Black Box (1/2024)

 

«It is easier to build strong children than fix broken men.»

Frederick Douglass, amerikansk frigitt slave, borgerrettighetsaktivist, founding father (1818-1895)



 

Det er allerede et år siden. Det var helt på starten av 2023, og jeg skal innrømme at det var aller første gang jeg besøkte Fredrikstad. Eller Hællæwood, som Harald Zwart-fansen naturligvis har døpt byen ved elva.

Skjønt, byen? Egentlig føltes det som å komme til flere forskjellige byer, byer som var kastet sammen og hadde landet litt tilfeldig rundt den imponerende Gamlebyen med sin festningsformasjon, forbundet med større og mindre bruer, noen for biler og noen for folk, og med byferja som knøt det hele sammen.

La oss bare si at det tok meg en del tid å orientere meg. I hvilken retning lå hva, og hvordan hang det sammen med resten? Og dit jeg skulle etterpå? Jeg snørte på meg løpeskoene – og var nok litt bråkjekk der jeg løp over den største av bruene, den som lokale fredrikstadianere kaller Fredrikstads Golden Gate. For jeg tenkte: Om jeg løper over her, om jeg trosser eksos og skvettende pigger fra de hvinende dekkene, da må jeg kunne løpe rundt et sted? Slik at jeg … ja, ender opp ved utgangspunktet?

Nei. Niks. Slik fungerer ting ikke i plankebyen Fredrikstad.

Løpeturen endte opp med en forvirret vestfolding midt i Gamlebyen (som, det må jeg jo bare få si, er en perle av gamle trehus trygt plassert bak digre festningsmurer). Jeg spurte en tilfeldig jente om hvor jeg skulle løpe for å finne tilbake, og jeg pekte fremover i retning gud vet hva. Hun ristet bare mildt og overbærende på hodet.

Du kommer aldri rundt, sa hun.
Å?
Nei, det går ikke. Du må løpe tilbake – eller ta ferja.
Ferja? Javel. Men hvor? Skulle jeg til Smertu? Til Værste? Gressvik? Ålekilene?
Nei, sa min tålmodige tilfeldige. Du skal ta den som går rett over ælva. Til Cicignon.

Bare navnet. Cicignon.
 
 

 
 
Hvorfor jeg var i Fredrikstad?

Jo, på høstparten i fjor hadde jeg sittet trygt plantet på loftskontoret på min danske øy, og jeg hadde – med gode føringer fra en teaterregissør og produsent – skrevet hele bokmanuset til La oss snakke om 22. juli om til et forestillingsmanus som kanskje, muligvis skulle kunne brukes i Den kulturelle skolesekken. Du vet, den brokete flokken artister og banditter, forfattere og foredragsholdere, dansere og dj-er, skulptører og fagfolk som hvert bidige år løfter elevene i den norske skole ut av hverdagen og inn i andre rom.

 

Mitt rom, eller det jeg skulle være med på å lage, var et ganske mørkt rom. De samme motforestillingene som hadde ligget og vaket rundt hele bokprosjektet (Det går vel ikke an å lage en bok om terrorangrep til barn?) lå også og skvulpet denne gang. (Det er som regel ikke barna eller ungdommene som føler på dette, men de voksne. Og jeg forstår dem, det gjør jeg jo, instinktet vårt sier jo beskytt, beskytt, selv om det kanskje er det motsatte resultatet vi ville endt opp med om vi lyttet til denne skjermingen.)

Sammen med en lydkunstner (Jonas Bjerketvedt), den allerede nevnte teaterregissøren og produsenten (Jon Tombre), og i samråd med Den kulturelle skolesekkens mann (Rami Maktabi) i det som egentlig het Den kulturelle skolesekken Østfold, og som da jeg var der het Den kulturelle skolesekken Viken og som nå jaggu heter Den kulturelle skolesekken Østfold igjen (heia Norge!) – skulle vi, på et par-tre dager, gå fra råmateriale i form av tekst, Els Cools’ malerier fra boka, lyd og lys, og en hel helvetes mange justeringer, øvelser og terping, til en ferdig forestilling som skulle kunne testkjøres på et utvalg skoleelever fra Fredrikstad-området.
 
