På tampen (10/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

*

 

 

«For last year’s words belong to last year’s language and next year’s words await another voice. And to make an end is to make a beginning.»

T.S. Eliot, amerikansk dikter (1888-1965)

Ambisjonen da jeg startet med disse nyhetsbrevene for – hold deg fast – det som straks er to år siden, var å skrive og utgi ett nyhetsbrev per måned. Jeg holdt tritt med ambisjonen helt fram til september i år (og joda, du oppmerksomste av lesere: fra og med april forskjøv utgivelsestakten seg med en måned; men det må da være lov), men i september grep livet inn og forpurret det meste. Eller livet? Døden. Døden grep inn, slik døden har en tendens til å gjøre.

Nyhetsbrev fikk være nyhetsbrev. Og på en måte harmonerte det godt med det jeg lovet meg selv da jeg gikk i gang med dette: Det skulle være overensstemmelse mellom ytre og indre. Det vil si: Viktigere enn å skrive noe, er å skrive noe vedkommende. Hvorfor ellers gidde å lese det? Skrive det? Nei, å sløse med tid – både din og min – er ikke noe jeg tar lett på.

 

Velkommen til årets tiende og siste nyhetsbrev!

(Und an Sie, meinen neuesten Leser: Ich bin natürlich hilflos in Deutsch, aber zum Glück ist meine Muttersprache für Sie kein Problem. Herzlich willkommen!)
 

Noen år er brattere enn andre år. For mange har de siste to årene vært noen regelrette anni horribili, der restriksjoner og frykt har latt oss merke at vi bor i samfunn vi kanskje ellers ikke merker så mye til; plutselig har  vi ikke kunnet reise som vi ville, vi har ikke kunnet besøke som vi ville, klemme og være tett på som vi ville. For noen har det vært en velsignelse i forkledning også, naturligvis. Å endelig ha en unnskyldning til slippe å gi den klemmen. Munnbindet som beskytter av privatlivets fred. Munnbindet som fysisk uttrykk for hit men ikke lenger.

Som far til fire er jeg forbauset over hvor lenge min kone og jeg klarte å holde koronaviruset stangen, som det heter. Men nå i desember gikk det ikke lenger. Vi testet positivt på stripe. Det har vært en annerledes opptakt til jula, og selv om det har vært få lommer til å komme opp og snappe litt ettertenksomhetens luft, har det også vært fint. Det er jo en fin flokk jeg har. Eller for å parafrasere Bjørneboe: Lykkelig den som har en flokk.

Det har med andre ord vært en slik høst. En sånn høst du ikke glemmer, og jeg kan fortsatt kjenne maratonløpet jeg i et øyeblikk av både klarsyn og vanvidd gjennomførte over svabergene i oktober, på kroppen. Som om den har satt seg som noe fysisk, denne høsten. Ikke på grunn av koronaen, men på grunn av et menneske som plutselig var vekk. Jeg skrev om mormor i forrige nyhetsbrev, og jeg skriver om henne nå, for det er mormor jeg tenker på.





En ettermiddag tidlig i desember ble jeg oppringt. Det var lyden av Nord-Norge som skurret gjennom trafikkstøyen. Det hadde seg slik at de befant seg et sted utenfor København og regnet med å komme fram til meg «tidlig på kvelden». Flott, svarte jeg, det var bare å komme. Hadde sjefen gjort dem oppmerksom på at innkjørselen var fryktelig lang og fryktelig smal? Javisst, ikke noe problem.

Dagen i forveien hadde de danske værgudene vist seg fra sin sedvanlige side. Det vil si horisontal sludd inn i øyehøyde, en sur, kan jeg kalle den giftig? vind. Dansk vinterhalvår på sitt mest typiske. Men det jeg foretok meg var mindre vanlig: Jeg sto oppe på en av stigene våre, balanserende inn mot en av valnøttreets mange greiner, for å kutte av de av greinene som hang som et krokete gardin ned over innkjørselen. For: Tenk om flyttekarene, når de kom, ville kaste et arrig blikk nedover innkjørselen og si sorry, mac, her kjører vi ikke lastebilen vår ned, altså. Den kommer til å bli mer oppskrapet enn godt er. En slik situasjon kunne jeg ikke akseptere; ergo var jeg ute med sag i møkkaværet og sagde ned alt jeg tenkte kunne utgjøre en dealbreaker.

