«Vi» (2/2023)

 

«Alt er ein overgang, sa reven, han vart flådd.»

Norsk munnhell. Åpningssitat i Vi (2023)

 

Å joda, jeg har skrevet en ny bok! Og det er ikke hele historien: Den er dæven søkke meg skrevet på … nynorsk!

Allerede her vender det seg i noen av dere, i sjokk og vantro, for hva er det han sier, han derre gærningen som har flytta utenlands, og som har holdt seg der noen år nå, vi regner etter, det er visst både fem og ti og femten år, herregud, har vi blitt så gamle! har det virkelig gått så mange år! og ja jøss, årene fosser fram, de fosser og fosser, og hva er det han sier? Har han grepet det sidemålssverdet fatt og fektet seg gjennom den nynorske jungelen? Har han herjet med a-endingar og kløyvd infinitiv og det som verre er?
 
Ja, jeg har faktisk det. Eller skulle jeg si: det har eg faktisk!

Det er to momenter jeg har lyst til å si noe om her nå, og ordene stokker seg nesten for meg, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Men la meg ikke foregripe det som siden kommer, jeg blir nødt til å fortelle om selve boka først:

Den heter – og her vil enkelte kanskje humre litt i skjegget eller i skjørtekantene – den heter «Vi». Å joda! Enda et personlig pronomen! Det begynner å bli tretten år siden jeg debuterte som forfatter med «Du» – og hvis du trodde jeg hadde gjort meg av med personlig pronomen med den, må du med andre ord tro om igjen.

«Vi» er en novellesamling, som det heter på offisielt. Eller en samling fortellinger, som jeg kaller dem. Hvorfor ikke klinke til og kalle dem noveller? Vel. I min verden er noveller formfullendte sataner med start, midte og avslutning, der formforventningene gjerne innstiller meg som leser allerede fra start. Så ikke med dette forlokkende ordet «fortellinger». En fortelling kan være hva som helst. Den er åpen. Det er historien du overhører mens du står og venter på t-banen en altfor tidlig morgen, det er det brå risset du får opp i sinnet når noen forteller deg noe på telefon, «nå skal du høre», «og så sa hun …», det er disse små bindestrekene oss mennesker imellom, de som binder oss sammen, og jeg sier «små», men det er ikke til forkleinelse for lengden, små ting kan romme mye, ja, noen ganger kan små ting romme mer enn større, men det jeg mener er: det skal ikke så mye til, et lite skjelett til en historie, et par tre kjennemerker, så å si, et riss av en leilighet, en kvinneskikkelse, en halvsagt setning – og så skjer det magiske: historien flytter inn i oss som hører eller leser den, og vi fyller ut de hullene vi umerkelig får plass til å fylle ut, det skjer ikke bevisst, det skjer av seg selv, det er magi, på et vis, jo – så sterkt: det er magisk, bare tenk deg det: Hver gang noen beskriver noe som tilsynelatende høres tilforlatelig ut, overtar du det – og gjør det til ditt. For eksempel en setning som: «Kvar morgon når sola står opp, ser ho opp mot huset på bakketoppen i aust.»
 
Det er ingenting spesielt ved den setningen. Men du har allerede et bilde av denne kvinnen, denne kvinnen du aldri har hørt om før, som altså hver eneste morgen, idet sola står opp, kikker opp mot et hus som ligger på bakketoppen. Du vet, uten å vite det, allerede hvordan huset ser ut, du er allerede i gang med å forestille deg hva hun skal, denne kvinne, om hun har et nøkkelknippe i hånden, om hun er rastløs, ute i dårlig tid, eller god tid, om det er varmt eller kaldt, om frostrøyken står ut av munnen hennes eller om sommerkjolen strammer over korsryggen, og huset, du ser huset, du ser den lille pipa over de laftede tømmerstokkene – eller du ser det digre glasspartiet som solstrålene speiler seg i, før de sendes i kvinnens retning, der hun står og altså kikker opp mot huset.
 
