Harry Hole mot undergangen

Min anmeldelse av Jo Nesbøs «Gjenferd»:

Med mørkt overskudd, skjebnesvangre stemninger og så mye på spill at det nesten gjør vondt, er Jo Nesbøs Harry Hole tilbake i den niende boka i serien om den loslitte politietterforskeren.

«Gjenferd» er antageligvis den nest siste boka om Harry Hole. Det skal komme en til, ganske sikkert, men i følge Jo Nesbø er det andre bøker som skal skrives, andre historier som står i kø for å komme ut. Boka har allerede solgt 200 000 eksemplarer i Norge – og kommer garantert godt med i bagasjen når Nesbø skal ut og ta over krimverden. Noe denne leser ikke er et sekund i tvil om at han vil greie.

Tre års vakuum
Som i forrige bok, «Panserhjerte» (som jeg mente kanskje var den beste norske krimboka noensinne), har Harry Hole vært i mer eller mindre frivillig eksil i Hong Kong. I tre år har han levd der, arbeidet ikke som purk, men som pengeinnkrever. Men så er det noen gjenferd som hvisker fra Norge – og Harry Hole ankommer Gardermoen.

En junkie er tatt av dage med to skudd i brystet. I et narkoreir i hovedstaden. Skitne madrasser, brukte sprøytespisser og en hel helvetes masse blod. Politiet har funnet den skyldige, mener de. Og vi skjønner raskt hvorfor Harry Hole er tilbake i det norske: Den mistenkte er Oleg Fauke. Sønnen til den store kjærligheten i Holes liv. Og bevisene momt ham er gode. Vanntette. Eller er de det?

Politimannen og mennesket
Mer enn det har vært tidligere i Harry Hole-serien (med et slags unntak for «Snømannen»), er motoren i årets bok kjærligheten. Harrys kjærlighet til Rakel Fauke. Kvinnen som satte sånne dype spor i ham, at det aldri var noen vei fram uten henne. Og det er kjærligheten til Oleg, denne sønnen Harry egentlig ikke hadde, men plutselig fikk. Og mistet. Akkurat som han mistet Rakel. I «Gjenferd» møter vi vår rettferdighetshungrende, enmannskjørende politietterforsker på jakt etter noe som er større enn Lovens Lange Arm. Vi møter en høy, slank fyr med et digert arr i ansiktet og et håp som han nekter å gi opp.

Og det er som om Jo Nesbø har skrudd ned tempoet. Nei, ikke sånn å forstå at det mangler på action og cliffhangere og en herlig blanding av å vite og ikke vite, bare ane. Nei, det er mer på det stemningsmessige planet at ting er roet ned. Det er en retrospektiv Harry Hole vi møter. En tilbakeskuende. Og mellom linjene: En Hole som våger å se framover. Hva om … kunne de … han og Rakel … og Oleg? En framtid? For dem, sammen?

Norge, ikke verden
I motsetning til den forrige boka, hvor handlingen til dels utspiller seg i heseblesende tempo i Kongo, og det er foregreininger både til Hong Kong og Norge, konsentrerer «Gjenferd» seg i stor grad om Oslo. Om det nye Oslo som er i ferd med å vokse fram. Den nye bydelen nede ved Operaen av italiensk marmor. Hvor det som kjent ikke bare er pent for turister, men også utmerket å dumpe et lik i sjøen.

Gjennom hele serien har vi blitt så godt kjent med Harry Hole, at når første setning i «Gjenferd» er lest, føler man seg hjemme. Ikke fordi handlingen er gjenkjennelig, men fordi vi er i Harry Holes verden. Det er med Harrys blikk vi ser ting. Ser folk. Og etter hvert må det jo gå an å innrømme at det er lett å føle med ham. Dét forklarer jo naturligvis også hvorfor bøkene om ham er blitt så eventyrlig populære. Vi bryr oss rett og slett om Harry Hole. Det angår oss, like mye som det angår ham der han halser gjennom Oslos gater på jakt etter halmstråene som kan befri Oleg.

Mot undergangen?
Denne leser spår at vi får én bok til om Harry Hole. Den tiende i serien. Og at det deretter er slutt. Enkelte anmeldere har ment at det er på tide at Harry Hole og Jo Nesbø skiller lag nå. At vi nesten er blitt for godt vant. Det er selvfølgelig ikke sant.

For hvis man, som jeg, noen ganger plukker opp andre norske krimtitler og leser dem, for deretter å lese Jo Nesbø, er det umulig ikke å bli slått av at noe er markant annerledes. Dette ikke til forkleinelse for de øvrige norske krimforfatterne, hvorav det finnes mange gode. Nei, det er ment som en honnør til mesteren av norsk krim. For han heter fremdeles Jo Nesbø. Og dette er den beste boka hans.

Hva er det med Murakami?

Anmeldelse av Haruki Murakamis «1Q84. Bok 1 & 2»:

Jeg har fundert i noen dager på hvordan i all verden jeg skal skrive om denne boka. 1Q84 – som er blitt presentert over kloden som «Haruki Murakamis mesterverk». 1Q84 – som våger å lefle med Orwells tittel fra 1948. 1Q84 – som solgte tre millioner eksemplarer så snart bøkene hadde landet i de japanske bokhandlene. Eller, de to bøkene, heter det, iallfall i den norske versjonen; bok 1 og 2 i ett bind, sånn at vi virkelig skal gå og vente i spenning på den siste og (forhåpentligvis) avgjørende bok 3 som kommer det året verden går under.

Saken er at jeg har masse ankepunkter mot boka (for letthets skyld kaller jeg de to første bøkene dét, for let’s face it, dette handler om én bok som er delt inn i to-tre passe salgbare stykker). Flere ganger underveis er det noe i meg som protesterer mot Murakamis språk. Spørsmålet er naturligvis om det er Murakamis språk jeg reagerer på, eller om det er oversetter Ika Kaminkas. Men uansett hvem av d’herrer som må påta seg ansvaret, er boka temmelig full av banaliteter. Som Dagbladets anmelder Silje Stavrum Norevik allerede har gjort et stort poeng av, inneholder boka blant annet en i særdeleshet flaut skrevet sexscene. Det er én ting, sex er sjeldent inspirert skrevet i bøker, men en annen er den bestemte anelsen jeg fikk av at dette skal jeg få inn med teskjeer. Stoffet. Historien. Karakterenes iboende brister og evner. Sagt på en annen måte: Det males med en så bred pensel at den enkelte steder er i fare for å gjøre hele lerretet til en grå masse.

Hva det er med Haruki Murakami
Men så da. Likevel. Eller på tross av dette. Hva er det som gjør at denne boka har vært umulig å unnvære? Jeg skal innrømme at jeg digger Murakami. At jeg har alt av ham, jeg har til og med «1Q84» på originalspråket (selv om jeg ikke forstår et kvekk av kolonnene med japanske tegn). Allikevel er det noe spesielt med denne boka. Det har rett og slett, under lesninga, vært nærmest en nødvendighet å ha den i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis skulle lese, så har spørsmålet meldt seg, blikket vandret: Hvor er Murakami-boka? Puh. Der, ja.

Dette har jeg tenkt en del på. Forsøkt å sirkle inn. For til tross for tidvis gremmende språkbruk, barnebokaktig repetering og en svak fornemmelse av manglende tillit til leserens relative intelligens, er det noe med denne boka som gjør at den har fungert nærmest som et sort hull. Den har en nesten underlig dragende effekt.

Jeg er vanligvis ikke fan av å bryte ned bøker i de enkelte bestanddeler. Det reduserer naturligvis en bok å skulle sette den på formel (noe som for eksempel ble forsøkt gjort med den godeste Knausgård). Men det kan jo også være interessant. Nærmest som en test av seg selv som leser – hva er det som gjør at en bok funker for meg? I mitt tilfelle, eller rettere sagt i dette tilfellet, handler det om Murakamis helt uovertrufne evne til å skape stemninger. Stemninger som avføder følelser. Eller fornemmelser. En slags vag følelse av at det er viktig det man leser, at det handler om … deg. Meg. Av at de valgene karakterene i boka tar, tvinger deg til å overveie de samme valgene selv. Hva ville jeg gjort? Og naturligvis en sympati for disse kreaturene som finnes i boka; det er vanskelig å legge seg om kvelden og tenke at man bare skal lese ti sider før søvnen kommer, for før man vet ordet av det er klokka 03:42 og man har lest hundreogfemti.

1984 eller 1Q84?
For nesten to år siden kom nyheten: Murakami kommer med en diger bok løselig inspirert av godset i George Orwells «1984». Og det er uunngåelig når man leser denne boka å ikke stille seg selv (og en imaginær Haruki) spørsmålene: Når kommer Big Brother på banen? Når får vi møte historieomskrivinga? Etc., etc. Og jeg vet ikke om det er riktig å bruke ordet dessverre fordi alt dette arvegodset ikke dukker opp, eller om det er en styrke ved boka. Men det dukker nærmest ikke opp. Jo, litt som henvisninger til nettopp Orwells bok, men disse henvisningene framstår som hverken mer betydningfulle eller mindre enn Murakamis andre vestligkulturelle referanser. Som det jo kryr av.

Men likevel så er det noe av den samme klaustrofobiske stemninga i boka. Og det er jo først og fremst det, hvis man ser grovt på det, som også gjør George Orwells bok til en klassiker, det er stemninga. Følelsen boka utgir. Eller skaper. Og Haruki Murakami er en jævel på å skape stemninger, på å få ordinære begivenheter til å skinne i et slags magisk lys. Så tilgir man ham språkets krøkkethet, historiens sege gang og de nærmest endeløse repetisjonene av (det man kan anta er) forfatterens popkulturelle smaksdommer. For det Murakami gjør, er jo egentlig det djerveste: Han går inn i Orwells skygge, hvor det finnes mange forventninger til hva han deretter må dra ut i lyset, men nekter å gjøre det – og lager heller sin helt egen ichi-kew-haci-yon (1Q84).

Jeg ljuger om jeg sier at tida ikke kan gå fort nok fram til «1Q84» bok 3.

Vend øret mot Irland

I en tid nå har jeg holdt på med en bok man ikke skulle tro trengte så mye tid. Den er ei lita flis, novellesamlinga til den irske musikeren, skuespilleren og forfatteren Mick Fitzgerald. Tolv korte fortellinger fordelt over søtti sider. Ja, det er vel stoff til en halvtime, tenker du kanskje. Jeg vil påstå noe annet. For vel er historiene knappe og selve formatet lite, men Fitzgerald har klart å snekre tolv romaner inn i tolv noveller.

Musikere kjenner godt til uttrykket en session. Og når man setter seg ned med denne boka, er det akkurat som man sier ja til det: en improvisasjonsrunde. Enten kan man gi seg over til det som plutselig skjer, eller så må man ty til noe annet. Men om man blir - til den siste pinten er drukket, for å si det slik - får man mye igjen.

Først kan det se ut som det bare handler om musikere. I de to første novellene dreier det seg om det å stå på scenen og se ut, det handler om kraftstykket det kan være bare å komme seg opp på scenen, og det handler om hvor broket forsamlingen som står der oppe kan være. Men så, idet jeg tok meg i å tenke at den ville hit, boka, og ikke lenger, så skjedde det noe. I "The First Hour of Darkness" - og senere i "The Chicken House" - er det som om boka skrur seg ned et par hakk. Så handler det plutselig om utfordringene ved å finnes. Ved å leve et sted like før man må flytte. Å se livet man har hatt til nå, sakte gå i oppløsning i det tidlige morgenlyset. Det er to store noveller, dette.

I novella "Angel" forflytter Fitzgerald leseren til Georgia, USA. Også "Wet Gabardine" har noe av det samme. Det er gammel kjærlighet, det er gjensynet man ønsker, men ikke orker. Det er synet av noe som en gang var, men som er forbi. Det er det søte i det vonde, og det er så knapt og så godt skrevet. For det er i formuleringene musikken gjemmer seg i denne boka. Man kunne kanskje si at det er slik i de fleste gode bøker.

"Session" utkommer samtidig på tysk og engelsk, etter at oversetter Gabriele Haefs har funnet fram torturinstrumentene sine for å få forfatteren til å gi fra seg historiene sine. Det skriver hun i etterordet iallfall. Jeg tør vedde på at du burde plukke den opp. En smaksprøve finner du her.

