Selvportrett ved gravstøtte
Jeg har skrevet en ny bok!
Det er en roman, for svingende. Den heter «Selvportrett ved gravstøtte». Og den lanseres 15. september, det vil med andre ord, kjære leser, si temmelig nøyaktig to måneder fra i dag. Og omslaget kommer til å se slik ut. Illustrasjonen er lagd av den australske kunstneren Samantha Small (mer om henne og omslaget senere, det lover jeg) – og selve omslaget er omhyggelig snekret sammen av undertegnede, slik tilfellet også var med «Du» i hine, hårde dager.Om jeg et lite øyeblikk våger meg å være personlig, og det våger jeg naturligvis, så vil jeg bare si at jeg føler meg som en gutt som har holdt på i sløyden gjennom hele barneskolen – og endelig kan vise fram Fjæla. Slik. Når det er sagt, er jeg ennå ikke helt på det rene med hva jeg skal si om den nye boka. Ikke ennå. Ikke nå. Derfor nøyer jeg meg med å sitere fra Gyldendal, og de skriver rett og slett følgende:
Om retten til å skrive om sitt eget liv. Og hvilke følger det kan få.
En ung mann omkommer i en ulykke. Tilbake sitter den eldre broren i sorg og fortvilelse. I et forsøk på å forsone seg med det uforståelige tapet skriver han en roman, om livet sitt, om hvordan han og søsknene hadde det i oppveksten. Han viser manuskriptet til foreldrene. Det får faren til å bryte all forbindelse med ham.
Nå er han snart tretti år. Kona hans er høygravid og kan komme til å føde når som helst. Samtidig har han ikke hatt kontakt med faren sin på to år.
Selvportrett ved gravstøtte er en roman om brødre, sønner og fedre. Om hvem man ligner på – og hvem man vil være. En roman om ensomhet og kjærlighet i familien. Om retten til å skrive om sitt eget liv og de som har hatt betydning for det.
Men først og fremst er det en roman om mannlige familiemedlemmer som plutselig blir borte. Og et nytt som er på vei.
Skulle det være noen utålmodige sjeler, kan boka allerede forhåndsbestilles. For eksempel her.
