Kujonen som ble modig

Plutselig en dag så Kaspar Colling Nielsen (44) et fjell i disen over København. Det ble starten på en forfatterkarriere han hadde gått og ventet på siden han var ti år gammel. Og kanskje en dansk borgerkrig i august.

Av Thomas J.R. Marthinsen. 

 Dette intervjuet sto på trykk i Bokvennen Litterære Avis nr. 3, 2018.

Kaspar Colling Nielsen i hjertet av København våren 2018. Foto: Thomas J.R. Marthinsen

– Av årsaker jeg ikke forstår har jeg bestandig betraktet meg selv som forfatter, sier Kaspar Colling Nielsen.

På bokomslagene sine ser han ut som en morsk, nesten olm mann som har levd et hardt og uforsonende liv. I virkeligheten er Colling Nielsen en vennlig utseende mann som ofte humrer godmodig. Det er nesten så det frister å kalle ham en bamse. De harde linjene på fotografiene bløtes ofte opp i smil. Han sitter et granatkast fra Højbro Plads – der myndighetenes stridsvogner kommer buldrende i romanen Den danske borgerkrig 2018-2024 – og kjederøyker sigaretter i vinterkulda.

– Jeg kan huske jeg leste om dikteren Søren Ulrik Thomsen. Han hadde det på samme måte. Hvis han fikk sparken på jobben, for eksempel, eller hvis kjæresten gikk fra ham, da var det ikke Søren Ulrik Thomsen som fikk fyken, eller ble sparket. Nei, da var det forfatteren Søren Ulrik Thomsen som mistet jobben, det var forfatteren Søren Ulrik Thomsen som ble dumpet. Hehe. Sånn har jeg hatt det også.

– Som en slags trøst?

– Det gir iallfall en meningsfullhet. De harde tingene blir ikke bare tragiske, de blir en slags ammunisjon. Men i takt med at jeg ble eldre og eldre og jobbet i et forsikringsselskap, ble det vanskeligere å opprettholde den forestillingen. Jeg satt jo der og følte meg som en forfatter som jobbet i forsikringsselskap, ikke sant. Og hvis jeg prøvde å skrive, hadde jeg ingenting å si. Intet å fortelle. Slik gikk det ytterligere noen år.

Til tross for den slumrende forfatteridentiteten, hadde Kaspar Colling Nielsen vært fornuftig – og utdannet seg til økonom. I tillegg til en grad i filosofi. Så der satt han, den fordekte forfatter, og foretok noe så spenstig som risikovurderinger for et forsikringsselskap.

– Det var på dette tidspunktet i livet du sjekket når forfatterne du leste hadde debutert?

– Ja. De siste årene var det sånn. Da jeg snudde bøker og så hva det sto om forfatteren, ble jeg glad hvis de var gamle, og lei meg hvis de var i tjueåra.

Kaspar Colling Nielsen dro hjem og klaget til kjæresten. Han klaget over den «innspiste danske litteraturen», har han sagt tidligere. Men hos kjæresten var det pent lite trøst å hente. Hun var etter hvert blitt temmelig temmelig lei sutringa hans. Hvis ståa i det danske litterære landskapet var så sjaber, fikk han vær så god skrive noe selv.

– Hun sa også at hun trodde årsaken til jeg ikke allerede hadde skrevet noe, var at jeg kanskje ikke var så god som jeg selv gikk rundt og innbilte meg. Det fikk meg til å tenke meg grundig om. Ganske lenge. Jeg har tenkt på meg selv som en kujon. Jeg har aldri vært veldig modig. Men da hun sa at jeg kanskje ikke kunne, gadd jeg ikke la være. Jeg kunne ikke la være med å prøve bare fordi jeg var redd, ikke sant.

Refusjon over hele linja

De neste seks månedene sto Kaspar Colling Nielsen opp klokka 04.30 hver bidige dag. Resten av familien – kjæresten Line og de to småungene Alfred og Alma – lå og sov. Kaspar satte seg ut på baktrappa med en sigarett og en kopp kaffe og skrev i to timer. Så gikk han på jobb i forsikringsselskapet og fortsatte skrivingen på kvelden da familien hadde lagt seg. Etter nesten et år var han lei. Da hadde han femti krøllete sider. Som han sendte inn til alle de store danske forlagene. Samtidig.

– Jeg tenkte som så at Gyldendal mottar 1500 manuskripet i året. Av dem utgis kanskje to eller tre. Kanskje bare ett. Det vil si at jeg hadde én promilles sjanse til å bli antatt. Svartiden hos et forlag er kanskje seks måneder. Det er seks store forlag i Danmark, og hvis jeg skulle sendt inn til ett og ett av gangen, ville jeg risikere å måtte vente i tre år på alle avslagene. Derfor sendte jeg inn til alle samtidig. Og ble refusert av alle sammen på likt.

– Hehe.

– Ja. Men et halvt år senere ringte Janne Breinholt Bak – som siden ble redaktøren min – fra Gyldendal. Hun ville gjerne starte en prosess, sa hun. Så det gjorde vi, mens jeg fortsatte i forsikringsselskapet. Til slutt sa jeg opp jobben. Jeg var jo forfatter, ikke sant. Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg – at det ville dale penger ned fra himmelen?

Ut av Sigmund Freuds klasserom

Mount København utkom halvannet år senere, i 2010. Den forhenværende økonomen regnet kjapt ut at månedslønna han hadde fått for å skrive boka beløp seg til 350 kroner. Før skatt. Men det var ikke så viktig, det som betydde noe var at han hadde gjort det. Skrevet boka – og fått den ut.

Resulatet var et knippe fabelaktige fortellinger som alle danser rundt et fjell(!) som de danske myndighetene mer eller mindre ut av det blå beslutter å la oppføre på Avedøre Holme i København. Prislapp? 600 milliarder kroner. Byggetid? 200 år. Et digert beist av et fjell som strekker seg mer enn tre kilometer til værs og forandrer hele den danske virkeligheten.

Kaspar Colling Nielsen vant Danske Banks Debutantpris samme år og kritikerne var fra seg av begeistring. For boka hans representerte noe helt nytt i dansk litteratur.