Nå mener jeg ikke å snakke på dine vegne, for jeg vet ikke om det er sånn med deg. Men det er sånn for meg. Og heri ligger fortellingens kraft. I med-diktningen, i innlevelsen, i det faktum at vi trenger veldig lite, før vi fyller på med et helt liv, vårt eget, før det vi hører blir farget av den vi er og alt vi har opplevd, slik at dette bildet, av kvinnen og huset, det står tindrende klart for oss, om enn vi aldri tidligere har hørt om det. Derfor fortelling. Fordi de er åpne. Alt kan skje. Det er plass og det er tid, du kan flytte inn i den, eller snarere: la den ta bolig i deg, der du sitter eller står eller går og leser eller hører den, og siden bærer du den med deg, og lar også den farge det du siden ser.
 
Ok. La meg ta det ned et hakk fra det høystemte. «Vi» er altså en samling fortellinger. Elleve i tallet. Jeg skal ikke uttale meg om hva de handler om, annet enn å si at de handler om like mange konstellasjoner. Like mange «vi». Hva er et vi? Vel, hva kan det ikke være? Hva er det som ikke kan rommes i et «vi»? Boka er en ganske liten sak. 132 sider. I et format redaktøren min kalte «fint og hendig». Det er en sånn bok som kan gli ned i en frakkelomme, en veske, en arbeidsbukse, en shorts, en ryggsekk, uten at den tynger noe ned, men ligger der som en mulighet. Slik er det lov å tenke på det!

 
 

Men altså. To kjensgjerninger ved den nye boka. For det første sendte jeg manuset inn anonymt. Jo. Jeg leste meg opp på hvordan man gjør et uskyldig Word-dokument så anonymt, så rensket for personlig informasjon som overhodet mulig – jeg dobbeltsjekket og trippelsjekket at det ikke lå igjen digitale spor som kunne peke i undertegnedes retning – og så lagde jeg meg et pseudonym, og opprettet en mailadresse i dette pseudonymets navn.
 
Jeg kalte meg Anna. Og Anna, vel, hun var en litt underlig skrue. Hun skrev alt med små bokstaver, alt med unntak av navnet på den hun skrev til – til og med sitt eget navn skrev hun med liten forbokstav, og hun skrev på klingende nynorsk – og hun skrev det som det var, hun skrev: «jeg har ikke så lyst til å si noe særlig annet om meg selv enn at jeg heter anna, bor på vestlandet og er 28 år». Avsenderadresse? mailentilhoanna@(...).com
 
Hvorfor jeg gjorde det? Jeg tror jeg gjorde det fordi jeg hadde behov for å la tekstene få lov til å leve sitt helt eget liv, stå på helt egne bein, idet jeg sendte dem fra meg. Det var en slags test, kanskje, på om de hadde livets rett. I vår tid der så mye handler om å fronte det vi gjør hele tiden, ha navn på alt, gjøre noe ut av oss selv, jeg holdt på å si: der sosiale medier har gjort noe med oss, gradvis og uten at vi skjønner det, slik at det blir vanskeligere og vanskeligere – slik tenker jeg meg det iallfall – å holde en slags sinnets sti ren, fri for forstyrrelser, fri for selviscenesettelse, slik at det vi gjør – uansett om vi er rørlegger eller husbygger (jeg følger en svensk husbygger på Instagram og vedkommende er like heftig på sosiale medier som han er til å bygge takskjegg, for å si det slik) eller om vi er journalister eller sykepleiere – det får så fort, så rasende fort klebet noe av dette selviscenesettelsesgreiene på seg. Kanskje er det å overtenke det, vil du innvende, så la meg heller enn å snakke på vegne av mange, snakke på vegne av meg selv: Jeg kan bli sliten av det. Jeg kan miste litt peppen av det. Bli forstyrret. Som en som kommenterte vinterbadere for en tid siden sa: Det går an å ta et vinterbad uten at du forteller om det på SnapChat.
 
