"La oss snakke om 22. juli" (5/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

* 

 

 

”It is not that I'm so smart. But I stay with the questions much longer."

Albert Einstein, tysk geni (1879-1955)

Ålreit. Jeg vet at det ikke er mai lenger. Det rakk å bli juni før jeg fikk rablet ned månedens nyhetsbrev. Du vet, livet, ikke sant. Noen ganger strekker ikke tida til i det omfanget en skulle ønske. En mager trøst er at det finnes en annen dimensjon også, rommet, og at rommets verdi kanskje kan kompensere for alt det vi gjerne skulle ha nådd. Slik prøver jeg iallfall å tenke.

Å eie rommet. Fylle det ut. Så at denne utgaven kommer et par dager for sent? Tja, jo. Men den kommer jo! Kanskje kommer den akkurat i tide, likevel? La meg kompensere ved å fatte meg i korthet. Iallfall litt. Så kommer jeg tilbake senere i måneden, i mer sedvanlig stil.

Månedens nyhetsbrev kommer til å handle om noe helt bestemt. Det skal handle om 22. juli 2011.

 

 

Jeg har skrevet en bok om terrorangrepene 22. juli. For barn. Jeg skal skynde meg å si at det ikke var min idé, det var redaktør Janne Scavenius hos Solum Bokvennen som tok kontakt. Om jeg kunne tenke meg å ...?

Det kunne jeg. Jeg nølte ikke et sekund. Hvorfor egentlig ikke?

Fordi jeg synes det var på tide. At det er på tide. At også barna får ta del i samtalen om hva som skjedde 22. juli 2011. I lørdagens utgave av Klassekampen kan du lese et ørlite intervju om boka. Et av spørsmålene jeg fikk, var: "Å skrive en bok om 22. juli for barn på 9-12 år - det høres ikke lett ut. Hva var drivkraften din for å lage denne boka?"

Det er et opplagt spørsmål. Og svaret er - synes jeg - like opplagt:

- Å ta barna alvorlig om to så avgjørende hendelser i norsk historie. Det er jo lagd og skrevet mye av voksne til andre voksne, men ikke noe særlig til barna. Og det er litt paradoksalt, i og med at det jo er de som for alvor trenger at hele Norge sørger for at det ikke skjer noe lignende igjen. Det er de unge som skal ta over etter oss. Da må vi snakke med dem om det som er viktig. Også selv om det er ubehagelig for oss å ta hull på en sånn samtale.

Jeg kan huske at jeg allerede tidlig på høsten i 2011 var hjemme i Norge en tur. Da jeg kom til Oslo, var det som om blikket mitt automatisk gikk mot Regjeringskvartalet. Mot kryssfinerplatene som var satt opp der det tidligere hadde vært vinduer. Sent den kvelden sto jeg på en takterrasse hos en venn og vi kikket utover Oslo. Jeg kan fortsatt huske samtalen. Jeg sa: "Det er så rart, for jeg tenker på 22. juli hele tida, men når jeg kommer hjem hit, er det liksom ingen som snakker om det?"

Egentlig syntes jeg ikke at det var så rart. Det er forståelig. Av to grunner. Nærheten er det første. Jeg var ikke i Norge da det skjedde, jeg ble plutselig oppringt mens jeg sto og ventet på at bandet TV-2 skulle gå på scenen på Grøn koncert i Odense. Og jeg følte meg så nesten lammende langt vekk. For det andre blir man jo gal av å tenke på det samme hele tiden. Hjernen er en muskel, den kan ikke være spent hele tida.

Men når det i år markeres at det er gått ti år. Hva skjer da? Da kommer det et mylder av utgivelser og produksjoner. Av voksne til andre voksne. Hva med de som bare så vidt rekker opp til kjøkkenbenken?

Nemlig. De får det jo med seg. De har bøttevis av spørsmål. Du la kanskje merke til sitatet helt øverst? Jeg tenker at godeste Einstein har litt rett. Det handler om å bli litt lenger ved spørsmålene. For de er viktige.


 

Det er nettopp spørsmålene boka tar utgangspunkt i. Jeg lar forlagets presentasjon bli min et lite øyeblikk:
 

I år markerer vi at det er 10 år siden 22. juli. 

