Srebrenica & Jan Eggum (7/2020)

 

Far, skal vi på strandet?
- Datter (3 år)

 

Det er for varmt, folkens!

---

Etter at juli mest av alt har minnet om kronisk høstferie, har værgudene bestemt seg for å smile ørlite. Det betyr at jeg er satt sånn noenlunde ut av drift mentalt, fysisk og åndelig, med mindre jeg befinner meg i havet. Så der finner du meg så snart jeg har sjans. Mellom jobb, bygging og barnas sommerferie (som føles som en evighet også for voksne, bare på ganske annet vis), sniker jeg meg ned til sjøen så fort jeg kan vriste meg fri. Det er selvfølgelig ikke ofte nok.

(Ja, du har rett. Jeg hoppet uelegant bukk over det faktum at julinyhetsbrevet altså først skrives nå i august. Bukk, sier jeg!)

Det blir et relativt kort nyhetsbrev i varmen. Men sjekk ut boktips numero to lenger nede; det er et av de beste jeg har i ermet. Uansett årstid, humør, you name it. Og med det:
 

Velkommen til julis (forsinkede) nyhetsbrev!

---

NOENLUNDE FAST SPALTE: FRA BØKENES VERDEN

---

Jeg leser hele tida. Om det er på shampooflasker, på mobilen, i bilen, you name it: Alltid. Det betyr at jeg også bestandig holder på med minst fem bøker. Noen av dem er bedre enn andre. Som for eksempel disse to:

1: Vi må klare oss uten bilder når det gjelder første bok ut. Internett synes tydeligvis den er for gammel! Men det er jo naturligvis bare noe sprøyt. Boka jeg snakker om er "Solsikkene på Balkan" av Hans-Wilhelm Steinfeld (ja, riktig, den gamle NRK-sluggeren). Midt i juli var det 25 år siden folkemordet i Srebrenika i Bosnia der så mange som 8000 bosnjaker ble hjerteløst tatt av dage. Jeg vet ikke, men krigene på Balkan er liksom det begrepet Utenriks betydde for meg da jeg vokste opp. Det var det det handlet om, og det var flyktningene derfra som havnet i klassen min på barneskolen. Og boka? Vel, han er jo en røver, Steinfeld, men skrive kan han saft suse meg!



2: Og det leder meg over til neste bok. Som er en av ganske få novellesamlinger jeg aldri later til å få lest nok ganger til at jeg blir ferdig med den: "Sarajevo Marlboro" av Miljenko Jergović. Den zagreb-bosatte forfatterens debutsamling tar for seg byen Sarajevo under krigen. Jeg fikk den anbefalt en gang, av en vennlig kollega som var innom Dagbladet som jeg var en varm sommer, og som - noe nølende - tok seg bryet med å låne meg sitt tynnslitte eksemplar. Det er en helt fantastisk samling vedkommende tekster. Les den!

 

---

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET

---

Etter å ha vært journalist siden 2006, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke. Her er et portrettintervju med monsieur Jan Eggum fra Dagbladet Magasinet i det herrens år 2017. Portrettet ligger fortsatt bak betalingsmur, men hvis ingen av dere sier noe, så sier heller ikke jeg noe! Dette intervjuet er et av den håndfullen jeg faktisk innimellom kommer i tanke om, som et av de øyeblikkene der jeg lyktes med noe. Gøy!

Kanskje har hypokonderen Jan Eggum (65) en uhyre sjelden håndkreft. Men sannsynligvis ikke.

Melankomikeren

Av Thomas J.R. Marthinsen
 
Å, det hadde vært ei dramatisk natt i Jan Eggums liv. Etter å ha tatt sitt faste ekstranummer på sommerkonserten i Mandal, hadde han satt seg inn i sin Jaguar fra 1992. «Turnébussen» som han kaller den. I ensom majestet hadde han flommet oppover E39 fra Mandal i retning Kristiansand. Et eller annet sted utafor Søgne sa det plutselig pang. Eller «flapp, flapp, flapp» som han sier. Han punkterte midt på motorveien.
- Jeg turte ikke stoppe. Så jeg kjørte i stykker både dekk og felg. Faktisk begynte det å brenne i dekket. Turnébussen fikk seg en liten knekk.
Jan Eggums steinrøys av et ansikt sprekker opp i et reveglis.
- Folk som kommer på konsert med meg for første gang får sjokk når de skjønner at det ikke bare er trist og depressivt. sier han.
Nå er klokka straks fem. Nytt sted, ny konsert. Nærmere bestemt Generalens Cafe i idylliske Ravnedalen i Kristiansand. Måkene holder fest på turistenes hamburgere og enmannsorkesteret Jan Eggum har ankommet lydløst i en drosje. Han har stilt seg opp, plugget gitaren i forsterkeren og gitt seg til å klimpre. Det er lydprøve. Fire timer til konsertstart.
Eggums lydprøve er unnagjort på ti minutter. Han har tross alt ikke bestilt annet i over førti år.
Minutter senere kommer han ruslende mot backstage. Det vil si den delen av hamburgersjappa som er reservert dagens artist.
- Hei, hei, hyggelig, sier han og skyter neven fram.
- Jeg må bare ha meg ei øl. Jo før, jo heller.
 
Det har vært noen rolige år for bergenseren. Sånn har det ikke vært bestandig. I 1998 skapte han furore da han som 44-åring ble sammen med 22 år gamle Kaia Huuse. Å, det var for mye for mange. De fant fram de moralske sablene sine og kvesset dem. For tre år siden kom nyheten om at paret gikk hver til sitt. Da hadde de levd med oppstusset i 18 lange år. Paret har – uavhengig av hverandre – i etterkant kalt skilsmissen lykkelig. Mens han bestiller «Generalens spesial»-hamburger forteller Eggum at han og Huuse er «veldig gode venner». Blant annet feirer de jul sammen og de drar årlig på ferie til Gotland.
- Men var skilsmissen virkelig lykkelig?
- En skilsmisse er jo ikke så gøy. Men samtidig har den store biten som het vennskap vært helt intakt hele tiden. Hvis forelskelsen er det hele og den forsvinner, er det jo ingenting igjen. Vennskapet vårt har gjort det lett å finne en løsning som fungerer.
På den siste plata hans, «Rio», som kom for to år siden, var det spesielt én låt anmeldere og presse hang seg opp i. Den het «En annen» - og handler om en mann hvis kjæreste nettopp finner seg en annen.
Det ble holdt opp mot Eggums brudd med Kaia Huuse.
- Er det irriterende når musikken du lager blir holdt opp mot livet du lever?
- Ja, av og til. Det var det denne gangen. For meg ble det en fullstendig blanding av kortene. Sangen hadde jeg laget nesten ferdig et år før vi ble skilt, og da var det ingen tegn på at hun skulle gå. Men hvis folk har bestemt seg for noe, så hjelper det ikke hva jeg sier.
Han kommer ganske kjapt med et eksempel. Da han spilte sin årlige konsertmaraton på Madam Felle i Bergen et år, kom en kar bort etterpå da Eggum satt og signerte plater til publikum. Han sa: «Du vet, Eggum, jeg var en av de første som så deg spille, i 1969». «Nei,» svarte Eggum.
- Jeg forklarte at i 1969 hadde jeg så vidt plukket opp gitaren, så det kunne ikke stemme, sier han. – Men vet du hva han svarte?
- «Jo, det gjorde du»! Hehe. Det syntes jeg var fantastisk. Han holdt rett og slett på sitt.
 
For et par år siden kunne det plutselig se ut som Jan Eggum kastet seg inn i barnepolitikken i kongeriket. Det skyldtes at han med ett ble talsperson for noe som han og Kaia Huuse i fellesskap hadde kommet fram til av seg selv. Nemlig at det var barna som skulle bli boende, og foreldrene som måtte komme og gå i heimen. En ikke helt vanlig barnefordeling.
- Vi tenkte: Hvordan skal barnas framtid være? Det fungerer sånn at jeg har barna én tredjedel av tida, og hun har dem to tredjedeler. Det krever en del logistikk, men jeg tror ikke ungene har merket noen forskjell. Det skal heller ikke stikkes under en stol at far var mest borte og far turnerte mest også før vi gikk fra hverandre.
- Min kones bestemor mener at det finnes to typer fedre. Den ene er mann med barn og den andre er en far. Hvilken av de to typene er du?
Jan Eggum tenker seg om. Legger bestikket ned et øyeblikk.
- Jeg er nok mann med barn. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan mot dem, og vi har god kontakt. Men jeg er nok ikke så faderlig av meg.
- Har det at du har barn stoppet deg i å gjøre noe?
- Ja.
Først ser det ut til at han ikke har tenkt seg å si noe mer. Men så sier han:
- Etter at vi begynte med den typen barnefordeling, er det sånn at for mitt vedkommende er jeg sammen med dem fra torsdag til mandag. Så på torsdager tar bohemtilværelsen brått slutt. Og så begynner den igjen på mandagen. Det er et kolossalt bra vekselbruk. For da vet jeg at jeg har en oppgave å gjøre. Da er jeg hele tida far. Jeg er jo alenepappa, da. Den modellen passer meg utmerket. Da slipper jeg å være delvis til stede.
 
I et intervju ett år etter at Huuse og Eggum gikk hver til sitt, sa hun at hvis noen hadde sagt til henne to år tidligere at det ville gå som det gikk, hadde hun ikke trodd dem. Eggum var kanskje ikke like overrasket den dagen i 2014 bruddet kom.
- Jeg var nok ikke så veldig overrasket, nei, sier han. Han tar en slurk av ølen, lar blikket hvile på sørlandsnaturen utenfor vinduene.
- Min holdning i hele mitt liv, helt fra jeg var 18-20-åring, er at ingenting varer, sier han.
- Ingenting?
- Ingenting varer. Man skal ikke få det store verdenssjokket hvis noe tar slutt. For meg er det et bedre utgangspunkt å ta en uke av gangen. Jeg har aldri giftet meg, og Kaia var heller ikke interessert. Ekteskapsløftet er altfor heavy. Det gamle, altså. Nå vet jeg ikke hva folk sier til hverandre lenger.
- Du tenker på «til døden skiller»?
- Da lover du deg vekk forever. Nei. Det går ikke. Denne innstillinga har nok ført til at jeg har skrytt av mine langvarige forhold. Det første varte i 20 år, og det siste i 18. Så lenge kan det vare når du ikke lover deg bort, har jeg sagt. Og det mener jeg også.
- Du virker som en fyr med en forbausende stor aksept for livets genvordigheter. Som en som tar det som det kommer, uansett om det er godt eller dårlig?
 - Ja, det er faktisk sånn. Du har helt rett. Det har nok vært en styrke for meg. Tidlig i karrieren min kunne jeg komme til et sted og så var det veldig glissent. Det måtte jeg bare ta. Og det kan skje fortsatt. Jeg er nok litt tap og vinn med samme sinn.
Tidligere i år ble Eggum intervjuet av lokalavisa Varden i Skien. Der kom det for en dag at han jobber med et nytt album («det kommer sikkert til neste år»), men det kom også fram at han bodde hos ei venninne.
Jan Eggum nikker da han blir konfrontert med intervjuet. Ansiktet røper ingenting. Eller vent, var det en antydning av et smil?
- Er det en venninne på den måten min mormor ville ha omtalt noens kjæreste som en «venninne» – eller er det bare ei venninne av deg?
Steinansikt. Steinansikt. Steinansikt.
- Det skal folk få lov til å tenke over. Hvilken variant som stemmer, sier han endelig.
Det glimter til i de blå øynene.
- Men jeg har ei veldig god venninne i Skien, ja.
 
Han vokste opp på Laksevåg utenfor Bergen, som sønn av Martha og Norvald Eggum. Selv om begge foreldrene hadde kunstneriske årer, var det ingen av dem som livnærte seg av dem. Tidligere har Jan Eggum sagt at faren var en taus fyr som bygde familiens hus, men ellers forholdt seg taus. Mora, derimot, hadde stor innflytelse på sønnen.
- Min mor var viktig for min selvtillit. Hun ga meg to ting: Ekstrem selvtillit og ekstrem engstelse. Det er to ting som er bra for kunsten, men ikke like bra for livet. Det blir mye opp og ned av det. Jeg har nok tenkt at hvis det ikke går i dag, så går det i morgen.
Ulempen, sier han, er at når det går virkelig bra, da føles ikke det heller supert.
- På 90-tallet trakk jeg for eksempel dobbelt hus på Rockefeller. I etterkant, mye senere, tenkte jeg at jeg burde ha satt mer pris på det mens det skjedde. Jeg er litt like blid uansett, som man sier i Bergen.
Og det er kanskje derfor han har blitt kjent som «et ansikt på melankolien». I virkeligheten er dette ansiktet sekstifem år gammelt og sitter på en nokså tynn, litt fremoverbøyd mann fra Bergen. På kongerikets hviteste sommerlegger trasker han rundt i området rundt konsertscenen. Fotografen skal ta bilder. Eggum lar ei hånd gli gjennom den «lett blekede» manken, og tar oppstilling inntil fjell og trær.
- Er det i kryssilden mellom selvtillit og engstelse at melankolien din har oppstått?
- Det kan godt hende. Hvis det går meg godt og jeg har suksess, tenker jeg: Det er ikke så rart, for jeg er jo jævlig god. Hvis det går meg dårlig, tenker jeg: De skjønner ikke hvor god jeg er, jeg må overbevise dem. Uansett kommer engstelsen inn, og den sier: Du kan godt nyte, men samtidig kan hva som helst skje. Jeg kan ikke ta innover meg den store gleden, for det er så mye trist i livet.
Eggum er ganske rask til å understreke at det er stor forskjell på melankoli og depresjon. Det kan virke som om han ikke er veldig keen på å bli stemplet som depressiv.
- Melankoli er en slags mollstemt glede over livet. Hvis det går over i depresjon, er du på vei til å bli syk. Og det er noe ganske annet.
- Har du klart å balansere på kanten mellom disse?
- Ja, sier Eggum mens han rister på hodet.
- Der kommer låtskrivingen inn. Jeg tror det er terapi. Jeg hadde en downperiode for halvannet år siden. Da hadde jeg det ikke veldig bra. Omtrent samtidig skrev jeg «Ønsk meg godt», en sang som sikkert skal være med på min neste plate. Den var en direkte følge av at jeg ikke hadde det bra. At jeg trengte hjelp, eller trøst. Da jeg hadde skrevet den, følte jeg meg bedre.
- Blir du ferdig med noe når du har skrevet om det?
- Nei, men det blir lettere.
 
