Flysetevarianten

En av de tingene som forsvant kjappest for meg da jeg ble far (joda, jeg har to elskelige banditter, og neida, jeg har stort sett ikke skrevet et spøtt hverken om dem eller andre sider av livet på lang, lang tid), var drømmene. Eller rettere sagt: tiden til å drømme. I disse dager handler søvn om å komme lengst mulig ned, ned dit hvor det er mørkest, hvor øreproppene sitter lengst inne, og hvor oppvåkninger takles lynrask, lydløst (hvis det er fysisk mulig), og intet er fjernere enn den roen som skal til for å slumre hen. Bare formuleringen: Å slumre hen. På sofaen, for eksempel. Eller i hengekøya. Faen, bare nede på stranda, på et vått håndkle, med fjeset hvilende i ei sanddyne.

Men i dag oppdaget jeg en uant mulighet! Min eldste skulle legge seg. Rommet kokte i den lave kveldssola, til tross for at alle glugger var på vidt gap og huset var en eneste stor gjennomtrekk. Saken var som følger: Han var varm. Og var allerede i gang med nektingsprosedyrene, som hvis de først starter, kan rekke og vare i det nær sagt evige. Derfor: Vifte. Og en slik vifte, den minner om airconditionanlegg over den ganske klode. På hotellrom, i biler, i kjøpesentre, i IKEA, you name it, men kanskje først og fremst i fly. Flyvemaskine, som de sier her i Det Flate. Hvem kjenner vel ikke følelsen av - etter å ha kjaset seg halvsvett gjennom transportetapper, innsjekking, bagdrop og de (o akk så tregflytende) sikkerhetskøene - følelsen av å synke ned i det stinne flyet, vente på taksingen, kjenne det voldsomme trykket i ryggen, for så - endelig! - å kjenne luftdysene tennes og slippe atmosfærekald luft i fjeset?

Det er en sjeldent fredfylt opplevelse (inntil man våkner, naturligvis, og skal ut på destinasjonen og kjenner stedets temperatur som en vegg i selvsamme fjes). Men la meg komme tilbake til saken: Flysetene. Nemlig. Utskjelte og nedsnakkede som de er. Men, vet du - det er nesten ikke noe sted jeg har drømt som i flyseter. Om det så var til Hawaii, Japan eller Volda, London eller Malaysia: Disse salige øyeblikkene av stadige inndøsninger der oppe i luftrommet. Ah. Så får det så være at nakken føles som et ødelagt heng etterpå, for drømmene. Dagdrømmene!

Og så satt jeg altså der inne i stad, inne hos min eldste sønn. Han slumret omsider inn, med denne kalde lufta mot ansiktet sitt. Og jeg satt der, i en menneskelig sett forkrøplende stilling, ja, invalidiserende var den, i en vond lenestol fra IKEA, og holdt ham med selskap inntil han sov, og før jeg visste ordet av det, hadde det gått en halvtime, nei, tre kvarter! og jeg hadde glidd inn og ut av min sjels drømmelandskaper, fri og med all tid i verden.

Så altså: Har du et varmt barn i løpet av en varm sommer og et voldsomt akkumulert søvnunderskudd, vil jeg foreslå deg følgende: Skaff deg en vifte, en vond stol og si til partneren din at dette fikser du, I got this, kan du si, idet du skrider inn på barnets soverom for å geleide vedkommende avkom inn i nattens ro; sett deg tilrette, lukk øynene, forestill deg at du er om bord på en langdistanseflyvning. Du har all tid i verden. Nakken din vil bøte for det. Men du verden for noen fantastiske øyeblikk i drømmenes underverden! 

Bilde: Christian Krohgs "Mor og barn" fra 1883 (Google Art Project/Nasjonalgalleriet).