Filmsnakk, ny president — og Ace Ventura (1/2021)

 

Don't tell me things can't change

Joseph Robinette Biden Jr., amerikansk president (f. 1942)

Godt nyttår, kjære leser!

FOR EN FORNØYELSE det var å se Biden ta scenen etter Kamala Harris og Lady Gaga i dag! Eller fornøyelse? Lettelse. Som om en hel nasjon, et helt podium av prominenser og også vi som lutet oss over barna våre, som på sin side ikke kunne skjønne hvorfor morsan og farsan plutselig skulle avbryte siste nytt på Disney+ for å se tv — som om vi alle kunne trekke et lettelsens sukk. Omtrent nøyaktig samtidig som solen gikk ned over en viss persons siste reise med Airforce One. Fedt, mand! som de sier her i landet.

Og med det er det klart for årets første utgave av Hundre prosent!



VI SPOLER TILBAKE TIL NITTITALLET. Det er en høstdag, eller er det en vårdag, og broren min og jeg overnatter hos mormor og morfar. Dagene går med havrevelling til frokost, gamle overvintrede leker fra da muttern og søsknene var små, og å hjelpe morfar med å bære ved eller rake ute i hagen, mens mormor tryller fram gamle slagere på komfyren. Så er det en ettermiddag at morfar, som sitter med en tynn rullings i munnviken og har lest avisa, lar trykksverten hvile et øyeblikk, kaster det jeg husker som et skjevt blikk på oss, kremter og får fram: Jeg tenkte på om dere to hadde lyst til å bli med på kino i dag, jeg?

Han hadde aldri tatt oss med på kino før. Jeg var ikke engang klar over at han hadde et forhold til det å gå på kino, løse en billett og sette seg inn i den forventningsfulle mørke salen og la seg hilse på verden. Jeg kan ikke huske om han tok på seg en av hattene sine den dagen, en av dem han tok på når han skulle være litt ordentlig, men i tankene lar jeg ham gjøre det.

Der går han, mannen født i 1925, omflanket av to av barnebarna. Destinasjon? Kinoen i hjertet av Sandefjord. Et kort nikk mot bronsestatuen av Anders Jahre utenfor rådhuset, og så fram til inngangsdøra. En stund blir vi stående og granske kinoplakatene. Har lar oss forstå at det helt og holdent er opp til oss to, hva vi skal vie de neste halvannen timene til.

Det tar oss ikke lang tid å velge. For på en av plakatene er det avbildet en mann i en slags hawaiiskjorte over en hvit undertrøye, med en hårssveis som lover alt godt for fremtiden. Vi valgte oss Ace Ventura 2.



Jeg tror aldri jeg så morfar mer sjokkert inn til hans sjels minste bestanddeler enn akkurat her, i løpet av disse minuttene på 90-tallet. Og jeg tror aldri jeg har ledd så høyt og så mye noen gang. For min del resulterte det i en livslang kjærlighet til Jim Carrey. Den dag i dag kan jeg store deler av Carreys replikker utenat. Og jeg bruker dem. For eksempel når jeg skal finne en parkeringsplass. For morfars del resulterte det i at han aldri igjen våget å invitere oss med på kino.

I fjor sommer - i det allerede hedsvunne og beryktede år 2020 - var jeg på Kyrksæterøa. Jeg var der i min profesjons ærend, og jeg kommer tilbake til årsaken ved en senere anledning. Men da jeg var der, på besøk hos min gamle amigo Jørund, ble jeg rett og slett hanket inn i podcaststudioet han har snekret i hop sammen med sin kompanjong Stig. For ett var sikkert: Vi måtte jo utnytte anledningen! Det er ikke hvert tiår undertegnede befinner seg så pokkers langt hjemmefra!



Vi spilte med andre ord inn en episode til deres splitter nye podcast FILMSNAKK. Kveldens tema? De ti morsomste skuespillerne. Punktum. Ikke akkurat et tema å kimse av, for å si det sånn. Humor er naturligvis blodig alvor. Du finner episoden her - hvis du trenger et par ekstra grunner til å forstå hvorfor Jim Carrey fortsatt skinner.

LA OSS BLI VED FILMEN. For det er jo sånn at enkelte filmer sniker seg innunder huden på oss når vi ikke hadde trodd det om dem. Her om dagen ble en slik film The Secret: Dare to dream. Joda, den er basert på en slags selvhjelpsbok. Og joda, den får ikke akkurat medhårsmedfart av kritikerne. Men likevel. Likevel var det et eller annet, kanskje noe så enkelt som at den lar en liten størrelse som håpet få funkle, om enn det er nedsenket i en litt for velkjent oppskriftsgytje. Med Katie Holmes (jøss, er hun blitt så gammel!) i overbevisende form, og med et par øyeblikk lagd av gull, er den vel verdt et par timer. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor den fungerer. Kanskje er det nettopp noe ved fremvisningen av håpet, som jo, hvis det blir for tydelig, hele tiden står i fare for å nulle ut seg selv, som om vi ikke helt skal klare å fange det, håpet.

 

MUSIKK: I noen bøker fungerer det å ha referanser til god musikk. I veldig mange bøker fungerer det ikke i det hele tatt. Om det er en forfatter som, for eksempel, i slett forkledning vil vise fram akkurat hvor bevandret vedkommende er i den musikalske sfære, fungerer det forferdelig dårlig. En pinsel blir det, om en forfatter namedropper sin egen, høyst private dannelsesreise (ofte, veldig ofte, fordi forfatteren ikke ser seg selv som en del av en hærskare, en generasjon, som trykker nøyaktig de samme musikerne, de samme bandene, ja de samme sangene til sitt bryst, men tror seg unik). Andre ganger klarer forfatteren å vise frem, uten å sause inn i I am a unicorn-aktige setninger, hvorfor akkurat den og den låta er bra. Og da går det an å søke den opp selv, gi den en sjanse. Noen ganger blir det fangst.

Derfor: Dreamer's Circus med albumet Rooftop Sessions. Jeg oppdaget det i en diktsamling, der det gjentatte ganger opptrådte. Til slutt ble jeg nødt til å sjekke det ut selv. Her kan du gi det et lytt, og få et glimt, fra en livekonsert sluppet her i Danmark i fjor.

BOK: Av ymse grunner har jeg tatt turen til fransk 1700-tall. Nærmere bestemt til Pierre Choderlos de Laclos, mannen som under den franske revolusjonen fungerte som offiser, og som - temmelig overraskende - også skrev Les Liaisons dangereuses (eller som den heter på skandinavisk: Farlige forbindelser). Nå har jeg nettopp begynt, så jeg skal ikke begynne å øse av opplevelsen. Bare nevne den!

SKETSJ: Jeg kan jo ikke ymte frampå om humor i starten uten å følge opp på tampen! Om du er klar for å dra på en reise inn i ditt sinn, og også klar for å humre to prosent i skjegget over alskens humbugsnakk om zen og meditasjon og mindfulness: Ta en tur med Den lille Gumbas. Den er legendarisk. Eller sagt på en annen måte: Ett hundre prosent bra. Sketsjen fra den danske komikeren Rasmus Botoft er antageligvis noen av de best spanderte fire minuttene i ditt liv. Jeg lover.


Månedens höjdare: Et bilde av den gladeste 56-åringen på planeten right about now. Hooo-ah! som Al Pacino mest sannsynlig ville ha formulert seg.

 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. You stay classy, San Diego!

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.