Mormor (9/2021)

 Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

*

 

 

«Hadde jeg ikke hatt spytt, hadde jeg aldri hatt rene unger»

Marit Synnøve Raastad (1932-2021)

Jeg hadde et valg. Vi har alltid det, valg. Nær sagt uansett hvor vi står eller hva vi holder på med, kan vi alltid velge den andre veien i stedet for den ene. Som en skrivende person føles det ikke alltid sånn, selv om det naturligvis er sånn. Men kan jeg puste og leve uten å skrive? Javisst. Kan jeg ha det bra, uten å skrive? Nei. Er jeg nødt til å skrive alt? Nei. Kan jeg holde visse ting borte fra skrivingen? Selvfølgelig.

Men så er det dette spørsmålet, da: Kan det jeg skriver være usant? Nei.

Eller, det kan det jo, men har det da noen verdi å skrive det, altså hvis det er uautentisk, hvis det er halt, hult? Nei, da er det mer meningsfullt å la være med å skrive i det hele tatt.

Jeg snakker ikke om fiksjon eller prosa her, for sannheten finnes i begge, på hver sin måte. Du vil sikkert nikke deg enig i at det finnes skjønnlitteratur som er sannere enn det meste annet du har lest, til tross for at du vet det er oppdiktet, hver smitt og smule? Nemlig. Sannheten bor i det uttrykte, ikke i hvordan det uttrykkes. Kanskje. Jo, kanskje er det slik det er.

Så her om dagen var jeg klar over at jeg hadde et valg. Skulle jeg kjøre på overflaten og skrive om dette og hint jeg hadde sett, lest, hørt – eller skulle jeg kalle en spade for en spade og skrive det jeg egentlig var nødt til å skrive om? Dette «egentlig» er altså avgjørende her, uansett hvor vagt det kanskje høres ut. Det er i dette egentlige, dette ofte ordløse inntil det plutselig står der, at selve eksistensberettigelsen for ordene som tyter ut av meg er å finne. Noen ganger er det i det lette at det egentlige finnes. I begeistringen over noe fint, for eksempel. Andre ganger … andre ganger finnes dette egentlige i grenseoppgangen mellom hva det er mulig å si noe om og det absolutt ordløse, landet der det bare bor følelser.

Og neida. De er ikke gode, disse følelsene. Grenselandets følelser bor i ensomme hus.

Et av disse husene ble plutselig bebodd for to uker siden. Da flyttet min mormor inn der. Om du forstår hva jeg mener. Det kom brått på. Ingen hadde sett det komme, og så, bare noen skarve uker! noen skarve dager! senere, var hun her ikke lenger. Et helt liv, sånn. Poff. Eller som det egentlig føles: med bemerkelsesverdig stillhet. Som en uttrekning uten lyd, uten støy, bare vekk. En ordløs ikke utvisking, men uthvisking. Det blir så tyst når noen dør. Det blir så tyst.

Årets niende nyhetsbrev. Et brev eller en ode til mormor. Og da mener jeg ikke en sapfisk jævla strofe eller ti. Jeg mener en bokstavenes stille sang til et menneske som har etterlatt seg en blafrende stillhet.

 

Men hvor starter jeg?

Som jeg sa i kirken, der presten lot meg få taletid, der jeg så og ikke så utover kirkebenkene, mens jeg holdt meg til de nedskrevne avsnittene som var de en mast: hvordan oppsummere hele hennes betydning for meg? Det lar seg ikke gjøre. Og det er greit. Det er noen ting som skal ha lov til å bo bortenfor ordene.

Alt jeg kan gjøre, er å la ordene peke dit. Slik tenker jeg meg det. Jeg peker meg til betydningen hennes. Jeg peker meg mot mormors plass i et 37 år gammelt liv.

For en mormor låner noe av barndommens utstrekning, hun låner noe av barndommens tid og derfor har hun en umåtelig alder; hun har alltid vært her. Den dagen har ikke fantes, der hun ikke var der et eller annet sted, om det var i nabobyen da jeg var helt liten, om det var i byen vi flyttet til da jeg var litt eldre, om det var på en annen kant av landet da jeg utdannet meg – eller nå, de siste mange årene: uansett om hun var oppe i Norge et sted, mens jeg tusset rundt her nede hos danskene. Hun var der.