80-tallet var det året det var så bratt for Jan Eggum. Etter den tidlige suksessen på 1970-tallet, ble det labert. Jappetida var over landet, folk vadet i penger. Men forbausende få viste interesse for den sørgmodige trubaduren fra Bergen. Konsertene var glisne. Men det verste var at han ikke fikk til å skrive nye låter. Eggum, som er kjent for å klore ned sanger ustanselig, fikk ikke skrevet så mye som en strofe på et halvt år.
- Jeg fikk en sånn skrekkopplevelse av at det kanskje ikke ville komme flere sanger, sier Eggum.
Så han tok en beslutning. Han dro til varmere strøk, endte opp på Kanariøyene midtvinters. Der jafset han plutselig ned 25 sanger. Blant annet «Kor e alle helter hen». Og så, på tampen av årtiet rottet han seg sammen med Øystein Sunde, Halfdan Sivertsen og Lillebjørn Nilsen – og dannet de smått legendariske Gitarkameratene. Resten er norsk musikkhistorie.
Debutskiva hans «Jan Eggum» kom i 1975. Siden den gang har han solgt over 350 000 plater og sopt inn seks Spellemannspriser. I fjor ble det kjent at Jan Eggum blir en av to bergensere som får ei egen stjerne i vestlandshovedstadens Walk of Fame. Den andre var boksestjerna Cecilie Blokhus. Ei ære, skulle man tro, å få en slik anerkjennelse fra egen by. Men så enkelt er det ikke.
- Altså. Det er nok fordi … I Bergen får du ei sånn stjerne hvis du har utmerket deg mer som bergenser, enn som kunstner. Det er veldig hyggelig, og jeg tar i mot med glede. Men hvor mange store bergensere har vi, som lever?
 
Førti år i musikken har gjort et eller annet med Jan Eggum. For noen år siden, da han ga seg Twitter i vold, dukket han litt inn i seg selv. «Hvordan er det å alltid tenke meta?» tvitret han. «Livet sitt fra utsiden, fra en annen vinkel, aldri bare fra seg sjøl, kan det være bra da? Jeg mener ja».
- Jeg må nok innrømme at jeg har den rare selvopptattheten som kjendiser kan ha. Men det handler ikke bare om å være kjent, det er noe mer. Når jeg kommer inn på en kafé, tenker jeg at jeg gleder meg til en kopp kaffe. Men samtidig tenker jeg: «Der kommer Jan Eggum inn på kafeen». Sånn er det nesten alltid.
- Haha! Er det sant?
- Ja. Jeg vet ikke når det dukket opp.
- Det blir litt sånn livet som film eller roman?
- Ja, på en måte. Jeg er enebarn, så jeg har vært vant til mitt eget selskap. Det går tankerekker og små diskusjoner rundt i huet på meg hele tida. Det gjør meg distré noen ganger. Jeg har jo en god diskusjonspartner, da. Jeg trenger for så vidt ingen å snakke med.
- Du har tidligere omtalt deg selv som «enebarn, enestående og ensom»?
- Det har jeg sikkert sagt fordi det er et bokstavrim! Jobben min er jo sånn at «jeg» ofte er det som skjer i bygda den kvelden. For eksempel en onsdag midt inne i landet. Etterpå, når konserten er over, skjer det ingenting. Det er bare et tomt hotellrom.
Men det er visse ting som skal være på plass for at denne ensomheten skal fungere. Eggum kan for eksempel ikke befinne seg ute i ødemarka. Jan Eggum ute i ei hytte mutters alene? Niks.
- Jeg er så urban, atte. Jeg må ha det store mylderet rundt meg. Å være alene sammen. Det elsker jeg. Når jeg er hjemme i Bergen hører jeg hele tiden en dur fra byen. En øy i havgapet? Det går ikke altså. Nei, det er ikke mulig.
 
- Jeg måtte hjem til Bergen for å dø i fred.
Neida, han snakker ikke om hvordan han har det nå, Jan Eggum. Han snakker om den aller første gangen han ble redd for å dø. En frykt som siden har fulgt ham på livets landevei, fra tid til annen. Første gangen hypokondrien slo kloa i ham, befant han seg langt pokkerivold hjemmefra. Nærmere bestemt i London. Åra var 1972-74 og den unge musikkelskeren og avhopperen fra filologistudiet på Universitetet i Bergen hadde dratt av sted for å bli ekte musiker. Han skrev låter, opptrådte på engelske puber. Blant annet skrev han teksten til nettopp «En natt forbi». Egentlig het den «Alone, awake». Til dags dato skriver han førsteutkastet til sangene på et slags engelsk.
Men så, altså, så skrudde angsten seg til.
- Jeg var på vei inn i en begynnende depresjon, sier Eggum. – Jeg tenkte det ikke da, men jeg tenker det nå, at jeg valgte å tro at jeg var dødssyk. Og da måtte jeg hjem, hjem til Bergen for å dø i fred. Jeg var i 22-23 år. Jeg dro til en lege, og legen skrev at jeg var frisk. På papiret skrev han at jeg var i «a nervous state».
- Hva gjorde du da?
- Jeg tenkte som man tenker når man er i det humøret: Hva hvis det var noe legen ikke hadde oppdaget? Jeg hadde fremdeles et rom hjemme hos mamma. Jeg tok ferja fra Newcastle til Bergen og flyttet inn hjemme etter to år i London. Etter hvert som min mor lagde gode, gammeldagse middager til meg, gikk den dødelige sykdommen over.
Hos noen slår hypokondri ut i fullt flor når de får barn. Når de plutselig har noen å miste, eller har god grunn til å holde seg i live. Så ikke med Jan Eggum.
- Nei, men hypokondrien min har noen ganger vært på vegne av barna. Jeg har innbilt meg ting på deres vegne. Noen av periodene har vært veldig heavy, altså. Men det er blitt mye bedre.
Han rister på hodet. Heldigvis har han lært seg til å skjønne når angsten er under oppseiling.
- Der kommer faktisk «Der kommer Jan Eggum»-tenkingen inn igjen. Hvis du har angst for noe, får du forvarsler. Da er det best – og dette er klassisk når det gjelder behandling av sykdomsangst –det beste du kan gjøre, er å si til angsten: «Å ja, der har vi deg igjen, ja. Kan ikke du sette deg ned der og vente litt?» For da plasserer du angsten et sted. Det hjelper.
 
Akkurat nå er han inne i en lang, rolig periode uten angst. Men det er noe med venstre håndbak. Den … Han legger hendene foran seg på bordet, studerer dem. Den ene blir så nummen, kommer det. Kan man få kreft på hånda? Man kan få kreft på hånda, kan man ikke? For en stund siden oppdaget han noen «fæle blodutredelser» på ryggen. Han tenkte straks at det måtte være noe alvorlig. Så han ringte en av legevennene sine som har sagt at det bare er å ringe.
- Det første jeg tenkte var blodsykdom. Leukemi. «Hva tror du dette er?» skrev jeg og sendte med et bilde. Han svarte: «Har du sittet i en stol, en sånn … kurvstol?» Da ble jeg forbanna, for jeg trodde han tullet. Men jeg hadde sittet i en sånn stol, så jeg måtte svare ja. Jeg er sikker på han lo seg skakk, men han skrev et ordentlig svar tilbake: «Dette ser så alvorlig ut at jeg er helt sikker på at det er et tilfelle av kurvstol».  
Jan Eggum smiler bredt.
- Har du akseptert at du skal dø på et eller annet tidspunkt, nå som du er blitt 65?
- Ja, det har jeg nok. Det finnes en positiv måte å se på det å bli eldre. Man kan gå til statistikken. En venn av meg som er statistiker fylte 70 år for ikke så lenge siden, og da skrev jeg et kort til ham: «Jo eldre du blir, jo eldre blir du». Du har mye større sjanse for å bli 90 år når du først er blitt 65, enn du har til å bli 90 år når du er 18. Det er faktisk sant. Statistisk sett. Det kan det være greit å huske på når du er blitt 65 år, altså.
Eggum smiler, men så ser det ut til at resonnementet ikke er helt spikra. Håndbaken ligger igjen foran ham på bordet.
- Kan det være en veldig sjelden håndkreft, kan jeg tenke. Jeg vet at det er tull, men likevel.
- Er du noen ganger overrasket over at du fortsatt er i live?
- Ja. Men det har litt å gjøre med dette vi snakket om, at ting går bra og dårlig. Den følelsen tar ikke slutt for meg, det er det ingen følelser som gjør. Denne kvelden er for eksempel ikke vellykket før konserten er over. Noe galt kan jo skje. Og sånn er det med livet også. Jeg kommer nok til å sitte og se bekymret på hånda mi når jeg er 90 år også. Så må de berolige meg, da.
 
Fire timer etter lydsjekken er det straks konsertstart. Sommermørket har senket seg. Det er stinn brakke. Ølglass og rødvinsglass balanseres av servitører som flyr mellom bordene. Det er duket for klassisk sommerkonsert, slik Jan Eggum har holdt sommerkonserter i ørten år. I takt med artistens alder har også gjennomsnittsalderen på publikummet hans sneket seg oppover mot grått hårfeste. Han entrer scenen, folk jubler og han tar noen skritt mot mikrofonen.
- Jeg har levd under mottoet, begynner han. – Jeg har levd under mottoet: Av dur er du kommet og til moll skal du bli.
Publikum ler begeistret. Eggum gliser.
Han kaster på det lettbleika håret, finstemmer en av strengene på gitaren, legger ansiktet i melankolske folder – og griper fatt i mikrofonen.
Eller som han ville ha tenkt det selv:
«Der begynner Jan Eggum å synge».
 
*

© Dagbladet Magasinet/Thomas J.R. Marthinsen.

*

  Ålreit. Dett var dett for denne gang. Takk for oppmerksomheten, du travle menneske!
Respons, synspunkter, hofteskudd? Ja takk: marthinsen@gmail.com
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

Alt godt,
Thomas

Om å kjøre langt i Norge. Alene (6/2020)

 

Ever tried. Ever failed. No matter. Try Again. Fail again. Fail better.
- Samuel Beckett (irsk forfatter, 1906-1989)

 

OM Å KJØRE LANGT I NORGE. ALENE.

---

Jeg fikk kjeft av søstera mi. Det var etter forrige måneds nyhetsbrev, som kom på tampen av måneden. Hun mente rett og slett, som hun sa, og hun ordla seg ikke så nennsomt som jeg gjør her, men hun mente simpelthen at det var for slækt å sende ut månedens nyhetsbrev når det nå nesten ikke var mer igjen av den måneden. Slapp av, sa jeg, jeg skal nok skjerpe meg til neste gang.

Men så er vi her, da. Det er junis siste dag! Det går en nemesis gjennom livet, som enkelte ville ha formulert seg. Jeg er fristet til å si som Samuel Beckett: "Try again. Fail again. Fail better". Så er det sagt, som skulle sies om den saken. Det kommer vel en måned til, kjenner jeg tilværelsen rett!

Det jeg hadde tenkt til å skrive noe om denne gangen, ga seg egentlig selv. Allerede i mars, da Norge og Danmark lukket seg som hermetikk, sa jeg til min gamle mormor: Første dag Norge er åpent igjen, da er jeg der. Jeg tillater meg å spole fram til juni, og allerede to timer etter midnatt den 15., altså da det hadde vært tillatt for meg å komme anstigende i bare to timer, kjørte jeg gjennom nattemørket fra ferjegapet og inn i landet.

Alene. Og foreldre out there: dere vet hvor sjeldent det er å kjøre noe som helst sted alene uten at det per definisjon handler om å stikke ned på butikken etter alt det som mangler, eller for å hente, de fem korte minuttene man får for seg selv der i bilen, på vei gjennom lokalsamfunnet. Alene over lengre tid i en bil, med tid og stunder og stripene i veien foran, nesten som en sammensmeltning av en imaginær Route 66 og den konkrete veistrekningen foran panseret? En uhyre sjeldenhet.

Sist jeg kjørte langt i Norge på egenhånd var da jeg studerte på Vestlandet. Å, turene over Strynefjellet med halvannen meter høye brøytekanter og lunken kaffe på termosen! Å, ferjekaiene og svelene nede i ferjenes buk! Ankomsten da, etter å ha kjørt i elleve-tolv timer, var magisk, akkurat som reisen hadde vært det. (Alt blir fortryllende i glemselens vennlige lys, ikke sant?)

