Gud bor i detaljene

Puh! Så er vi allerede godt inne i et nytt år. 2015. Herrejemnini, det er 15 år siden jeg sto og kikket opp i nyttårshimmelen og lurte på om alle verdens pc-er ville nullstille seg selv. Tida flyr, som de sier. Og det er allerede en god stund siden september da romanen min utkom. Det har vært en veldig annerledes erfaring å utkomme med denne boka enn det var med debutnovellene mine i 2010. Det er vanskelig å sette fingeren helt spesifikt på hva, for det er mest sannsynlig et sammensurium av følelser og omstendigheter, kokt lett sammen med en litt forandret bokverden. Uansett: Jeg er glad den er ute. Jeg er glad for de leserne som har lest og kommentert den, gitt meg innblikk i deres tilstander, i deres verden. Jeg er glad for at jeg fikk gitt form til noe det var meg maktpåliggende å klare: nettopp dét, å finne den formen. Å skrive litteratur er vel mer enn noe annet en jakt på form. Og nå – etter en (synes jeg) nokså sprengt roman med helt klare selvbiografiske islett – nå føles det som det er tid for noe annet. Noe helt annet. Jeg vet ikke hva, men jeg ser frem til det.

Men la meg gjøre en ting jeg hadde en ambisjon om å gjøre for lang, lang tid siden. Jeg vil gjerne fortelle om omslaget på «Selvportrett ved gravstøtte». Som med «Du» hadde jeg lyst til å lage det selv. Jeg mener, her har jeg skrevet boka, så får jeg gudhjelpe meg også stå for serveringa. For å gjøre det kort: Jeg endte opp med et bilde laget av en australsk kunstner som heter Samantha Small. Jeg fikk omsider fatt i henne, fikk lov til å bruke kunstverket hennes som en del av omslaget – og fikk mast meg til et intervju med henne. Det følger under, i spontanoversatt form først, deretter på originalspråket. God leselyst!  (And to you Samantha: I am so sorry it took me so long! Scroll down to see the interview in English.)

Ja. Og godt nyttår, da, folkens!

INTERVJU MED SAMANTHA SMALL:

Ti år senere

Da jeg hadde skrevet «Selvportrett ved gravstøtte», visste jeg at jeg var nødt til å også lage omslaget. Og at omslaget måtte stå til innholdet, ikke som en illustrasjon, men som en historie for seg selv. Jeg prøvde mange ting. Sånn cirka en milliard forskjellige fotografier, illustrasjoner, typografisk tøys. Men niks. Det fungerte ikke. Spesielt funket det ille med en gravstøtte på omslaget. Eller som redaktøren min sa: Hvis det er én ting som ikke skal være på omslaget av en bok som heter «Selvportrett ved gravstøtte» – så er det en gravstøtte. Ja, og heller ikke et selvportrett.

– Til slutt, etter en klappjakt på måfå rundt på nettet, søkte jeg på ordene «Family album». Og da! Da kom det. Plutselig var det der - bildet ditt. «Departure» fra 2004. Og det fantes ikke lenger noe alternativ. Det måtte bli det. Og så skrev jeg til deg - og du svarte. Hvordan var det å bli kontaktet etter … ti år! av en forfatter fra den andre siden av kloden, som gjerne ville bruke det på en bok skrevet på et språk (jeg antar) du ikke kjenner filla til?

– For det første så var det en enorm overraskelse da jeg fikk mailen din om bildet. Vi vet jo alle hvor gjennomsyret verden er med bilder, så jeg syntes det var forbløffende at et foto jeg hadde lagd for over et tiår siden hadde fanget noens oppmerksomhet nå I dag. Alt beveger seg så fort og alt for mange mennesker er bare interessert i hva du gjorde i forrige måned, siste uke eller i går.

Det at du tok kontakt bekreftet meg også i at det å ha en nettside er en brukbar måte å gjøre verker tilgjengelige for andre enn dem i min eget nettverk. At det skaper et potensiale for at fremmede kan snuble over verkene og reagere på uforutsette måter. Det var dette potensialet som i utgangspunktet fikk meg til å lage en nettside, så jeg kunne rett og slett ikke ha vært mer fornøyd over at det har ført til denne utvekslingen.

