Halv seks er tid for fôr

Eyolf satt på kjøkkenet. Han hadde nettopp spist tre knekkebrød med kald svinesteik. Klokka var akkurat passert halv seks, Elena sov fremdeles. Det var mørkt på tunet utenfor, men grålysninga nærmet seg borte mellom granene i skogholtet. På bordet foran ham lå den hvite pakka, han hadde den røde og svarte røykstapperen mellom beina. Wienertip. Tre hver morgen, til morrastellet nede i grisehuset. King lå og sov på dørmatta; lå alltid et sted hvor det trakk. Din varmblodige satan. Eyolf dro plastmaskinen med et rykk mot venstre. En passe hard, tettstappa sigarett. Han drakk siste slurk av vannglasset. Han plukket opp sigarettene og røykpakka og la dem i lomma på jakka. Den hvite filterboksen inn i skapet over komfyren. Så dro han anorakken over hodet, tok på seg vinterstøvlene og ropte på bikkja.

Det gikk et kuldedrag over tunet, vinden fikk granene i skogen like ved til å knake. Han ble stående utenfor ytterdøra. Et elgspor forsvant inn bak huset. Eyolf gikk de tjue meterne ned til grisehuset, han var allerede merket. Gnyet steg mot ham da han løsnet hengelåsen på døra og gikk inn. Han beholdt jakka på til tross for varmelampene som holdt grisene varme. I de innerste bingene skimtet han grisene som skulle til slakt, grisene med røde kryss av spraymaling på ryggen. Alle er like, men noen er likere enn andre. De hylte, de skreik, skrapte med butte labber i sement, halm og sin egen dritt fra i går. Han ville ikke varsle henne der oppe i huset om sitt ærende, så han holdt kjeft. Ga seg ikke til å roe på dem. Han slo ikke på taklysene, i tilfelle hun skulle ha våknet og nå sto ved vinduet og så utover. Han forsøkte å lage så lite lyd som mulig, peilet seg inn på den innerste bingen. Purka hadde fått grisunger for bare tre dager siden, og han visste han hadde glemt å surre henne ordentlig fast. Han bøyde seg ned over kanten, den stramme lukta av dritt og piss blandet seg med lukta av fôr, den sorten han fikk billig av Paulsen nede på gartneriet. Han likte den. Den var ny hver morgen.

På ei dynge av møkk lå tre små grisekropper sammenfiltret. Han skottet bort på den digre purka. Hun lot seg ikke forstyrre, glippet så vidt med et sløret, lyseblått øye. En liten grisunge pilte i dekning bak mora. Eyolf skrittet over plankelemmen og holdt på å miste balansen, før han fikk plantet vinterstøvlene centimetertykt i dritten. Han tok tak i beina til to døde grisunger, gikk nærmere purka. Bakerst, like der hvor grisungen hadde søkt dekning, så han en av de andre lyserosa ungene. Under den vulgære, jo han tok seg i å tenke i slike baner, det overrasket ham, men slik var det: under den vulgært svære ræva, dette svulmende fettfjellet av ei ræv, lå en forvridd kropp i klem mot sementgulvet. Med ett ble lukta tyngre enn vanlig. Ditt digre purkehelvete. Eyolf lirket løs den lille flatklemte kroppen. Purka gryntet grovt da han rugget til henne for å få løs den siste labben. Han la kroppene fra seg ved den grønnmalte krakken, fant fram sigarettene og satte seg. Helvete at jeg skulle glemme dere. Det brant i brystet som det skulle.

Ute var det lysere. Nattemørket var ved å gi tapt for dagen, nå så han på sporene at nattens gjest hadde vært helt innpå grisehuset. Han festet hengelåsen igjen, slengte de døde grisene fra seg på bakken og plystra på bikkja som var på oppdagelsesferd med snuta dypt i snøen. Golden retrieveren kom luntende fra borte ved hekken, Eyolf pekte bare mot skrottene. Bikkja heiv seg over måltidet, farget snøen rød rundt labbene sine, de gylne halshårene glinset. Han ble stående i den støvelhøye snøen og bare se, nå tenker jeg ikke, for det gjennom ham, her står du og glefser i deg død gris som om det ikke var noen morgendag og jeg står her og bare er. Han ristet seg løs, kikket opp mot huset, ingenting, så gikk han ned til postkassa for å se om avisa var kommet. Den hadde selskap av en bunke glinsende reklamebrosjyrer. Han lot dem falle ned i kassa igjen, og beveget seg mot huset. Han dunket skoene mot det nederste trappetrinnet og gikk inn. Han dro likevel med seg to små snøkladder inn i vindfanget. Det luktet sterkt av kaffe fra kjøkkenet, Elena måtte ha stått opp. Men jeg så ikke noe lys. Han kremtet, for å varsle sin tilstedeværelse, hun kunne være litt skvetten av seg, spesielt om morgenen.

Hun sto bøyd over fryseboksen. Svin til middag, tenkte han. Jeg må se å få skutt ei hare. Elena slapp lokket på fryseren og kikket kort på ham. Hun har sminket seg. Hun kneiset med nakken i en slags hilsen. Han smilte skrått til henne, smaken av sigarettene lå fortsatt over jekslene. Så gikk hun ut i vindfanget, han kunne høre glidelåsen på støvlettene hennes. Ytterdøra gikk opp der ute, et pust av kald vind smøg seg inn på kjøkkenet til ham. Han brettet ut avisa, tok en slurk av kaffekoppen hun hadde satt fram. Det sto et stykke om ordføreren, hun hadde visstnok fått en pris av fylket. En humanitær æresbevisning. Leste et referat fra gårsdagens kommunestyremøte, det handlet om det nye kjøpesenteret ute ved Skogsnes. Så, lyden av Elena som åpnet og lukket ytterdøra. Gufset av vinter i det korte sekundet hun holdt døra åpen.
«Bad dog,» sa hun da hun kom inn på kjøkkenet igjen.
Eyolf så spørrende opp på henne.
«Bad dog. Wont eat. Stupid.»
Han bladde om til ei ny side. Noen opposisjonspolitikere reagerte på prisen ordføreren hadde mottatt. Eyolf tok en slurk av kaffen.

Elena smurte to knekkebrød til seg sjøl. Hun sa ikke mer om bikkja. Fisket mobilen ut av bukselomma og ga seg til å knatre og tygge, tygge og knatre. Eyolf tok seg i å stirre på henne. Hva er det nå. Hvem skriver du til. Han sa ikke noe. Tv-programmet i avisa fortalte om tre filmer, han hadde hørt om én av dem.
«Use my phone,» sa han til henne.
Elena kikket opp fra tekstmeldinga hun var godt i gang med, det må jo være ei melding, du har ikke så mange kontakter å bla igjennom.
«Why,» sa hun.
Ordene satt fast i halsen hans, han fomlet. Jævla engelsk. Han så ned på spaltene uten å lese et eneste ord. Bladde om én gang. To ganger.
«I just,» begynte han. Harket. Sigarettsmaken blandet seg med smaken av kaldt svinekjøtt. Jeg kaster opp, nå kaster jeg opp. Det kommer faenmeg opp igjen.
«Is it ... expensive for to use your phone?»
Et raskt smil over ansiktet hennes. Et lynglimt av et smil.
«Thank you, Aiolff. But is OK.»