Om en rasende god bok og novemberløping (11/2020)

 

I’m the kind of person who likes to be by himself. To put a finer point on it, I’m the type of person who doesn’t find it painful to be alone. 

- Haruki Murakami, japansk maratonløper! (f. 1949)

God morgen, kjære leser!

MALOCH ER EN LANDSBY I SWATDISTRIKTET i Kyber Pakhtunkhwa i det nordvestlige Pakistan, men det er ikke derfor jeg har lært meg navnet. Det har jeg fordi jeg – ad livets uransakelige veier – ramlet over en bok. Boka var Søren R. Fauths Maloch. En fortælling om mit raseri – og den er, som den litt lover, en rasende bok i form av et eneste, langt langdikt. Jeg er ikke en person som leser så mye dikt. Joda, jeg setter pris på Kolbein Falkeid, det gjør jeg, men så mange andre? Får jeg noe ut av dem? Sier de meg noe? Noen ganger tenker jeg at jeg er født uten tilgang til lyrikken.

Prosalyrikken, derimot. Se det er noe ganske annet. Når prosaen sklir over i poetiske vendinger som du som leser forstår, intuitivt, at dette kommer ikke fra forfatterens bevissthet, nei, langt ifra, nå snakker vi et helt annet rotfeste, vi snakker nede i dypet et sted, nede i grumset, helt der inne hvor dagsbevisstheten er en fremmed gjest, så å si de fremmede rommene i oss, at forfatteren uforvarende har befunnet seg der inne et øyeblikk, i skrivende stund, og så ramlet ut derfra igjen, med en strime av noe av stoffet derfra hengende fra fingrene som englestøv. (Ta den, Coelho!)

Uansett. Fauth – som til vanlig er germaniker og ekspert i slike ting som tung, tysk grammatikk på et universitet her i landet – har skrevet en bok som er forlenet med dette stoffet. Det er en rasende bok om et svikt, og om hvordan man (eller rettere: han) skal reise seg der han er falt, bardus på livets ubarmhjertige asfalt, for nå å uttrykke meg forblommet. Kona har vært utro, i skjul. Han finner ut av det. De har fire barn. Det er helvete. Og helvetet har han altså klart å overføre til skrift. Løsningen for dikter-jeg’et er tilsynelatende fullstendig nådeløse sykkelturer i Italia, dit han flykter for å forstå hva faen det er som er skjedd og hva i svarte granskauen han skal gjør heretter, altså neste skritt. Mens han fabler om grusomme styrt i 70-80 kilometer i timen på sin lilla racersykkel, tenker han tanker om hva de hadde, han og kona, som de nå, ved et griseslag, har mistet. Og da er vi tilbake ved Maloch, neida: det skrives Moloch, og Moloch er fra den aller mørkeste delen av bibelen, der han figurerer som en rasende gud, ofte avbildet som en bronsestatue det har gått ild i – som folk kan ofre barn på. Sagt på en annen måte: Han er så eitrende rasende. Det er hovedpersonen i Fauths bok også. Men selvfølgelig ikke bare. Les den, om du vil overraskes. Jeg lover deg at du blir glad for det, selv om du ikke er typen til rasende å sette utfor svingete, italienske landeveier mens du forbanner ditt liv.
 

*

FOLK SNAKKER SÅ MYE DRITT OM NOVEMBER. Jeg har aldri helt skjønt det, jeg. For er vel ikke månen vakrere i november enn den er resten av året, er ikke måneskinnet litt klarere, litt kjøligere? Er ikke den lille grotta av dagslys, som er alt vi får, egnet til å vende blikkene våre inn to sekunder? Eller ut – ut i naturen? Selv har jeg benyttet anledningen til å løpe. Det har sine årsaker som ventil (og dette kryptiske skal jeg komme tilbake til ved eit seinare høve), men for en ventil! Når endorfinene og dopaminene rotter seg sammen etter temmelig nøyaktig 33,4 minutter ute i skogen, med skogssuset, novembermørket (og en occasional svensk kriminalroman i øret), blir det nesten ikke bedre. Synes du vintermånedene er dritt, sier du? Vurder å bytte vinterlyset du har på skrivebordet ut med the real shit, eller enda bedre, kombiner de to. Kom deg ut av sofaen, for svarte. Løp!
 
 
BRA TING DENNE MÅNEDEN:

FILM: Unfinished business på Netflix, med Vince Vaughn. Overraskende bra film som kom helt bakpå meg. Se den når du er i det hjørnet. (Klikker du på linken, ser du at den er blitt slaktet så hatten passer. Men det gjør den altså ikke, hatten.

BOK: Søren R. Fauths Moloch. En fortælling om mit raseri. Som sagt.

BOK: Svenske Arne Dahls krimserie om Sam Berger og Molly Bloom. Kvalitetsvare!

TV-SERIE: NRK Brennpunkts serie om religiøse banditter. Nummer én og to er best, nummer tre er mest av alt sørgelig. To-eren, som tar for seg Smiths venner, eller unnskyld: Brunstad Christian Church, som holder til på sitt av slavelønnede ungdommer bygde sommerhyttepalass i Sandefjord (akk, hjemby!), er en oppvisning i god, gammeldags gravejournalistikk blottet for dum fordømmelse, men elegant fremvisende hvor rablende sinnssyke folk er som lar seg lure av sleipe, utspekulerte møkkafolk. Så kan det vel ikke bli sagt tydeligere hvor jeg befinner meg i sakens anledning. Se den.
 

*

 

DET VAR ALT FOR NOVEMBER, I ÅRETS NEST SISTE NYHETSBREV. Litt annsleis i formen, slik former skal og bør overgå til nye, fra tid til annen. Og nå nevnte jeg Kolbein Falkeid i stad, det går kanskje an å trekke en parallell til hans dikt  - til mitt plutselig oppståtte manglende behov til å komme raslende med flere journalistiske øyeblikk fra arkivet. For nå, iallfall. Diktet hans handler om hva det er vi fyller bevisstheten med, tror jeg (og der fikk jeg jaggu anbefalt dikter nummer to):

 

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk 
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt under arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid
Fra diktsamlingen Vagabondering (1979)

God førjulstid. Og på gjensyn senere i desember.

Alt godt,
Thomas

Men hva med deg? Hva skjer? Lest noe fordømt bra i det siste? Sett en film som får verden til å knake? Eller har du rett og slett besluttet deg for å bygge det vedskjulet du har tenkt på i tusen år og nå endelig tatt deg sammen til å knote ned en skisse av? Fortell! Eller som svenskene sier: Hur är läget?

*

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.