Sertifikater, utvandring og Ari Behn (5/2020)
Kunsten å leve lykkelig med barn er å smile i de øyeblikkene de koser seg.
- Hedvig Montgomery (norsk psykolog)
DU VET DU BOR I DANMARK NÅR ...
Med spenning har jeg fulgt med på norske og danske myndigheters koronadans de siste dagene. Det er ikke før du har bodd i utlandet i en sånn situasjon, du forstår at du ikke lenger bor i det landet du kommer fra, men rent faktisk har utvandret. Det første hintet fikk jeg for noen år siden da jeg, nonchalant, svingte inn på en trafikkstasjon i Vestfold fordi sertifikatet mitt bokstavelig talt holdt på å falle fra hverandre. Jeg hadde naturligvis tatt grep; jeg hadde kjørt det lakserosa plastkortet gjennom en dertil egnet lamineringsmaskin, for på den måten bevare det sånn noenlunde samlet. Da jeg ankom trafikkstasjonen, og tok plass i båsen for å oppdatere fotografiet (det gamle vist en attenåring jeg ikke lenger følte jeg hadde så mye å gjøre med, og jeg tenkte: det vil nok heller ikke politiet føle), var både førerkort og lamineringslomma så fillete at til og med jeg skjønte at det ikke gikk lenger. Grensa måtte gå et sted.
Kanskje kan du forestille deg forbauselsen min da jeg to sekunder senere hørte skrankepersonens myndige stemme: "Ja, du kan like gjerne komme ut derfra igjen, Marthinsen." Jeg tittet ut og kikket bort på henne. "Hva?" "Du får ikke nytt sertifikat her i landet. Du er utvandret". Mm. Utvandret. Hun kunne like gjerne ha tatovert meg i panna. Jeg har spøkt med at jeg lever i frivillig eksil her i Danmark. Nå har det vart i tolv år, det eksilet. Men jeg hadde - forsto jeg der og da på Den Kongelige Norske Trafikkstasjon i Larvik - trodd det var en enveisgreie. At jeg ikke brente noen som helst broer. Så altså ikke. Jeg måtte skrape det gamle sertifikatet med meg og luske meg ut med uforrettet sak.
For noen år siden tenkte jeg at jeg måtte se å oppføre meg voksent omkring dette. (At det denne lysten til å oppføre meg voksent kom som en direkte konsekvens av at den danske lovs lange arm, slik denne viste seg i form av en vennlig rutinekontrollør langs landeveien en grytidlig morgen, trenger jeg vel nesten ikke avsløre.) Så jeg troppet opp på Borgerservice, som det så fint heter, på kommunehuset. Ikke noe problem, sa dama bak skranka, jeg skulle bare gi henne mitt norske, så ville jeg få et nytt, dansk i posten innen fjorten dager.
Men jeg fikk meg ikke til det. Å gi fra meg førerkortet mitt! Selveste beviset på frihet og selvstendighet! Å nei, takk du, kjære danskjævel. De siste årene har jeg derfor beholdt mitt frynsete kort, og kjent angsten som et støt i adamseplet hver gang jeg så mye som har sett fargene på en politibil.
Her om dagen - i forbindelse med min nitide studering av inn- og utreisebeslutningene i mine to land - kom jeg over en artikkel. I en bisetning(!) sto det at fra og med 2018, var det ikke lenger noe krav om å erstatte et norsk førerkort med et dansk. Det var bare å peise på. Ha!
Trenger jeg å si at jeg er i markedet for en ny lamineringsprosess?
And now for something completely different: Velkommen til mais nyhetsbrev!
FAST SPALTE: ØRENES DØGNFLUER
Du har også hørt de samme godbitene så mange ganger at ørene protesterer?
- Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg er typen som hører musikk jeg liker på en form for manisk repeat. Har et albums eller en artists musikk først overbevist meg, er det som om den blir en del av meg, iallfall der og da, eller her og nå, som et slags tvungent lydspor til livet. Derfor: Jeg har voldhørt The Black Keys "Let's rock" som jeg skrev om i siste nyhetsbrev i så stor grad at nå begynner jeg å nå brekningsfornemmelsene idet jeg setter på første nummer. Allerede på sang nummer to er jeg imidlertid solgt. Igjen. Anbefales altså!
