søndag, november 08, 2009

«Volda»

Du tror det holder å ha gått i Volda. Du tror det holder å ha en kjæreste som allerede jobber her, du tror du er innenfor fordi Renate fikk jobb rett etter at hun var ferdig utdannet i Volda, ja, nesten før: rett etter praksisen. Du tror du er en av oss. Du setter deg ned etter å ha gitt meg hånda di, du sitter ytterst på stolen, jeg ser at du klemmer armene inntil kroppen, jeg vet at du svetter, at du er klam, halvvåt, jeg tenker at ullgenseren din må være ulidelig å ha på seg, og nå vil du at jeg skal ansette deg. Nå vil du at jeg skal lette deg for denne ufattelige vekta av å bli vurdert, veid, du vil at jeg skal gjøre det du synes jeg burde gjøre: Si ja, si at det er deg, at det er deg vi vil ha. At det er akkurat deg vi trenger. Jeg vet at du tror at jeg ser noe på deg bare fordi du har gått i Volda. Siden jeg har gått der, siden så mange som jobber her i avisa har gått her, du tenker deg sikkert Dagbladet som et selvfølgelig sted. Jeg forestiller meg hvordan du møtte Renate i Volda, og at hun, omsider, kanskje nølende ved tanken, ble med deg hit, til denne byen, til denne fjorden som sender bølgene sine tidvis sløvt, tidvis voldsomt innover mot svabergene ytterst mot havet, deretter inn mot alle småbåthavnene, sommerstrendene til de kommer til bykaia og gjestehavna og gnurer fra seg med saltet sitt. Saltvann renser. Jeg får det for meg at du overtalte henne til det. Og at hun, nå etter to år, to år sammen med deg i denne byen, har begynt å se seg om etter muligheter til å komme seg tilbake igjen, til sunnmørskysten og det ustadige været, til de hastige blaffene av væromslag som kommer like overraskende på bygdas studerende hver gang og som for innbyggerne fortoner seg like interessant som melk som er gått ut én dag på dato. Det er verdt et skuldertrekk. Ikke mer. Jeg tenker: Hva så hun i deg? Jeg klarer ikke fri meg fra førsteinntrykket mitt, der kom du med hånda di, den dvaske hånda di, håndtrykket ditt som liksom gled inn i mitt, forsvant i mitt, som om du ga fullstendig faen i å gjøre noe inntrykk, her er jeg og sånn er det med den saken, jeg er Fredrik og hva du måtte mene bryr meg ikke, mens jeg sto der og forsøkte å få et raskt grep om hvem du var. Jeg lurer på hvordan du var der, i Volda. Da du satt der på Heltne studentheim, var på vorspiel på studenthjemmet på Myrane, om du holdt show, spilte gitar, lagde ablegøyer, eller om du var en av dem som var oppe i det lille, røde huset og røyket hasj, tok kokain, leflet med skjebnen, drømte om heroin, om dopet som skulle komme over fjellene sørfra. Om hasjplatene som var surret inn i sølvpapir og pepper, gjemt i en sliten gymbag fra åttitallet, knuget i nevene til en fra bygda som hadde besøkt noen ublu bekjentskaper nærmere hovedstaden og som nå satt på bussen og holdt på å pisse på seg av angst, av skrekk for å bli oppdaget, for at politiet skulle komme til ham, inn på bussen, bort med politibikkja og bare konstatere: Richard, nå er det slutt, du blir med oss, og framtidsdrømmene som gikk til helvete for Richard i det øyeblikket, utsiktene til å komme seg vekk fra bygda med tid og stunder, gjøre noe annet, ikke ende opp som faren sin i kommuneapparatet eller på båtfabrikken som de stadig truet med å legge ned, det var ikke kunder, det var finanskrise, folk var ikke interessert i norsk båtbygging mer. Jeg lurer på om du var den typen, om det var slik det var, om du var dér. Men du kan også ha vært dydsmønsteret som vervet deg til valg i studenparlamentet, som trodde seg viktig, som ville bidra, nei, som trodde du ville bidra, men som i realiteten ubevisst ante en mulighet til endelig å få ligge med noen, ha sex, boltre deg over laknene, få det til å knirke i en av studentblokkene på Heltne, i senga så mange studenter hadde ligget og knullet i før deg, sæden som hadde trengt ned gjennom madrasstoffet i helt utrolig omfang; vervet deg for å vise at du var et godt menneske, et menneske som satte fellesskapets gode foran deg selv, som brukte tid krefter vilje engasjement på å snakke rektor og avdelingslederne midt i mot, det kan hende du vervet deg fordi du så noe ærefullt i å være engasjert student, men jeg vet ikke, jeg tror ikke du er typen. Men uansett møtte du Renate der, med Rotsethornet som en evig skygge over halve bygda, med intrigene i høgskulekorridorene, maktspillet på kontorene, de mannlige professorene som hatet de kvinnelige og omvendt, sammensvergelsene innad i avdelingene, motsetningene, aversjonene, antipatiene, knullinga, slåssinga, matspisinga, det var potetball i kantina hver torsdag med sirup og