Nå er hun ikke det. Nå er ikke denne kvinnen som ble født i 1932 her mer. Hun som var av vestlandsk og sandefjordsk herkomst, datter av en hvalfanger og dennes kone. Hun som fikk tre barn, ni barnebarn og ti oldebarn. Inntil 2021 var hun her. Og hadde hun vært her litt til, ville hun blitt nitti. Ni tiår.

Hun ble 89. Eller som hun korrigerte oss: «Jeg er faktisk 89 og et halvt!»

Og når jeg skriver dette hører jeg et stille brus av motstand, og jeg vet ikke hvor dette bruset kommer fra, om det kommer drivende fra en burde-mentalitet, eller om det skriver seg fra en forventning som ikke kommer fra meg selv, men er prentet inn i meg, langsomt, stykkevis og delt, helt siden jeg begynte å sjokke rundt som guttunge: Hun var jo en gammel dame.

Til det er det å si: Joda. Og hva så?

Du kan ikke kvantifisere liv. Du kan ikke relativisere liv. Du kan ikke fjerne dødens brutalitet bare ved å peke på den avdødes alder. Og dødens brutalitet kan like gjerne være stille, den kan komme til en gammel dame fra Sandefjord og være stille som vinden, stille som nesten ingenting, stille som gresshoppene folk slutter å høre etter som de blir eldre, inntil det ikke er mer lyd, inntil det ikke er mer liv.

Jeg ser meg om etter trøst like fullt.



Et liv forvandles til anekdotene om personen som forsvinner før vi får sukk for oss.



Noen har sagt, og jeg kommer naturligvis ikke på hvem i farta, men noen har sagt at vi dør ikke før den siste personen som kjente oss dør. Jeg vet ikke, jeg. På den ene siden er det en slags sannhet i det. I like stor grad som svaret ditt på for eksempel dette spørsmålet: Hvordan så stua di ut da du var ti år gammel?

Vips, så er du der. Ikke sant? Men du er jo ikke det, likevel. Du er her. Du sitter her og leser dette, du er 44 eller 37 eller kanskje er du 63, men du er ikke ti år gammel, du er ikke i den stua, selv om du kan mane den fram, selv om den ligger et sted i grumset i minnene dine, selv om du kan hente den opp. Du kan ikke gå inn i den. Du kan ikke sette deg ned i sofaen der inne. Du kan ikke kjenne varmen fra den åpne terrassedøra uansett hvor mye du innbiller deg det. Du kan ikke høre stemmen som roper på deg.

Eller for å si det på en annen måte, som er det nærmeste jeg noensinne har kommet en oppsummering av hva det vil si å miste noen: You can’t put your arms around a memory.

Jeg brukte det sitatet i romanen jeg skrev om broren min da han døde. Det var sant, den gangen. Og det er sant nå. Jeg sammenligner ikke dødens måte; jeg sammenligner fraværet etterpå.  



Det er ikke ofte det betyr så mye for meg at jeg bor i et annet land. Eksiltilværelsen harmonerer godt med det meste i meg. Det plager meg når jeg drar fra Norge (hver gang jeg står og ser kjølvannet fra ferja bli lenger og lenger, mens fjellene blir mindre og mindre). Men det går over. Så fort jeg lander i mitt eget, her nede, her jeg bor, forsvinner det.

Men det er noen ganger. Som da beskjeden kom om at hun brått var blitt syk. At hun skulle dø. Da. Da går det ikke an å bo i utlandet. Da går det ikke an å ikke være der.

Omstendighetene ville ha det til at jeg skulle jobbe. I Norge. Omtrent da. Så jeg dro, og på dagtid, i fremmed by, leste jeg opp og svarte på spørsmål fra barn og ungdommer om boka jeg hadde skrevet. Og på ettermiddagen satt jeg på et hotellrom med utsikt til en gammel, rosa husmur og tenkte på mormor. Jeg forsøkte å tegne henne som ung kvinne, og jeg tenkte på livet hennes. Utstrekningen av det.



