«Du skal ha gode nerver for å være indianer»

Sommeren 2006 befant jeg meg plutselig på Sørlandet for å lage en reportasje om en filmskapers gripende prosjekt. Ellen Ugelstad var i gang med å lage film om broren sin, Torstein, som levde med en schizofrenidiagnose. Da hadde hun vært i gang i tre år. Nå har det gått enda noen år, og "Indian Summer" er ferdig! Den har premiere på Eurodok 18. mars. Her kan du lese reportasjen som sto på trykk i Dagbladet Magasinet i hine hårde dager:

Ellen Ugelstad (33) lager film om sin schizofrene bror
Torstein (31). Hver sommer lever han som indianer på hytta.

Min bror indianeren

Tekst: Thomas J.R. Marthinsen. Foto: Linda Næsfeldt

- NÅR TORSTEIN BLIR psykotisk, identifiserer han seg veldig sterkt med indianernes verdier. Han kan for eksempel si at han bærer deres smerte på sine skuldrer, og mener at den hvite mann har ødelagt for dem. Men han liker ikke at folk kaller ham schizofren.
Fotograf Ellen Ugelstad sitter utenfor familiehytta i Portør, ei perle mellom Kragerø og Risør. Hun forteller om filmen hun er i ferd med å lage - en dokumentar om broren hennes, Torstein. Ellen fikk ideen til filmen da hun fant noen notater faren hadde skrevet. Han var selv psykiater og hadde skrevet om Torstein i det han kalte «A Father's Narrative». I sommer har Ellen hatt filmkameraet med seg døgnet rundt.
Torstein sitter inne i hytta og hører på musikk. I fanget har han gitaren. Han klimprer vart. På bordet ligger ei svart mappe stappfull av CD-er. Han ser ut som om han når som helst står på farten til å stikke ned til sjøen for å ta seg en dukkert.
- Hva synes du om at søstera di lager film om deg?
- Det er morsomt. Jeg synes det er hyggelig at hun vil lage film om meg, sier Torstein ettertenksomt.
Han var 17 år da han i 1993 fikk sin første psykose. I et mareritt drømte han at faren, som da var kreftsyk, var død. Da han våknet, trodde han drømmen var virkelig. Det ble en trigger for psykosen.

HYTTA, SOM EN GANG var sennepsgul, er matt i fargen. Med lyseblå vinduskarmer og en solrik, grønnmalt terrasse, ligger den fredelig til mellom lyng og furuer. Mens Ellen forteller om filmen, vandrer Torstein på fjellrabbene.
- Noen ganger sier han at han ikke vil filmes mer. Da legger jeg vekk kameraet. Det er viktig for meg å respektere grensene hans. Når du lager film om noen, påvirker du livet deres. De skal også forholde seg til filmen i ettertid. Jeg kommer sikkert til å ta noen valg i filmen som han ikke er enig i, men jeg håper han vil forstå helheten.
- Du kommer vel nærmere enn noen filmskaper ellers hadde kommet, siden han er broren din?
- På en måte har jeg gjort research hele livet, og av og til oppleves materialet så tilgjengelig at det nesten blir utilgjengelig. Man kan drukne litt i sitt eget tema og rolle - man er søster, pårørende og filmskaper på samme tid. Det gjør det ofte umulig å ha en mer objektiv betrakterrolle. Da er det viktig å ha veiledere og utenforstående man har tillit til. Jeg håper samtidig at det at jeg er søstera til Torstein, kan bli en styrke ved filmen. Jeg tror vi kan få fram en innsikt og forståelse som andre ikke hadde klart. Man får en annen grad av nærhet. Men jeg vil at filmen løftes opp fra det rent personlige, slik at temaet blir gjenkjennelig for mange.
- Hvorfor akkurat dokumentarfilm?
- For meg er dokumentarfilmsjangeren litt problematisk. For hvilken grad av sannhet får du? Dokumentarfilm er mer enn en avbildning av virkeligheten. Temaet schizofreni tillater meg å tenke annerledes både når det gjelder struktur, oppbygning og form. Jeg ønsker å blande fiksjon og fakta. Hvor går egentlig grensene mellom fantasi og virkelighet? Det handler veldig mye om hvem som definerer andres virkelighet. Vi opplever alle situasjoner der våre bilder av virkeligheten ikke passer inn. Mange som får en diagnose, blir sett på som nettopp det - en diagnose. De blir ikke sett på som hele mennesker. For en person med min brors intense personlighet er ikke det tradisjonelle psykologiske dokumentarportrettet nok. Gjennom å ta andre grep i forhold til struktur og form, gjenspeiler det bedre kompleksiteten og det motsetningsfylte i Torsteins liv. Kanskje Torstein gjennom denne filmen kan forstå sin historie bedre. Og hvis filmen kan gjøre noe med folks fordommer, blir jeg glad.

DET ER TID FOR EN tur på bøljan blå. I en liten, oransje båt tar Torstein oss med stødig hånd over bølgene. Noen nautiske meter lenger ute pisker vinden havet hvitt over skjærene. Ellen finner fram kameraet, setter sjøbein og filmer sin bror styrmannen. Søsknene kommuniserer uten ord. Vi glir inn i et trangt, grunt sund, de ankrer og fortøyer båten i en liten sprekk mellom to kampesteiner. Ellen spør om ikke Torstein har lyst til å bade, og det har han. I en naturlig lagune tar Torstein tålmodig regi fra storesøstera. Men han vil ganske raskt heller dykke enn å flyte bedagelig rundt på ryggen. Vi begir oss utover holmen mot «Andersstedet», som har fått navn etter fetteren deres. Torstein legger på svøm ut gjennom sundet. Plask-plask-plask, slår det fra de svarte svømmeføttene. Torstein dykker under. Det eneste som stikker opp, er snorkelen og bakhodet. Søstera står dypt konsentrert på svaberget med kameraet parat.
- Kan jeg be deg om et par ting, Torstein? roper hun.
- Hører ingen ting, mumles det fra snorkelen.
- Torsken! prøver Ellen seg igjen. Det er kallenavnet hans. - Torsken, kan du svømme litt forbi her, litt nærmere?
Og svømmeføttene setter seg i bevegelse.
- Går det bra, eller?
- Mhm. Jeg går ut igjen, jeg. Skal se om det er noe fisk lenger ute.

TIL VANLIG BOR TORSTEIN i en kommunal leilighet i Oslo, hvor han går på skole. Tidligere jobbet han på gård. Han har toårig agronomutdannelse fra Aurland i Sogn og Fjordane. Det var der han fikk sin første psykose.
- Noen er født med en høy grad av biologisk sårbarhet. Torstein ble mye mobbet og krenket da han var yngre. Da faren vår døde, markerte det begynnelsen på en lang periode med prøving og feiling for å finne ut hva han led av. Han ble en svingdørspasient. Men etter noen år fikk han diagnosen schizofren, sier Ellen.

TORSTEIN SVØMMER UTOVER. Plutselig er han borte bak den ytterste holmen. Ellen strekker hals og mumler: «Der forsvant den dokumentarfilmen». Omsider - et nestenkrasj med en passerende båt seinere - kommer Torstein til syne igjen. I ytterst bedagelig tempo tråler han havbunnen på vei tilbake. Ellen følger ham gjennom linsa når han kommer opp av vannet og rusler over på den andre sida av holmen. Torstein legger seg pladask ned på det solvarme svaberget. Søstera legger seg ned ved siden av ham, og stiller skarpt med kameraet. Med lukkede øyne ligger han der. Helt stille.
Fortsatt med sammenknepne øyne svarer han tålmodig på Ellens spørsmål.
- Skal du dykke her også?
- He-he, ja. Jeg skal bare finne et sted hvor jeg kan gå uti, smiler Torstein lurt.

DAGEN ETTER. Regnværet trommer bastant på taket til den lille, gule hytta, og Ellens kamera får seg en pause. Torstein sitter inne i den lyse stua, mens stereoanlegget sender ut jazztoner. Bordet foran ham bugner over av tidsskrifter, aviser og blader. Han forsvinner inn på soverommet, hvor han romsterer i en stor sekk. Så kommer han tilbake med en bunke kladdebøker. Han renser stemmen - og begynner å lese:

Hans øyne gråt tårer av mismot og savn. Hvor var hans sjel, fanget og nedtrykt i håpløshetens dyp. Men han kjempet videre mot angstens kvaler. På nytt og nytt sto han ved regnbuens slør. På jakt etter et nytt øyeblikk av livsmot og glede. Men psyken trakk ham inn i en ny kamp mot depresjon og fortapelse. Han kremter før han fortsetter med sin rolige, mørke stemme. Gil Scott-Heron og Brian Jackson spiller «It's your world» fra stereoanlegget. Lydene blander seg med hverandre. I landet bak fjellene, i regnbuens glitrende vann og hubroens søte fløyelssang vil det summe. Min sjel vil vandre over skog og fjell. Havets uendelighet strekker seg over horisonten. Og jeg stiger ned i havets mystiske liv for å jakte etter min bror torsken. Havet kjøler ned mitt pulserende hjerte og fornyer min rastløse sjel.

- Hvorfor føler Torstein et nært bånd til indianerne?
- Helt fra han var liten, har han vært opptatt av minoriteter, og særlig indianere. De er trolig en sterk metafor på ønsket om å klare seg selv, men også en tankekonstruksjon som gir smerten hans et holdepunkt og får tilværelsen til å gå opp. For Torstein er drømmen om å være indianer viktig i perioder, og det har jeg alltid forholdt meg til. Men det er først når jeg skal forklare hva filmen handler om til andre, at jeg tar i bruk betegnelsen schizofreni, sier Ellen.

TORSTEIN FINNER fram buen og napper med seg tre piler fra stuebordet. Han rusler bort til blinken bortenfor hytta. Blinken har han laga sjøl på et snekkerkurs. Før han får skutt en eneste pil, er Ellen der med kameraet. Torstein spenner buen. Overarmene rister svakt. Så sender han avgårde den ene fulltrefferen etter den andre. Andre går for lavt og skvetter lydløst bortover fjellet. Da lunter han bort til nedslagsfeltet, løfter på bregnene og leter til han finner pilene. Han smiler og forsikrer seg om at søstera har festet blinkskuddene til filmen.

Fra Dagbladet Magasinet 7. oktober 2006.

Siss Viks bokhyller

Helt på tampen av sommeren intervjuet jeg påtroppende Bokprogrammet-sjef Siss Vik til Bokettersynet i Dagbladet Magasinet. Siden den gang har hun fylt 40 og første sesong er allerede over. Her kan du lese intervjuet med henne:

Hun fordypet seg i leksikon og barnebibel allerede som toåring. Nå skal Siss Vik (39) gi oss litterære erkjennelser i «Bokprogrammet».

På rett hylle

TEKST: THOMAS J.R. MARTHINSEN. FOTO: NINA RUUD.

- Når jeg ser en bokrygg, vil jeg huske hvor og hva som lå bak anskaffelsen. Det skal være viljestyrt at jeg har en bok. For eksempel kjøpte jeg denne av Joyce Carol Oates på Arlanda da jeg hadde svensk kjæreste, og slukte den som besatt på morgenflyet hjem.
- Du skal huske hvor du kjøpte den?
- Ja, for da kan jeg huske hva jeg var opptatt av på den tida. Det blir et helt tankekart rundt alle bøkene. Masse av det jeg har er bøker jeg ikke har lest. Eller åpnet, men som jeg fortsatt gleder meg til å lese. Det blir som et løfte om en god opplevelse.

14. september braker det løs for en ny sesong med «Bokprogrammet» på NRK. Med Siss Vik i hovedrollen. Tidligere i år sa hun at mens hun har god oversikt på engelske og amerikanske verker, skorter det på de norske. Denne sommeren skulle hun bruke til å oppdatere seg på norsk litteratur.
- Men jeg har ikke fått gjort det. Jeg har lest første bok av Margit Sandemos «Isfolket», og det var fantastisk. Hun har jo gjort veldig mange nordmenn til lesere. Det er så mye lesebegjær i den boka. Jeg fikk lyst til å lese nummer to med en gang.
- Men du har ikke lest noen andre?
- Nei, jeg har ikke gjort leksa mi. Jeg måtte ta meg fri. Jeg fikk tid til å lese lørdagsavisene fra start til slutt. Så jeg er nok en større avisleser enn bokleser, egentlig.

