Kunsten å gjøre ingenting (7/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

*

 

Life will give you whatever experience is most helpful for the evolution of your consciousness. How do you know this is the experience you need? Because this is the experience you are having at the moment.

Eckhart Tolle, tysk selvhjelpsguru (f. 1948)

La meg si det med det samme: Kunsten å gjøre ingenting er en kunst jeg ikke behersker. Jeg har begynt å ane verdien av å kunne det, altså gjøre ingenting, ane det som konturene av et isfjell som sakte kommer nærmere og nærmere i horisonten, og vel er jeg ikke Titanic og påstått usenkbar, men det er først nå jeg ser det, isfjellet. Det finnes et uttrykk om mødre. When does a mother treat herself? In between. Jeg har noen ganger spøkt med hun jeg har i mitt liv som kunne finne på å si det, at When does a father treat himself? When he’s dead. Sagt på en annen måte: Sove kan jeg gjøre når jeg er dævv.

Og det er jo naturligvis det største sprøytet i verden. Hørt sånt tull, liksom.

Like fullt er det sånn det kan føles noen ganger. Det er alltid en plen som burde vært slått, alltid et hus som skulle vært ferdigbygget, alltid elleve bøker som står i kø for å skrives, barn hvis munner skal mettes og klesvask som skal tas ned fra snora før regnet kommer, og regnet kommer, det er like før nå, skyene driver tungt og mørkt innover fra havet.

Innimellom kommer jeg til meg selv. Ikke at jeg har sovet, langt fra, men jeg har vært opptatt av noe annet. Masse annet. En hel bråte med gjøremål. Og da, når jeg kommer til meg selv, for eksempel tidlig en morgen i det jeg akkurat har kjørt jentungen i barnehagen og går ut i bilen, og det tar et sekund ekstra før hånda mi vrir om tenningen. Da. Det er hvem jeg er akkurat da, som interesserer meg. For der er jeg jo. Dette egoet som rusler rundt i verden og lever dette eksperimentet som jeg stadig oftere tar meg i å tenke, nesten høytlytt for meg selv, dette eksperimentet vi kaller livet.

Jeg spurte en venninne her om dagen. Hvordan hun får det så suverent til, dette å gjøre ingenting. Ikke at hun ikke gjør noe, bevares, men hun evner tilsynelatende å slå av systemet fra tid til annen, ikke føle gjøremålspumpa som et stempel i brystkassa, men for eksempel sette seg ned og dvele ved innholdet i drivhuset (uten straks å gå i gang med De Største Vyer om neste års høst, og jeg burde ha plantet squash, det tenkte jeg nok, og hva om jeg utvider tomatbeholdningen, hva med bifftomater, dere? bifftomater!, jeg må se å få snekret de kassene som kan …). Bare sette seg ned og være. Tro meg, jeg har forsøkt å få det til, jeg har til og med lest Eckhart Tolles The Power Of Now. Helt sant. Men til ingen verdens nytte (tror jeg; men vent, jeg siterer ham jo!).

Det er vel ikke å gjøre ingenting, å plante en plante? sa jeg.
Joda, sa hun.
Det er vel ikke å gjøre ingenting, å bygge et klatrestativ til vinplanten? sa jeg.
Å jo, sa hun.
Det er vel ingenting å sette seg ned og tegne? sa jeg.
Klart det, sa hun. Det handler om at du får slått av hjernen, sa hun.

Og det er klart hun har rett. Dette overaktive overjeg-et som (nå snakker jeg på egne vegne, altså) konstant er i gang, virksomhet som et ekorn som først i november kommer i tanke om vinterforrådet som burde ha vært på plass. Som om jeg hele tiden ankommer ti minutter for sent til meg selv.

Sånn kan det føles. Som om bare tanken på å holde fri får det til å bli svett og slitsomt. Og joda, jeg er så enig, så enig: Det er jo fullstendig meningsløst. Det må være noe barndomsgrums som stiger opp som en sjelens flo.

Og det er her du kommer inn i bildet, kjære leser. Akkurat du. For hva gjør du? Hvordan gjør du det? Hva skal til? Dette er ikke et kokett spørsmål: Hvordan blir det fri for deg?

Velkommen til årets syvende nyhetsbrev!







Jeg slapp inn i Norge. Jeg gikk klar av karantenehotell med ett døgns klaring. Jo, det er riktig, jeg måtte sitte to timer i testekø på Larvik Havn i 28 grader i skyggen og vente tålmodig, så tålmodig på å få slippe helt inn, men så vinket securitassene meg videre: Vær så god, du, mannen med de danske bilskiltene og den norske sjela, velkommen hjem.