Og en tekst, det å ha skrevet en fortelling, et stykke fiksjon, det særpreger seg ved å være forunderlig løsrevet fra den som har skrevet det. Slik er det iallfall for meg. Ofte når jeg har skrevet noe, og leser det si dagen etter eller dagen etter der igjen, da kan jeg ikke huske å ha skrevet det, da er det som å lese en fremmeds skrift, uansett om det føles merkelig kjent, merkelig fortrolig.
 
Derfor altså: Å sende inn manuset til boka anonymt var både en slags test (klarer teksten å holde seg oppreist?) og en slags … jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det helt presist: en måte å ta teksten alvorlig på. Også for meg, som vitterlig har skrevet den. For idet sekund jeg er ferdig med en tekst, så er den strengt tatt ikke min lenger. Da overgår den til et helt annet slags farvann, et ukjent farvann befolket av andre skip og skapninger, der alt kan skje, der teksten forstås på andre premisser enn mine, og det er slik det skal være. Det er en del av magien ved bøker. Kall det delt eierskap, kall det hva du vil. Men når en bok åpnes, tilhører den ikke lenger forfatteren, men i vel så stor grad leseren. Kanskje i enda større grad.

 






Den andre kjensgjerningen er at boka er skrevet på nynorsk. Jo. Rubbel og bit. Hver eneste setning er skrevet på et høyst tilvalgt sidefag, for å si det slik. Det er ingen som har presset meg, det er ingen som har tvunget meg, det er helt frivillig, men hvorfor i huleste? Hvorfor i heiteste huleste?
 
Det korteste svaret er: Kvifor ikkje?
 
Det litt lengre, mer ærlige svaret er mer sammensatt. For det første liker jeg nynorsk. Jeg er nok preget av å ha studert på Vestlandet i et knippe viktige år, det er så, men å lese nynorsk – la meg ta et nesten tilfeldig eksempel: «Syngja» av Lars Aamund Vaage – det er noe av det fineste jeg vet om. Det klinger så vakkert. Setningene og ordene blir ladd med noe mer enn det som står der, som om de nærmest låner noe av tidens måte. Jo, slik forestiller jeg meg det. At i nynorsken kommer du bittelitt tettere på selveste tidens gang. Og det er ingen liten størrelse å nærme seg.
 
Her i Danmark er nynorsk enda lenger nede på rangstigen enn norsk bokmål. Det er forståelig, for det er vanskelig nok for dansker å i det hele tatt omstille ørene til bokmål. Kom du ikke drassende med «pæler» og «bikkjer» når du kan si «gummistøvler» og «hunder» for å si det slik! Da vil du dansk motstand finne.

Men det er ikke bare i Danmark motstanden mot nynorsk er til å ta og føle på. Jeg tør vedde på at om du som leser dette gikk på norsk skole i oppveksten, da har du forvoldt skade på et helt bestemt bokomslag i løpet av årene du gikk der. Omslaget er gult, boka skrevet av Alf Hellevik (1909-2001) – og du kjenner den som Spynorsk Mordliste. Du har selv stått for tittelen, på et vis. Egentlig heter den selvfølgelig Nynorsk ordliste – og er selveste standardverket innen nynorsknormeringen i Norge. På Wikipedia påstår de at den ofte i all enkelhet kalles en «Hellevik», men det er selvfølgelig bare vås: Den kalles Spynorsk Mordliste. Og det er du og jeg som har gitt den navnet, i en eller annen norsktime for hundre tusen år siden, idet vi klorte inn, med blyant, passer eller kulepenn, prefiksene «Spy-» og «M-» for å si akkurat hva vi mente om dette groteske, påtvungne språk nummer to som vi skulle bale med.
 