– Det var så vidt den utkom, sier han. – Alle redaktørene på forlaget skulle være enige. Jeg tror det kan gå litt politikk i det, for å si det sånn. Og det var mange av dem som var kritiske til boka, fordi den ikke handler om en person man kan identifisere seg med. Mitt mål hadde vært å skrive en antipsykologisk bok, en bok helt uten refleksjoner.

– Du har sagt at «litteratur og film for lenge har sittet på første rad i Sigmund Freuds klasserom»?

– Den franske filosofen Gilles Deleuze ser ikke på Freud som vitenskapsmann, men som filosof. Akkurat som Hegel og Kant før ham. Også de dannet skoler, det ble oppført institutter på universitetene som underviste i dem, og så videre. Jeg tenker at vi lever i avslutningen av freudianismen. Den har liksom utspilt sin rolle. Psykoanalysen oppsto litt i sammenheng med det moderne gjennombruddet i kunsten, ikke sant. Inntil da hadde kunstneren blitt sett på som en som hentet sin autoritet fra det gudommelige. Med det moderne gjennombruddet ble kunstneren en som befant seg på kanten av det normale. Du vet, som for eksempel van Gogh. Kunstneren hadde liksom en særlig tilgang til det ubevisste, som alminnelige mennesker ikke hadde. Og det leserne fant i bøkene var en slags underbevist gjenkjennelighet. Hitchcock og Bergman brukte freudianske symboler helt direkte. Fra 1960/1970-tallet og fremover har alle liksom blitt psykoanalytikere. Det er en vulgær form for psykoanalyse – som finnes overalt i den vestlige verden.

Kaspar Colling Nielsen er fullstendig rolig når han sabler psykoanalysen ned.

– Det er et helt bestemt skjema som handler om at utvikling alltid går baklengs – og frem. Det blir lagt en helt enorm vekt på barndommen. Det er bestandig det samme skjemaet. Alltid. Og jeg … jeg mener at alt det der er løgn.

– Du tror ikke på det?

– Nei. Hele denne forestillingen om at barndommen spiller så stor rolle, gjør at vi ikke slipper ut av den. Det er en utrolig sterk tanke som gjennomsyrer samfunnet vårt. Moderne hjerneforskere har vist at hjernen er langt mer plastisk innrettet, det er ikke slik at vi er nødt til å gå i de samme sporene konstant. Langt de flest av oss burde egentlig se annerledes på det. Vi burde heller se fremover.

– Det høres nesten ut som om du mener at vi bruker barndomstraumer som en sutteklut?

– Hvis vi har opplevd noe traumatisk, synes vi at vi skal pille i sårene hele tiden – helt til vi blir friske. Min mor døde da jeg var ganske ung, det gjorde at jeg gikk rundt og syntes synd på meg selv. Og jeg hadde mye angst. Dødsangst. Så jeg dro til Afrika. Afrikanere er mye mer fremadrettete enn oss, mye mer positive. De har opplevd forferdelige ting, men de dveler ikke ved problemene sine. Det var ganske befriende å se at det fantes en annen måte å leve på. Jeg hadde slett ikke angst i Afrika. Der nede var de bare glade for at de hadde overlevd.

Ikke langt fra der Kaspar Colling Nielsen står her slynges granatene i boka hans. Foto: Thomas J.R.M.

Fjell i Danmark, ondskap og evig liv

Fra det kunstige betongfjellet i Mount København utvidet Kaspar Colling Nielsen framtidsvisjonene i romanen Den danske borgerkrig 2018-2024 som utkom i 2013. Her blir historien fortalt av en 475 år gammel mann holdt kunstig (og antagelig evig) i live gjennom stamcelletransplantasjoner. Han fordriver tida med seksuelle eskapader med andre evigunge styrtrike over hele verden. Og historien han forteller er – innimellom mer eller mindre groteske småhistorier, en temmelig skjør kjærlighetsberetning og flere fortellinger om hovedpersonens snakkende, stamcellebehandlede hund(!) – en historie om et Danmark og et Europa som har gått overordentlig til helvete. Finansiell og økonomisk krise, gruoppvekkende krigføring i den danske hovedstaden ledet an av fattige, alminnelige folk fordrevet fra hus og hjem. Kollapser rundt omkring i de øvrige europeiske landene. Myndigheter, banker og finansielle institusjoner står på den ene siden – den vanlige mannen i gata står nådeløst på den andre. «Dansk litteraturs nye verdensnavn», proklamerte storavisa Politiken.

– Det vanskelige med å skrive, sier Kaspar Colling Nielsen og retter det blå blikket ut gjennom kafévinduet. – Det vanskelige er å finne et sted man kan fortelle fra. Men når man først er der, er det plutselig mulig. Det er en kamp å komme dit. Men nå, nå vet jeg ikke om jeg klarer å skrive mer noensinne. Sånn hadde jeg det også da jeg skulle starte på de andre bøkene.

– Du har hørt om Karl Ove Knausgård? I et essay om skriving og det å finne en form skriver han at det bare er «de som ikke vet hvordan man skriver, som kan skrive, bare de som ikke kan skrive en roman som kan skrive en roman».

– Ja, det synes jeg er riktig. Jeg kan slett ikke huske at jeg har skrevet bøkene mine. Jeg husker tiden opptil og avslutningen, altså da jeg nærmet meg å være ferdig. Men ikke alt det i midten. Ikke fordi jeg var i transe eller noe, men fordi jeg tror det jeg husker best er frustrasjonen opptil. Alle de ordene man fysisk skal trykke inn på dataen! Det er en besynderlig prosess. Jeg synes det er vanskelig å forstå den.

Boka om den danske borgerkrigen er akkurat sluppet i Norge – og også her til lands har den høstet jubel. VGs anmelder skriver: «Førsteklasses gammel dansk! Samtidsdiagnose og fremtidsfabel. Krigsdystopi og sexorgier. Denne danske romanen har det aller meste … Den som ikke finner noe å bli utfordret eller stimulert av i denne boken, må være grunnleggende lei av litteratur.»