Jeg noterte, og hva jeg noterte har jeg ikke tenkt til å viderebringe her, men jeg konstaterte, for meg selv, der jeg satt med utsikt til gudsjammerlig husvegg, mens regnet silte nedover vindusrutene: Alle de ankomstene. Alle de gåturene. All pakkingen av klær, matpakker. All jobbingen. All husbyggingen. Alle de gangene hun har gått inn og ut av en bil, på vei et eller annet sted, eller på vei hjem, først alene, som helt ung kvinne, så, ganske snart, som ung mor, sammen med mannen sin, barna sine, og som voksen, som mormor og farmor, som en som kom i tospann med en annen gammel person, og da han døde, mormor på egenhånd. Oldemor. Mormor i en ny, mindre bil, mormor som fremdeles ankom, fremdeles kjente at nå skulle hun dra, og så gjorde hun det, og jeg konstaterte: All den våren hun har sett, all høsten, alle vinterdagene og alle svabergene, alle bladene som har falt mens hun har levd, alle blomstene som har spiret.



Vi blir jo borte til slutt. Alt vårt. En dag er det overstått, da har vi gjort alt det vi skulle komme til å gjøre. Sagt og ledd og grått og humret, kranglet og kjeftet og angret og jublet. Og mer enn jeg er lei meg for at jeg ikke skal se henne mer, er det en stemme i meg som forsøker å si, er jeg glad for at hun ble her så lenge. Se, også denne stemmen kommer rekende med trøst.



Den siste dagen vi var i Norge satt hun med min eldste sønn på fanget. Da det ble løftet opp et par mobiler for å forevige, sa hun til meg: «Kom og sett deg på fanget, du også». Det gjorde jeg. Jeg har kikket på bildet etterpå, under en uke etterpå, da hun allerede ikke var her mer, og da er det den lille kroppen hennes jeg ser, sammenlignet med min store; der sitter hun, midt mellom min sønn og meg selv, i lenestolen sin, og jeg satt naturligvis ikke tungt på fanget hennes, jeg bar min egen vekt, men jeg satt der likevel.



Senere den kvelden var jeg der igjen. Denne gangen med min yngste sønn. Vi visste og visste ikke at det var siste gang vi så henne. Ferja ventet dagen etter, det var skolen som ventet, skolen og huset som bygges, som jeg bygger, og det forsto hun, forpliktelser har hun alltid forstått, ja, oppmuntret til, og da jeg reiste meg for å gå klarte jeg å lure meg selv til at hun ville holde ut inntil jeg kom tilbake, fem dager senere. Hun døde dagen før jeg kom opp til Norge igjen.

Men denne kvelden. Da tok fant hun fram et papir. Det var noe hun hadde skrevet ned, hun husket ikke lenger sammenhengen hun hadde vært i, men hun hadde skrevet det ned. Og nå – uten dikkedarer eller nærmere forklaring ga hun seg til å lese. Hun kremtet, renset stemmen og fremførte til oss som satt i stua hennes, med sin umiskjennelige stemme jeg håper å beholde minnet om lenge, lenge:

Vårmorgen*
Kom, stå her nær meg.
Ser du lyset over åsene der, det sarte, litt sjenerte lyset
som toner himmelen myk, med en rand av fløyel.
Som smyger seg rundt tretoppene
og fortrenger skyggene.
Det er våren som våkner, strekker på halsen mens den
sakte gnir vinteren ut av øynene.
Det er våren som kommer på hesteskoføtter
og med en bukett blåveis i hånden.
Kanskje ikke med slik bråhast, kanskje snur den seg over på den andre siden,
tar seg fem minutter til …
Men, det myke lyset blir ikke borte, det strekker seg stadig nærmere, stadig sterkere
Vårmorgen – kom – stå meg nær!
 
*Jeg tror det er skrevet av Johan Falkberget (1879-1967).

Hvil i fred, kjære, kjære mormor.

Et litt annerledes nyhetsbrev er slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. November er rundt oss. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen


 

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

Løvfallssommer og en trommeslagers sorti (8/2021)

 Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 *

 

"Rock and roll has probably given more than it's taken."

