The best is yet to come

Han har to bomullsdotter i neseborene, ligger på alle fire og haler grusomheter opp fra slukene på badet, fra dusjen og fra sluket under vasken, han bruker gaffel og spisepinner for å fiske opp slammet, håravfallet, tottene med sammenfiltret, loet guffe, flere måneders liv slik det arter seg i avløpene våre. Vannet renner, fyller opp kar med vann som han siden skal stå og slynge ned mot toalettet, slik at han skaper et trykk nedover i rørene, han skal gjøre det samme med dusjen og vasken, etterpå er det avløpsmiddelet, etsende, livsfarlig, hvis du får det i øynene er løpet kjørt, stær, en hinne av tåke for alltid over synsfeltet ditt, og babyalarmen står på krakken, displayet viser en sovende baby, små Z-er over hodet på et digitalt smilefjes, han er på overtid, klokka er bare litt over åtte, gutten våkner snart, skal ha melk da, eller grøt, majsgrøt lagd på morsmelkserstatning på komfyren nede, alle minuttene som er meningsløse fordi gutten ikke kommer til å ville spise av skjea, han er på overtid, men han blir nødt til å gjøre seg ferdig med dette badet nå, de kan ikke ha det slik lenger, det har gått for langt, baderomsgulvet som oversvømmes slik at det å pusse tennene om kvelden blir et spørsmål om tid, hvor lang tid tar det før vannet når meg til sokkene? Og fra PC-høyttaleren runger Barack Obamas stemme, det er om morgenen syvende november og presidenten har inntatt podiet, kledelig gråhåret og smilende, men noe avmålt? foran menneskemengden, foran alle tilhengerne sine, støttespillerne med sine amerikanske smil, Barack sier, nesten roper: we know in our hearts that for the United States of America the best is yet to come, og han tenker at de har så forskjellige liv, disse to, Barack og ham, den ene får innvilget fire nye år der borte, han selv står på alle fire og gnukket, på overtid, for babyen kan skrike når som helst. Men at det ligger en slags trøst i å vite at det også finnes sluk i Det hvite hus. Og at som den mannen han er, er det Barack som bøyer seg ned for å ta dem. Bretter ermene opp og gyver løs.

Rock'n'smårolling

Robbie Williams kommer ikke bare med ny plate i morgen, han har også blitt far. Her kan du lese mitt intervju med ham, som var på trykk i Dagbladet Magasinet på lørdag:

— Har du selv barn? Da vet du hva jeg snakker om. Det er magisk. Og skremmende. Denne frykten for ikke å være en god far og ikke få det til, og alt det der. Men jeg har rett og slett funnet ekte kjærlighet. Den største kjærligheten jeg har opplevd i mitt liv. Det er ... ja, magisk.

Dette er altså Robbie Williams anno 2012. Borte er popbransjens fyllekråke, borte er musikkverdenens «Rock DJ», borte er hele Englands bråkebøtte. Nå er det bæsjebleier som gjelder.

I mars fikk Robbie hjemmesida si til å krasje. Årsaken? Han skrev at han og kona Ayda Field (33) hadde holdt en hemmelighet fra offentligheten: De hadde hatt sex. Og det virket!
Nå skriver vi oktober, og dattera Theodora «Teddy» Rose Williams kom til verden for en drøy måned siden. Robbie legger ikke skjul på at det å bli far har lært ham noe om hva som er viktig - og mindre viktig - i livet.
— I natt lå jeg søvnløs. Jeg fikk ikke sove, lå bare og bekymret meg for det nye albumet, alle intervjuene, om det ville komme folk på konsertene og...ja, i det hele tatt. Jeg sov kanskje to timer til sammen. Jeg sto opp og gikk inn og kikket på Teddy, og da betydde alle bekymringene ingenting lenger. Ingenting. Hun er det eneste som betyr noe. Det har sentrert meg å bli far, det har overbevist meg om at det finnes en høyere makt. Teddy er en høyere makt.