Siss Vik serverer vann fra springen mens hun modererer seg selv gang på gang når det gjelder hvilke bøker som er favorittene. For, som hun sier, det er jo et helt Atlanterhav å ta av.
- Jeg har sjelekvaler når det gjelder å velge engelske bøker framfor norske som favoritter. Men det er klart at nivået er høyere på engelskspråklige bøker enn på norske. Det er så mange flere av dem! Risikerer jeg at du skriver dette?
- Ja.
- Men det er så lett å si de engelske. Det er litt mer risiko å velge norske.
- Ja?
- Men vi kan gjøre et kompromiss, da. Vi beholder Sara Johnsen. Men Christian Refsum og Kjetil Brottveit? Hm. Jeg hater sånne favorittspørsmål. Jeg kunne også lett valgt ut «En tid for alt» av Knausgård, men alle er vel litt lei av det navnet.

- Jeg er delvis oppvokst i Sveits, for faren min er diplomat. Der begynte jeg på skolen som fireåring og kastet meg over klassikere i barneutgave, forteller hun.
Helt fra Siss tvang mora til å lese barnebibelen for seg på 1970-tallet, du vet, den gang gamletestamentet ennå var det råeste og mest voldelige man kunne oppdrive, har hun lest. Hun studerte også farens utgave av det franske leksikonet «Petit Larousse». Som toåring. De graverte bildene var så fine. Da hun gikk lei, brukte hun boka som stol.
- Du sa en gang i et intervju at om du selv hadde vært forfatter, ville du gitt ut bøkene dine under mannlig pseudonym. Har kjønn noe å si?
- Ja, jeg tenker på det, om jeg skjønner spørsmålet ditt rett. Det er lett å tenke at noe er damete hvis man vet at forfatteren er kvinne. Menn tillegges gjerne mer tyngde. Trude Marstein og Karl Ove Knausgård har for eksempel likhetstrekk. Begge to skriver om personer som konstant overvåker seg selv. Marsteins figurer blir oppfattet som veldig selvbevisst jentete, men hos Knausgård går tankene raskt til Hamsuns «Sult»-person.
- Har det konsekvenser for dine bokvalg?
- Da jeg jobbet i bokhandel, tenkte jeg ikke på hvilket kjønn forfatteren hadde om jeg anbefalte bøker til kvinner. Men jeg anbefalte sjelden mannlige kunder kvinnelige forfattere. Det var vel fordi jeg ikke trodde at de ville tro meg på at bøkene var interessante.

Når det gjelder «Bokprogrammet» har Siss Vik en klar ambisjon. I Morgenbladet lovet hun å by seerne på minst én «litterær erkjennelse» i uka.
- Nei, jeg har ikke sagt én i uka, vel? Jeg har blitt ertet fordi jeg sa erkjennelse. Men skal jeg forklare hva jeg mente?
- Gjerne det.
- He-he. Jeg måtte slå opp ordet etterpå, for å se om det er mulig å få til en erkjennelse på tv. Jeg vil at folk skal sitte igjen og føle at de har fått en innsikt. Ikke faktakunnskap, men en slags dypere innsikt. Hvis vi når det målet én gang i løpet av sesongen, at noen ser annerledes på livet eller plutselig oppfatter naboen på en ny måte, er det flott. Sånn er det jo når man leser gode bøker.
Siss Vik tar en slurk av vannglasset.
- Men det skal være gøy også! Jeg vil gjerne at folk skal le. Det kunne gjerne vært målet: At folk både skal le og gråte i løpet av et program.
Hun er nede i vannglasset igjen.
- Jeg er redd for at folk skal synes det er en skandale at jeg ikke har lest den og den boka. Men det går jo ikke an å leve hvis man bare leser. Du skal møte litteraturen som et menneske med erfaringer. Du skal kjede deg, støvsuge, være full og gå i brylluper også.

Møt Solstad, Fløgstad & Willis

Du tenkte kanskje at det var en fryd, en udelt glede, noe lettsindig. Men å intervjue Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og Herman Willis samtidig - se, det var alt annet enn lett. Her kan du lese Magasinet-intervjuet mitt med dem:

Forfatterne Fløgstad (66), Dag Solstad (69) og Herman Willis (56) har det litt som turister i Norge: Ser ting utenfra. Det er det blitt bok av.

Utypisk norske

TEKST: THOMAS J.R. MARTHINSEN. FOTO: LARS MYHREN HOLAND.

- Å, sa Kjartan Fløgstad.
Vi hadde akkurat forespeilet han å intervjue ham, Dag Solstad og Herman Willis på Folkemuseet i Oslo. Willis har skrevet en samtalebok med de to forfatterne. I løpet av fjoråret har de møttes til dyptpløyende samtaler og latter både i Berlin og Oslo.
- Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat føler meg som en champagne-kork ved tanken på Folkemuseet, sa Fløgstad.
- Nei?
- Nei. Men det skal ikke stå på meg, altså.

Norsk Folkemuseum i juli. Turistene er her. De gamle husene lukter tjære. Vi er midt i kulturarven, midt i den norske klisjéen. Her er australiere og japanere, svensker og briter. Og de tre forfatterne.
Herman Willis har kalt boka «Tilværelsens utlendinger». Og de tre herrer befinner de seg litt på utsida av den vanlige, norske virkeligheten. De skriver bøkene sine i fred og ro - og innimellom åpner de munn og snakker om hva de har skrevet. Nå skal de snakke om samtaleboka, der den røde tråden er … ja, nettopp: at forfatterne befinner seg litt på sidelinja. Av det norske samfunnet.
De er midt iblant oss - og ser oss utenfra.

Dag Solstad er den første som ankommer. Lenge står han og nærmest virrer utenfor hovedinngangen.
- Ja. Hei, hei, hei. Jeg har ikke lest et ord av det som står i boka, sier Solstad.
Så ankommer Kjartan Fløgstad i buss. Og litt seinere kommer Herman Willis gående. Mannen som satte det hele i gang.
- Hvorfor kalte du boka «Tilværelsens utlendinger»?
Willis tenker bak mørke solbriller. Kaster håret bak skuldrene.
- La oss si det sånn: Hadde vi vært et band, en trio, så ville det være et passende navn.
- Diskuterte dere tittelen?
- Hverken Solstad eller Fløgstad var begeistret, men de sa ok. Det var vel også litt sånn det foregikk da John Lennon kom til de andre gutta og sa: «Vi kaller oss The Beatles». Noe skal det jo hete.

Minutter seinere ligger piknikteppet på gresset og forfatterne står og ser på det.
- Dere må gjerne ta plass?
Ingen rører seg.
- Vil dere ikke sitte på teppet?
- Altså, jeg har noe med knærne. Så hvis jeg setter meg ned der, kommer jeg meg ikke opp igjen, sier Solstad.
- Vanligvis har man jo et bord og noen stoler, mumler Fløgstad.
Vi henter et bord og noen stoler. Vafler, syltetøy og kaffe kommer på bordet. Nølende setter de seg ned. Willis åpner en medbrakt musserende vin på boks.

Ideen bak «Tilværelsens utlendinger» ble til da Herman Willis en gang i 2009 satt på nattoget mellom Madrid og Lisboa. Han leste romanen «Nattog til Lisboa» av Pascal Mercier. Hovedpersonen er en gymnaslærer som ikke klarer å forstille seg hvordan det ville være ikke å være gymnaslærer. Hvorfor kan han ikke det? tenkte Willis.
Så kom neste tanke: Hvorfor skriver Herman Willis? Hvorfor er han ikke rørlegger eller jurist?
Willis tenkte at spørsmålet kunne være interessant nok til å be-lemre andre skrivende med. Så han kontaktet Fløgstad og Solstad.
Hvorfor det ble akkurat de to, er antakeligvis like tilfeldig som bokas tittel. Noen skulle det jo være.
Resultatet er en samtalebok som er like brokete som forfatterne bak. De snakker om kultur og kunst, skriving og blogging, om Norge og utlandet. Og de snakker om hvordan det var før i tida - og hvordan vi har det i Norge i 2010.

Solstad og Fløgstad, det er vanskelig å finne fellestrekk mellom dem. Men de har begge vært her i etterkrigstida. De har sett olje-eventyret skyte fart. De vet hvordan det var i Norge før vi fant olja. Og de vet hva den har gjort med oss.
- Så hvordan har Norge forandret seg?
Solstad: - Absolutt til det verre. Vi har fått en ung generasjon av bortskjemte jævler. De er nesten ikke til å holde ut synet av, sett utenfra. De er så fryktelig selvtilfredse. Man tror det er en prestasjon å følge med på Internett! Man tror det er en prestasjon å kunne bruke en datamaskin! Jeg kan ingen av delene.
Willis: - I USA har man noe som kalles entitlement som er veldig i vinden for tida. Det handler om at de unge nærmest forlanger å bli betraktet som begavede. Man tror begavelse er et plagg man kler på seg.
- Men livskvaliteten til nordmennene har vel økt?
Solstad: - Hvis jeg ser på livskvalitet ut fra min definisjon, var det større livskvalitet før. Jeg personlig synes det er hyggelig at bussene går. Det gjør de jo ikke nå. For en generasjon siden, da gikk bussene.
- Har virkelig alt blitt verre?
Solstad: - Ja, og på alle mulige måter. Jeg kan ikke tenke meg én ting som er blitt bedre.
- Er du enig, Fløgstad?
Fløgstad: - Nei! Jeg vil ikke avsi moralske dommer. Men det norske samfunnet er først og fremst blitt rikere. Og det synes. Noe som ikke alltid er pent å se. Spesielt ser vi det i utlandet, hvor nordmenn har forstått at de er født på toppen av jordkloden. Dette er blitt synlig de siste ti-tjue åra, nå som rikdommen har gått opp for oss. Det er vanskelig å lære seg hvordan man skal være rik når det skjer så fort.

Det samlende punktet for samtalen mellom forfatterne, er om Norge bør ta til seg impulser - særlig i form av mennesker - utenfra.
«Det er et håpløst uaktuelt spørsmål, synes jeg, for det bor allerede såpass mange utenfra rundt i bygder og byer. De bor der nå, og de kommer til å bo der lenge etter at vi er borte. Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt vi skal leve sammen med fremmede eller ikke; de er der og vi må finne fram til måter å leve sammen på,» sier Fløgstad i boka.
- Frp har en oppslutning på rundt 25 prosent. Hva sier det om oss?
Stillhet.
De tre forfatterne kikker ned i bordet eller ut i lufta.
- Solstad?
Solstad: - Nei, jeg tør ikke si det.
- Du tør ikke si det?
Solstad: - Nei, jeg har allerede sagt så mye stygt om Fremskrittspartiet.

Vi siterer fra boka:
«Først og fremst er det veldig trist at Fremskrittspartiet har over 20 prosent oppslutning. Det tar jeg tungt, for det er opplagt at rasisme ligger i bunn her. Det er så opplagt at vi bare får leve med at tyve til tredve prosent av befolkningen er rasister. Vi får bare finne oss i det, og for å si det rett ut, så har jeg blitt ganske kynisk etter hvert. Jeg orker ikke mer (ler). Jeg leste et innlegg i Dagbladet av en mann som drev med spørreundersøkelser, og han hadde spurt en dame om hva hun stemte på. 'Arbeiderpartiet', svarte damen, og så spurte han om hva hun syntes om innvandrere. 'Bare dritten' eller noe sånt, svarte damen, så kanskje Fremskrittspartiet bare er toppen av isfjellet, selv om jeg inderlig håper at det ikke er slik. Jeg kan bli veldig deprimert av dette.»
Solstad: - Jeg har skrytt av det offentlig, og jeg kan godt skryte av det igjen: Jeg har aldri hatt en leser som stemmer Frp. Det vil jeg aldri få, og jeg vil ikke ha det.
Fløgstad: - Det går jo an å snu det og si at 75 prosent ikke stemmer Frp.
- Hva skjer når olja tar slutt?
Fløgstad: - Olja tar slutt om 50 år. Det er jo et lite tidsperspektiv. Så spørs det om vi ikke må begynne å gjøre drittjobbene selv igjen.
Willis: - Vi kan si at naturressurser er en forbannelse. De korrumperer så ofte. Det å sitte med oljeressursene er vår svøpe.
Solstad: - På 1800-tallet gikk jo alle konkurs i Norge på grunn av trelastkrakket.
Fløgstad: - Det tar jo en stund igjen til Norge blir et oljesjeikdømme. Men det var flaks at olja havnet på norske hender.
Solstad: - Det husker jeg skjedde da vi var barn. Tenk hva som var skjedd om Norge ikke var en rik oljenasjon i Nato! Det tør jeg ikke tenke på.
Willis: - Hva har olja gjort med nordmenn? Jo, uansett hva slags problemer som måtte dukke opp, finnes det penger til å løse dem med. Dag er jo sønn av en by som har plyndret naturressurser før også.
Fløgstad: - Det er typisk norsk å overutnytte natur-ressursene. Se på hvalene og olja. Der har vi vært langt framme.
Solstad: - Har dere hørt om japanerne? Dere mener vel ikke at jeg skal sitte her og ta imot skyllebøtta på vegne av Sandefjord? Ikke faen! Man snakker om rikdom, men hva har olja gjort for meg? Jeg er 69. Det overrasker ikke meg at jeg har god levestandard, for jeg er forfatter i Norge. I andre land må man være krimforfatter for å leve av det.
Fløgstad: - Men vi er jo ikke representative, Dag.
Solstad: - Nei, nei, det er vi ikke.
Fløgstad: - Hva om du sammenlikner deg med dine barnebarn?
Solstad: - Har mine barn det bedre enn meg? Jeg er glad jeg ikke er dem, jeg. Bare det å sette seg to millioner i gjeld for å skaffe seg et hus! Jeg blir syk, jeg, når jeg hører snakk om boligfest og huspriser.


