Thomas J.R. Marthinsen: Srebrenica & Jan Eggum (7/2020)

Far, skal vi på strandet?
- Datter (3 år)

Det er for varmt, folkens!

Thomas J.R. Marthinsen - foto Ina Lykke Schmidt

Etter at juli mest av alt har minnet om kronisk høstferie, har værgudene bestemt seg for å smile ørlite. Det betyr at jeg er satt sånn noenlunde ut av drift mentalt, fysisk og åndelig, med mindre jeg befinner meg i havet. Så der finner du meg så snart jeg har sjans. Mellom jobb, bygging og barnas sommerferie (som føles som en evighet også for voksne, bare på ganske annet vis), sniker jeg meg ned til sjøen så fort jeg kan vriste meg fri. Det er selvfølgelig ikke ofte nok.

(Ja, du har rett. Jeg hoppet uelegant bukk over det faktum at julinyhetsbrevet altså først skrives nå i august. Bukk, sier jeg!)

Det blir et relativt kort nyhetsbrev i varmen. Men sjekk ut boktips numero to lenger nede; det er et av de beste jeg har i ermet. Uansett årstid, humør, you name it. Og med det:

Velkommen til julis (forsinkede) nyhetsbrev!

NOENLUNDE FAST SPALTE: FRA BØKENES VERDEN

Jeg leser hele tida. Om det er på shampooflasker, på mobilen, i bilen, you name it: Alltid. Det betyr at jeg også bestandig holder på med minst fem bøker. Noen av dem er bedre enn andre. Som for eksempel disse to:

1: Vi må klare oss uten bilder når det gjelder første bok ut. Internett synes tydeligvis den er for gammel! Men det er jo naturligvis bare noe sprøyt. Boka jeg snakker om er "Solsikkene på Balkan" av Hans-Wilhelm Steinfeld (ja, riktig, den gamle NRK-sluggeren). Midt i juli var det 25 år siden folkemordet i Srebrenika i Bosnia der så mange som 8000 bosnjaker ble hjerteløst tatt av dage. Jeg vet ikke, men krigene på Balkan er liksom det begrepet Utenriks betydde for meg da jeg vokste opp. Det var det det handlet om, og det var flyktningene derfra som havnet i klassen min på barneskolen. Og boka? Vel, han er jo en røver, Steinfeld, men skrive kan han saft suse meg!

2: Og det leder meg over til neste bok. Som er en av ganske få novellesamlinger jeg aldri later til å få lest nok ganger til at jeg blir ferdig med den: "Sarajevo Marlboro" av Miljenko Jergović. Den zagreb-bosatte forfatterens debutsamling tar for seg byen Sarajevo under krigen. Jeg fikk den anbefalt en gang, av en vennlig kollega som var innom Dagbladet som jeg var en varm sommer, og som - noe nølende - tok seg bryet med å låne meg sitt tynnslitte eksemplar. Det er en helt fantastisk samling vedkommende tekster. Les den!

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET

Etter å ha vært journalist siden 2006, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke. Her er et portrettintervju med monsieur Jan Eggum fra Dagbladet Magasinet i det herrens år 2017. Portrettet ligger fortsatt bak betalingsmur, men hvis ingen av dere sier noe, så sier heller ikke jeg noe! Dette intervjuet er et av den håndfullen jeg faktisk innimellom kommer i tanke om, som et av de øyeblikkene der jeg lyktes med noe. Gøy!

Kanskje har hypokonderen Jan Eggum (65) en uhyre sjelden håndkreft. Men sannsynligvis ikke.