Han har solgt 70 millioner album på verdensbasis. Men innimellom, mellom to bleier, så å si, lager han også ny musikk. 5. november kommer albumet «Take The Crown», og seinere i november holder han tre konserter på O2 London - en konsertarena som rommer 20000 mennesker i én jafs. Rubbel og bit ble utsolgt på under halvtimen. Hva føler man i en sånn situasjon?
— Ønsket. Jeg følte meg ønsket. Og det føles veldig bra. Det hadde vært deprimerende for meg hvis interessen ikke hadde vært der. Og deprimerende hvis de ikke hadde blitt utsolgt så fort. Det føles bra at folk liker det jeg gjør og at de vil betale penger for å se meg.
— Dagen etter den siste konserten din spiller Rolling Stones på samme scene. Hva synes du om det?
— Innflytelsen deres på musikkbransjen kan man ikke ta feil av. De er enorme. Men altså: Kvelden før river jeg stedet. Det får bli opp til Stones å bygge det opp igjen.

Førstesingelen «Candy» har allerede spilt seg inn i øregangene på folk i noen uker nå, og det er ikke bare Robbie Williams' skyld. Sangen er nemlig basert på den norske artisten og DJ-en Todd Terjes sju år gamle kultlåt «Eurodans». Robbie kjøpte rettighetene til den, ga nordmannen Terje Olsen status som medlåtskriver - og gjorde sangen til sin egen.
— Hvordan fant du den?
— En av mine veldig gode venner, Kelvin Andrews, er DJ og sender meg hele tida sanger han mener jeg bør høre. En av dem var Terjes sang, og jeg digget den, jeg synes den er utrolig poppete. Men jeg har hørt at han er veldig fornøyd med seg selv, han Terje? Han gikk ut i en eller annen norsk avis og sa at han hadde fått dobbel betaling i forhold til hva han ble tilbudt for å la meg bruke sangen. Men - ha-ha! - han ble lurt! Han ba om åtte prosent, han kunne lett fått hundre. Vi hadde gitt ham hva som helst. Så takk til deg, Terje!

Mens britiske Music Week har kalt Williams' nye album en oppvisning i hits, har norske anmeldere vært mer lunkne til smakebiten som er kommet. En av dem som ga «Candy» en kjølig skulder var P3s musikksjef Mats Borch Bugge. Han sa at «låta er helt ok, men Robbie Williams er jo ‘yesterday's news'».
— På en måte skjønner jeg hva han mener, sier Williams.
— Av en eller annen grunn ble ikke mitt forrige album populært i Norge. Det var ganske irriterende for meg, for jeg liker Norge veldig godt. Men så er det jo sånn at min karriere alltid vil være langt, langt mer imponerende enn radiosjefens. For å si det slik.

Med unntak av den enorme Take That-gjenforeningsturneen i fjor, hvor Williams spilte med bandmedlemmene han begynte å synge med allerede som sekstenåring - og siden forlot i et bittert brudd i 1995 - har det vært stille fra Robbie Williams de siste seks åra. I 2006 holdt hans foreløpig siste verdensturné på å ta knekken på ham.
— Oh yeah. Jeg var fullstendig utslitt, jeg hadde vært på landeveien altfor lenge. Det gjorde mye skade på meg, jeg var helt basket case.
— Trengte du en pause fra Robbie Williams?
— Ja, og det var gøy å spille med gutta i Take That igjen. Noen har spurt om det var belastende å være en del av bandet og å måtte snakke om alt som hadde gått galt, men nei, det var fint. For eksempel var vi hele tida fem mann under intervjuer. Så hvis jeg ikke hadde lyst til å snakke, vel, så snakket jeg ikke. Det er mye lettere å være medlem av et band.
— Men nå er du tilbake?
— Ja. Og det tok lang tid å komme seg, men nå har jeg ei kone å vise meg for og ei datter å gjøre stolt.

