelse?

Da hun etter å fått tre barn og skilt seg to ganger dro til England i 1949, hadde Doris Lessing sitt første manus med seg i bagasjen. Det ble boka ”Det synger i gresset” som utkom i 1950. Siden har hun knatret løs på skrivemaskinen her i leiligheten. Hun har en datamaskin, sier hun, men hun kan ikke bruke den fordi de som er vant til tastene på en god, gammeldags skrivemaskin ville ha ødelagt et datatastatur på første setning.

– Du har tidligere blitt spurt om du har en visjon med skrivingen. Da har du blitt sint, så jeg skal ikke spørre deg om det.

– Lurt av deg.

– Men hvorfor har du skrevet?

– Jeg må skrive. Det må være snakk om en dyp nevrose, ja, en tvangshandling.

Lessing er kanskje mest kjent for romanen ”Den gyldne notatbok”. Da den ble utgitt i 1962, trykket kvinnebevegelsen den til sine bryster. De hadde endelig fått en forfatter som talte deres sak. Boka solgte i mengder og selger stadig mange eksemplarer hvert år. Men det var ikke bare positivt å gi ut en sånn bok. På en fest hos forleggeren i Stockholm på 60-tallet, kom en mann bort til Lessing. Han var fra Nobelkomiteen, satte seg ned og sa: Du kommer aldri til å få Nobelprisen, for vi liker deg ikke.

– På den tiden raste – og det er et godt ord – feministbevegelsen og de mente at jeg burde få prisen. Nobelkomiteen trodde jeg sto bak dette, men det gjorde jeg virkelig ikke. Jeg hadde slett ikke spurt om å få prisen. Så da komitemedlemmet kom bort og sa dette, ble jeg veldig overrasket. Det er det mest arrogante jeg har hørt og den dårligste oppførselen jeg noen gang har opplevd.

– Men så gikk det noen år?

– Ja, men de ga meg den for seint. For seint til at jeg kunne dra til Stockholm og fått en ordentlig fest. Jeg var her, sengeliggende. Hvis jeg bare hadde fått den tidligere, kunne jeg dratt til Sverige og danset hele natta. Datteren min og barnebarnet mitt var der og de ringte meg. De sa at de skålte i champagne for meg. Vel, det er jo ikke helt det samme.

– Men hvordan føltes det å få prisen?

– Jeg ble veldig overrasket. Jeg trodde jo at jeg ikke kom til å få den. Og den er heller ikke den eneste bokprisen. Det er bare at den har mer glamor og prestisje. Jeg kan ikke si at det å få noen av de andre prisene jeg har fått var bedre enn å få Nobelprisen. Det ville vært frekt av meg. Så jeg kan si at det var fint å få den.

– Hva mener du med at den har mer prestisje?

– Vel, de er rike. Og de har ansatt et PR-geni. Visste du at Nobelfesten pågår en hel uke? Med den svenske kongen og dronninga og store lunsjer. De vet hvordan de skal gjøre det.

– For noen år siden takket du nei til å bli Dame of the British Empire?

– Ja, det stemmer.

– Etter det jeg har hørt var grunnen din at det britiske imperiet slett ikke finnes lenger?

– Ja. Det gjør jo ikke det. Hele æressystemet i England er en pantomime. Det er helt absurd, og det vet vi alle sammen. Men da jeg takket nei, fikk jeg tilbud om å bli Companion i stedet.

– Ledsager til hvem da?

– Nei … det må vel være til dronning Elisabeth? Og det er jo mye flottere. He-he.

Når man opplever Doris Lessing på nært hold, er det lett å bli slått av hvor skarp det er mulig å være som 88-åring. Hvor tilstedeværende. Og hvor sjarmerende det går an å være, selv om man altså er en av de ytterst få som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Men det å bli gammel – det er ikke noe særlig, skal man tro forfatteren.

– Det er utmattende. Jeg blir ekstremt treig og trøtt. Men det er jo kanskje like greit, nå som jeg ikke skriver? Jeg har aldri skjønt meg på dem som klager. For det hjelper jo ikke, gjør det vel? Jeg har aldri hatt mye sosialt liv. Jeg skrev. Det har aldri vært noe offer for meg. Det er et spørsmål om sinnelag. De fleste forfattere er stille mennesker. Og det beste humøret man kan ha som forfatter, det er å kjede seg. Når du slipper å tenke på alt mulig annet og bare har boka å tenke på.

– Det har blitt sagt at du er en forfatter hvis bøker forandrer folks liv. Hva synes du om det?

– Jeg tror ikke et liv kan endres med mindre man er klar for endringen. De gangene jeg har forandret meg, er når jeg har vært klar for det. Enkelte ganger – og dette har du sikkert opplevd – sier noen noe til deg som får stor betydning for deg. Uten at du forstår hvorfor. Det er da du er klar for forandring. Vi må for guds skyld endre oss. Ellers ville vi bare stivne og gro fast. Men samfunnet endrer seg ikke så lett som mennesker. Det fortsetter i sin egen takt. Jeg tror ikke en forfatter kan endre samfunnet så lett. Det eneste som betyr noe, er at en forfatter skriver med innvollene sine. Det er det eneste som virkelig kan snakke til oss.

– Har skriving vært en måte for deg å huske på?

– Å ja, absolutt. Det å skrive gjorde at jeg husket ting. Bare én detalj du husker kan bringe tilbake en hel måned. Det er mye mer i minnet vårt enn vi tror. Jeg har god hukommelse, bedre enn de fleste.