Forfatterne har tødd opp. De skjenker hverandre kaffe, Willis spretter en ny boks med medbrakt og vaflene går ned. En kjerrelast med turister kjører forbi i døsig tempo.
I boka spør Willis om Fløgstad gjør seg opp stygge tanker om nordmenn når han sitter på flyet hjem fra Latin-Amerika. Han er der ofte, Kjartan Fløgstad. Tidligere har han sagt at han betrakter Buenos Aires som sin andre hjemby. Men nei, han tenker ikke stygt om oss. Han har snarere med seg minner fra den Tredje verden med seg i bagasjen.
Fløgstad: - Å komme til Latin-Amerika var avgjørende for meg. Der fikk jeg en forståelse av ulikhet og rettferdighet, og av at den rike overklassen ville kjempe med nebb og klør for å bevare sin posisjon.
- Det er annerledes enn Norge hvor alle skal være like?
Fløgstad: - Her har vi jo råd til å outsource det ubehagelige. Her kan vi være humanistiske, ikke sant, fordi vi har fjernet det som er ubehagelig.
Willis: - Vi kan jo se på Russland som et moteksempel. De har ingen egalitære tanker, men de har kanskje medfølelse med folk som lider. For russere er det verre å mangle medlidenhet enn å se urettferdighet. Her i Norge er det nok mer motsatt.
- Er vi nordmenn selvopptatte?
Solstad: - Selvfølgelig, men det er alle nasjoner. Problemet med Norge er at vi har for lite selvtillit.
- Hvordan da?
Solstad: - Nei, se på meg! Altså: Sverige har et flott sted på Capri hvor forfattere kan dra til. Danskene har et kloster. Norge har ingenting. Sånn er det på nesten alle områder. Norge har ikke mye kulturell kapital, og det skyldes lav selvtillit.
Fløgstad: - Men ikke når det kommer til å rydde opp i konflikter andre steder i verden.
- Bryr vi oss ikke nok?
Fløgstad: - Jo, på det statlige og politiske plan bryr vi oss for mye. For eksempel i Guatemala og Colombia. Det gjør vi kanskje fordi våre egne problemer er for små. Vi rydder for mye opp i konflikter vi kanskje ikke forstår. Vi har levd lette liv. Norge har hatt en avsindig historisk flaks. Vi er en veldig privilegert generasjon. Økonomisk, men også fordi det har vært få opprivende problemer.

Apropros små problemer: Et sted i boka sier Solstad noe om sin egen produksjon:
«Jeg er veldig stolt av det jeg har gjort, jeg er det, men det er ikke mye, hvis man ser på hva som er viktig i denne verden. Hvis du ser på hvordan Norge har utviklet seg i denne perioden, så er det ikke mye å ha skrevet om en mann som har trøbbel med paraplyen sin».
- Dere blir antakeligvis stående som ganske få tids-vitner om hvordan Norge var?
Fløgstad: - Det har jeg tenkt lite på. Jeg er rettet mot dagens behov, dagens spørsmål. For å sitere Doris Day: «The future's not ours to see, que sera sera».
Solstad: - Det er jo noe jeg ikke har kontroll over. Hvis man tenker sånn, tenker man fort at verden vil gå i ens egen retning. Det har den ikke gjort hittil!
Det blir stille rundt bordet.
Willis tar en vaffelmunnfull, Fløgstad ser ut i lufta.
Solstad ser seg nervøst rundt.
Solstad: - Her ventet jeg altså på en motsigelse. Men den kom ikke.
- Mener du det?
Solstad: - Hehe, nei, jeg mener vel det stikk motsatte. Det er ikke nødvendigvis det store som blir stående som noe viktig. Små betydeligheter sperrer ikke for det store.

Rundt det gamle tunhuset kommer hesten med en ny ladning turister, en sky har lagt seg foran sola. Forfatterne reiser seg. Solstad litt stiv i knærne.
- Vil dere se igjennom sitatene deres?
Fløgstad: - Nei, det overlater vi til Willis. Han er hjernen bak dette.
Solstad: - Så kan man jo regne med at det står Herman Willis' navn bak alle replikkene som er gode.

Velkommen til «Armadillo»

Noe av det siste jeg gjorde i Dagbladet Magasinet i sommer, var å dra til Danmark. Der møtte jeg Janus Metz, regissøren bak dokumentarfilmen «Armadillo» - som kommer på norske kinoer 27. august. Filmen handler om danske Afghanistan-soldater. Og den burde sees. For har du sett den, må du nesten tenke på krigen på en ny måte. Her kan du lese intervjuet:

Budbringeren

- Jeg dro til Afghanistan like mye for å filme Danmark.

Dokumentarfilmskaper Janus Metz (36) tar plass på stamkafeen Bankeråt i København. Filmen «Armadillon», om danske soldaters liv i Afghanistan, ble sluppet i Danmark mai, og skapte furore. Mediene har skrevet relativt lite om krigsdeltakelsen i det tidligere Taliban-styrte landet. Det har vært reportasjer om de 31 danske dødsfallene, i tillegg til rapporter fra oppdrag. Ikke ulikt situasjonen i Norge, hvor avisene først skriver mye når det går alvorlig galt. Som nå i sommer, da fire norske soldater mistet livet etter å ha kjørt på en veibombe.

Ni norske soldater er blitt drept i Afghanistan.

Utover det vet vi lite om soldatenes hverdag.

Det ville Janus Metz gjøre noe med.

«Armadillo» følger ei gruppe danske soldater som er på et seksmåneders oppdrag i Helmand-provinsen sørvest i Afghanistan. Stedet blir regnet som Talibans høyborg. De norske styrkene er stasjonert lenger nord i landet. Året er 2009. I tillegg til patruljering, venting og kjedsomhet, består soldatenes hverdag av blodige oppdrag, skarpe skudd og dødsfall.

I filmen ser vi en afghansk bondegård av hvit leirstein i det fjerne. De danske soldatene skal ut på overraskelsespatrulje for å vise Taliban hvem som er sjefen. De siste dagene har Taliban fått mer og mer overtaket. De vet hva de danske soldatene foretar seg, de vet når de forlater basen sin.
De danske soldatene vet ingenting.
Bondegården kan være full av fiendtlige soldater. Det kan være barn der. Eller tungt bevæpnede talibansoldater som ofte gjemmer seg blant lokalbefolkningen.
Soldatene nærmer seg gården som ligger halvveis skjult av grønne trær og kraftige busker. I enden av jordet går det dype grøfter. Skuddene kan komme når som helst. Men soldatene vet ikke hvor de vil komme fra.
Jordet er langt, åpent, talibanerne kan se hver minste bevegelse.

Den danske forfatteren Carsten Jensen har sagt at etter «Armadillo» vil det aldri være mulig å snakke om Afghanistan på samme måte som før.

«Det vil heller ikke være mulig å se på oss dansker på samme måte som før», fortsatte han.

- Det er faen meg utrolig at vi her i Danmark ikke forholder oss mer til krigen, sier Metz.

- Og sånn er det vel i Norge også? Fotografen Lars Skree og jeg var der i tre og en halv måned. Det var da det store dilemmaet ble tydelig, dilemmaet som handler om å skape fred med krig.

Vi hører plutselig den tørre knatringen fra maskingevær. Soldatene kaster seg ned på bakken, de skyter i lufta. Fienden er usynlig. Noen av soldatene klarer å nærme seg gården. En dansk soldat treffes i skulderen. Kameratene drar ham inntil en mur, gir ham morfin, en slurk vann. Han stirrer inn i kameraet med et vilt, oppsperret blikk. Han ser ut som et forskremt barn.
De andre lapper sammen det åpne såret. Over radioen kommer det beskjed om at en annen soldat er truffet i låret. Han ligger ute på jordet, og de må ut og hente ham.
Soldaten Daniel Ølby ligger bak et gjerde av trær. Det blir skutt fram og tilbake. Danskene er spredt i små grupper De har ingen oversikt. Kan ikke se verken fienden eller hverandre.
«Fuck, det er helt surrealistisk!» roper en av soldatene.
Daniel får beskjed over radioen om at talibansoldatene ligger i ei grøft bare tre meter unna. «Hva faen er det du sier?» roper han inn i radioen.
«Taliban ligger i grøfta tre meter foran deg! Kan du ta dem med en håndgranat?»
Han river løs en håndgranat, avsikrer den og kyler den ned i grøfta. «Bom-bom-bombe!!!!» roper en annen.
«Så skal det renses!» roper Daniel. Før han og en annen løper bort og fyrer av en hel serie skudd ned i grøfta.

I produksjonslokalene til Fridthjof Film viser Janus Metz fram den skuddsikre vesten og kamuflasjehjelmen med det danske flagget. Kollegene sitter foran Mac-ene sine, det spilles musikk, noen spiser lunsj på terrassen.

- Jeg lurte på hvorfor det er spennende å dra i krig og risikere livet for et abstrakt mål? Noen 20-åringer reiser jorda rundt med en ryggsekk, og selv om det er noe helt annet å reise ut i krig, er det noe av den samme oppdagelseslysten som ligger bak. En ytre reise blir en indre reise. Man går fra å være gutt til å bli mann.

- Hvordan opplevde du det?

- Soldatene må utvikle en grad av råskap, hardhet og kynisme, rett og slett for å holde ut. Et møte med de lokale bøndene er vanskelig når vilkårene først og fremst handler om de danske soldatenes egen sikkerhet. De bor i en borg. Så drar de ut, tunglastet med våpen, for å snakke med de lokale. Og de vet ikke om de er talibanere eller vanlige bønder.

Janus sitter i klipperommet og henter opp filmklippene fra Afghanistan. Han har vært redd flere ganger, mens soldatene må stenge følelsene ute. De må skyve bort angsten, paranoiaen. For angsten er farlig, du kan ikke være soldat når du er redd.

- I scenen fra grøfta handler det ikke lenger om mennesker. Plutselig ble det ok å ha slått noen i hjel. Der og da falt min verden sammen. Det blir som et syndefall. Soldatene tar en bit av eplet og kan aldri bli uskyldige barn igjen.

Armadillo-leiren ligger på en bakketopp med utsikt over et område som kalles Greenzone. Det er her kampene står. Leiren var opprinnelig en gammel, afghansk bondegård på den frodige jordstrimmelen som strekker seg langs Helmand-elvas bredder. Resten av området er stort sett ørken.

I dag er dette hjemmet til rundt 170 danske soldater.

- Filmen går så langt inn i krigens innerste nærhet, så langt inn i volden og barbariet. Et barbari som vi alle kanskje har i oss som mennesker, men som er tabubelagt. Som vår evne til å slå i hjel. Eller også lysten til det. Om du skraper i sivilisasjonens overflate, er det mørke og kaos under. I samfunnet gjør vi hva vi kan for å gjemme dette bort. Vi lager fengsler og sykehus, vi går til psykologer og har mentalinstitusjoner. Vi syr samfunnet sammen. Vi lukker for mørket. Og krigens mest radikale side er at du er sendt av sted for å drepe andre mennesker.

Grøftescenen er ikke redigert. Vi får se alt. Kaoset. Panikken. Øyeblikket når soldatene står ansikt til ansikt med fienden og må bestemme seg: Skal de skyte?

- Situasjonen er så ekstrem at den gjør noe med vår evne til å forstå virkeligheten. Når ting blir så voldsomme, oppstår det et eksistensielt tomrom. Volden inneholder en form for spørsmål uten svar. Det er absolutt nåtid, absolutt tilstedeværelse. Det er det få ting i livet som er. Religiøse øyeblikk, kanskje. Stor kjærlighet. Sex. Det er også uforklarlig.

- Hadde du betenkeligheter med å vise fram også disse sidene ved soldatene?