I fjor kom Kaspar Colling Nielsens foreløpig siste roman, Det europæiske forår, ut i Danmark – og det er nok bare et spørsmål om tid før den annekterer de andre europeiske bokmarkedene i digre jafser. I boka kjøper et styggrikt konsortium rett og slett den danske øya Lolland og omgjør den til en høyborg for teknologisk forskning, for droner og nanobotter, som utvisker skillene mellom dyr og menneske (i bokstaveligste forstand!) og det samme mellom natur og kultur. Her blir det boltreplass for de rike og skjønnhetshungrende, mens vanlige folk ikke kommer forbi de væpnede, filippinske vaktene ved brua. Som i Den danske borgerkrig er det ikke akkurat få groteske menneskelige trekk som her blir servert leseren. Det er menneskelivet i all sin prakt, nedsenket i et hav av mangelfullhet, egoisme og brister.

– Har det overrasket deg hvor groteske bøkene er?

Kaspar Colling Nielsen tillater seg en av sine lengre tenkepauser.

– Altså … Jeg synes … Den danske borgerkrig handler blant annet om at mennesket er ondt. Det synes jeg har vært et tabu i mange år. Jeg tror det er viktig å snakke om. Vi har en utrolig stor kapasitet for ondskap. Det blir som Zygmunt Baumann sa om Holocaust: 99,9 % av alle dem som gjorde Holocaust mulig, følte seg ikke ansvarlige. De leverte bare ting, sørget for at tog gikk til tiden, etc. Småting. Det er litt det samme som at vi i dag ikke bryr oss om de fattige barna som syr klærne våre i Bangladesh. Det var en enormt stor kreativitet og spontanitet som preget ondskapen i konsentrasjonsleirene. Ondskapen var ledsaget av stor morskap, av letthet.

Kaspar Colling Nielsen – hvis jødiske mormor selv flyktet fra Nazi-Tyskland – forteller at han og to fettere for noen år siden besøkte Auschwitz. Der hadde leirkommandanten huset sitt kloss opptil en av de største forbrenningsovnene. Mange av de unge jentene som fikk jobb der, hadde vært fullstendig vanlige sykepleiere på sykehus i Berlin. Så ble de overflyttet til Auschwitz, sier Kaspar Colling Nielsen, og i løpet av tre-fire måneder ble de ravende sadister, som hver utviklet sin egen spesialiserte form for sadisme overfor fangene.

I Den danske borgerkrig tenker hovedpersonen: «En krig ændrer alt ekstremt hurtigt. Det ene øjeblik er man i Fakta for at hente mælk, et par dage senere er man ved at henrette nogen».

– Vi så det samme i Abu Ghraib-fengslet med de amerikanske soldatene. De hadde det jo supergøy da de fornedret fangene, så morsomt at de var nødt til å sende bilder av det til vennene sine. Det var først etterpå, da de så det de hadde vært med på i en annen kontekst, at de skjønte hva de hadde gjort. Det er det samme som skjer når noen blir mobbet i skolegården også. Det er en viss glede i å mobbe andre. Den siden ved det å være menneske må vi være oppmerksomme på, og aktivt forsøke å holde nede. Tyskerne i dag bærer et kors fra krigens dager, men leksa fra Holocaust er at vi alle kunne vært bødlene.

En dysfunksjon som funker

– Hvordan er det med angsten din nå?

– Mye bedre. Jeg fikk et angstanfall for mange år siden. Det var i 2008 da fugleinfluensaen herjet. Eller da alle snakket om den. Jeg trodde det ville bli en pandemi. Jeg fikk ikke sove, og hadde mareritt – også i våken tilstand – i tre måneder. Så for meg hvordan København ble oppdelt i sikre og usikre soner, med store sponplater som sperret gatene. Samfunnet brøt sammen. Jeg så for meg at jeg var nødt til å ta med kjæresten min og barna våre som den gang var små, og dra ut på landet og forskanse oss på en gård, med en masse våpen. Det gikk så langt som at jeg hadde lyst til å vaske ungene mine da de kom fra barnehagen.

– I virkeligheten?

– Ja. Det var en kulminasjon. Men den måten byen så ut på i den fantasien ligner litt på sånn den ser ut i Den danske borgerkrig. Kjæresten min sa at jeg var nødt til å gå til psykolog. Det ble et vendepunkt for meg.

– Hvordan da?

– Psykologen lærte meg at jeg hadde en dysfunksjonell tankemåte. Hun ga meg rett i at døden kan skje når som helst. Men jeg har det sånn at hvis jeg tenker nok på noe forferdelig, så skjer det ikke. Det tror jeg på. Og det er altså min dysfunksjonelle måte å tenke på. Det er en slags tvangstenkning som handler om at hvis jeg tenker at det skal gå bra, blir jeg straffet. Så jeg prøver å ikke være glad!

Kaspar Colling Nielsen gliser under skjegget, legger hodet mellom henda og rister på det.

– Uff, det høres helt forferdelig ut.

– Men klarer du å glede deg over suksessen du har som forfatter, da?

– Ja, det kan jeg. Tre ting har gjort det lettere for meg. Jeg er blitt eldre. Sammen med kjæresten min har jeg lyktes i å gi de to barna våre kjærlighet. Og så har jeg fått skrevet bøkene mine som jeg har drømt om hele livet. Derfor ville det være mindre tragisk om jeg døde nå enn før.

– Går det an å si at angsten har fungert som ammunisjon for forfatterskapet ditt?

Kaspar Colling Nielsen nikker.

– Sånn var det også da min mor døde. Det er godt jeg er forfatter, tenkte jeg. Jeg vet ikke, men det er vel en måte å kapere ting på. Prisen er at man blir nødt til å handle på den tanken, bruke den, ellers funker teknikken ikke.

En dødsstjerne i horisonten

– Hvor kommer du til å være 3. august 2018 når den danske borgerkrigen bryter ut?

– Her. Jeg er her. Barna har akkurat startet på skolen. Jeg tror ikke det kommer noen borgerkrig. Men det skal skje mindre enn vi tror før det skjer.

Kaspar Colling Nielsen smiler illevarslende.

– Jeg klarer ikke helt å finne ut om du er optimist eller pessimist, jeg?

– Jeg begynner faktisk å bli litt optimistisk. Tidligere, på 1900-tallet, var det befolkningen som var utviklende for samfunnet. I dag er det teknologien og kapitalsystemene som er progressive. Og hverken teknologien eller kapitalen er demokratisk styrt. I dag finnes det en rekke problemer i verden som det virker veldig vanskelig å gjøre noe med. Klimaet. Flyktningene og emigrantene. Forestillingen om at vi skal spre demokrati og velstand etter en vestlig modell til resten av verden må kanskje oppgis. Og den globale økonomien er i dag utenfor enhver kontroll. Alle er underkastet det globale markedet som ingen kontrollerer. Demokrati og menneskerettigheter er kanskje ikke kompatibelt med globaliseringen. For det er markedet som bestemmer. Og hvis markedet ikke tillater noe, ja, så forsvinner det. Det globale markedet er en dødsstjerne som vokser seg større og større.