I et intervju med tyske GQ nylig sa Robbie Williams at det for tida pågår en tøff kamp i ham mellom hans tidligere og hans nåværende jeg. At han hele tida spør seg selv om hva slags person han vil være. Det handler om at han er blitt far, men ikke bare dét.
— Han radiosjefen du snakket om, han har litt rett i en ting. En popstjerne står alltid foran et uunngåelig fall i popularitet. Det er bare et spørsmål om tid. Verden rundt oss forandrer seg hele tida, og jeg spør meg selv hvordan jeg passer inn. Hvor mye av meg får for eksempel næring fra at jeg er suksessrik? Hva vil skje når det ikke lenger er sånn? Jeg liker det. Men det er samtidig tøft.
— Da en av dine mest kjente sanger, «Feel», ble utgitt, husker jeg at jeg tenkte at denne sangen, den var Robbie Williams. Og at den var forferdelig trist.
— Ja, jeg skjønner hva du mener. Da jeg skrev den, hadde jeg det så ille som jeg ikke har hatt det før. Jeg var på mitt aller mest depressive. Har du vært deprimert noen gang, vet du at det føles som om man alltid skal være sånn. Deprimert resten av livet. Men nå har jeg skjønt at det svinger. At selv om jeg blir deprimert, så kommer det til å gå over.

Livet er mangefasettert, påpeker Robbie. Det merker han også på hjemmebane.
— Kona di Ayda er skuespiller og komiker og du er..., ja, Robbie Williams. Det høres ut som en oppskrift på en relativt spennende oppvekst for dattera deres?
— Ja, eller som en oppskrift på skilsmisse? Ha-ha! Det er ikke mange Hollywood-par som holder ut i det lange løp. Det håper jeg vi klarer. Kona mi er snill og kreativ, og jeg håper jeg kan være den som sørger for å få litt karisma og karakter inn i Teddys liv. Sånn at vi sørger for å fylle henne med all denne verdens lykke.
— Men er det ikke vrient å kombinere bleieskift med å være en av verdens største popstjerner?
— Så langt går det bra! Det er ikke så slitsomt og stressende som jeg hadde trodd. Jeg er mer overrasket over at jeg har lyst til å være sammen med henne. Lyst til å skifte bleier, lyst til å få henne til å rape, tørke sikkel. Det var jeg ikke forberedt på.
— Så det er dager hvor du har mer lyst til bare å bli hjemme?
— Å ja. Instinktivt er det dét jeg har lyst til. Det føles som om jeg har en kløe jeg trenger å stille. Og etter at alt dette Robbie Williams-styret er over denne gangen, med konsertene og albumet og i det hele tatt, så kommer jeg til å revurdere hva jeg skal gjøre med livet.
— Hva mener du?
— At dette lett kan bli de siste konsertene jeg holder. Iallfall på mange, mange år. Det har jeg råd til. For da kan jeg bare være daddy.
 

© Dagbladet Magasinet 2012.

Kræsjlandinga

Det var da en trist nyhet å våkne opp til! Armstrong, den gamle, fine mannen. Litt Clint Eastwood-aktig. Verdig. Og det tetteste jeg noen gang kom på ham, var å intervjue han som gikk ut på månen etter ham. Buzz Aldrin. I London 2009. Du kan lese reportasjen jeg skrev i Dagbladet Magasinet her:

Kræsjlandinga

De hadde planlagt måneferden ned til aller minste detalj. Men ingen forberedte Neil Armstrong (78) og Buzz Aldrin (79) på hjemkomsten.

London, 2009. Tjue ivrige pressefotografer står og fekter med kameraene sine. De har digre teleobjektiver og snakker om han de skal ta bilde av. Den gamle mannen. 79-åringen.

En av fotografene sier at han har planer om å be han de skal ta bilde av ta et «giant step back» så bildet blir bedre. De andre fotografene brøler av latter.

Der kommer han.

Buzz Aldrin.

Månefareren.

Helten.

Alkoholikeren.

Månen, 1969. To menn fra jordkloden befinner seg 120 meter over månens grå, ugjestmilde overflate. Kratrene gaper. De har koblet seg fra Michael Collins i romskipet som kretser over dem. Inne i månelandingsfartøyet «Eagle» står Buzz Aldrin (39) klistret til kontrollpanelene. Han er ikke redd. Det har han ikke tid til. Han svetter. Kommandør Neil Armstrong (38) ser ut av den lille glugga på sin side, de har radiokontakt med Houston, USA.

De nærmer seg. De har lite drivstoff igjen.

