torsdag, september 18, 2008

En kopp te med Doris



Så var det gått noen timer og jeg hang der i lufta. Kabinpersonalet gikk att og fram i den smale midtgangen, de trillet matvogna sakte fra snuta og bakover i kabinen, og jeg gløttet opp på den lille nedsenkede skjermen over seteryggen foran meg: Ground Speed, sto det, 711 kilometer i timen, vi raste av gårde over skylaget i over syv hundre kilometer i timen, Altitude, sto det, vi var nesten elleve tusen meter over landjorda. Der hang vi, der hang jeg. Og naboparet var enten amerikanere eller australiere, de hadde en lommeparlør som guidet dem gjennom El Pais, den spanske avisa som hadde et så strålende godt rykte, tydeligvis også i USA eller Australia, og vi fikk servert maten vår, hvert vårt mikromåltid, de var vegetarianere, jeg fikk kylling og cheddarost, og vi spøkte oss gjennom måltidet. Se på all emballasjen, sa vi, humret vi, det er jo mer emballasje enn innhold, og vi holdt all plasten opp mot hverandre, vi forbrødret der vi satt, en ufarlig flypassiar der oppe over skyene, og på den lille skjermen over meg dukket det opp et kart, ruta lå stiplet over et Nord-Europa i mørke nyanser av blått og grønt og brunoransje for fjellområdene, og vi var nesten halvveis, det var under en time igjen til vi kom til å ta bakken i London, på Heathrow Terminal 5, og jeg lurte på om British Airways fremdeles hadde den standarden at man kunne be om en liten flaske champagne til maten, det hadde de hatt året i forveien, da jeg dro til England for å intervju en norsk forfatter og seinere havnet på en bunnsolid irsk pub midt i West End sammen med forfatteren og hans usedvanlig intelligente kone, vi hadde skålt i brun whiskey og øl; og den gangen hadde jeg til min store forbløffelse fått servert champagne på flyet. Og nå så jeg på kartet at vi befant oss over Hamburg, over Deutschland, det tyske riket strakk seg ut, lå der nede i hjertet av kontinentet mitt, Europa, og var, bare var, krevde ingen ting, ga ikke ved dørene, og jeg tenkte: Der nede, kanskje til og med nøyaktig elleve tusen meter rett ned, satt Ingvar Ambjørnsen. Eller satt? For alt jeg visste lå han og sov, eller han sto i stua si, på kontoret eller hjemme i leiligheten ved Innocentia-parken, at han sto der på parkettgulvet og så på tv. Rett opp og ned. Jeg så for meg at han spiste nudler, eller wok, dönerkjøtt, samtidig som han altså sto der og lot seg underholde, lot set dupere av hva som nå rullet over RTL eller en annen tysk kanal for øyeblikket, og han hadde ingen som helst anelse om at jeg, akkurat da, kanskje befant meg i nøyaktig samme linje som ham selv, med den forskjell at jeg satt i et mørkeblått skinnsete som tilhørte British Airways elleve tusen meter over ham.

Men det var ikke Ambjørnsen denne turen til London skulle dreie seg om. Det var en litterær storhet av et helt annet kaliber jeg skulle møte. Hvordan det hadde kommet i stand? Vel, jeg fikk beskjed av sjefen min om å skaffe et intervju med en stor forfatter. Tankene gikk raskt til Norges såkalt store forfattere, Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen. Sånne typer forfattere. Men store? Jeg vet ikke, man kan vel alltids legge lista høyere. Den litterære lista ligger iallfall høyere, ikke minst internasjonalt. Men storhet, er det utelukkende noe som har med salgstall og publikumsgunst å gjøre? Naturligvis ikke. Jeg tør påstå at noen av de største norske forfatterne dessverre selger skrekkelig dårlig. De har en krets av liebhabere, en leserkrets som står dem tro, ja, men de er ikke brede, og bredde som journalistisk kriterium er ganske undervurdert. Og egentlig nokså tvetydig: Det skal nok ikke så mye til for å bli oppfattet som en som har bred interesse, men den interessen kan resultere i helt andre ting enn anerkjennelse og skrive seg fra noe helt annet enn slit, blod, tårer og innsats. Enkelte ganger kan man få inntrykk av at det holder å gjøre noe sjokkerende for et større publikum i, la oss si, et dårlig tv-program. Så storhet som kriterium for å finne en forfatter?