Melankomikeren

Av Thomas J.R. Marthinsen

Å, det hadde vært ei dramatisk natt i Jan Eggums liv. Etter å ha tatt sitt faste ekstranummer på sommerkonserten i Mandal, hadde han satt seg inn i sin Jaguar fra 1992. «Turnébussen» som han kaller den. I ensom majestet hadde han flommet oppover E39 fra Mandal i retning Kristiansand. Et eller annet sted utafor Søgne sa det plutselig pang. Eller «flapp, flapp, flapp» som han sier. Han punkterte midt på motorveien.
- Jeg turte ikke stoppe. Så jeg kjørte i stykker både dekk og felg. Faktisk begynte det å brenne i dekket. Turnébussen fikk seg en liten knekk.
Jan Eggums steinrøys av et ansikt sprekker opp i et reveglis.
- Folk som kommer på konsert med meg for første gang får sjokk når de skjønner at det ikke bare er trist og depressivt. sier han.
Nå er klokka straks fem. Nytt sted, ny konsert. Nærmere bestemt Generalens Cafe i idylliske Ravnedalen i Kristiansand. Måkene holder fest på turistenes hamburgere og enmannsorkesteret Jan Eggum har ankommet lydløst i en drosje. Han har stilt seg opp, plugget gitaren i forsterkeren og gitt seg til å klimpre. Det er lydprøve. Fire timer til konsertstart.
Eggums lydprøve er unnagjort på ti minutter. Han har tross alt ikke bestilt annet i over førti år.
Minutter senere kommer han ruslende mot backstage. Det vil si den delen av hamburgersjappa som er reservert dagens artist.
- Hei, hei, hyggelig, sier han og skyter neven fram.
- Jeg må bare ha meg ei øl. Jo før, jo heller.

Det har vært noen rolige år for bergenseren. Sånn har det ikke vært bestandig. I 1998 skapte han furore da han som 44-åring ble sammen med 22 år gamle Kaia Huuse. Å, det var for mye for mange. De fant fram de moralske sablene sine og kvesset dem. For tre år siden kom nyheten om at paret gikk hver til sitt. Da hadde de levd med oppstusset i 18 lange år. Paret har – uavhengig av hverandre – i etterkant kalt skilsmissen lykkelig. Mens han bestiller «Generalens spesial»-hamburger forteller Eggum at han og Huuse er «veldig gode venner». Blant annet feirer de jul sammen og de drar årlig på ferie til Gotland.
- Men var skilsmissen virkelig lykkelig?
- En skilsmisse er jo ikke så gøy. Men samtidig har den store biten som het vennskap vært helt intakt hele tiden. Hvis forelskelsen er det hele og den forsvinner, er det jo ingenting igjen. Vennskapet vårt har gjort det lett å finne en løsning som fungerer.
På den siste plata hans, «Rio», som kom for to år siden, var det spesielt én låt anmeldere og presse hang seg opp i. Den het «En annen» - og handler om en mann hvis kjæreste nettopp finner seg en annen.
Det ble holdt opp mot Eggums brudd med Kaia Huuse.
- Er det irriterende når musikken du lager blir holdt opp mot livet du lever?
- Ja, av og til. Det var det denne gangen. For meg ble det en fullstendig blanding av kortene. Sangen hadde jeg laget nesten ferdig et år før vi ble skilt, og da var det ingen tegn på at hun skulle gå. Men hvis folk har bestemt seg for noe, så hjelper det ikke hva jeg sier.
Han kommer ganske kjapt med et eksempel. Da han spilte sin årlige konsertmaraton på Madam Felle i Bergen et år, kom en kar bort etterpå da Eggum satt og signerte plater til publikum. Han sa: «Du vet, Eggum, jeg var en av de første som så deg spille, i 1969». «Nei,» svarte Eggum.
- Jeg forklarte at i 1969 hadde jeg så vidt plukket opp gitaren, så det kunne ikke stemme, sier han. – Men vet du hva han svarte?
- «Jo, det gjorde du»! Hehe. Det syntes jeg var fantastisk. Han holdt rett og slett på sitt.

