Løping, Ambjørnsen og The Rolling Stones (4/2020)
The question is not what you look at, but what you see.
- Henry D. Thoreau (amerikansk naturfilosof og forfatter, 1817-1862)
MODERNE SELVGEOGRAFI
For å gjøre det kort: det jeg i virkeligheten har bedrevet siden sist, er å løpe. Kall det en ventil. Kall det sunnhet. Senene i beina mine har innimellom hatt lyst til å kalle det mani. Men uansett: Jeg har løpt. Ute i skogen. Langs skogsstiene, bare forstyrret av en og annen rytter til hest, en og annen koronoaforskremt gamling som tråkket over på den andre siden av stien og holdt pusten til jeg var forbi. Tidlig og seint har jeg løpt.
Jeg har nemlig fått en ny kompis. Den sitter på håndleddet mitt og informerer om alt mellom himmel og jord, om hvor ofte jeg puster, hvor lange slep av REM-søvn jeg tusker til meg i løpet av (de altfor korte) nettene, hvordan det gode, gamle hjertet banker. Slike ting. Men den nye klokka har en funksjon som er fullstendig magisk: Den lar meg konkurrere mot meg selv! Ned på sekundet kan jeg i sanntid se om jeg ligger bak (uff!) eller foran (jippi!) mitt gårsdags-jeg, og det finnes ikke bedre motivasjon enn å gruse meg selv. (Jeg er oppmerksom på at det kommer et glasstak på et eller annet tidspunkt. Jeg mener, jeg er ikke Eliud Kipchoge, liksom.)
Men veien til anskaffelsen (og jada, jeg vet det er et mikroskopisk problem i vår tid; hva gjør man vel ikke for å holde seg sysselsatt) var lang. For det finnes jo så mange løpeklokker at man må ta en lunsjpause når man har kommet halvveis på lista. (Du tror meg kanskje ikke? Prøv å stikk inn på DC Rainmakers side og bare kast et kort øyekast på detaljnivået i hans anmeldelser. Jeg har hørt rykter om at man får en medalje bare man leser ned til slutten.) Jeg vil derfor gjerne benytte anledningen til å takke en viss herr Lars Erik (du vet hvem du er) for inputs. Ikke at jeg valgte noen av klokkene han anbefalte, men han gjorde meg oppmerksom på dette veldig enkle, som det er lett å overse: Det er ikke så jævla farlig hva du velger.
Og jeg vil også gjerne slå et slag for en annen løpsrelatert greie - Strava. Det er en gratis app som fungerer som aggregator for alt du driver med av sport og trening. Den lar deg legge opp egne løp - og følge andres bestrebelser på å løpe seg i balanse. I disse nedlukkede tider har det vært ekstra hyggelig å kunne følge med på f.eks. den allerede nevnte Lars' løp der oppe i Norge, all den tid jeg har løpt her nede. Et svett fellesskap på kryss og tvers! Over tid - over lang tid - ser du at jaggu løper du mer enn du noen gang hadde forestilt deg. En slags moderne selvgeografi. Det er rett og slett gøy. Sagt på en annen måte: Bli med 'a!
Og med det ønsker jeg velkommen til aprils nyhetsbrev - helt på tampen!
FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET
Vanligvis består innholdet i denne spalta fra de dypeste skuffene i mitt journalistiske arkivskap. Men denne gangen blir det annerledes. I fjor reiste jeg til Hamburg for å intervjue Ingvar Ambjørnsen. Anledningen? Elling som dukket opp igjen. Intervjuet ble publisert i Bokvennen litterær avis i mai 2019. Og jeg sier det med det samme: Det er langt. Sånn blir det når en happy journalist får forholdsvis frie tøyler. Men du har jo tid nå, har du ikke? (Foto: Marie Sjøvold/CappelenDamm.)
Noen ganger er det vanskelig å være helt profesjonell. Som for eksempel når Ingvar Ambjørnsen kommer med en ny Elling-roman tjue år etter punktum egentlig var satt.