– «Departure» er et vakkert bilde. Det er helt 'der oppe'. Som om det har en egen stofflighet. En egen materie av liv, av tid og av følelser. Hva er historien bak?

– Jeg lagde «Departure» da jeg studerte i London i 2003-04. På den tiden utforsket jeg ideen om «den fremmede» og begynte å utvikle visuelle narrativer basert på personlige objekter, fotografier og tekster som var offentlig tilgjengelig. Hele det bildesettet som utgjør «Family Album» kom fra et brukt fotoalbum som jeg plukket opp på et lokalt marked. Albumet var gull verdt for meg, fordi oftest finner du bare løsrevne fotografier fra slike album, fotografier som blir solgt hver for seg. Men i dette albumet var det personlige narrativet bevart og det fungerte som en rik inspirasjonskilde for prosjektet mitt.

Selve det å prikke huller i originalfotografiene med en stift føltes som en voldelig rituell handling (det ble litt mye voodoo!). Det føltes også som en slags blasfemi å gjøre det, ettersom jeg var opplært som gammeldags fotograf. Men jeg ønsket nettopp å flytte fokuset til det materielle ved bildet, dets fysiske tilstand. Jeg visste egentlig ikke helt hvor jeg ville med det jeg gjorde og jeg risikerte jo å ødelegge alle bildene. Jeg visste at jeg hadde lyst til å viske ut identitetmarkørene som var fanget på sort-hvitt-bildene, og jeg ble allerede fra starten dratt mot baksida av bildene. Etter å ha prikket meg gjennom fotografiene, skjønte jeg at noe «større» ble avdekket i omrisset. Noe som ikke fantes i forelegget.

– Og teknikken – giclée print – hva førte deg på sporet av den?

– På den tida var jeg opptatt av de arkivlignende egenskapene ved giclée print. Som alle andre var jeg midt i overgangen fra det analoge til det digitale fotografiet, og jeg var bekymret over bevaringen av det digitale bilde, noe som ikke bekymrer meg like mye i dag. Profesjonell fotoprinting var stadig ganske dyrt i 2004, så jeg hadde en følelse av at de printene jeg lagde, de ble nødt til å vare evig.

Nå er fotoprinting så utbredt at mitt fokus har skiftet mer over på hvordan man skal ta vare på digital informasjon når det gjelder mangfoldiggjøring, heller enn å bekymre meg altfor mye om kunstnerpapiret og blekket. I et av mine nylige prosjekter, fikk jeg printet fotografier ut på noen sementfiberplater som jeg er helt sikker på vil overleve meg. Jeg antar at evigheten kan vente.

– Nå vet jeg ikke hvor stor fan du er av å tolke din egen kunst, men jeg våger meg: Hva sa «Departure» deg da du hadde lagd det og så hva resultatet var?

– For meg bar det endelige bildet i seg en følelse av tap, eller et fravær som – i en familiesammenheng – signaliserte at noen eller noe betydningsfullt hadde forsvunnet. Oppløsning. Skade. Dysfunksjon. Bedrag. Død. Alle disse fæle ordene. Ut fra noen av temaene  i romanen din, ser det ut til at min fortolkning kanskje ikke er så helt forskjellige fra den du har.

Det var også viktig for meg å sette det familiære (eller vanlige) i fotografiet opp mot en tvetydighet som kunne tillate seerne å skape deres egen fortolkning. Jeg håper det samme vil gjøre seg gjeldende for leserne dine.

– Og nå, ti år senere – og på forsiden av en roman et helt annet sted – hva slags bilde er «Departure» for deg nå?

– Fordi jeg lagde dette verket mens jeg bodde i London, så har minnene mine om det alltid vært knyttet til den erfaringen det er å bo og studere utenlands. Som en «fremmed» på et fremmed sted følte jeg meg som en slags foreldreløs, og disse fotografiene ble nesten som en familie jeg adopterte. Kanskje det å skape fiktive forbindelser til noen andres fortid egentlig bare var en måte å skape forbindelser til et miljø som føltes kaldt og løsrevet. Å stjele minner – er det en forbrytelse?