- Og månedens andre godbit er strengt tatt ikke musikk, men Kristopher Schaus stemme har utvilsomt musikalske egenskaper, selv om han bare kjapper. På et tidspunkt hørte jeg podkaster mens jeg løp. Spesielt Tusvik & Tønne. Jeg lo høyt der ute i skogen, så danske turgåere skvatt på skogsstiene! Men så kom jeg til et der jeg gikk lei av Lisa Tønne og Sigrid Bonde Tusviks liksom aldri hvilende "sjokkerende" uttalelser om folk og fe. Det var omtrent samtidig som jeg begynte å løpe i stillhet (bare avbrutt av lange, andpustne samtaler med min lillesøster, som - mer enn litt motvillig - fra tid til annen fungerer som coach). Men innimellom må jeg høre noe annet enn egne tankers sus. Der kommer Kristopher Schaus "Rekommandert" inn i bildet. Det er nerdenes hevn, ispedd gode spørsmål fra Schau, spilt inn for åpen scene. Om temaer du ikke hadde forestilt deg at du ville interessere deg for før du nå, plutselig, vet mer om undergrunnsdykking, svartedauden og universet enn du hadde trodd du noen gang ville komme til. Veldig gøy!
FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET
Vanligvis består innholdet i denne spalta fra de dypeste skuffene i mitt journalistiske arkivskap. Men denne gangen blir det annerledes. Iallfall er det ikke så langt et dykk, og det er vel strengt tatt ikke et journalistisk dykk, for det er et essay. Og essay skriver jeg jo ikke som journalist, men som forfatter. Uansett: jeg skrev et essay om Ari Behn etter at han døde. Det ble trykket i Bokvennen Litterær Avis i starten av 2020. (Foto: Per Heimly/Kolon Forlag.)
Hva slags glede kan en leser ha av å lese bøkene til en forfatter hvis selvmord kaster lange skygger innover forfatterskapet?
Ringle, ringle sier dødens bjelle
Av Thomas J.R. MarthinsenIkke også deg, Ari. Jeg tror jeg omtrent reagerte sånn da jeg hørte at Ari Behn hadde tatt sitt eget liv første juledag. Jeg syntes simpelthen det var så jævla trist. Og som ikke få andre nordmenn, tydde jeg straks til bøkene hans. Jeg dro Trist som faen, Talent for lykke, Tiger i hagen ut av hyllene, ja, jeg klasket til og med til med Bakgård og en gammel, rufsete kopi av Kolon forlags antologi Nye linjer fra 1995. Som om jeg måtte lese alt han hadde skrevet, og det med det samme. Men det merkelige var, da jeg hadde dem liggende foran meg: Jeg orket nesten ikke å åpne dem.
Hvorfor reagerte jeg sånn? Hvorfor var det bøkene hans jeg så til? Hva kunne jeg liksom finne der, nå som forfatteren plutselig var vekk? Jeg hadde nær sagt: Hva ventet jeg å finne? Var det svar? Trøst?
Her skal du motstand finne
Jeg ble bedt om å skrive et essay om spenning. Spenning kan være så mangt, det kan være den kilende fornemmelsen som minner om panikk når du leser Jo Nesbø og ikke kan få bladd fort nok om for å finne ut hva som skjer med Harry rundt neste sving. Men det kan også være en annen form for spenning, noe som mer ligner på motstand. Jeg tør vedde på at du har iallfall et par-tre bøker som du vet du skal lese en gang, men som blir liggende. (Ja, Ulysses, jeg tenker på deg.) Kanskje har du åpnet en av dem og gitt deg i kast med den, bare for å oppdage at den føles uoverstigelig? Som om den ikke vil slippe deg inn? Som om – når det kommer til stykket, når du faktisk sitter der med den i fanget – så makter du det ikke? I stedet flipper du opp mobilen og ser et avsnitt av en av de tusen seriene du følger, eller du finner fram støvsugeren og gir deg hybelkaninene i vold? En slags lesningens prokrastinasjon, med andre ord.