Og stedet de skal lande på, er fylt av digre kampesteiner. Neil Armstrong melder fra over radioen. Signalet sendes med halvannet sekunds forsinkelse hver vei. De må vente tre sekunder før de vet om de har tillatelse til å fortsette videre. Klokka tikker. Datamaskinen om bord er overbelastet. Varsellampene lyser. Nivået av brennstoff kryper nedover. De har 60 sekunder igjen før de må være landet, eller så vil de treffe månen for hardt og bli så skadet at de ikke kan lette igjen.

Drivstoffnivået synker faretruende.

Houston advarer: «Tretti sekunder.»

Armstrong leter, leter. Så finner han et egnet sted.

Stillhetens hav.

Klokka 21.17 norsk tid den 21. juli treffer et av månelandingsfartøyets bein måneoverflaten. Et kontaktlys tennes på kontrollpanelet. Buzz Aldrin melder om «contact light». Det er de første ordene som sies idet mennesket lander på en annen klode for aller første gang. Armstrong melder kort etter til jorda: «Tranquility base here, the Eagle has landed».

Drivstoffmåleren viser at de har 15-20 sekunder med drivstoff igjen. De ser på hverandre og gliser bredt.

«Stillhetens hav. We copy you down. Dere har en gjeng her nede som holder på å bli blå i ansiktet. Nå puster vi igjen. Takk skal dere ha,» lyder det fra jorda.

Førti år seinere. Han tar imot oss med en modell av månelandingsfartøyet «Eagle» i hånda. Vi er på Norsk Romsenter i Oslo. Mannen som rekker fram hånda er sivilingeniøren Erik Tandberg (76). Det var han som ledet det norske folk gjennom den direktesendte tv-sendingen fra månelandingen i 1969, sammen med NRK-journalisten Jan P. Jensen. 600 millioner mennesker verden over fulgte månelandingen på fjernsyn. Nå gir 76-åringen seg til å gjenfortelle landinga i ivrig detalj.

Så ser han plutselig opp.

— Er dette for detaljert, eller?

— Å nei, det er spennende. Jeg har aldri hørt det før.

— Nei, det er jo en stadig mindre del av befolkningen som var i live i 1969.

Tandberg har møtt romfarerne ved flere anledninger.

— Aldrin var en spesiell kar med doktorgrad fra Massachusetts Institute of Technology. Han var en skarping, men han hadde store ambisjoner. Han ville være førstemann som satte fotavtrykket sitt på månen.

— Men han fikk ikke viljen sin?

— Nei, NASA ville ha Armstrong fordi han hadde lengre fartstid som astronaut. Og han var sivil pilot på dette tidspunktet, ikke militær. I en periode med Vietnam-demonstrasjoner i gatene og kald krig, fant de ut at det var bedre å sette en sivil mann på månen først. Aldrin ble skikkelig forbannet.

London, 2009. Buzz Aldrin spør om han skal sitte eller bli stående. I hånda har han sin nyskrevne selvbiografi «Magnificent desolation». Han er i England for å feire at det er førti år siden månelandingen, og for å lansere den nye boka. Han er det største trekkplasteret til London Literature Festival som akkurat har åpnet. Samtidig kan han i år feire at han har vært edru i 30 år.

Han er en gammel mann. Lav av vekst. Gullringer på fingrene. Et fargesterkt slips. Han ser ut som hvilken som helst 79-åring. Men det er han ikke. Nåla på jakka avslører hvem han egentlig er. Det er den som forteller at den gamle mannen i den koksgrå dressen har vært i verdensrommet. At han har vært på månen.

— Buzz, kan du se opp i himmelen, sier en fotograf.

— Ja, Mr. Aldrin, kan du ikke se opp? istemmer andre.

Buzz Aldrin ser på dem med tunge øyne. Dette har han vært med på før. Utallige ganger. Tusenvis av ganger. Men han nikker. Retter hodet opp mot himmelen.

— There's nothing up there, sier han.

Stillhetens hav, 1969. Buzz Aldrin og Neil Armstrong har tilbrakt syv timer i månelandingsfartøyet. Egentlig skulle de ha sovet, spist og hvilt. Men adrenalinet som banker rundt i årene deres gjør det umulig å sove. Det gjennomborende lyset fra sola lyser opp den trange kabinen i landingsfartøyet. De gjennomgår sikkerhetsrutinene sine for ørtende gang. Gjør seg klare. Hjelper hverandre med å bakse på seg de tunge romdraktene. Det er trangt. De er spente, de aner ikke hva som venter dem.