Uansett: Jeg skulle altså til Norge nå i juni for å jobbe. Med hva er historien uvedkommende. Saken er denne: Jeg skulle til Kyrksæterøra, langt pokker i vold oppe i landet. Jeg måtte gi meg Østerdalen og Dovre i vold, og jeg nøt det. Nøt det, sier jeg! Fjellene med snø på, de skakke fjellfuruene, viddehavet. Regndråpene på ruta, den søvngjengeraktige bevegelsen til vindusviskerne på laveste nivå. Kaffe på en veikro. Bollene på Espa. En god lydbok over anlegget og tiden og veien, dette ene livet vi har å fylle. Når kjørte du sist langt, alene?

Velkommen til junis nyhetsbrev - og god sommer!

---

NOENLUNDE FAST SPALTE: FRA BØKENES VERDEN

---

Jeg leser hele tida. Om det er på shampooflasker, på mobilen, i bilen, you name it: Alltid. Det betyr at jeg også bestandig holder på med minst fem bøker. Noen av dem er bedre enn andre. Som for eksempel disse to:



1: Rønnaug Kleiva. Merk deg det navnet: Rønnaug Kleiva. Hun er 68 år gammel, har skrevet et utall bøker i ymse sjangre. Jeg hadde henne en gang som lærer på forfatterstudiet i Bø; den gang underviste hun oss ei uke i barnelitteratur. Jeg vet ikke hva jeg lærte om barnelitteratur, men av hennes tilgang til skriving, og det å være en skrivende, lærte jeg å være ydmyk overfor hva som kan inneholde kimer til å bli noe annet, noe mer. En av øvelsene jeg skrev i løpet av den uka Kleiva var sjefen bak kateteret resulterte i fortellingen "Når alt dette er over" i min debutbok "Du", som de fleste av dere som leser dette nyhetsbrevet har bladd i. Den kom etter at hun - altså R. Kleiva - hadde stilt opp en rekke bilder foran i klasserommet og ganske enkelt sagt: "Skriv!".

Og vi blir litt ved Kleiva, for det var ikke som et påskudd for å snakke om meg & mitt jeg nevnte henne. Langt fra. Jeg hadde nemlig tatt med meg "Western Desert" hjemmefra. Til reisen. Jeg har alltid noen bøker liggende, på en særlig hylle. Det er bøker jeg vet jeg skal lese. Hvorfor det har seg slik, vet jeg som regel ikke (men noen ganger), men jeg vet at på et eller annet tidspunkt skal denne boka fortæres.

'Western Desert' er korthugde, effektive noveller. Ikke for mange, selvfølgelig for få. På et nynorsk som føles som om det har med sjelen å gjøre. Joda, jeg tillater meg å bruke et slikt ord. Les den. The real shit.



2: Eystein Hanssen. Jeg må bare innrømme det: Jeg er på kjøret igjen. Slik er det fra tid til annen - noen ganger er jeg bare nødt til å lese krim. Kriminalromaner, hvorfor dog det? Vel, det er ikke fordi jeg liker å meske meg i groteske detaljer. Det er oppnøstingen. Det er portrettene av riftene og sprekkene i folk som kommer til syne slik, i disse gåtene, både på offer- og gjerningspersonssiden, ja, og ikke minst også på etterforskersiden.

Den siste serien jeg har gitt meg i kast med er Eystein Hanssens bukett av kriminalromaner om den thailandsknorske etterforskningslederen Elli Rathke. Jeg har - på denne reisen gjennom Norge - hørt de to første i serien, "De ingen savner" og "Giftstrøm". Nå er jeg i gang med numero tre - "Triangel". Gjennomtenkt, genuint spennende - og ikke uten et viss utblikk til resten av denne skakke, gærne verden. Anbefales!
 

---

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET

---

Etter å ha vært journalist siden 2006, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke dypt. Eller på grunna. Her er et intervju med den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen. Det ble trykket i Bokvennen Litterær Avis nr. 3/2018.

Plutselig en dag så Kaspar Colling Nielsen (44) et fjell i disen over København. Det ble starten på en forfatterkarriere han hadde gått og ventet på siden han var ti år gammel. Og kanskje en dansk borgerkrig i august.

Kujonen som ble modig

Av Thomas J.R. Marthinsen
 
– Av årsaker jeg ikke forstår har jeg bestandig betraktet meg selv som forfatter, sier Kaspar Colling Nielsen.

På bokomslagene sine ser han ut som en morsk, nesten olm mann som har levd et hardt og uforsonende liv. I virkeligheten er Colling Nielsen en vennlig utseende mann som ofte humrer godmodig. Det er nesten så det frister å kalle ham en bamse. De harde linjene på fotografiene bløtes ofte opp i smil. Han sitter et granatkast fra Højbro Plads – der myndighetenes stridsvogner kommer buldrende i romanen Den danske borgerkrig 2018-2024 – og kjederøyker sigaretter i vinterkulda.

– Jeg kan huske jeg leste om dikteren Søren Ulrik Thomsen. Han hadde det på samme måte. Hvis han fikk sparken på jobben, for eksempel, eller hvis kjæresten gikk fra ham, da var det ikke Søren Ulrik Thomsen som fikk fyken, eller ble sparket. Nei, da var det forfatteren Søren Ulrik Thomsen som mistet jobben, det var forfatteren Søren Ulrik Thomsen som ble dumpet. Hehe. Sånn har jeg hatt det også.

– Som en slags trøst?

– Det gir iallfall en meningsfullhet. De harde tingene blir ikke bare tragiske, de blir en slags ammunisjon. Men i takt med at jeg ble eldre og eldre og jobbet i et forsikringsselskap, ble det vanskeligere å opprettholde den forestillingen. Jeg satt jo der og følte meg som en forfatter som jobbet i forsikringsselskap, ikke sant. Og hvis jeg prøvde å skrive, hadde jeg ingenting å si. Intet å fortelle. Slik gikk det ytterligere noen år.

Til tross for den slumrende forfatteridentiteten, hadde Kaspar Colling Nielsen vært fornuftig – og utdannet seg til økonom. I tillegg til en grad i filosofi. Så der satt han, den fordekte forfatter, og foretok noe så spenstig som risikovurderinger for et forsikringsselskap.

– Det var på dette tidspunktet i livet du sjekket når forfatterne du leste hadde debutert?

– Ja. De siste årene var det sånn. Da jeg snudde bøker og så hva det sto om forfatteren, ble jeg glad hvis de var gamle, og lei meg hvis de var i tjueåra.

Kaspar Colling Nielsen dro hjem og klaget til kjæresten. Han klaget over den «innspiste danske litteraturen», har han sagt tidligere. Men hos kjæresten var det pent lite trøst å hente. Hun var etter hvert blitt temmelig temmelig lei sutringa hans. Hvis ståa i det danske litterære landskapet var så sjaber, fikk han vær så god skrive noe selv.

– Hun sa også at hun trodde årsaken til jeg ikke allerede hadde skrevet noe, var at jeg kanskje ikke var så god som jeg selv gikk rundt og innbilte meg. Det fikk meg til å tenke meg grundig om. Ganske lenge. Jeg har tenkt på meg selv som en kujon. Jeg har aldri vært veldig modig. Men da hun sa at jeg kanskje ikke kunne, gadd jeg ikke la være. Jeg kunne ikke la være med å prøve bare fordi jeg var redd, ikke sant.

 

Refusjon over hele linja

De neste seks månedene sto Kaspar Colling Nielsen opp klokka 04.30 hver bidige dag. Resten av familien – kjæresten Line og de to småungene Alfred og Alma – lå og sov. Kaspar satte seg ut på baktrappa med en sigarett og en kopp kaffe og skrev i to timer. Så gikk han på jobb i forsikringsselskapet og fortsatte skrivingen på kvelden da familien hadde lagt seg. Etter nesten et år var han lei. Da hadde han femti krøllete sider. Som han sendte inn til alle de store danske forlagene. Samtidig.

– Jeg tenkte som så at Gyldendal mottar 1500 manuskripet i året. Av dem utgis kanskje to eller tre. Kanskje bare ett. Det vil si at jeg hadde én promilles sjanse til å bli antatt. Svartiden hos et forlag er kanskje seks måneder. Det er seks store forlag i Danmark, og hvis jeg skulle sendt inn til ett og ett av gangen, ville jeg risikere å måtte vente i tre år på alle avslagene. Derfor sendte jeg inn til alle samtidig. Og ble refusert av alle sammen på likt.

– Hehe.

– Ja. Men et halvt år senere ringte Janne Breinholt Bak – som siden ble redaktøren min – fra Gyldendal. Hun ville gjerne starte en prosess, sa hun. Så det gjorde vi, mens jeg fortsatte i forsikringsselskapet. Til slutt sa jeg opp jobben. Jeg var jo forfatter, ikke sant. Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg – at det ville dale penger ned fra himmelen?

 

Ut av Sigmund Freuds klasserom

Mount København utkom halvannet år senere, i 2010. Den forhenværende økonomen regnet kjapt ut at månedslønna han hadde fått for å skrive boka beløp seg til 350 kroner. Før skatt. Men det var ikke så viktig, det som betydde noe var at han hadde gjort det. Skrevet boka – og fått den ut.

Resulatet var et knippe fabelaktige fortellinger som alle danser rundt et fjell(!) som de danske myndighetene mer eller mindre ut av det blå beslutter å la oppføre på Avedøre Holme i København. Prislapp? 600 milliarder kroner. Byggetid? 200 år. Et digert beist av et fjell som strekker seg mer enn tre kilometer til værs og forandrer hele den danske virkeligheten.

Kaspar Colling Nielsen vant Danske Banks Debutantpris samme år og kritikerne var fra seg av begeistring. For boka hans representerte noe helt nytt i dansk litteratur.

– Det var så vidt den utkom, sier han. – Alle redaktørene på forlaget skulle være enige. Jeg tror det kan gå litt politikk i det, for å si det sånn. Og det var mange av dem som var kritiske til boka, fordi den ikke handler om en person man kan identifisere seg med. Mitt mål hadde vært å skrive en antipsykologisk bok, en bok helt uten refleksjoner.

– Du har sagt at «litteratur og film for lenge har sittet på første rad i Sigmund Freuds klasserom»?

– Den franske filosofen Gilles Deleuze ser ikke på Freud som vitenskapsmann, men som filosof. Akkurat som Hegel og Kant før ham. Også de dannet skoler, det ble oppført institutter på universitetene som underviste i dem, og så videre. Jeg tenker at vi lever i avslutningen av freudianismen. Den har liksom utspilt sin rolle. Psykoanalysen oppsto litt i sammenheng med det moderne gjennombruddet i kunsten, ikke sant. Inntil da hadde kunstneren blitt sett på som en som hentet sin autoritet fra det gudommelige. Med det moderne gjennombruddet ble kunstneren en som befant seg på kanten av det normale. Du vet, som for eksempel van Gogh. Kunstneren hadde liksom en særlig tilgang til det ubevisste, som alminnelige mennesker ikke hadde. Og det leserne fant i bøkene var en slags underbevist gjenkjennelighet. Hitchcock og Bergman brukte freudianske symboler helt direkte. Fra 1960/1970-tallet og fremover har alle liksom blitt psykoanalytikere. Det er en vulgær form for psykoanalyse – som finnes overalt i den vestlige verden.

Kaspar Colling Nielsen er fullstendig rolig når han sabler psykoanalysen ned.

– Det er et helt bestemt skjema som handler om at utvikling alltid går baklengs – og frem. Det blir lagt en helt enorm vekt på barndommen. Det er bestandig det samme skjemaet. Alltid. Og jeg … jeg mener at alt det der er løgn.

– Du tror ikke på det?

– Nei. Hele denne forestillingen om at barndommen spiller så stor rolle, gjør at vi ikke slipper ut av den. Det er en utrolig sterk tanke som gjennomsyrer samfunnet vårt. Moderne hjerneforskere har vist at hjernen er langt mer plastisk innrettet, det er ikke slik at vi er nødt til å gå i de samme sporene konstant. Langt de flest av oss burde egentlig se annerledes på det. Vi burde heller se fremover.

– Det høres nesten ut som om du mener at vi bruker barndomstraumer som en sutteklut?

– Hvis vi har opplevd noe traumatisk, synes vi at vi skal pille i sårene hele tiden – helt til vi blir friske. Min mor døde da jeg var ganske ung, det gjorde at jeg gikk rundt og syntes synd på meg selv. Og jeg hadde mye angst. Dødsangst. Så jeg dro til Afrika. Afrikanere er mye mer fremadrettete enn oss, mye mer positive. De har opplevd forferdelige ting, men de dveler ikke ved problemene sine. Det var ganske befriende å se at det fantes en annen måte å leve på. Jeg hadde slett ikke angst i Afrika. Der nede var de bare glade for at de hadde overlevd.