Slik var det med Ari Behns bøker i romjula. På en og samme tid ville jeg ikke noe annet enn å lese dem, samtidig som jeg følte en uoverstigelighet når det kom til å faktisk gjøre det. Og den følelsen, den hadde jeg hatt tidligere også. Jeg visste veldig godt når.
I mange år var det nemlig Stig Sæterbakken som fremfor noen representerte denne formen for spenning i mine bokhyller. Bøkene hans hadde hopet seg opp, og fulgt med meg alle steder jeg hadde bodd, og fra tid til annen var det som om de hadde kastet et blikk mot meg og mumlet uten lyd: Nå, skal vi snart i gang? Jeg kan ikke helt sette ord på hva det var med bøkene hans som gjorde at jeg a) hadde dem og b) ikke hadde lest dem ennå.
Kanskje var det fordi jeg hadde en anelse om noe. For det er jo slik når det gjelder enkelte forfattere og bøkene deres, at har vi først lest dem, blir vi aldri kvitt dem. Du kan ikke ikke-lese en bok. Har du lest den, blir den en del av deg. Iallfall de gode (de dårlige glemmer vi heldigvis som oftest). Og iallfall er det slik for meg. Hadde jeg vært redd for at Sæterbakkens aura av mørke – som unektelig hvilte over forfatterskapet hans så å si fra begynnelsen av – skulle hoppe over på meg?
Uansett: Da nyheten kom i 2012 om at han hadde «gått ut av tiden» – denne usmakelige eufemismen for selvmord som nesten utelukkende blir brukt når det er snakk om forfattere; som om denne aller siste handlingen de foretar seg liksom får drysset noe «kunstnerisk» over seg – fikk jeg en ubendig trang til å gå bort til bokhylla og rive til meg de bøkene jeg hadde hatt stående der i mange år, uleste, og sluke dem.
Med andre ord: Da jeg satt der med Ari Behns bøker foran meg i romjula, gjenkjente jeg følelsen. Så når jeg nå skulle skrive om denne lesningens motstand, forsto jeg at jeg var nødt til å brette ermene opp og ta springet. Og jeg trengte flere bøker. Snart satt jeg med Behns siste utgivelse, Inferno, Sæterbakkens siste, posthume utgivelse Ikke noe av dette handler om meg – og franskmannen Édouard Levés Selvmord foran meg. Ti dager etter at han sendte manuset fra seg, begikk også han selvmord.
Skyggen fra det sorte treet
Behn og Sæterbakken skrev seg med deres siste handling inn i en rekke av forfattere som er døde for egen hånd. Sylvia Plath og Ernest Hemingway, Tor Ulven og Tove Ditlevsen, Virginia Woolf og Jens Bjørneboe. Det er noen ganger som om den lista synes lenger enn lista over forfattere som dør av alderdom, men det er sikkert bare fordi et selvmord skaper mer oppstandelse. Ikke fordi forfattere er særlige mennesker, men fordi det de holder på med mens de er i gang, er noe særlig.
Det er nesten som om eierskapet til bøker liksom bare delvis tilhører opphavspersonen, som om eierfølelsen også sitter i leseren. Som om når de først har utgitt boka, forfatterne, står det en broket skare av lesere klare til å la sin eierskapsfornemmelse bre seg utover de selvsamme sidene som forfatteren inntil da har hatt som sitt høyst private, enn si: egne, eller endog: usynlige.
Jeg tror jeg vet hvorfor det er slik, og det skal jeg komme tilbake til. Men først, la meg gå gjennom de to bøkene som ligger foran meg (og når jeg sier to bøker, er det ikke sant, for jeg har to stabler bøker foran meg, den ene er Behns forfatterskap, den andre er deler av Sæterbakkens). Og så denne franskmannen, altså, Édouard Levé.