For et par år siden kunne det plutselig se ut som Jan Eggum kastet seg inn i barnepolitikken i kongeriket. Det skyldtes at han med ett ble talsperson for noe som han og Kaia Huuse i fellesskap hadde kommet fram til av seg selv. Nemlig at det var barna som skulle bli boende, og foreldrene som måtte komme og gå i heimen. En ikke helt vanlig barnefordeling.
- Vi tenkte: Hvordan skal barnas framtid være? Det fungerer sånn at jeg har barna én tredjedel av tida, og hun har dem to tredjedeler. Det krever en del logistikk, men jeg tror ikke ungene har merket noen forskjell. Det skal heller ikke stikkes under en stol at far var mest borte og far turnerte mest også før vi gikk fra hverandre.
- Min kones bestemor mener at det finnes to typer fedre. Den ene er mann med barn og den andre er en far. Hvilken av de to typene er du?
Jan Eggum tenker seg om. Legger bestikket ned et øyeblikk.
- Jeg er nok mann med barn. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan mot dem, og vi har god kontakt. Men jeg er nok ikke så faderlig av meg.
- Har det at du har barn stoppet deg i å gjøre noe?
- Ja.
Først ser det ut til at han ikke har tenkt seg å si noe mer. Men så sier han:
- Etter at vi begynte med den typen barnefordeling, er det sånn at for mitt vedkommende er jeg sammen med dem fra torsdag til mandag. Så på torsdager tar bohemtilværelsen brått slutt. Og så begynner den igjen på mandagen. Det er et kolossalt bra vekselbruk. For da vet jeg at jeg har en oppgave å gjøre. Da er jeg hele tida far. Jeg er jo alenepappa, da. Den modellen passer meg utmerket. Da slipper jeg å være delvis til stede.

I et intervju ett år etter at Huuse og Eggum gikk hver til sitt, sa hun at hvis noen hadde sagt til henne to år tidligere at det ville gå som det gikk, hadde hun ikke trodd dem. Eggum var kanskje ikke like overrasket den dagen i 2014 bruddet kom.
- Jeg var nok ikke så veldig overrasket, nei, sier han. Han tar en slurk av ølen, lar blikket hvile på sørlandsnaturen utenfor vinduene.
- Min holdning i hele mitt liv, helt fra jeg var 18-20-åring, er at ingenting varer, sier han.
- Ingenting?
- Ingenting varer. Man skal ikke få det store verdenssjokket hvis noe tar slutt. For meg er det et bedre utgangspunkt å ta en uke av gangen. Jeg har aldri giftet meg, og Kaia var heller ikke interessert. Ekteskapsløftet er altfor heavy. Det gamle, altså. Nå vet jeg ikke hva folk sier til hverandre lenger.
- Du tenker på «til døden skiller»?
- Da lover du deg vekk forever. Nei. Det går ikke. Denne innstillinga har nok ført til at jeg har skrytt av mine langvarige forhold. Det første varte i 20 år, og det siste i 18. Så lenge kan det vare når du ikke lover deg bort, har jeg sagt. Og det mener jeg også.
- Du virker som en fyr med en forbausende stor aksept for livets genvordigheter. Som en som tar det som det kommer, uansett om det er godt eller dårlig?
- Ja, det er faktisk sånn. Du har helt rett. Det har nok vært en styrke for meg. Tidlig i karrieren min kunne jeg komme til et sted og så var det veldig glissent. Det måtte jeg bare ta. Og det kan skje fortsatt. Jeg er nok litt tap og vinn med samme sinn.
Tidligere i år ble Eggum intervjuet av lokalavisa Varden i Skien. Der kom det for en dag at han jobber med et nytt album («det kommer sikkert til neste år»), men det kom også fram at han bodde hos ei venninne.
Jan Eggum nikker da han blir konfrontert med intervjuet. Ansiktet røper ingenting. Eller vent, var det en antydning av et smil?
- Er det en venninne på den måten min mormor ville ha omtalt noens kjæreste som en «venninne» – eller er det bare ei venninne av deg?
Steinansikt. Steinansikt. Steinansikt.
- Det skal folk få lov til å tenke over. Hvilken variant som stemmer, sier han endelig.
Det glimter til i de blå øynene.
- Men jeg har ei veldig god venninne i Skien, ja.