En av høstens perler

Min anmeldelse av Tove Nilsens «Nede i himmelen» for ABC Nyheter:

Varmt og trist om kjærlighet, mener vår anmelder om Tove Nilsens nyeste bok

(ABC Nyheter): Man skulle kanskje tro det ville bli en nostalgisk tur ned minnenes gate, men Tove Nilsens «Nede i himmelen» om 1960-tallet er blitt en vakker, vedkommende og sterk fortelling om hvordan to mennesker som elsker hverandre plutselig forsvinner for hverandre.

Før man gikk på månen
Det er den siste vinteren før mennesket erobrer månen. Det er det siste året jenter og gutter, kvinner og menn kan kikke ut av blokkleilighetene i drabantbyen Bøler og opp på månen og tenke at der, langt der oppe, er det ingen som har vært.

På mange måter er det avskjeden med en virkelighet og en nølende velkomst med en ny. Tove Nilsen beskriver overgangen overbevisende og med stor kjærlighet.

Romanen «Nede i himmelen» beveger seg i det samme sporet og er befolket med de samme menneskene vi hørte om i «Skyskraperengler», «Skyskrapersommer» og «G for Georg». Men det er ikke slik at man må ha lest de forestående bøkene for at den nye skal gi mening. Den står pålestøtt på egne bein.

Den ubegripelige kjærligheten
«Nede i himmelen» handler om jeg-personens tenåringssår og oppvekst på Bøler, men først og fremst handler den om den merkelige, uoverkommelige kjærligheten hun har til Goggen.

Problembarnet Georg Hagen som vokser opp med en far som slår ham om han har glemt en vott på skolen, som kjefter på ham og juler ham opp bare han søler suppe på skjorta ved middagsbordet.

Jeg-personen vokser opp med sine egne problemer i forholdet til foreldrene, som elsker hverandre og som elsker henne, men som likevel gjør noe med henne. Som gjør henne til en person som dømmer seg selv på om hun klarer å smile, klarer å fornekte følelsene sine, vise seg som en flink pike. For da, tror hun, holder hun foreldrene samlet. En av de forbudte følelsene er de hun har for Goggen. Som foreldrene krever at hun holder seg borte fra.

Fortelleren i boka, den samme jeg-personen som det handler om, skriver boka fra et punkt i tid fjernt fra Bøler-oppveksten. Men hun vil tilbake dit, skriver hun, for å forstå hva som skjedde. Hvordan to mennesker som elsket hverandre uten ord, eller på grunn av den talende tausheten de delte, ble drevet fra hverandre – hvordan de to elskendes forhold ble som to parallelle linjer som aldri igjen kunne møtes.

Stemningsrapport fra en glemt tid
Når du leser «Nede i himmelen» er det som om Tove Nilsen forvandler omgivelsene rundt deg. Det skjer veldig raskt, bare få sider ut i romanen: Plutselig befinner du deg på Bøler vinteren 1968. Historien er så velskrudd, så sammenhengende og så troverdig at det er en fryd å få være med. Detaljene fra familielivet og glimtene fra samspillet mellom alle de unge som vokser opp med det felles at de bor i en blokkbush utenfor Oslo, er et rått glimt inn i en tid som for lengst er forbi, men som Tove Nilsen vekker til live på en sånn måte at det virker så himmelskrikende lett, som om hun har tilgang til det uten å anstrenge seg.

Dette er et særpreg på gode romaner, når du glemmer at du egentlig «bare» leser en bok, og plutselig har investert så mye følelsesmessig og tankemessig i den virkeligheten som utspiller seg mellom permene, at alt du har lyst til, er å fortsette å lese.

Vondt og verre
Mens jeg-personen sliter med et foreldrepar som tidvis dykker ned i en formidabel skyttergravskrig innenfor husets fire vegger, kjemper Goggen ikke bare med krangler rundt middagsbordet, men med en far som denger ham og en mor som ikke foretar seg noe som helst. Kontrasten er slående mellom de to. De deler oppgang og alt som skiller dem er noen vegger og noen etasjer fulle av armatur, ledninger og støpejern, men likevel bor de i hver sin verden. Goggens verden får vi se gjennom jeg-personens opplevelser av gutten selv. En snill fjortenåring som kommer fra et personlig helvete av omsorgssvikt og vold, en fjortenåring som elsker henne uten ord – og som hun ordløst elsker tilbake.

I mellomtida sliter hun med det som kanskje må kalles en manisk-depressiv mor på den ene siden og en overivrig, guttaktig far på den andre. For å sørge for familielivets fred, gjør hun seg til tilværelsens lim. Viktigere enn å ta side, viktigere enn å kjefte på foreldrene eller fortelle dem hva hun egentlig syntes, blir det å gjøre slett spill til gode miner, for å si det slik. Hun er bare fjorten år, men hun er på følelsesmessig overarbeid i forhold til foreldrene. Hun skriver:

«Når tomheten inntok huset, eller rettere, mors hode og hjerte, kunne hun sitte på kjøkkenet og røyke og være fjern og utilgjengelig. Det var da hun sa at hun ikke hadde noe å leve for. Du har jo meg, tenkte jeg, men skjønte at det var en selvopptatt replikk som burde holdes inne. (…) Det gjaldt å lytte, ikke si henne imot, være så stille og usynlig som mulig, tenke seg vekk, bli en beholder med plass til alle ordene, utbruddene og hulkingen hennes»

«Smil og vær glad»
Dette tilspisser seg, denne hensynstagenen til foreldrene, etter hvert som Goggens skjebne blir utbrodert. Der hvor jeg-personen egentlig hadde hatt behov for å snakke med foreldrene om kjærlighetsproblemene sine, der hvor hun hadde hatt behov for å bli sett i stedet for selv å skulle se, blir hun en liten voksen. Hun har øyne og øre på stilk, alltid forberedt på å tilpasse seg foreldrene og deres labile humørsvingninger. Og hun lærer seg en overlevelsestaktikk som, aner vi, kan komme til å gjøre stor skade på henne i årene etter at denne romanen er over. Hun skriver:

«Så gjalt det å smile forsiktig og oppmuntrende, bare som en antydning, en påminnelse om at smilet fremdeles fantes, så bredere, snillere, som et løfte om at gleden ville dukke opp igjen, så muntrere, mer løssluppent. Mostandens estetikk, det var Smilte for meg. Som jeg lærte meg smilets mange nyanser og variasjoner! Når jeg seinere skulle se reisebrosjyrer som lokket med Smilets Land og Smilets Kunst, tenkte jeg hvorfor skal jeg dit, i det landet har jeg jo alltid bodd, den kunsten mestrer jeg til fulle»

Lojalitetsdillemmaer
Det som særpreger boka, er måten Tove Nilsen presenterer, utdyper og problematiserer ulike lojalitetskonflikter på. Den som handler om hvem av foreldrene sine man skal holde med når det røyner på, den som handler om hvorvidt man skal følge hjertet eller fornuften, og den som handler om man skal akseptere bakgrunnen sin eller løsrive seg for å bli noe annet, en annen, et «bedre» menneske. På denne måten stiller Tove Nilsen en rekke av de spørsmålene vi alle stiller oss – hele tida – og, i motsetning til hva man kunne frykte, gir hun oss ikke enkle, snusfornuftige svar. Nei, hun lar spørsmålene fylle, lar dem få plass – på en sånn måte at spørsmålene integreres i historien om disse livene, familiene, kjæresteforsøkene det handler om. Et sted skriver hun:

«Uansett hadde jeg ingen plikt til å fortelle Goggen hvor jeg hadde vært. Hvis jeg sa det, hvis han fikk vite at vi hadde vært i Nasjonalgalleriet, ville Goggen begynne å le eller se uforstående på meg og et gap ville åpne seg. – Åssen galleri? ville Goggen spørre, og hvis jeg svarte at det var et galleri for billedkunst, ville gapet bli så stort at det ikke gikk an å komme over. Det er jo derfor jeg skriver denne historien, fordi jeg ikke orker at noe så tilfeldig som realitetene skal få styre, fordi jeg ikke orker at akkurat vi to skulle ende som uløselighetene i geometrien, de linjene som dro i så forskjellige retning at de aldri mer ville tangere hverandre.»

Av alle disse lojalitetslinjene som snor seg på kryss og tvers gjennom boka, er det som står og nærmest dirrer mellom jeg-et og Goggen det vakreste og vondeste. Det er det som betyr noe; om alt annet skulle feile, om alt annet ble tatt bort, er det dette dillemmaet som virkelig sier noe om hovedpersonens liv. Det er når hun har valget mellom det lette og fornuftige på den ene siden – og det kompliserte og lidenskapelige på den andre, at Tove Nilsen briljerer med en menneskeforståelse, en kjærlighet og en sensitivitet for valgets kval som løfter denne boka opp til å være en av bokhøstens ubestridte perler.

Forakt for vanlige folk

Min anmeldelse av Laila Stiens «Hjem til jul» for ABC Nyheter:

Den nye boka fra «Norges novelledronning» Laila Stien, «Hjem til jul», fungerer som en abdikasjon fra tronen. Samlingen er kjedelig skrevet om tanketomme pappfigurer som aldri blir menneskelige.

(ABC Nyheter): Laila Stien er kjent for å skrive om «vanlige» mennesker. Om de som ikke finnes i nedtegnelser om store mennesker, ja, de som nesten ikke finnes beskrevet i det hele tatt. Man kunne kanskje si at hun er kjent for å skrive om menneskene utenfor litteraturen. Om dem som sjelden slipper inn. Dette har ført til at Stien har fått en helt egen posisjon i norsk samtidslitteratur. Men med den nye novellesamlingen «Hjem til jul» blir det tydelig hvor problematisk det kan være å skildre «vanlige» mennesker. Faren er at man gjør dem dummere enn de (i virkeligheten) er.

De tjue fortellingene i «Hjem til jul» blir fortalt av jeg-fortelleren Betty, en dame på rundt femti år. Historiene er skrevet fra et punkt utenfor teksten, og alle historiene er tilbakeskuende, det er nær fortid hun forteller om. Og i denne nære fortiden var både Betty og de andre «jentene» i venninnegjengen hun skriver om, gifte. Nå er de skilte – og Betty foretar en slags oppsummering av ymse episoder og opplevelser damene har hatt sammen. Det handler om ektefeller, halvvoksne barn og plutselige erkjennelser av at tyngdekraften har fått det meste på kroppen til å dras ufrivillig mot bakken.

Forkledd roman
Det som først og fremst kjennetegner novellesamlingen, er at den egentlig er en roman. En roman oppdelt i tjue mindre fortellinger, som fungerer som en helhet. Hvorfor Laila Stien har valgt å utgi boka som novellesamling, er et åpent spørsmål. Det er kanskje mulig å tenke at en av grunnene er at det er det mest lettvinte. At i stedet for å skru fortellingen om Bettys liv (og livene til venninnene hennes slik hun opplever dem) sammen til en helhet, har forfatteren kort og godt ikke tatt seg bryet med å sy dem sammen. Det er synd, for resultatet er at det som sikkert hadde fungert godt som en episodisk roman, blir en svak samling fortellinger. Først og fremst fordi vi i flere av fortellingene får opplysninger vi allerede har fått – i flere av de andre. Man kunne kanskje mene at forfatteren med dette grepet har ment å åpne opp for at man kan slå ned på en tilfeldig fortelling i boka. Men så er det også lett å ty til bortforklaringer i stedet for å si det som det er: Boka virker som en halvveis utarbeidet roman.

Stereotypt om mann og kvinne
Betty er en dame på rundt femti år, som bor i en typisk norsk småby eller bygd. Hun holder seg i og forholder seg stort sett til hva som skjer i nabolaget og innenfor hjemmets fire vegger. Tidligere var hun gift, nå lever hun et liv i et «én-personshushold med sporadisk besøk av utflytta avkom. Mer og mer sporadisk.» På dagtid arbeider hun som hjelpepleier på det lokale sykehjemmet. På fritida treffer hun gjerne venninnegjengen. Her møter vi Rita, Veronica, Marianne og Sigrid. I bakgrunnen – eller rettere sagt: på overflaten – i de fleste av fortellingene spøker ektemennene til damene. Det vil si: de forhenværende ektemennene. Som sagt, er de alle skilt. Bortsett fra Sigrid, da, som er gift med muslimske Ahmed. Noe som jo heller ikke er problemfritt.