– Det høres ikke ut som om du er i gang med å beskrive lutter framtidsidyll?

– Hehe, nei, men jeg fått øynene opp for de sosiale mediene. Med dem har vi for første gang fått et demokratisk medie som er like globalt som finanssystemene. Like globalt – og like raskt. Trump hadde ikke oppstått uten sosiale medier. Ingen så ham komme, den støtten han klarte å få, og som delvis kom derfra. Det er det samme med #metoo-fenomenet. En hel masse kvinner som trodde de var alene, men som plutselig finner sammen. Og blir en stor kraft. Ingen så heller det komme. Det synes jeg er en fantastisk stor ting. Det ligger et enormt stort demokratisk potensiale i sosiale medier. De er et arnested for en forbrukermakt som er den eneste egentlige makta vi sitter igjen med. Og når folk oppdager at de har den makta, kan det fort bli en temmelig berusende følelse.

Den siste generasjonen

I et intervju med den danske avisa Berlingske i fjor sa Kaspar Colling Nielsen at ingen av barna hans har lest bøkene hans, og at de nok mest av alt ser på ham som en «halvtjukk gærning som jobber hjemmefra».

– Ja, de er stort sett ikke imponert. De er ikke interessert i bøkene mine og ser meg nok som … tykk og tullete. Det hender de slår meg. For eksempel kan dattera mi på 13 år slå meg på magen og si: «Skal du ikke ha noe å spise?»

– Haha!

– Ja, hun er virkelig morsom.

– Men de kommer vel til å lese bøkene dine på et tidspunkt?

– Ja. Jeg synes det er superfett hvis de har lyst til å lese bøkene. På en måte vil jeg gjerne skrive barnebøker for voksne. Det er mange barnebøker som er fantastiske og fantasifulle. Men så fort det blir bøker for voksne, blir det liksom så … fantasiløst. Det vil jeg gjerne gjøre noe med.

– Min eldste sønn på 5 år er veldig opptatt av teknologi. Han spør meg ofte om han skal finne opp ting når han blir voksen som kan hjelpe meg. Og han er helt overbevist om at han kommer til å leve evig. Altså ikke som et barns manglende forståelse av liv og død, men som en naturlighet, som noe han tror på.

Kaspar Colling Nielsen smiler stort.

– Jeg sier det til mine barn. At de ikke kommer til å dø.

– Rett og slett?

– Hehe, ja. Det er ikke usannsynlig. Kanskje vil de få muligheten til å leve til de er 200-300 år og selv få bestemme hvor lenge de vil fortsette deretter. Det vil bli helt vilt. Noen kommer til å dø når de er 40, andre kommer aldri til å dø. Det er statistisk sett uheldig, men vi er kanskje den siste generasjonen som dør som dumme dyr.

Større enn privatlivet

Kirsten Thorup. Dansk litteraturs grand old dame. Foto: Artebooking.dk

Fjorårets vinner av Nordisk råds litteraturpris Kirsten Thorup (75) føler noen ganger at litteraturen har spist opp livet hennes. Samtidig heller hun mer og mer mot at livet som litterært stoff er uendelig. Så da er det kanskje ikke så farlig, tross alt.

Av Thomas J.R.Marthinsen.

Dette intervjuet sto på trykk i Bokvennen Litterære Avis nr. 11/12, 2017.

- Du har sagt at du alltid har to spor i hodet. I det ene deltar du i samtalen og livet, i det andre tenker du på boka du holder på å skrive. Er det sant?

Dansk litteraturs grand old romanforfatter-lady Kirsten Thorup sitter i et stille lokale hos Gyldendal i Indre København. Hun smiler under det pasjeklippede mørke håret mens hun nikker. Det er godt mulig hun er 75 år gammel, men hun har et blikk som et ungt menneske.

- Selv om vi sitter her og snakker, sier hun og fører hendene fram og tilbake i lufta over bordet, så tenker jeg videre på det jeg skriver.

- Så du er alltid på jobb?

- Ja, det er jeg. Det er en permanent tilstand. Det er faktisk noen ganger et problem at jeg lever i en annen verden. Altså, nå sier jeg det litt firkantet. Men likevel. Det er især et problem når jeg er godt i gang med en bok. Da er jeg ikke i stand til å prestere et nærvær for dem rundt meg. Uansett om det er i familien eller med venner. Det er baksida ved å være forfatter. Fornemmelsen av å ikke riktig være til stede i verden. Bortsett fra når jeg skriver.

- Da er du helt nærværende?

- Ja, det er jeg. Det er som om nærværet mitt er blitt samlet der. Nærvær er egentlig et annet ord for energi. Og det krever enormt mye energi å få liv i en tekst. Man skal jo også ha overskudd til å se: Det jeg skrev i går, det er bare en død sild.

  

Noe kan tyde på at Kirsten Thorup er usedvanlig god til å arrestere døde sild. Tidligere i år ble hun belønnet med Nordisk råds litteraturpris for sin siste bok Erindring om kærligheden som utkommer på norsk til våren. I juryens begrunnelse lød det blant annet om årets vinner at hun står bak «en lang række eksemplarisk vedkommende og socialt engagerede romaner» og at boka hun vant prisen for tegner opp et 

«hjerteskærende og nådesløst forløb, hvor spørgsmål om ret og pligt, det private og det politiske – og ikke mindst kærlighedens styrke og pris – behandles i en stadig mere nuanceret form. ‘Erindring om kærligheden’ er en kulsort og viis roman».

Fra scenekanten i Helsinki sa en ydmyk Thorup: «Det er uvirkelig at stå her på denne scene i den her store sal. Det er som et beskyttelsesrum, hvor vi er afskåret fra den rå virkelighed, som er litteraturens element». Siden hun debuterte med diktsamlingen Indeni – udenfor i 1967 har hun tatt store jafs av denne rå virkeligheten. Fra og med debutromanen Baby i 1967 etablerte hun seg temmelig raskt som en av de mest leste og mest solgte forfatterne i nabolandet.