Da klokka var blitt over ni neste kveld tenkte jeg at de ikke ville komme likevel. Men den gang ei. Ti på halv ti ringer telefonen. Om det er ned den smale grusveien de skal? Ned i buskaset der? Jeg bykset opp fra sofaen og gikk mot støvlene. Det er kanskje en idé om en av dere kommer ned og besiktiger først, sa jeg, så dere ser hvordan dere kan komme ned, ser hvordan dere kan snu?

En slags latter i den andre enden. Et kremt.
Og så: Ned skal vi, jo, uansett.

Og den innstillinga der! Den liker jeg! Den klinger i takt med min egen. Skal noe gjøres, så skal det gjøres. Skal den digre lastebilen ned den altfor, altfor smale, viltbevokste innkjørselen, så skal lastebilen ned der. Jeg fikk ham imdlertid overtalt til å akseptere å rygge ned, da, det må jeg si.

Sekunder senere kom lastebilen nedover. Det peip, slik det piper i alle lastebiler, og småkvistene gnisset kanskje litt mer enn ønskelig langs presenningen, men meter for meter kom de seg nedover. Jeg hadde puls som en hare. De rygget ned forbi det gamle gårdshuset, inn på gårdsplassen. Bilen fylte hele synsfeltet, og de stanset like foran huset vi bygger.

Flyttefolka jumpet ut. Jo, de jumpet. Det kan ikke beskrives på annet vis enn at de jumpet. I sidesynet la jeg merke til alskens tomme bokser og emballasje, enn si: søppel, som lå og skuret rundt nede på gulvet i bilen, og jeg kunne formelig fornemme klimaet i førerhuset, men de som kom ut, altså: jumpet ut, var to smilende karer som hadde kjørt helt pokkers langt for å komme hit, fra langt oppe i Norge et sted, de hadde gjort et holt på veien, i min hjemby, der de hadde lastet inn de som skulle lastes, under påsyn av min mor og søster, og så hadde de gjort mange flere stopp underveis, tenk deg stedsnavn i Vestfold, kanskje Østfold, kanskje Oslo; de hadde gjort så mange stopp som var nødvendig før lastebilens buk var stappfull, og hengeren like full, og så hadde de kjørt hit ned, til Danmark, og rattet og akkedert med alle disse eiendelene, rygget inn og ut av innkjørsler, opp og ned veier og båret opp trapper, før de altså nå jumpet ut på gårdsplassen min, med to smil i trøtte ansikter: Se her ja, sa han ene og ga meg neven.

Nei, han gjorde ikke det. Han ga meg ikke neven, fordi korona. Men han smilte – og så åpnet han lastebildørene, og der, innerst, helt bakerst i vogna, der sto mormors piano.

Der sto salongen hennes, den søtti år gamle, burgunderrøde sofaen og lenestolene, og teppene hennes, de selvsamme teppene jeg har hatt i mitt liv siden jeg var liten pjokk og kjørte småbiler på dem, og sofaen som har huset alle mine familiemedlemmer. Den setningen en gang til: Alle mine familiemedlemmer.





Du lurer kanskje på hvor jeg vil, med denne beskrivelsen av flyttelasset? Jo: I løpet av de siste ukene, preget av isolasjon og uten mulighet til å ferdes blant folk, med bestillinger av både julegaver og dagligvarer på nettet, som var vi en utpost av nybyggere som det ble shippet forsyninger til, har jeg hatt behov for pauser. Jeg har tegnet fjell; det blir ofte til fjell når jeg tegner. Du ser tre av fjellandskapene her i denne teksten.

Men jeg har også hatt behov for å gå ut. Trekke litt frisk luft. Jeg har ikke kunnet løpe, og det har jeg merket som en rastløs feber i kroppen. Så jeg har måttet sadle om.

Daglig, på ulike tidspunkter, har jeg sneket meg ut med en kopp kaffe. Jeg har gått over gårdsplassen, uansett vær, uansett klokkeslett, og så har jeg låst meg inn i huset vi bygger. Jeg har ikke tent arbeidslampene, men latt dem stå utente. Jeg har ikke rørt sparkelen, malingen, plankene. Jeg har gått inn i det som skal være stua vår, der det står noen møbler som inntil nylig sto et helt annet sted.

Jeg har sittet og tatt en kopp kaffe i mormors sofa.

Jeg har hørt stemmen hennes idet jeg satte fra meg kaffekoppen på bordet, stemmen som formante: husk å sette noe under koppen, det blir så stygge merker.