Fjell i Danmark, ondskap og evig liv

Fra det kunstige betongfjellet i Mount København utvidet Kaspar Colling Nielsen framtidsvisjonene i romanen Den danske borgerkrig 2018-2024 som utkom i 2013. Her blir historien fortalt av en 475 år gammel mann holdt kunstig (og antagelig evig) i live gjennom stamcelletransplantasjoner. Han fordriver tida med seksuelle eskapader med andre evigunge styrtrike over hele verden. Og historien han forteller er – innimellom mer eller mindre groteske småhistorier, en temmelig skjør kjærlighetsberetning og flere fortellinger om hovedpersonens snakkende, stamcellebehandlede hund(!) – en historie om et Danmark og et Europa som har gått overordentlig til helvete. Finansiell og økonomisk krise, gruoppvekkende krigføring i den danske hovedstaden ledet an av fattige, alminnelige folk fordrevet fra hus og hjem. Kollapser rundt omkring i de øvrige europeiske landene. Myndigheter, banker og finansielle institusjoner står på den ene siden – den vanlige mannen i gata står nådeløst på den andre. «Dansk litteraturs nye verdensnavn», proklamerte storavisa Politiken.

– Det vanskelige med å skrive, sier Kaspar Colling Nielsen og retter det blå blikket ut gjennom kafévinduet. – Det vanskelige er å finne et sted man kan fortelle fra. Men når man først er der, er det plutselig mulig. Det er en kamp å komme dit. Men nå, nå vet jeg ikke om jeg klarer å skrive mer noensinne. Sånn hadde jeg det også da jeg skulle starte på de andre bøkene.

– Du har hørt om Karl Ove Knausgård? I et essay om skriving og det å finne en form skriver han at det bare er «de som ikke vet hvordan man skriver, som kan skrive, bare de som ikke kan skrive en roman som kan skrive en roman».

– Ja, det synes jeg er riktig. Jeg kan slett ikke huske at jeg har skrevet bøkene mine. Jeg husker tiden opptil og avslutningen, altså da jeg nærmet meg å være ferdig. Men ikke alt det i midten. Ikke fordi jeg var i transe eller noe, men fordi jeg tror det jeg husker best er frustrasjonen opptil. Alle de ordene man fysisk skal trykke inn på dataen! Det er en besynderlig prosess. Jeg synes det er vanskelig å forstå den.

Boka om den danske borgerkrigen er akkurat sluppet i Norge – og også her til lands har den høstet jubel. VGs anmelder skriver: «Førsteklasses gammel dansk! Samtidsdiagnose og fremtidsfabel. Krigsdystopi og sexorgier. Denne danske romanen har det aller meste … Den som ikke finner noe å bli utfordret eller stimulert av i denne boken, må være grunnleggende lei av litteratur.»

I fjor kom Kaspar Colling Nielsens foreløpig siste roman, Det europæiske forår, ut i Danmark – og det er nok bare et spørsmål om tid før den annekterer de andre europeiske bokmarkedene i digre jafser. I boka kjøper et styggrikt konsortium rett og slett den danske øya Lolland og omgjør den til en høyborg for teknologisk forskning, for droner og nanobotter, som utvisker skillene mellom dyr og menneske (i bokstaveligste forstand!) og det samme mellom natur og kultur. Her blir det boltreplass for de rike og skjønnhetshungrende, mens vanlige folk ikke kommer forbi de væpnede, filippinske vaktene ved brua. Som i Den danske borgerkrig er det ikke akkurat få groteske menneskelige trekk som her blir servert leseren. Det er menneskelivet i all sin prakt, nedsenket i et hav av mangelfullhet, egoisme og brister.

– Har det overrasket deg hvor groteske bøkene er?

Kaspar Colling Nielsen tillater seg en av sine lengre tenkepauser.

– Altså … Jeg synes … Den danske borgerkrig handler blant annet om at mennesket er ondt. Det synes jeg har vært et tabu i mange år. Jeg tror det er viktig å snakke om. Vi har en utrolig stor kapasitet for ondskap. Det blir som Zygmunt Baumann sa om Holocaust: 99,9 % av alle dem som gjorde Holocaust mulig, følte seg ikke ansvarlige. De leverte bare ting, sørget for at tog gikk til tiden, etc. Småting. Det er litt det samme som at vi i dag ikke bryr oss om de fattige barna som syr klærne våre i Bangladesh. Det var en enormt stor kreativitet og spontanitet som preget ondskapen i konsentrasjonsleirene. Ondskapen var ledsaget av stor morskap, av letthet.

Kaspar Colling Nielsen – hvis jødiske mormor selv flyktet fra Nazi-Tyskland – forteller at han og to fettere for noen år siden besøkte Auschwitz. Der hadde leirkommandanten huset sitt kloss opptil en av de største forbrenningsovnene. Mange av de unge jentene som fikk jobb der, hadde vært fullstendig vanlige sykepleiere på sykehus i Berlin. Så ble de overflyttet til Auschwitz, sier Kaspar Colling Nielsen, og i løpet av tre-fire måneder ble de ravende sadister, som hver utviklet sin egen spesialiserte form for sadisme overfor fangene.

I Den danske borgerkrig tenker hovedpersonen: «En krig ændrer alt ekstremt hurtigt. Det ene øjeblik er man i Fakta for at hente mælk, et par dage senere er man ved at henrette nogen».

– Vi så det samme i Abu Ghraib-fengslet med de amerikanske soldatene. De hadde det jo supergøy da de fornedret fangene, så morsomt at de var nødt til å sende bilder av det til vennene sine. Det var først etterpå, da de så det de hadde vært med på i en annen kontekst, at de skjønte hva de hadde gjort. Det er det samme som skjer når noen blir mobbet i skolegården også. Det er en viss glede i å mobbe andre. Den siden ved det å være menneske må vi være oppmerksomme på, og aktivt forsøke å holde nede. Tyskerne i dag bærer et kors fra krigens dager, men leksa fra Holocaust er at vi alle kunne vært bødlene.

 

En dysfunksjon som funker

– Hvordan er det med angsten din nå?

– Mye bedre. Jeg fikk et angstanfall for mange år siden. Det var i 2008 da fugleinfluensaen herjet. Eller da alle snakket om den. Jeg trodde det ville bli en pandemi. Jeg fikk ikke sove, og hadde mareritt – også i våken tilstand – i tre måneder. Så for meg hvordan København ble oppdelt i sikre og usikre soner, med store sponplater som sperret gatene. Samfunnet brøt sammen. Jeg så for meg at jeg var nødt til å ta med kjæresten min og barna våre som den gang var små, og dra ut på landet og forskanse oss på en gård, med en masse våpen. Det gikk så langt som at jeg hadde lyst til å vaske ungene mine da de kom fra barnehagen.

– I virkeligheten?

– Ja. Det var en kulminasjon. Men den måten byen så ut på i den fantasien ligner litt på sånn den ser ut i Den danske borgerkrig. Kjæresten min sa at jeg var nødt til å gå til psykolog. Det ble et vendepunkt for meg.

– Hvordan da?

– Psykologen lærte meg at jeg hadde en dysfunksjonell tankemåte. Hun ga meg rett i at døden kan skje når som helst. Men jeg har det sånn at hvis jeg tenker nok på noe forferdelig, så skjer det ikke. Det tror jeg på. Og det er altså min dysfunksjonelle måte å tenke på. Det er en slags tvangstenkning som handler om at hvis jeg tenker at det skal gå bra, blir jeg straffet. Så jeg prøver å ikke være glad!

Kaspar Colling Nielsen gliser under skjegget, legger hodet mellom henda og rister på det.

– Uff, det høres helt forferdelig ut.

– Men klarer du å glede deg over suksessen du har som forfatter, da?

– Ja, det kan jeg. Tre ting har gjort det lettere for meg. Jeg er blitt eldre. Sammen med kjæresten min har jeg lyktes i å gi de to barna våre kjærlighet. Og så har jeg fått skrevet bøkene mine som jeg har drømt om hele livet. Derfor ville det være mindre tragisk om jeg døde nå enn før.

– Går det an å si at angsten har fungert som ammunisjon for forfatterskapet ditt?

Kaspar Colling Nielsen nikker.

– Sånn var det også da min mor døde. Det er godt jeg er forfatter, tenkte jeg. Jeg vet ikke, men det er vel en måte å kapere ting på. Prisen er at man blir nødt til å handle på den tanken, bruke den, ellers funker teknikken ikke.

 

En dødsstjerne i horisonten

– Hvor kommer du til å være 3. august 2018 når den danske borgerkrigen bryter ut?

– Her. Jeg er her. Barna har akkurat startet på skolen. Jeg tror ikke det kommer noen borgerkrig. Men det skal skje mindre enn vi tror før det skjer.

Kaspar Colling Nielsen smiler illevarslende.

– Jeg klarer ikke helt å finne ut om du er optimist eller pessimist, jeg?

– Jeg begynner faktisk å bli litt optimistisk. Tidligere, på 1900-tallet, var det befolkningen som var utviklende for samfunnet. I dag er det teknologien og kapitalsystemene som er progressive. Og hverken teknologien eller kapitalen er demokratisk styrt. I dag finnes det en rekke problemer i verden som det virker veldig vanskelig å gjøre noe med. Klimaet. Flyktningene og emigrantene. Forestillingen om at vi skal spre demokrati og velstand etter en vestlig modell til resten av verden må kanskje oppgis. Og den globale økonomien er i dag utenfor enhver kontroll. Alle er underkastet det globale markedet som ingen kontrollerer. Demokrati og menneskerettigheter er kanskje ikke kompatibelt med globaliseringen. For det er markedet som bestemmer. Og hvis markedet ikke tillater noe, ja, så forsvinner det. Det globale markedet er en dødsstjerne som vokser seg større og større.

– Det høres ikke ut som om du er i gang med å beskrive lutter framtidsidyll?

– Hehe, nei, men jeg fått øynene opp for de sosiale mediene. Med dem har vi for første gang fått et demokratisk medie som er like globalt som finanssystemene. Like globalt – og like raskt. Trump hadde ikke oppstått uten sosiale medier. Ingen så ham komme, den støtten han klarte å få, og som delvis kom derfra. Det er det samme med #metoo-fenomenet. En hel masse kvinner som trodde de var alene, men som plutselig finner sammen. Og blir en stor kraft. Ingen så heller det komme. Det synes jeg er en fantastisk stor ting. Det ligger et enormt stort demokratisk potensiale i sosiale medier. De er et arnested for en forbrukermakt som er den eneste egentlige makta vi sitter igjen med. Og når folk oppdager at de har den makta, kan det fort bli en temmelig berusende følelse.

 

Den siste generasjonen

I et intervju med den danske avisa Berlingske i fjor sa Kaspar Colling Nielsen at ingen av barna hans har lest bøkene hans, og at de nok mest av alt ser på ham som en «halvtjukk gærning som jobber hjemmefra».

– Ja, de er stort sett ikke imponert. De er ikke interessert i bøkene mine og ser meg nok som … tykk og tullete. Det hender de slår meg. For eksempel kan dattera mi på 13 år slå meg på magen og si: «Skal du ikke ha noe å spise?»

– Haha!

– Ja, hun er virkelig morsom.

– Men de kommer vel til å lese bøkene dine på et tidspunkt?

– Ja. Jeg synes det er superfett hvis de har lyst til å lese bøkene. På en måte vil jeg gjerne skrive barnebøker for voksne. Det er mange barnebøker som er fantastiske og fantasifulle. Men så fort det blir bøker for voksne, blir det liksom så … fantasiløst. Det vil jeg gjerne gjøre noe med.

– Min eldste sønn på 5 år er veldig opptatt av teknologi. Han spør meg ofte om han skal finne opp ting når han blir voksen som kan hjelpe meg. Og han er helt overbevist om at han kommer til å leve evig. Altså ikke som et barns manglende forståelse av liv og død, men som en naturlighet, som noe han tror på.

Kaspar Colling Nielsen smiler stort.

– Jeg sier det til mine barn. At de ikke kommer til å dø.

– Rett og slett?

– Hehe, ja. Det er ikke usannsynlig. Kanskje vil de få muligheten til å leve til de er 200-300 år og selv få bestemme hvor lenge de vil fortsette deretter. Det vil bli helt vilt. Noen kommer til å dø når de er 40, andre kommer aldri til å dø. Det er statistisk sett uheldig, men vi er kanskje den siste generasjonen som dør som dumme dyr.

© Bokvennen litterær avis/Thomas J.R. Marthinsen.

*

  Ålreit. Dett var dett for denne gang. Takk for oppmerksomheten, du travle menneske!
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

Alt godt,
Thomas

Sertifikater, utvandring og Ari Behn (5/2020)

 

Kunsten å leve lykkelig med barn er å smile i de øyeblikkene de koser seg.
- Hedvig Montgomery (norsk psykolog)

 

DU VET DU BOR I DANMARK NÅR ...

---

Med spenning har jeg fulgt med på norske og danske myndigheters koronadans de siste dagene. Det er ikke før du har bodd i utlandet i en sånn situasjon, du forstår at du ikke lenger bor i det landet du kommer fra, men rent faktisk har utvandret. Det første hintet fikk jeg for noen år siden da jeg, nonchalant, svingte inn på en trafikkstasjon i Vestfold fordi sertifikatet mitt bokstavelig talt holdt på å falle fra hverandre. Jeg hadde naturligvis tatt grep; jeg hadde kjørt det lakserosa plastkortet gjennom en dertil egnet lamineringsmaskin, for på den måten bevare det sånn noenlunde samlet. Da jeg ankom trafikkstasjonen, og tok plass i båsen for å oppdatere fotografiet (det gamle vist en attenåring jeg ikke lenger følte jeg hadde så mye å gjøre med, og jeg tenkte: det vil nok heller ikke politiet føle), var både førerkort og lamineringslomma så fillete at til og med jeg skjønte at det ikke gikk lenger. Grensa måtte gå et sted.