- Det er veldig sårbart for dem, men jeg måtte gjøre et valg. Vi polerer krigen hele tida, så vi slipper å ta stilling til den. Vi «nedkjemper» fienden. Vi «slakter» dem ikke, vi «skyter ikke armen» av dem. Men sånn er ikke virkeligheten.

For Metz handler «Armadillo» ikke bare om Afghanistan. Eller Danmark. Den handler om hele verden.

- Visste det danske Forsvaret hva de sa ja til med filmen?

- Nei, det finnes sikkert noen i Forsvaret som hadde ønsket at Janus Metz aldri hadde vært i Afghanistan. Men jeg håper at de fortsetter med å være åpne. Det er viktig for demokratiet i en krigførende nasjon.

Før han dro til Afghanistan, skrev Janus Metz avskjedsbrev til kjæresten. Det ble lagt i en skuff og ikke snakket noe særlig om. Å skrive et slikt brev er noe soldatene selv velger om de vil gjøre.

- Det var… forferdelig. Men jeg gjorde det av hensyn til mine nære. Det er en sjanse til å fortelle hvorfor man gjorde som man gjorde, i tilfelle noe skulle skje. Men det var utrolig barskt å sitte der som 35-åring og skrive et sånt brev.

- Hvorfor dro du?

- Hm. Det er et ekstremt nærvær der. Da blir det også viktigere å si «jeg elsker deg» til kjæresten. Det var forførende å oppleve at følelsene mine for andre mennesker plutselig betydde så veldig, veldig mye. I hverdagen kan det jo bli litt saus og poteter. Sånn er det ikke i Afghanistan, når du står på den ytterste grense.

- Skal du dit igjen?

- Nei, det skal jeg ikke. Jeg tror man kan være så heldig bare én gang. Jeg kunne ha kommet hjem uten bein.

Soldatene har nådd fram til grøfta. Det ligger ødelagte lik av tre afghanere i det blodfargede vannet. Det er ikke lenger fienden som ligger der, det er døden.
«Æsj, det har begynt å lukte allerede,» sier en av soldatene. Han står skrevende over grøfta og de døde, mens han vifter med hånda for å få vekk stanken. De sønderrevne talibansoldatene blir dratt fram fra buskaset. De danske soldatene plukker våpnene fra dem.
«Hvor mange skudd skjøt dere, egentlig?» sier en av soldatene.
«Vil du ikke at de skal dø, kanskje?» svarer Daniel.
«Jo, jo, selvfølgelig. Jeg har faen ikke vondt av dem».

© DAGBLADET MAGASINET 2010.


Bildet over og videosnutten er tatt fra filmen. © Lars Skree.

Sommerbrensel

I disse brennmanetherjede dager, kan det jo passe å klinke til med en artikkel jeg skrev om, ja nettopp, maneter i Magasinet for to helger siden. Sånn mens vi venter på helgas utgave, liksom. Watch out for them jellyfish!

Hva i all verden er en manet?
- Egentlig er ikke maneter en helhetlig taksonomisk gruppe. Det vil si at de ikke tilhører samme gruppe av dyr. Men det vi snakker om når vi sier maneter på norsk, er dyr som lever under vann og som består av over 90 prosent vann. Og av dem finnes det mange forskjellige typer. Brennmanet (Cyanea capillata) og glassmanet (Aurelia aurita) er de mest kjente for oss, og de kalles nesledyr, sier havforsker Tone Falkenhaug på Havforskningsinstituttet.

Hvorfor heter de nesledyr?
- Manetene har noe som heter nesleceller. Det er en liten blære som inneholder giftstoff, og dette sendes ut med en pigg, som er nesten som en pil. Denne trenger gjennom huden på byttedyrene og bedøver dem. Det er det som gjør at vi brenner oss på brennmanetene. Og de gjør det for å skaffe seg mat.

Så de er rett og slett rovdyr?
- Alle maneter er det. De spiser dyreplankton, som for eksempel bitte små krepsdyr, snegler og små fiskelarver. Det samme gjelder glassmaneten, men giften til glassmaneten er for svak til at den brenner oss mennesker. Hvis du da ikke får en glassmanet på leppene, da brenner det.

Er det sant?
- Ja, du kan jo prøve!

Det er observert uvanlig store mengder brennmaneter i år, spesielt på Sørlandet. Hva kommer det av?
- Det vet vi ikke helt, men hvis brennmaneter får gunstige forhold, formerer de seg veldig raskt. En brennmanet har to livsstadier. På vinteren sitter de fast på bunnen, og hvis det er gode forhold der, så knoppes små babymaneter på våren. Disse slippes i vannet som små skiver, og likner nesten på tallerkener. Hver sånn skive blir til en ny manet.

Så de blir flere jo varmere det er?
- De vokser bedre når det ikke er for kaldt, men brennmaneter er en kaldtvannsart. Så om det blir noe særlig varmere enn 20 grader går de ned i dypet.

Hvor kommer de egentlig fra?
- Brennmanetene vi har her hører naturlig hjemme i vårt økosystem, akkurat som fisk og krabber. Men i Middelhavet har det de seinere åra vært så store oppblomstringer av en manet at det har blitt et problem for turistnæringen. Og denne typen manet har blitt observert utenfor vestlandskysten vår. Den er mye mindre enn en brennmanet, og opptrer i store svermer. Derfor kan det nok føles mer ubehagelig å støte på dem.

Da jeg var liten hørte jeg skrekkhistorier om portugisiske krigsskip. Men finnes de?
- Ja, men det er bare i sydlige farvann. De hører til gruppen kolonimaneter. De er også nesledyr, og den har en kraftigere gift enn brennmaneten. Men den er ikke den farligste maneten.

Hvilken er det da?
- Det er en manet som heter Chironex fleckeri, og som finnes rundt Thailand, Australia og Filippinene. På norsk kalles den sjøveps, og den regnes som verdens farligste manet. Det er en kubemanet, et navn den har fått på grunn av fasongen, og den er ikke mer enn noen centimeter i diameter. De som drar på ferieturer dit, burde se seg om etter advarselsskilt, for det har vært dødsfall på grunn av den. Men den kommer neppe hit.

Kan man få varige men av et ublidt møte med en brennmanet?
- Altså, vi får jo brannskader, rød hud og sår, men jeg har ikke hørt om varige skader. Små barn eller personer med overfølsomhet bør imidlertid være ekstra forsiktige, og oppsøke lege hvis det oppstår allergiske reaksjoner. Det er mer å sammenlikne med et vepsestikk. Men hvis det dreier seg om sjøvepsen, derimot, kan man faktisk få arr.

Det finnes mange kjerringråd mot brennmanetsviing. For eksempel å helle urin på huden. Funker det?
- Vi har ingen grunn til å tro at urin har noen lindrende effekt. Man skal heller skylle kroppsdelen med rikelig med saltvann. Ikke bruk ferskvann eller eddik, for det kan øke frigjørelsen av giftstoffet. Fjern eventuelle brenntråder, men uten å gni. Så kan man legge kroppsdelen i varmt vann, for det ødelegger giftstoffene.

Har maneter hjerne?
- Nei, en hjerne er en ansamling av nerver, og det har manetene ikke. Men de har et slags nervesystem. Det er akkurat så avansert at de kan formere seg og spise. Sånn sett er de en ganske vellykket organisme!

© Dagbladet 2010. Foto: ralpe/CC.

Spenstig påskelektyre

Redaksjonen i Gyldendals litterære tidsskrift ramlet over intervjuet med den britiske forfatteren W.G. Sebald som jeg oversatte på pur nysgjerrighet for to år siden. De tok kontakt. Vi sendte mailer fram og tilbake. Jeg frisket opp engelsken. Resultatet finner du i årets første nummer av Vinduet. Hele nummeret er i hovedsak viet Sebald. Det er nyoversatte tekster, det er intervjuer, det er artikler og i det hele tatt. Har du lyst til å vite mer om den briljante forfatteren av "Vertigo", "Austerlitz", "De utvandrede" og "Saturns ringer" - nøl ikke, gå etter påskefargen!

Hjemme hos Doris Lessing

Da jeg bladde litt i kaoset mitt slo det meg plutselig at mens jeg har skrevet om intervjuet mitt med Doris Lessing her på bloggen, har jeg glemt helt bort å legge ut selve intervjuet. Og det går jo ikke an. Så her er det, slik det sto på trykk i Dagbladets bokmagasin i 2008:

– Du kan sitte der, så sitter jeg her. Og før vi begynner skal du vite at jeg er veldig døv nå, så du må rope ut spørsmålene, ok?
Nobelprisvinner Doris Lessing tar plass i sofaen foran vinduet i sin store, gamle London-leilighet. Forfatteren av over 55 bøker, hvorav både romaner, dikt, operaer, noveller og selvbiografier, fyller 89 år neste måned. Da hun vant Nobels litteraturpris i oktober i fjor, var hun den eldste som har vunnet prisen noensinne. Nå er det nesten gått et år. Men har det å vinne den gjeve prisen endret Lessings liv?
– Først og fremst kollapset ryggen min. Så ga hjertet mitt etter. Så begynte legen å mumle noe om at det var disse nyrene, fru Lessing. Så du kan si at livet mitt har blitt veldig strukturert. Jeg ligger bare her. Og jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
– Har det vært for mange som vil snakke med deg?
– Jeg kjenner mange som har vunnet Nobelprisen, og alle har sagt: Glem all jobb for et år, alt du kommer til å få gjort, er å snakke, snakke, snakke. Men – har du lyst på en kopp te eller noe sånt?
– Hvis du skal ha?
– Å nei, jeg drikker ikke te. Men du skal ikke la det stoppe deg i å drikke. Melk og sukker?
– Ja takk.

Så humper 88-åringen seg bort til trappeavsatsen. Leiligheten er fylt til randen av bøker. Før man kommer opp i stua, må man skritte over en diger huskatt. Doris Lessing omtaler den som bedagelig, feit og middelaldrende. Stablene av tidsskrifter, bøker og kunstbøker ligger overalt. For å være nær de nitti, er Doris Lessing usedvanlig aktiv. Senest i år kom det en ny bok fra hennes hånd, romanen ”Alfred og Emily” som hun skrev delvis om foreldrene sine. Det ser imidlertid ut som om det kan bli den siste, for Lessing sier hun har skrevet sin siste bok.
– Jeg har ingen energi, jeg blir nitti til neste år, vet du. Jeg er jo veldig gammel. Tidligere har jeg hatt all den energien jeg har hatt behov for, og mer til. Nå er jeg fornøyd om jeg bare får stått opp og svart på ett eneste brev. Men jeg leser.
– Hva da?
– Akkurat nå leser jeg Joseph Conrad. Det er alltid bra å lese ham om noen slår meg i hodet.
– Hva mener du?
– Det er bare et idiom, bare glem det. Det er ikke likt meg å ikke ha noe energi. Det er som om noen har dratt ut en plugg sånn at all energien bare renner ut. Det er forferdelig. Jeg har aldri hatt det sånn før. Hør her, du vet ikke hvordan det er, for du har ikke opplevd det. Det er bare helt grusomt.

Mange av Lessings kritikere og lesere har påpekt at det er to temaer som går igjen i forfatterskapet hennes. Det ene er tanken om at ingen ting er permanent. Det andre er at alt går i sirkler. De har sannsynligvis rett: Doris Lessing er tross alt født i det som i dag heter Iran i 1919. Da hun ble født het det Persia. Hun er oppvokst og utdannet i dagens Zimbabwe. Det het den gang Sør-Rhodesia. Hun har sett Andre verdenskrig komme og gå, hun har sett Sovjetunionen krakelere og Mussolinis Italia forsvinne.
– I Midt-Østen har de et ordspråk som heter ”Ikke stå hvor du står, for i morgen kan det være borte”. Uansett hva det er snakk om, kommer det til å forandre seg. Det gjelder både det gode og det dårlige i tilværelsen. Jeg pleier å fortelle barn at da jeg var jente, si for eksempel 17 år, skulle Hitler vare i 1000 år, Sovjetunionen var per definisjon noe evigvarende og det Britiske Imperiet likeså. Og nå? Ingenting er tilbake. Ingenting, alt har forsvunnet som små skyer på himmelen. Det gjelder også USA. Det kommer selvfølgelig ikke til å vare.
– Hvor lang tid snakker vi om der, tror du?
– Jeg ville ikke bli veldig overrasket hvis USA kommer gjennom dagens nedgangstider uten et ordentlig slag for baugen. Det er lett å se for seg for eksempel Østkysten eller California rive seg løs. Det kommer dere til å få se, det gjør ikke jeg. Men bare vent.
– Har du alltid følt det sånn, at ingen ting varer evig?
– Ja, det har jeg. Jeg tror jeg har det fra faren min, som sa at ingenting forblir det samme i mer enn ti minutter. Jeg skjønte dette veldig tidlig, tro du meg. Jeg er født i Persia, eller Iran som det heter, og vi var den første familien noensinne som dro på ferietur til Moskva og Russland. Vi reiste med militærfly. Så dro vi til England før foreldrene mine kjøpte en farm i Salisbury, det som nå heter Harare, i Zimbabwe. Alt før jeg var fylt fem år. Alt jeg husker er stormlampen som svingte fra side til side i kjerrevogna vi reiste med. Hvor er det permanente i en sånn tilværelse?