Nå er det jo ikke slik at det er Helleviks gule ordliste som kan klandres for nynorskvegringen, men det faktum at i norsk skole så er det slik at begge offisielle norske språk skal representeres, enten som hovedmål eller sidemål, og for manges vedkommende er det nynorskens skjebne å figurere som sistnevnte. Og å! for en motstand! Helt siden det ble besluttet i 1885(!) at norske skoleelever skulle kunne begge språk, har kritikerne brukt sin røst høyt og tydelig, og ment at nynorskpuggingen stjal verdifull tid og kraft fra konsentrasjonen til elevene. Den andre steile fronten har like lenge stått på barrikadene for å ta vare på landsmålet, det nynorske, i møtet med det danske. Et tredje ståsted, som jeg tilslutter meg – inntil videre i teorien, men fra og med 2023 altså også i praksis – er at det bor rikdom i det faktum at vi har to språk i dette lille landet vårt. Det bor skjønnhet og fylde og historie i begge språkene. Og det ville være synd å kaste det ene på båten, for da kastet vi så mye av oss selv med.

 


 

I arbeidet med «Vi» har jeg derfor hatt enorm glede av Alf Helleviks utrettelige innsats for å ta vare på nynorsken – ja, jeg vil nesten si at jeg har kommet til å angre på tittelendringen mitt yngre jeg bidro til en gang på nittitallet. Derfor: Takk til Hellevik. Og takk til Universitetet i Bergen og Språkrådets eminente Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Eg hadde ikkje klart det på anna vis.
 
Men språkpolitikk? Er det virkelig derfor jeg har skrevet på nynorsk? Neida, det er jo ikke det. Du har sikkert hørt om den danske regissøren Lars von Trier? Jeg tar det nesten for gitt at folk har det, men selv her i Danmark er det faktisk en bråte mennesker som ikke har det, derfor spørsmålet. Han er personen som står bak filmer som «Dancer in the dark», «Dogville», «Antichrist» og den sagnomsuste tv-serien «Riget» - om den (over)naturlige dramatikken på Rigshospitalet i København. (I seriens opprinnelige to sesonger tegner Ernst-Hugo Alfred Järegård i rollen som svensk overlege og nevrokirurg det absolutt mest hysterisk morsomme bildet av nordisk nabolandspatriotisme jeg noen gang har sett! «Danskjävlar!».)
 
For nøyaktig tjue år siden slapp von Trier en ny film, sammen med en annen dansk størrelse. Jørgen Leth. Om du er sykkelinteressert og har en hang til Tour de France, kjenner du kanskje til ham, ivrig sykkelkommentator som han var/er. I Danmark er han dessuten kjent som dikter og filmskaper, og han har virkelig laget noen jævlig bra filmer. Men altså: Året er 2003. Saken er denne: Lars von Trier har invitert Jørgen Leth, denne lettere feterte regissørstjernen, inn i sitt lumre kammer av galskap. Som dansk films rebell nummer én har von Trier pønsket ut en måte å vippe Jørgen Leth av pinnen: Han har designet det han kaller fem benspænd – altså fem forhindringer – som han, med utsøkt presisjon og ikke uten betydelig, fnisende skadefryd, porsjonerer ut overfor Leth. Leth skal lage fem nyinnspillinger av sin egen berømte film Det perfekte menneske fra 1967. For hver nye innspilling, et benspenn. En helt egen spilleregel, som Leth må overholde, hvis han skal få forsøket godkjent av splitter pine gale von Trier. De fem benspænd – som resultatet heter – er en fantastisk god film som sier veldig mye om hva motstand betyr for kreativiteten. Et av benspennene er at Jørgen Leth som hater tegnefilm med hud og hår og sjel og kropp, skal lage nettopp en tegnefilm. Motstand. Uvilje. Restriksjoner. Fantastisk.

 



 

Og for å komme til poenget: Å skrive på nynorsk var for meg å spenne bein på meg selv. Det var en utfordring, en lek. Kunne jeg klare det? Var det mulig? Hva ville det bety for fortellingene når jeg frarøvet meg selv muligheten til å skrive dem på mitt eget, flytende, jeg tør nesten si intime bokmål?
 