Tanken på at «Departure» havner på et norsk bokomslag er spesielt spennende, ettersom det gir meg muligheten til å se verket i en helt ny kontekst, fri fra disse gamle assosiasjonene. Bildet føles også mer fristilt når det havner på omslaget på en bok, fordi bildet antar en ny dimensjon i samspill med teksten som fortelles inne i boka. Jeg forestiller meg at leserne dine vil fylle «Departures» tomrom med deres egne minner og assosiasjoner, omtrent sånn vi alle gjør når vi leser fiksjon. Personlig synes jeg de beste bokomslagene er de som aldri illustrerer, men som hinter til fortellingen, ved å gi plass til fantasien. Redaktøren din hadde med andre ord helt rett i at det var feil med et bilde av en gravstøtte eller et selvportrett!

– Resten av stykkene i «Family album»-serien er også særegne. De slår meg som sorgfulle. Hvorfor? Ta «Departure» som eksempel. Det forestiller med all mulig klarhet en gjeng familiemedlemmer. Men på samme tid er de alle sammen også nesten oppløst. Bare et riss tilbake. Som om de er på vei til å forvinne. Er det slik du har tenkt også?

– Ja, i høyeste grad. Jeg synes det er interessant å se hvor lite informasjon vi faktisk trenger før vi gjenkjenner et bilde. Vi er så raske til å fylle inn det som mangler med vårt eget – som for eksempel våre egne foreldre og søsken som stiller seg i de samme positurene og står på akkurat samme måte. Da jeg stakk nålen gjennom bildene gikk det øyeblikkelig opp for meg at det var baksiden av dem som ga gjenklang til mine egne erfaringer om familie. Jeg håpte at denne bildebruken ville skape den samme følelsen hos andre, som den jo later til å ha gjort hos deg.

Når det gjelder «Departure», så er fotografiet hullet på en sånn måte at gruppa er fremhevet over individet, noe som styrker oppfattelsen av familieenheten (hvis vi kan kalle den det) – og det skaper en fornemmelse av kollektivt tap. Jeg tror det er akkurat denne forskjellen som gjør at det er «Departure» og «Arrival» som er mine to favorittbilder fra serien.

– Jeg vet det finnes et bilde du har brukt som utgangspunkt. Det fortalte du meg. Og du sa også at du gjerne ville ha sendt det, men … at du ikke ville ødelegge bildets mysterium for meg. Så tenker jeg: Her har du tatt et helt vanlig bilde - så vidt jeg kan gjette meg til et avskjedsbilde fra en familie - og så har du løftet det opp til å bli noe annet, noe som liksom er større enn seg selv. Hvordan fant du ut at det var slike ting du ville gjøre? Altså: Hva gjorde at du ble en kunstner?

– Jeg har en gang hørt en eller annen svare på et lignende spørsmål ved å si at vedkommende ble kunstner da han eller hun skjønte at de ikke ville (eller kunne?) bli noe annet. Det at jeg husker dette svaret, forteller meg at det må være noe jeg relaterer til, også. Selv om jeg ikke har noen romantisk illusjon omkring det å være en kunstner, så er det rett og slett sånn at den måte jeg oppfatter verden på, den passer bedre til kunstnerrollen enn i noen av de andre «vanlige» jobbene jeg har forsøkt meg på. (Og ved å gjenta dette utsagnet nok ganger, kan jeg unngå å klassifisere meg selv på den defensive måten som kommer naturlig for de fleste australske kunstnere – det vil si ved å unndra meg mistanker om elitisme – eller galskap!).

Men hvis jeg graver litt dypere i meg selv, kan jeg huske at jeg som tenåring fant en glede i et Miro-bilde hvor det var en tvedtydig, gul form i det øverste høyre hjørnet som ingen klarte å sette fingeren på hva var for noe. Kanskje er det egentlig merkelig at jeg ikke begynte å male abstrakt?

En annen ting som har hatt enorm betydning for min utvikling som kunstner, har vært møtet med kunstnere som hele tida satte spørsmålstegn ved selve kunstens natur. Jeg har aldri vært noen tradisjonalist og jeg har alltid syntes at de mest interessante kunstnerne, var de som var drevet av en lyst til å ville avmystifisere kunsten (og kunstens motiver).