Da hun etter å fått tre barn og skilt seg to ganger dro til England i 1949, hadde Doris Lessing sitt første manus med seg i bagasjen. Det ble boka ”Det synger i gresset” som utkom i 1950. Siden har hun knatret løs på skrivemaskinen her i leiligheten. Hun har en datamaskin, sier hun, men hun kan ikke bruke den fordi de som er vant til tastene på en god, gammeldags skrivemaskin ville ha ødelagt et datatastatur på første setning.
– Du har tidligere blitt spurt om du har en visjon med skrivingen. Da har du blitt sint, så jeg skal ikke spørre deg om det.
– Lurt av deg.
– Men hvorfor har du skrevet?
– Jeg må skrive. Det må være snakk om en dyp nevrose, ja, en tvangshandling.
Lessing er kanskje mest kjent for romanen ”Den gyldne notatbok”. Da den ble utgitt i 1962, trykket kvinnebevegelsen den til sine bryster. De hadde endelig fått en forfatter som talte deres sak. Boka solgte i mengder og selger stadig mange eksemplarer hvert år. Men det var ikke bare positivt å gi ut en sånn bok. På en fest hos forleggeren i Stockholm på 60-tallet, kom en mann bort til Lessing. Han var fra Nobelkomiteen, satte seg ned og sa: Du kommer aldri til å få Nobelprisen, for vi liker deg ikke.
– På den tiden raste – og det er et godt ord – feministbevegelsen og de mente at jeg burde få prisen. Nobelkomiteen trodde jeg sto bak dette, men det gjorde jeg virkelig ikke. Jeg hadde slett ikke spurt om å få prisen. Så da komitemedlemmet kom bort og sa dette, ble jeg veldig overrasket. Det er det mest arrogante jeg har hørt og den dårligste oppførselen jeg noen gang har opplevd.
– Men så gikk det noen år?
– Ja, men de ga meg den for seint. For seint til at jeg kunne dra til Stockholm og fått en ordentlig fest. Jeg var her, sengeliggende. Hvis jeg bare hadde fått den tidligere, kunne jeg dratt til Sverige og danset hele natta. Datteren min og barnebarnet mitt var der og de ringte meg. De sa at de skålte i champagne for meg. Vel, det er jo ikke helt det samme.
– Men hvordan føltes det å få prisen?
– Jeg ble veldig overrasket. Jeg trodde jo at jeg ikke kom til å få den. Og den er heller ikke den eneste bokprisen. Det er bare at den har mer glamor og prestisje. Jeg kan ikke si at det å få noen av de andre prisene jeg har fått var bedre enn å få Nobelprisen. Det ville vært frekt av meg. Så jeg kan si at det var fint å få den.
– Hva mener du med at den har mer prestisje?
– Vel, de er rike. Og de har ansatt et PR-geni. Visste du at Nobelfesten pågår en hel uke? Med den svenske kongen og dronninga og store lunsjer. De vet hvordan de skal gjøre det.
– For noen år siden takket du nei til å bli Dame of the British Empire?
– Ja, det stemmer.
– Etter det jeg har hørt var grunnen din at det britiske imperiet slett ikke finnes lenger?
– Ja. Det gjør jo ikke det. Hele æressystemet i England er en pantomime. Det er helt absurd, og det vet vi alle sammen. Men da jeg takket nei, fikk jeg tilbud om å bli Companion i stedet.
– Ledsager til hvem da?
– Nei … det må vel være til dronning Elisabeth? Og det er jo mye flottere. He-he.

Når man opplever Doris Lessing på nært hold, er det lett å bli slått av hvor skarp det er mulig å være som 88-åring. Hvor tilstedeværende. Og hvor sjarmerende det går an å være, selv om man altså er en av de ytterst få som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Men det å bli gammel – det er ikke noe særlig, skal man tro forfatteren.
– Det er utmattende. Jeg blir ekstremt treig og trøtt. Men det er jo kanskje like greit, nå som jeg ikke skriver? Jeg har aldri skjønt meg på dem som klager. For det hjelper jo ikke, gjør det vel? Jeg har aldri hatt mye sosialt liv. Jeg skrev. Det har aldri vært noe offer for meg. Det er et spørsmål om sinnelag. De fleste forfattere er stille mennesker. Og det beste humøret man kan ha som forfatter, det er å kjede seg. Når du slipper å tenke på alt mulig annet og bare har boka å tenke på.
– Det har blitt sagt at du er en forfatter hvis bøker forandrer folks liv. Hva synes du om det?
– Jeg tror ikke et liv kan endres med mindre man er klar for endringen. De gangene jeg har forandret meg, er når jeg har vært klar for det. Enkelte ganger – og dette har du sikkert opplevd – sier noen noe til deg som får stor betydning for deg. Uten at du forstår hvorfor. Det er da du er klar for forandring. Vi må for guds skyld endre oss. Ellers ville vi bare stivne og gro fast. Men samfunnet endrer seg ikke så lett som mennesker. Det fortsetter i sin egen takt. Jeg tror ikke en forfatter kan endre samfunnet så lett. Det eneste som betyr noe, er at en forfatter skriver med innvollene sine. Det er det eneste som virkelig kan snakke til oss.
– Har skriving vært en måte for deg å huske på?
– Å ja, absolutt. Det å skrive gjorde at jeg husket ting. Bare én detalj du husker kan bringe tilbake en hel måned. Det er mye mer i minnet vårt enn vi tror. Jeg har god hukommelse, bedre enn de fleste.
– Men stoler du på minnet ditt?
– Nei. Spørsmålet kan for eksempel være: Hvorfor husker jeg akkurat den helgen, men ikke resten av måneden? Hva om det jeg ikke husker egentlig er det mest interessante? Mitt syn er at vi husker det som imponerer oss. Jeg har gjort dette som en øvelse for meg selv, ved å spørre meg hva jeg husker fra den og den perioden av livet mitt. Ofte ingenting. Men hvis jeg finner fram noe, en liten ting, kommer det hele tilbake. Alt er jo der, i hodene våre. Det er uhyre interessant, er det ikke?

Hele Bjørneboe-reportasjen

Her har du - i nydelig format - hele reportasjen jeg skrev i Dagbladet Magasinet om den nye Jens Bjørneboe-biografien til Tore Rem. Det kan lønne seg å blåse den opp til full skjerm. God lesning!

Open publication - Free publishing - More marthinsen

Jens Bjørneboe i nytt lys

For tre år siden lagde jeg min første reportasje som betydde noe for meg. Jeg fikk intervjue Tone Bjørneboe, kona til Jens Bjørneboe. For meg som på den tida var dypt og oppriktig hektet på Bjørneboes romaner og essays, var det stort. Selvportrettene hans hang over hodet på meg der jeg satt i sofaen og snakket med kona.

Det er gått tre år. Og når jeg skriver om Jens Bjørneboe i Dagbladet Magasinet nå, er det en helt annen historie som fortelles. En ubehagelig fortelling som ikke har kommet fram før. Takket være biograf Tore Rems iherdige innsats, kommer første bind i den store, nye biografien om Bjørneboes liv om en uke - "Sin egen herre". Det tar for seg den første delen av forfatterens liv - og også hans første, alvorlige livskrise. Som han på et vis aldri kom seg etter.

Den kan du lese om hvis du kjøper Dagbladet Magasinet i dag.

Eksklusivt: Buzz Aldrin

Jeg husker ikke lenger helt hva jeg tenkte, men jeg visste, jeg kjente, at jeg var med på noe uvanlig stort. Der kom han, en gammel og nokså anonymt utseende mann. Han hadde et følge av assistenter, og en blå tøyveske. Det var alt. Men det var ikke alt. For så kom han nærmere. Så gjenkjente jeg ansiktet. Gullringen på fingeren. Slipsnåla som forteller at denne mannen har gått på månen. Det er ikke hver dag man får møte Buzz Aldrin i London. Eller i det hele tatt. Her er reportasjen jeg lagde om førtiårsjubileet for månelandinga. Tilgi meg den elendige bildekvaliteten, men mobilen var alt jeg hadde. Den og journalistblokka. God lesning!

London, 2009. Tjue ivrige pressefotografer står og fekter med kameraene sine. De har digre teleobjektiver og snakker om han de skal ta bilde av. Den gamle mannen. 79-åringen. En av fotografene sier at han har planer om å be han de skal ta bilde av ta et «giant step back» så bildet blir bedre. De andre fotografene brøler av latter.
Så kommer han.
Buzz Aldrin.
Månefareren.
Helten.
Alkoholikeren.

Månen, 1969. To menn fra jordkloden befinner seg 120 meter over månens grå, ugjestmilde overflate. Kratrene gaper. De har koblet seg fra Michael Collins i romskipet som kretser over dem. Inne i månelandingsfartøyet «Eagle» står Buzz Aldrin (39) klistret til kontrollpanelene. Han er ikke redd. Det har han ikke tid til. Han svetter. Kommandør Neil Armstrong (38) ser ut av den lille glugga på sin side, de har radiokontakt med Houston, USA.
De nærmer seg. De har lite drivstoff igjen.
Og stedet de skal lande på, er fylt av digre kampesteiner. Neil Armstrong melder fra over radioen. Signalet sendes med halvannet sekunds forsinkelse hver vei. De må vente tre sekunder før de vet om de har tillatelse til å fortsette videre. Klokka tikker. Datamaskinen om bord er overbelastet. Varsellampene lyser. Nivået av brennstoff kryper nedover. De har 60 sekunder igjen før de må være landet, eller så vil de treffe månen for hardt og bli så skadet at de ikke kan lette igjen.
Drivstoffnivået synker faretruende.
Houston advarer: «Tretti sekunder.»
Armstrong leter, leter. Så finner han et egnet sted.
Stillhetens hav.
Klokka 21.17 norsk tid den 21. juli treffer et av månelandingsfartøyets bein måneoverflaten. Et kontaktlys tennes på kontrollpanelet. Buzz Aldrin melder om «contact light». Det er de første ordene som sies idet mennesket lander på en annen klode for aller første gang. Armstrong melder kort etter til jorda: «Tranquility base here, the Eagle has landed».
Drivstoffmåleren viser at de har 15-20 sekunder med drivstoff igjen. De ser på hverandre og gliser bredt.
«Stillhetens hav. We copy you down. Dere har en gjeng her nede som holder på å bli blå i ansiktet. Nå puster vi igjen. Takk skal dere ha,» lyder det fra jorda.

Førti år seinere. Han tar imot oss med en modell av månelandingsfartøyet «Eagle» i hånda. Vi er på Norsk Romsenter i Oslo. Mannen som rekker fram hånda er sivilingeniøren Erik Tandberg (76). Det var han som ledet det norske folk gjennom den direktesendte tv-sendingen fra månelandingen i 1969, sammen med NRK-journalisten Jan P. Jensen. 600 millioner mennesker verden over fulgte månelandingen på fjernsyn. Nå gir 76-åringen seg til å gjenfortelle landinga i ivrig detalj.
Så ser han plutselig opp.
— Er dette for detaljert, eller?
— Å nei, det er spennende. Jeg har aldri hørt det før.
— Nei, det er jo en stadig mindre del av befolkningen som var i live i 1969.
Tandberg har møtt romfarerne ved flere anledninger.
— Aldrin var en spesiell kar med doktorgrad fra Massachusetts Institute of Technology. Han var en skarping, men han hadde store ambisjoner. Han ville være førstemann som satte fotavtrykket sitt på månen.
— Men han fikk ikke viljen sin?
— Nei, NASA ville ha Armstrong fordi han hadde lengre fartstid som astronaut. Og han var sivil pilot på dette tidspunktet, ikke militær. I en periode med Vietnam-demonstrasjoner i gatene og kald krig, fant de ut at det var bedre å sette en sivil mann på månen først. Aldrin ble skikkelig forbannet.