Kanskje kan du forestille deg forbauselsen min da jeg to sekunder senere hørte skrankepersonens myndige stemme: "Ja, du kan like gjerne komme ut derfra igjen, Marthinsen." Jeg tittet ut og kikket bort på henne. "Hva?" "Du får ikke nytt sertifikat her i landet. Du er utvandret". Mm. Utvandret. Hun kunne like gjerne ha tatovert meg i panna. Jeg har spøkt med at jeg lever i frivillig eksil her i Danmark. Nå har det vart i tolv år, det eksilet. Men jeg hadde - forsto jeg der og da på Den Kongelige Norske Trafikkstasjon i Larvik - trodd det var en enveisgreie. At jeg ikke brente noen som helst broer. Så altså ikke. Jeg måtte skrape det gamle sertifikatet med meg og luske meg ut med uforrettet sak.

For noen år siden tenkte jeg at jeg måtte se å oppføre meg voksent omkring dette. (At det denne lysten til å oppføre meg voksent kom som en direkte konsekvens av at den danske lovs lange arm, slik denne viste seg i form av en vennlig rutinekontrollør langs landeveien en grytidlig morgen, trenger jeg vel nesten ikke avsløre.) Så jeg troppet opp på Borgerservice, som det så fint heter, på kommunehuset. Ikke noe problem, sa dama bak skranka, jeg skulle bare gi henne mitt norske, så ville jeg få et nytt, dansk i posten innen fjorten dager.

Men jeg fikk meg ikke til det. Å gi fra meg førerkortet mitt! Selveste beviset på frihet og selvstendighet! Å nei, takk du, kjære danskjævel. De siste årene har jeg derfor beholdt mitt frynsete kort, og kjent angsten som et støt i adamseplet hver gang jeg så mye som har sett fargene på en politibil.

Her om dagen - i forbindelse med min nitide studering av inn- og utreisebeslutningene i mine to land - kom jeg over en artikkel. I en bisetning(!) sto det at fra og med 2018, var det ikke lenger noe krav om å erstatte et norsk førerkort med et dansk. Det var bare å peise på. Ha!

Trenger jeg å si at jeg er i markedet for en ny lamineringsprosess?

And now for something completely different: Velkommen til mais nyhetsbrev!

---

FAST SPALTE: ØRENES DØGNFLUER

---

Du har også hørt de samme godbitene så mange ganger at ørene protesterer? 
 

• Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg er typen som hører musikk jeg liker på en form for manisk repeat. Har et albums eller en artists musikk først overbevist meg, er det som om den blir en del av meg, iallfall der og da, eller her og nå, som et slags tvungent lydspor til livet. Derfor: Jeg har voldhørt The Black Keys "Let's rock" som jeg skrev om i siste nyhetsbrev i så stor grad at nå begynner jeg å nå brekningsfornemmelsene idet jeg setter på første nummer. Allerede på sang nummer to er jeg imidlertid solgt. Igjen. Anbefales altså!

• Og månedens andre godbit er strengt tatt ikke musikk, men Kristopher Schaus stemme har utvilsomt musikalske egenskaper, selv om han bare kjapper. På et tidspunkt hørte jeg podkaster mens jeg løp. Spesielt Tusvik & Tønne. Jeg lo høyt der ute i skogen, så danske turgåere skvatt på skogsstiene! Men så kom jeg til et der jeg gikk lei av Lisa Tønne og Sigrid Bonde Tusviks liksom aldri hvilende "sjokkerende" uttalelser om folk og fe. Det var omtrent samtidig som jeg begynte å løpe i stillhet (bare avbrutt av lange, andpustne samtaler med min lillesøster, som - mer enn litt motvillig - fra tid til annen fungerer som coach). Men innimellom må jeg høre noe annet enn egne tankers sus. Der kommer Kristopher Schaus "Rekommandert" inn i bildet. Det er nerdenes hevn, ispedd gode spørsmål fra Schau, spilt inn for åpen scene. Om temaer du ikke hadde forestilt deg at du ville interessere deg for før du nå, plutselig, vet mer om undergrunnsdykking, svartedauden og universet enn du hadde trodd du noen gang ville komme til. Veldig gøy!

 

---

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET

---

Vanligvis består innholdet i denne spalta fra de dypeste skuffene i mitt journalistiske arkivskap. Men denne gangen blir det annerledes. Iallfall er det ikke så langt et dykk, og det er vel strengt tatt ikke et journalistisk dykk, for det er et essay. Og essay skriver jeg jo ikke som journalist, men som forfatter. Uansett: jeg skrev et essay om Ari Behn etter at han døde. Det ble trykket i Bokvennen Litterær Avis i starten av 2020. (Foto: Per Heimly/Kolon Forlag.)



Hva slags glede kan en leser ha av å lese bøkene til en forfatter hvis selvmord kaster lange skygger innover forfatterskapet?
 

Ringle, ringle sier dødens bjelle

Av Thomas J.R. Marthinsen
 
Ikke også deg, Ari. Jeg tror jeg omtrent reagerte sånn da jeg hørte at Ari Behn hadde tatt sitt eget liv første juledag. Jeg syntes simpelthen det var så jævla trist. Og som ikke få andre nordmenn, tydde jeg straks til bøkene hans. Jeg dro Trist som faen, Talent for lykke, Tiger i hagen ut av hyllene, ja, jeg klasket til og med til med Bakgård og en gammel, rufsete kopi av Kolon forlags antologi Nye linjer fra 1995. Som om jeg måtte lese alt han hadde skrevet, og det med det samme. Men det merkelige var, da jeg hadde dem liggende foran meg: Jeg orket nesten ikke å åpne dem.
            Hvorfor reagerte jeg sånn? Hvorfor var det bøkene hans jeg så til? Hva kunne jeg liksom finne der, nå som forfatteren plutselig var vekk? Jeg hadde nær sagt: Hva ventet jeg å finne? Var det svar? Trøst?
                       
Her skal du motstand finne
Jeg ble bedt om å skrive et essay om spenning. Spenning kan være så mangt, det kan være den kilende fornemmelsen som minner om panikk når du leser Jo Nesbø og ikke kan få bladd fort nok om for å finne ut hva som skjer med Harry rundt neste sving. Men det kan også være en annen form for spenning, noe som mer ligner på motstand. Jeg tør vedde på at du har iallfall et par-tre bøker som du vet du skal lese en gang, men som blir liggende. (Ja, Ulysses, jeg tenker på deg.) Kanskje har du åpnet en av dem og gitt deg i kast med den, bare for å oppdage at den føles uoverstigelig? Som om den ikke vil slippe deg inn? Som om – når det kommer til stykket, når du faktisk sitter der med den i fanget – så makter du det ikke? I stedet flipper du opp mobilen og ser et avsnitt av en av de tusen seriene du følger, eller du finner fram støvsugeren og gir deg hybelkaninene i vold? En slags lesningens prokrastinasjon, med andre ord.
            Slik var det med Ari Behns bøker i romjula. På en og samme tid ville jeg ikke noe annet enn å lese dem, samtidig som jeg følte en uoverstigelighet når det kom til å faktisk gjøre det. Og den følelsen, den hadde jeg hatt tidligere også. Jeg visste veldig godt når.
            I mange år var det nemlig Stig Sæterbakken som fremfor noen representerte denne formen for spenning i mine bokhyller. Bøkene hans hadde hopet seg opp, og fulgt med meg alle steder jeg hadde bodd, og fra tid til annen var det som om de hadde kastet et blikk mot meg og mumlet uten lyd: Nå, skal vi snart i gang? Jeg kan ikke helt sette ord på hva det var med bøkene hans som gjorde at jeg a) hadde dem og b) ikke hadde lest dem ennå.
            Kanskje var det fordi jeg hadde en anelse om noe. For det er jo slik når det gjelder enkelte forfattere og bøkene deres, at har vi først lest dem, blir vi aldri kvitt dem. Du kan ikke ikke-lese en bok. Har du lest den, blir den en del av deg. Iallfall de gode (de dårlige glemmer vi heldigvis som oftest). Og iallfall er det slik for meg. Hadde jeg vært redd for at Sæterbakkens aura av mørke – som unektelig hvilte over forfatterskapet hans så å si fra begynnelsen av – skulle hoppe over på meg?
            Uansett: Da nyheten kom i 2012 om at han hadde «gått ut av tiden» – denne usmakelige eufemismen for selvmord som nesten utelukkende blir brukt når det er snakk om forfattere; som om denne aller siste handlingen de foretar seg liksom får drysset noe «kunstnerisk» over seg – fikk jeg en ubendig trang til å gå bort til bokhylla og rive til meg de bøkene jeg hadde hatt stående der i mange år, uleste, og sluke dem.
            Med andre ord: Da jeg satt der med Ari Behns bøker foran meg i romjula, gjenkjente jeg følelsen. Så når jeg nå skulle skrive om denne lesningens motstand, forsto jeg at jeg var nødt til å brette ermene opp og ta springet. Og jeg trengte flere bøker. Snart satt jeg med Behns siste utgivelse, Inferno, Sæterbakkens siste, posthume utgivelse Ikke noe av dette handler om meg – og franskmannen Édouard Levés Selvmord foran meg. Ti dager etter at han sendte manuset fra seg, begikk også han selvmord.
           
Skyggen fra det sorte treet
Behn og Sæterbakken skrev seg med deres siste handling inn i en rekke av forfattere som er døde for egen hånd. Sylvia Plath og Ernest Hemingway, Tor Ulven og Tove Ditlevsen, Virginia Woolf og Jens Bjørneboe. Det er noen ganger som om den lista synes lenger enn lista over forfattere som dør av alderdom, men det er sikkert bare fordi et selvmord skaper mer oppstandelse. Ikke fordi forfattere er særlige mennesker, men fordi det de holder på med mens de er i gang, er noe særlig.
Det er nesten som om eierskapet til bøker liksom bare delvis tilhører opphavspersonen, som om eierfølelsen også sitter i leseren. Som om når de først har utgitt boka, forfatterne, står det en broket skare av lesere klare til å la sin eierskapsfornemmelse bre seg utover de selvsamme sidene som forfatteren inntil da har hatt som sitt høyst private, enn si: egne, eller endog: usynlige.
            Jeg tror jeg vet hvorfor det er slik, og det skal jeg komme tilbake til. Men først, la meg gå gjennom de to bøkene som ligger foran meg (og når jeg sier to bøker, er det ikke sant, for jeg har to stabler bøker foran meg, den ene er Behns forfatterskap, den andre er deler av Sæterbakkens). Og så denne franskmannen, altså, Édouard Levé.
            Levé etterlot seg en beskjeden produksjon. Han debuterte med Verk (Oeuvres) i 2002, før han fulgte opp med en bok som på engelsk ble hetende Newspaper (Journal) i 2004. De mest kjente – og bejublede – bøkene hans er imidlertid de to siste – Selvportrett (Autoportrait) fra 2005 og Selvmord (Suicide) fra 2008. Der Selvportrett er et 78-siders selvportrett som på mange vis går andre, lengre litterære selvportretter en høy gang, er Selvmord altså historien om livet til fortellerens venn, etter at denne har begått selvmord. Og i Selvmord skriver Levé med en presisjon når det gjelder selvmordets ringvirkninger som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på selv den mest garvede leser. Det han sier om selvmord, kan få stå som en beskrivelse av dets konsekvens ikke bare for ham selv, men også for Behn og Sæterbakken (og alle andre som gjør det). Han skriver:
 
«Måten du forlot livet på, omskriver historien med negativt fortegn. De som kjente deg, forstår alle dine handlinger i lys av den siste. Skyggen fra dette svarte treet skjuler hele den skogen som var livet ditt. Når noen snakker om deg, begynner de med å fortelle om dødsfallet, så de går bakover i tid for å forklare det. Er det ikke merkelig hvordan denne siste handlingen snur hele biografien din bak frem? Etter at du døde, har jeg aldri opplevd at noen begynner fra begynnelsen når de skal fortelle om livet ditt. Selvmordet er blitt det grunnleggende i dette livet.»
 
Slik er det allerede også blitt for Behn og Sæterbakken. Når vi snakker om dem nå, er det med selvmordet som utgangspunkt. Og som Levé så nøyaktig beskriver det, kaster selvmordene deres en skygge innover begge livene deres. Og forfatterskapene. Og hva gjør vi da, som lesere, når vi sitter med fasiten i hånden, fasiten forstått som sluttpunktet for et liv? Vi leter etter tegn i dette livet. Og fordi det er en forfatter det er snakk om, vender vi oss mot bøkene etter svar, etter foregripelser på dette vi vet skjedde til slutt.
 