Neil Armstrong åpner luka og går ut på stigen. Han tar ett forsiktig trinn etter det andre. Ni trinn skiller ham fra måneoverflatens grå støv. Aldrin har slått på fargekameraet som skal forevige nedstigningen.

Klokka 03:56 norsk tid setter Armstrong venstre fot på månen. Han tar seg god tid. Ingen vet om overflaten vil holde eller om den er som kvikksand. Forsiktig planter han begge beina på månen. Så ytrer han den kanskje mest kjente setningen noe menneske har sagt: «It's one small step for a man, one giant leap for mankind». Oppe i fartøyet står Buzz Aldrin og venter. Han blir stående i femten minutter. Så tar han steget ut på stigen. Han tar et skritt av gangen med den klumpete, livreddende romdrakta. Så er også han nede. Han ser seg rundt. Det er sort overalt. Ingen farger annet enn månens hvite og grå støv. Han kan ikke se en eneste stjerne. Så melder han ned til jorda:

«Beautiful. Beautiful. Magnificent desolation».

Verdens vakreste landskapsbeskrivelse.

Oslo, 2009. Romfartsekspert Erik Tandberg forklarer de vitenskapelige eksperimentene Buzz Aldrin og Neil Armstrong utførte i løpet av de to og en halv timene de var på månen, mens Michael Collins, den tredje månefareren, svevde rundt månen som det ensomste mennesket i verden. De plantet det amerikanske flagget, satte opp en plakett hvor det sto at de kom i fred fra hele menneskeheten. Så gikk de tilbake til «Eagle» og la seg til å sove etter å ha jobbet sammenhengende i 23 timer. Buzz Aldrin la seg på gulvet, Neil Armstrong måtte ta til takke med å sove på toppen av rakettmotoren som skulle få dem opp i verdensrommet igjen syv timer seinere.

Lite visste de da om alle konspirasjonsteoriene som skulle ramme dem seinere. Med all god oppmerksomhet følger den negative, den surmagede. Drittkastinga.

I 2002 møtte Buzz Aldrin en dokumentarfilmskaper i USA. Filmskaperen kom bort til ham og kalte ham løgner. Han stakk fingeren mot romhelten og sa at hele månelandingen er juks og oppspinn. At det ikke har skjedd.

Buzz Aldrin handlet resolutt.

Han gikk mot filmskaperen, så ham inn i ansiktet.

Og smalt til ham med knyttneven.

Houston, 1969. Etter at de tre romfarerne splæsjet ned i Stillehavet 24. juli samme år, ble de iført biologiske isolasjonsdrakter. De ble sprøytet med kjemikalier, ingen fikk komme i nærhet av dem. De forble i isolat hos NASA i over 20 dager. Der fikk de se nyhetssendinger, lese aviser, snakke om hva de hadde vært med på. De ble undersøkt av spesialister og leger. Og de drakk. I sin ferske selvbiografi — som Magasinet har fått tilgang til — skriver Buzz Aldrin:

«Jeg hadde et behov for å ta av for den voldsomme opprømtheten jeg følte. Det å drikke etter fullførte oppdrag var vanlig i militæret og NASA. Og Apollo 11 var helt klart det største og mest vellykkede oppdraget jeg noen gang hadde flydd. Jeg følte at jeg fortjente å unne meg noe godt. Da NASA endelig slapp oss ut av isolatet, var det klart at ingen av oss hadde lidd noen skade etter å ha blitt utsatt for månestøvet eller noe annet. Fysisk sett var vi i toppform.»

Så fulgte en endeløs triumfferd jorda rundt. Den varte i 45 dager. Aldrin, Armstrong og Collins besøkte 23 land, møtte 20 statsoverhoder og mottok et utall utmerkelser og æresbevisninger. Alle ville ha en bit av dem. Det var ingen ende på populariteten. De ble hyllet som vaskeekte amerikanske helter.

Men Buzz Aldrin skulle raskt finne ut at det er en menneskelig side ved det å være helt.