Det største problemet med Laila Stiens nye bok, er at den behandler kvinner og menn på en nærmest utrolig stereotyp måte. Her opptrer kvinnene som en slags velvillige ofre for ektefellenes mer eller mindre gjennomtenkte påfunn. Boka åpner eksempelvis med at venninnegjengen drar på hyttetur. Dette er ikke noe de først og fremst gjør for sin egen del, som man kanskje ville tro at venninnegjenger gjør i 2010. Nei, de gjør det, skal vi tro fortellerstemmen, for å gi ektefellene ei lekse. Sigrid – hun som er gift med muslimske Ahmed – har lyst til å dra, og de andre damene overtaler henne til å bli på hytta:

«Vi sa ingenting om bilkjøring, men minte henne om hva som var poenget med denne turen, nemlig å gi mannfolkene en ørliten mulighet til å registrere at vi fantes, det vil si at når vi ikke var der, så var det noe som mangla. Dette var viktige ting, mannfolk har en lei tendens til å miste perspektivet, og i den saken trodde vi ikke et øyeblikk på at mannen hennes var så veldig mye bedre enn de vanlige døpte og konfirmerte som vi kjente.»

Hva lærer vi her? Jo: Mannfolk er er dumme. Kvinner gjør ikke noe på egenhånd for sin egen skyld. Og muslimske menn er nok – ganske sannsynlig – hakket verre. Dette sitatet er talende for resten av boka. Mannfolk er opptatt av øl, å se på tv, bygge muskler. Kvinnene på sin side er opptatt av å lage mat, stelle for de halvvoksne barna og holde kjeft når mennene øser seg opp over problemer i hverdagen. Altså: Skru tida femti-seksti år tilbake i tid og du befinner deg i Laila Stiens mann/kvinne-univers.

Premisset er: Menn er mangelfulle, grunne vesener, kvinner har det vondt, trist og tungt innimellom hverdagssyslene. Det er fristende å spørre: Ja, og hva så?

Om de enkle, vanlige - og dumme
Personene som opptrer i boka – iallfall slik vi får dem presentert gjennom Bettys fortellerstemme – er alle enkle, nokså ureflekterte mennesker. Livet roterer rundt hverdagsspørsmål, men i motsetning til virkeligheten hvor hverdagens gjøremål og hendelser er av betydning for hver enkelt av oss, blir hverdagen og det «vanlige» i boka nærmest en kulisse. Samtlige av fortellingene i boka er befolket av tanketomme, sneversynte kvinner som baktaler hverandre, som synes mannfolk er noen egosentriske typer – og som kjemper en kamp om en tilværelse som det tilsynelatende ikke finnes noen som helst grunn til å kjempe for!

Noen bøker tar for seg livene til «vanlige» mennesker på en måte som lar leseren forstå at vi alle er vanlige og at vanlige problemer bestandig rommer betydning for enkeltmennesker. At vanlige problemer alltid er uvanlige, for dét mennesket som opplever dem. Det finnes mange eksempler på slik litteratur, ja, for ikke å si: det meste av alt som skrives, handler om slike mennesker. Om deg og meg. Eller om det som kunne vært oss. Vi kan lett finne eksempler på norske forfattere som behandler dette på en måte som gjør historiene vedkommende og vesentlige, som for eksempel Trude Marstein, Hanne Ørstavik, Johan Harstad og Ingvar Ambjørnsen. For ikke å nevne Karl Ove Knausgård.

I Laila Stiens bok, blir det vanlige nesten en slags parodi. Ekteskapet framstår for eksempel som utelukkende én ting: En tragedie som utspiller seg mellom to (overdrevent) stereotype og uforenlige kjønn. Den dumme mannen med musklene. Og kvinnen som holder kjeft, steller i huset og ikke drømmer om et større liv. Det er som om forfatteren har bestemt seg for å senke seg ned til et nivå i befolkningen hun tror finnes: Et nivå av fraskilte husfruer som fortviler over disse skrekkelige mennene, om lesesirkler og Margit Sandemo, om mislykkede hytteturer og utflyttede barn som sjelden kommer på besøk. Men et slikt nivå går det ikke an å senke seg ned til, for gjør man det, «senker seg» viser man en forakt for de menneskene man skriver om. Det er tilfellet i Laila Stiens nye bok. Ok, kan man si, men hvordan gir dette seg uttrykk i boka? La oss ta et eksempel: I fortellingen «En sunn sjel I» forteller Betty om den gangen ektemannen Roald bestemte seg for å trene til Birkebeinerrennet. Hun synes hele treningsmanien er litt komisk (selv om hun er glad for det hverdagslige overskuddet):

«Men jeg var hyggelig og oppbackende, det skal jeg ha, sa sånt som for eksempel at: - Det blir sikkert morsomt. – Blir godt å komme i mål, tenker jeg. – Du klarer nok merket du, så hardt som du trener. Hyggelige ting. Som hjalp på iveren, det kunne jeg tydelig merke. Et par ganger hendte det at han gikk rett ut i kjøkkenet og tok oppvasken.»

Både kvinnen og mannen blir her redusert til to vandrende klisjeer. Klisjeer som virker utdaterte, meningsløse og – rent ut sagt – for dumme.

Tronen står ledig
Det er ganske uforståelig, hvis man skal dømme ut fra denne samlingen fortellinger, å ta innover seg at Laila Stien er kjent som en av landets fremste novellister. Av de i alt tjue fortellingene er det bare to som bærer i seg løfter om noe større enn minutiøse, klisjefylte beretninger om en hverdag som føles overfladisk og fordummet. Det er de to fortellingene «Snøkrystaller» og «Seremoni». Bare i disse to evner boka å berøre, å vise at menneskene det fortelles om gjennomgår noe som kan ha betydning utover de papirluktende, stive karakterene i boka.

Hvis Laila Stien har vært Norges novelledronning står tronen nå med andre ord ledig til dem som vil overta. Og hvis du skal kjøpe deg en bok eller gi bort en bok til jul, la det for din egen skyld og dine familiemedlemmer og venners skyld bli en annen bok enn «Hjem til jul».

1 av 6 stjerner.

Trangfødt mesterverk

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Femte bok» for ABC Nyheter:

I «Min kamp. Femte bok» har Karl Ove Knausgård skrudd opp for det grusomme og triste, det forferdelige og vakre. Men som roman har den alvorlige startvansker.

(ABC Nyheter): La det være sagt med én gang: Årets andre bind i «Min kamp»-serien har en forferdelig trang fødsel. Den strekker seg over temmelig nøyaktig 470 sider. Men til gjengjeld blir det fantastisk derfra og ut. Romanen forteller historien om Karl Ove Knausgårds Bergens-år, fra han ankommer byen som håpefull 19-åring i 1988, til han forlater den som fallert ektemann, kritikerrost debutant og med et nattsvart hjerte fjorten år senere.

Knausgård flytter til Bergen etter perioden som lærervikar i Nord-Norge i fjerde bind, han er nettopp kommet inn på Skrivekunstakademiet – overbevist om at han allerede er forfatter. Det er, føler han, bare et tidsspørsmål før også alle andre oppdager det. Romanen åpner med en beskjed fra nåtidsfortelleren, som skal hensette leseren til tidsperioden i Bergen, en tid og et liv Knausgård tilsynelatende trekker brutalt opp fra glemselen:

«De fjorten årene jeg bodde i Bergen, fra 1988 til 2002, er for lengst over, det finnes ingen spor etter dem, annet enn som episoder forskjellige mennesker kanskje husker, et glimt i et hode her, et glimt i et hode der, og selvfølgelig alt det som finnes i min egen hukommelse fra den tiden. Men det er overraskende lite (…) det var en så forferdelig tid. Jeg visste så lite, ville så mye, fikk ingenting til.»

Så går det formidable gestaltningsmaskineriet vi kjenner som forfatteren Knausgård i gang. Leseren suges nærmest inn i unge Knausgårds liv fra skritt til skritt, fra hybel til hybel og ikke minst fra forelskelse til utroskap. Men til forskjell fra de tidligere bøkene i romanserien, er det mindre vellykket denne gangen. Problemet, for det er et problem, er at den nærmest massive hensettelsen til det fortidige ikke egentlig fører noe sted hen. Det føles egentlig som om forfatteren allerede på side én har sagt det viktigste om de 470 første sidene i romanen: «Jeg visste så lite, ville så mye, fikk ingenting til».

Et problematisk fravær
Hovedproblemet kan godt oppsummeres som et stort fravær. Men før vi kommer inn på det, en kort oppsummering: I første bind møtte vi forfatteren Knausgård som satt i Malmö anno 2009, lurte på hva som hadde satt seg i ansiktet sitt og skrev forrykende om å miste faren sin, i andre bind ble vi kastet inn i den moderne, svenske hverdagen med alt det innebar av babyerytmikk og attenhundretallsfølelser. I tredje bind ble hele barndommen rullet opp – og i fjerde bind møtte vi den unge mannen som forlot redet.

I den nye boka loves vi historien om studenten Knausgård. Den får vi. Problemet er bare at fortellingen drukner i seg selv. Leseren møter endeløse beskrivelser av velkjente temaer som sosial pinaktighet og manglende evne til å ta plass, en nærmest overveldende gjentagende beretning om unge Knausgård som drikker seg full i Bergen, som ikke får til å skrive, som føler seg utenfor. Men vi får nesten ikke noe av betydning. Det står nesten ikke noe nytt på romanens 470 første sider! Så er spørsmålet naturligvis: Er det dårlig, det som står her? Svaret er nei. Det er vakre beskrivelser av bymiljøet i Bergen, det er lesverdige glimt inn i relasjonene mellom Karl Ove og mora Sissel, fine samtaler mellom de to brødrene Yngve og Karl Ove.

Hva mangler? Kort og godt: Faren. Eller sagt på en annen måte: Prosjektets motor glimrer med sitt fravær. Han dukker riktignok opp tidlig i boka, i en kort telefonsamtale, men så forsvinner han nærmest totalt. Knausgård nevner ham, ja, han drømmer om ham, ja, men vi får ikke se ham. Han er der ikke. Det vi får, er en temmelig ordinær skildring av tilværelsen som ung student og forfatterspire i Bergen på 1980-tallet. Til tider er den fin og sår, men for ofte nærmer det seg det repetitivt kjedelige. Ja, det blir ensformig å lese om Knausgårds bedrifter og forelskelser i de bergenske studentene. Det er absolutt ikke dårlig. Men det er ikke i nærheten av de tidvis svimlende høydene Knausgård vanligvis nærmer seg.

To sammenhenger
En roman skal vurderes på sine egne premisser. Som anmelder skal man lese boka man har foran seg og ikke boka man skulle ønske forelå. Nei, vent litt. Sånn er det vanligvis! I tilfellet «Min kamp» er vurderingskriteriene endret. For det finnes ikke bare én, men to sammenhenger disse romanene inngår i. For det første er de frittstående romaner. De tåler utmerket godt å leses for seg. Men samtidig inngår de i en større sammenheng – som er hele romanserien, alle de seks bindene sett under ett. Det gjør at Knausgår faktisk kan tillate seg større variasjon i hvordan og hvor godt han vil fortelle om livet til romanfiguren Karl Ove Knausgård. Her er det plass til høyt og lavt, plumpt og vakkert, kjedelig og intenst.

Hvis vi ser femte bind for seg, er det den hittil svakeste boka som har kommet fra Karl Ove Knausgårds hånd, «Ute av verden» og «En tid for alt» inkludert. Ser vi den derimot som en del av helheten som en gang i august vil bli fullført med sjette og siste bind av «Min kamp» oppfyller den også andre funksjoner enn som enkeltstående roman. Den sementerer leserens inntrykk av Knausgårds måte å forholde seg til andre mennesker – og til seg selv. Den er kanskje et transportstykke i den store fortellingen. Et stykke man ville ha skåret bort i en tradisjonell roman, men et stykke som sett i lyset av hele «Min kamp»-prosjektet faktisk er uunnværlig.

Gestaltningsmesteren
Knausgård har sagt at han gestalter sitt eget liv gjennom «Min kamp»-serien. Hva betyr det? Å gestalte noe kan kanskje best oversettes med å «skape nærvær av noe» eller «gå inn i og være i». I «Min kamp» begynte det for alvor i to, men ble tydelig først i bind tre og fire. Her gikk Knausgård så dypt inn i henholdsvis barndommen og ungdommens mentalitet og tankesett, at han ble kritisert for å være umoden. Det var, er det lov til å mistenke, nettopp poenget. Dette er også tilfellet med bind fem: Når vi leser om hva som skjer med Knausgård, hva han tenker og føler, er det 21-årige, 22-årige, etc., Knausgård vi lytter til! Forfatteren har hensatt seg selv nærmest totalt til sine tidligere stadier. Det er i seg selv ikke noe lite kunststykke.

