Eksklusivt: W.G. Sebald-intervju

Det er min store glede å kunne publisere dette intervjuet med forfatteren W.G. Sebald her på bloggen. Sebald ble intervjuet av Jens Mühling i 2000, da Mühling tok sin mastergrad i comparative literature ved University of East Anglia i England, hvor Sebald underviste. Selv om han ikke var Sebalds student, mente tyskeren Jens at en artikkel om skriveundervisning kunne være av interesse for et tysk publikum, hvor undervisning i kreativ skrivning er relativt sjeldent. Intervjuet ble likevel aldri publisert i Tyskland, men ble første gang trykket i Pretext Magazine, et internasjonalt litterært tidsskrift som tidligere ble utgitt av nettopp University of East Anglia, i 2003.

Intervjuet er gjengitt i sin helhet med Jens Mühlings tilllatelse.

Foruten hans egen introduksjon i starten av intervjuet, valgte Mühling å gjengi bare Sebalds svar på de ulike temaene, ikke sine egne spørsmålsformuleringer. Slik vil det naturligvis også bli gjengitt her. Så vidt jeg vet er dette første gang intervjuet blir oversatt til norsk. Jeg kommer til å publisere det i tre deler.



Intervju © Jens Mühling/Pretext Magazine 2003. Norsk oversettelse © Thomas J.R. Marthinsen 2008.

INTRODUKSJON

Den 14. desember 2001 omkom den tyske forfatteren Winfried Georg Sebald i en bilkræsj i England, hvor han hadde levd som emigrant størsteparten av sitt liv. De som overvar julefeiringen i Sebalds hjemland, Tyskland, kunne ikke unngå å se forfatterens død som – iallfall for forlagsbransjen – noe av en julegave. Enhver tysk bokhandel hadde Sebald som en del av juledekorasjonen. En venn fortalte meg at faren hans, en middelaldrende tysk lege, hadde fått fire og gitt bort tre Sebald-romaner som julegaver.

Men trass Sebalds raske berømmelse, kunne man ikke kalle hans tragiske død en feiret tysk forfatters død. Selv om han hadde forblitt tro til sitt morsmål gjennom hele sitt liv som forfatter, holdt Sebald seg merkelig nok unna den tyske litterære arena. Han hadde dessuten fysisk sett befunnet seg et annet sted – han hadde bodd tretti år i Norwich da han døde, og hadde ført et nokså tilbaketrukkent liv. Han hadde heller ikke vist stor deltagelse på noen som helst annen litterær arena, det gjaldt ikke kun den tyske.

Denne motviljen fra Sebalds side, som privatperson, til å promotere bøkene til Sebald, forfatteren, resulterte i en snodig situasjon. I Tyskland ble bøkene hans i første omgang vel mottatt, men fikk ellers liten oppmerksomhet. Da han ble oversatt til engelsk, ble derimot bøkene hans overraskende suksessrike, spesielt i USA hvor Susan Sontag gikk så langt som å foreslå Sebald som et mulig svar på sitt retoriske spørsmål: «Er litterær storhet fortsatt mulig?» For det tyske publikummet fortonet Sebalds suksess i den engelskspråklige verden seg som noe av et mysterium, i og med at man vanskelig kunne se for seg hans spesielle, tyske stil oversatt til engelsk; langsomheten i stilen hans, med de lange, buktende setningene, rikheten av arkaismer, ja, hele nittenhundretallsstemningen hans.

Det er bare naturlig at mottakelsen av Sebalds bøker ble mottatt forskjellig i den engelskspråklige verden og i Tyskland. I engelsk oversettelse virket fremmedheten i Sebalds stil naturlig og selvbevisst, Sebald var jo tross alt en emigrant som skrev om emigranter. På tysk, hvor stilen hans ikke virket noe mindre utenlands – fordi den virket som å komme fra en svunnen tid – skapte Sebalds bøker en viss pinlighet, for leserne ble usikre på hvorvidt de skulle se hans skrivestil som sterk tradisjonalisme eller selvbevisst anakronistisk. Uansett gikk ikke Sebalds anglosaksiske suksess tyskerne hus forbi. I årene før hans død i 2001, begynte romanene hans endelig å finne sin plass i tyske bokhandler, og Sebald mottok den prestisjetunge Heinrich Heine-prisen.