Tusen siders ensomhet
Av Thomas J.R. Marthinsen
Man sier at de bøkene man leser som ung har en helt særlig kraft. Det
er jeg enig i. På et vis fungerer de som en art støttehjul på veien inn
i voksenlivet: Velkommen til virkeligheten, det er sånn den funker. Den
er ikke bare som foreldrene dine sier, eller lærerne, eller kompisene.
Det er et helt hav av erfaringer der ute, det er bare å plukke fra
øverste hylle. Og de første bøkene man plukker opp, de er på en måte den
første bevegeren, det er de som viser vei.
Men så er det noe annet som også gjør seg gjeldende: Det er de aller
færreste romanene man leser som ung som tåler gjenlesning i voksen
alder. Noe er skjedd med dem. Og tar man opp en fordums helt, leser man
vedkommende i et annet lys. Setningene har ikke lenger den samme magien,
det er som om de er blitt blassere. Eller for å si det som det er: Man
er blitt voksen i mellomtida.
Jeg har vokst opp med Ingvar Ambjørnsens bøker. Bøkene hans
er en vegg i min oppvekst. Og vet du hva? Jeg kan plukke opp hvilken som
helst av romanene hans nå som jeg er 35 år, og boka føles akkurat lite
vesentlig som første gang jeg leste den. Det går en direkte linje fra
femtenåringen til trettifemåringen. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.
Men først et byks i tid og rom.
Året var 2007, byen London. Jeg hadde klart å tuske til
meg jobben med å lage reportasje i Dagbladet Magasinet. Jeg var så
begeistret at jeg dårlig klarte å sitte stille på flyet ved siden av
fotografen. Saken? Elling skulle settes opp på engelske Bush Theater. På
et hotell i Kensington møtte jeg Ingvar Ambjørnsen som holdt seg godt
fast i en halvliter en times tid før premieren. «Det er udelt kult,» sa
han om at romankarakteren hans skulle opptre i London. På mange måter
var dette kulminasjonen på Elling-farsotten som feide over, ja, ikke
bare Norge, men store deler av Europa. Teaterstykkene ble satt opp i
minst 15 land. Bøkene – Utsikt til paradiset, Fugledansen, Brødre i blodet og Elsk meg i morgen
– hadde solgt som hakka møkk, filmene med Per Christian Ellefsen og
Sven Nordin i rollene som Elling og Kjell Bjarne hadde hatt sin
seierdans over norske lerreter. Over 1,6 millioner nordmenn hadde fått
dem med seg på kino. Til og med en Oscar-nominasjon hadde en av filmene
fått kastet etter seg.
«Hele Elling-eventyret er jo helt utrolig,» sa Ambjørnsen på puben. «Da
jeg sendte manuset i posten til forlaget i 1992 snakket jeg med
forleggeren og sa at det bare var én hake ved det: ‘Du kan ikke selge
det!’».
Sjelden har vel en forfatter tatt mer feil.
Nå skriver vi 2019. Det er gått tjue år siden siste
Elling-bok. Det er tolv år siden Elling-sirkuset var på høyden. Nyheten
kom i fjor høst: Ingvar Ambjørnsen kommer med en splitter ny
Elling-roman: Ekko av en venn. Det er på denne bakgrunnen – og
med denne bagasjen – jeg setter meg på toget og drar ned for å gjøre et
intervju med Ingvar Ambjørnsen.
Og jeg skal være ærlig. Det var med to prosents nervøsitet
at jeg gikk i gang med å lese manuset til den nye romanen. For hva hvis
Elling hadde … bleknet? Her er det kanskje på plass med en liten analyse
av hvorfor Elling-figuren traff det boklesende publikum så sterkt. Jeg
tør påstå at det skyldes to ting. For det første er bøkene breddfulle av
humor. Som Jens Bjørneboe sier det i Frihetens øyeblikk
(1966): «Hele kunsten å lære seg å leve betyr å holde fast på latteren;
uten latteren er verden et torturkammer». Det er ikke ofte jeg ler i
eget selskap. Men når jeg blar opp i en Elling-bok, tar jeg meg selv i å
skoggerle. Nei, knegger, gjør jeg.