Den tristeste gutten i Lillehammer – og Ari Behns punktum
Behn og Sæterbakken er to vidt forskjellige forfattere. Mens Behn til tider var helt briljant i det korte formatet (bare les «Familiært eksperiment» i Talent for lykke), var Sæterbakken en presisjonens mester i kort og langt; han skrev kanskje innviklet, kanskje kronglete, men alltid elegant. I deres to siste utgivelser – Inferno og Ikke noe av dette handler om meg – er likhetene derimot flere enn forskjellene. I etterpåklokskapens forklarende og fortvilende lys er det umulig å ikke se dem som to store varsler. Og det finnes spor også andre steder i forfatterskapene deres.
            Da Ari Behn returnerte til det korte formatet med Talent for lykke i 2011, etter å ha bakset med romansjangeren noen år, presenterte han for eksempel en fortelling som heter «Punktum». Den er så kort at den kan gjengis i sin helhet:  
 
«Jeg drømmer altfor ofte at jeg går ned i kjelleren, låser opp våpenskapet, tar fram rifla, lader, stikker løpet i kjeften og trekker av. Så våkner jeg, våt av svette og med skuddet rungende i ørene. Jeg vet ikke. Før eller siden kommer øyeblikket. Hvem kan vite sånt? Vi skal jo alle dø. Det er til å bli sprø av. Mange mener jeg er sprø allerede, det er jeg vel også. Det er derfor jeg drømmer om å sette punktum. Likevel lever jeg videre som om ingenting har skjedd.»
 
I et intervju med NRK da boka ble lansert sa Behn: «Den gjelder ikke meg, det er ikke nødvendigvis sånn jeg tenker. Men, jeg tror mange kan kjenne seg igjen i den». Uansett hva Behn selv sa om boka, er det slike passasjer, ikke minst også i Inferno, som frembringer en illevarslende følelse, om enn forsinket. I en tekst om at forteller-jeget har skrevet en tekst om 22. juli, skriver han:
            «Vi forsøker å bære dette sammen. Vi bærer hverandre. I fellesskap skal vi klare dette. Sorgarbeid. Jeg har ingen anelse om hva som kommer. Jeg er en døende. Jeg undrer på hvor langt ned det er mulig å komme. Jeg dør. Om og om igjen».
 
Det spesielle med Inferno er at den presenteres som en «roman med malerier». Jeg vet ikke om jeg er enig i sjangerbetegnelsen (mange av tekstene har ikke noe egentlig litterært over seg, de oppleves som private), men satt opp mot maleriene blir flere av tekstene hjerteskjærende. Sitatet over står overfor et maleri som minner om Edvard Munchs Skrik, tittelen er: I’m alone and want to die. Et annet sted skriver Behn: «Livet renner gjennom meg. Jeg er på siden av meg selv. Jeg tar ikke lenger del i hva som hender meg. Jeg har opphørt å eksistere. Jeg har gått ut av tiden».
            Enda et annet sted har fortelleren en diskusjon med broren sin, og de diskuterer selvmordet eksplisitt. Etter at forteller-jeget har konstatert at han er en ‘jeger’, får vi en replikkveksling mellom brødrene som munner ut i en instruks om hvordan man skyter seg. Da avslutter Behn: «Jeg tror ikke på dette. Selvmordet er en hån mot livet. Mot de etterlatte. Det er synd og skam. Selvmord påkaller ikke medlidenhet. Det påkaller forakt». Den verste teksten er også den siste – og den står opp mot et maleri som bærer tittelen Gone, som viser fem skikkelser. To store hoder og tre små, og det ene store hodet er utvisket:
 
«Jeg er i ferd med å ta farvel med dere alle. Jeg kommer til å dø. Jeg har tatt farvel med dere alle for lenge siden. Det er ingenting igjen av meg. Jeg er ferdig. Kaputt og ute av spillet. Det er slik det oppleves. Som virkelig. Som endelig. Jeg har ingen å skrifte til. Jeg er eklektisk og hysterisk. Et kasus. En selvmotsigelse. Buddhist og kristen. Jeg sier lite om dette. Jeg sier ingenting. Gift i blodet. Gift i hodet. Straks død og begravet. Straks glemt og foreviget. Straks en skikkelse uten bevegelsesfrihet. Lagt i åpen kiste.»
 
Lignende uttrykk for dødslengsel – jeg får mer lyst til å kalle det uttrykk for sykdom! – finnes også i tifold hos Sæterbakken, som utroper seg selv som den tristeste gutten i Lillehammer. De finnes gjennom hele forfatterskapet hans – hans siste roman, Gjennom natten, har riktignok snudd det hele på hodet, og skildrer hvordan det er å leve videre som pårørende. Et sted i Ikke noe av dette handler om meg, skriver han:
 
«Men det er som om det finnes et selvmord jeg alltid har vært på vei mot, og som jeg bare ennå ikke har hatt mot nok – eller det motsatte: motløshet nok – til å begå. Jeg innbiller meg at det fortsatt venter på meg. Jada, det venter på meg. Javisst gjør det det. Det er det tålmodige punkt i mitt liv […] Jeg kjenner meg selv ganske godt etter hvert og vet hva jeg har å frykte.»
 
Og et annet sted: «Jeg beklager å måtte si det, men det er som jeg i skrivende stund er knyttet til livet med en ytterst tynn tråd».
           
For meg å se går det ikke an å lese disse bøkene som annet enn to langtrukne skrik om hjelp. Det er forstemmende lesning. Det er nesten så jeg får lyst til å begrave sitatene, heller enn å ta dem med i dette essayet. Jeg oppdager at jeg ikke leser det de skriver som litteratur, lenger. Jeg er ingen leser når jeg leser dette; jeg får lyst til å legge boka fra meg og gripe kontrafaktisk inn.
            Motstanden blir så stor at jeg legger bøkene fra meg. Blir sittende og bare stirre på dem. For vent litt. Det er noe mer. Jeg har ikke fatt i det hele. Sier man ikke at bøker er klokere enn dem som skriver dem? Jeg plukker bøkene opp igjen og leser videre. For det er noe annet enn døden her inne også.
 
Hva betyr det å skrive, hva betyr det å lese?
Foregripelsene av det som skjedde, er altså mange. Men det er ikke dem jeg egentlig leter etter; jeg leter ikke etter det dødssyke mennesket. Jeg leter etter det andre. Til alt hell er Sæterbakkens selvbiografiske notater nesten mer livaktige enn hans andre utgivelser, de er mer menneskelige, utført med mer sjuskete presisjon enn perfeksjonismen han (kanskje? nok? helt sikkert?) søkte etter i livet og i litteraturen. Det samme gjør seg gjeldende i Ari Behns Inferno, om enn på en annen måte, for den savner både det beske humøret og litterariteten som finnes i Sæterbakkens notater; den er stort sett bare forferdelig trist. Uansett: Det er ikke den formfullendte litteraturen, det er mennesket som skrev tekstene (og malte bildene) som kommer til syne.
            For det er noe jeg blir nødt til å påpeke. To ting, faktisk. Det første er at hvis Ari Behn og Stig Sæterbakken begge var bundet fast til livet, lenge, i tynne tråder – så røyk den tråden på et tidspunkt. Det vet vi. Et sted i Ikke noe av dette handler om meg skriver Sæterbakken om hva litteratur er, for den som skriver. Han leser Gombrowicz’ dagbøker og forsøker å oppsummere dem for seg selv, og skriver: «Kjernen i Gombrowicz’ dagbøker: ensomhet. Ensomheten om verket. Det verket en håpet skulle hjelpe en ut av den». I Inferno etterlyser Ari Behn noen å skrifte til. Det er kanskje dette som gjør det så forbannet trist å lese det siste de skrev. For det holdt ikke. Det var ikke nok. Som om ensomheten fikk has på dem.
            Hvilket leder til det andre jeg må påpeke: Begge to ville at det siste de skrev, skulle ut. De ville at det skulle leses. Og da blir jeg nødt til å spørre: Hvorfor var det viktig for dem? Og hvorfor er det viktig for oss lesere (salgstall fra bokhandlene i romjula fortalte tydelig at jeg ikke var ene om å plukke opp Behns bøker) å faktisk gjøre det?
            Svaret må være et motspørsmål: Hva er det magiske ved bøker? De kan, de beste av dem, transcendere grensene mellom indre og ytre, så å si gjøre ytre – forvandle! – noe som har vært indre. Legge det fram som fortellinger, romaner, malerier og på den måten la det kunne plukkes opp og få stoffet til å foreta nøyaktig motsatt reise hos en annen, en fremmed: det går fra å være noe ytre – en bok du leser! et maleri du beskuer! – til å bli noe indre. Hos et annet menneske. Det er ingen liten bragd, det er ikke noe lite mirakel.
 
Utkast til et svar
Når noen dør, forsvinner de. Uansett hvordan de dør, forsvinner de. Men i døden som i livet er det forskjell på folk. For som det ble sagt i forbindelse med Ari Behns død og begravelse: Det er ikke alle hvis selvmord blir gjenstand for en slik oppstandelse, enn si: et slikt offentlig sorgarbeid. Det skjedde for Sæterbakken som for Ari, for Bjørneboe som for Woolf. I alle andre tilfeller er et selvmord en tragedie som rammer noen få. Oppstandelsen, om man vil, er privat. Den finnes bare der, i en større eller mindre krets rundt mennesket som dør. Det er en like stor krise, men den er ikke synlig for oss andre. Men døden er lik for oss alle. Det finnes ingen forskjell i tragedie på om det er en Ari Behn fra Moss, en Stig Sæterbakken fra Lillehammer eller en Renate Hansen fra Karasjok som dør for egen hånd.
           
Levé mener at selvmordet blir en lyskaster som skinner med et mørkt lys. Ved første øyekast er jeg enig. Herav kanskje motstanden jeg følte, før jeg gikk i gang med boka hans, og bøkene til Sæterbakken og Behn. Men da jeg trosset den, motstanden, eller sagt mer mindfulsk: aksepterte den, oppdaget jeg noe annet, en visshet som Levé kanskje, kanskje ikke kjente til, og som jeg tenker må ha fantes et sted i bevisstheten til både Sæterbakken og Behn også: Det vi finner i bøkene deres er mye mer, det er noe helt annet, enn døden. Det er nemlig alt det andre, også. Det tror jeg de visste. Eller ante. Eller håpet på.
            La meg få forklare hvor jeg vil. Jeg må la Sæterbakken hjelpe meg. I Ikke noe av dette handler om meg skildrer han et besøk til Rijksmuseum i Amsterdam han gjør sammen med sin kone. Vel inne på museet strener han forbi Rembrandt-bildene, fordi han vil inn til Vermeers malerier. Plutselig får han øye på dem:
 
«Og straks er det som alle de andre bildene som henger der forsvinner – akkurat som de øvrige tilstedeværende opphører å eksistere idet man oppdager den man er forelsket i midt iblant dem – alt som er igjen å forholde seg til i det inneværende øyeblikks uendelighet tre små malerier, ‘Het Straatje’ til venstre, ‘Brieflezende vrouw in het blauw’ til høyre, og ‘De Melkmeid’ i midten […] Maleriet er 350 år gammelt, ganske nøyaktig, overflaten krakelert i et puslespillaktig flettverk av linjer, likevel er hun mer tilstede i rommet, melkepiken, enn en hvilken som helst entitet av kjøtt og blod, mer menneskelig enn hvem som helst som måtte finne på å omtale seg selv sådan. Og jeg tenker: Dette er kunstens triumf over mennesket. Dette er en fastholdelse av det som ellers fyker forbi […] Sorry, liv! Mot dette døde har du ikke sjans!»
 
Jeg er uenig med Sæterbakken. Han tar feil: Det er ikke det døde som triumferer over livet. Det er det levende som triumferer over døden.
            Og det leder meg til et slags resultat, et utkast til et svar på spørsmålet som avfødte dette essayet: Hvilken glede kan man ha av å lese bøkene til en forfatter som tar livet av seg? Svaret er todelt, og det første er nesten banalt: Nøyaktig den samme gleden som av å lese andre forfatteres bøker.
            Har man litt mer av mennesket i seg med i lesningen, blir det straks verre. Rett og slett fordi det er så vanskelig – som sagt – å unnslippe det faktum at selvmordet, iallfall ved første øyekast, blir stående som en uutslettelig bauta, eller med Ari Behns ord, som punktum, eller med Levés ord, som treets skygge. Men også her kan Sæterbakken få hjelpe meg. Og dette siste sitatet – som også er aller siste setning som står i hans etterlatte notater – kan man si at det også gjelder Ari Behn, også gjelder Virginia Woolf, også gjelder Édouard Levé, også gjelder Jens Bjørneboe. For det står:
«Ingen skal kjenne meg annet enn gjennom det jeg skriver».
            Med andre ord gjelder det å lese videre og sakte men sikkert, idet man fortaper seg, glemme omstendighetene inntil man ser noe annet, og ikke lenger tenker i de dystre banene, men snarere i glimt, i små korte stunder man har for seg selv som leser, merke at tanken som melder seg ved lesningen er en ganske annen enn den på døden, det er denne: Dette er livet! Dette er gullet litteraturen er laget av! Her er det vermeerske lyset! Sagt på en annen måte: Det gjelder om å lese videre, enn si: bla om, eller endog: aldri slutte å lete etter mer. For i det de skriver, disse forfatterne, i all den teksten de har etterlatt seg?
            Vel, der er det massevis av liv.

© Bokvennen litterær avis/Thomas J.R. Marthinsen 2020.

*

  Ålreit. Dett var dett for denne gang. Om du liker det du leser, blir jeg glad. Om du liker det så godt at du sprer ordet, blir jeg bittelitt gladere. Og om du har synspunkter, blir jeg nesten lykkelig. Lest noe bra? Hørt noe bra? Sett noe fint? Gi meg et hint!

