«Wilhelm»

Du var revisor, Wilhelm. Du jobbet i Oslo, var fremgangsrik, tjente penger som gress. Nå sitter du her og fortærer deg selv med alkohol, med rødvin og Irish Coffee, kopp etter kopp, kveld etter kveld. Og den mørke stemmen din blir bare mørkere og mørkere, snart er den for mørk, for dyp. Snart når den ikke opp til noen, inn til noen. Du kommer inn rundt seks, hver dag, du er forbausende presis. Den rake holdningen din, den høye skikkelsen din ned de to trinnene til baren, sølvregnet i håret, allværsjakka du tar deg godt ut i, det er noe de færreste gjør deg etter. Så kommer du bort, setter deg ned ved bardisken, nikker kort til Nils Otto (for han sitter jo her, Wilhelm), du ser på meg og sier det vanlige. Det vanlige er et glass rødvin. Den koster 57 kroner glasset. Du gir aldri tips, du holder deg med nøyaktige beløp, med kronestykker, med mynter, aldri sedler. Du gir ikke for mye, du gir aldri for lite. Du setter deg ned ved siden av Nils Otto, jeg tenker at det er rart du ikke er lei synet av ham, at det på et eller annet punkt må ha deg på nervene. Du må ha sluttet å tenke på det, du må ha akseptert det, at det ikke bare er du, med dine problemer og din sorg, men også Nils Otto som kommer hit, som hver kveld i sommerhalvåret søker seg ned hit i det lune kjellermørket, og at det er greit. At han må få lov til det, han også. Jeg lurer på hvordan det ser ut hjemme hos deg. Hvordan stua di er. Om du har bilder av familien din på veggene, planter på bordene, hvor mange bøker du har i reolene. Om du har teppe på gulvet, om du har en kvinne du er glad i, om hun pleier å komme hjem til deg, om det er ekskona di som kommer, om det er en barndomsvenninne, en du har møtt her i baren. Om du har døtre, sønner, barnebarn, om du er morfar, Wilhelm, farfar. Om du er glad i dem, bryr deg om dem, om de er glad i deg, om de kommer til deg, kommer på besøk, om foreldrene deres, dine barn, kanskje holder dem unna deg, for de vet hva du driver med, de vet at du drikker. Hva spiser du til frokost, spiser du frokost? Har du bil, savner du kona di? Jeg vet du er rik, at du har lagt deg opp penger, at du kan finansiere dette kontrollerte forfallet, dette gradvise, seige selvmordet du har satt deg fore. Jeg spør om du skal ha noe mer, du ser på meg med de smale ørneøynene dine, de er så mørke, du rister på hodet. Du er en jævel til å diskutere. Hvem som helst kan komme bort til deg, sette seg ned på krakken ved siden av deg her i baren, mens jeg etterfyller whisky, stabler peanøttpakker i glasskapet, hvem som helst, det er ingen her som ordbinder deg, du er elegant. Du målbinder de andre, den eneste som kanskje slipper unna, er Nils Otto, men han befinner seg bare kroppslig her, han er fysisk til stede, men sinnet hans har tatt kvelden, det er her ikke lenger. Det er ditt. I aller høyeste grad, du sabler ned motargumentene med krystallklare resonnementer, du torpederer ethvert forsøk på lettvintheter, du nagler ignoransen til gulvet, med blikket ditt, det mørkegrå blikket ditt, og med ordene dine. Hjernen din. Noen ganger snakker de om deg, de andre. Om klokka ennå ikke er seks, om det er tidlig ettermiddag og det kommer en enslig stamkunde innom, hender det at samtalen vrir seg i din retning. Du er ettertraktet her, du er underholdende, du er så smart at de gleder seg til å se deg vise det. Men ofte blir de skuffet, det er ikke bestandig du gidder. Noen ganger er du i ditt ess, du gnistrer, andre ganger er det som om du ikke oppfatter at de snakker til deg, at de lokker deg ut i diskusjon. De gangene har du en ørliten knekk øverst i ryggen, like under nakkevirvlene, jeg vet ikke om det er andre enn jeg som ser den. Men disse gangene er knekken der og du drikker rødvinen din lydløst, heller den i deg uten å si noe som helst. Du bare sitter der og øynene dine er mørkere enn vanlig. Det varer som regel to glass. Tre glass, kanskje. Men så forsvinner knekken. Da er du klar igjen, du ser deg rundt, snur deg på barkrakken, fisker opp rullingspakka fra allværsjakka og sier, til meg, til de andre, ut i lufta, at du går ut for å ta deg en giftpinne. Slik ordlegger du deg: Dere får passe på imens, jeg går ut for å ta en giftpinne. Ingen rører glasset ditt mens du er ute, ingen engang så mye som tenker på det. Kongen er ute og tar seg en røyk.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.