Formålet med reisen var å delta på 22. juli-senterets Familiedag 19. juli. Der skulle jeg, for første gang, møtes ansikt til ansikt med professor i pedagogisk psykologi Jon-Håkon Schultz som jeg er stor takk skyldig for at La oss snakke om 22. juli ble som den ble, og at kunne ønske den velkommen til verden med vissheten om at de unge leserne som ville komme til å plukke den opp, ville tåle det. Vi hadde snakket så mye på Zoom og Teams og gudvethvadetheter, nå skulle vi snakke sammen i samme rom for første gang. Det var mange intervjuer om boka i dagene opp mot 22. juli, forståelig nok. Straks jeg kom tilbake til Danmark igjen, måtte jeg sette meg i bilen og kjøre til DRs radiostudio i Odense for å snakke med NRK i Oslo, i Studio 2, den 22. juli. Og det har vært fint, synes jeg, å kunne foreta meg noe meningsfullt omkring markeringen av det tiåret som er gått etter terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya. Bidra med noe, i stedet for bare å kjenne isningen i ryggsøylen på grunn av kjensgjerningene fra den dagen, og ringvirkningene, og på et vis føle meg langt hjemmefra, som jeg pleier den datoen.

Uansett: Familiedagen på 22. juli-senteret måtte naturligvis konkurrere med sol fra skyfri himmel, og jeg kunne ikke klandre en eneste forelder som landet på stranda i stedet for samtale om terror. For all del. Til gjengjeld er jeg glad for at samtalene mellom Schultz og undertegnede ble filmet og at de nå ligger ute på 22. juli-senterets nettsider. Én film myntet på barn og familier. Én rettet til de som jobber med barn. Jeg tror de aller fleste vil få noe ut av å ta en titt, kors på halsen.

BOK 1: Før jeg visste ordet av det, hadde jeg tjuvlånt en av bøkene til mora mi da jeg var i Norge. Det går så fort, det, å rappe en bok fra en av stablene hennes over nyanskaffede, både brukte og flunkende nye. «Husk adressen,» sier hun når jeg går til bekjennelse, mens hun smiler blidt. Derfor: Jeg er sunket inn i Vigdis Hjorths Er mor død. Og det er jo bare å konstatere, synes jeg, jo, det synes jeg rett og slett: At det skal vanskelig gjøres å hamle opp med Vigdis Hjorths omgang med det kongelige norske språket. Hun er en mester.



BOK 2: I en helt annen, og kanskje litt pussig, ende av skalaen, er jeg gått i gang med å lese Albert Einstein. Det høres studentikost og tøysete ut, men det er sant. For det slo meg, her en dag for noe tid siden, at jeg neimen ikke vet hvordan Einstein hørtes ut! Altså: lyden av stemmen hans! Og i langt mindre grad hadde jeg lest et kvekk fra hans egen munn, annet enn et og annet godt (og noen ganger autensitetsusikkert) sitat. Det første – altså lyden av stemmen hans – fikset jeg ved å høre på NRKs podkast-serie om Einstein (dadjoke-humoristisk titulert På sporet av den tøyde tid). Litt uti der har de et klipp av herr Einstein som stotrer på amerikansk (han ble visstnok tidlig i livet frikjent for å delta i engelskundervisningen; det var så mye fysikk som lokket, må vite). Og jeg hadde håpet på at han hadde skrevet en selvbiografi, denne mannen, dette geniet blant menneskene, men det lå visst ikke helt for ham. Det nærmeste jeg kom, var The World As I See It, som jeg klorte til meg for jeg tror det var ni kroner hos Google. Den leser jeg nattestid, og du verden så god sovemedisin det er!



BOK 3: Jeg har endelig, jeg tør si endelig, kommet i gang med å lese Grå sjeler av Philippe Claudel. Takk til deg som har tipset meg om den, you know who you are. Og jeg blir jo nødt til å si som de sier hos danskene når de er så begeistret at de dårlig kan få armene ned: Hold kjeft, så god den er. Så jeg leser den som jeg spiste konfekt som barn: i små usynlige innhugg, sånn at jeg kan narre meg til at esken varer evig. Jo. Så god later den til å være. Akkurat så fordømt god.