Levé etterlot seg en beskjeden produksjon. Han debuterte med Verk (Oeuvres) i 2002, før han fulgte opp med en bok som på engelsk ble hetende Newspaper (Journal) i 2004. De mest kjente – og bejublede – bøkene hans er imidlertid de to siste – Selvportrett (Autoportrait) fra 2005 og Selvmord (Suicide) fra 2008. Der Selvportrett er et 78-siders selvportrett som på mange vis går andre, lengre litterære selvportretter en høy gang, er Selvmord altså historien om livet til fortellerens venn, etter at denne har begått selvmord. Og i Selvmord skriver Levé med en presisjon når det gjelder selvmordets ringvirkninger som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på selv den mest garvede leser. Det han sier om selvmord, kan få stå som en beskrivelse av dets konsekvens ikke bare for ham selv, men også for Behn og Sæterbakken (og alle andre som gjør det). Han skriver:
«Måten du forlot livet på, omskriver historien med negativt fortegn. De som kjente deg, forstår alle dine handlinger i lys av den siste. Skyggen fra dette svarte treet skjuler hele den skogen som var livet ditt. Når noen snakker om deg, begynner de med å fortelle om dødsfallet, så de går bakover i tid for å forklare det. Er det ikke merkelig hvordan denne siste handlingen snur hele biografien din bak frem? Etter at du døde, har jeg aldri opplevd at noen begynner fra begynnelsen når de skal fortelle om livet ditt. Selvmordet er blitt det grunnleggende i dette livet.»
Slik er det allerede også blitt for Behn og Sæterbakken. Når vi snakker om dem nå, er det med selvmordet som utgangspunkt. Og som Levé så nøyaktig beskriver det, kaster selvmordene deres en skygge innover begge livene deres. Og forfatterskapene. Og hva gjør vi da, som lesere, når vi sitter med fasiten i hånden, fasiten forstått som sluttpunktet for et liv? Vi leter etter tegn i dette livet. Og fordi det er en forfatter det er snakk om, vender vi oss mot bøkene etter svar, etter foregripelser på dette vi vet skjedde til slutt.
Den tristeste gutten i Lillehammer – og Ari Behns punktum
Behn og Sæterbakken er to vidt forskjellige forfattere. Mens Behn til tider var helt briljant i det korte formatet (bare les «Familiært eksperiment» i Talent for lykke), var Sæterbakken en presisjonens mester i kort og langt; han skrev kanskje innviklet, kanskje kronglete, men alltid elegant. I deres to siste utgivelser – Inferno og Ikke noe av dette handler om meg – er likhetene derimot flere enn forskjellene. I etterpåklokskapens forklarende og fortvilende lys er det umulig å ikke se dem som to store varsler. Og det finnes spor også andre steder i forfatterskapene deres.
Da Ari Behn returnerte til det korte formatet med Talent for lykke i 2011, etter å ha bakset med romansjangeren noen år, presenterte han for eksempel en fortelling som heter «Punktum». Den er så kort at den kan gjengis i sin helhet:
«Jeg drømmer altfor ofte at jeg går ned i kjelleren, låser opp våpenskapet, tar fram rifla, lader, stikker løpet i kjeften og trekker av. Så våkner jeg, våt av svette og med skuddet rungende i ørene. Jeg vet ikke. Før eller siden kommer øyeblikket. Hvem kan vite sånt? Vi skal jo alle dø. Det er til å bli sprø av. Mange mener jeg er sprø allerede, det er jeg vel også. Det er derfor jeg drømmer om å sette punktum. Likevel lever jeg videre som om ingenting har skjedd.»
I et intervju med NRK da boka ble lansert sa Behn: «Den gjelder ikke meg, det er ikke nødvendigvis sånn jeg tenker. Men, jeg tror mange kan kjenne seg igjen i den». Uansett hva Behn selv sa om boka, er det slike passasjer, ikke minst også i Inferno, som frembringer en illevarslende følelse, om enn forsinket. I en tekst om at forteller-jeget har skrevet en tekst om 22. juli, skriver han:
«Vi forsøker å bære dette sammen. Vi bærer hverandre. I fellesskap skal vi klare dette. Sorgarbeid. Jeg har ingen anelse om hva som kommer. Jeg er en døende. Jeg undrer på hvor langt ned det er mulig å komme. Jeg dør. Om og om igjen».