Han vokste opp på Laksevåg utenfor Bergen, som sønn av Martha og Norvald Eggum. Selv om begge foreldrene hadde kunstneriske årer, var det ingen av dem som livnærte seg av dem. Tidligere har Jan Eggum sagt at faren var en taus fyr som bygde familiens hus, men ellers forholdt seg taus. Mora, derimot, hadde stor innflytelse på sønnen.
- Min mor var viktig for min selvtillit. Hun ga meg to ting: Ekstrem selvtillit og ekstrem engstelse. Det er to ting som er bra for kunsten, men ikke like bra for livet. Det blir mye opp og ned av det. Jeg har nok tenkt at hvis det ikke går i dag, så går det i morgen.
Ulempen, sier han, er at når det går virkelig bra, da føles ikke det heller supert.
- På 90-tallet trakk jeg for eksempel dobbelt hus på Rockefeller. I etterkant, mye senere, tenkte jeg at jeg burde ha satt mer pris på det mens det skjedde. Jeg er litt like blid uansett, som man sier i Bergen.
Og det er kanskje derfor han har blitt kjent som «et ansikt på melankolien». I virkeligheten er dette ansiktet sekstifem år gammelt og sitter på en nokså tynn, litt fremoverbøyd mann fra Bergen. På kongerikets hviteste sommerlegger trasker han rundt i området rundt konsertscenen. Fotografen skal ta bilder. Eggum lar ei hånd gli gjennom den «lett blekede» manken, og tar oppstilling inntil fjell og trær.
- Er det i kryssilden mellom selvtillit og engstelse at melankolien din har oppstått?
- Det kan godt hende. Hvis det går meg godt og jeg har suksess, tenker jeg: Det er ikke så rart, for jeg er jo jævlig god. Hvis det går meg dårlig, tenker jeg: De skjønner ikke hvor god jeg er, jeg må overbevise dem. Uansett kommer engstelsen inn, og den sier: Du kan godt nyte, men samtidig kan hva som helst skje. Jeg kan ikke ta innover meg den store gleden, for det er så mye trist i livet.
Eggum er ganske rask til å understreke at det er stor forskjell på melankoli og depresjon. Det kan virke som om han ikke er veldig keen på å bli stemplet som depressiv.
- Melankoli er en slags mollstemt glede over livet. Hvis det går over i depresjon, er du på vei til å bli syk. Og det er noe ganske annet.
- Har du klart å balansere på kanten mellom disse?
- Ja, sier Eggum mens han rister på hodet.
- Der kommer låtskrivingen inn. Jeg tror det er terapi. Jeg hadde en downperiode for halvannet år siden. Da hadde jeg det ikke veldig bra. Omtrent samtidig skrev jeg «Ønsk meg godt», en sang som sikkert skal være med på min neste plate. Den var en direkte følge av at jeg ikke hadde det bra. At jeg trengte hjelp, eller trøst. Da jeg hadde skrevet den, følte jeg meg bedre.
- Blir du ferdig med noe når du har skrevet om det?
- Nei, men det blir lettere.

80-tallet var det året det var så bratt for Jan Eggum. Etter den tidlige suksessen på 1970-tallet, ble det labert. Jappetida var over landet, folk vadet i penger. Men forbausende få viste interesse for den sørgmodige trubaduren fra Bergen. Konsertene var glisne. Men det verste var at han ikke fikk til å skrive nye låter. Eggum, som er kjent for å klore ned sanger ustanselig, fikk ikke skrevet så mye som en strofe på et halvt år.
- Jeg fikk en sånn skrekkopplevelse av at det kanskje ikke ville komme flere sanger, sier Eggum.
Så han tok en beslutning. Han dro til varmere strøk, endte opp på Kanariøyene midtvinters. Der jafset han plutselig ned 25 sanger. Blant annet «Kor e alle helter hen». Og så, på tampen av årtiet rottet han seg sammen med Øystein Sunde, Halfdan Sivertsen og Lillebjørn Nilsen – og dannet de smått legendariske Gitarkameratene. Resten er norsk musikkhistorie.
Debutskiva hans «Jan Eggum» kom i 1975. Siden den gang har han solgt over 350 000 plater og sopt inn seks Spellemannspriser. I fjor ble det kjent at Jan Eggum blir en av to bergensere som får ei egen stjerne i vestlandshovedstadens Walk of Fame. Den andre var boksestjerna Cecilie Blokhus. Ei ære, skulle man tro, å få en slik anerkjennelse fra egen by. Men så enkelt er det ikke.
- Altså. Det er nok fordi … I Bergen får du ei sånn stjerne hvis du har utmerket deg mer som bergenser, enn som kunstner. Det er veldig hyggelig, og jeg tar i mot med glede. Men hvor mange store bergensere har vi, som lever?