OL: Nei, jeg spøker ikke. To kvelder denne uka har jeg sittet benket foran tv-en kveldstid og sett OL. Det er ikke noe som ligger til min natur, å sitte sånn og se sport på tv (gi meg en løpetur!). Men det har seg slik at jeg lever sammen med en som er temmelig milelangt over gjennomsnittet hesteinteressert, og hun klarte å lure meg til å se sprangridning. Ja, og dressur, for å være ærlig. Derfor hadde jeg den store – og ganske overraskende – gleden å stifte bekjentskap med en Geir Gulliksen som ikke har et pip med litteraturen å gjøre, men som snarere er intet annet enn Norges eldste OL-deltaker noensinne, og en kløpper til hest, for å uttrykke meg lojalt med hans foretrukne sportsgren. Geir Gulliksen. For en mann. (Det er verdt å klikke på den lenken bare for å se bildet i artikkelen!)


 
FILM: Om du ikke fikk med deg Parasitt da den gjorde tabula rasa på Oscar-utdelingen og stakk av med den gjeveste prisen av dem alle, altså for årets beste film (2019), kan jeg ikke si annet enn at du må skynde deg og få den konsumert. Nå. I kveld. Hvis du liker god film, altså. Der Geir Gulliksen er en jævel på hesteryggen, er Bong Joon Ho en djevel i regissørstolen. Og i går kveld, i et kinomørke jeg så å si hadde for meg selv, hadde jeg den udelte gleden av å se hans Memories of Murder fra 2003. Filmens handling er løselig (ganske løselig, tror jeg) basert på Sør-Koreas første seriemord, som fant sted mellom 1986 og 1991 i landdistriktsbyen Hwaseong i Gyeonggi-provinsen. Hver gang det spilles en bestemt sang på radioen, og hvis det er sammenfallende med regnvær, slår morderen til igjen. Hooked?





Overdrivelse letter forståelsen, sier min svigermor ofte. Så når jeg akkurat har sagt jeg ikke klarer å holde fri når jeg har fri, er det et utsagn jeg kan imøtegå på tre punkter. Tror jeg, for jeg er ikke helt sikker på om de teller. For … jeg gjør jo noe. Uansett: Tre knep, altså, for å holde fri.

Det første er å tegne. Resultatet blir en tegning, en hastig skisse, men det er sjelden selve tegningen jeg går etter. Det er det å la øyeblikket få strekke på seg. Utvide nå-et en liten stund, mens blekkstrek føler på blekkstrek. Jeg gjorde det så sent som da jeg (med nød og neppe) slapp inn i Norge nå i juli. Der satt jeg, på toppen av Gausta, etter at vi hadde tatt oss oppover steinfjellet, skråskjeve trinn for skråskjeve trinn, søstera mi og jeg, og jeg tegnet. Først fjellene. Denne ene sjettedelen av Norge som er synlig på en godværsdag, og det var jo en godværsdag, med bare et par bomullsnøster på himmelen. Deretter, fordi jeg ikke hadde noe å gjøre, tegnet jeg søstera mi i toalettkøen.

Det kan synes bagatellmessig, kanskje, men for meg, nå som jeg sitter med disse tegningene, nå som finnes fysisk i verden og ikke bare som flyktige minner, er det som om jeg har tatt vare på disse to øyeblikkene på en sånn måte at jeg kan tre inn i dem igjen. Straks er jeg på Gaustatoppen igjen, med søstera mi, og på toppen skal vi spise kneippen og drikke kaffen, før vi skal begi oss tilbake mot bilen som står og venter, langt, langt der nede ved den iskalde innsjøen sammen med de tyskregistrerte campingbilene.

Månedens höjdare der, altså. Lett.

Det andre knepet mitt? Å gå i skogen. Eller på fjellet. Da gjør man jo også noe, man flytter føttene og søker fast grunn, og man røsker tak i en seig, tynn grein med neven for å holde seg loddrett, men det er ikke målet som er det viktigste, for man kan jo gå hvor som helst, alle mål er like gyldige; det handler om å gå. I skogen. Eller altså på fjellet.

Det siste? Å gå på kino alene. Det er noe av det fineste jeg vet. For all del, det er hyggelig å gå på kino med andre. Men å sette seg ned i salen alene, etter å ha valgt film med omhu, og gledelig konstatere: her er nesten ingen andre, og så ta en første sup av en øl, for deretter å synke ned, vite dette: at nå skal jeg et helt annet sted. I går skulle jeg til Korea på 80-tallet. Jeg visste ikke annet enn det: Bong Joon Hos film Memories of murder, 1980-tallet, Korea. Herlig. 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Nyt den siste sommermåneden!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!