En forsømt tiåring

Jeg har tenkt på det i ganske lang tid, egentlig. At plutselig, eller snarere gradvis, som vann som trekker seg fra land, så forsvant jeg mer og mer fra denne bloggen. Det var ikke noe jeg gjorde med vilje, det bare ble sånn. Det har ikke betydd at jeg har sluttet å lese blogger. Neida. Jeg er like nyhetsjunkie som jeg alltid har vært. La oss bare si at andre ting kom i veien. Eller ble viktigere. Krevde oppmerksomhet, tid, liv.

En annen ting jeg har tenkt på er at bloggen, da jeg startet den, fungerte som en ventil jeg ikke visste jeg hadde bruk for. En uttrykksform som sjokkerte meg med sin samtidighet, hvis jeg nå skal ta litt kraftig i. De første tingene jeg skrev, var personlige. Antageligvis ikke veldig ulikt den overveiende brorpart av blogger som ser dagens og nattens lys hver time av døgnet. Noen har noe på hjertet. De lager seg en blogg. Og så ruller snøballen. Men etter hvert ble det mindre og mindre jeg hadde lyst til å skrive om her. Det ble mest profesjonelle ting, for nå å si det slik. Det ble mye skriving om novellesamlinga jeg debuterte med i 2010. Og en del journalistikk. Gamle og nye reportasjer og intervjuer i mer eller mindre skjønn forening. Det personlige forsvant. Eller skal jeg kanskje si at det private forsvant. Jeg forsvant.

Da jeg startet bloggen, fungerte den som et fristed. Her kunne jeg lire av meg nær sagt hva det skulle være. Dele kule oppdagelser. Sitere bra folk. Og jaggu ble den ikke også et sted hvor jeg traff lesere. Noen av dem skrev sin egen blogg. Noen få av dem skriver fortsatt. De fleste forsvant. Akkurat som jeg selv, selv om denne bloggen aldri har vært tatt av plakaten.

Nå er jeg smertelig klar over at jeg med ett høres ut som en gammel fabrikksarbeider på kassettfabrikken som ikke helt klarte å følge med på ferden over på CD-en. Men jeg prøver ikke å si at det var bedre før. Det var bare annerledes. Også for meg. Jeg skrev om smått og stort i livet mitt. Først som journaliststudent på Vestlandet i Norge, så som journalist i Oslo, deretter som student på forfatterstudiet i Bø – før jeg endte opp her i Danmark, ble forfatter og så videre og videre, inntil jeg altså nesten holdt opp med å skrive her.

Og jeg har savnet det. Denne ventilen. Den litt røffe stilen. Livets kladd, kan man vel kanskje si. Jeg likte umiddelbarheten, og jeg likte det å produsere noe. Prosessen var liksom målet. Det var gøy. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Kanskje vokste jeg bare opp, du vet, slik anarkosyndikalistiske ungdommer som ender opp med å stemme kongeblått når de noen år lenger ned ad veien får barn, huslån og drøye ferieforventninger.

Så jeg har tenkt til å ta den tilbake. Bloggen. I år har jeg blogget i ti år. Ti år! Herregud, jeg var nitten år da jeg startet. Nå er jeg dæven hoppe meg blitt tretti! Og jeg har altså ikke tenkt til å gi meg. Tvert imot. Det begynner med at jeg endrer designet. Så kommer innholdet, stykkvis og delt. Alt det gamle blir liggende. Mye nytt kommer til. Det fine er at jeg ikke helt vet hva ennå.

Bortsett fra en hemmelighet som jeg verker etter å avsløre. 

Mer om den senere! Og god påske!