tjukkpølser, svele med brunost eller sukker, i dette møtte du dama du trodde å dele livet med, gjorde du ikke? Det var deg og det var henne. Renate som satt der på det nyoppførte studenthuset, som plirte med øynene mot deg der du sto og bestilte en mugge øl til deg og kameratene fra gangen på studenthjemmet, hun var full, du var full, dere var fulle og dere veltet sammen hjemover, oppover bakkene, den steile bakken forbi ungdomsskolen, langsmed veien opp til tunnelen, forbi rundkjøringa som dere gikk tvers over, til høy latter og klamring, til dere veltet inn på hennes hybel i første etasje på Myrane, sparket av dere støvlene, du som forsvant ut på badet for å reinskure pikken, hun som gikk inn for å rydde unna litt på hybelen, den forsøksvise knullinga, hun som endte med å suge deg i stedet, til du sprutet utover hodet hennes, det fikk håret hennes til å filtre sammen, du som ville ned på henne med tunga di, du som fikk lov, som dagen etter våknet med ørken i kjeften og verk i kjeven, som hadde gapt over mer enn du kunne tåle. Hun som snudde seg mot deg og kysset deg. Derfra gikk dagene. Deretter gikk hun ikke alene hjem lenger, hun kjøpte ikke lenger inn middag til én, Fjordland, nei, dere disket opp med retter for hverandre, som dere var på butikken og kjøpte inn ingrediensene til i fellesskap. Du som forsøkte å imponere henne ved å lage fransk løksuppe, etter verdens enkleste oppskrift som du måtte ringe hjem til faren din for å få, 1,5 liter vann, åtte-ti løk, det kom an på størrelsen, noen laurbærblader (husk å ta dem ut før dere spiser!), buljongterning, salt, pepper. Noen brødskiver på toppen før gratinering. Hun som lukket øynene og ble ført inn på felleskjøkkenet, som merket den lukta av sur oppvaskklut som alltid var der på kjøkkenet ditt, lukta hun snart ble vant til, som hun ikke kommenterte, du som, stolt som et uvær, ba henne fjerne hendene og ta for seg. Hun som hadde luktet at det var noe med løk for lengst, men som spilte overrasket, som, etter første munnfull, skrøyt av kokkekunstene dine. Du som lot deg smigre. Du som trodde på henne. Du som, etterpå, ja, mye senere, etter at dere hadde gått en liten kveldstur, geleidet henne inn på hybelen din, satte på Jeff Buckley eller noe lignende, hun som lot seg synke ned ved siden av deg. Og senere: Hun som inviterte deg på wok på hybelen sin, som snakket med romkameraten sin, en jente fra Voss, hun snakket grautmål, men var hyggelig, om hvor sympatisk du var, om hvor deilig det var endelig å ha funnet noen som forsto henne. Du og kjæresten din frittet hverandre ut om alt mulig, om planene, vyene, drømmene, om steder dere kunne tenke dere å bo, liksom tilfeldig nevnt, men bak det hele, spørsmålet: Sammen? Studieåret gikk mot slutten, beslutningen om hva dere skulle gjøre, om dere skulle gjøre noe sammen, flytte sammen, bo sammen, leve sammen, ja, i det hele tatt, FRAMTIDA, nærmet seg. Dere hadde alvorlige samtaler i skjæret fra First Price-telysene, lavmælte samtaler inne på hybelen hennes, på hybelen din, på vei til skolen, på vei opp bakken etter å ha spilt biljard eller sunget karaoke på France. Og endelig: Beslutningene. Dere var sammen, dere skulle satse. Det var dere, det var dere to nå, sammen, og du kjente det bruse, ville vise henne fram, klatre opp på fjelltoppene som omkranser Volda og rope det ut: Jeg elsker henne! Hun som, litt mer nølende, også ville ha deg, men som kjente et snev av anger i det samme hun hadde sagt ja til å flytte med deg sørover. Nå sitter du her og du svetter, du er redd og allerede forurettet, du tror du vet hva du er god for, at du er god nok for jobben, og du vet ingenting om at jeg kommer til å ta henne fra deg. Så jobben er din. Vær så god.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

12 kommentarer:

kjepphest sa...

fantastisk flott, unge mann.

Thomas sa...

Tusen takk, Joakim.

Anonym sa...

Har du vurdert å lage avsnitt?

Thomas sa...

Avsnitt er for pyser! Neida, fra spøk til alvor: det er ikke vurdert.

Yanimoto sa...

Det er litt slitsomt å lese med den skriften og skriftfarven på blå bakgrunn.

Thomas sa...

Ålreit, jeg bytter den ut!

Erik Strangstad sa...

Jeg ville lese dette, men orket ikke pga mangel av avsnitt. Avsnitt mann, avsnitt! Faktisk litt demotiverende å begynne på denne masse mengden tekst...

Avsnittmannen

Thomas sa...

Jeg skjønner, Erik, men sånn må det altså være. Du får heller spikre til noen avsnitt selv, da vet du.

Erik Strangstad sa...

Copy paste i word :D

Thomas sa...

Haha! God idé.

Anonym sa...

I eit eggeskal! Brilliant

Thomas sa...

Takk!

Legg inn en kommentar