Oslo, 2009. Det var Erik Tandberg som intervjuet dem da de kom til Norge. Oktober 1969. Månefarerne hadde bare vært på jorda i noen måneder. Og de var invitert til lunsj med de kongelige på Slottet i Oslo. Astronautene og konene deres ble tatt imot av kong Olav og daværende kronprinsesse Sonja. Erik Tandberg forteller om tre vidt forskjellige mennesketyper. Armstrong var den innadvendte, stille typen. Men når han først sa noe, var det vel verdt å åpne ørene. Collins var en intellektuell type.

— Men Buzz Aldrin fant seg ikke helt til rette. Han hadde jo en del problemer med alkohol og depresjoner allerede da. Han hadde et veldig svingende humør. Collins fortalte meg at Aldrin under forberedelsene til måneferden hadde drukket og blitt kritisk overfor Armstrong. Da hadde Armstrong bedt ham holde munn og gå og legge seg.

— Men du merket på Aldrin at han hadde problemer?

— Ja, det gjorde jeg. Men hva kan du gjøre da, hvis du har anlegg for alkoholisme og depresjoner og du har vært nummer to som har satt sin fot på månen? Hva kan overgå det? Månelandingen er en av de største begivenhetene i menneskehetens historie. Vi kommer til å dra tilbake og vi kommer til å dra til Mars. Men det var bare denne ene gangen vi satte føtter på en fremmed klode for første gang.

«Hva gjenstår? tenkte jeg. Hva skal en person gjøre når hans eller hennes største drømmer og utfordringer er oppfylt? Jeg strakk meg over til det lille bordet etter drinken min, whisky som sjenerøst var helt i et glass med isbiter. Jeg var 39 år og hadde nådd toppen av min verden. Hva gjensto? Hva skulle jeg gjøre med resten av livet mitt?»

Det skriver Buzz Aldrin i selvbiografien. I 1972 gikk han nådeløst ut i pressen i en serie artikler. For første gang snakket han om konsekvensene av å være nummer to på månen. Å skulle spille helt for hele verden. De hadde vært så opptatt av å forberede seg til måneferden at de sto totalt ubeskyttet for tilbakekomsten til jorda. I selvbiografien skriver han om hvordan det føltes. Om maktesløsheten som fulgte.

Han var ikke klar over det selv, men han hadde fått to nye følgesvenner i livet. Depresjonen og alkoholen.

Og hele tida måtte han svare på spørsmålet fra fans, journalister, kongelige og vitenskapsmenn: Hvordan var det å gå på månen?

«Jeg slet med å svare. Jeg ville så gjerne si noe dypt, noe meningsfullt. Men jeg var ingeniør, ikke poet. Selv om jeg grublet over de store spørsmålene her i livet like mye som alle andre, fant jeg ingen ord som kunne beskrive hva jeg hadde opplevd. Menneskene jeg møtte ville ha et slags kosmisk svar på disse spørsmålene. På månen hadde jeg stått i det grå støvet og sett jordkloden henge som en liten blågrønn runding ute i verdensrommet, og jeg hadde beskrevet månen som et storslått øde. Nå begynte jeg å føle at det var blitt en beskrivelse av mitt indre.»

I 1972 ble Buzz Aldrin innlagt på mentalsykehus. Han fikk en sykepleier til å kjøpe alkohol for ham og smugle det inn. Ekteskapet var i krise, han hadde vært utro, karrieren hans var gått i stå. Han prøvde seg i næringslivet, men møtte bare tomme løfter. En soldat skulle ikke få psykiske problemer. I hvert fall ikke en som hadde gått på månen! Forsvaret ønsket ham ikke tilbake. Buzz drakk stadig mer.

Han ble utskrevet fra sykehuset, men var snart tilbake. Han fjernet seg fra barna sine. Dro ned gardinene, orket ikke stå opp av senga.

Dag ut og dag inn satt han foran fjernsynet og druknet håpløsheten i alkohol.

Han kjørte i fylla. Endte opp som bruktbilselger.

Ekteskapet raknet. Kona ville skilles. Barna snakket nesten ikke til ham.