Charles Robert Watts, britisk trommeslager i Rolling Stones (1941-2021)

Løvfallssommer*. Sensommer. Indian summer. Meteorologene holder seg neimen ikke tilbake fra å spre om seg med det ene vakre begrepet etter det andre. Og vi vanlig dødelige? Vi som ikke har tilgang til de siste, uhyre intrikate, enn si voldsomt kompliserte værmodellene som de leker seg med både hos Meteorologisk institutt, Storm Weather Center og gud vet hvor de ikke har ansatt moderne spåmenn og -kvinner. Vi må leve i håpet. Vi må leve med hver dag å skotte ut på morgener som blir mørkere og mørkere jo senere vi står opp (haha!) og avlure himmelen dens humør. Vi krysser fingre, der vi står og brygger dagens første kopper krutt på kjøkkenbenken, vi krysser fingre til duften av ferskbrente bønner og crazy barn som skal skifte fra pysj til noe som kan kalles klær i de andre foreldrenes og barnehagepedagogenes aldri hvilende blikk. Vi krysser fingrene og tærne og kikker ut mellom regnjakker og gummistøvler som flyr veggimellom i den prosessen som heter nå skal vi ut døra. For vi vet at himmelen er en lunefull faen. Det som i det ene øyeblikket ser ut som en litt forsinket sommer, ser i neste øyeblikk ut som det dypeste oktober. 

Jeg prøver å si til meg selv, etterpå, der jeg sitter overskrevs på mønet ti meter over bakken med lektehammer i den ene hånda og pappspiker i den andre og myser mot de mørke skyene som kommer fra Deutschland, at det nok skal bli en ordning på alt sammen. 

Velkommen til årets åttende (og som sedvanlig lettere forsinkede) nyhetsbrev!

* Løvfallssommer er et erkedansk begrep, laget av tv-stasjonen TV2 i samarbeid med (over)ivrige seere en høstdag (må vi tro) for ti år siden. Målet var å finne en dansk variant av begrepet Indian summer (som ingen helt kan finne ut hva betyr og hvor kommer fra). Klarte de det? Vel. Begrepet tar ikke hensyn til det faktisk løvfallet, men betegner - ifølge tv-stasjonen og dens skare av ivrige (pensjonist?)seere "en sammenhængende periode på mindst tre dage efter jævndøgn hvor temperaturen i Danmarks er over 20 grader". Og når er jevndøgn, spør du? Vel, i år krysser sola den himmelske ekvatoren temmelig nøyaktig den 22. september. Det er høstjevndøgn.

 

BOK 1: Kniv. Jo Nesbø har det med å finne minste tenkelige fellesnevner når han utsmykker Harry Hole-bøkene med titler. For ikke så mange bøker siden var det Politi. Og Tørst. Nå er det altså Kniv. I min verden har ikke Norge noen bedre krimforfatter enn Nesbø. Jeg har sagt det før, og jeg ta'kke faen for å si det igjen. For omtrent tusen medieår siden hadde jeg gleden av å intervjue ham for Dagbladet Magasinet. Om du ikke har tilgang til å snike deg inn bak betalingsmuren til Dagbladet, kan du lese intervjuet her. Har du tilgang, finner du det her. 

Det er rart med de heltene som følger oss fra vi ikke er så altfor gamle, til vi nå - plutselig! - nærmer oss førtiårskrisa og maratonambisjonen med karbonsålesko og neon. De er noe særlig. Derfor leser jeg Kniv i ørsmå bolker. Som om jeg stjeler meg til noe det er lite av i verden. Og ser vi stort på det, er det jo lite av Harry Hole i verden. En vakker dag setter Jo Nesbø punktum for serien. Eller ... ja, du skjønner tegninga. Derfor må vi, synes jeg, forholde oss til enkelte bøker, enkelte forfattere, enkelte forfatterskap, som det de er. Diamanter blant alt juggelet. Hersker det hermed noen tvil om at jeg holder en knapp på Kniv og dermed også på tolvte og hittil siste installment, som de sier på seriespråk, av Harry Hole?



SERIE: Lur meg om jeg ikke har fått sagt et og annet om La casa de papel tidligere. Papirhuset, som serien ble hetende på norsk. Money heist, som røverne i Netflix oversetter den til. Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange ganger jeg har måttet bore gjennom en (overraskende) mur av jeg-orker-ikke-se-spansk-serie-det-er-bare-ansiktsavslutninger-nærbilder-og-sutring-kommentarer før jeg fikk lytterens oppmerksomhet når jeg har forsøkt å inngyte hvor elegant og hvor spennende Papirhuset er.

Det begynte som en relativt beskjeden miniserie på Spanias første privateide nasjonale tv-kanal Antena 3 i hine hårde dager i 2017. Seertallene sto først i taket, men så ebbet de langsomt ut. Det var da Netflix øynet både dollars, pesetas og quesedillas - og løftet serien over i sine gemakker. 