For det andre – og dette er viktig: Latteren går hånd i hånd
med alvoret. Både Elling og opphavsmannen tar mennesket på det dypeste
alvor. Og når disse to størrelsene møtes, som de gjør gang på gang ikke
bare i Elling-bøkene, men også i store deler av Ambjørnsens øvrige
forfatterskap, hva får du som leser da, om du er ung eller gammel, mann
eller kvinne? Jo. Du møter rett og slett empatien. Slik ser den ut. Den
er alvorlig. Men det er tross alt ikke verre enn at vi kan le av det.
Sammen. Og hver for oss. Slik situasjonen jo er i møtet mellom leser og
roman.
Ja, du kan tenke at dette er ganske banale greier. Men det
er faen meg livet også. Det er bare ikke alle som klarer å klore det ned
så presist som Ambjørnsen. Og til alt hell er det bare å konstatere at
Elling anno 2019 er akkurat like mye Elling som han har vært hele tiden.
Ikke noen svak pusling, som ryktet kanskje vil ha ham til. Ikke en litt
pussig raring i skjæringspunktet mellom deg og meg og de
andre, de gærne. Vel. Kanskje er han det også. Men først og fremst er
Elling ukuelig. Han lar seg ikke vippe av pinnen. Heller ikke selv om
livet har servert ham et par blåmerker på sjelen underveis.
Nok om det. Hamburg neste.
Begrenset radius
Ingvar Ambjørnsen åpner døra til leiligheten i Eppendorf i Hamburg støttet til en krykke. Neida, han trenger
den strengt tatt ikke, som han sier. Men det er faen meg kjekt å kunne
ta en pustepause støttet til krykka i stedet for å å finne seg en
tilfeldig murvegg når han tar seg rundt i gatene her nede i eksilet.
For sånn er den blitt, historien om Ingvar Ambjørnsens nådeløse omgang
med egne åndedrettsorganer tidligere i karrieren: Regninga har kommet.
Dagen før intervjuet fylte han 63 år. Håret hans, som portrettøren Niels
Geelmuyden engang så treffende karakteriserte som to svarte grøss som
går ned på hver side av ansiktet hans, er der fortsatt. Men de begynner å
bli grå, grøssene. De siste årene har vi kunnet lese om at forfatteren
har fått lungesykdommen kols og han har sagt til Dagbladet at han regner
med «en kjip død». Enn så lenge er han imidlertid høyst levende.
– Du er sikkert drittlei av å bli spurt om kolsen, men føler du at du har dårlig tid?
– Hvor gammel er du?
– 35.
– Det er jo ikke noe!
Ambjørnsen rister overbærende på hodet.
– Når du blir eldre enn seksti, som jeg, og med mindre du har drevet med
friidrett hele livet, er det lett å få en følelse av å være med på et
gammeldags slag. Vi er ute på slagmarken. Ved siden av meg får Petter en
fulltreffer. Mens Anne bare blir skutt i puppen. Vennene mine dør hele
tiden. De dør nå. Nå. Jeg vet hvor fort det går, at du kan få
en kjip beskjed hos legen og så har du tre måneder igjen. Den sykdommen
jeg har er blåbær for en forfatter. Hadde jeg vært hjelpepleier og fått
den sykdommen her, måtte jeg bli trygda, ikke sant. Livet kan forandre
seg grunnleggende i løpet av en ettermiddag. Du kan selvfølgelig alltid
være uheldig, uansett hvor gammel du er, men sjansene for at det skal
skje noe er betraktelig økt når du er passert seksti. Det er jo enhver
forfatters mareritt: At noe skjer som gjør at det er umulig å fortsette
med skrivingen.
En gammel kjenning dukker opp
Han har imidlertid ikke latt omstendighetene stoppe seg hittil. De siste
fem årene har Ambjørnsen dratt land og strand rundt med live-show med
Elling-tekster. Settingen har vært så simpel som det kan få blitt:
Ingvar Ambjørnsen i en stol på scenen. Nyskrevne Elling-tekster som ikke
skulle utgis i bokform, men serveres eksklusivt til de fremmøtte.