Vi fikk låne en Black Box. Og for de som ikke vet hva en Black Box er, la meg kort få utbrodere: Et sortmalt, nakent rom, med en scene, et amfi av sitteplasser, flatt gulv, lysrigg og høyttalere. Et eget, lukket univers. Som kan bli til hva som helst. Romme hva som helst.

Samtidig er det et ganske intenst rom. Å gå inn dit, er som å lukke alt annet ute. Farvel hverdag, for en stakket stund. Farvel bilstøy og avtaler, farvel gjøremål og tidsplaner, nå er vi plutselig her sammen, i dette svarte rommet der det meste kan skje. Sammen går vi i gang med å skape noe.

Før vi inviterer andre inn.
 



 
Et år, sa jeg. For nå er jeg tilbake. I Østfold. Jeg har kjørt E18, tatt Bastøferja (Electric, må vite) og fullført reiseruta langs E6, jeg har kjørt på såpeglatte, østfoldske veier med stor elgfare. Og det er pussig: Likhetene mellom byene her på feil side av Oslofjorden, ligner til forveksling perleraden av byer i Vestfold. Halvstore byer med vokseverk, med industrihistorie i gatene og noen av bygningene, og med det samme hastverket etter å vokse seg større, tilpasse seg enda flere mennesker, som tilsynelatende strømmer til.

Vi er ikke i Black Box-en til Østfold Internasjonale Teater og Kulturskolen denne gangen. Nei. Forestillingen ble skapt i fjor, og testvisningene var vellykkede. Den gangen formidlet vi hva som skjedde 22. juli 2011 til ti-, elleve- og tolvåringer.

I denne runden er vi på veien mellom de østfoldske (og i noen tilfeller hallingdølske) videregående skolene. Én eller to forestillinger per dag. Rigge opp lys og lyd, teste, gjennomføre, snakke med elever og lærere etterpå, rigge det ned igjen. Kjøre videre. Videre. Videre til neste by, neste skole.
 
Bortsett fra alvoret vi ankommer skolene med, gjør vi også noe annet. For selv om vi ikke har en Black Box, et lukket rom, fjernt fra hverdag og skoleliv, å tilby dem, eller rettere sagt: invitere dem inn i, gjør vi faktisk det motsatte. Vi tar med et rom til dem. Eller vi skaper et lite, midlertidig rom midt i klasserommene deres. Et rom for ettertanke, håper jeg. Og et rom der vi både insisterer og etterlever påstanden om at det er viktig å ta ungdommene med i den store samtalen om terrorangrepene. For det er ikke det å snakke om terror som er farlig. Tvert imot. Det er stillheten.
 
Og vet du hva? Å se ungdommene som kommer inn – de er rundt 17-18 år gamle – ungdommer som ikke selv husker noe fra 22. juli, fordi de var barn den gangen, smårollinger som ikke har minner fra dagen selv, er veldig fint. Her i Fredrikstad er noen av dem (naturligvis) eplekjekke – og sier «hællæ» når de kommer. De nikker og smiler og gudhjelpemeg om de ikke tiktoker og snaper seg vei inn i klasserommene. Du vet, kidsa i dag.

Men så tar vi lyset.

Så tenner vi lyskasterne. Skrur på musikken.

Og så forteller jeg historiene fra boka, leser opp fra intervjuene. Med politiet. Med rettspsykiateren. Med en overlevende som ble skutt, og med en mor som mistet datteren sin den dagen. Alle disse historiene som jeg for et øyeblikk gjør levende for dem, lar dem ta del i, slik jeg i all ydmykhet fikk ta del i dem da jeg skrev boka.

Etterpå tenner vi lysene igjen. Hverdagen sprekker seg vei inn i klasserommet. Og kan du gjette hvordan de er da, ungdommene? Hvordan de ser ut i ansiktene sine?

De er helt stille. Alvorstunge. Flere av dem kommer bort etterpå, rekker fram sine stødige, unge never, kikker oss i øynene – og sier: takk.

Sjelden har jeg følt større glede ved det bittelille ordet.

  Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Våren kryper nærmere, dere!

Og et ørlite heads-up: TinyLetter som jeg bruker for å sende nyhetsbrevet legges ned. Dessverre. Jeg jobber med å finne en erstatter som er like briljant. Og skal nok lykkes. Men neste gang du får nyhetsbrevet, ville jeg ikke blitt voldsomt forbauset om det ser litt annerledes ut. Men ikke for mye. Håper jeg.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!