London, 2009. Buzz Aldrin spør om han skal sitte eller bli stående. I hånda har han sin nyskrevne selvbiografi «Magnificent desolation». Han er i England for å feire at det er førti år siden månelandingen, og for å lansere den nye boka. Han er det største trekkplasteret til London Literature Festival som akkurat har åpnet. Samtidig kan han i år feire at han har vært edru i 30 år.
Han er en gammel mann. Lav av vekst. Gullringer på fingrene. Et fargesterkt slips. Han ser ut som hvilken som helst 79-åring. Men det er han ikke. Nåla på jakka avslører hvem han egentlig er. Det er den som forteller at den gamle mannen i den koksgrå dressen har vært i verdensrommet. At han har vært på månen.
— Buzz, kan du se opp i himmelen, sier en fotograf.
— Ja, Mr. Aldrin, kan du ikke se opp? istemmer andre.
Buzz Aldrin ser på dem med tunge øyne. Dette har han vært med på før. Utallige ganger. Tusenvis av ganger. Men han nikker. Retter hodet opp mot himmelen.
— There's nothing up there, sier han.

Stillhetens hav, 1969. Buzz Aldrin og Neil Armstrong har tilbrakt syv timer i månelandingsfartøyet. Egentlig skulle de ha sovet, spist og hvilt. Men adrenalinet som banker rundt i årene deres gjør det umulig å sove. Det gjennomborende lyset fra sola lyser opp den trange kabinen i landingsfartøyet. De gjennomgår sikkerhetsrutinene sine for ørtende gang. Gjør seg klare. Hjelper hverandre med å bakse på seg de tunge romdraktene. Det er trangt. De er spente, de aner ikke hva som venter dem.
Neil Armstrong åpner luka og går ut på stigen. Han tar ett forsiktig trinn etter det andre. Ni trinn skiller ham fra måneoverflatens grå støv. Aldrin har slått på fargekameraet som skal forevige nedstigningen.
Klokka 03:56 norsk tid setter Armstrong venstre fot på månen. Han tar seg god tid. Ingen vet om overflaten vil holde eller om den er som kvikksand. Forsiktig planter han begge beina på månen. Så ytrer han den kanskje mest kjente setningen noe menneske har sagt: «It's one small step for a man, one giant leap for mankind». Oppe i fartøyet står Buzz Aldrin og venter. Han blir stående i femten minutter. Så tar han steget ut på stigen. Han tar et skritt av gangen med den klumpete, livreddende romdrakta. Så er også han nede. Han ser seg rundt. Det er sort overalt. Ingen farger annet enn månens hvite og grå støv. Han kan ikke se en eneste stjerne. Så melder han ned til jorda:
«Beautiful. Beautiful. Magnificent desolation».
Verdens vakreste landskapsbeskrivelse.

Oslo, 2009. Romfartsekspert Erik Tandberg forklarer de vitenskapelige eksperimentene Buzz Aldrin og Neil Armstrong utførte i løpet av de to og en halv timene de var på månen, mens Michael Collins, den tredje månefareren, svevde rundt månen som det ensomste mennesket i verden. De plantet det amerikanske flagget, satte opp en plakett hvor det sto at de kom i fred fra hele menneskeheten. Så gikk de tilbake til «Eagle» og la seg til å sove etter å ha jobbet sammenhengende i 23 timer. Buzz Aldrin la seg på gulvet, Neil Armstrong måtte ta til takke med å sove på toppen av rakettmotoren som skulle få dem opp i verdensrommet igjen syv timer seinere.
Lite visste de da om alle konspirasjonsteoriene som skulle ramme dem seinere. Med all god oppmerksomhet følger den negative, den surmagede. Drittkastinga.
I 2002 møtte Buzz Aldrin en dokumentarfilmskaper i USA. Filmskaperen kom bort til ham og kalte ham løgner. Han stakk fingeren mot romhelten og sa at hele månelandingen er juks og oppspinn. At det ikke har skjedd.
Buzz Aldrin handlet resolutt.
Han gikk mot filmskaperen, så ham inn i ansiktet.
Og smalt til ham med knyttneven.

Houston, 1969. Etter at de tre romfarerne splæsjet ned i Stillehavet 24. juli samme år, ble de iført biologiske isolasjonsdrakter. De ble sprøytet med kjemikalier, ingen fikk komme i nærhet av dem. De forble i isolat hos NASA i over 20 dager. Der fikk de se nyhetssendinger, lese aviser, snakke om hva de hadde vært med på. De ble undersøkt av spesialister og leger. Og de drakk. I sin ferske selvbiografi — som Magasinet har fått tilgang til — skriver Buzz Aldrin:
«Jeg hadde et behov for å ta av for den voldsomme opprømtheten jeg følte. Det å drikke etter fullførte oppdrag var vanlig i militæret og NASA. Og Apollo 11 var helt klart det største og mest vellykkede oppdraget jeg noen gang hadde flydd. Jeg følte at jeg fortjente å unne meg noe godt. Da NASA endelig slapp oss ut av isolatet, var det klart at ingen av oss hadde lidd noen skade etter å ha blitt utsatt for månestøvet eller noe annet. Fysisk sett var vi i toppform.»
Så fulgte en endeløs triumfferd jorda rundt. Den varte i 45 dager. Aldrin, Armstrong og Collins besøkte 23 land, møtte 20 statsoverhoder og mottok et utall utmerkelser og æresbevisninger. Alle ville ha en bit av dem. Det var ingen ende på populariteten. De ble hyllet som vaskeekte amerikanske helter.
Men Buzz Aldrin skulle raskt finne ut at det er en menneskelig side ved det å være helt.

Oslo, 2009. Det var Erik Tandberg som intervjuet dem da de kom til Norge. Oktober 1969. Månefarerne hadde bare vært på jorda i noen måneder. Og de var invitert til lunsj med de kongelige på Slottet i Oslo. Astronautene og konene deres ble tatt imot av kong Olav og daværende kronprinsesse Sonja. Erik Tandberg forteller om tre vidt forskjellige mennesketyper. Armstrong var den innadvendte, stille typen. Men når han først sa noe, var det vel verdt å åpne ørene. Collins var en intellektuell type.
— Men Buzz Aldrin fant seg ikke helt til rette. Han hadde jo en del problemer med alkohol og depresjoner allerede da. Han hadde et veldig svingende humør. Collins fortalte meg at Aldrin under forberedelsene til måneferden hadde drukket og blitt kritisk overfor Armstrong. Da hadde Armstrong bedt ham holde munn og gå og legge seg.
— Men du merket på Aldrin at han hadde problemer?
— Ja, det gjorde jeg. Men hva kan du gjøre da, hvis du har anlegg for alkoholisme og depresjoner og du har vært nummer to som har satt sin fot på månen? Hva kan overgå det? Månelandingen er en av de største begivenhetene i menneskehetens historie. Vi kommer til å dra tilbake og vi kommer til å dra til Mars. Men det var bare denne ene gangen vi satte føtter på en fremmed klode for første gang.

«Hva gjenstår? tenkte jeg. Hva skal en person gjøre når hans eller hennes største drømmer og utfordringer er oppfylt? Jeg strakk meg over til det lille bordet etter drinken min, whisky som sjenerøst var helt i et glass med isbiter. Jeg var 39 år og hadde nådd toppen av min verden. Hva gjensto? Hva skulle jeg gjøre med resten av livet mitt?»
Det skriver Buzz Aldrin i selvbiografien. I 1972 gikk han nådeløst ut i pressen i en serie artikler. For første gang snakket han om konsekvensene av å være nummer to på månen. Å skulle spille helt for hele verden. De hadde vært så opptatt av å forberede seg til måneferden at de sto totalt ubeskyttet for tilbakekomsten til jorda. I selvbiografien skriver han om hvordan det føltes. Om maktesløsheten som fulgte.
Han var ikke klar over det selv, men han hadde fått to nye følgesvenner i livet. Depresjonen og alkoholen.
Og hele tida måtte han svare på spørsmålet fra fans, journalister, kongelige og vitenskapsmenn: Hvordan var det å gå på månen?
«Jeg slet med å svare. Jeg ville så gjerne si noe dypt, noe meningsfullt. Men jeg var ingeniør, ikke poet. Selv om jeg grublet over de store spørsmålene her i livet like mye som alle andre, fant jeg ingen ord som kunne beskrive hva jeg hadde opplevd. Menneskene jeg møtte ville ha et slags kosmisk svar på disse spørsmålene. På månen hadde jeg stått i det grå støvet og sett jordkloden henge som en liten blågrønn runding ute i verdensrommet, og jeg hadde beskrevet månen som et storslått øde. Nå begynte jeg å føle at det var blitt en beskrivelse av mitt indre.»
I 1972 ble Buzz Aldrin innlagt på mentalsykehus. Han fikk en sykepleier til å kjøpe alkohol for ham og smugle det inn. Ekteskapet var i krise, han hadde vært utro, karrieren hans var gått i stå. Han prøvde seg i næringslivet, men møtte bare tomme løfter. En soldat skulle ikke få psykiske problemer. I hvert fall ikke en som hadde gått på månen! Forsvaret ønsket ham ikke tilbake. Buzz drakk stadig mer.
Han ble utskrevet fra sykehuset, men var snart tilbake. Han fjernet seg fra barna sine. Dro ned gardinene, orket ikke stå opp av senga.
Dag ut og dag inn satt han foran fjernsynet og druknet håpløsheten i alkohol.
Han kjørte i fylla. Endte opp som bruktbilselger.
Ekteskapet raknet. Kona ville skilles. Barna snakket nesten ikke til ham.
Og som han skriver i selvbiografien:
«Min eneste trøst var et glass whisky. Og enda et. Jeg følte meg isolert, alene og usikker. Jeg gikk fra å drikke til å bli deprimert, til tyngre drikking og enda tyngre depresjon.»

London, 2009. I dag er det amerikanske flagget på månen antakelig blitt helt hvitt på grunn av de kraftige solvindene. Armstrong og Collins er sjelden å se i offentligheten. Men Buzz Aldrin lever i beste velgående. Vi står utenfor Royal Festival Hall hvor han skal tale til en sal fylt til bristepunktet dagen etter. Da skal han snakke om det å være en mann uten oppdrag midt i en midtlivskrise og en hang til depresjoner og alkoholens tåketeppe.
På forhånd har vi fått streng beskjed om at Buzz Aldrin bare ville være til stede i et kvarter. At det ikke ville bli tid til intervjuer. Fotografene har knipset seg ferdig. Buzz Aldrin ser både sliten og opplagt ut. Fargen i irisen hans forteller om et langt, turbulent liv. Den er svekket av alkoholmisbruket hans. Ett tv-team går bort til en av assistentene hans, de mumler. Så vinker hun Buzz til seg og spør om han er klar for et kort intervju.
Pressefotografene er på vei bort.
Magasinet sniker seg etter Buzz.
— Hvordan var det å komme tilbake til jorda, Mr. Aldrin? sier tv-journalisten.
— Oh, sier Buzz med sin raspende gammelmannsstemme.
Det er tydelig å se på ham at han ikke orker å snakke om det vonde. At han har forsøkt å legge det bak seg. Blikket hans søker kameralinsa.
— Det var veldig hardt for meg å komme tilbake til hverdagen, men for 23 år siden møtte jeg en søt, ung dame som heter Lois. Vi gir hverandre fortsatt komplimenter og jeg har vært edru i tretti år nå.
Tv-journalisten smiler. Det er tydelig at hun brenner inne med det viktigste spørsmålet.
Og det er spørsmålet han har fått så mange ganger, men som han fortsatt ikke kan svare på.
— Hvordan var det å gå på månen?
— Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Det er et logisk spørsmål, men jeg har ikke noe egentlig svar. Jeg kan godt dikte opp at jeg var takknemlig og stolt, men det var ikke det jeg tenkte på. Alt jeg hadde tid til, var å jobbe. Så var det over. Men likevel ikke. Hele resten av livet mitt har jeg fått dette spørsmålet. Men det var en mirakuløs mulighet. Vi var de heldige få. Vi gjorde vårt beste, mens hele verden så på.

Reportasjen sto på trykk i Dagbladet Magasinet 18. juli. Takk til Johan Harstad for tillatelse til å kidnappe en av de fineste måtene å omtale en landskapsbeskrivelse på, som finnes.

«Hello, is this J.R.?»

Jo, hun sa det sånn, Scarlett Johansson, hun omgikk fornavnet og gikk rett på de kryptiske forkortelsene. «Er dette J.R.?» «Yes, this is J.R.» sa jeg, og så tok vi det derfra. Resten av intervjuet kan du lese i dagens Dagbladet Magasinet.

Jensen. Siv Jensen

Som datter, så mor?

Magnificent desolation?

OPPDATERING: Du kan også klikke her for å lese reportasjen på nett.