Hvis jeg skal akseptere begrepet «kunstner», betyr det samtidig at jeg må akseptere at kunstnertilværelsen er en slags evig tilblivelse, og at det aller viktigste, er å ikke ta de sjansene som byr seg for en slik utvikling, for gitt.

– Hva holder du på med nå for tida?

– Etter at jeg kom tilbake til Australia har jeg holdt til i Canberra, hvor jeg jobber som kunstutdanner på en av de australske nasjonalinstitusjonene. Jeg har et studio i utkanten av byen, og det er vel så tett jeg kommer mitt eget sted.

For å få mest mulig tid til å jobbe med kunsten (og minimere tida jeg må bruke på lønnsarbeid), sparer jeg penger ved å passe hus forskjellige steder. Jeg nyter vekslingen mellom forskjellige hus – og synes at det å utsette meg selv for andre menneskers daglige rutiner (og merkelige husdyr) på den måten er uendelig forfriskende.

Jeg har også vært så heldig å få reise- og arbeidsstipender som har gjort det mulig for meg å tilbringe tid i Europa. Nylig var jeg på et tremåneders arbeidsopphold i Barcelona og før det jobbet jeg to måneder i et studio i Haag.

Akkurat nå er jeg i gang med et kurs i bronsestøp. Målet er en soloutstilling i april til neste år. Jeg blir også lett distrahert av fenomenet med gruppeustillinger, så jeg har deltatt med noen nye verker på et par lokale utstilinger i nærområdet.

– Hvis du – som kommer fra Australia og således ikke leser norsk – skulle komme til å slumpe over romanen min i en bokhandel og ble bedt om å gjøre det man kanskje ikke skal – dømme en bok på omslaget – hva ville du gjettet at den handlet om?

– Død, forsvinning, skuffelse, minner, hemmeligheter. Ikke akkurat lystbetonte ting, men det skyldes nok også tittelen. (Jeg er sikker på at betydningen av ordet «gravstøtte» har den samme effekten uansett språk!)

Når det er sagt må jeg innrømme at jeg er en krim/thriller-fan av dimensjoner. Og dere skandinaver har jo et rykte på dere som sier at dere lager noen av de beste i sjangeren. Så – hvis du tilgir meg fordommene – så ville jeg mest sannsynlig forvente at romanen din er en mørk, psykologisk thriller med en spektakulær bakgrunnshistorie!

– Og litt kokett her til slutt: Hva er sannsynligheten for at du kommer til å lære deg norsk for å få vite hva slags roman bildet ditt har havnet på?

– I og med at jeg ikke klarte å plukke opp NOE katalansk i løpet av mitt tremånders-opphold i Barcelona, må jeg nok si at jeg har oddsene kraftig mot meg. Dessuten har oversettelsesverktøy en lei tendens til å gjøre komedie av hva som helst, så jeg antar jeg blir nødt til å vente på den engelske utgaven. Jeg ønsker deg størst mulig suksess med romanen – og håper den blir oversatt til alle mulige språk!

Takk!

AND THEN, HERE IS THE INTERVIEW IN ITS ORIGINAL WORDING:

Ten years later

When I had written “Self-portrait at gravestone” (thanks Google Translate for the translation of “Selvportrett ved gravstøtte”) I knew that I also had to make the cover. And that that cover had to match the content of the novel, not as an illustration, more as a story of it self. I tried a lot of images. I think I tested about a billion different photos, illustrations and more typographical nonsense. But no. It did not work. One of the more horrendous things, was when I tried putting a tombstone there. To say it in the words of my editor: If there is one thing that must not be on the cover of a book titled “Self-portrait at gravestone” - that thing is a tombstone. That - and a self-portrait.

– Eventually, after having hunted the Internet, I typed in a search for “family album”. And there! There it was. Your image. “Departure” from 2004. All of a sudden there were no other options. It had to be that image. So I wrote you - and you answered me. What was it like to be contacted - ten years after - by a writer living on the other side of the globe, who wanted to use your image on a novel written in a language (I dare to suppose) you do not know at all?