            I Erindring om kærligheden – som er hennes nittende bok – tenker en av hovedpersonene: «At have været så heldig/uheldig at blive født krævede et svar». Kirsten Thorups bøker kan leses som et forsøk på å gripe ordet og prøve på akkurat det.

Utenfor vinduene er juledekorasjonene for lengt hengt opp, kjøpeglade mennesker sjokker rundt i gatene med bæreposer og lyder og kaos og alle sine retninger gjennom danskenes hovedstad. På et vis er det alle dem hun skriver om, Kirsten Thorup, alle disse vanlige livene som leves. Kanskje spesielt om de menneskene som følger et slags sidespor i tilværelsen, de som ikke jager sammen med resten av flokken. Og alt som finnes i dem av gleder og av sorger.

Erindring om kærligheden handler om mora Tara og dattera Siri. Livene deres blir – fra vekslende perspektiver – fortalt helt fra Tara er en ung jente i en liten stasjonsby (ikke ulik landsbyen forfatteren vokste opp i) og fram til hun når pensjonistalderen i vår hypermoderne tid. I løpet av den tida har livet fart med henne på godt og vondt. Hun har måttet oppgi sin ungdomsdrøm om å bli skuespiller, og måttet ta til takke med rengjøringsjobber og forefallende arbeid. Men omdreiningspunktet i Taras liv er – fra første sekund – dattera Siri, selv om hun ikke alltid klarer å passe på henne. Det redselsfulle ordet omsorgssvikt drar som en skygge gjennom scenene i boka, hånd i hånd med viljen til å gi dattera alt. Det er perioder der mora ikke makter å ha ha jenta hjemme hos seg. Siri vokser opp som en uavhengig, sterk jente som har måttet klare seg selv i en oppvekst med små kår – som hun har blitt merket av. Og faren? Faren er den flamboyante frilansfotografen Tore som kommer inn og ut av livene deres alt etter hva han evner. Inntil han ender opp med å ta livet sitt. Thorup lar kjærlighetsforholdet mellom hovedpersonene bli prismet hele livet brytes gjennom.

- Jeg trodde jeg var i gang med noe ekstremt, jeg, da jeg skrev denne boka. At jeg skrev om en mor som er så opptatt av sin voksne datter som Tara er, og av hvor vanskelig det er når kontakten mellom dem i perioder blir brutt. Verden er jo død for Tara når dattera Siri ikke er der, sier Kirsten Thorup.

- Men?

- Mens jeg satt og skrev kom jeg over en artikkel i en avis hvor det sto noe om antallet familier hvor det finnes brudd, altså hvor de av en eller annen grunn ikke ser hverandre. Det var en ganske høy prosentdel, sier hun og løfter et par tunge øyelokk under håret.

- Jeg tror jeg har lest samme artikkel. Var det ikke hver femte danske som har brudt med noen i familien?

- Jo, det kan stemme. Og det er jo et høyt tall. Det er tjue prosent, det. Og det kom bakpå meg da jeg satt og skrev. Ja, det forbauset meg, altså.

Ikke sjelden sniker det seg inn en følelse av dårlig samvittighet hos Tara i boka. Også selv om dattera for lengst er blitt voksen. Det er en følelse Kirsten Thorup mener vi ikke har hørt så mye om. Foreldrenes dårlige samvittighet overfor voksne barn. Det er også en følelse hun ikke er fremmed for.

- Da min datter var liten skulle hun i barnehage, og da benyttet jeg den tida hun var der til å skrive. Man innretter seg jo etter omgivelsene. Men jeg må si det var litt vanskelig å prestere nærvær der, altså, på vei til barnehagen. Det er jo fatalt for barn at foreldrene er nærværende. Det er selvoppholdelsesdriften deres, ikke sant. I ytterste konsekvens dør de jo hvis foreldrene ikke er nærværende. Det har jeg ofte tenkt på, at min datter gikk ved siden av en zombie hver morgen.

Thorup smiler ørlite sørgmodig.

- Selv om det er 45 år siden jeg gikk ved siden av henne sånn, kan jeg merke den dårlige samvittigheten. Den følelsen av utilpasshet som dårlig samvittighet medfører. I boka har jeg ført de følelsene helt ut i det ekstreme. Det er mange bøker som beskriver far og mor sett fra barnets sted – og godt er det! – men jeg ville beskrive den voksne forelder. Dels fordi det er så mange indre kamper når man er forelder. Tenk bare på alle de følelsesstrømmene du har. Smerten. Skammen. Det er et stort ord, skam. Men jeg tror de fleste foreldre føler på en skam i forhold til ikke å leve opp til det store mors- og farsikonet vi har inne i oss. Det er mye foreldre ikke sier til noen. Og det synes jeg er for lite belyst i fiksjonen.

Thorup skjenker seg et glass vann og fukter strupen.

- Det å være forelder er en rekke av tap. Når barna flytter hjemmefra, for eksempel. Når de ikke lenger vil henge i mors skjørtekanter – ja, eller fars. Det er veldig vanskelig å håndtere et positivt tap. For det er et tap, selv om det ikke er trist. Man får jo nærmest kuttet navlesnora igjen! For de fleste foreldre tror jeg det kommer til et tidspunkt hvor man forstår at barna ikke gidder en mer. Sånn gjorde man jo selv også, kanskje til og med på en enda verre måte enn ens egne barn. De dramaene som finnes mellom foreldre og barn er et av de sterkeste følelsesfeltene som finnes. Også selv om eller kanskje særlig når man ikke ser foreldrene eller barna sine.

I bokas siste del ender Tara opp som hjemløs, etter å ha hjulpet en fremmed, rumensk hjemløs. Eller hun velger det kanskje. Forholdet til dattera er så anstrengt at det går nesten ett helt år fra mora forsvinner ut i de københavnske gater til dattera skjønner at hun er vekk.

- Da jeg oppdaget at Tara ville bli kastet ut av leiligheten sin ble jeg glad. For det hadde ikke vært noen roman hvis de ikke møtte hverandre igjen. Men da hun blir hjemløs, snur det, da fant jeg ut at de kunne møte hverandre. Siri har vært vant til at mora alltid er i leiligheten sin, ventende og bestandig hjemme. Nå er hun plutselig borte. Det er som om mora først blir nærværende for dattera da hun plutselig ikke er der. Først da er de liksom blitt voksne, begge to. Foreldre skal også bli voksne, ikke sant. Det er ikke bare barna som skal det.