Hva vil du lese om i

Det har seg sånn at jeg også denne sommeren skal skrive spaltemeter på spaltemeter i Dagbladet Magasinet. Og derfor spør jeg: Hva har du lyst til å lese om? Er det noen du synes fortjener å bli intervjuet? Steder som bør oppsøkes? Mennesker som bør omtales? Kjente eller ukjente, norske eller utenlandske? Finnes det forfattere som burde rives ut av sommerroen og inn i avisa for å snakke om sin kommende bok? Vet du om en historie ingen andre kjenner til? Er det noe du savner å lese om?

Åpen mot verden

Det er tid for et nytt intervju. Denne gang av litt ferskere dato. Det ble heller ikke trykket i Dagbladet Magasinet, men et eget bokbilag fra Dagbladets kulturavdeling. Jeg har såvidt omtalt det før. I forbindelse med utgivelsen av "Jeg er brødrene Walker" troppet jeg opp i Jan Kjærstads leilighet i Oslo, utstyrt med penn, blokk og skallebank fra helvete. Hvordan det gikk, er det jo bare å lese for å finne ut. God lesning!

- MAN PRØVER JO alltid å finne på en morsom historie når journalistene spør hvorfor man har skrevet det man har.
En barføtt Jan Kjærstad (55) tasser rundt i kjøkkenet sitt på Uranienborg i Oslo. Han har nettopp levert siste korrektur på manuset til romanen ”Jeg er brødrene Walker”. Han har allerede rundt femten nye historier som ligger og gjærer, sier han, historier som har ligget på vent.
- Jeg brant veldig for en idé, men den forsvant tilbake til mulighetenes rike. Livet er for kort til alle ideene. Men så kom denne romanen, og som forfatter er det bare en ting å gjøre – du må følge begjæret.
Og denne ideen er altså historien om 15 år gamle Odd Marius Walaker og hans oppvekst i 80-tallets Oslo. Men det er også historien om en unggutt som på nattetid er Brødrene Walker – et ungt sinn sprengåpent mot verden.
- Jeg hadde ikke lyst til å skrive om en femtenåring, men om en person som var på sporet av en mulighet. Så jeg skrev og skrev, fulgte hjertet og alle impulser. Til slutt vokste det i bredden. Jeg spurte folk: Hva er favorittepoken i livet ditt? Ingen svarte 14-16 års-alderen. Det syntes jeg var kjemperart. Men det er jo en tid hvor følelsene ligger utenpå kroppen. Det er en fase hvor du er vidåpen for både godt og vondt.

DA JAN VAR liten tegnet han mye. Men så sluttet han. Nå tegner han slett ikke.
- Og hvorfor i huleste gjør jeg ikke det? Jeg synes det er forbløffende. Det å tegne har noe med fantasi og innbilningskraft å gjøre, det er en måte å få imaginasjonen ut av kroppen på. Jeg ser det på ungene mine nå, de tegner, tegner og tegner. Sånn hadde jeg det da jeg var ung også. Jeg kunne tegne en fiskeskøyte 214 ganger. Du blir jo aldri lei.
- Men så skjer det noe?
- En eller annen gang har du en eksplosjon av innsikt som du nesten blir skremt av. Du kan oppleve det når du er 15, 22, 52 eller 72 år for den sakens skyld. Vi har alle slike faser i livet, hvor vi plutselig blir vidåpne. Så lukker det seg igjen. I boka ville jeg speile et menneske som får en slik plutselig kikk inn av en dør.
- Har du opplevd det selv?
- Da jeg var 24-25 år, i slutten av universitetsårene mine. Det var da jeg begynte å skrive. Det var ikke en tanke, men en plutselig innsikt. Jeg følte at jeg vokste i alle retninger, og jeg fikk en annen form for selvtillit, en tro på at jeg kunne gjøre mer enn jeg noen gang hadde trodd før. Mye av vår tenkning er fundert på at ungdommen er en så problemfylt tid. At vi for enhver pris må se å bli voksne. Spørsmålet er bare: Hvorfor tar vi ikke med oss de visjonære tankene vi gjør oss og den veldige åpenheten vi erfarer, videre? Denne boka er et korrektiv til forestillingen om at det er frustrerende å være ung.
- Har du tatt vare på det?
- Jeg er utrolig dårlig til å skrive ned ting. Jeg har aldri skrevet dagbok. Bare da jeg begynte å skrive. Jeg skrev altså ikke bare dårlige romanmanusskripter som ble refusert. Den eneste gangen i mitt voksne liv jeg har skrevet dagbok var da jeg bodde i Harare i Zimbabwe fra 1989-1991. Når jeg leser den nå, blir jeg forbannet på meg selv for at jeg ikke alltid gjør det. Vi glemmer jo noe helt vanvittig. Jeg sier alltid til meg selv at dette og dette skal jeg huske, men jeg glemmer.

AT EN SLIK lomme i tiden av åpenhet lukker seg igjen, er kanskje det som kjennetegner oss som mennesker. I ”Jeg er brødrene Walker” får vi også se hvordan det går med hovedkarakteren i voksenlivet. Han ender opp på toppen av det politiske Norge, i rollen som statsminister. Men han har ikke lenger den ungdommelige innsikten han en gang hadde. Det kan være et problem, mener Kjærstad.
- Uten en sterk innbilningskraft kan man for eksempel ikke løse de største politiske problemene. I tiden før 11. september 2001 trodde amerikanerne at de var forberedt på alle eventualiteter, at de hadde forutsett alt. Men de hadde ikke sett for seg at det som skjedde kunne skje, at noen kapret passasjerfly og kjørte dem inn i skyskraperne i New York. I etterkant er det lett å se at det burde vi ha tenkt oss. Men saken er at vi ikke tøyer imaginasjonen vår.
I romanen får da også statsministeren noe å bryne seg på, noe leseren aner kan dreie seg om et terroristangrep. Men vi får ikke vite hva som skjer.
- Det er for å vise at heller ikke forfatteren har tankekraft nok til å forestille seg noe sånt. Men dette er ikke min måte å nedvurdere den voksne Walaker. Alle de statsministerne vi har hatt de siste 15 årene kunne passe godt inn i beskrivelsene mine av ham. De er godt tenkende politikere, men hva om noe sånt skjer? Vi hadde alle stått villrådig om noe sånt skjedde.
- Men er det noe vi kan forberede oss på – det utenkelige?
- Ja, og det forsøker vi jo hele tiden. Vi har tenketanker som holder på med dette. De ser for seg hva som kan skje med kongefamilien. Hva med danskebåten? Hva med oljeriggene? Sånt tenker man på hele tiden. Men så skjer det noe, som for eksempel da sikringen gikk på Oslo S. tidligere i år. Det viser hvor utrolig sårbart samfunnet vårt er.
Det er ikke bare politikere og andre voksne som gir avkall på fantasien.
- Du finner for eksempel ikke en terroist som ler. Har du fantasiens kraft, kan du ikke gå inn i en sekt. Det er selvmotsigende. Har du fantasi, klarer du jo nettopp å leve deg inn i andre menneskers liv. Og du får se at de har like mange bra og like mange dårlige tanker som deg selv. Resultatet av å se dette, er rett og slett respekt for andre mennesker. For kan du ikke da respektere andre mennesker, kan du heller ikke respektere deg selv. En sånn måte å se verden på, er terrorisme blottet for.

DEN VOKSNE WALAKER er altså på sparebluss sammenlignet med de åpne årene i sin ungdom. Det kan virke en smule trist, som at noe for alltid går tapt når denne åpenheten lukker seg og voksenlivets hverdag kommer togende.
- Han avfeier det først som naive ungdomssvermerier, men etter hvert tenker han på det potensialet han opplevde i seg selv i ungdommen. Hans tanke er kanskje at det ikke er tapt likevel. Åpenheten er bare stuet inn i et kott, i en krok i hodet.
- Så det er håp?
- Ja. Du kan si at han får en slags ny oppvåkning. Jeg tror at livet går i sirkler. Se bare på ”På gjængrodde stier” av Knut Hamsun. Den måten å se verden og seg selv på som han gjør der, ligner på 1890-romanene hans. Så jeg tror ikke alt er tapt. Men mange lar det bare ligge. Vi fortrenger mulighetene. Jeg håper noen lesere får et annet blikk på en fase i sitt liv de kanskje har nedvurdert.

MEN DETTE ER ingen realistisk oppvekstroman, bedyrer Kjærstad. Han har ikke forsøkt å gå Saabye Christensen i næringen, selv om han setter sin yrkesstolthet inn på at alle detaljer fra Uranienborg-området stemmer. Det det handler om, er å utfordre seg selv som forfatter. Å ikke skrive den samme boka om og om igjen.
- Jeg har alltid vært ridd av galskapen. Jeg har bestemt meg for å aldri skrive likt som jeg har gjort i andre bøker. Så jeg forsøker alltid å vri det jeg skriver en halv omdreining videre. Det er et faremoment, for selvfølgelig kan jeg miste noen lesere underveis. Men det er så mange bøker – og det er så lite utfordrende å gjøre noe likt. Derfor jakter jeg hele tiden etter en ny måte å skrive på.
- Er du redd for at boka skal leses som en dårlig realistisk roman?
- Ja, men det går ikke an å gardere seg mot det. Det finnes ingen fasit for hvordan en bok skal leses. Leseren har carte blance. Men det er jo realisme vi leser mest av. Jeg leser også mest mainstream realisme, det må jeg bare innrømme. Men jeg har forsøkt å signalisere at denne boka umulig kan være realistisk. Ingen 15-16-åring kan ha slike tanker som Walaker har. Dette er jo fiksjon, det er en fortelling. Det er ingen fagbok, men en fortelling om de menneskelige muligheter.
Kjærstad har med andre ord forberedt seg på kritikken som kanskje kommer. Han har brukt en hel del arketyper for å bygge opp persongalleriet i romanen, men han har også forsøkt å gi dem en vri.
- Walaker har en eldre livsmentor, en frodig nabodame dukker opp, en snål lærer og selvfølgelig har vi den uoppnåelige jenta. Men jeg håper leserne vil se at jeg har forsøkt å få dem til å utvikle seg overraskende. La oss ta et eksempel: Det er mye onanering i boka. Men i stedet for at W. føler seg skyldig fordi han runker, har jeg gjort dette til noe han blir stolt av. Fantasiene om nabofruen gir ham et hint om et menneskelig talent han har i stedet. Det handler om å ta et skritt bort fra det hele og se det fra en ny side.
- Hvorfor?
- For å underliggjøre noe velkjent. Da gir man leseren nye øyne, og det er det alle forfattere streber etter. Du kan si det er en rød tråd i forfatterskapet mitt: Vi får ikke tak på mennesket som vesen. Det er for stort. Alle teorier som sier de har svaret, er farlige.
- Men er det nettopp menneskevesenet du forsøker å få tak på?
- Ja, jeg har et åpent menneskesyn. Både når det gjelder antropologi, religion, filosofi og psykologi er jeg åpen. Alle vinkler er brukbare. Mennesket beveger seg jo, selv om det går veldig sakte. Og det vil jeg videreføre til leserne. Jeg har selv aldri opplevd at en bok ikke har gitt meg tanker. Jeg tror de gode leserne er de som er åpne og nysgjerrige overfor egne inntrykk, de som trekker seg selv inn i boka. Men det å vippe leserne ut av vante forestillinger er det vanskeligste av alt.
- Du har ikke tenkt til å gi deg med det?
- Nei, man er jo den man er. Jeg kan bare synge med den stemmen jeg har.

Hvit nigger i London

Vanligvis pleier jeg å legge ut intervjuer her i den form de hadde på trykk i Dagbladet. Denne gangen gjør jeg et unntak. Spør meg ikke hvorfor, for jeg vet ikke. Den opprinnelige versjonen kan leses her. Denne versjonen av mitt intervju med Ingvar Ambjørnsen er nedskrevet på et råttent hotellrom i London før fotografen og jeg skulle hjem igjen med et altfor tidlig fly. Denne varianten har ikke vært gjennom den helt samme redigeringen som i Magasinet, så det inneholder noen skjønnhetsfeil og er langt som et godt år. God lesning!

- JEG SKAL IKKE holde noen tale for Elling, altså!
Ingvar Ambjørnsen tar gripetak om halvliteren på et hotell i Kensington i London. Han er i metropolen for å se romanfigueren «Elling» bergta det engelske publikummet fra teaterscenen. Med seg har han kona Gabriele Haefs og manusforfatter Axel Hellstenius. Akkurat nå sitter han og venter i hotellobbyen, med sitt sedvanlige lange og bustete håret. Det er så visst ikke bare Dag Solstad som kan gjenkjennes på frisyren. Den svartkledde forfatteren synes det er helt streit at Elling settes opp over dammen.
- Det er udelt kult, det altså. Hele Elling-eventyret er jo helt utrolig. Da jeg sendte manuset i posten til forlaget i 1992, dro jeg til Berlin sammen med Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen. Jeg snakket med forleggeren og sa at det bare var én hake ved manuset: «Du kan ikke selge det»!

