Jo, hun sa det sånn, Scarlett Johansson, hun omgikk fornavnet og gikk rett på de kryptiske forkortelsene. «Er dette J.R.?» «Yes, this is J.R.» sa jeg, og så tok vi det derfra. Resten av intervjuet kan du lese i dagens Dagbladet Magasinet.
Togsettet setter skramlende av gårde, så glir det motstandsløst og jeg tenker at det seiler ut fra stasjonen, vekk fra alle dem som står igjen, lettet eller triste, alle dem som står igjen og løfter hånden til avskjed. Jeg sleper kofferten med meg forbi kaffeautomaten. Dørene går automatisk opp med et vått svupp, inne i kupeen hersker det milde kaoset som alltid gjør seg gjeldende når nye passasjerer stiger på og de som blir igjen forsøker å holde tråden i boken de holder på med, eller sjalte ut menneskene som forstyrrer musikken eller filmen eller den alvorlige samtalen mellom to som ikke har sett hverandre på lenge, men som tilfeldigvis møtte hverandre her nå, på toget mellom to stasjoner. Det er ingen ledige plasser. Og jeg gidder ikke stå, jeg kjenner at jeg er nødt til å få satt meg ned, jeg har lyst til å lese, eller bare sitte. En ung jente, hun har en dobb i nesen, henvender seg til meg, hun smiler blidt, mildt, imøtekommende og hun sier at jeg kan sitte ved siden av henne. Jeg smiler takknemlig og bakser meg på plass. Toget er i godt sig, det er bare så vidt jeg kan høre skjøtene i lammelene. Vi sitter rett overfor toalettet. Her sitter vi, den unge, vennlige jenta, og jeg, og stående over oss, de går fram og tilbake, kommer alle dem som skal på do. Jeg holder pusten hver gang døren inn til toalettet går opp. Det kommer en gammel dame. Hun har en rød vadmelsjakke på seg, jeg tenker: typisk gammel dame, og blikket er arrig. Hun signaliserer uten å ville det at hun må skrekkelig på do. At nå må det snart bli ledig der inne, nå må det røde lyset snart slutte å lyse og døra gå opp, for nå skal Erna på do. Det ingen vet, og det som sikkert ikke vil skje, det som bare er noe jeg innbiller meg, er at hun skal inn der og vrenge av seg buksa. Gammeldamebuksen. Og skyte med den sprikende strålen sin, slippe seg løs, der inne på det offentlige togtoalettet, være ufin, gjøre skamfulle ting, usett, uhørte ting skal foregå der inne, tenker jeg og der går døra opp og Erna inn. Døren går igjen med et dempet smell, det er gummilistene som tar av for Ernas støt, og vi veksler blikk vi to som sitter her ute med hver vår hvite iPod, kanskje hører vi den samme sangen uten å vite det, det er ikke godt å si, kanskje har hun nøyaktig samme musikksmak som meg, denne unge jenta, kanskje har vi vært inne på The Pirate Bay og lastet ned samme album samtidig, Becks nyeste, Modern Guilt. Eller kanskje ikke, kanskje jeg tar helt feil, men uansett har Erna lukket seg inne på toalettet bare halvannen meter foran oss, dratt ned buksene – modell Marie eller noe lignende, kjøpt direkte fra Ellos-katalogen – og nå sitter hun der og lar det flomme fritt mens hun tenker på hvor udugelige slekten hennes er, dem hun skal til nå, dem hun er på vei til, dem hun skal innlosjeres hos, hun tenker på hvor misfornøyd hun er og på hvor god grunn hun har til å være det. Hun hadde fortjent bedre, tenker Erna, sier man ikke at når man blir gammel har man fremtiden bak seg, og hvorfor måtte den fremtiden som har kommet fra henne, fra Sigvart og henne, bli så dårlig, og nå får hun dårlig samvittighet der hun sitter, Erna, for tanken på Sigvart gjør henne øm til sinns, hun angrer på at hun ikke kjøpte den store julekransen, men den lille til gravstedet hans, hun angrer på at hun bare hastet innom før hun satte seg på toget, hun skulle tatt seg mer tid, det ville sikkert Sigvart gjort om det var hun som var død og