Knausgård er antageligvis den fremste gestalteren vi har. Men i bind fem blir dette grepet, denne hensettelsen for første gang også problematisk. Det er fordi vi mangler det vi hadde i de første bindene: Vi mangler gløttene tilbake til skrivende stund i Malmö 2009-2010. Vi mangler rett og slett kontakt med 40-åringen Knausgård! For der styrken i de første bindene er de store dykkene ned i fortiden satt sammen med innblikkene inn i hverdagen akkurat nå. Disse store linjene mangler fullstendig i femte bind. Iallfall altfor lenge.

Knausgård på tomgang
Knausgård har flere ganger sagt at han med prosjektet ville kaste alle litterære konvensjoner over bord, alle regler for hvordan man kan skrive og hva man kan skrive om ville han fri seg fra. Og hittil har det gått overordentlig godt. Men denne gangen, iallfall hva gjelder tre fjerdedeler av boka, strander det. For hva er det vi får lese om? Vi får lese om Knausgårds vennskap med Tore Renberg og Espen Stueland, som begge etter hvert debuterer som forfattere; vi er med på bandøvninger med storebror Yngve; vi får side opp og side ned om hvor mislykket han er som forfatter og hvor gjerne han vil skrive. Han blir kjæreste med Gunvor, er utro, angrer, er utro igjen. Han drikker seg sanseløst full, angrer, drikker seg bevisstløst full og angrer. Hele tiden er han overmenneske i sitt indre bilde, samtidig som han betrakter seg selv som skamfullt mislykket utad. Han skriver for eksempel:

«Det eneste bra med akademiet i de dagene, var at det hendte så mye, var så mye å forholde seg til, at tanken på Yngve og Ingvild ble skjøvet i bakgrunnen mens jeg var der. Hybelen var uutholdelig av samme grunn, der fantes det ingen distraksjoner, så dersom vi ikke hadde noen skriveoppgaver, gikk jeg ut, ikke for annet enn å gå – en kveld til Jon Olav, som jeg kunne ta en kopp kaffe med, men så ikke kunne oppsøke igjen før etter et visst antall dager, for at ikke venneløsheten min skulle bli for påtrengende.»

Men der hvor Knausgård ellers har prestert det kunststykke å løfte sitt eget liv, vise fram sin individualitet på en måte som har gjort det allmennt, blir femte bind rett og slett temmelig intetsigende. Det er fristende å kalle det tomgangsskrift. Kort sagt burde forlaget sagt som så at, dette er fint, men det må kuttes to-tre hundre sider. Minst. Så kunne boka startet der det egentlig begynner å skje noe. Og det er på side 479. Derfra og helt til slutten skjer det til gjengjeld fantastisk mye bra. Da er han på vei opp igjen, etter å ha vært nedsunket i bergenslivet så altfor, altfor lenge.

Men så, endelig!
Når boka er tre fjerdedeler over, skjer det nemlig noe. Det er akkurat som forfatteren gjenvinner gnisten. Kontrollen. Den nesten magiske evnen han har til å skape stor litteratur av et enkelt, lite liv. Det er to ting som skjer. Det første er at Knausgård blir som vanvittig forelsket. I Tonje. Hun som blir hans første kone, hun han senere rømmer fra for å dra til Sverige. Den styrken han legger inn i å skildre den gryende forelskelsen er intet annet enn vakker. Han skriver:

«Hver gang jeg så mot henne, kildret det i magen. Hun så ut til å ha en sjette sans, for uansett hvor fordypet hun var i samtale, så hun alltid opp når jeg kikket mot henne. De hun var sammen med, merket ingenting. Yngve merket ingenting. Det var som om vi hadde en hemmelighet sammen. Hver gang hun smilte, var det det hun smilte av.
Hei, det er oss to, er det ikke? var det som om smilet hennes sa.
Oss to? sa mitt smil. Spøker du?
Nei.
Nei?
Kom hit, så ser vi hva som skjer.
Du ser fantastisk ut.
Du også.
Oss to?
Ja.
Ja?
Kom, så skal du få se.»

For første gang i romanen blir vi ikke bare fortalt – av den 20 år gamle Knausgård – hvor forferdelig eller hvor viktig noe er, nei: Han viser oss det. I all sin skjønnhet, men også i all sin gru. For med det overstrømmende lyset følger også mørket. Med gleden og kjærlighetsrusen, følger også alvoret. Han skriver:

«Da jeg gikk opp den tubelignende landgangen en times tid senere, og snudde meg og så henne stå der, og vi vinket en siste gang til hverandre, tenkte jeg at jeg elsket henne, og at jeg ville gifte meg med henne. Det var en av de tankene som forandrer alt. En av de tankene som bare kommer, og som får alt annet til å falle på plass. Det var en tanke med framtid og mening. Det var det jeg manglet, og hadde manglet så lenge. Framtid og mening.»

Herfra og ut er «Min kamp. Femte bok» en roman i mesterklasse.

Død og farvel
Det andre som skjer, er at Karl Ove Knausgårds far, for første gang i romanserien nevnt ved sitt navn Kai-Åge, opptrer i levende live for siste gang. Det er rystende godt skrevet.

Her er Knausgård tilbake på topp. Det dukker en ømhet opp for farsskikkelsen som hele livet hans har tårnet opp både utenfor og inne i Karl Ove Knausgård. Det er en skildring full av kjærlighet og sorg og raseri.

Og når han først har skrevet seg inn i dette, forholdet til faren, alt som skjer i forbindelse med debutboka «Ute av verden» som utkommer omtrent samtidig med at faren dør, er det resterende i boka en oppvisning i fortellerkunst. Det er så fortettet, så meningsrikt og så stappfullt av følelser. Som også forplanter seg i leseren, slik stor litteratur har for vane. Avslutningen er også avslutningen på ekteskapet med Tonje. Et ekteskap som går under i kjølnet kjærlighet, utroskap og en nesten ubærlig tristesse. Så, med et sort pennestrøk, forlater Karl Ove Knausgård Bergen. Og hadde boka bestått av de siste 150 sidene, ville den vært et mesterverk. Slik det framstår nå, er femte bind avhengig av de andre bøkene i «Min kamp»-serien for å fungere. Det er lov å håpe at han skrur ytterligere til i siste bind.

4 av 6 stjerner.

Knausgård-koret stilt til veggs?

Min anmeldelse av Eivind Tjønnelands «Knausgård-koden» for ABC Nyheter:

I «Knausgård-koden» prøver professor Eivind Tjønneland å avsløre hvordan Knausgård forfører leserne sine med «Min kamp». Men mest av alt virker det som han er sint fordi Knausgård skriver amoralsk.

(ABC Nyheter): Det er ikke til å stikke under en stol at Karl Ove Knausgårds maratonroman «Min kamp» stort sett har høstet store ord og hyllester fra kritikerne. Helt fra første bind utkom i fjor – til det femte som er like rundt hjørnet, har anmeldere og lesere nærmest jublet for hvert avsnitt Knausgård har skrevet. Denne anmelder skal være den første til å innrømme at anmeldelsene av de første fire «Min kamp»-bøkene også her hos ABC Nyheter har vært mildt sagt positive.

Det er dette unisone jubelkoret litteraturprofessor i Bergen, Eivind Tjønneland, nå stiller til veggs i sin lille, rasende pamflett «Knausgård-koden». Her gjennomgår han store deler av mottakelsen av Knausgårds «Min kamp»-serie – og argumenterer for at Karl Ove Knausgård har forført leserne sine ved hjelp av abstraksjoner, føleri og utropsordet «Ååhh».

Tell, don’t show
Et vanlig slagord man hører fra forfattere og kyndige lesere er at man heller enn å fortelle leserne noe, skal vise dem noe. Altså show it, don’t tell it. I arbeidet med «Min kamp»-bøkene har Karl Ove Knausgård flere ganger sagt at han har skrevet opptil ti timer hver eneste dag for å bli ferdig med bøkene innen fristene han og forlaget har satt seg. Ja, han har til og med innrømmet at han har kastet alle begreper om hvordan litteratur skal og bør være over bord, og bare skrevet. Nesten uten selvkritikk.

I anmeldelsen av «Min kamp. Fjerde bok» – som handler om den unge Karl Ove Knausgårds år som lærervikar langt nord i landet – ble det tydelig for denne anmelder at dette hastige arbeidet hadde den effekt at det kanskje ble litt motsatt. I stedet for å vise oss hvordan det føltes og var å være lærer der oppe, så fortalte han oss hvordan det var. Og han lasset på med følelsesutbrudd à la »Åhh. Åhh. Åhh.» Tjønneland skriver:

«Når det stopper opp litterært for Knausgård, så hiver han på med interjeksjoner eller utropsord, han girer seg opp følelsesmessig. Han skriker for å stykre patosen eller det emosjonelle nivået i teksten. Den mest vanlige interjeksjonen er Ååh, åhh!»

Ifølge Eivind Tjønneland er disse følelsesutbruddene et gjennomgripende grep Knausgård bruke i «Min kamp»-bøkene. I stedet for å la overbevise leseren om betydningen i det hovedpersonen opplever, maner han oss ved hjelp av dette føleriet til å tro at det er viktig det som skjer. På dette punktet har Tjønneland utvilsomt et godt poeng. Men hvem er det som sier at føleleri nødvendigvis er negativt?

Når leserne gjør jobben
Eivind Tjønneland mener at Knausgård har overlatt for mye til leserne. Han argumenterer for at et av triksene Karl Ove Knausgård bruker, er å fylle bøkene med tomhet. Store hull, kan man si, hvor det blir opp til leserne å fylle inn betydningen i det som skjer, det som blir beskrevet. Tjønneland skriver:

«De fleste er enige om at bøkene til Knausgård inneholder mye langhalm og store dødpartier. [Min kamp] er ujevnt skrevet. Dette kompenseres gjennom virkelighetseffekten: Leseren aktiviseres, projiserer seg selv inn i verket og tror at han har lest noe fantastisk. I virkeligheten gjør leseren en stor del av jobben.»

Alle har opplevd kjærlighetssorg, familiekrangler, død og hat. Tjønneland mener Knausgård bruker dette for alt det er verdt i «Min kamp». Ved å skrive om slike store, allmenne temaer, bruker Knausgård ifølge Tjønneland leserens egne opplevelser fra tilværelsen – sånn at han slipper unna ved å være den som pirrer følelsene våre. Derfor, mener Tjønneland, fungerer Knausgård som en «litterær gråtekone» for oss:

«Knausgård blir den som føler og er ekspressiv på våre vegne. Selv så har vi jo så lav temperatur og er feigere enn noensinne. Da trenger vi noen som kan føle for oss.»

Gjenkjennelse og innsikt
Og det er nettopp av denne grunn, sier Tjønneland, at vi som lesere blir forført av Knausgård-koden. Veldig mange lesere har sagt – og Knausgård har også i intervjuer gitt uttrykk for overraskelse over å høre det – at når de leser om Knausgård, er det som å lese om seg selv. Som om de befinner seg i sitt eget private univers når de leser Knausgårds «Min kamp»-bøker. Tjønneland mener at denne formen for gjenkjennelse er «tom» eller falsk. Javisst kjenner vi oss igjen, skriver Tjønneland, men

«hva er det dette repetitive megaverket til syvende og sist sier oss, som vi ikke visste fra før? Når man leser [Min kamp], så tenker man på tilsvarende pinlige episoder som man selv har opplevd, mye av leseropplevelsen består jo i at man plutselig legger boka fra seg og husker den gangen man var 13-14 år og veldig usikker.»

Det Eivind Tjønneland gjør her, kan forstås på følgende måte: Han vil at litteratur skal ha en moral. Når vi har lest en bok, skal vi sitte igjen med en ny forståelse av verden, en innsikt vi ikke hadde før vi bokstavelig talt gikk til verket. Men Tjønnelands forståelse er på ingen måte den eneste gyldige her. Selv har Knausgård sagt – i flere intervjuer og også i selve «Min kamp» – at han nettop har forsøkt å bryte med alle regler om hvordan litteratur skal være eller skal skrives.

Forfatteren Trude Marstein har et sted sagt at god litteratur er den litteraturen som gjør at du plutselig kjenner igjen noe du ikke visste at du allerede kjente. Så når vi leser Knausgård og kjenner oss igjen, er ikke det da faktisk innsikt? Jo, det er det. Gjennom å lese om Knausgårds væremåte og problemer, lærer vi faktisk noe om oss selv. Innsikten heter: «Jøss, er det sånn jeg er?»