Og som han skriver i selvbiografien:

«Min eneste trøst var et glass whisky. Og enda et. Jeg følte meg isolert, alene og usikker. Jeg gikk fra å drikke til å bli deprimert, til tyngre drikking og enda tyngre depresjon.»

London, 2009. I dag er det amerikanske flagget på månen antakelig blitt helt hvitt på grunn av de kraftige solvindene. Armstrong og Collins er sjelden å se i offentligheten. Men Buzz Aldrin lever i beste velgående. Vi står utenfor Royal Festival Hall hvor han skal tale til en sal fylt til bristepunktet dagen etter. Da skal han snakke om det å være en mann uten oppdrag midt i en midtlivskrise og en hang til depresjoner og alkoholens tåketeppe.

På forhånd har vi fått streng beskjed om at Buzz Aldrin bare ville være til stede i et kvarter. At det ikke ville bli tid til intervjuer. Fotografene har knipset seg ferdig. Buzz Aldrin ser både sliten og opplagt ut. Fargen i irisen hans forteller om et langt, turbulent liv. Den er svekket av alkoholmisbruket hans. Ett tv-team går bort til en av assistentene hans, de mumler. Så vinker hun Buzz til seg og spør om han er klar for et kort intervju.

Pressefotografene er på vei bort.

Magasinet går i hælene på Buzz.

— Hvordan var det å komme tilbake til jorda, Mr. Aldrin? sier tv-journalisten.

— Oh, sier Buzz med sin raspende gammelmannsstemme.

Det er tydelig å se på ham at han ikke orker å snakke om det vonde. At han har forsøkt å legge det bak seg. Blikket hans søker kameralinsa.

— Det var veldig hardt for meg å komme tilbake til hverdagen, men for 23 år siden møtte jeg en søt, ung dame som heter Lois. Vi gir hverandre fortsatt komplimenter og jeg har vært edru i tretti år nå.

Tv-journalisten smiler. Det er tydelig at hun brenner inne med det viktigste spørsmålet.

Og det er spørsmålet han har fått så mange ganger, men som han fortsatt ikke kan svare på.

— Hvordan var det å gå på månen?

— Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Det er et logisk spørsmål, men jeg har ikke noe egentlig svar. Jeg kan godt dikte opp at jeg var takknemlig og stolt, men det var ikke det jeg tenkte på. Alt jeg hadde tid til, var å jobbe. Så var det over. Men likevel ikke. Hele resten av livet mitt har jeg fått dette spørsmålet. Men det var en mirakuløs mulighet. Vi var de heldige få. Vi gjorde vårt beste, mens hele verden så på.

© Dagbladet Magasinet 2009.

Til minne

At det allerede har gått et år. At vi er her igjen, et år senere, og at alt er forandret, mens det meste fortsatt er som det alltid har vært. Jeg legger ut teksten min som var med i Forlaget Oktobers  «Respons 22»-antologi i fjor, redigert av Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen. Til minne om alle de som ikke fikk bli eldre. 

Konsert 
Thomas J.R. Marthinsen

Og det er der, når vi akkurat har presset oss helt inn foran scenen, unngått albuer og plastølglass, mens musikken får den gjørmete grassplenen til å vibrere, riste, og etter at vi har mistet de vi kom med av syne for lenge siden, at hun bøyer seg ned. Vi står midt i regnværet på en slette i Odense og hun bøyer seg ned og holder mobiltelefonen inntil øret, bøyer seg ned for å dukke for lyden, de som står ved siden av oss ser spørrende på meg og nikker mot henne, om det er noe i veien? Jeg rister på hodet og smiler, mimer at jeg holder en telefon opp til øret, og de smiler, skåler mot meg, øl som skvulper over kanten på plastglasset. Det er konsert en sommerdag, vi har gått i silregn fra parkeringsplassen, hoppet unna sølepytter på vei inn mot konsertområdet. Vi har stått i kø sammen med alle som også skal hit, som skal høre den samme musikken som vi skal, kjøpe øl i de samme bodene, vi har vist fram armbåndene våre til vaktene, blitt kroppsvisitert, og jeg skal innrømme at jeg også tenkte at det var et litt utrygt sted, at det var for mange mennesker her, da vi kom inn porten og slapp inn på den digre, våte grassplenen. På scenen dukker et menneske opp på storskjermen, han er en av Danmarks mest kjente musikere, han er blitt gammel, registrerer jeg, tydelige linjer i det opplyste ansiktet, og hun står fremdeles framoverbøyd med mobilen inntil hodet, mens de rundt oss presser på fra alle kanter, spesielt de bak oss, som vil lenger fram, som vil helt fram til scenen hvor det skjer. Det er kaldt, det skulle være sommervær, men det øser ned, vannet renner ned ved siden av ørene mine, langs neseryggen, og jeg tar henne forsiktig over ryggen. Hun må reise seg nå, ikke stå sånn lenger, for det er flere som kikker, og jeg vet ikke om det holder at jeg mimer telefon en gang til, men så reiser hun seg endelig opp. Hun har en hvit regnfrakk på, håret hennes ligger inntil hodet hennes, hun har regndråper i panna, på kinnene, og alt er kjent, alt er som det skal være, som hun skal være, men ansiktet hennes er forferdelig, ansiktet hennes ser skrekkelig ut.