Egentlig trodde han seg ferdig med Elling på slutten av 90-tallet. Helt
ferdig. Men den gang ei. For noen år siden dukket det nemlig opp et
glimt i Ambjørnsens hode. Det så omtrent slik ut: En mørk, fuktig
villahave. Vått gress. Grefsen, Oslo. Et gult lys som renner ut av en
sokkeleilighet. En viss skikkelse som sitter i halvmørket og trakterer
et tastatur innenfor vinduet.
Elling var uvegerlig tilbake.
Da Elsk meg i morgen satte punktum for Elling-tetralogien i
1999, forlot Ambjørnsen romanhelten sin på et temmelig mørkt sted. Ja,
han var rett og slett på god vei inn i psykosen. Eller som Ambjørnsen
sier det: «Elling var helt klart moden for innleggelse».
– Elling forsvant for meg i 1999. Og så tilbrakte han 15 år i mørket.
Folk som ikke skriver sjøl, forstår det ikke når jeg sier at jeg ikke
vet hvor han har vært. Men jeg gjør ikke det. Det eneste jeg vet er at
han dukker opp på Drammensbanen, og at det er buss for tog. Jeg aner
ikke hvor han kommer fra. Det er ikke det boka handler om, den handler
om at han er tilbake.
– Og på veien måtte Kjell Bjarne bøte med sitt fiktive liv?
– Ja. Gabriele (Ambjørnsens kone og oversetter, journ. anm.) pleier
aldri å blande seg, men da jeg fortalte at Elling så smått var på banen
igjen og sa at Kjell Bjarne var død, satte hun øynene i meg og sa: «Det
kommer du til å angre på».
Ingvar Ambjørnsen skjærer en grimase.
– Ikke at jeg husker hva jeg tenkte da jeg skrev den forrige boka om
Elling, men jeg var nok opptatt av at den forholdsvis store idyllen
mellom gutta skulle slutte. Det ble for mye halloi. Hele
Elling-prosjektet handler om menneskets ensomhet. På mange måter ble det
litt tilslørt av Kjell Bjarne-figuren som tok så mye plass, og jeg
angrer ikke på det, men det var ikke noe å gå videre på. Det ble for mye
feelgood.
Etter hvert som Elling-stoffet økte i omfang i nye formater, både på
Facebook og på scenen, ble Ambjørnsen mer og mer klar over at han var
nødt til å skrive en ny roman om ham.
– Du har sagt du var nødt til å legge nytt gulv under Elling?
– Ja, jeg måtte få orden på det. Og det er det denne boka er. Nytt gulv.
Nå er Elling nesten 60. Han har det egentlig greit. Det sier han, og
det tror jeg ham på: Livet er okei, altså. Det er kanskje ikke rare greiene, men det er ok.
Nå som Elling er tilbake i Ekko av en venn har Ambjørnsen tatt fra ham det meste. Han er omtrent så alene som han var da han dukket opp for aller første gang i Utsikt til paradiset
i 1993: Han har ikke kontakt med noen andre enn den gamle dama han
leier sokkelleiligheten av. Eller som han sier det selv i den nye
romanen, idet han drar mobilen opp av lomma: «Ingen innkomne meldinger.
Mitt liv i et nøtteskall».
– Jeg vet hvordan det går videre med ham, sier Ambjørnsen halvkryptisk. –
Og jeg kommer til å fortsette hvis leserne vil. Hvis det går bra – og
da tenker jeg ikke på kritikerne, jeg er mindre interessert i hva
kritikerne sier og mer interessert i leserne – da fortsetter jeg.
Men jøssenavn, vent litt, hva er det han sier? Er Ingvar Ambjørnsen –
notorisk kjent for å ha gjort som han vil helt siden debuten med 23-salen i 1981 – blitt lydhør overfor utenforstående?