Lista måtte heves. Spørsmålet jeg stilte var: hvor ligger den høyeste lista litterært sett? Det er mange bokpriser, både i inn- og utland. Men den største av dem alle, i alle fall om man ser internasjonalt på det, må i sannhet være Nobelprisen i litteratur. Det er den gjeveste, den som henger høyest (at den også er den som gir best avkastning for den heldige vinneren, er en helt annen sak). Ok, så hvem var, etter dette kriteriet for storhet, forfatteren jeg måtte prøve å få et intervju med?

Ingen ringere enn. Doris. Lessing.

Men hun var, i uttenkende stund, 88 år gammel. Ville det være mulig? Jeg føyde flere navn opp på blokka, flere forfattere jeg kunne prøve meg på. Jeg skrev: Salman Rushdie, Haruki Murakami, Doris Lessing. Igjen denne gamle iranskfødte briten på nesten 90 år. Så jeg kontaktet forlagene til forfatterne, de norske forlagene deres. Om de ikke kunne videresende en forespørsel? Jo. Men. Det var ikke noe håp i sikte, fikk jeg vite, dette var tross alt mennesker også andre enn en journalist fra Norge drømte om å få lov til å møte, få i tale, sikre seg.

Jeg sendte en slags standardmail på engelsk til forlagene. Som de sendte videre til forfatternes agenter. Så glemte jeg saken og intervjuet Jan Kjærstad i mellomtiden. Kjærstad var en hyggelig mann, som tok i mot meg barføtt i hjemmet sitt og som velvillig brukte av sin tid for å snakke om sin ferskeste roman. Han var begeistret, jeg hadde lest boka og var også begeistret. I det hele tatt.

Så ringte det fra et av forlagene.

Vet du hva? sa redaktøren i den andre enden av linja. Det visste jeg ikke. Redaktøren sa: Hun har sagt ja! Doris Lessing har sagt ja til å møte deg!

Kødder du med meg, sa jeg. Kødder. Du. Med. Meg? (Og det slo meg at det var frekt å komme med et sånt uttrykk; forleggere har vel ikke for vane å kødde med folk.)
Så kødde med meg, det gjorde hun altså ikke, og hva mer var: Fru Lessing hadde, via sin britiske agent, en viss Olivia, opplyst at på grunn av sin helsetilstand, ville intervjuet måtte foregå i hennes hjem. I Nord-London. Om jeg ikke kunne sende over noen datoforslag?

Om jeg kunne. Så gikk det en uke. En mail fra Olivia tikket inn, det var Lessings adresse. West Hampstead, North West London. Intervjuet ville finne sted klokka 14.00. Om det kunne passe for Mister Marthinsen?

Fjerde september møtte jeg fotografen på flyplassen i Danmark. Han spurte: Vet hun at det er snakk om å ta bilder? Å faen, tenkte jeg, sa jeg; Nei, det hadde jeg ikke tenkt på. Flyavgangen nærmet seg, jeg så maskinen fra British Airways gli opp til terminalslangen på sine små hjul. Nå, sa fotografen, det får vel bare gå. Ja, sa jeg. Tenkte: Faen. Jeg så for meg hvordan det ville bli: Nobelprisvinneren i døråpningen, arrig i ansiktet, ja, sint. Forarget. ’There will be no bloody interview!’ Og døra, bang, rett i fleisen. Det ble en lang, turbulent flytur. Det er ingen relevant opplysning, kan man si, men det føltes som om det var en sammenheng der et sted, at turbulensen inn mot Heathrow var et dårlig tegn, at den var direkte myntet på meg og mitt (med ett tvilsomme) foretagende.

Så kom en langvarig Underground-tur under London. Tanken på at nye London er bygget på toppen av den gamle byen fra 1700- og 1800-tallet fylte meg, jeg så for meg brosteinsbelagte gater, trange smug og murhus fra en annen tid bare noen meter unna, på den andre siden av de smale metromurene. Så var vi framme. Vi spurte etter veien i en Fish ’n’ Chips-sjappe i West Hampstead. Det var bare å følge veien, ble vi fortalt, til vi kom til en brannstasjon. Da var det til venstre, og deretter tredje vei til høyre. Vi trasket i vei. Viserne på fotografens armbåndsur viste 14.00. Vi var forsinket. Vi halset bortetter de smale fortauene, snodde oss forbi travle londonere på vei til og fra sitt og sine.