Jeg har lukket øynene og latt hånda gli over stoffet. Jeg har smilt av ting jeg har sett for mitt indre øye. Jeg har kjent sorgen som den tyngden den er.

Jeg har latt mitt eget jeg fra alle årene jeg har levd få sitte ved siden av meg, i sofaen til mormor og morfar, stille. Takknemlig over at sofaen og pianoet har fått ende opp akkurat her.

Før jeg har reist meg, låst etter meg, og gått ut i dagen igjen.
 
 


 

Og her helt på tampen av både nyhetsbrevet og året, vil jeg gjerne få si takk for at du har lest. Jeg mener det. Å ha noen å skrive til, er mye av grunnen til å skrive. For hva er vel poenget – med lesing og skriving – om det ikke er for å ha noe å dele, om enn tidsforskyvningene gjør det til noe annet enn å være sammen om noe ansikt-til-ansikt. Vi trenger tidsforskyvningene. Vi trenger dette rommet der vi kan tenke. Iallfall gjør jeg det. Jeg håper du blir med på resten av turen. Jeg er spent på hvordan 2022 blir. Godt nyttår!

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

Mormor (9/2021)

 Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

*

 

 

«Hadde jeg ikke hatt spytt, hadde jeg aldri hatt rene unger»

Marit Synnøve Raastad (1932-2021)

Jeg hadde et valg. Vi har alltid det, valg. Nær sagt uansett hvor vi står eller hva vi holder på med, kan vi alltid velge den andre veien i stedet for den ene. Som en skrivende person føles det ikke alltid sånn, selv om det naturligvis er sånn. Men kan jeg puste og leve uten å skrive? Javisst. Kan jeg ha det bra, uten å skrive? Nei. Er jeg nødt til å skrive alt? Nei. Kan jeg holde visse ting borte fra skrivingen? Selvfølgelig.

Men så er det dette spørsmålet, da: Kan det jeg skriver være usant? Nei.

Eller, det kan det jo, men har det da noen verdi å skrive det, altså hvis det er uautentisk, hvis det er halt, hult? Nei, da er det mer meningsfullt å la være med å skrive i det hele tatt.

Jeg snakker ikke om fiksjon eller prosa her, for sannheten finnes i begge, på hver sin måte. Du vil sikkert nikke deg enig i at det finnes skjønnlitteratur som er sannere enn det meste annet du har lest, til tross for at du vet det er oppdiktet, hver smitt og smule? Nemlig. Sannheten bor i det uttrykte, ikke i hvordan det uttrykkes. Kanskje. Jo, kanskje er det slik det er.

Så her om dagen var jeg klar over at jeg hadde et valg. Skulle jeg kjøre på overflaten og skrive om dette og hint jeg hadde sett, lest, hørt – eller skulle jeg kalle en spade for en spade og skrive det jeg egentlig var nødt til å skrive om? Dette «egentlig» er altså avgjørende her, uansett hvor vagt det kanskje høres ut. Det er i dette egentlige, dette ofte ordløse inntil det plutselig står der, at selve eksistensberettigelsen for ordene som tyter ut av meg er å finne. Noen ganger er det i det lette at det egentlige finnes. I begeistringen over noe fint, for eksempel. Andre ganger … andre ganger finnes dette egentlige i grenseoppgangen mellom hva det er mulig å si noe om og det absolutt ordløse, landet der det bare bor følelser.

Og neida. De er ikke gode, disse følelsene. Grenselandets følelser bor i ensomme hus.

Et av disse husene ble plutselig bebodd for to uker siden. Da flyttet min mormor inn der. Om du forstår hva jeg mener. Det kom brått på. Ingen hadde sett det komme, og så, bare noen skarve uker! noen skarve dager! senere, var hun her ikke lenger. Et helt liv, sånn. Poff. Eller som det egentlig føles: med bemerkelsesverdig stillhet. Som en uttrekning uten lyd, uten støy, bare vekk. En ordløs ikke utvisking, men uthvisking. Det blir så tyst når noen dør. Det blir så tyst.

Årets niende nyhetsbrev. Et brev eller en ode til mormor. Og da mener jeg ikke en sapfisk jævla strofe eller ti. Jeg mener en bokstavenes stille sang til et menneske som har etterlatt seg en blafrende stillhet.

 

Men hvor starter jeg?

Som jeg sa i kirken, der presten lot meg få taletid, der jeg så og ikke så utover kirkebenkene, mens jeg holdt meg til de nedskrevne avsnittene som var de en mast: hvordan oppsummere hele hennes betydning for meg? Det lar seg ikke gjøre. Og det er greit. Det er noen ting som skal ha lov til å bo bortenfor ordene.