– Firstly, it was a huge surprise to receive your email about the image. We all know how saturated the world is with images, so I found it astonishing that a photo I made over a decade ago could become the object of anyone’s attention today. Everything moves so fast and too many people are only interested in what you did last month, last week or yesterday.

Your contact also reassured me that a website is useful when it comes to making work accessible to audiences beyond the borders of your own network. Creating the potential for strangers to stumble across the work and respond in unpredictable ways. It was this potential that first motivated me to create a website, so I couldn’t be more pleased that it has led to this exchange.

– “Departure” is a beautiful piece. It is up there, right up there, if you know what I am saying. It is like it has some sort of matter of its own. Of time. Of emotions. What is the story behind it?

– I created ‘Departure’ while studying in London in 2003-04. At the time, I was exploring the idea of ‘the stranger’ and began developing visual narratives based on personal objects, images and texts found in public places. The set of images that make up ‘Family Album’ all came from a secondhand photo album I picked up at the local market. This was gold to me, since you most often find the photos ripped out of these albums to be sold off individually. But here, the personal narrative was preserved and provided a rich source of inspiration for the project.

The act of puncturing the original photographs with a pin felt like a violent ritual at the time (too many voodoo stories!). It was also somewhat sacrilegious, given my previous training in photography. But I wanted to draw attention to the materiality of the print, its physical condition. I didn’t really know where I was heading and risked getting nowhere and ruining the lot. I knew I wanted to erase the details of identity captured in the black and white photos and was attracted to the reverse side of the print from the very beginning. After piercing through the image I realised there was something ‘bigger’ being revealed in the outline that was not present to me in the photo itself.

– And the technique - giclee print - what led you to that?

– At the time, the giclee print had certain archival qualities that appealed to me. Like the rest of the world, I was making the transition from analogue to digital photography and had concerns about preservation that tend to bother me a lot less today. Professional photographic printing was still quite expensive in 2004, so there was a feeling that the prints you made had to last forever.

Now the technology is so widely available, my focus has shifted more towards preserving the digital information for reproduction rather than worrying too much about archival paper and inks. In a recent project, I had photographs printed onto cement fibreboard that I’m sure will outlast me. I guess forever can wait.

– I do not know whether you like to interpret your own art, but I want to ask: When you were finished with “Departure” and viewed the final result - what did it say to you?

– For me, the final image embodied a sense of loss, or an absence that, in the context of the family, signalled the disappearance of something or someone special. Dissolution. Damage. Dysfunction. Deception. Death. All those nasty ‘D’ words. And from some of the themes contained in your book, it seems my interpretation may not be so different to your own.

In this series, it was also important to contrast the familiarity (or ordinariness) of the image with a level of ambiguity that would allow each viewer to make their own interpretation. I hope this will also be true for your readers.

– And now - ten years later and soon to be on the cover of a novel from somewhere else - what kind of image is “Departure” for you now?

– Having made the work during my time in London, my memories have always been tied up with the experience of living and studying abroad. As a ‘stranger’ in a strange place, I was like an orphan, and these photos became something like my adopted family. Maybe constructing fictitious links to somebody else’s past was just a way of making connections in an environment that felt so cold and detached. Stealing memories – is this a crime?

So now, the idea of ‘Departure’ being on a Norwegian book cover is especially exciting because it allows me to see the work in an entirely new context – free from these previous associations. It also feels more resolved on the cover of a book, where the image takes on a new dimension through its relationship to the story being told within. I imagine your readers will fill the gaps of ‘Departure’ with their own memories and associations, in much the same way as we do when we read any fiction. I personally find that the best book covers never illustrate, but allude to their subject, always leaving room for the imagination - so your editor was completely right to dismiss an image of a gravestone or a self-portrait!

– The other pieces in the Family album series are also distinctive. They all strike me as sorrowful. Why? Well, take “Departure”. So clearly a bunch of family members. And then, at the same time, they are almost dissolved. Like they are on their way to disappear. Have you thought about it in the same way?

– Very much so. I think it’s interesting how little information we need to recognise an image.