Kirsten Thorup løfter øyenbrynene og smiler.

- Et sted i boka – like før hun møter mora igjen – tenker Siri om seg selv at «I løbet af en uendelig lang nat indser jeg, at jeg er et barn der er blevet voksent».

- Ja, nettopp. Siri har vokst opp med å være mor for sin mor. Hun har klart seg selv og hatt vekkeur fra hun var liten. Det er jo en av grunnene til at hun skjærer båndene til Tara. Det blir hun nødt til, for å finne sitt eget liv. Og man blir jo ikke voksen én gang. Det er noe som skjer flere ganger i løpet av livet. Vi blir voksne igjen og igjen. Det skal virkelig noe kraftig til for å rykke oss ut av familielivets mønstre og de automatiske rollene vi har hatt i familien.

Tidligere i år rullet en dokumentarfilm om Kirsten Thorup over lerretene på danske kinoer. På et tidspunkt i filmen sier hun at nå som hun har skrevet i så mange år – og i alle årene lempet fra privatlivet og inn i fiksjonen, føler hun at fiksjonen nesten har ett opp livet hennes.

- Som forfatter bruker jeg jo mitt eget liv. Nå forveksler mange jo ofte livet med privatlivet. Men livet er mye større enn privatlivet. Det er alle de reisene man har tatt, alt man har lest og hørt, alt man har sett og overhørt, ens eget liv og alt det man får vite om andres liv. Alt bruker jeg. Jeg har brukt så mye av det jeg har opplevd.

- Men hva mente du med at du føler det har spist opp livet ditt?

- Jeg tror jeg mente at jeg liksom er mer til stede i fiksjonen. Jeg har liksom helt mitt eget liv inn i den. Spørsmålet er så: Er livet uendelig? Jeg heller mer og mer til å tro det. Hvis man skulle skrive om hele livet ned til minste detalj, skulle man jo hatt et ekstraliv å gjøre det i. Så når jeg sier at litteraturen har ett opp livet mitt, er det bare en følelse, tror jeg. Og ikke en realitet. Det liker jeg godt. At ting er i bevegelse. Den dynamikken som finnes i livet. At man sier noe, og at det deretter forvandles. I det øyeblikket man sier noe, er det jo sånn, da er det sant det man sier. Men så kommer det likevel en tilføyelse senere. Eller en nyansering. Og den kan jo gjerne komme i en ny bok, for eksempel!

I dokumentaren sier Thorup også at hun føler hun ikke vet hvordan hun skal skrive en bok når hun begynner på en ny en.

- Hver gang jeg starter har jeg en følelse av at dette er noe fullstendig nytt. Så ser jeg gjerne senere at det er mer av det samme, bare i ny innpakning. For meg handler litteratur om å gå fra det personlige til det allmenne. Det synes jeg litteraturen/fiksjonen kan. Hver familie er jo unik, men vi har likevel mer til felles enn vi er forskjellige, ikke sant.

Det kan kanskje synes som om mennene glimrer med sitt fravær i romanen. Men de blafrer inn og ut av fortellingen. Inn og ut av kvinnenes liv. Ganske mange av dem trenger hjelp.

– Det er en rekke menn i Taras liv, men ingen av dem blir der. Kanskje ønsker hun ikke at de skal det? Å hjelpe noen er mindre krevende enn et kjærlighetsforhold, sier Thorup.

Mot bokas slutt dukker skikkelsen Robert opp. Han er den fallerte kunstneren, som av en eller annen, eller flere, uransakelige grunner ender opp med å tilbringe de siste månedene i sitt liv med å spise middag sammen med Tara i leiligheten hennes. De har drømmen om et liv på scenen til felles, selv om den ene har opplevd suksess og den andre ikke. Thorup er enig i at han skiller seg ut, at han representerer en mer blivende mann. Selv om han ender opp med å ta livet av seg.

- Det er faktisk to av mennene i Taras liv som begår selvmord?

- Ja. Jeg synes det er vanskelig å forklare. Det passet bare til personlighetene deres. Og jeg har opplevd et selvmord selv. Nei, nei, du skal ikke … Det er mange, mange år siden.

Thorup rister avvæpnende på hodet.

- For meg er selvmordet en gåte. Hvordan kommer man dit? Jeg føler ikke at det ligger i meg, sier Thorup.

- Jeg skjønner hva du mener. Det sies jo at det kommer et tidspunkt i alles liv der man vurderer selvmordet. Jeg har aldri opplevd det øyeblikket.

Kirsten Thorup rister langsomt på hodet.

- Jeg vet ikke. Men for meg er selvmordet liksom ikke … åpenbart.

Erindring om kærligheden oppleves som en befriende roman, til tross for sine tidvis dystre sider. Det kan virke som om Kirsten Thorup fester en slags lit til at litteraturen kan fungere som et fritt rom hvor vi – totalt fremmede, og uansett hvem og hvordan vi er – kan møte hverandre. Og dette gjelder kunst i det hele tatt. I boka blir den voksne Siri etter hvert en anerkjent performance-kunstner. Mor og datter har ikke hatt nevneverdig kontakt på mange år, men Tara følger datteras liv fra sidelinja. Vader fra den ene utstillingen til den neste, som om hun livnærer seg på datteras kunst som erstatning for reell kontakt. En dag kommer hun over en ganske spesiell videoinstallasjon: En hønemor spiser sitt eget egg etter dager sperret inne i et bur. Kunstneren? Dattera. En stund senere forekommer følgende telefonsamtale dem imellom:

«Jeg så din video Sult i Galleri Guld.» «Hva gjorde du?» Siri lød såret som om Tara havde snaget i hendes privatliv. «Jeg forstod budskapet, skat.» «Mor!» skrek hun ind i røret. Tara kunne ikke rigtig glæde sig over det bandlyste ‘mor’. «Jeg kan bare ikke se mig selv som den kannibalistiske hønemor.» «Det er jo ikke alt i verden som handler om dig,» affærdigede Siri hende. «Jeg har aldrig trængt mig på, men altid holdt mig i baggrunnen.» «Du kan ikke se dig selv udenfra. Du ved ikke hvor skræmmende du kan virke på andre.»