Førti år i musikken har gjort et eller annet med Jan Eggum. For noen år siden, da han ga seg Twitter i vold, dukket han litt inn i seg selv. «Hvordan er det å alltid tenke meta?» tvitret han. «Livet sitt fra utsiden, fra en annen vinkel, aldri bare fra seg sjøl, kan det være bra da? Jeg mener ja».
- Jeg må nok innrømme at jeg har den rare selvopptattheten som kjendiser kan ha. Men det handler ikke bare om å være kjent, det er noe mer. Når jeg kommer inn på en kafé, tenker jeg at jeg gleder meg til en kopp kaffe. Men samtidig tenker jeg: «Der kommer Jan Eggum inn på kafeen». Sånn er det nesten alltid.
- Haha! Er det sant?
- Ja. Jeg vet ikke når det dukket opp.
- Det blir litt sånn livet som film eller roman?
- Ja, på en måte. Jeg er enebarn, så jeg har vært vant til mitt eget selskap. Det går tankerekker og små diskusjoner rundt i huet på meg hele tida. Det gjør meg distré noen ganger. Jeg har jo en god diskusjonspartner, da. Jeg trenger for så vidt ingen å snakke med.
- Du har tidligere omtalt deg selv som «enebarn, enestående og ensom»?
- Det har jeg sikkert sagt fordi det er et bokstavrim! Jobben min er jo sånn at «jeg» ofte er det som skjer i bygda den kvelden. For eksempel en onsdag midt inne i landet. Etterpå, når konserten er over, skjer det ingenting. Det er bare et tomt hotellrom.
Men det er visse ting som skal være på plass for at denne ensomheten skal fungere. Eggum kan for eksempel ikke befinne seg ute i ødemarka. Jan Eggum ute i ei hytte mutters alene? Niks.
- Jeg er så urban, atte. Jeg må ha det store mylderet rundt meg. Å være alene sammen. Det elsker jeg. Når jeg er hjemme i Bergen hører jeg hele tiden en dur fra byen. En øy i havgapet? Det går ikke altså. Nei, det er ikke mulig.

- Jeg måtte hjem til Bergen for å dø i fred.
Neida, han snakker ikke om hvordan han har det nå, Jan Eggum. Han snakker om den aller første gangen han ble redd for å dø. En frykt som siden har fulgt ham på livets landevei, fra tid til annen. Første gangen hypokondrien slo kloa i ham, befant han seg langt pokkerivold hjemmefra. Nærmere bestemt i London. Åra var 1972-74 og den unge musikkelskeren og avhopperen fra filologistudiet på Universitetet i Bergen hadde dratt av sted for å bli ekte musiker. Han skrev låter, opptrådte på engelske puber. Blant annet skrev han teksten til nettopp «En natt forbi». Egentlig het den «Alone, awake». Til dags dato skriver han førsteutkastet til sangene på et slags engelsk.
Men så, altså, så skrudde angsten seg til.
- Jeg var på vei inn i en begynnende depresjon, sier Eggum. – Jeg tenkte det ikke da, men jeg tenker det nå, at jeg valgte å tro at jeg var dødssyk. Og da måtte jeg hjem, hjem til Bergen for å dø i fred. Jeg var i 22-23 år. Jeg dro til en lege, og legen skrev at jeg var frisk. På papiret skrev han at jeg var i «a nervous state».
- Hva gjorde du da?
- Jeg tenkte som man tenker når man er i det humøret: Hva hvis det var noe legen ikke hadde oppdaget? Jeg hadde fremdeles et rom hjemme hos mamma. Jeg tok ferja fra Newcastle til Bergen og flyttet inn hjemme etter to år i London. Etter hvert som min mor lagde gode, gammeldagse middager til meg, gikk den dødelige sykdommen over.
Hos noen slår hypokondri ut i fullt flor når de får barn. Når de plutselig har noen å miste, eller har god grunn til å holde seg i live. Så ikke med Jan Eggum.
- Nei, men hypokondrien min har noen ganger vært på vegne av barna. Jeg har innbilt meg ting på deres vegne. Noen av periodene har vært veldig heavy, altså. Men det er blitt mye bedre.
Han rister på hodet. Heldigvis har han lært seg til å skjønne når angsten er under oppseiling.
- Der kommer faktisk «Der kommer Jan Eggum»-tenkingen inn igjen. Hvis du har angst for noe, får du forvarsler. Da er det best – og dette er klassisk når det gjelder behandling av sykdomsangst –det beste du kan gjøre, er å si til angsten: «Å ja, der har vi deg igjen, ja. Kan ikke du sette deg ned der og vente litt?» For da plasserer du angsten et sted. Det hjelper.