Var Sebald en tysk forfatter? Han skrev på tysk, men måten han benyttet morsmålet var så annerledes enn noen annen samtidig bruk av det tyske språket, at det neppe kan telle som kriterium. Var Sebald en engelsk forfatter? «Jeg har bodd her i tretti år,» sa han like før han døde, «og likevel føler jeg meg ikke det minste hjemme her.» Det virker som om Sebald rett og slett ikke hadde noe hjemland lenger, bare, slik som emigrantene i bøkene hans, tapet av hjemland. Det synes som om Sebald hadde emigrert inn i bøkene sine, for godt. Derfor blir det feil å tolke sitatet over som at Sebald ikke likte å bo i Norwich. Han hadde vært lærer på University of East Anglia i mange år, var en av opphavsmennene til British Centre for Literary Translation, og blant studenter og kolleger blir Max – som Sebald kalte seg i England – husket med varme.

Hans virke som lærer for kurs i kreativ skriving er en annen faktor som har vært med på å fremmedgjøre Sebald fra Tysklands litterære verden, fordi slike kurs er et nokså ukjent fenomen og noe det også blir rynket på nesen over i Tyskland. Det var med dette i bakhodet at jeg intervjuet Sebald i 2000, om hans erfaringer med å undervise forfatterspirer, og om hans synspunkter på forskjellene mellom England og Tyskland. En samtale som kanskje nå kan hjelpe oss til å forstå hvordan denne permanente emigranten så seg selv.

Det følgende er en transkripsjon av et intervju med W.G. Sebald som fant sted på forfatterens universitetskontor i april 2000. Sebald hadde sagt seg villig til å plukke meg opp i universitetskantina ettersom jeg ikke visste hvor kontoret hans lå. Da vi gikk gjennom skoleområdet, kom han med en spøkefull bemerkning om det voldsomme antallet mennesker som føyk rundt i korridorene og snakket teatralsk med seg selv; det tok meg et øyeblikk å forstå at han refererte til studentene som snakket i mobilene sine. Dette så ut til å bekrefte visse rykter jeg hadde hørt på universitetsområdet om at Seblad visstnok ikke akkurat var overbegeistret for teknologisk innovasjon. Derfor kom det heller ikke som noen stor overraskelse at han ikke hadde data på kontoret. Så det krevde mer enn litt mot for å spørre om jeg kunne ta opp samtalen vår på bånd. Det hadde han ikke noe imot, og på smilet hans virket det som han syntes det var morsomt at jeg nølte.

Samtalen vår startet – uten noen åpenbar grunn – med en anekdote om en krukke sylteagurk som stod på skrivebordet hans. Han fortalte meg at det var en spesiell russisk variant av agurker, som han hadde fått tilsendt helt fra Frankrike av en venn. Ment som en fødelsdagsgave, hadde krukken ankommet veldig forsinket, noe som fikk Sebald til å anta at den merkelige vekten og størrelsen på pakken måtta ha fått de britiske tollerne til å mistenke at det var en bombe. Han insisterte på at jeg skulle smake på en, mens han forklarte at eddik var «bra mot alt mulig rart». I mine ellers strengt faktabaserte notater, fant jeg senere en beskrivelse av smaken som «en merkelig kombinasjon av søtt og surt».

Deretter gikk samtalen over til å handle om Sebalds lærerjobb for studenter som bedrev kreativ skriving. Han la vekt på at han anså det å advare aspirerende forfattere om de spesifikke vanskelighetene som møtte profesjonelle forfattere som en av de viktigste oppgavene han hadde som lærer.