We so quickly fill in the missing information with our own memories – like parents and siblings striking those same poses for the camera, making the same shapes.

When I pierced through the photos it was immediately obvious that it was the reverse side that spoke of family in a language that was recognisable to my own experience. I hoped this imagery would also resonate with others, as it appears to have done with you.

In ‘Departure’, the photograph is also punctured in such a way that the group is emphasised over the individual, reinforcing the idea of the family unit (as we might recognise it) and creating a sense of collective loss. I think it is this distinction that makes ‘Departure’ and ‘Arrival’ my favourite images from the series.

– I know there is a real picture you have used to make “Departure”. You told me that. And you also said that you would send it, only … you would not want to spoil the mystery for me. And here I am thinking: You are a person who takes an ordinary picture - as far as I can guess a farewell situation pictured by a family member - and then lifts it up to become something different. Bigger than itself, if you forgive the cliché. How did you become an artist?

– I once heard somebody answer a question like this by saying that they became an artist when they realised they wouldn’t (or couldn’t?) be anything else. The fact I remember this tells me that I must have related to it personally. While I have no romantic attachment to the idea of being an artist, it turns out that the way I see the world lends itself better to this role than any of those ‘real jobs’ I’ve attempted. (And by repeating this statement I can avoid the defensive justification that comes naturally to Australian artists, whose identification as an artist immediately raises suspicions of elitism - or madness!)

But if I delve a little deeper, I remember in adolescence finding joy in a Miro painting that contained an ambiguous yellow shape in the top right corner that nobody was able to identify.  Perhaps it’s surprising then, that I didn’t become an abstract artist after all?

Also, being exposed to artists who questioned the very nature of art has also had a significant impact on the development of my own practice. I’ve never been a traditionalist and always found the motivations of artists committed to demystifying art (and its objects) to be the most interesting.

But if I do accept the term artist, then I also accept this will be an eternal ‘becoming’, and that what is most important is never taking for granted the opportunities that contribute to that development.

– What are you doing these days?

– Since returning to Australia, I have been based in Canberra, where I work as an art educator in one of our national institutions. I have a studio on the edge of the city that is as about as close as I can get to having a space of my own.

To maximise studio time (and minimise hours of paid work) I save money by housesitting in various locations - preferably outside of the city. I enjoy the change and find the exposure to other people’s daily routines (and peculiar pets) endlessly refreshing.

I’ve also been fortunate to receive travel and research grants that have allowed me to spend a bit of time in Europe – most recently undertaking a 3-month research residency in Barcelona and before that, a 2-month studio residency in Den Haag.

Currently, I am undertaking a course in lost-wax bronze casting and working towards a solo exhibition in April 2015. I am also easily distracted by the ‘group exhibition’ and have recently contributed new work to a couple of local members’ shows.

– As an Australian - and thus not a reader of Norwegian - if you were to fall upon this novel in a bookshop and if you had to do what one is not supposed to do - judge it by its cover - what would you say it would probably be about?

– Death, disappearance, disappointment, memory, secrets - not happy things, but I think your title also has some influence. (I’m sure the overlay of the word ‘Gravestotte’ has the same impact in any language!)

Here, I must also admit to being a crime thriller fanatic. And of course the Scandinavians have a reputation for producing some of the best. So, if you’ll forgive the stereotype, I would probably expect your book to be a dark, psychological thriller with a spectacular backdrop!

– As a little coquettish question at the end: What are the odds that you will learn Norwegian to get to know what kind of novel your image has ended up on the cover of?

– Given my failure to pick up ANY Catalan during my recent 3-month stay in Barcelona, I’d say the odds are definitely against me. And translation tools have a tendency to turn everything into a comedy, so I expect I will just have to wait for the English version. I wish you the greatest success with your novel and hope we might see it translated into every language!

Thank you! And for the readers: Check out her other pieces over at Samantha Small!

Hvis du – som jeg håper – fikk lyst til å se mer av det Samantha Small lager, sjekk ut hjemmesida hennes, som er proppet full av prosjekter og verk. Og visstnok skal det ganske snart komme ganske mye mer: Samantha Small.