Myten om Knausgård
Tjønneland mener at Knausgård er i ferd med å bygge opp en gigantisk myte omkring seg selv. Til det får han god hjelp, mener Tjønneland, av både kritikere og lesere. Men hvordan klarer han det? Jo, han gjør det ved å pendle mellom det selvbiografiske på den ene siden og fiksjonen på den andre. Tjønneland siterer den amerikanske forfatteren David Shields som skriver at «den smarteste måten å skrive fiksjon på i dag, er å si at du ikke gjør det, og så gjøre akkurat som det passer deg». Tjønneland skriver at

«Knausgård formulerer sitt selvmotsigende prosjekt ved å si at han er lei av fiksjon og vil skrive en roman om livet sitt akkurat som det er. Romanen er virkelig, men samtidig roman!»

Tjønneland har utvilsomt rett i at vi alle – både Knausgård selv, leserne og anmelderne – har skapt en Knausgård-myte. Vi har fått vite mye om Knausgård, men samtidig er det jo et faktum at det er Knausgård som bestemmer hva vi får vite og hva vi ikke får vite. Tjønneland synes å argumentere for at dette i seg selv er noe spekulativt. At det er noe muffens ved denne myteskapingen som Knausgård skriver og legger opp til. Igjen ser vi at Tjønneland nærmest holder Knausgård moralsk ansvarlig for det han skriver. Men så er spørsmålet vi kan stille Tjønneland: Ok, du har kanskje rett i dette, men hva så?

Usivilisert væremåte
Det kan virke som om Tjønneland ønsker seg en annen Knausgård enn den Knausgård faktisk er. Et sted antyder han også at det Knausgård driver med, er usivilisert. Dette at han sier litt, men så trekker seg tilbake, for eksempel. Dette at han har skrevet – snart – 3000 sider om sitt eget liv, men ikke er tilstede i den offentlige samtalen omkring verket.

Men Tjønneland har et problem: Han skriver om «Karl Ove Knausgård» som om romanfiguren Karl Ove Knausgård i «Min kamp»-bøkene er den samme som den Karl Ove Knausgård som sitter i Malmö og skriver bøkene. I «Knausgård-koden» veksler han bramfritt mellom å snakke om Karl Ove i bøkene og Karl Ove i virkeligheten. Så når han kritiserer forfatteren for på usivilisert måte å veksle mellom virkelighet og fiksjon, singler det litt i glass som knuser. For han gjør nettopp det samme selv. Når han for eksempel poengterer at Knausgård skriver lite om sex med kona i Sverige. Hvorfor skal Eivind Tjønneland som kritiker mene noe om at Knausgård skriver for lite om det? Fordi det kunne gitt ham en eller annen innsikt i sitt eget liv? Neppe.

Den dårlige kritiker?
Den danske forfatteren Carsten Jensen har i et essay skrevet om forskjellen på den gode og den dårlige kritiker. Den gode, skriver Jensen, er som «en ræv med ører: Stor lydhørhet og et effektivt system for å kvitte seg med avfall. Og hva hans hjerte angår, så må det være så hardt at kun en diamant kan etterlate et merke i det». Men han har også en definisjon på den dårlige kritiker:

«Han kjenner kun til det han har med hjemmefra og nekter å åpne seg for en verden som ligger hinsides hans egen horisont. Han kan ikke ta imot det uventede. Det han ikke i forveien har ord eller begreper for, må han la ligge eller vende seg bort fra.»

Så er spørsmålet: Leser Eivind Tjønneland Knausgård som en dårlig kritiker? «Knausgård-koden» stiller en rekke interessante spørsmål til «Min kamp»-serien. Men samtidig forsøker han å presse Knausgård ned i en trang trøye bestående av hva litteratur burde være. Og det kunne han vel strengt tatt latt være med. For litteraturen vil være fri. Det er Knausgårds kjempeverk et sterkt eksempel på.

3 av 6 stjerner.

På Frogners skyggeside

Min anmeldelse av Alexia Bohwims «MILF» for ABC Nyheter:

«MILF» er ikke bare tittelen på Alexia Bohwims nye roman, men forkortelse på begrepet «Mother I’d like to fuck». Boka har dessverre blitt små gullklumper begravd i et fjell av gråstein.

(ABC Nyheter): Etter at hun leverte et annerledes og nokså nådeløst innblikk i vestkantfruenes liv og levnet i debutromanen «Frognerfitter» er Alexia Bohwim (f. 1969) nå tilbake med en ny bok fra den rette kanten av byen. Vi blir tatt med til et Frogner som ikke står noe tilbake for fordommene vi har. Snarere tvert imot, vi får dem bekreftet i rikt monn. Her er det pilleknasking og husmordop hånd i hånd med barnepass og refleksjoner om å kjøpe klærne sine i de riktige butikkene.

Hovedpersonen Kim Greve er 39 år gammel, født og oppvokst på Frogner, og fast bestemt på å kjøpe seg en eiendom der. Men Greve passer ikke helt inn i miljøet. Hun har for høylytte meninger, hun blir for sint. Og hun har en bagasje å dra på som passer dårlig overens med det friksjonsløse livet venninnene hennes lever.

Søskenhat
Romanen åpner med at Kim Greve kommer tilbake til bydelen etter et ufrivillig opphold på rehab. Mer enn hun er glad for å ha sluppet fri igjen, er hun bekymret for at oppholdet skal ha frarøvet henne et av de to eneste lyspunktene i tilværelsen hennes: den lille niesa hennes Dina. Vi får raskt vite at Kims søster Toven er mer enn indirekte ansvarlig for oppholdet som skulle gjøre Kim rusfri. Hatet mellom søstrene – og den underliggende sorgen over hva som gikk galt mellom dem – går som en rød tråd gjennom boka.

Frogner for alle penga
Det viktigste i verden er å eie på Frogner. Ikke leie, som Kim gjør. Og parallelt med at hun kjemper for å holde seg på godfot med søstera for å bevare forholdet til niesa, er det ambisjonen om å skaffe penger til å kjøpe en leilighet som driver Kim. Derfor takker hun ja til å jobbe som spaltist for kjendis.com – en tvilsom nettblekke som går Se og Hør en høy gang hva gjelder sladder og løse rykter. Hun lar leserne tro at hun er en av dem som bestandig står på gjesteliste, en av dem som alltid kommer inn hvor som helst. Men sannheten er at det begynner å bli tjue år siden hun faktisk gjorde det. Hun signerer artiklene sine med «MILF» - en forkortelse for «Mother I’d like to fuck».

Grums fra barndommen
I glimt blir leseren fortalt Kims bakgrunnshistorie. En far som dør. En mor som er skuespiller og en stefar som driver med film. En stefar som kanskje er litt for glad i unge stedøtre enn hva godt er. Den unge Kim havner på kjøret – og ender mer eller mindre ufrivillig opp i seilbåten til en av Frogners unge, rike beilere. En playboy som også har en tendens til å gå etter litt for unge jenter. Kim er seksten år da hun blir mor. Hun er seksten år da hatet mot gamle, halvpedofile menn slår rot i henne. Et hat som vokser og vokser gjennom romanen. Og som er nær ved å koste henne kontakten til niesa.

Monotont og kjedelig
Til tross for historien, er Alexia Bohwims bok dessverre en nokså kjedelig affære. Mer enn leseren får ta del i og oppleve fjonge frognerfruers tilværelse, blir vi fortalt om den. Vi får ikke se det selv, men må stole på hovedpersonen Kim Greves utlegninger om nyrike oppkomlinger og utseendefikserte førtiåringer. Dagene går stort sett med til å sitte på kaféer og føre nitide lister over interessante emner som «Norges kjekkeste MILF-er» og også «Norges kjekkeste FILF-er», altså mødre og fedre som er knullbare. Problemet er bare at det ikke er tjueåringer som fører disse listene, men MILF-ene selv. De er straks førti, de bruker botox for å fjerne bekymringsrynkene sine og tar brodden av verden ved hjelp av eksklusive piller. Én slik liste hadde kanskje fungert, men dessverre er boka full av dem. Og tanker omkring de menneskene som figurerer på listene – og dem som lager dem. Med andre ord: Gørrkjedelig lesning.

Underspilt drama
Man skal alltid anmelde boka som foreligger, ikke boka man skulle ha ønsket seg. Men det er noe ved Alexia Bohwims skriving som likevel gjør det fristende å si at det er synd boka er som den er. For hun kan skrive. Hun glimter til med kjappe karakteristikker som bærer preg av menneskelig teft. Både når det gjelder hovedpersonens tanker om andre – og om seg selv. Hun skriver for eksempel:

«Jeg ante ikke hvordan kroppen min så ut. Egentlig. I menns øyne. Gutters øyne. Om jeg var blitt en ’spreking’, en sånn kjekkas som plutselig en dag våkner opp som gammel gubbe, men som tror han er kjempekjekk fordi magen er flat, en mann som tror han ser ung ut fordi han fortsatt har hår (…) Var jeg også blitt en spreking? En sånn tynn dame som ni-soler seg, og ikke ser at huden på brystet kunne tillhørt en gyllen elefant, og at selv tynne mager har vannrette streker og oval navle. Oval på tvers. Med innsunken, utrent rumpe som har mistet all elastisitet, og innhulte, konstant trøtte, men oppsperrede øyne. Håret mitt var krøllete og føltes grått.»

Derfor er det også så synd at den underliggende handlingen – grumset fra barndommen og frykten for at niesa skal bli utsatt for det samme – er så nesten totalt begravd i uvesentligheter og kjedelig fyllstoff som skal få sidene til å gå. Intrigene boka er full av, er søvndyssende, mens den mer alvorlige intrigen som ligger og lurer, dessverre ikke blir plukket opp.

Mer motstand!
Til neste gang Alexia Bohwim skriver en bok er det lov til å håpe at hun kan få litt mer motstand. For hvis forlaget fortsetter å presentere henne som en tøff dame som nærmer seg midlivskrisa med stormskritt og som sikler etter unge gutter på Oslos beste vestkant, tror denne anmelder at de går glipp av et fortellertalent som kanskje har noe viktig å fortelle.

2 av 6 stjerner.

Hypnotisk familiegrøss

Min anmeldelse av Lars Keplers «Hypnotisøren» for ABC Nyheter:

Med et reklamestunt av dimensjoner, ble pseudonymet Lars Kepler Sveriges nye krimkonge da «Hypnotisøren» utkom i fjor. Men er den så god som ryktet tilsier?

(ABC Nyheter): Da krimboka «Hypnotisøren» ble lansert i Sverige i fjor, gjorde den rent bord hos kritikere og publikum. Den ble straks solgt til 28 land. Men hvem skjulte seg bak pseudonymet Lars Kepler? Var det krimgeneralene Jan Guillou eller Henning Mankell? Nei. Mankell gikk fornærmet ut og avkreftet ryktene. Var det skrekkforfatteren John Ajvide Lindqvist? Nei, det var det heller ikke. Svenske aviser kastet seg ut i en klappjakt på opphavspersonene.

Etter noen ukers intensiv gravejournalistikk, oppdaget Aftonbladet hvem som skjule seg bak Kepler-navnet. Det var forfatterekteparet Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril. To vanlige forfattere uten tidligere krimbøker på samvittigheten. Hva var det som røpet dem? Jo, broren til Alexander viste seg å være hypnotisør. Og tidligere hadde Alexandra skrevet om en som het nettopp Kepler til etternavn.

Fullblods krimdebut
Til tross for at Alexandra Coehlo Ahndoril har skrevet om historiske personligheter som Tyco Brahe og Alexander Ahndoril har skrevet fiksjonaliserte biografier, har de klart å skrive en fullblods kriminalroman. Det har unektelig noe å si for språkføringen at forfatterne har skrevet andre bøker tidligere, for tilfanget av karakterportretter og beskrivelser er løftet atskillige hakk opp fra den gjengse krimsjangeren. Det at boka er skrevet av en mann og en kvinne sammen, gir også en sjelden dybde og troverdighet til de ulike karakterene; forfatterparet har garantert spilt ballen godt seg i mellom.