Jeg er den siste som skal si noe om resultatet. Men jeg hadde lyst til å si noe om hvorfor. For hvis skriving blir for alvorlig, hvis litteratur bare blir alvor, hvis leken forsvinner og bare selviscenesettelsen og markedsmekanikken blir det viktige, da kunne jeg like gjerne latt være å skrive. Hvis du nå tenker at det får da være grenser for tøys & tull, vil jeg komme trekkende med nok en danske, som du nok har hørt om, uten å vite at det var ham du kjente: Piet Hein. Vet du hva han sa? Nemlig: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»
 
Det er med andre ord en slags alvorlig lek som har gjort at dette:

«Hun bor i utlandet nå. Er hjemme på sommerferie. Hun er en vakker kvinne. Man kan ikke si at alderen har skremt henne. Snarere bærer hun den med en verdighet og en varme som ligger hennes medsøstre fra vår generasjon tung for brystet. De fleste av dem har noe forjaget over seg. Noe rastløst. En alder som plutselig er kastet over dem. Som om de først nå har skjønt at løpet på mange måter er kjørt. Hun skjønte det for lenge siden, og siden har hun foredlet det hun fikk, eller skulle jeg si det hun valgte. 
Jeg ser meg om etter mannen hennes. Han må være her et eller annet sted. Må ha blitt med til byen, hatt sine egne ærender, i periferien av hennes. Joda. Jeg kan se ham borte ved hellene inn mot parken, nei, der er han, borte ved kampesteinene, de hvite steinene som ser ut som de er dumpet ned i landskapet for å ligge der alltid. Han står ved siden av sønnen deres. Han har ikke mye hår igjen. Det legger jeg merke til. Det lyse, lyse håret hans, nesten hvitt pleide det å være, danner en krans over bakhodet hans, enkelte fjon over midten av skallen. Han bærer alderen annerledes. Som om han har den i hælene.»
 
i den nye boka er blitt til dette:
 
«Ho bur i utlandet no. Er heime på sommarferie. Ho er ei vakker kvinne. Ein kan ikkje seia at alderen har skremt henne. Snarare ber ho han med ei verdigheit og ein varme som ligg hennar medsystrer frå generasjonen vår tungt for brystet. Dei fleste av dei har noko forjaga over seg. Noko rastlaust. Ein alder som plutseleg er kasta over dei. Som om dei fyrst no har skjønt at løpet på mange måtar er køyrd. Ho skjønte det for lenge sidan, og sidan har ho foredla det ho fekk, eller skulle eg seie det ho valde.
Eg ser meg om etter mannen hennar. Han må då vere her ein stad. Må ha følgd med til byen, hatt sine eigne ærend, i periferien av hennar. Joda. Eg kan sjå han borte ved hella inn mot parken, nei, der er han, borte ved kampesteinane, dei kvite steinane som ser ut som dei er dumpa ned i landskapet for å ligge der alltid. Han står ved sida av sonen deira. Han har ikkje mykje hår igjen. Det legg eg merke til. Det lyse, lyse håret hans, nesten kvitt pleidde det å vere, dannar ein krans over bakhovudet hans, enkelte fjon over midten av skallen. Han ber alderen annleis. Som om han har han i hælane.»

 



 

Og jo – det var en tredje ting. Jeg har holdt helt kjeft om boka inntil nå. Jeg har ikke dryppet så mye som et kvekk om at jeg holdt på å skrive den, jeg har ikke sagt noe om at jeg skrev den ferdig, jeg har ikke nevnt at jeg sendte den inn – eller at den skulle komme. Ikke til noen. Ikke familien, ikke venner. Ingen. Kall det et benspænd til. Eller kall det hva det var: Et forsøk på å la fortellingene få bli til helt uforstyrret.
 
Resultatet foreligger altså nå. Der du pleier å kjøpe bøker. På et nynorsk som språkvaskeren så seg nødt til å kommentere – tørt, forestiller jeg meg, knusktørt: «det er jo ikkje akkurat normert nynorsk dette her»!
 


  Og med det var nyhetsbrevet slutt! Det spirer og gror utenfor. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!