Ambjørnsen tar en slurk te, drar hånda gjennom det sølvsprengte. Han flytter litt på krykka som hviler mot lenestolen.
– Nei. Men altså. Jeg begynner å dra på åra. Jeg har flere ting jeg er
hypp på å skrive. Hvis den nye Elling-boka blir en fiasko, da vil jeg
helt sikkert gjøre noe annet. Når du blir 63 år gammel, må du begynne å
tenke på hva du vil bruke tida di på, ikke sant. Det er jo et
luksusproblem. Det er ikke ideene jeg mangler. Men de skal skrives,
disse romanene. Og det går jo ikke så jævlig fort.
Et annet Norge, en annen bransje
Også det Norge Elling beveger seg ut i tjue år senere er et ganske annet
Norge enn det var da han forsvant fra radaren. For mens Elling i de
andre bøkene i stor grad nøyde seg med å tenke seg inn i hodene
på sine medmennesker, dikte seg inn i livene deres, har vi i våre dager
fått Facebook. Å, som det er fritt fram for snoking der! Elling får
naturligvis laget seg en konto på det sosiale mediet. Det tenderer til å
bli ørlite nifst.
– Ja, det er nifst. Og det kan gjøres enda mer creepy enn i Ekko av en venn. Men det er absolutt en annen måte å være ensom på i våre dager. Samtidig tror jeg det er mange folk som faktisk får hjelp
på Facebook. Jeg har en kompis som er lam. Han bor langt faen i vold
inne i Finnskogen. Med Facebook kan han være med. Ellers ville han vært
helt isolert. Helt.
På de tjue årene som er gått siden den forrige boka om Elling kom i
1999, har også bokbransjen skiftet ham. Bokklubbene er stort sett en
saga blott. Anmelderiet i avisene går samme vei som avisene selv later
til å gå; lukt til skogen. Det er vel strengt tatt bare Jo Nesbø som
svever i glideflukt over en litteraturbransje i sterk endring.
Og Ambjørnsen selv? Det er jaggu skjedd en del forandringer med ham
også. Røyken er for lengst stumpet. Alkoholinntaket roet ned. Radiusen
er begrenset, som han sier det selv. Det er bare skrivinga som ikke har
forandret seg.
Eller har den det?
Ihuga fans fikk hjertet i halsen da Farvel til romanen. Et døgn i grenseland
kom ut i 2014. I det litterære essayet sier Ingvar Ambjørnsen rett og
slett opp som forfatter. Det er slutt. Han er ferdig med romanen. Det
viste seg heldigvis å ikke være riktig. Slutten på den tynne boka som
starter med at han oppgir forfatteryrket er samtidig starten på Ut av ilden
– romanen han kom med senere samme år. Men tanken om å stoppe er ikke
fremmed for ham. Det har den faktisk ikke vært siden 1999.
– Det var ikke det at jeg hadde lyst til å slutte, sier Ingvar
Ambjørnsen. – Men etter novellesamlingene mine og Elling tenkte jeg: Nå har jeg et forfatterskap. Egentlig var jeg ferdig. De bøkene som kom etter det – Innocentia Park og En lang natt på jorden
og de andre – var bøker som først og fremst var gøy å skrive. Men det
er ikke noe salg på sånne bøker. Det de i høyden oppnår, er at du
plutselig får tilbakemeldinger fra folk som ikke har likt det andre du
holdt på med.
– Det har blitt en del bonusspor?
– Ja. Og jeg har hatt moro av det. For eksempel det å skrive dikt. Jeg
ga ut en diktsamling sammen med Tom Stalsberg (Dagblad-journalist og
poet, journ. anm.) i fjor. Det er mye morsommere å legge ut dikt på
Facebook og få seks hundre tilbakemeldinger enn å gi det ut som
diktsamling. For det er faktisk ganske dølt, altså.
– Du har gjort en del ting som ikke så mange forfattere sysler med. Du
har skrevet fortellinger fra lokalområdet her i Eppendorf – som havnet
på forlagets blogg, og de siste årene har du dratt rundt med
live-opptredenene. Du er rett og slett blitt artist?