En familie blir funnet massakrert
«Hypnotisøren» åpner med at den finsksvenske politietterforskeren Joona Linna i Rikspolitiet fatter interesse for det som tilsynelatende ser ut som et hevnoppgjør i et gamblingmiljø. En familiefar med betydelig spillegjeld blir funnet brutalt drept på et idrettsanlegg. Samtidig blir familien hans funnet grovt nedslaktet i sitt hjem. Det later til at gjerningsmennene har drept familien først, og så gått etter mannen. Men vår helt Jonna Linna synes forklaringen er for enkel, for opplagt. For er det ikke noe med blodsporene som sier at det var mannen som ble drept først, og deretter kona og dattera?

Den eneste overlevende er familiens femten år gamle sønn, Josef. Han overlever alvorlige kuttskader, en punktert lunge og betydelige skader mot leveren. Han blir liggende på sykehuset og svever mellom to tilstander. Politietterforsker Joona Linna oppdager snart at familien har en datter som også overlevde. Men hvor er hun? Hva vet hun? Linna skjønner at han må få avhørt femtenåringen så snart som mulig.

Hypnoselege med en historie
På sykehuset jobber det en lege som heter Erik Maria Bark. Han har en forhistorie som en av Sveriges mest anerkjente hypnotisører. Men han sluttet å hypnotisere for ti år siden og lovet seg selv aldri å gjøre det igjen. Omsider får politietterforsker Linna likevel overtalt ham til å bryte løftet sitt. Dette utløser den reneste malstrøm av hendelser som binder fortid og nåtid sammen i et klamt, nevrotisk grep.

Spenstig persongalleri
Lars Kepler – eller forfatterparet Ahndoril – spiller på et rikt galleri av karakterer i denne boka. De nøyer seg ikke med å la handlingen utspille seg på trøtte politikontorer eller i underverden, slik tilfellet jo ofte er med skandinavisk krim. Nei, i «Hypnotisøren» kastes leseren ut i ungdomsmiljøer som kan skremme på høylys dag, vi dykker ned i psykiatriske pasienters hypnosebehandling og vi får glimt av hovedpersonenes private problemer. Det handler om alkohol, pillemisbruk og utroskap. Om løgner og forstillelse. Samtidig følger vi den heseblesende jakten på drapsmannen. Som kanskje ikke har fullført sitt morderiske løp. Hele tiden lurer karakterens forhistorie i bakgrunnen. For hvorfor sluttet hypnoselegen Erik Maria Bark egentlig med hypnose ti år tidligere?

Psykisk ubehagelig
Bokas styrke er at handlingen er så intelligent lagt opp og så kronglete fortalt, at leseren hele tiden overraskes over nye, faretruende vendinger. I tillegg er det konstante nærværet av flere enn én person med en noe forstyrrende psykisk bagasje nok til å gjøre denne mursteinskrimboka til maratonlesning.

Noe av det som skiller den fra andre krimbøker, er fokuset på barn. For hva om Pókemon-fascinasjonen til tenåringen din egentlig handler om vold og makt? Hva om søskekjærlighet egentlig handler om noe ganske annet, noe så grusomt at det nesten ikke finnes ord for det? Bokas nøye utpenslede voldsbeskrivelser er tidvis nesten for sterk kost.

For din egen sinnsuro
«Hypnotisøren» er første bind i en serie planlagte kriminalromaner med finsksvenske Joona Linna i hovedrollen. Han skiller seg ut fra de gjengse krimheltene. Han er ikke alkoholisert, han er ikke sliten, han er ikke en ensom ulv. Neste bind kommer på svensk til sommeren, og «Hypnotisøren» skal ganske snart filmatiseres. Forfatterparet Ahndoril lover å la Lars Kepler få skrive mer i framtida.

Det er godt nytt for deg som skal på påskeferie, og som kanskje gruer deg ørlite til å tilbringe for mange hyggelige timer i påskesola med familien og KvikkLunsj og melkesyre i lårene etter timevis i løypene. For så kan du senke deg ned i «Hypnotisørens» kullsorte mørke når du har fått litt for mye familiekos. Med «Hypnotisøren» er påskeuhyggen sikret – og familiekos blir aldri helt det samme.

5 av 6 stjerner.

Snacks fra Samtiden

Årets første utgave av Samtiden byr på mye godt lesestoff. Til tross for et søvndyssende omslag i gråtoner, byr tidsskriftet på i hvert fall tre særdeles leseverdige bidrag. Jeg nøyer meg med en kjapp omtale av disse tre. For det beste med Samtiden er alltid at noe faller i smak, mens noe bare blas forbi. At man kan velge. Og at det man velger, gjerne er godt gjennomarbeidet og overraskende lesning.

Renberg intervjuer Knausgård
For de av oss som var så heldige å klare å snike oss inn på Litteraturhuset i starten av desember i fjor og fikk se og høre Karl Ove Knausgård bli intervjuet av sin venn, forfatteren Tore Renberg, er det bearbeidede og utvidede intervjuet i Samtiden, som strekker seg over hele 26 sider et gledelig gjensyn. De to forfatterne bakser seg gjennom flere interessante temaer, med Knausgårds «Min kamp»-serie som omdreiningspunkt. Eller snarere: Omdreiningspunktet er vel egentlig Renbergs retoriske spørsmål: «Hva er det du egentlig har gjort?» For deg som vil ha en dyperegående innsikt i hva slags tanker Knausgård har gjort seg før og underveis i lanseringen av seksbindsverket sitt, er dette intervjuet ypperlig. Krydret som det er med utdrag fra brev Knausgård har sendt kameraten opp gjennom årene, gir det en helt annen innsikt i Knausgårds litterære virkemåte enn du får gjennom de skarve dagspresseintervjuene han har gitt siden i høst. Det som er det mest kraftfulle i de fire første bindene av bokserien, er også det beste med intervjuet: Når forfatterne nærmer seg primus motor i sine respektive forfatterskap – fedrene sine – er intervjuet på sitt aller sterkeste. Som Knausgård sier:

«Han er antakelig det mest formende mennesket i mitt liv. Hvorfor skulle han få definere meg? Hvorfor skal jeg være en sønn hele mitt liv? Er man sønn, ser man opp. Er man far, ser man ned. Det er en stor forskjell på verdensanskuelsene det skaper.»

Ørstaviks poetikk
Etter «kallet-romanen» og lesestykket «I morgen skal det være åpent for alle», var Hanne Ørstavik i høst tilbake med ny roman. «48 rue Defacqz» er, slik jeg ser den, hennes tilbakekomst til romansjangeren. Hun gir den en ny sjanse, på en måte. Og i det nye Samtiden skriver hun en slags poetikk med denne boka som utgangspunkt. Det er en utrolig fin tekst som, når man først går den i møte, åpner seg for hennes språkelige sanselighet, løfter både skrivearbeidet og lesearbeidet opp til noe som handler om så mye mer enn bare å skrive eller bare å lese en bok. Som hun sier det:

«Språket holder ikke. Likevel er det jo noe som holder, i språket. Det er noe som holder, og det er derfor vi kommer teksten i møte, derfor vi våger å åpne oss for den, i tillit. Til at det er noe i den som likevel holder oss. I klangen, i rytmen, i tone, i holdning. I formen, fordi noe har fått en form så det er mulig å være der. Sånn blir språket, og lesningen, en dobbel erfaring, av oppløsning og fall, og samtidig, helt samtidig, av oppsamling og løft. Det var ingen hjelp noe sted. Men det hjelper å si det. Det hjelper å si det som det er.»

Geir Gulliksens kjoler
I sin tekst «Se min kjole» kretser Geir Gulliksen inn et vedvarende problem for ham som mann. Det er en modig tekst hvor forfatteren viser fram hvor problematisk han synes kategoriene «mann» og «kvinne er», og den er overøst med eksempler både fra bøkene hans, spesielt den siste «Tjuendedagen», og hverdagslivet. Det er spesielt et eksempel han gir, som jeg bet meg merke i. Han er i butikken. Skal ha frossenfisk og melk. Ved fiskedisken gir han en stresset dame forrang til utvalget og får et smil tilbake. Ved melkeskapet forsøker han å gjøre det samme for en mann, altså å gi plass, slik at denne mannen kan ta noe fra skapet før ham selv. Men mannen reagerer ved å si «Nei, det går bra.» Han tar ikke imot den vennlige gesten. Senere møtes de igjen ved kassene, og Gulliksen håper mannen vil slippe ham forbi, som et svar på gesten. Men den gang ei. Gulliksen skriver:

«Dermed var jeg bare en vag forstyrrelse, et annet hanndyr, og altså en hindring. Og dette skjønner jeg ikke. Han ville helt sikkert sluppet frem en hvilken som helst kvinne, akkurat som jeg ville gjort. Og hvorfor brydde han seg ikke om hvordan han så ut engang? Jeg mener: er vi ikke mennesker for hverandre, bare fordi vi er menn?»

Ja. Tre gode tekster. Tre veldig forskjellige tekster. Hvis du mangler noe godt lesestoff for tida, eller har behov for å konkurranseutsette din skjønnlitterære lesning: Stikk ned og ta med deg et eksemplar av Samtiden. Jeg tror ikke du kommer til å angre.

Årets første Knausgård

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Fjerde bok» for ABC Nyheter:

Han forteller om sin fars alkoholisme, en frustert jomfrutilværelse og forelskelsen i en 13 åring, men Knausgård skriver ikke lenger like nådeløst utleverende, mener vår anmelder.

I «Min kamp. Fjerde bok» tar Karl Ove Knausgård leseren med til den fiktive bygda Håfjord. Han er atten år gammel, han har søkt en stilling som vikarlærer for ett år, for å legge seg opp penger – og for å skrive. Han skal bli forfatter.

Vi er med ham når han ankommer den nordnorske bygda for første gang, og de første hundre sidene går med til å introdusere bygda, menneskene, skolen og elevene. Så gjør han et byks som strekker seg over to hundre sider, tilbake til ungdomstida i Kristiansand og den kronglete veien ut av familiens «lune rede». Resten av boka handler om lærertilværelsen i Håfjord.

Hovedpersonen er lett gjenkjennelig fra de første tre bøkene i romanserien; han er akkurat like opptatt av hva andre synes om ham nå som han var i barndommen. Han er akkurat like splittet mellom selvforakt og grandiositet. Men gjennom hele boka lurer spørsmålet, eller spøkelset: Når kommer historien fra Knausgårds debutroman «Ute av verden»? Når skal læreren forelske seg i sin trettenårige elev?

Ut av redet, inn i verden
I motsetning til de tre tidligere bøkene i serien, er denne mer tydelig oppdelt i to ulike deler. Og den første delen, som handler om å komme som attenåring til en bygd langt nord og møte menneskene som bor der, er stort sett nokså konvensjonell. Det er søringens forbauselse over den nordnorske gemytten, det er overraskelsen hans over gjestfrihet og alkoholkonsum, og det er fascinasjonen for det uttalte «enkle livet» til disse menneskene som lever her i midtnattsol eller stummende mørke døgnet rundt.

Det som dessverre preger første del av boka, foruten gjensynsgleden leseren føler etter å ha hatt fri fra «Min kamp»-universet siden desember, er at dette har Knausgård skrevet om før. I sin debutroman fra 1998 handler det om det samme; ankomsten har vi lest om, det å finne sin plass i et bitte lite lokalsamfunn nordpå og alle utfordringene med jenter har vi hørt før.

Det som er nytt, er at Knausgård i langt større grad bruker detaljveldet fra sin egen erindring. Her er detaljerte gjennomganger av musikkpreferanser, bøker og forfattere han leser og liker, og gjengivelsen av stedet føles også mer presis, mer konkret. Men det er også mer tydelig denne gangen, at avstanden mellom forfatteren og fortelleren er større. Knausgård skriver for eksempel:

«Jeg satte flasken på gulvet og konsentrerte meg om skoene. Da de var på, ramlet jeg ut i den lyse natten, ned til veien, hvor gjengen stod og ventet. Bussen stod parkert i en oppkjørsel hundre meter bortenfor. En av dem åpnet døren og satte seg i førersetet, vi andre kløv ombord og gikk innover den gamle, store doningen. Den var innredet med sofaer og bord og barskap, alt i plysj og finér, så det ut som. Vi satte oss ned, sjåføren startet den brummende motoren, og det var fram med flaskene og ned på veien, og da vi humpet bortover veien langs fjordsiden, var det med en drink i den ene hånden og en sigarett i den andre. Det var et eventyr.»

Problemet i denne første delen av boka, er at Knausgård for første gang i prosjektet mer forteller enn viser fram. Gjengivelsen av observasjoner av de andre, oppleves litt fikse, litt postulerte. Eller sagt på en annen måte: Han viser oss ikke at det var et eventyr, han forteller oss det. Og det er en svakhet som ikke har vært påtrengende i de tidligere «Min kamp»-bøkene. Denne anmelder er fristet til å våge påstanden om at han fortalte denne delen av historien skarpere i «Ute av verden».