– Men stoler du på minnet ditt?

– Nei. Spørsmålet kan for eksempel være: Hvorfor husker jeg akkurat den helgen, men ikke resten av måneden? Hva om det jeg ikke husker egentlig er det mest interessante? Mitt syn er at vi husker det som imponerer oss. Jeg har gjort dette som en øvelse for meg selv, ved å spørre meg hva jeg husker fra den og den perioden av livet mitt. Ofte ingenting. Men hvis jeg finner fram noe, en liten ting, kommer det hele tilbake. Alt er jo der, i hodene våre. Det er uhyre interessant, er det ikke?

Kjære utdaterte forfatter

En dag lå det en mail i innboksen min. Den var fra forlaget. Ført i pennen av redaksjons-sekretæren for norsk skjønn-litteratur. Overskriften varslet lokal dommedag: «Varsel om makulering».

Det hadde seg slik, skrev hun, at et par ganger i året så foretok forlaget «en større vurdering av forlagets lagerbeholdning. Resultatet er at en del titler blir tilbudt bokhandelen til nedsatte priser, og en del titler dessverre besluttes makulert, etter at de har vist seg vanskelig å få solgt ut også til redusert pris. Dette er bakgrunnen for at restopplaget av din bok Du nå vil bli makulrert.»

Og med disse setningene var Du sine dager som novellesamling på det norske litterære markedet over. Tre år gammel, nesten fire. Allerede en olding. Vellikt av en god del kritikere, ikke så godt likt av noen andre.

Jeg ble tilbudt – som alle forfattere hvis bøker varsles makulert – å overta restopplaget vederlagsfritt. Bortsett fra et håndteringsgebyr pluss moms, da.

Jeg er ikke sutrete. Det finnes cirka 250 usolgte eksemplarer av novellesamlinga mi igjen på forleggerforeningens lager. De har aldri vært lest, sidene er stive. Det betyr samtidig at det er en del av bøkene som er blitt solgt. Vi er ikke oppe i Jon Michelets tungvekterklasse, men likevel. Cirka 1700 bøker. Det inkluderer selvfølgelig innkjøpsordninga, og mange av de tilbakemeldingene jeg har fått, har nettopp kommet derfra: Fra en eller annen som har gått forbi på et av landets biblioteker og endt opp med akkurat min bok. Det er det beste av hele opplevelsen, at fremmede har gjort dét. Da er den jo nådd fram, da. Litteraturen. Jobben. Innsatsen.

Jeg er ikke bitter. Det blir utgitt mye litteratur i Norge for tida. Noen mener det er for mye, andre kan aldri få nok. Uansett blir det nødvendig med en viss sortering. En organisering. En utvikling på disse lagrene som står rundt om med støvete kasser fulle av nye bøker. Det er klart, ellers ender lagrene opp som giganthaller ingen lenger vet opp og ned på. Det er jo meningsløst. Og hvis forlagene eller forlagssentralen begynte å åpne dørene – ja, så forsvant ganske kjapt grunnlaget for de høye norske bokprisene. De kan ikke gi bort noe som er verdt noe. Da er det bedre å ødelegge det.

En annen ting som er meningsløst, er at det er nettopp denne funksjonen jeg selv kommer til å overta. Om litt, etter håndteringen og momsbetalingen, ender alle 250 bøkene opp hos meg, fraktet hele veien fra Norge til Danmark hvor jeg bor. Og så skal de stå på mitt loft! I min bod! Det gjør jo ikke saken bedre, snarere bare litt tristere, for så skal jeg gå og se på dem også, og kjenne et snev av sorg over at ikke også disse bøkene fant en leser.

Forfatterforeningen har et tilbud som dekker noe av problemet. Det vil si, nå har det vært litt slunken aktivitet inne på Bokbuffeen de siste årene – stedet hvor du kan kjøpe utdaterte, men splitter nye bøker fra kjente og mindre kjente forfattere. Gjerne for en billig penge. Og med forfatterens gjeve navnetrekk på innsida. Problemet for sånne som meg, som bare har én bok på samvittigheten, er at man må være medlem i Forfatterforeninga for å få lov til å bli med. Og for å bli med der skal man ha skrevet minst to bøker av litterær kvalitet – og man skal veies og vurderes av Det litterære råd. Og det er greit nok. Et sted må grensa gå. Spør bare Frid.

 Jeg har vurdert å gi dem bort til folk. Men hvem skulle jeg gitt bort 250 eksemplarer av en pensjonert bok til? Så mange venner har jeg vel strengt tatt ikke. Ikke i virkeligheten iallfall. I dag slo det meg. Jeg forsøkte å forestille meg et scenario hvor det trengs et visst antall bøker på en gang. Tretti-førti-femti stykker, kanskje.

Ja, nemlig: Som skolesett!

Ibsens «Vildanden» var det mest sexy jeg leste på videregående. Læreren delte dem ut av skolesettkassetten, grønfarget og slitt i skjøtene. Noen hadde fått lese Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere», men det var visst særtilfellene; de som hadde en ekstra kul lærer. Så jeg skriver dette nå til norsklærere rundt om på de videregående skolene i Norge: Er det noen som har lyst til å redde et skolesett eller to fra bokkirkegården? Send meg en mail. Så kan vi spleise på momsen!

Thomas J.R. Marthinsen,
forfatter og journalist
marthinsen@gmail.com

Hovedinnlegg i dagens Dagbladet.

Rolling Stones, Hyde Park!