Det spesielle med Inferno er at den presenteres som en «roman med malerier». Jeg vet ikke om jeg er enig i sjangerbetegnelsen (mange av tekstene har ikke noe egentlig litterært over seg, de oppleves som private), men satt opp mot maleriene blir flere av tekstene hjerteskjærende. Sitatet over står overfor et maleri som minner om Edvard Munchs Skrik, tittelen er: I’m alone and want to die. Et annet sted skriver Behn: «Livet renner gjennom meg. Jeg er på siden av meg selv. Jeg tar ikke lenger del i hva som hender meg. Jeg har opphørt å eksistere. Jeg har gått ut av tiden».
Enda et annet sted har fortelleren en diskusjon med broren sin, og de diskuterer selvmordet eksplisitt. Etter at forteller-jeget har konstatert at han er en ‘jeger’, får vi en replikkveksling mellom brødrene som munner ut i en instruks om hvordan man skyter seg. Da avslutter Behn: «Jeg tror ikke på dette. Selvmordet er en hån mot livet. Mot de etterlatte. Det er synd og skam. Selvmord påkaller ikke medlidenhet. Det påkaller forakt». Den verste teksten er også den siste – og den står opp mot et maleri som bærer tittelen Gone, som viser fem skikkelser. To store hoder og tre små, og det ene store hodet er utvisket:
«Jeg er i ferd med å ta farvel med dere alle. Jeg kommer til å dø. Jeg har tatt farvel med dere alle for lenge siden. Det er ingenting igjen av meg. Jeg er ferdig. Kaputt og ute av spillet. Det er slik det oppleves. Som virkelig. Som endelig. Jeg har ingen å skrifte til. Jeg er eklektisk og hysterisk. Et kasus. En selvmotsigelse. Buddhist og kristen. Jeg sier lite om dette. Jeg sier ingenting. Gift i blodet. Gift i hodet. Straks død og begravet. Straks glemt og foreviget. Straks en skikkelse uten bevegelsesfrihet. Lagt i åpen kiste.»
Lignende uttrykk for dødslengsel – jeg får mer lyst til å kalle det uttrykk for sykdom! – finnes også i tifold hos Sæterbakken, som utroper seg selv som den tristeste gutten i Lillehammer. De finnes gjennom hele forfatterskapet hans – hans siste roman, Gjennom natten, har riktignok snudd det hele på hodet, og skildrer hvordan det er å leve videre som pårørende. Et sted i Ikke noe av dette handler om meg, skriver han:
«Men det er som om det finnes et selvmord jeg alltid har vært på vei mot, og som jeg bare ennå ikke har hatt mot nok – eller det motsatte: motløshet nok – til å begå. Jeg innbiller meg at det fortsatt venter på meg. Jada, det venter på meg. Javisst gjør det det. Det er det tålmodige punkt i mitt liv […] Jeg kjenner meg selv ganske godt etter hvert og vet hva jeg har å frykte.»
Og et annet sted: «Jeg beklager å måtte si det, men det er som jeg i skrivende stund er knyttet til livet med en ytterst tynn tråd».
For meg å se går det ikke an å lese disse bøkene som annet enn to langtrukne skrik om hjelp. Det er forstemmende lesning. Det er nesten så jeg får lyst til å begrave sitatene, heller enn å ta dem med i dette essayet. Jeg oppdager at jeg ikke leser det de skriver som litteratur, lenger. Jeg er ingen leser når jeg leser dette; jeg får lyst til å legge boka fra meg og gripe kontrafaktisk inn.
Motstanden blir så stor at jeg legger bøkene fra meg. Blir sittende og bare stirre på dem. For vent litt. Det er noe mer. Jeg har ikke fatt i det hele. Sier man ikke at bøker er klokere enn dem som skriver dem? Jeg plukker bøkene opp igjen og leser videre. For det er noe annet enn døden her inne også.