– Ja! Før mislikte jeg å lese utdrag fra bøkene mine. Hvert år pleide
jeg å dra til kafeen Sting i Stavanger og ha en opplesning. Men jeg
syntes aldri jeg var noe flink. Og da Hvite niggere kom ut var
jeg på turné, men det er den eneste gangen jeg prøvde det. Nå – etter
Elling-showene – har jeg skjønt at dette er jeg flink til. Jeg er
faktisk god til å lese. Å sitte der, alene på scenen, lese opp. Da Tom
Stalsberg ble med på den siste delen av turneen, utvidet vi det til også
å bli et lite bokbad, og han bidro med fotografier, så det ble litt mer
farge på det. Men det var kult, å leie en bil og være to på veien. Selv
om jeg er dårlig i pusten, funket det bra.
– Hva er det du har skjønt som andre forfattere kanskje ikke har forstått, siden du kaster deg ut i sånne eksperimenter?
– Jeg har skjønt at bransjen går til helvete! Nei, men det er sånn her:
Jeg sitter ikke i en veldig presset økonomisk situasjon, sånn som mange
forfattere gjør. Jeg kan tillate meg å eksperimentere. Men det forbauser
meg at det ikke er flere forfattere som legger ut blogger, for
eksempel. Heller ikke de yngre forfatterne. For meg har det vært et
lekerom.
– Har eksperimenteringa endret måten du skriver på?
– Nei.
– Så du fortsetter med å skrive romaner?
Ingvar Ambjørnsen gliser.
– Ja. Må ha et skudd til, allikevel!
De siste rommene
Omtrent så langt i intervjuet ser Ingvar Ambjørnsen seg rett og slett
nødt til å komme med en forklaring på hvorfor tv-en står på i bakgrunnen
og har gjort det hele tiden.
– Ja, unnskyld meg, altså, men det er ikke fordi jeg ser på tv mens vi snakker, sier han og veiver med hånda mot flatskjermen.
– Nei?
Over skjermen ruller et eller annet sykkelritt. Et flimmer av lår, pedaler og svette kondomdrakter.
– Det er Giro d’Italia, men det er sprinten jeg venter på, dette her er bare et brudd, sier han og peker.
Og fordi undertegnede hverken ser brudd eller noen større mening i det
som foregår, kommer Ambjørnsen med en pedagogisk fyllestgjørende
forklaring på sykkelløpets natur. Alle idioter vet jo at det er liten
vits i å sitte og nistirre på et brudd i timevis. Han lar informasjonen
synke inn hos meg, før han understreker at det altså ikke er fordi han
er uhøflig at han har det kjørende i bakgrunnen. Han ville bare si dét.
Han venter bare på sprinten.
– Men du, en ting jeg stusset over da jeg leste Ekko av en venn,
er at Elling ganske ofte gjør seg tanker om at dette er hans siste rom
på jorda, siste stopp. Han er i slutten av femtiårene, er ikke det litt
tidlig å begynne å forberede seg på slutten?
– Det betyr bare at det er lite trolig at han kommer til å bryte opp fra
den sokkelleiligheten igjen. Vi tenker jo sjelden oss selv inn i en
pleiehjemssituasjon, gjør vi vel? Nå har jeg en leilighet i Tønsberg
også, men da vi kjøpte den leiligheten vi sitter i nå, her i Hamburg,
var det fordi jeg regner med at det er her jeg skal avslutte løpet. Alle
tenker kanskje ikke så mye over døden. Det finnes 80-åringer som ser ut
som spørsmålstegn i fjeset om du nevner døden. «Skal jeg dø?» liksom. Men jeg tenker på døden. Og da synes jeg det bare er rimelig at Elling gjør det, for faen.
Ambjørnsen smiler.
– Jeg har vært opptatt av døden siden jeg leste Den tibetanske dødeboka som femtenåring. Det er en del av de tankene jeg har strødd inn i huet på Elling.