SJELDEN HAR NOEN tatt så feil: De fire bøkene om sosialdemokraten Elling har solgt i X eksemplarer og er oversatt til X språk, stykket om Elling har vært oppført på teaterscener i hele Europa og hittil er det kommet tre filmer om ham.
- Elling har tjent inn 350 millioner kroner. Det skrev Dagens Næringsliv på forsida for noen år siden. Det er første gang jeg har fått forsida der i gården! Men det er altså ganske mange mennesker som har levd godt på en litt sprø idé. Jeg har fått noen hyggelige postkort fra Elling opp gjennom årene.
- Postkort fra forvirrede lesere?
- Nei, nei. Av og til dumper det inn noen tusenlapper på kontoen min fra et eller annet land som har satt opp Elling på teater. Sånne ting. Det er postkorta fra Elling.
- Er du lei av ham?
- Jeg var det etter den første filmen. Da orket jeg ikke mer, og sa at nå ville jeg ikke snakke om Elling på minst ett år. Men det er fantastisk. Det er få forfattere som har opplevd det jeg har med en av sine figurer. Jeg må nesten forholde meg til ham som en levende person.

AMBJØRNSEN RIKKER urolig på seg i lenestolen. Så kommer det opp en svart tingest med ei snor festet på seg. Nå som forfatteren har bikket femti, har han gjort fotograf av seg.
- Det er første gang jeg har hatt et kamera i hele mitt liv. Ikke engang som guttunge hadde jeg det. Her i London er det fantastisk mange kule kumlokk! Så jeg har flydd rundt og tatt bilder av dem. Det er nesten som å samle på frimerker.
- Det er dritdeilig å være ferdig med røyken. Jeg sluttet fra en dag til en annen, etter trettifem år. Det var en plutselig frigjørende tanke, som Kjell Askildsen sier. Og jeg gjorde det uten å ha planlagt noe som helst. Nå slipper jeg å grue meg til jeg skal slutte å røyke, sier Ingvar og dytter inn ei hamsterbleie (porsjonssnus).
Det er ikke første gang Ingvar Ambjørnsen er på de britiske øyer. Det er riktignok 21 år siden sist han og kona Gabriele var her sist. Det var den gang han leste korrektur på manuset til Hvite niggere og gjorde research til krimromanen Heksenes kors som kom ut året etter gjennombruddsboka.
- Det er den dårligste boka jeg har skrevet! kommer det tordnende.
- Jeg har fortrengt den. Etter Hvite niggere var jeg nødt til å skrive noe annet, komme meg inn i et annet litterært værelse. Jeg ville ikke skrive tre bøker om noen som røyker hasj i smug i Larvik og Porsgrunn.
Ambjørnsen får blikkontakt med kelneren og får på erkebritisk vis servert en ny, svalende halvliter.
- Det er egentlig å pisse litt på leseren, det jeg sa nå. Du skal ikke si sånt, for du treffer alltid mennesker som har festet seg ved noe spesielt i bøkene dine. I Heksenes kors skriver jeg en del om hvalfangst, og jeg møtte den gammel mann som syntes det var fantastisk at jeg som ikke har opplevd det, kunne skrive om hvalfangst. Det likte han, ikke sant.

FRA EN AV hotellets mange korridorer kommer Gabriele ned i baren. Hun jobber som oversetter i Tyskland, har oversatt hvert smitt og smule Ambjørnsen har skrevet til tysk. Og hun kan åtte språk flytende. Om du spør henne hvordan det er å oversette Ingvar Ambjørnsens bøker, svarer hun noe sånt:
- Det hender jeg går inn og spør ham om et eller annet, men jeg gjør som jeg vil uansett.
Like etterpå kommer Axel Hellstenius. Forfatteren som er mest kjent som manusforfatter ser en smule forvirret ut, men det er ikke så rart: British Airways sendte like godt bagasjen til en helt annen plass på Europa-kartet.
- Vi har kjent hverandre i tjue år, begynner Ambjørnsen lattermildt.
- Men dette er første gang vi har shoppa sammen!
- Dere har jobba sammen før, hva er det som gjør at samarbeidet dere imellom går så bra?
- Nei, det har egentlig svinga ålreit fra første møte. Han kom ned til Hamburg for å spørre om han kunne lage film av Pelle og Proffen-bøkene. Når var det, Axel?
- I 1989. Jeg husker jeg tok toget ned og gikk ned til leiligheten. Du hadde ikke våknet ennå, så jeg gikk rundt i … ja, i horegatene.
- Nederste etasje i vårt bygg var det eneste de ikke leide ut til horer, smetter Gabriele lynraskt inn. Ambjørnsen smiler bredt.
- Samarbeidet vårt er veldig lite anstrengt. Ja, rent bortsett fra når jeg har måttet sette ned hælen, da. Det har ikke vært noe slåssing, sier forfatteren og gir seg til å fikle med digitalkameraet sitt. Spøkefullt advarer han fotografen om at hun nok må se til å finne seg ny jobb, for nå tar han over. Han kommer til å slå til noe skikkelig, som han sier. Så foreviger han Axel Hellstenius idet han tar en slurk øl.
- Hva er det som gjør at Elling har blitt en så gigantisk suksess?
- Det vet jo ikke vi. Det går ikke an å planlegge noe sånt, sier Axel.
- Kvalitetsbevisste publikummere, kommer det fra Gabriele.

FRA SITT FRIVILLIGE eksil hos tyskerne, har Ingvar Ambjørnsen latt Elling-figuren få leve sitt eget liv. Han har ikke satt noen nevneverdige begrensninger for teaterinstruktører eller filmregissører.
- Alle har jo sett filmen, og det har kanskje vært litt dumt med tanke på hvordan Elling har blitt i de ulike stykkene. Det hadde blitt galt å sette begrensninger, synes jeg. Men det har vært noen ganger vi har stussa. For eksempel i Bulgaria, hvor de mente at mora til Elling måtte være prostituert for å gjøre stykket troverdig. Men det vi skal se i kveld, er noe vi aldri har sett før, sier Ingvar.
- Det er nemlig en adaptasjon av filmmanuset mitt, opplyser Axel.
- Å, er det det det er? Ambjørnsen ser et øyeblikk ut som et rolig spørsmålstegn. Så snakker han om hvordan det er å gi slipp på noe som er oppstått i ens eget hode.
- Det er sånn, at enten blir du med eller så sier du nei. Er du så jævlig redd for rumpa di, må du ikke bli med, altså. Det verste jeg vet er bokforfattere som furter når filmen er laget. Det oppfatter jeg som … kokett.

PÅ VEI UT av hotellbaren i retning en bedre middag og deretter urpremieren på den engelske varianten av Elling, kommer Ingvar på at ingen har bestilt taxi. Vanligvis smetter de svarte London-drosjene rundt som feite fluer på jakt etter kunder, men nå er det håpløst. En av Norges største nålevende forfattere skotter ut på den kaotiske trafikken som drar seg nådeløst forbi. Han ser ikke hundre prosent trygg ut.
- Jeg synes det er dritskummelt å være fotgjenger i denne byen. Vi er vant til høflige bilister i Tyskland, men her holder jeg på å bli overkjørt hver dag.
Vel inne i en av de sjarmerende rustbeholderne, går samtalen videre mellom Ingvar, Gabriele og Axel. De snakker om hvor ulike landene i verden er.
- Men er alt bedre i Tyskland, Ambjørnsen?
- Ja, nesten. Hehe, neida. Men det er heldigvis slutt på at alt er best i Norge.
- Ikke hvis du fikk med deg Arbeiderpartiets landsmøte i april …
- Nei, der var jo alt fint. De løste til og med opp i prostitusjonsproblemet! Det har jo vært et problem lenge, men heldigvis løste Arbeiderpartiet det også, kommer det knakende tørt fra baksetet.

- ER DERE SPENTE?
Teaterscenen er en bitteliten, intim og ikke minst smekkfull sal. Det norsk-tyske følget blir geleidet fram til første rad. Så nær scenen er de, at de nesten sitter oppi institusjonssengene til Elling og Kjell-Bjarne. Scenen er naken, med blå- og gulmalte vegger. Det eneste som står der, er sengene, en reiseradio og et skap. Publikum består av briter på tretti pluss, samt et og annet hode som nærmer seg middagshøyden. Et hutrende mindretall har bikket over.
- Jeg er skikkelig nervøs, kommer det umiddelbart fra Axel. Ved sin side har han en sjeldent stoisk Ingvar Ambjørnsen.
- Jeg er ikke nervøs. Jeg prøver å roe ned Axel.
Så begynner stykket. I den prisbelønnede engelske skuespilleren John Simms skikkelse er Elling like herlig bedrevitende, selvrettferdig og nervøs som Ambjørnsens romanfigur. Kjell Bjarne spilles som en høy og klumsete, høyrøstet og elskovssyk spjæling av Adrian Bower. Med ujevne mellomrom lyder forfatter Ingvar Ambjørnsen og manusforfatter Axel Hellstenius’ humring og latterhikst fra første rad.

- KAN VI IKKE gå tilbake der vi var og ta et glass mens vi tenker på hva vi skal gjøre?
Forestillingen er over, ovasjonene overstått og Ambjørnsen & Co. er på jakt etter en bar. I en by som huser nesten åtte millioner mennesker, skulle man tro man kunne vandre fra bar til bar natta igjennom. Det kan man ikke, for alt stenger tidlig. Men dette følget er ikke tapt bak ei vogn, og Gabriele kommer med forslaget om å gå tilbake til teaterbaren.
- Hvordan likte du stykket?
- Nei, jeg synes det var bra, jeg. Morsomt, sier Ambjørnsen mens han skuer etter en åpen pub. Noen kvartaler borte åpenbarer det seg en irsk pub. Musikken røper åpningstidene.
Et glass blir til tre, og samtalen går lekent om forestillingen. Både Axel og Ingvar forsikrer hverandre til stadighet om at stykket var veldig bra. Det er tydelig at de kjente igjen Elling på engelsk.
- Gabriele, har du noen gang hatt lyst til å skrive en roman du?
Hun tenker seg nøye om, veier ordene før de unnslipper henne.
- Jeg har jo skrevet fagtekster, men skjønnlitteratur …
- Ja?
- Jeg har bare små, en sides-ideer og har liksom aldri hatt noen bok i tankene. Men våkner jeg opp i morgen med en klar idé, da!
Imens synger Axel Hellstenius for full hals til 70-tallsmusikken og Ingvar Ambjørnsen trommer spøkefullt takta med et breddfullt askebeger.

SÅ ER DET taxi hjem og noen timer på bakhodet før turen går videre til lunsj med representanter fra den norske ambassaden i London. Den skal avholdes på den fasjonable, lukkede Grocho Club, hvor ingen uvedkommende slipper inn. Neppe en invitasjon Ingvar Ambjørnsen så for seg da han satt krokbøyd over skrivemaskinen og hamret ut Hvite niggere på 1980-tallet.
Nå forteller han sin neste rundt bordet at bøkene om Elling er mye mørkere. Han sier det med rynkede bryn og med ettertrykk. The books are much, much darker, sier han.
- Hva skriver du på nå?
- Jeg skriver på en roman, noe jeg gjør bestandig. To stykker, egentlig.
- Du hadde senebetennelse for en stund siden og kunne ikke skrive. Hvordan var det?
- Det var helt jævlig, for ideene går rundt i huet hele tida. Det ble en mental forstoppelse. Da jeg endelig kunne begynne å skrive igjen, begynte jeg på alt mulig samtidig. Jeg kom litt ut av rytmen.
- Men nå er det business as usual igjen?
- Ja, men det er vanskeligere. Det går tyngre enn det gjorde før. Det kan være at jeg er i en fase hvor det butter litt imot. Men jeg har ikke tro på at jeg kommer til å slutte å skrive bøker, altså.
- Har du planer om flere noveller?
- Ja, men da må jeg ut av den sorte-mørkeblå stemninga fra de forrige novellene. Finne en annen tone, skrive en annen type noveller. Ofte får tekster farger for meg, og alle novellene mine har hatt en sånn blå-svart farge. Jeg kan få konkrete ideer av å se på abstrakte malerier, så jeg er sterkt preget av fargelandskaper. Når jeg begynner å skrive, blir disse fargene grunntonen.
- Hva slags litterært landskap er du på vei inn i?
- Det hender at jeg er i det mørke landskapet som finnes i novellene mine, men det ser ut som jeg er på vei til Tyskland. Ja, jeg er vel egentlig der allerede.