Kjære utdaterte forfatter
Det hadde seg slik, skrev hun, at et par ganger i året så foretok forlaget
«en større vurdering av forlagets lagerbeholdning. Resultatet er at en del titler blir tilbudt bokhandelen til nedsatte priser, og en del titler dessverre besluttes makulert, etter at de har vist seg vanskelig å få solgt ut også til redusert pris. Dette er bakgrunnen for at restopplaget av din bok Du nå vil bli makulrert.»
Og med disse setningene var Du sine dager som novellesamling på det norske litterære markedet over. Tre år gammel, nesten fire. Allerede en olding. Vellikt av en god del kritikere, ikke så godt likt av noen andre.
Jeg ble tilbudt – som alle forfattere hvis bøker varsles makulert – å overta restopplaget vederlagsfritt. Bortsett fra et håndteringsgebyr pluss moms, da.
Jeg er ikke sutrete. Det finnes cirka 250 usolgte eksemplarer av novellesamlinga mi igjen på forleggerforeningens lager. De har aldri vært lest, sidene er stive. Det betyr samtidig at det er en del av bøkene som er blitt solgt. Vi er ikke oppe i Jon Michelets tungvekterklasse, men likevel. Cirka 1700 bøker. Det inkluderer selvfølgelig innkjøpsordninga, og mange av de tilbakemeldingene jeg har fått, har nettopp kommet derfra: Fra en eller annen som har gått forbi på et av landets biblioteker og endt opp med akkurat min bok. Det er det beste av hele opplevelsen, at fremmede har gjort dét. Da er den jo nådd fram, da. Litteraturen. Jobben. Innsatsen.
Jeg er ikke bitter. Det blir utgitt mye litteratur i Norge for tida. Noen mener det er for mye, andre kan aldri få nok. Uansett blir det nødvendig med en viss sortering. En organisering. En utvikling på disse lagrene som står rundt om med støvete kasser fulle av nye bøker. Det er klart, ellers ender lagrene opp som giganthaller ingen lenger vet opp og ned på. Det er jo meningsløst. Og hvis forlagene eller forlagssentralen begynte å åpne dørene – ja, så forsvant ganske kjapt grunnlaget for de høye norske bokprisene. De kan ikke gi bort noe som er verdt noe. Da er det bedre å ødelegge det.
En annen ting som er meningsløst, er at det er nettopp denne funksjonen jeg selv kommer til å overta. Om litt, etter håndteringen og momsbetalingen, ender alle 250 bøkene opp hos meg, fraktet hele veien fra Norge til Danmark hvor jeg bor. Og så skal de stå på mitt loft! I min bod! Det gjør jo ikke saken bedre, snarere bare litt tristere, for så skal jeg gå og se på dem også, og kjenne et snev av sorg over at ikke også disse bøkene fant en leser.
Forfatterforeningen har et tilbud som dekker noe av problemet. Det vil si, nå har det vært litt slunken aktivitet inne på Bokbuffeen de siste årene – stedet hvor du kan kjøpe utdaterte, men splitter nye bøker fra kjente og mindre kjente forfattere. Gjerne for en billig penge. Og med forfatterens gjeve navnetrekk på innsida. Problemet for sånne som meg, som bare har én bok på samvittigheten, er at man må være medlem i Forfatterforeninga for å få lov til å bli med. Og for å bli med der skal man ha skrevet minst to bøker av litterær kvalitet – og man skal veies og vurderes av Det litterære råd. Og det er greit nok. Et sted må grensa gå. Spør bare Frid.
Jeg har vurdert å gi dem bort til folk. Men hvem skulle jeg gitt bort 250 eksemplarer av en pensjonert bok til? Så mange venner har jeg vel strengt tatt ikke. Ikke i virkeligheten iallfall. I dag slo det meg. Jeg forsøkte å forestille meg et scenario hvor det trengs et visst antall bøker på en gang. Tretti-førti-femti stykker, kanskje.
Ja, nemlig: Som skolesett!
Ibsens «Vildanden» var det mest sexy jeg leste på videregående. Læreren delte dem ut av skolesettkassetten, grønfarget og slitt i skjøtene. Noen hadde fått lese Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere», men det var visst særtilfellene; de som hadde en ekstra kul lærer. Så jeg skriver dette nå til norsklærere rundt om på de videregående skolene i Norge: Er det noen som har lyst til å redde et skolesett eller to fra bokkirkegården? Send meg en mail. Så kan vi spleise på momsen!
Thomas J.R. Marthinsen,
forfatter og journalist
marthinsen@gmail.com
Hovedinnlegg i dagens Dagbladet.
3 kommentarer:
Kjære Marion! Nå ble jeg glad. Ser fram til å høre nærmere hva bibliotekarene finner ut av. =) Alt godt, Thomas
Hva med kjøp-knapp på bloggen din, gi bort til bytte-steder for bøker (som senteret på Veitvet), legge igjen på bokcafeer og sjømannskirker? Det blir litt anderledes når det er ens egen bok kanskje, men jeg ser stadig etter nye måter å kvitte meg med bøker jeg har lest ferdig og som ikke skal få fast plass hjemme. Nå drar jeg ut på reise med 8-9 norske bøker i kofferten, de planlegger jeg å finne relevante steder å legge fra meg etterhvert som jeg leser dem. Det er litt spennende å forestille seg hva som skjer med de bøkene jeg har satt ut.
Det er ikke noen dum idé! Men som du sier, det er litt merkelig når det er min bok. Men jeg har tenkt tanken. Legge den igjen som en vilkårlig hilsen (lurer på om noen ville tørre å ta den med!). Og så er det det at den fortsatt kan kjøpes som e-bok, da. Så jeg burde iallfall oppdatere kjøp-knappen til kjøp-e-bok-knapp!
Jeg ble nysgjerrig på hvilke bøker du skal ta med deg?
Legg inn en kommentar