Fra gutt til mann
Når det er sagt, byr tilbakeblikket på den siste gymnastida i Kristiansand på en langt rikere fortelling. Et tema som formelig syder som en blanding av et mareritt og en unggutts drøm gjennom hele boka, er drømmen om å debutere. Ikke som forfatter, men seksuelt. Her er Knausgård i sitt ess når det gjelder å beskrive følelser fra den gang han var ung. Frustrasjonen hans ligger tykt mellom linjene – og fabuleringene om hvordan det vil bli, dette, å ligge med noen, ha sex, knulle står ikke en millimeter tilbake fra den styrken Knausgård tidligere har turnert sin livshistorie. Han skriver:

«Jeg ville gitt hva som helst for å ligge med noen. Hvem som helst, egentlig. Om det skjedde med en jeg elsket, altså Hanne, eller med en hore, spilte ingen rolle, om det så skulle ha skjedd som en del av et satanistisk innvielsesritual med geiteblod og hetter, ville jeg ha sagtja, jeg er med på det. Men det var ikke noe man fikk, det var noe man tok. Nøyaktig på hvilken måte visste jeg ikke, og da ble det en ond sirkel, for når jeg ikke visste, ble jeg usikker, og var det noe som virket diskvalifiserende, noe de ikke ville ha, var det usikkerhet. Såpass hadde jeg forstått. Man måtte være sikker, bestemt, overbevisende. Men hvordan komme dit? Hvordan i Herrens navn komme dit? Hvordan gå fra det å stå foran ei jente i fullt dagslys, med alle klærne på, til å ligge med henne i mørket noen timer senere?»

Flere av disse beskrivelsene er morsomme, men de er også såre. For han lider under dette, den unge Knausgård. Det fyller bevisstheten hans dagen lang, gjennomsyrer ham totalt. Ja, ikke bare om dagen, for det viser seg snart at han også drømmer om jenter om natta – og at han ofte kommer i søvne. At han våkner opp med klebrige boksershorts han skyller i springen før han kaster dem i moras vaskekurv.

Kjærlighet og kulde
Som i de foregående bøkene, handler også dette fjerde bindet om forholdet mellom Karl Ove Knausgård og faren. Men denne gangen er det en litt annen far vi får se, og en gryende annerledes Karl Ove. Foreldrene skiller seg. Faren finner en ny kjæreste. Og begynner å drikke. Utviklingen fra denne første, begynnende drikkingen går tilsynelatende med stormskritt – og faren begynner å drikke ikke bare i helgene, men også på hverdager.

I de lange passasjene i boka hvor Knausgård vender tilbake til faren, er det partier som er så gode at det skinner av setningene. Dette er litteratur på sitt aller ypperste; dette er verdenslitteratur.

Faren, som vi kjenner som en hustyrann fra første og tredje bok, viser seg denne gangen fra en annen side. I tillegg til hardheten, kulden og det eksplosive temperamentet, dukker det opp et bilde av en sentimental, tidvis sterkt angrende far. Etter skilsmissen, drikker han mer. Og når han drikker, er det noen ganger Karl Ove han vender seg til med sin sårbarhet, sitt livs store sorg over å ha vært den faren han var i Karl Ove og Yngve Knausgårds oppvekst.

Det gjør direkte vondt å lese det, først og fremst fordi han er så tindrende klart skildret, faren, men også fordi Knausgård ikke går av veien for å beskrive hvor umulig det er for ham å åpne seg mot faren. En far han fortsatt er redd for, men nå også er begynt å se på med en slags medlidenhet. Samtalene han har med mora Sissel om faren, er også smertefulle å lese. Etter farens død, får vi vite, fant brødrene Knausgård noen notatbøker som tilhørte faren. Der hadde han, i stikkordsform, skrevet om dagene sidene. Om disse skriver Knausgård:

«Vi lever ikke livene våre alene, men det betyr ikke at vi ser dem vi lever det sammen med. Da pappa flyttet til Nord-Norge, og ikke lenger stod fysisk foran meg, med sin kropp og sin stemme, sitt temperament og sitt blikk, forsvant han på sett og vis ut av livet mitt, i den forstand at han ble redusert til et slags ubehag jeg av og til ble konfrontert med, når han ringte eller når noe minnet meg om ham, et slags felt i meg som ble aktivisert, og i det feltet lå alle mine følelser for ham, men ikke ham. Den jula han ringte fra Kanariøyene, og de ukene som fulgte, lete jeg senere om i notatbøkene hans. Der står han i sin egen rett, midt i sitt eget liv, og kanskje er det derfor det er så vondt å lese for meg, at han ikke bare er mye mer enn mine følelser for ham, men uendelig mye mer, et helt og levende menneske midt i livet.»

Så er det da vi, som lesere, får være med på en forvandling. For hva er det Knausgård gjør med «Min kamp»-bøkene? Ikke bare står han fram i all sin tydelighet med sitt eget liv, helt fra barnsbein og nesten opp til umiddelbar nåtid. Nei, han skriver også livet til faren sin. Kanskje er det her noe av styrken bak hele prosjektet trer tydeligst fram: faren står ikke lenger i sin egen rett, men i sønnens. Og denne sønnen har vokst opp med ham. Hater ham. Frykter ham. Men han elsker ham også, og det har det igjen blitt fantastisk litteratur av.

Ute av verden igjen
Framstillingen av livet som vikarlærer i den fiktive bygda Håfjord blir ekstra interessant av det faktum at Knausgård både implisitt og nokså eksplisitt lar det skinne igjennom at han har skildret det hele før, delvis fordekt, i debutromanen «Ute av verden». I den skildrer han inngående hvordan hovedpersonen Henrik Vankel forelsker seg i sin trettenårige elev. I «Min kamp. Fjerde bok» får vi skildringen på nytt, men ikke like utbrodert. Her heter en av elevene hans Andrea. Hun er tydelig forelsket i vikarlæreren sin, men i motsetning til det som har kjennetegner Knausgårds prosjekt hittil, er det som om han innhyller det hele i en slags tåke. Kort sagt er det vanskelig å vite hvem av historiene – den i «Ute av verden» eller denne i «Min kamp» – som sier mest om sannheten.

Her blir det, kanskje for første gang, tydelig at Knausgård helt klart har skrevet om livet sitt til å bli en roman. Det er som om historien i debutboka og fortellingen fra Håfjord i denne boka blir til to parallelle løp. Hver seg forteller de en del av det hele, men det er ikke godt å si hvordan de overlapper, eller om de i det hele tatt gjør det. For også i denne boka kysser han en trettenåring, også i denne boka slår hjertet hans hardt når han ser Andrea sitte i klasserommet og rødme når han møter blikket hennes. Men det er hyllet inn i alkohol, i fyllesyke og uklare formuleringer. Innimellom stiger det likevel til overflaten, som når han skriver:

«Jeg har aldri dratt tilbake dit, men har av og til mareritt om det, virkelig forferdelige mareritt, som ikke består av noe annet enn at jeg kommer kjørende inn i bygda igjen etter alle disse årene. Det er tydeligvis ille nok. Hvorfor? Hendte det forferdelige ting der? Gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort? Noe forferdelig? Jeg mener, utover å rave full og ukontrollert rundt om nettene?»

Men vi får ikke hele historien. Han oppsøker Andrea og venninna hennes senere, etter at han har debutert med «Ute av verden», men vi får ikke vite noe mer. Annet enn vage antydninger. Han skriver:

«Jeg skrev en gang en roman som utspilte seg der. Den romanen skrev jeg i blinde. Jeg hadde ikke tanke for forholdet mellom fiksjon og virkelighet. (…) Historien var jo ikke tatt ut av luften. Tvert imot, det var i luften den lå. Jeg arbeidet som lærer der oppe et år, og når jeg av og til kunne glede meg over å skulle gå på jobb om morgenen, var det fordi hun var der. Hun: Andrea.»

Karl Ove Knausgård gjør det derfor med «Min kamp. Fjerde bok» klinkende klart at det er romanforfatter han er. At det er han som bestemmer hva som står på sidene. Også selv om han har bedyret at det er sitt eget liv han vil undersøke i minste detalj. Med fjerde bok i serien forteller han oss at det kanskje ikke alle undersøkelsene han vil fortelle alt om. At det også er hendelser i livet selv han ikke kan skrive om. Det gjør at «Min kamp. Fjerde bok» sikkert vil skuffe noen sensasjonshungrige lesere, men at den samtidig viser fram hva stor litteratur virkelig har kraft til å gjøre.

5 av 6 stjerner.

Det voksne barnet

Skuespilleren Michael Nyqvist har skrevet en fin, varm selvbiografi om jakta på sin egen identitet. Boka heter "Når barnet har lagt seg" og anmeldelsen jeg har skrevet for ABC Nyheter finner du her. Eller her:

Ble sin egen detektiv

Han er best kjent for rollen som Michael Blomkvist i filmatiseringen av Stieg Larsson-bøkene. I sin debut som forfatter er Michael Nyqvist like god til å skrive som han er til å spille, skriver ABC Nyheters anmelder.

Vi kjenner han best som hovedrollen i «Menn som hater kvinner», «Jenta som lekte med ilden» og «Luftslottet som sprengte», basert på den avdøde krimkongen Stieg Larssons gigantsuksess av en bokserie.

Sår og naken
I fjor utkom Michael Nyqvists korte selvbiografi om livet som adoptivbarn i Sverige. Nå foreligger «När barnet lagt sig» i norsk språkdrakt. Og la det sies først som sist: Nyqvist har helt klart flere talenter enn å spille andre mennesker foran kamera. Han har skrevet en naken, sår og likefram skildring av jakten på sin egen identitet.

Livet bak scenen
Som en av Sveriges mest anerkjente skuespillere både på film og scene, har Nyqvist i en årrekke levert den ene sterke tolkningen etter den andre. I «Når barnet har lagt seg» får leseren et innblikk i livet bak scenen, livet slik det så ut når kameraet ikke var på.

Han er urolig, nervøs. Han tviler på om han kan klare å stå løpet ut, tviler på om han kan gjennomføre teaterstykket. Så får han barn. Og han skjønner at han er nødt til å finne ut av det han har utsatt så lenge: Han må finne ut hvor han kommer fra. Hvem han kommer fra.

«Hvor kommer jeg fra da?»
«Når barnet har lagt seg» er en beretning om denne jakta på røtter. Da han er syv år gammel, setter foreldrene seg ned med ham på en restaurant i Alpene. De er på ferietur. De forteller ham noe som ryster alt han tror han kjenner, snur verden opp-ned: Han er adoptert. Mora og faren er ikke hans virkelige foreldre. Som Nyqvist skildrer scenen i boka:

«Far setter seg og tar av seg solbrillene. Vi sitter tause alle tre, til mor bryter stillheten.
- Jeg er moren din, men ikke den ekte moren din.
Jeg ser på far.
- Den ekte moren din, hun som hadde deg i magen, er ikke meg, men jeg er din egentlige mor.
Far er taus, men smiler til meg.
- Barn kommer fra magen, sier jeg.
- Ja, det gjør alle barn, men du har ikke ligget i min mage, likevel er jeg moren din.
Jeg ser ut mot båten som glinser på sjøen, så ser jeg på far.
- Hvor kommer jeg fra da?»

Behov for svar
Nesten førti år senere har Nyqvist selv fått to små barn. Han gjør stor suksess som skuespiller og er et kjent navn i Sverige. Men han har et problem: Hva skal han svare dersom ungene hans spør hvor han ble født?

Av denne grunn legger han ut på en reise etter sitt eget opphav. Han må kunne svare på det enkleste av alle spørsmål, som han sier. Han må kunne svare på hvor han kommer fra.

Tung system
Han oppsøker utallige offentlige registre for å få vite foreldrenes navn og adresse. Men systemet er tungrodd. Det er lover og regler å forholde seg til. Smått om sen får han vite døpenavnet på sin biologiske mor. Han får ikke vite navnet på faren sin, for han er italiensk. Svenske myndigheter har ikke lov til å opplyse den slags. Nyqvist føler seg som en etterforsker i en dårlig tv-serie. Men dette er ikke teater, dette er virkeligheten. Dette er livet hans.