Løping, Ambjørnsen og The Rolling Stones (4/2020)

 

The question is not what you look at, but what you see.
- Henry D. Thoreau (amerikansk naturfilosof og forfatter, 1817-1862)

---

MODERNE SELVGEOGRAFI

---

For å gjøre det kort: det jeg i virkeligheten har bedrevet siden sist, er å løpe. Kall det en ventil. Kall det sunnhet. Senene i beina mine har innimellom hatt lyst til å kalle det mani. Men uansett: Jeg har løpt. Ute i skogen. Langs skogsstiene, bare forstyrret av en og annen rytter til hest, en og annen koronoaforskremt gamling som tråkket over på den andre siden av stien og holdt pusten til jeg var forbi. Tidlig og seint har jeg løpt.

Jeg har nemlig fått en ny kompis. Den sitter på håndleddet mitt og informerer om alt mellom himmel og jord, om hvor ofte jeg puster, hvor lange slep av REM-søvn jeg tusker til meg i løpet av (de altfor korte) nettene, hvordan det gode, gamle hjertet banker. Slike ting. Men den nye klokka har en funksjon som er fullstendig magisk: Den lar meg konkurrere mot meg selv! Ned på sekundet kan jeg i sanntid se om jeg ligger bak (uff!) eller foran (jippi!) mitt gårsdags-jeg, og det finnes ikke bedre motivasjon enn å gruse meg selv. (Jeg er oppmerksom på at det kommer et glasstak på et eller annet tidspunkt. Jeg mener, jeg er ikke Eliud Kipchoge, liksom.)

Men veien til anskaffelsen (og jada, jeg vet det er et mikroskopisk problem i vår tid; hva gjør man vel ikke for å holde seg sysselsatt) var lang. For det finnes jo så mange løpeklokker at man må ta en lunsjpause når man har kommet halvveis på lista. (Du tror meg kanskje ikke? Prøv å stikk inn på DC Rainmakers side og bare kast et kort øyekast på detaljnivået i hans anmeldelser. Jeg har hørt rykter om at man får en medalje bare man leser ned til slutten.) Jeg vil derfor gjerne benytte anledningen til å takke en viss herr Lars Erik (du vet hvem du er) for inputs. Ikke at jeg valgte noen av klokkene han anbefalte, men han gjorde meg oppmerksom på dette veldig enkle, som det er lett å overse: Det er ikke så jævla farlig hva du velger.

Og jeg vil også gjerne slå et slag for en annen løpsrelatert greie - Strava. Det er en gratis app som fungerer som aggregator for alt du driver med av sport og trening. Den lar deg legge opp egne løp - og følge andres bestrebelser på å løpe seg i balanse. I disse nedlukkede tider har det vært ekstra hyggelig å kunne følge med på f.eks. den allerede nevnte Lars' løp der oppe i Norge, all den tid jeg har løpt her nede. Et svett fellesskap på kryss og tvers! Over tid - over lang tid - ser du at jaggu løper du mer enn du noen gang hadde forestilt deg. En slags moderne selvgeografi. Det er rett og slett gøy. Sagt på en annen måte: Bli med 'a!

Og med det ønsker jeg velkommen til aprils nyhetsbrev - helt på tampen!
 

---

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET

---

Vanligvis består innholdet i denne spalta fra de dypeste skuffene i mitt journalistiske arkivskap. Men denne gangen blir det annerledes. I fjor reiste jeg til Hamburg for å intervjue Ingvar Ambjørnsen. Anledningen? Elling som dukket opp igjen. Intervjuet ble publisert i Bokvennen litterær avis i mai 2019. Og jeg sier det med det samme: Det er langt. Sånn blir det når en happy journalist får forholdsvis frie tøyler. Men du har jo tid nå, har du ikke? (Foto: Marie Sjøvold/CappelenDamm.)


Noen ganger er det vanskelig å være helt profesjonell. Som for eksempel når Ingvar Ambjørnsen kommer med en ny Elling-roman tjue år etter punktum egentlig var satt.
 

Tusen siders ensomhet

Av Thomas J.R. Marthinsen
 
Man sier at de bøkene man leser som ung har en helt særlig kraft. Det er jeg enig i. På et vis fungerer de som en art støttehjul på veien inn i voksenlivet: Velkommen til virkeligheten, det er sånn den funker. Den er ikke bare som foreldrene dine sier, eller lærerne, eller kompisene. Det er et helt hav av erfaringer der ute, det er bare å plukke fra øverste hylle. Og de første bøkene man plukker opp, de er på en måte den første bevegeren, det er de som viser vei.
Men så er det noe annet som også gjør seg gjeldende: Det er de aller færreste romanene man leser som ung som tåler gjenlesning i voksen alder. Noe er skjedd med dem. Og tar man opp en fordums helt, leser man vedkommende i et annet lys. Setningene har ikke lenger den samme magien, det er som om de er blitt blassere. Eller for å si det som det er: Man er blitt voksen i mellomtida.
            Jeg har vokst opp med Ingvar Ambjørnsens bøker. Bøkene hans er en vegg i min oppvekst. Og vet du hva? Jeg kan plukke opp hvilken som helst av romanene hans nå som jeg er 35 år, og boka føles akkurat lite vesentlig som første gang jeg leste den. Det går en direkte linje fra femtenåringen til trettifemåringen. Jeg skal komme tilbake til hvorfor. Men først et byks i tid og rom.
 
Året var 2007, byen London. Jeg hadde klart å tuske til meg jobben med å lage reportasje i Dagbladet Magasinet. Jeg var så begeistret at jeg dårlig klarte å sitte stille på flyet ved siden av fotografen. Saken? Elling skulle settes opp på engelske Bush Theater. På et hotell i Kensington møtte jeg Ingvar Ambjørnsen som holdt seg godt fast i en halvliter en times tid før premieren. «Det er udelt kult,» sa han om at romankarakteren hans skulle opptre i London. På mange måter var dette kulminasjonen på Elling-farsotten som feide over, ja, ikke bare Norge, men store deler av Europa. Teaterstykkene ble satt opp i minst 15 land. Bøkene – Utsikt til paradiset, Fugledansen, Brødre i blodet og Elsk meg i morgen – hadde solgt som hakka møkk, filmene med Per Christian Ellefsen og Sven Nordin i rollene som Elling og Kjell Bjarne hadde hatt sin seierdans over norske lerreter. Over 1,6 millioner nordmenn hadde fått dem med seg på kino. Til og med en Oscar-nominasjon hadde en av filmene fått kastet etter seg.
«Hele Elling-eventyret er jo helt utrolig,» sa Ambjørnsen på puben. «Da jeg sendte manuset i posten til forlaget i 1992 snakket jeg med forleggeren og sa at det bare var én hake ved det: ‘Du kan ikke selge det!’».
            Sjelden har vel en forfatter tatt mer feil.
 
Nå skriver vi 2019. Det er gått tjue år siden siste Elling-bok. Det er tolv år siden Elling-sirkuset var på høyden. Nyheten kom i fjor høst: Ingvar Ambjørnsen kommer med en splitter ny Elling-roman: Ekko av en venn. Det er på denne bakgrunnen – og med denne bagasjen – jeg setter meg på toget og drar ned for å gjøre et intervju med Ingvar Ambjørnsen.
            Og jeg skal være ærlig. Det var med to prosents nervøsitet at jeg gikk i gang med å lese manuset til den nye romanen. For hva hvis Elling hadde … bleknet? Her er det kanskje på plass med en liten analyse av hvorfor Elling-figuren traff det boklesende publikum så sterkt. Jeg tør påstå at det skyldes to ting. For det første er bøkene breddfulle av humor. Som Jens Bjørneboe sier det i Frihetens øyeblikk (1966): «Hele kunsten å lære seg å leve betyr å holde fast på latteren; uten latteren er verden et torturkammer». Det er ikke ofte jeg ler i eget selskap. Men når jeg blar opp i en Elling-bok, tar jeg meg selv i å skoggerle. Nei, knegger, gjør jeg.
            For det andre – og dette er viktig: Latteren går hånd i hånd med alvoret. Både Elling og opphavsmannen tar mennesket på det dypeste alvor. Og når disse to størrelsene møtes, som de gjør gang på gang ikke bare i Elling-bøkene, men også i store deler av Ambjørnsens øvrige forfatterskap, hva får du som leser da, om du er ung eller gammel, mann eller kvinne? Jo. Du møter rett og slett empatien. Slik ser den ut. Den er alvorlig. Men det er tross alt ikke verre enn at vi kan le av det. Sammen. Og hver for oss. Slik situasjonen jo er i møtet mellom leser og roman.
            Ja, du kan tenke at dette er ganske banale greier. Men det er faen meg livet også. Det er bare ikke alle som klarer å klore det ned så presist som Ambjørnsen. Og til alt hell er det bare å konstatere at Elling anno 2019 er akkurat like mye Elling som han har vært hele tiden. Ikke noen svak pusling, som ryktet kanskje vil ha ham til. Ikke en litt pussig raring i skjæringspunktet mellom deg og meg og de andre, de gærne. Vel. Kanskje er han det også. Men først og fremst er Elling ukuelig. Han lar seg ikke vippe av pinnen. Heller ikke selv om livet har servert ham et par blåmerker på sjelen underveis.
            Nok om det. Hamburg neste.  

Begrenset radius

Ingvar Ambjørnsen åpner døra til leiligheten i Eppendorf i Hamburg støttet til en krykke. Neida, han trenger den strengt tatt ikke, som han sier. Men det er faen meg kjekt å kunne ta en pustepause støttet til krykka i stedet for å å finne seg en tilfeldig murvegg når han tar seg rundt i gatene her nede i eksilet.
For sånn er den blitt, historien om Ingvar Ambjørnsens nådeløse omgang med egne åndedrettsorganer tidligere i karrieren: Regninga har kommet. Dagen før intervjuet fylte han 63 år. Håret hans, som portrettøren Niels Geelmuyden engang så treffende karakteriserte som to svarte grøss som går ned på hver side av ansiktet hans, er der fortsatt. Men de begynner å bli grå, grøssene. De siste årene har vi kunnet lese om at forfatteren har fått lungesykdommen kols og han har sagt til Dagbladet at han regner med «en kjip død». Enn så lenge er han imidlertid høyst levende.
– Du er sikkert drittlei av å bli spurt om kolsen, men føler du at du har dårlig tid?
– Hvor gammel er du?
– 35.
– Det er jo ikke noe!
Ambjørnsen rister overbærende på hodet.
– Når du blir eldre enn seksti, som jeg, og med mindre du har drevet med friidrett hele livet, er det lett å få en følelse av å være med på et gammeldags slag. Vi er ute på slagmarken. Ved siden av meg får Petter en fulltreffer. Mens Anne bare blir skutt i puppen. Vennene mine dør hele tiden. De dør nå. Nå. Jeg vet hvor fort det går, at du kan få en kjip beskjed hos legen og så har du tre måneder igjen. Den sykdommen jeg har er blåbær for en forfatter. Hadde jeg vært hjelpepleier og fått den sykdommen her, måtte jeg bli trygda, ikke sant. Livet kan forandre seg grunnleggende i løpet av en ettermiddag. Du kan selvfølgelig alltid være uheldig, uansett hvor gammel du er, men sjansene for at det skal skje noe er betraktelig økt når du er passert seksti. Det er jo enhver forfatters mareritt: At noe skjer som gjør at det er umulig å fortsette med skrivingen.  

En gammel kjenning dukker opp 

Han har imidlertid ikke latt omstendighetene stoppe seg hittil. De siste fem årene har Ambjørnsen dratt land og strand rundt med live-show med Elling-tekster. Settingen har vært så simpel som det kan få blitt: Ingvar Ambjørnsen i en stol på scenen. Nyskrevne Elling-tekster som ikke skulle utgis i bokform, men serveres eksklusivt til de fremmøtte.
Egentlig trodde han seg ferdig med Elling på slutten av 90-tallet. Helt ferdig. Men den gang ei. For noen år siden dukket det nemlig opp et glimt i Ambjørnsens hode. Det så omtrent slik ut: En mørk, fuktig villahave. Vått gress. Grefsen, Oslo. Et gult lys som renner ut av en sokkeleilighet. En viss skikkelse som sitter i halvmørket og trakterer et tastatur innenfor vinduet.
Elling var uvegerlig tilbake.
 
Da Elsk meg i morgen satte punktum for Elling-tetralogien i 1999, forlot Ambjørnsen romanhelten sin på et temmelig mørkt sted. Ja, han var rett og slett på god vei inn i psykosen. Eller som Ambjørnsen sier det: «Elling var helt klart moden for innleggelse».
– Elling forsvant for meg i 1999. Og så tilbrakte han 15 år i mørket. Folk som ikke skriver sjøl, forstår det ikke når jeg sier at jeg ikke vet hvor han har vært. Men jeg gjør ikke det. Det eneste jeg vet er at han dukker opp på Drammensbanen, og at det er buss for tog. Jeg aner ikke hvor han kommer fra. Det er ikke det boka handler om, den handler om at han er tilbake.
– Og på veien måtte Kjell Bjarne bøte med sitt fiktive liv?
– Ja. Gabriele (Ambjørnsens kone og oversetter, journ. anm.) pleier aldri å blande seg, men da jeg fortalte at Elling så smått var på banen igjen og sa at Kjell Bjarne var død, satte hun øynene i meg og sa: «Det kommer du til å angre på».
Ingvar Ambjørnsen skjærer en grimase.
– Ikke at jeg husker hva jeg tenkte da jeg skrev den forrige boka om Elling, men jeg var nok opptatt av at den forholdsvis store idyllen mellom gutta skulle slutte. Det ble for mye halloi. Hele Elling-prosjektet handler om menneskets ensomhet. På mange måter ble det litt tilslørt av Kjell Bjarne-figuren som tok så mye plass, og jeg angrer ikke på det, men det var ikke noe å gå videre på. Det ble for mye feelgood.
 