Akkurat nå er han inne i en lang, rolig periode uten angst. Men det er noe med venstre håndbak. Den … Han legger hendene foran seg på bordet, studerer dem. Den ene blir så nummen, kommer det. Kan man få kreft på hånda? Man kan få kreft på hånda, kan man ikke? For en stund siden oppdaget han noen «fæle blodutredelser» på ryggen. Han tenkte straks at det måtte være noe alvorlig. Så han ringte en av legevennene sine som har sagt at det bare er å ringe.
- Det første jeg tenkte var blodsykdom. Leukemi. «Hva tror du dette er?» skrev jeg og sendte med et bilde. Han svarte: «Har du sittet i en stol, en sånn … kurvstol?» Da ble jeg forbanna, for jeg trodde han tullet. Men jeg hadde sittet i en sånn stol, så jeg måtte svare ja. Jeg er sikker på han lo seg skakk, men han skrev et ordentlig svar tilbake: «Dette ser så alvorlig ut at jeg er helt sikker på at det er et tilfelle av kurvstol».
Jan Eggum smiler bredt.
- Har du akseptert at du skal dø på et eller annet tidspunkt, nå som du er blitt 65?
- Ja, det har jeg nok. Det finnes en positiv måte å se på det å bli eldre. Man kan gå til statistikken. En venn av meg som er statistiker fylte 70 år for ikke så lenge siden, og da skrev jeg et kort til ham: «Jo eldre du blir, jo eldre blir du». Du har mye større sjanse for å bli 90 år når du først er blitt 65, enn du har til å bli 90 år når du er 18. Det er faktisk sant. Statistisk sett. Det kan det være greit å huske på når du er blitt 65 år, altså.
Eggum smiler, men så ser det ut til at resonnementet ikke er helt spikra. Håndbaken ligger igjen foran ham på bordet.
- Kan det være en veldig sjelden håndkreft, kan jeg tenke. Jeg vet at det er tull, men likevel.
- Er du noen ganger overrasket over at du fortsatt er i live?
- Ja. Men det har litt å gjøre med dette vi snakket om, at ting går bra og dårlig. Den følelsen tar ikke slutt for meg, det er det ingen følelser som gjør. Denne kvelden er for eksempel ikke vellykket før konserten er over. Noe galt kan jo skje. Og sånn er det med livet også. Jeg kommer nok til å sitte og se bekymret på hånda mi når jeg er 90 år også. Så må de berolige meg, da.

Fire timer etter lydsjekken er det straks konsertstart. Sommermørket har senket seg. Det er stinn brakke. Ølglass og rødvinsglass balanseres av servitører som flyr mellom bordene. Det er duket for klassisk sommerkonsert, slik Jan Eggum har holdt sommerkonserter i ørten år. I takt med artistens alder har også gjennomsnittsalderen på publikummet hans sneket seg oppover mot grått hårfeste. Han entrer scenen, folk jubler og han tar noen skritt mot mikrofonen.
- Jeg har levd under mottoet, begynner han. – Jeg har levd under mottoet: Av dur er du kommet og til moll skal du bli.
Publikum ler begeistret. Eggum gliser.
Han kaster på det lettbleika håret, finstemmer en av strengene på gitaren, legger ansiktet i melankolske folder – og griper fatt i mikrofonen.
Eller som han ville ha tenkt det selv:
«Der begynner Jan Eggum å synge».

*

© Dagbladet Magasinet/Thomas J.R. Marthinsen.

Ålreit. Dett var dett for denne gang. Takk for oppmerksomheten, du travle menneske!
Respons, synspunkter, hofteskudd? Ja takk: marthinsen@gmail.com
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

Alt godt,
Thomas