Alt jeg kan gjøre, er å la ordene peke dit. Slik tenker jeg meg det. Jeg peker meg til betydningen hennes. Jeg peker meg mot mormors plass i et 37 år gammelt liv.

For en mormor låner noe av barndommens utstrekning, hun låner noe av barndommens tid og derfor har hun en umåtelig alder; hun har alltid vært her. Den dagen har ikke fantes, der hun ikke var der et eller annet sted, om det var i nabobyen da jeg var helt liten, om det var i byen vi flyttet til da jeg var litt eldre, om det var på en annen kant av landet da jeg utdannet meg – eller nå, de siste mange årene: uansett om hun var oppe i Norge et sted, mens jeg tusset rundt her nede hos danskene. Hun var der.

Nå er hun ikke det. Nå er ikke denne kvinnen som ble født i 1932 her mer. Hun som var av vestlandsk og sandefjordsk herkomst, datter av en hvalfanger og dennes kone. Hun som fikk tre barn, ni barnebarn og ti oldebarn. Inntil 2021 var hun her. Og hadde hun vært her litt til, ville hun blitt nitti. Ni tiår.

Hun ble 89. Eller som hun korrigerte oss: «Jeg er faktisk 89 og et halvt!»

Og når jeg skriver dette hører jeg et stille brus av motstand, og jeg vet ikke hvor dette bruset kommer fra, om det kommer drivende fra en burde-mentalitet, eller om det skriver seg fra en forventning som ikke kommer fra meg selv, men er prentet inn i meg, langsomt, stykkevis og delt, helt siden jeg begynte å sjokke rundt som guttunge: Hun var jo en gammel dame.

Til det er det å si: Joda. Og hva så?

Du kan ikke kvantifisere liv. Du kan ikke relativisere liv. Du kan ikke fjerne dødens brutalitet bare ved å peke på den avdødes alder. Og dødens brutalitet kan like gjerne være stille, den kan komme til en gammel dame fra Sandefjord og være stille som vinden, stille som nesten ingenting, stille som gresshoppene folk slutter å høre etter som de blir eldre, inntil det ikke er mer lyd, inntil det ikke er mer liv.

Jeg ser meg om etter trøst like fullt.



Et liv forvandles til anekdotene om personen som forsvinner før vi får sukk for oss.



Noen har sagt, og jeg kommer naturligvis ikke på hvem i farta, men noen har sagt at vi dør ikke før den siste personen som kjente oss dør. Jeg vet ikke, jeg. På den ene siden er det en slags sannhet i det. I like stor grad som svaret ditt på for eksempel dette spørsmålet: Hvordan så stua di ut da du var ti år gammel?

Vips, så er du der. Ikke sant? Men du er jo ikke det, likevel. Du er her. Du sitter her og leser dette, du er 44 eller 37 eller kanskje er du 63, men du er ikke ti år gammel, du er ikke i den stua, selv om du kan mane den fram, selv om den ligger et sted i grumset i minnene dine, selv om du kan hente den opp. Du kan ikke gå inn i den. Du kan ikke sette deg ned i sofaen der inne. Du kan ikke kjenne varmen fra den åpne terrassedøra uansett hvor mye du innbiller deg det. Du kan ikke høre stemmen som roper på deg.

Eller for å si det på en annen måte, som er det nærmeste jeg noensinne har kommet en oppsummering av hva det vil si å miste noen: You can’t put your arms around a memory.

Jeg brukte det sitatet i romanen jeg skrev om broren min da han døde. Det var sant, den gangen. Og det er sant nå. Jeg sammenligner ikke dødens måte; jeg sammenligner fraværet etterpå.  



Det er ikke ofte det betyr så mye for meg at jeg bor i et annet land. Eksiltilværelsen harmonerer godt med det meste i meg. Det plager meg når jeg drar fra Norge (hver gang jeg står og ser kjølvannet fra ferja bli lenger og lenger, mens fjellene blir mindre og mindre). Men det går over. Så fort jeg lander i mitt eget, her nede, her jeg bor, forsvinner det.

Men det er noen ganger. Som da beskjeden kom om at hun brått var blitt syk. At hun skulle dø. Da. Da går det ikke an å bo i utlandet. Da går det ikke an å ikke være der.