Siri jobber febrilsk i atelieret sitt. Og mens hun jobber, spinner tankene hennes om hennes rolle som kunstner. Den er på et vis livbøyen for hennes kaotiske sjel.

- Det at Siri er kunstner gjorde at jeg bruke av mitt eget, sier Thorup. – Jeg kunne leve ut en side som jeg ikke så ofte snakker om. Det er også noe av det hun sier som det ikke er så lett å si høyt. For kunsten skal vel ikke være større enn livet, vel? Hvem gidder å høre på sånt snakk? Så jeg var glad for å kunne skrive ut Siris tanker. Om alt hva det innebærer å være kunstner. Det er jo ikke bare et arbeid, det er en livsform. Jeg synes det er vanskelig å svinge seg opp på de høydene selv. Men i en bok kan jeg liksom få det ut likevel. Noe kan man bare skrive om.

Thorup har sagt at hun ofte blir overrasket over hva bøkene hennes har endt opp med å handle om, fordi hun selv hadde tenkt at de skulle handle om noe annet da hun satte seg til skrivebordet.

- Jeg vil kanskje formulere det annerledes nå. Jeg vet ikke helt om jeg mener det, nemlig. Jeg synes selv jeg i mitt liv har noen andre problemer enn dem som finnes i bøkene mine. Prosjektet mitt er aldri 1:1 i forhold til mitt eget liv. Hva jeg har opplevd av store dramaer og unevnelige ting, det står ikke i bøkene. Det forundrer meg litt.

- Å?

- Det ville jo vært mer nærliggende å skrive om dem! Men fiksjonen beskriver en annen verden. Kanskje er den sannere? Fiksjonen er satt sammen av noe som ikke henger sammen i virkeligheten, men som passer der, i fiksjonen. Fiksjon minner meg om drømmer om natta. Der er det jo noe fra i går, noe fra barndommen, noe som liksom har lagret seg. Sånn er det for meg når jeg skriver. Og så blir alt forvandlet. Litteratur er som en slags alkymi for meg. Ting fra alle mulige steder og tider som smelter sammen. Så er spørsmålet om man noensinne finner gullet.

Velkommen til «Armadillo»

Noe av det siste jeg gjorde i Dagbladet Magasinet i sommer, var å dra til Danmark. Der møtte jeg Janus Metz, regissøren bak dokumentarfilmen «Armadillo» - som kommer på norske kinoer 27. august. Filmen handler om danske Afghanistan-soldater. Og den burde sees. For har du sett den, må du nesten tenke på krigen på en ny måte. Her kan du lese intervjuet:

Budbringeren

- Jeg dro til Afghanistan like mye for å filme Danmark.

Dokumentarfilmskaper Janus Metz (36) tar plass på stamkafeen Bankeråt i København. Filmen «Armadillon», om danske soldaters liv i Afghanistan, ble sluppet i Danmark mai, og skapte furore. Mediene har skrevet relativt lite om krigsdeltakelsen i det tidligere Taliban-styrte landet. Det har vært reportasjer om de 31 danske dødsfallene, i tillegg til rapporter fra oppdrag. Ikke ulikt situasjonen i Norge, hvor avisene først skriver mye når det går alvorlig galt. Som nå i sommer, da fire norske soldater mistet livet etter å ha kjørt på en veibombe.

Ni norske soldater er blitt drept i Afghanistan.

Utover det vet vi lite om soldatenes hverdag.

Det ville Janus Metz gjøre noe med.

«Armadillo» følger ei gruppe danske soldater som er på et seksmåneders oppdrag i Helmand-provinsen sørvest i Afghanistan. Stedet blir regnet som Talibans høyborg. De norske styrkene er stasjonert lenger nord i landet. Året er 2009. I tillegg til patruljering, venting og kjedsomhet, består soldatenes hverdag av blodige oppdrag, skarpe skudd og dødsfall.

I filmen ser vi en afghansk bondegård av hvit leirstein i det fjerne. De danske soldatene skal ut på overraskelsespatrulje for å vise Taliban hvem som er sjefen. De siste dagene har Taliban fått mer og mer overtaket. De vet hva de danske soldatene foretar seg, de vet når de forlater basen sin.
De danske soldatene vet ingenting.
Bondegården kan være full av fiendtlige soldater. Det kan være barn der. Eller tungt bevæpnede talibansoldater som ofte gjemmer seg blant lokalbefolkningen.
Soldatene nærmer seg gården som ligger halvveis skjult av grønne trær og kraftige busker. I enden av jordet går det dype grøfter. Skuddene kan komme når som helst. Men soldatene vet ikke hvor de vil komme fra.
Jordet er langt, åpent, talibanerne kan se hver minste bevegelse.

Den danske forfatteren Carsten Jensen har sagt at etter «Armadillo» vil det aldri være mulig å snakke om Afghanistan på samme måte som før.

«Det vil heller ikke være mulig å se på oss dansker på samme måte som før», fortsatte han.

- Det er faen meg utrolig at vi her i Danmark ikke forholder oss mer til krigen, sier Metz.

- Og sånn er det vel i Norge også? Fotografen Lars Skree og jeg var der i tre og en halv måned. Det var da det store dilemmaet ble tydelig, dilemmaet som handler om å skape fred med krig.

Vi hører plutselig den tørre knatringen fra maskingevær. Soldatene kaster seg ned på bakken, de skyter i lufta. Fienden er usynlig. Noen av soldatene klarer å nærme seg gården. En dansk soldat treffes i skulderen. Kameratene drar ham inntil en mur, gir ham morfin, en slurk vann. Han stirrer inn i kameraet med et vilt, oppsperret blikk. Han ser ut som et forskremt barn.
De andre lapper sammen det åpne såret. Over radioen kommer det beskjed om at en annen soldat er truffet i låret. Han ligger ute på jordet, og de må ut og hente ham.
Soldaten Daniel Ølby ligger bak et gjerde av trær. Det blir skutt fram og tilbake. Danskene er spredt i små grupper De har ingen oversikt. Kan ikke se verken fienden eller hverandre.
«Fuck, det er helt surrealistisk!» roper en av soldatene.
Daniel får beskjed over radioen om at talibansoldatene ligger i ei grøft bare tre meter unna. «Hva faen er det du sier?» roper han inn i radioen.
«Taliban ligger i grøfta tre meter foran deg! Kan du ta dem med en håndgranat?»
Han river løs en håndgranat, avsikrer den og kyler den ned i grøfta. «Bom-bom-bombe!!!!» roper en annen.
«Så skal det renses!» roper Daniel. Før han og en annen løper bort og fyrer av en hel serie skudd ned i grøfta.