Nå - når vi skriver 2021 - er vi på oppløpssiden. For det finnes jo - ikke ulikt hva jeg nettopp fikk rablet ned om Hole-serien, for øvrig - det finnes jo en slags grense et sted (vent litt, hva sier du, Glamour, tar jeg feil?). Vi er på femte sesong nå, første del ble sluppet nå i september. Siste del av sesongen - jeg håper virkelig det kommer mer - lander visstnok i desember. Og uansett: Dropp de meningsløse fordommene dine. Et dem. Forbered deg på heidundrende overskudd. Forbered deg på litt av hvert. For i Papirhuset er det jaggu mye gull blant alt det som glimter. Tror du meg ikke, hva? Du tenker at jeg har lyttet til litt for mye søtladen spansk gitar? Vel. Så få deg en second opinion her, davel. Eller her. 



BOK 2: Innimellom prøver jeg å utfordre meg selv. Et slags vennlig puff utover på dypere vann. Eller jeg burde snarere si ukjent farvann. Siste nye forsøk heter Georgi Gospodinov, det vil si hans roman En naturlig roman. Jeg kommer garantert til å skrive mer om den senere, men samtidig gir det egentlig god mening i å bare ymte frampå med litt, for den er en sær sak! Og det er utelukkende positivt ment. Sært og digg, nedsenket i bulgarsk skilsmisse og fandenivoldsk fortelleriver. 

Om det er norske forlag som smugleser dette (ad uransakelige veier): Om det er innafor med oversettelse fra dansk til norsk, selv om bulgarsk er originalen: Her er jeg!
 



Hver gang du tar et drag av en sigarett korter du ti minutter av livet ditt, og Keith Richards får lagt ti minutter til sitt.

Det var kanskje ikke Charlie Watts som var den første av gutta boys i Rolling Stones man skulle vente tok kvelden. Men det gjorde han altså, 24. august, 80 år gammel. Det er jo også en slags alder. En av de beste anekdotene jeg vet om, er denne: 

Vi skriver 80-tallet. Et hotell et sted i verden. En småfjern Mick Jagger er på telefonen og gauler inn i røret: "Where's my drummer?"

Charlie Watts legger på. Kler seg (som alltid ulastelig) og lukker seg ut av sitt hotellrom. Han spaserer rolig mot heissjakten over hotellets vegg-til-vegg. Han tar heisen ned til Mick Jaggers rom, banker på - og går inn. 

Der drar han til Jagger midt i fleisen og sier: "Don't ever call me your drummer again. You're my fucking singer!"

*

Og som en liten bonus til de som ikke allerede har skumlest anekdoten på instagram-kontoen min (joda, man er da woke): Her er et lite, sjarmerende glimt inn i Watts forberedelser før det skulle klaskes løs på hi-hat og det som verre var i timevis - sagt med andre ord: A bit of dancing for you. (Du kan skru av når han har ristet løs.)

For øvrig hadde Watts en helt særlig tilknytning til Danmark. Han bodde her på 60-tallet en stund, før det tok fullstendig av med resten av rockens oldefedre. I 2009 fikk sjefen for det danske kringkastingsbandet en telefon. Om ikke det kanskje snart bød seg en mulighet til å komme å jamme litt? For det var jo jazzmusiker Charlie Watts var innerst inne. Resultatet? Ei småjazza skive som ble hetende Charlie Watts Meets The Danish Radio Big Band. Se om du klarer å trykke play og lukke øynene uten å lese noe av teksten som står (knip øynene sammen og lat som om du er en muldvarp) - og sjekk om du drar kjensel på denne.

Hvil i fred, Charlie Watts, og takk for all den fantastiske dundringa. 

 

Om jeg noen gang får meg katt, skal den hete Katla. Joda, joda, jeg skjønner at blødmefaktoren er skyhøy, men noen ganger må det være helt i orden. Eller rettere: Noen ganger er det på sin plass. Tenk deg det. Det er for eksempel en vindstille sommermorgen. Utenfor summer biene, svakt høres barnebråk innefra og blomstene formelig strutter mot solskinnet. Og der, gjennom gresset, borte ved huskene: En mørk, elegant kropp som smyger seg i stråene. Hun har vært ute på jakt i ly av nattemørket og nå kommer hun mot trammen og den åpne døra. Hun stanser et lite øyeblikk på tunet, kikker opp og slipper byttet sitt fra seg, tar en pote opp til ansiktet og slikker den lydløst. Og da, akkurat da, roper jeg på henne: Katla? Kaa-tlaa, kom og få litt melk!