Der lå huset. Det samme huset jeg hadde sett på tv i fjor, da det ble klart at Lessing var årets vinner av Nobelprisen. Fotografen sa: Vær så god, og pekte mot inngangsdøra.
Jeg trykket inn dørklokka. Ti sekunders stillhet, så, stemmen hennes: ’Yes, hello, come in’. Den tynne, spake stemmen forvridd gjennom den gamle høyttalermembranen. Her hadde hun altså bodd siden 1949, siden hun tok med seg yngstemann og forlot det som nå heter Zimbabwe til fordel for foreldrenes hjemland. Jeg dyttet opp døra. Skjøv post og reklame som hadde falt inn gjennom dørsprekken, inn i gangen. Jeg fikk et glimt av skikkelsen hennes der oppe i andreetasjen. Garnstrimmelhåret hennes. Vi gikk opp.

’So, you are Thomas, are you?’
’Yes, that’s right.’

Så sa hun, etter å ha vist oss inn i et kaos av en leilighet, med bøker, oppslagsverk, kunstverker, malerbøker, en diger feit katt, en myriade av støv og kattehår (jeg kjente det allerede i nesa, jeg er dypt allergisk). Der sto hun, selveste Doris Lessing, denne lave gamle dama, og antageligvis det største man kommer når det gjelder levende litterære storheter. I stua si. I kaoset sitt. Og ønsket oss velkommen.

’Oh, there are two of you?’ sa hun.
’Er, yeah, this is my photographer,’ stotret jeg.
’I never heard anything about any photographer,’ sa Lessing.
’But that’s quite all right. Now, you can sit there, and I’ll sit here. And one more thing, I am really deaf now, so you have to shout out your questions, OK?’

Intervjuet får tale for seg. Hvis du har lyst til å lese det, finner du det i dagens Dagbladet. I bokmagasinet som følger med. Tittelen lyder: «En kopp te med Doris». Men hvordan kan jeg få formidlet stemningen? De tidvis flakkende blikkene hennes, det fine, grå, tilbakestrøkne håret, de nervøse hendene, nølingen hennes da ordene unnslapp henne. Smilene hennes. Klokskapen. Latteren. De litt skjeve, innsunkne fortennene.

Det kan jeg ikke. Etterpå spurte jeg om det var i orden om fotografen tok et bilde av henne og meg. ’Of course,’ sa hun. Og stilte seg opp ved siden av meg. La den gamle armen sin i min.

11 kommentarer:

Anonym sa...

Hjertebanken stiger med de synkende avsnittende.

fr.martinsen sa...

Jeg også. Jeg kjørte full identifikasjon fra t-baneturen og inn, gruet meg og var oppspilt, mer jo nærmere huset vi kom.

Jeg leste intervjuet i bokbilaget i morres. Jeg liker at hun ser ut til å ha det så rotete.

Alis sa...

Herregud. Jeg er så misunnelig! The golden notebook er den viktigste boka i livet mitt.

Onkel Trond E. sa...

Flink gutt! Men det heter vel lommeparlør?

Portør er såvidt jeg vet en som jobber som altmuligmann på sykehus. :)

Anonym sa...

Så moro!!
Jeg er så stolt av deg, Thomas!
Mudern

Aina sa...

Eg las intervjuet ditt i går. Det var veldig bra, noko av det mest interessante eg har lese i Dagbladet på lang tid.

Og det overraska meg at ho tok vel imot deg og verka så hyggeleg. Inntrykka i media har heller vore at ho har mislikt journalistar og vore nedlatande i svara sine. Det kjem vel an på kven som møter henne. Spennande! Eit møte du vil hugse resten av livet.

Anonym sa...

Jeg har ikke lest intervjuet ennå. Men dersom du klarer å formidle noe av det du skriver her der, så er det bra. Veldig bra.

Godt jobba, unge mann. Og som det sies like over meg: Dette vil du huske resten av ditt liv.

VK
...som ikke har likt det lille han har lest av Lessing.

Joakims blogg sa...

damn, doris lessing, det er jo drittkult, jeg må å kjøpe dagbladet skjønner jeg

Jarl Henning sa...

Dette var moro, fikk desverre ikke lest intervjuet, har vært i Sverige en stund. Men tenkte jeg skulle høre om ikke Lasse eller Ane har det.

Alt vel.

Elisabeth Iskrem sa...

Jeg ELSKER intervjuet du hadde med henne! Når jeg leste til slutt kjente jeg igjen navnet ditt og tenkte "jøss, det jo THOMAS!" og da ble jeg skikkelig glad. Sinnsykt misunnelig men glad. Heldigen. Hvordan smakte teen?

Heidi Fagna sa...

Du skriv så levande, Thomas! Eg har aldri nokosinne lese eit så langt blogginnlegg, og det kunne gjerne vore dobbelt så langt.

Doris-artikkelen fekk eg dessverre ikkje med meg.

Legg inn en kommentar