– Samtidig virker han ganske optimistisk i den nye boka?
– Ja, allerede første gang han kommer inn i sokkelleiligheten og ser at
det er to stoler ved kjøkkenbordet og ikke bare én, tenker han jo at det kan jo hende at … Altså, tiden har begynt å løpe fra ham, men løpet er jo ikke helt kjørt når man er i slutten av 50-årene.
– Åssen er det egentlig å ha diktet opp en følgesvenn?
– He. Nei, det er rart. Det er så mange som følger ham på
Facebook-gruppa også. De snakker om ham som en de kjenner. «Nei, han er
ikke sånn». «Jo, det er han». Han er jo en person som alle voksne
mennesker i Norge vet hvem er, altså. Det er ikke så ofte det skjer med
en litterær karakter. Det er ikke typisk.
– Det er vel mange som har kommet bort og ment en hel masse om hvordan det burde gå ham?
– Nei, egentlig ikke. Jo, det er én ting! At han må finne seg ei dame.
Det har vært en bønn fra de kvinnelige leserne. Det synes jeg er
sympatisk av dem, raust. Og det er klart … det er jo også en mulighet.
Var det et blunk fra lenestolen?
Jo. Det var helt klart et blunk fra den halvgamle ringreven.
– Er du overrasket over at du har befattet deg så mye med ensomheten?
– Nei. Det er helt essensielt og eksistensielt. Det er selve margen. Jeg
har hatt dette i meg siden jeg var liten gutt, det er mitt tema. Det
ville vært rart om det ikke tvang seg fram gjennom mine mer enn 35 år
som forfatter.
Ingvar Ambjørnsen blir stille to sekunder.
– Uansett hvor stor familien din er, uansett hvor mange venner du har:
Du skal aleine ut herfra. Man er grunnleggende i seg selv. Synes jeg,
da.
© Bokvennen litterær avis/Thomas J.R. Marthinsen 2019
FAST SPALTE: ØRENES DØGNFLUER
Du har også hørt de samme godbitene så mange ganger at ørene protesterer?
- Ingen hadde trodd det, ingen kunne forutsett det og hvis du hadde slått opp et tjukt veddemål på 1960-tallet om at de fortsatt ville holde koken nesten 60 år senere, hadde folk ledd rått av deg: Men Rolling Stones gir seg jo ikke. Ikke nok med at gutta boys har sluppet første nye sang på åtte år - hvilket jo er nødt til å tas som vakkert forvarsel om hva som kommer senere i år - neida, under koronakrisen har de, så å si fra hver sin hybel, deltatt på den veldedige nettkonserten One world: Together at home. Du blir nødt til å få med deg den kanskje mest spesielle versjonen av "You can't always get what you want" som finnes. Hehe. For en gjeng! (Foto: Raph_PH/CC.)
- Det er jo flaut, men jeg hadde ikke fått med meg at The Black Keys sneik ut et nytt album i fjor. Jeg tilhører den delen av fanskaren som ble ganske skuffa da de sendte ut "Turn Blue" i 2014. Til gjengjeld er jeg allerede stor fan av minst to av sangene på det nye albumet "Let's Rock". Det dreier seg om to sanger du er nødt til å spille høyt, på et ordentlig anlegg: "Shine A Little Light" og "Lo/Hi".
- Og når vi er inne på knall fra USA: Jeg tror ikke du skjønner hvor bra Alabama Shakes' sang "You Ain't Alone" er før du har gitt deg fullstendig hen til den. Hold kjeft, for en bra sang! (Og ikke minst også: for en diamant av en vokalist!) Liker du det du hører, må du få med deg "Hold on" også. Faen, altså. Så bra. (Foto: Jørund Føreland Pedersen/CC.)
Ålreit. Dett var dett for denne gang. Om du liker det du leser, blir jeg glad. Om du liker det så godt at du sprer ordet, blir jeg bittelitt gladere. Og om du har synspunkter, blir jeg nesten lykkelig. Lest noe bra? Hørt noe bra? Sett noe fint? Gi meg et hint!