Hva betyr det å skrive, hva betyr det å lese?
Foregripelsene av det som skjedde, er altså mange. Men det er ikke dem jeg egentlig leter etter; jeg leter ikke etter det dødssyke mennesket. Jeg leter etter det andre. Til alt hell er Sæterbakkens selvbiografiske notater nesten mer livaktige enn hans andre utgivelser, de er mer menneskelige, utført med mer sjuskete presisjon enn perfeksjonismen han (kanskje? nok? helt sikkert?) søkte etter i livet og i litteraturen. Det samme gjør seg gjeldende i Ari Behns Inferno, om enn på en annen måte, for den savner både det beske humøret og litterariteten som finnes i Sæterbakkens notater; den er stort sett bare forferdelig trist. Uansett: Det er ikke den formfullendte litteraturen, det er mennesket som skrev tekstene (og malte bildene) som kommer til syne.
For det er noe jeg blir nødt til å påpeke. To ting, faktisk. Det første er at hvis Ari Behn og Stig Sæterbakken begge var bundet fast til livet, lenge, i tynne tråder – så røyk den tråden på et tidspunkt. Det vet vi. Et sted i Ikke noe av dette handler om meg skriver Sæterbakken om hva litteratur er, for den som skriver. Han leser Gombrowicz’ dagbøker og forsøker å oppsummere dem for seg selv, og skriver: «Kjernen i Gombrowicz’ dagbøker: ensomhet. Ensomheten om verket. Det verket en håpet skulle hjelpe en ut av den». I Inferno etterlyser Ari Behn noen å skrifte til. Det er kanskje dette som gjør det så forbannet trist å lese det siste de skrev. For det holdt ikke. Det var ikke nok. Som om ensomheten fikk has på dem.
Hvilket leder til det andre jeg må påpeke: Begge to ville at det siste de skrev, skulle ut. De ville at det skulle leses. Og da blir jeg nødt til å spørre: Hvorfor var det viktig for dem? Og hvorfor er det viktig for oss lesere (salgstall fra bokhandlene i romjula fortalte tydelig at jeg ikke var ene om å plukke opp Behns bøker) å faktisk gjøre det?
Svaret må være et motspørsmål: Hva er det magiske ved bøker? De kan, de beste av dem, transcendere grensene mellom indre og ytre, så å si gjøre ytre – forvandle! – noe som har vært indre. Legge det fram som fortellinger, romaner, malerier og på den måten la det kunne plukkes opp og få stoffet til å foreta nøyaktig motsatt reise hos en annen, en fremmed: det går fra å være noe ytre – en bok du leser! et maleri du beskuer! – til å bli noe indre. Hos et annet menneske. Det er ingen liten bragd, det er ikke noe lite mirakel.
Utkast til et svar
Når noen dør, forsvinner de. Uansett hvordan de dør, forsvinner de. Men i døden som i livet er det forskjell på folk. For som det ble sagt i forbindelse med Ari Behns død og begravelse: Det er ikke alle hvis selvmord blir gjenstand for en slik oppstandelse, enn si: et slikt offentlig sorgarbeid. Det skjedde for Sæterbakken som for Ari, for Bjørneboe som for Woolf. I alle andre tilfeller er et selvmord en tragedie som rammer noen få. Oppstandelsen, om man vil, er privat. Den finnes bare der, i en større eller mindre krets rundt mennesket som dør. Det er en like stor krise, men den er ikke synlig for oss andre. Men døden er lik for oss alle. Det finnes ingen forskjell i tragedie på om det er en Ari Behn fra Moss, en Stig Sæterbakken fra Lillehammer eller en Renate Hansen fra Karasjok som dør for egen hånd.