Barna som går i grunnskolen nå var enten veldig små, eller ikke født enda den sommeren  - men samtidig trenger de ikke søke langt ut for å finne noen som er direkte berørt i egen bekjentskapskrets. Det kan være vanskelig for oss voksne å gi gode svar rundt det som skjedde den dagen. Og det kan fremdeles være sårt, og vondt å snakke om. Men det må vi aldri slutte å gjøre. 

 

Med dette i tankene har journalist og forfatter Thomas J. R. Marthinsen reist rundt i Norge og besøkt mellomtrinnet på barneskoler, hvor han har snakket med barna og samlet inn spørsmålene deres om 22. juli. 

 

«Før jeg dro, var jeg litt redd for at det ikke ville komme noen spørsmål i det hele tatt, at dere egentlig ikke lurte på noe om 22. juli 2011. Jeg tok feil. For det første visste dere mye mer enn jeg hadde trodd, for det andre hadde dere langt flere spørsmål enn jeg hadde forestilt meg. Mange av dem var veldig gode. På journalistspråk betyr det ofte at de er vanskelige å svare ordentlig på.

En journalist vet gjerne litt om mye, men ikke så veldig mye om ett emne. Så da jeg hadde samlet inn side opp og side ned med spørsmål, skjønte jeg at jeg var nødt til å snakke med noen som kan svare skikkelig, grundig og ærlig på dem. Noen som vet hva de snakker om. Derfor har jeg snakket med mennesker som var på Utøya 22. juli. Jeg har snakket med en jente som ble skutt og overlevde. Jeg har snakket med en av politifolkene som var på jobb i Oslo da bomba smalt i Regjeringskvartalet. Jeg har snakket med en som er ekspert på det som foregår på nettet – og som kanskje er viktigere enn vi voksne aner. Jeg har også snakket med en av dem fra politiets beredskapstropp som ble sendt til Utøya for å stoppe det som skjedde. Til slutt har jeg snakket med hun som bedre enn noen annen burde kunne svare på et av de spørsmålene som gikk igjen flest ganger: Er Norge et trygt land å bo i nå? Det snakker statsminister Erna Solberg om.» 

Utdrag fra La oss snakke om 22.juli 

Jeg tok rett og slett med meg spørsmålene jeg fikk - til folk jeg håpet kunne svare skikkelig på dem. De som er intervjuet i boka, er:

 

Ina Libak: Utøya-overlevende og tidligere auf-leder

Thor Langli: Tidligere inn-satsleder i Oslo-politiet 

Øyvind Strømmen: Ekspert på fremmedfiendtlighet og hat-snakk på nettet 

Lisbeth Kristine Røyneland: Mor og leder for Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli 

«Christian»: Tidligere operatør i Beredskapstroppen, «Delta»

Kjersti Narud: Overlege ved Regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri på Universitetssykehuset i Oslo

Jon-Håkon Schultz: Professor i pedagogisk psykologi 

Erna Solberg: Statsminister

Til min store lettelse sa professor Jon-Håkon Schultz ikke bare ja til å bli intervjuet i et eget - og, det må jeg få si, utrolig fint og lærerikt - kapittel til voksne. Han sa også ja til å lese gjennom hele boka, og sørge for at den egner seg for store barn. Etter endt lesning sa han: "Jeg tenker at det ikke er noen grunn til å sette et øverste tak på aldersgruppa. Det er bedre om det står 9-99 år på omslaget". Jeg tenker at bedre kunne det jo ikke ha gått.

(Stakkars de som er fylt 100 år, tenker du kanskje. Din tøysekopp.)



 

 

Boka er illustrert av den belgiske kunstneren Els Cools. Hun er en magisk dyktig maler. At hun også bor her jeg bor, gjorde at terskelen for å spørre om dette var noe hun kunne tenke seg å bidra til, lavere. Til min store glede sa hun straks ja. Resultatet er et tiltrengt blikk utenfra - og ganske formidabelt.

Med hennes tillatelse - her er noen av illustrasjonene i boka:

 

 

 

 

 

 

 

Og selvfølgelig klarte jeg å snike meg inn på illustrasjonene også:

 

Boka lanseres offisielt 21. juni. Men kan allerede forhåndsbestilles der du pleier å kjøpe bøker. For eksempel her. Hvis du plukker den opp og leser den, må du veldig gjerne si hva du synes!
 

 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Det var litt annerledes denne gangen. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Ta deg en dukkert!

 

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!