Nei, fra spøk til revolver: Jeg snakker jo ikke om Katla for moro skyld. Jeg snakker om Katla fordi jeg nettopp, gjennom de siste ukene, har hatt den udelte fornøyelsen det har vært å innlemme nok en generasjon i eventyret om Brødrene Løvehjerte. Tro meg når jeg sier at jeg elsker Pippi Langstrømpe & Co., men det er ingen annen bok som gjorde så stort innhugg i min sjel som Brødrene Løvehjerte da jeg var liten. 

Astrid Lindgren henger på rockestjerneplakater i mitt indre barnerom.

Og i løpet av de siste ukene, altså, fikk jeg endelig ført stafettpinnen videre. Det har tatt sin tid. Det skyldes blant annet det faktum at jeg er en utvandret gjerrigknark som ikke just synes det er sjovt å gi fra meg alle mine riksdaler til hverken det norske eller danske postvesen som ellers kunne være i stand til å bringe meg Brødrene Løvehjerte i norsk språkdrakt hele veien fra Sandefjord og ned hit. Lenge har det vært restordre på min lillesøsters slitte eksemplar (hvor faen ble det egentlig av mitt eget?), men hver gang det har vært snakk om å gjøre realitet av å la meg låne den, har hun disket opp med mer eller mindre troverdige bortforklaringer. Nei, så glemte hun den, du. Nei, så fikk hun med seg feil bag i bilen nedover. Du, jeg glemte alt om det, var sånn stress for å rekke ferja. Den egentlige grunnen er naturligvis - og høyst forståelig, enn si: prisverdig - det simple faktum at hun ikke vil gi den fra seg. 

For det andre har koronaen jo ligget som et umulighetens teppe over mine egne sjanser til å grabbe den med meg på en av mine turer hjem. Med andre ord: Det har tatt tid. Det har ikke vært lett å skaffe denne nydelige, ja, vakre boka. Det har vært litt av en kamp. Til mitt hell hadde min tidligere nevnte søsters fornuft grepet inn da anledningen bød seg sist, slik at hun disket opp med selveste Brødrene L i bursdagsgave til en av arvingene. 

Så nå har jeg endelig fått lest den for den første av dem. Du spør deg kanskje, eller ut i lufta: Hvorfor kan han ikke bare lese den på dansk da? Eller endog: svensk? Dansk går ikke av den simple grunn at jeg ordene stokker seg så kjedelig i munnen på meg når jeg prøver (og jeg legger ikke akkurat sjelen i forsøket, for å si det slik). Dessuten er det jo også et moment at når man først skal føre barndommens pureste gull videre, da må Kavring hete Kavring og ikke Tvebak. Det går jo ikke. Det er jo logikk for perlehøns. Tvebak, liksom. Og svensk? Vel, det blir jo hakket for tøysete når vi nordmenn begir oss ut i nabospråket vi alle tror vi behersker til fingerspissene, men som vi i realiteten høres ut som de verste fyllebøttene du kan forestille deg når vi gyver løs på. Norsk, altså. Det eneste mulige. 

Vi har nytt estisk-svenske Ilon Wiklands blekkillustrasjoner. (Hun lever fortsatt; hun er over 90 år!) Vi har sett fryktinngytende Katla med små sorte prikker til øyne og de to brødrene Løvehjerte i Nangijala og Kirsebærdalen, vi har sett dem over hengebrua inn i Karmanjaka og fulgt dem, tenner gnissende, inn i Katlahulen. Det finnes selvfølgelig anekdoter å drysse av også her, og la meg ta en jeg fant: For mens andre illustratører tok seg av Pippi Langstrømpe- og Emil i Lønneberget-bøkene, sto Wikland stort sett for resten av Astrid Lindgrens bøker. Inspirasjon til røverne i Ronja Røverdatter fant hun, som seg hør og bør, i køen på Systembolaget!



Da vi bladde om siste side, så han opp på meg med øyne som hadde vært smale men som nå var store og ivrige: Hva skal vi lese nå, far? 

I min verden kunne jeg ikke drømt om bedre respons fra nestemann i løpet.

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Nyt siste rest av sommer!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!