Etterpå virrer jeg rundt på konsertsletta. Jeg leter etter overblikk, men jeg får det ikke. Jeg går mot utkanten av menneskemengden, men det hjelper ikke. Regnet fortsetter å komme, jeg ser alle menneskene, de fortsetter også, mange står i kø for å kjøpe øl, noen faller om kull i gjørma, noen skråler og andre går mot scenen, nærmer seg ytterkanten av publikum for å begynne ferden innover blant dem. Jeg må dra. Her kan jeg ikke være, jeg må vekk herfra, jeg må hjem, jeg må ha overblikk, jeg må lese nyhetene, jeg må ringe.

Parkeringsplassen. Vi finner bilen. Det skvulper i plastposene jeg har utenpå sokkene i joggeskoene, jeg er våt og kjølig under jakka, vannet har trengt inn, til huden, gjennom klærne. Hun fester setebeltet, ansiktet hennes er urørlig. Hun tar opp telefonen, ringer til lillesøstera mi. Jeg starter bilen og får den i gir, vi kjører hjemover. Vi kjører hjemover, men jeg skal ikke hjem, jeg skal bare til huset vi bor i. Sånn føles det, som om jeg kjører og kjører, men i feil retning. Hun snakker i telefonen hele veien, siterer løpende, alt i kupeen er lyden av stemmen hennes som bringer videre. Vi tar ringveien, følger den langsmed gjerdet som sperrer av inn til konsertområdet. Jeg hører lyden, men ikke noe distinkt, bare et sug, en dundring, et press i brystet, i hele kroppen, foten min skjelver på gasspedalen og jeg føler jeg burde gjøre noe, være et sted og gjøre noe, men jeg er her, og vi tar av fra veien, kommer til huset vårt. Låser oss inn.

Den natta blir vi sittende. Vi spiser mat. Går på toalettet. Innimellom glemmer vi hvor vi er og oppfører oss som vanlig. Ler av noe. Men lynsnart klapper det i, forstummer.

Dataskjermene våre lyser hele natta, skifter når det er levende bilder, kaster skygger på de hvite veggene våre. Vi leser artikkel etter artikkel, åndeløst klikker vi oss videre, skal gjennom alt, må det, må komme oss gjennom hele. Få overblikket.

Neste morgen får vi det. Vi ligger i senga og sover da telefonen ringer på nytt. Hun tar den. Åtti! sier hun. Jeg klarer ikke fokusere ordentlig på noe annet enn øynene hennes. De lyser, hvite, nei blå. Nei, det er ikke sant, sier hun. Hun lytter. Mumler et ja. Et nei. Flere nei. Det vrir seg i maven, jeg burde ikke være her nå. Jeg er for langt unna. Jeg ligger i senga denne lørdagen og jeg vet med en styrke jeg ikke har ord for, med et mørke som sluker meg, at noe er skjedd som ikke kan gjøres om. At uansett, så kommer alt etter dette til å ha dette i seg. Alt. Skal gro med dette i seg.

© Forlaget Oktober, 2011.

Ny i verden!

Beviset på at 1+1=3. Dette er sønnen min, for svingende!