Omstendighetene ville ha det til at jeg skulle jobbe. I Norge. Omtrent da. Så jeg dro, og på dagtid, i fremmed by, leste jeg opp og svarte på spørsmål fra barn og ungdommer om boka jeg hadde skrevet. Og på ettermiddagen satt jeg på et hotellrom med utsikt til en gammel, rosa husmur og tenkte på mormor. Jeg forsøkte å tegne henne som ung kvinne, og jeg tenkte på livet hennes. Utstrekningen av det.



Jeg noterte, og hva jeg noterte har jeg ikke tenkt til å viderebringe her, men jeg konstaterte, for meg selv, der jeg satt med utsikt til gudsjammerlig husvegg, mens regnet silte nedover vindusrutene: Alle de ankomstene. Alle de gåturene. All pakkingen av klær, matpakker. All jobbingen. All husbyggingen. Alle de gangene hun har gått inn og ut av en bil, på vei et eller annet sted, eller på vei hjem, først alene, som helt ung kvinne, så, ganske snart, som ung mor, sammen med mannen sin, barna sine, og som voksen, som mormor og farmor, som en som kom i tospann med en annen gammel person, og da han døde, mormor på egenhånd. Oldemor. Mormor i en ny, mindre bil, mormor som fremdeles ankom, fremdeles kjente at nå skulle hun dra, og så gjorde hun det, og jeg konstaterte: All den våren hun har sett, all høsten, alle vinterdagene og alle svabergene, alle bladene som har falt mens hun har levd, alle blomstene som har spiret.



Vi blir jo borte til slutt. Alt vårt. En dag er det overstått, da har vi gjort alt det vi skulle komme til å gjøre. Sagt og ledd og grått og humret, kranglet og kjeftet og angret og jublet. Og mer enn jeg er lei meg for at jeg ikke skal se henne mer, er det en stemme i meg som forsøker å si, er jeg glad for at hun ble her så lenge. Se, også denne stemmen kommer rekende med trøst.



Den siste dagen vi var i Norge satt hun med min eldste sønn på fanget. Da det ble løftet opp et par mobiler for å forevige, sa hun til meg: «Kom og sett deg på fanget, du også». Det gjorde jeg. Jeg har kikket på bildet etterpå, under en uke etterpå, da hun allerede ikke var her mer, og da er det den lille kroppen hennes jeg ser, sammenlignet med min store; der sitter hun, midt mellom min sønn og meg selv, i lenestolen sin, og jeg satt naturligvis ikke tungt på fanget hennes, jeg bar min egen vekt, men jeg satt der likevel.



Senere den kvelden var jeg der igjen. Denne gangen med min yngste sønn. Vi visste og visste ikke at det var siste gang vi så henne. Ferja ventet dagen etter, det var skolen som ventet, skolen og huset som bygges, som jeg bygger, og det forsto hun, forpliktelser har hun alltid forstått, ja, oppmuntret til, og da jeg reiste meg for å gå klarte jeg å lure meg selv til at hun ville holde ut inntil jeg kom tilbake, fem dager senere. Hun døde dagen før jeg kom opp til Norge igjen.

Men denne kvelden. Da tok fant hun fram et papir. Det var noe hun hadde skrevet ned, hun husket ikke lenger sammenhengen hun hadde vært i, men hun hadde skrevet det ned. Og nå – uten dikkedarer eller nærmere forklaring ga hun seg til å lese. Hun kremtet, renset stemmen og fremførte til oss som satt i stua hennes, med sin umiskjennelige stemme jeg håper å beholde minnet om lenge, lenge:

Vårmorgen*
Kom, stå her nær meg.
Ser du lyset over åsene der, det sarte, litt sjenerte lyset
som toner himmelen myk, med en rand av fløyel.
Som smyger seg rundt tretoppene
og fortrenger skyggene.
Det er våren som våkner, strekker på halsen mens den
sakte gnir vinteren ut av øynene.
Det er våren som kommer på hesteskoføtter
og med en bukett blåveis i hånden.
Kanskje ikke med slik bråhast, kanskje snur den seg over på den andre siden,
tar seg fem minutter til …
Men, det myke lyset blir ikke borte, det strekker seg stadig nærmere, stadig sterkere
Vårmorgen – kom – stå meg nær!
 
*Jeg tror det er skrevet av Johan Falkberget (1879-1967).

Hvil i fred, kjære, kjære mormor.

Et litt annerledes nyhetsbrev er slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. November er rundt oss. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen


 

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.