Nesten-litterært
I disse «Min kamp»-tider er det på samme tid befriende og merkelig å skulle lese en oppvekstskildring som kalles selvbiografi. For hvordan forholder virkeligheten seg i forhold til det oppdiktede? Når er det skuespill, og når er det virkelig?

I «Når barnet har lagt seg» følger vi Nyqvist på hans vei mot opphavet, men vi får også innblikk i hvordan det er å være en kjent skuespiller. Vi får kjappe og dessverre også ganske fattige glimt fra en tilværelse som kjendis, vi blir fortalt om barndomsminner – og vi er med da Nyqvist endelig får et italiensk navn på blokka.

Hastverksarbeid
Det hele er fortalt i et stramt, følelsesnøytralt språk. Noen ganger skulle historien gjerne hatt noe mer kjøtt på beina, men stort sett fungerer det konstaterende, korthuggede språket til å få fram den store mangelen som finnes i hovedpersonens liv.

Det episodiske i boka, hoppene som foretas mellom nåtid, fortid og skuespillerlivet, kunne gjerne vært tydeligere motivert. Slik boka er, føles det flere ganger litt tilfeldig hva som kommer på neste side.

Boka kunne kort sagt vært både lengre og fyldigere. For dette er en historie de fleste langt på vei kan følge: Jakten på ens egen identitet i en verden befolket av voksne som kanskje ikke alltid forteller den hele og fulle sannheten.

Det er antagelig forlaget som bør ta på seg skylda for at boka ikke er lenger enn den er. Kanskje har de tenkt at den burde publiseres så fort som råd. For det er ikke tvil om at forfatterens karriere som skuespiller har vært medvirkende til at den utgis.

Dét er naturligvis ikke noe problem i seg selv, men det er et problem all den tid det har ført til at boka kanskje er gitt ut litt for tidlig. For det er den følelsen man sitter igjen med etter at man har bladd seg ferdig: Dette kunne vært så mye lenger.

Et voksent barn
Mot slutten av boka nærmer det seg møtet med den ekte faren. Italieneren. På telefon har de avtalt at han skal fly til Sverige. I dagene opp til det første møtet er Nyqvist nervøs og følsom. Han er forberedt på nok en gang å bli skuffet av de voksnes løfter. Men så, tre timer forsinket, kommer det en elegant, halvgammel italiener inn i hotell-lobbyen. Nyqvist skriver:

«Verdensvant sjekker faren min inn og signerer kjapt med sin egen penn. Jeg ser at vi likner. De samme hendene. Mine hender, som jeg har skammet meg over i hele mitt liv fordi de ikke er store og grove eller bare har noen blonde fjon. Fra og med dette skundet vet jeg hvor hendene mine kommer fra, med den svarte hårveksten.»

Til tross for innvendingene, er dette en fin og var liten bok. Michael Nyqvist demonstrerer at han kan skrive. Men enda mer klarer han å vise fram en voksentilværelse som er sårbar, følsom og vanskelig. Han viser med all tydelighet at vi alle bærer rundt på en barneutgave av oss selv i vårt indre. Denne anmelderen skulle bare ønske han hadde fått litt mer motstand. Så kunne det garantert blitt en enda bedre bok.

4 av 6 stjerner.

Tilbake til start

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Tredje bok» for ABC Nyheter:

I årets siste bind av «Min kamp» går Karl Ove Knausgård til sin egen barndom med kirurgisk presist minne – og sterke følelser.

Tredje bok i romanserien «Min kamp» er nesten i sin helhet viet barndommen. På de første sidene møter leseren den lille familien Knausgård som kommer flyttende til en liten øy på Sørlandet. Her skal de bo inntil huset deres er ferdigbygd. Mora og faren er begge 24 år gamle, de har to små sønner. Gjennom resten av romanen følger vi den yngste av dem, Karl Ove Knausgård, gjennom hans aller første minner – til han mot romanens slutt har fullført første år på ungdomsskolen som 13-åring.

For første gang i «Min kamp»-fortellingen gjør Karl Ove Knausgård bruk av det faktum at den nærværende boka er én av i alt seks romaner om hans eget liv. For selv om også denne boka utmerket godt tåler å leses som et selvstendig verk, er det klart at den får sin nesten magiske styrke sett i lys av det vi allerede har lest i de to foregående bøkene – og det vi spekulerer om at vi skal få lese i de tre neste.

Nok en bok om far
I føste bind av «Min kamp» møtte leseren en forfatter som sitter og betrakter sitt eget furete ansikt i Malmö i Sverige og undres over hvor rynkene i fjeset kommer fra. Hva som har satt seg i det. I andre bind går Knausgård uredd inn i konsekvensene av sin oppvekst – han viser hvordan han fungerer i samspill med andre mennesker, han utpensler sin smertefulle følsomhet, sine mangler, sine begrensninger. Men det er med bind nummer tre vi får se hvorfor det ble slik. For «Min kamp. Tredje bok» er først og fremst historien om en sønn. Og forholdet til hans egen far.

Bind tre handler om sønnen som vokser opp i et hjem hvor han er kronisk redd for sin egen far. Det er en bok om ufattelig sterk familiekjærlighet – og det er en historie om en frykt som gjennomsyrer alle hverdager, alle ferier, alle helger. For Karl Ove Knausgårds far er, i denne boka, en formidabel hustyrann. Han styrer familielivet med humøret sitt – som kan svinge fra begeistring til eksplosivt raseri uten den minste foranledning. Og ikke minst – uten det minste forsvarsel. Derfor er det også en bok om barnet Karl Ove som tvinger seg selv til å tilpasse seg. Til å svinge med farens humør, til å legge skjul på sine egne følelser, sitt eget kullsorte hat, og la faren få ture med seg som han lyster. Ikke fordi Karl Ove vil det slik, men fordi han ikke har noe valg. For som han skriver:

«Inne på rommet mitt var det egentlig bare én ting jeg lengtet etter, og det var å bli voksen. Det var å bestemme helt fritt over mitt eget liv. Jeg hatet pappa, men jeg var i hendene på ham, det fantes ingen vei ut av hans makt. Han var umulig å hevne seg på. Annet enn i tankene og i fantasien, som de roste så, i den kunne jeg knuse ham. I den kunne jeg vokse, bli større enn ham, legge hånden over kinnene hans og klemme til, så leppene foldet seg til den dumme munnen han så ofte hermet at jeg hadde, på grunn av de utstående tennene mine. I den kunne jeg slå ham så hardt med knyttnevenpå nesen at den knakk og blodet flommet ut av den. Eller enda bedre, så nesebenet ble trykket inn i hjernen hans og han døde. Jeg kunne slenge ham mot veggen, kaste ham utfor trappen. Jeg kunne ta ham i nakken og kjøre ansiktet ned i bordet. Slik kunne jeg tenke, men i det øyeblikket jeg var i samme rom som ham, løste alt seg opp, han var min far, en voksen mann, så mye større enn meg at alt måtte skje ifølge hans vilje. Min vilje, den knekte han som ingenting.»

Stor, stor kjærlighet
Men samtidig er «Min kamp. Tredje bok» stappfull av kjærlighet. Hovedpersonen «Loffe» Knausgård er en sart, følsom gutt som går opp i naturens skjønnhet, han elsker sin bror Yngve og sin mor Sissel. Han fascineres av det han ser rundt seg, av lyset på himmelen, trærne i skogen, av bygninger, søppeldynga midt ute i skogen – og etter hvert dras han mot jentene i nabolaget og på skolen med en nesten desperat kraft. Han elsker av hele sitt hjerte, og vil elskes tilbake. Men hjemme er det bare fra mora og broren han får kjærlighet tilbake. Fra faren får han kjeft, han blir hånet, mobbet fordi han ikke kan si «r», men sier «th» i stedet. Han blir slått, han får vridd øret til han mister målet – og han tør ikke si sin mening om noe som helst. Gjennom hele romanen møter vi en gutt som tar lett til tårene. Som overveldes av sine omgivelser – og som blir så sterkt påvirket av hva andre mennesker sier om ham, synes om ham, mener om han, at han blir helt utslått.

Et sted i boka skriver han at det var mora som reddet ham fra døden. Det er ikke snakk om en konkret situasjon hvor han befant seg i livsfare. Nei, det er helt generelt. Han skriver:

«Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far.»

Gjennom hele romanen er det slik: Innimellom de lange, rike neddykkingene i minner og situasjoner, får leseren plutselig høre stemmen til den 40 år gamle Karl Ove Knausgård som sitter og skriver i Sverige. Han kommenterer og problematiserer sin egen barndom, han trekker linjer til sin egen virkelighet som småbarnsfar og han styrer framstillingen over sin egen barndom med usedvanlig trygg hånd. Og selv om han allerede på side 14 skriver at «Hukommelsen er ingen tilregnelig størrelse i et liv», kan man få inntrykk av at Knausgård selv har en helt enormt utviklet evne til å gå inn i sin egen historie.

Hukommelseslitteratur
Boka skiller seg fra de to forrige bindene i «Min kamp» ved at den til de grader holder seg fiksert mot en spesiell del av forfatteren (og hovedkarakterens) liv. Den handler så å si utelukkende om barndommen. Til gjengjeld dykker han så langt ned i den, han hensetter både seg selv og leseren nærmest totalt til 1970-tallets Tromøya og hvordan det var å vokse opp der. Med alt det innebærer av guttestreker, vennskapsforhold, allianser og antipatier i gutteflokken, med alt det medfører av fomlende forsøk med det motsatte kjønn, med kampen om å finne sin plass i gjengen, på skolen, i familien, på fotballlaget.

Men han gjør noe mer. Knausgård evner å få til en dialog med leseren – ikke bare om Karl Ove Knausgårds barndom, men også leserne. Og det er kanskje her den virkelige styrken til «Min kamp. Tredje bok» ligger: I evnen til å tvinge leseren til å gjenskape bilder, situasjoner og hendelser fra sin egen barndom. Resulatet av å lese denne romanen, er at man, når man er ferdig, ikke bare har lest om én barndom, Karl Ove Knausgårds, men også om sin egen. Det er ikke noe lite kunststykke!

Vilje mot et annet liv
Sammenvevd med denne utrolige barndomskildringen, er det bildet Knausgård maler av sin egen far. Farens tilstedeværelse i den unge guttens oppvekst er monumental. Den unnslipper nesten aldri guttens bevissthet. Som han skriver:

«Den eneste virkelig uforutsigbare faktoren i dette livet, som gikk fra høst til vinter, vår til sommer, klassetrinn etter klassetrinn, var pappa. Jeg var så redd for ham at jeg selv med den største viljeanstrengelse ikke klarer å gjenskape det; de følelsene jeg hadde overfor ham, har jeg aldri siden følt, ikke engang vært i nærheten av. Skrittene hans i trappen, var han på vei inn til meg? Villskapen i øynene hans. Draget om munnen, leppene som skiller seg ukontrollert. Og så stemmen hans. Jeg begynner nesten å grne her jeg sitter og hører den for mitt indre øre.»

Så naturligvis drømmer han seg vekk. Han leser ut alle bøkene på skolebiblioteket, han dagdrømmer seg bort fra farens virkekrets. Og når man ser hele «Min kamp»-prosjektet under ett, de tre bindene som hittil er kommet, er det ikke vanskelig å se hvor motoren i det hele sitter. Det er faren. Karl Ove Knausgårds far fungerer som en tilsynelatende uutømmelig metafysikk som driver bøkene videre. Det er til tider grusomt smertefullt, men samtidig manifesterer det seg i denne besynderlige page turner-følelsen man får som leser. Det går ikke an å legge boka vekk. Det går rett og slett ikke an å lukke den og være uberørt. For som åtteåringen Karl Ove ønsker leseren bare å komme videre, å se hvordan dette skal gå.

Peker mot neste bind
Samtidig som denne tredje boka i serien for alvor demonstrerer hvilken kraft «Min kamp»-serien representerer, både litterært, men også menneskelig, er det mer presserende i denne boka enn de to foregående at det skal komme noe mer. Det vil være uriktig å kalle boka en transportetappe videre i hovedpersonen Karl Ove Knausgårds liv. Men dét er den også. For det blir klarere og klarere når man ser Karl Ove vokse til – at han er på vei et sted. At han har en formidabel vilje. En livsglede. Om den noen ganger er styrt av et nattesvart hat mot faren, er den andre ganger dirigert av en urikkelig tro på at livet er godt. At Karl Ove Knausgård har prestert en kolossal roman også denne gangen, finnes det ikke tvil om. Og denne leseren vet ikke hva godt som kan gjøres før neste bind foreligger en gang i februar.