I produksjonslokalene til Fridthjof Film viser Janus Metz fram den skuddsikre vesten og kamuflasjehjelmen med det danske flagget. Kollegene sitter foran Mac-ene sine, det spilles musikk, noen spiser lunsj på terrassen.

- Jeg lurte på hvorfor det er spennende å dra i krig og risikere livet for et abstrakt mål? Noen 20-åringer reiser jorda rundt med en ryggsekk, og selv om det er noe helt annet å reise ut i krig, er det noe av den samme oppdagelseslysten som ligger bak. En ytre reise blir en indre reise. Man går fra å være gutt til å bli mann.

- Hvordan opplevde du det?

- Soldatene må utvikle en grad av råskap, hardhet og kynisme, rett og slett for å holde ut. Et møte med de lokale bøndene er vanskelig når vilkårene først og fremst handler om de danske soldatenes egen sikkerhet. De bor i en borg. Så drar de ut, tunglastet med våpen, for å snakke med de lokale. Og de vet ikke om de er talibanere eller vanlige bønder.

Janus sitter i klipperommet og henter opp filmklippene fra Afghanistan. Han har vært redd flere ganger, mens soldatene må stenge følelsene ute. De må skyve bort angsten, paranoiaen. For angsten er farlig, du kan ikke være soldat når du er redd.

- I scenen fra grøfta handler det ikke lenger om mennesker. Plutselig ble det ok å ha slått noen i hjel. Der og da falt min verden sammen. Det blir som et syndefall. Soldatene tar en bit av eplet og kan aldri bli uskyldige barn igjen.

Armadillo-leiren ligger på en bakketopp med utsikt over et område som kalles Greenzone. Det er her kampene står. Leiren var opprinnelig en gammel, afghansk bondegård på den frodige jordstrimmelen som strekker seg langs Helmand-elvas bredder. Resten av området er stort sett ørken.

I dag er dette hjemmet til rundt 170 danske soldater.

- Filmen går så langt inn i krigens innerste nærhet, så langt inn i volden og barbariet. Et barbari som vi alle kanskje har i oss som mennesker, men som er tabubelagt. Som vår evne til å slå i hjel. Eller også lysten til det. Om du skraper i sivilisasjonens overflate, er det mørke og kaos under. I samfunnet gjør vi hva vi kan for å gjemme dette bort. Vi lager fengsler og sykehus, vi går til psykologer og har mentalinstitusjoner. Vi syr samfunnet sammen. Vi lukker for mørket. Og krigens mest radikale side er at du er sendt av sted for å drepe andre mennesker.

Grøftescenen er ikke redigert. Vi får se alt. Kaoset. Panikken. Øyeblikket når soldatene står ansikt til ansikt med fienden og må bestemme seg: Skal de skyte?

- Situasjonen er så ekstrem at den gjør noe med vår evne til å forstå virkeligheten. Når ting blir så voldsomme, oppstår det et eksistensielt tomrom. Volden inneholder en form for spørsmål uten svar. Det er absolutt nåtid, absolutt tilstedeværelse. Det er det få ting i livet som er. Religiøse øyeblikk, kanskje. Stor kjærlighet. Sex. Det er også uforklarlig.

- Hadde du betenkeligheter med å vise fram også disse sidene ved soldatene?

- Det er veldig sårbart for dem, men jeg måtte gjøre et valg. Vi polerer krigen hele tida, så vi slipper å ta stilling til den. Vi «nedkjemper» fienden. Vi «slakter» dem ikke, vi «skyter ikke armen» av dem. Men sånn er ikke virkeligheten.

For Metz handler «Armadillo» ikke bare om Afghanistan. Eller Danmark. Den handler om hele verden.

- Visste det danske Forsvaret hva de sa ja til med filmen?

- Nei, det finnes sikkert noen i Forsvaret som hadde ønsket at Janus Metz aldri hadde vært i Afghanistan. Men jeg håper at de fortsetter med å være åpne. Det er viktig for demokratiet i en krigførende nasjon.

Før han dro til Afghanistan, skrev Janus Metz avskjedsbrev til kjæresten. Det ble lagt i en skuff og ikke snakket noe særlig om. Å skrive et slikt brev er noe soldatene selv velger om de vil gjøre.

- Det var… forferdelig. Men jeg gjorde det av hensyn til mine nære. Det er en sjanse til å fortelle hvorfor man gjorde som man gjorde, i tilfelle noe skulle skje. Men det var utrolig barskt å sitte der som 35-åring og skrive et sånt brev.

- Hvorfor dro du?

- Hm. Det er et ekstremt nærvær der. Da blir det også viktigere å si «jeg elsker deg» til kjæresten. Det var forførende å oppleve at følelsene mine for andre mennesker plutselig betydde så veldig, veldig mye. I hverdagen kan det jo bli litt saus og poteter. Sånn er det ikke i Afghanistan, når du står på den ytterste grense.

- Skal du dit igjen?

- Nei, det skal jeg ikke. Jeg tror man kan være så heldig bare én gang. Jeg kunne ha kommet hjem uten bein.

Soldatene har nådd fram til grøfta. Det ligger ødelagte lik av tre afghanere i det blodfargede vannet. Det er ikke lenger fienden som ligger der, det er døden.
«Æsj, det har begynt å lukte allerede,» sier en av soldatene. Han står skrevende over grøfta og de døde, mens han vifter med hånda for å få vekk stanken. De sønderrevne talibansoldatene blir dratt fram fra buskaset. De danske soldatene plukker våpnene fra dem.
«Hvor mange skudd skjøt dere, egentlig?» sier en av soldatene.
«Vil du ikke at de skal dø, kanskje?» svarer Daniel.
«Jo, jo, selvfølgelig. Jeg har faen ikke vondt av dem».

© DAGBLADET MAGASINET 2010.


Bildet over og videosnutten er tatt fra filmen. © Lars Skree.