Etter hvert som Elling-stoffet økte i omfang i nye formater, både på Facebook og på scenen, ble Ambjørnsen mer og mer klar over at han var nødt til å skrive en ny roman om ham.
– Du har sagt du var nødt til å legge nytt gulv under Elling?
– Ja, jeg måtte få orden på det. Og det er det denne boka er. Nytt gulv. Nå er Elling nesten 60. Han har det egentlig greit. Det sier han, og det tror jeg ham på: Livet er okei, altså. Det er kanskje ikke rare greiene, men det er ok.
Nå som Elling er tilbake i Ekko av en venn har Ambjørnsen tatt fra ham det meste. Han er omtrent så alene som han var da han dukket opp for aller første gang i Utsikt til paradiset i 1993: Han har ikke kontakt med noen andre enn den gamle dama han leier sokkelleiligheten av. Eller som han sier det selv i den nye romanen, idet han drar mobilen opp av lomma: «Ingen innkomne meldinger. Mitt liv i et nøtteskall».
– Jeg vet hvordan det går videre med ham, sier Ambjørnsen halvkryptisk. – Og jeg kommer til å fortsette hvis leserne vil. Hvis det går bra – og da tenker jeg ikke på kritikerne, jeg er mindre interessert i hva kritikerne sier og mer interessert i leserne – da fortsetter jeg.
Men jøssenavn, vent litt, hva er det han sier? Er Ingvar Ambjørnsen – notorisk kjent for å ha gjort som han vil helt siden debuten med 23-salen i 1981 – blitt lydhør overfor utenforstående?
Ambjørnsen tar en slurk te, drar hånda gjennom det sølvsprengte. Han flytter litt på krykka som hviler mot lenestolen.
– Nei. Men altså. Jeg begynner å dra på åra. Jeg har flere ting jeg er hypp på å skrive. Hvis den nye Elling-boka blir en fiasko, da vil jeg helt sikkert gjøre noe annet. Når du blir 63 år gammel, må du begynne å tenke på hva du vil bruke tida di på, ikke sant. Det er jo et luksusproblem. Det er ikke ideene jeg mangler. Men de skal skrives, disse romanene. Og det går jo ikke så jævlig fort.

Et annet Norge, en annen bransje

Også det Norge Elling beveger seg ut i tjue år senere er et ganske annet Norge enn det var da han forsvant fra radaren. For mens Elling i de andre bøkene i stor grad nøyde seg med å tenke seg inn i hodene på sine medmennesker, dikte seg inn i livene deres, har vi i våre dager fått Facebook. Å, som det er fritt fram for snoking der! Elling får naturligvis laget seg en konto på det sosiale mediet. Det tenderer til å bli ørlite nifst.
– Ja, det er nifst. Og det kan gjøres enda mer creepy enn i Ekko av en venn. Men det er absolutt en annen måte å være ensom på i våre dager. Samtidig tror jeg det er mange folk som faktisk får hjelp på Facebook. Jeg har en kompis som er lam. Han bor langt faen i vold inne i Finnskogen. Med Facebook kan han være med. Ellers ville han vært helt isolert. Helt.
 
På de tjue årene som er gått siden den forrige boka om Elling kom i 1999, har også bokbransjen skiftet ham. Bokklubbene er stort sett en saga blott. Anmelderiet i avisene går samme vei som avisene selv later til å gå; lukt til skogen. Det er vel strengt tatt bare Jo Nesbø som svever i glideflukt over en litteraturbransje i sterk endring.
Og Ambjørnsen selv? Det er jaggu skjedd en del forandringer med ham også. Røyken er for lengst stumpet. Alkoholinntaket roet ned. Radiusen er begrenset, som han sier det selv. Det er bare skrivinga som ikke har forandret seg.
Eller har den det?
Ihuga fans fikk hjertet i halsen da Farvel til romanen. Et døgn i grenseland kom ut i 2014. I det litterære essayet sier Ingvar Ambjørnsen rett og slett opp som forfatter. Det er slutt. Han er ferdig med romanen. Det viste seg heldigvis å ikke være riktig. Slutten på den tynne boka som starter med at han oppgir forfatteryrket er samtidig starten på Ut av ilden – romanen han kom med senere samme år. Men tanken om å stoppe er ikke fremmed for ham. Det har den faktisk ikke vært siden 1999.
– Det var ikke det at jeg hadde lyst til å slutte, sier Ingvar Ambjørnsen. – Men etter novellesamlingene mine og Elling tenkte jeg: Nå har jeg et forfatterskap. Egentlig var jeg ferdig. De bøkene som kom etter det – Innocentia Park og En lang natt på jorden og de andre – var bøker som først og fremst var gøy å skrive. Men det er ikke noe salg på sånne bøker. Det de i høyden oppnår, er at du plutselig får tilbakemeldinger fra folk som ikke har likt det andre du holdt på med.
– Det har blitt en del bonusspor?
– Ja. Og jeg har hatt moro av det. For eksempel det å skrive dikt. Jeg ga ut en diktsamling sammen med Tom Stalsberg (Dagblad-journalist og poet, journ. anm.) i fjor. Det er mye morsommere å legge ut dikt på Facebook og få seks hundre tilbakemeldinger enn å gi det ut som diktsamling. For det er faktisk ganske dølt, altså.
– Du har gjort en del ting som ikke så mange forfattere sysler med. Du har skrevet fortellinger fra lokalområdet her i Eppendorf – som havnet på forlagets blogg, og de siste årene har du dratt rundt med live-opptredenene. Du er rett og slett blitt artist?
– Ja! Før mislikte jeg å lese utdrag fra bøkene mine. Hvert år pleide jeg å dra til kafeen Sting i Stavanger og ha en opplesning. Men jeg syntes aldri jeg var noe flink. Og da Hvite niggere kom ut var jeg på turné, men det er den eneste gangen jeg prøvde det. Nå – etter Elling-showene – har jeg skjønt at dette er jeg flink til. Jeg er faktisk god til å lese. Å sitte der, alene på scenen, lese opp. Da Tom Stalsberg ble med på den siste delen av turneen, utvidet vi det til også å bli et lite bokbad, og han bidro med fotografier, så det ble litt mer farge på det. Men det var kult, å leie en bil og være to på veien. Selv om jeg er dårlig i pusten, funket det bra.
– Hva er det du har skjønt som andre forfattere kanskje ikke har forstått, siden du kaster deg ut i sånne eksperimenter?
– Jeg har skjønt at bransjen går til helvete! Nei, men det er sånn her: Jeg sitter ikke i en veldig presset økonomisk situasjon, sånn som mange forfattere gjør. Jeg kan tillate meg å eksperimentere. Men det forbauser meg at det ikke er flere forfattere som legger ut blogger, for eksempel. Heller ikke de yngre forfatterne. For meg har det vært et lekerom.
– Har eksperimenteringa endret måten du skriver på?
– Nei.
– Så du fortsetter med å skrive romaner?
Ingvar Ambjørnsen gliser.
– Ja. Må ha et skudd til, allikevel!  

De siste rommene 

Omtrent så langt i intervjuet ser Ingvar Ambjørnsen seg rett og slett nødt til å komme med en forklaring på hvorfor tv-en står på i bakgrunnen og har gjort det hele tiden.
– Ja, unnskyld meg, altså, men det er ikke fordi jeg ser på tv mens vi snakker, sier han og veiver med hånda mot flatskjermen.
– Nei?
Over skjermen ruller et eller annet sykkelritt. Et flimmer av lår, pedaler og svette kondomdrakter.
– Det er Giro d’Italia, men det er sprinten jeg venter på, dette her er bare et brudd, sier han og peker.
Og fordi undertegnede hverken ser brudd eller noen større mening i det som foregår, kommer Ambjørnsen med en pedagogisk fyllestgjørende forklaring på sykkelløpets natur. Alle idioter vet jo at det er liten vits i å sitte og nistirre på et brudd i timevis. Han lar informasjonen synke inn hos meg, før han understreker at det altså ikke er fordi han er uhøflig at han har det kjørende i bakgrunnen. Han ville bare si dét. Han venter bare på sprinten.
– Men du, en ting jeg stusset over da jeg leste Ekko av en venn, er at Elling ganske ofte gjør seg tanker om at dette er hans siste rom på jorda, siste stopp. Han er i slutten av femtiårene, er ikke det litt tidlig å begynne å forberede seg på slutten?
– Det betyr bare at det er lite trolig at han kommer til å bryte opp fra den sokkelleiligheten igjen. Vi tenker jo sjelden oss selv inn i en pleiehjemssituasjon, gjør vi vel? Nå har jeg en leilighet i Tønsberg også, men da vi kjøpte den leiligheten vi sitter i nå, her i Hamburg, var det fordi jeg regner med at det er her jeg skal avslutte løpet. Alle tenker kanskje ikke så mye over døden. Det finnes 80-åringer som ser ut som spørsmålstegn i fjeset om du nevner døden. «Skal jeg dø?» liksom. Men jeg tenker på døden. Og da synes jeg det bare er rimelig at Elling gjør det, for faen.
Ambjørnsen smiler.
– Jeg har vært opptatt av døden siden jeg leste Den tibetanske dødeboka som femtenåring. Det er en del av de tankene jeg har strødd inn i huet på Elling.
– Samtidig virker han ganske optimistisk i den nye boka?
– Ja, allerede første gang han kommer inn i sokkelleiligheten og ser at det er to stoler ved kjøkkenbordet og ikke bare én, tenker han jo at det kan jo hende at … Altså, tiden har begynt å løpe fra ham, men løpet er jo ikke helt kjørt når man er i slutten av 50-årene.
– Åssen er det egentlig å ha diktet opp en følgesvenn?
– He. Nei, det er rart. Det er så mange som følger ham på Facebook-gruppa også. De snakker om ham som en de kjenner. «Nei, han er ikke sånn». «Jo, det er han». Han er jo en person som alle voksne mennesker i Norge vet hvem er, altså. Det er ikke så ofte det skjer med en litterær karakter. Det er ikke typisk.
– Det er vel mange som har kommet bort og ment en hel masse om hvordan det burde gå ham?
– Nei, egentlig ikke. Jo, det er én ting! At han må finne seg ei dame. Det har vært en bønn fra de kvinnelige leserne. Det synes jeg er sympatisk av dem, raust. Og det er klart … det er jo også en mulighet.
Var det et blunk fra lenestolen?
Jo. Det var helt klart et blunk fra den halvgamle ringreven.
– Er du overrasket over at du har befattet deg så mye med ensomheten?
– Nei. Det er helt essensielt og eksistensielt. Det er selve margen. Jeg har hatt dette i meg siden jeg var liten gutt, det er mitt tema. Det ville vært rart om det ikke tvang seg fram gjennom mine mer enn 35 år som forfatter.
Ingvar Ambjørnsen blir stille to sekunder.
– Uansett hvor stor familien din er, uansett hvor mange venner du har: Du skal aleine ut herfra. Man er grunnleggende i seg selv. Synes jeg, da.
 

© Bokvennen litterær avis/Thomas J.R. Marthinsen 2019

---

FAST SPALTE: ØRENES DØGNFLUER

---

Du har også hørt de samme godbitene så mange ganger at ørene protesterer? 

• Ingen hadde trodd det, ingen kunne forutsett det og hvis du hadde slått opp et tjukt veddemål på 1960-tallet om at de fortsatt ville holde koken nesten 60 år senere, hadde folk ledd rått av deg: Men Rolling Stones gir seg jo ikke. Ikke nok med at gutta boys har sluppet første nye sang på åtte år - hvilket jo er nødt til å tas som vakkert forvarsel om hva som kommer senere i år - neida, under koronakrisen har de, så å si fra hver sin hybel, deltatt på den veldedige nettkonserten One world: Together at home. Du blir nødt til å få med deg den kanskje mest spesielle versjonen av "You can't always get what you want" som finnes. Hehe. For en gjeng! (Foto: Raph_PH/CC.)
• Det er jo flaut, men jeg hadde ikke fått med meg at The Black Keys sneik ut et nytt album i fjor. Jeg tilhører den delen av fanskaren som ble ganske skuffa da de sendte ut "Turn Blue" i 2014. Til gjengjeld er jeg allerede stor fan av minst to av sangene på det nye albumet "Let's Rock". Det dreier seg om to sanger du er nødt til å spille høyt, på et ordentlig anlegg: "Shine A Little Light" og "Lo/Hi".

• Og når vi er inne på knall fra USA: Jeg tror ikke du skjønner hvor bra Alabama Shakes' sang "You Ain't Alone" er før du har gitt deg fullstendig hen til den. Hold kjeft, for en bra sang! (Og ikke minst også: for en diamant av en vokalist!) Liker du det du hører, må du få med deg "Hold on" også. Faen, altså. Så bra. (Foto: Jørund Føreland Pedersen/CC.)

*

  Ålreit. Dett var dett for denne gang. Om du liker det du leser, blir jeg glad. Om du liker det så godt at du sprer ordet, blir jeg bittelitt gladere. Og om du har synspunkter, blir jeg nesten lykkelig. Lest noe bra? Hørt noe bra? Sett noe fint? Gi meg et hint!