Levé mener at selvmordet blir en lyskaster som skinner med et mørkt lys. Ved første øyekast er jeg enig. Herav kanskje motstanden jeg følte, før jeg gikk i gang med boka hans, og bøkene til Sæterbakken og Behn. Men da jeg trosset den, motstanden, eller sagt mer mindfulsk: aksepterte den, oppdaget jeg noe annet, en visshet som Levé kanskje, kanskje ikke kjente til, og som jeg tenker må ha fantes et sted i bevisstheten til både Sæterbakken og Behn også: Det vi finner i bøkene deres er mye mer, det er noe helt annet, enn døden. Det er nemlig alt det andre, også. Det tror jeg de visste. Eller ante. Eller håpet på.
La meg få forklare hvor jeg vil. Jeg må la Sæterbakken hjelpe meg. I Ikke noe av dette handler om meg skildrer han et besøk til Rijksmuseum i Amsterdam han gjør sammen med sin kone. Vel inne på museet strener han forbi Rembrandt-bildene, fordi han vil inn til Vermeers malerier. Plutselig får han øye på dem:
«Og straks er det som alle de andre bildene som henger der forsvinner – akkurat som de øvrige tilstedeværende opphører å eksistere idet man oppdager den man er forelsket i midt iblant dem – alt som er igjen å forholde seg til i det inneværende øyeblikks uendelighet tre små malerier, ‘Het Straatje’ til venstre, ‘Brieflezende vrouw in het blauw’ til høyre, og ‘De Melkmeid’ i midten […] Maleriet er 350 år gammelt, ganske nøyaktig, overflaten krakelert i et puslespillaktig flettverk av linjer, likevel er hun mer tilstede i rommet, melkepiken, enn en hvilken som helst entitet av kjøtt og blod, mer menneskelig enn hvem som helst som måtte finne på å omtale seg selv sådan. Og jeg tenker: Dette er kunstens triumf over mennesket. Dette er en fastholdelse av det som ellers fyker forbi […] Sorry, liv! Mot dette døde har du ikke sjans!»
Jeg er uenig med Sæterbakken. Han tar feil: Det er ikke det døde som triumferer over livet. Det er det levende som triumferer over døden.
Og det leder meg til et slags resultat, et utkast til et svar på spørsmålet som avfødte dette essayet: Hvilken glede kan man ha av å lese bøkene til en forfatter som tar livet av seg? Svaret er todelt, og det første er nesten banalt: Nøyaktig den samme gleden som av å lese andre forfatteres bøker.
Har man litt mer av mennesket i seg med i lesningen, blir det straks verre. Rett og slett fordi det er så vanskelig – som sagt – å unnslippe det faktum at selvmordet, iallfall ved første øyekast, blir stående som en uutslettelig bauta, eller med Ari Behns ord, som punktum, eller med Levés ord, som treets skygge. Men også her kan Sæterbakken få hjelpe meg. Og dette siste sitatet – som også er aller siste setning som står i hans etterlatte notater – kan man si at det også gjelder Ari Behn, også gjelder Virginia Woolf, også gjelder Édouard Levé, også gjelder Jens Bjørneboe. For det står:
«Ingen skal kjenne meg annet enn gjennom det jeg skriver».
Med andre ord gjelder det å lese videre og sakte men sikkert, idet man fortaper seg, glemme omstendighetene inntil man ser noe annet, og ikke lenger tenker i de dystre banene, men snarere i glimt, i små korte stunder man har for seg selv som leser, merke at tanken som melder seg ved lesningen er en ganske annen enn den på døden, det er denne: Dette er livet! Dette er gullet litteraturen er laget av! Her er det vermeerske lyset! Sagt på en annen måte: Det gjelder om å lese videre, enn si: bla om, eller endog: aldri slutte å lete etter mer. For i det de skriver, disse forfatterne, i all den teksten de har etterlatt seg?
Vel, der er det massevis av liv.
© Bokvennen litterær avis/Thomas J.R. Marthinsen 2020.
*
Ålreit. Dett var dett for denne gang. Om du liker det du leser, blir jeg glad. Om du liker det så godt at du sprer ordet, blir jeg bittelitt gladere. Og om du har synspunkter, blir jeg nesten lykkelig. Lest noe bra? Hørt noe bra? Sett noe fint? Gi meg et hint!