SEBALD: Å være forfatter er på ingen måte noe enkelt yrke. Det er fullt av vanskeligheter, fullt av forhindringer. For det første har man en forfatters psykologi, som ikke er en enkel en. Det oppstår plutselig situasjoner hvor ingenting synes å fungere lenger, når du føler deg ute av stand til å si noe som helst. I slike tilfeller er det til stor hjelp om noen kan fortelle deg at dette er noe skjer med alle, og vise deg hvordan man kanskje kan takle slike problemer. I disse tilfellene handler det ofte om at researcharbediet er blitt neglisert. Enhver forfatter vet at noen ganger så kommer de beste ideene mens du leser noe annet, si for eksempel noe om Bismarck, og så, plutselig, et eller annet sted mellom linjene, begynner tankene dine å vandre, og du ender opp ved ideene du trenger. Denne typen research, denne typen uordnet research, kan man si, er den beste måten å takle disse problemene på. Hvis du sitter foran et blankt papir som en skremt kanin, skjer det ingen ting. I slike situasjoner må du bare la det være en stund.

Et annet viktig psykologisk problem oppstår det sekund en forlegger viser interesse i ditt første manuskript. Det er den mest sårbare situasjonen for en forfatter. Forleggeren viser deg en kontrakt, og du signerer hva som helst, uten å tenke gjennom konsekvensene, hvis det bare sørger for å få boken din utgitt. Det er veldig viktig å minne studentene på at det finnes visse regler for slike kontrakter – ikke mange, men noen. For eksempel burde du aldri signere en kontrakt som varer ut livet, du burde bare selge rettighetene for den innbundne utgaven, og så videre. Hvis du signerer standardkontrakten som er brukt i England og Tyskland og overalt ellers i dag, kommer du til å tape mye penger, noe få mennesker faktisk er klar over. Hvis du utdanner deg til tannlege, er måten du tjener penger på gjennomregulert. Men hvis du skal bli forfatter, må du finne ut alt selv.

OM Å SKRIVE FIKSJON

SEBALD: Alle de praktiske aspektene ved hva det vil si å være en forfatter kan forklares, men de kan ikke presenteres på noen helhetlig måte. Du kan ikke starte den første uken med å foraklare hva slags arbeidsverktøy som trengs, hvordan sitte ned, hva man skal lese og hva man ikke skal lese. Disse tingene kan bare overbringes på anekdotisk vis. Hva du heller naturligvis ikke kan gjøre, er å forklare hvoran man skriver en roman. Det finnes ingen standard man kan bruke som grunnlag for å si: Sånn strukturerer man en dialog, sånn må en beskrivelse fungere, sånn fungerer karakterisering. Men det er visse grunnleggende vanskeligheter hva gjelder fiksjonsskriving, som for eksempel tendensen til å generalisere, noe som spesielt vanlig blant folk som kommer fra en akademisk-litterær bakgrunn. Hele ordforrådsregistre du bygger opp som litteraturstudent er fullstendig ubrukelige fordi de er for generelle; i en prosatekst må alt være konkret. Dette er noe folk flest ikke er klar over.
Jeg husker en student fra den forrige klassen som skrev noe om paviljonger, noe om en person som liksom ble interessert i slike paviljonger i London. Og det var det. Så jeg spurte henne hvorfor hun ikke tok en kikk på disse greiene, for å finne ut akkurat hvor de står, hvor lenge de har stått der, hva slags mennesker som oppsøker dem, hvordan de ser ut og hvorvidt det fortsatt spilles musikk der. Dette er en helt konkret form for research, og det kan være veldig givende for en fiksjonsforfatter. Du kan ikke bedrive slik research hvis du skriver en avhandling om for eksempel Robert Musil. Men for en som skriver fiksjon, er det helt essensielt å gå ut og ta en titt på det du skriver om. Det høres åpenlyst ut, men som med de fleste åpenlyse ting, blir det ofte oversett.

DEL 2 AV INTERVJUET KOMMER SEINERE I MAI.