han levende, tenker hun mens hun presser ut, tømmer seg, gjør seg klar til å innta svigerdatterens håpløse forsøk på å lage julekost. Jeg ser bort på jenta som sitter ved siden av meg, jeg har Becks ”Orphans” på øret og jeg blir fylt av medfølelse for dette mennesket som tilfeldigvis har havnet ved siden av meg, av alle har hun havnet ved min side på denne togturen, og jeg lurer på hvor hun skal, hva hun tenker på, hvem hun hadde plakater av på rommet da hun var yngre og hvordan hun ser for seg at dette skal bli, dette, det som er resten av livet hennes og som hun er underveis til nå, her, ved siden av meg, en høy fyr midt i tjueårene med bustete hår og mørk, blå frakk. Og jeg tenker at vi har noe, vi to, her vi sitter, et fellesskap uten ord, uten å kjenne hverandre, men at vi deler noe, jeg tenker skjebnefellesskap, ruter som krysses, og der slukker det røde lyset igjen og Erna røsker opp døren, kaster et raskt og jeg tenker: misbilligende blikk på den unge jenta som sitter her ved siden av meg og har skrudd musikken på iPod-en sin litt for høyt, og så haster Erna inn i kupeen igjen, stillevogn, og så kjører toget videre mens landskapet som ingen av oss ser, fosser forbi utenfor.
Jeg renser halsen. Nå skal alle disse menneskene snart hjem. De skal reise seg. De gamle damene skal rette på frisyrene sine før de tar på seg hattene sine, de gamle mennene skal gripe ut etter stokkene sine, se seg om etter familiemedlemmene sine, og Lucia-jentene står sikket allerede inne i sakristiet og skifter, snakker opprømt om hvordan det var, hvordan det gikk og om hvem som var der, hvem som så dem. Alle skal hjem til sitt. Nå skal de snart reise seg, alle ektemennene. Alle konene, alle de gifte og de skilte, alle ungene, besteforeldrene og alle pensjonistene som bare kommer hit fordi de ikke føler at de kan la være eller fordi de ikke har noe annet sted å gå. For jeg tenker det, og det har jeg tenkt mange ganger i løpet av disse to årene: Det er godt å være her. Jeg lurer på hvordan det var før, med den gamle kirkesangeren, hun som døde så brått. Om det var annerledes da. Om min sang har gjort noe med dem, alle de som er fast inventar under høytidene, om de har bitt seg merke i at noe er skjedd. Jeg lurer på om de gleder seg over det. Jeg er sliten i føttene. Er nødt til å få kjøpt meg noen nye sko, men det blir ikke tid. Jeg synes ikke jeg har noe tid i det hele tatt. Det gnager på hælene og nå ser jeg organisten løfte det ene øyebrynet, som om han vil dobbeltsjekke at jeg er med ham. Jeg smiler med munnen. Det er som jeg sier: Ja, jeg er her, du er ikke alene. Han snur seg rundt på krakken, skutter seg, jeg tenker at han kanskje fryser. At selv om det er varmt, så fryser organisten. Jeg renser halsen igjen. Jeg er nødt til å slutte å røyke. Tenk om jeg mister stemmen en dag. En søndag. For eksempel en av dåpssøndagene, jeg ser for meg familiene strømme til kirken, i spenning, at noen av dem kanskje har kranglet i bilen på veien, at andre av dem er så stolte at de har klumper i halsen, i dag skal de gi barnet sitt i guds hender, ser jeg for meg at de tenker, eller omvendt, at en far, en nokså ung far dirrer av et sinne han ikke forstår, at noe i ham stritter i mot dette, imot dåpen, men at han ikke kan gjøre noe for å stanse det, at han må være der, må være med, ikke kan skuffe. Og så kommer jeg inn, med et rødt skjerf i halsen, med dugg i ørene og klumpete, fjern stemme. Jeg går opp mot presten og mumler, hest: Jeg kan ikke synge. Prestens blikk som flakker, mot familiene, mot døpefonten. Jeg må slutte å røyke. Jeg vet det. Og nå er organisten klar, jeg hører pusten fra orgelet, så er vi i gang. Så synger jeg igjen.
