Løvfallssommer og en trommeslagers sorti (8/2021)

 Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 *

 

"Rock and roll has probably given more than it's taken."

Charles Robert Watts, britisk trommeslager i Rolling Stones (1941-2021)

Løvfallssommer*. Sensommer. Indian summer. Meteorologene holder seg neimen ikke tilbake fra å spre om seg med det ene vakre begrepet etter det andre. Og vi vanlig dødelige? Vi som ikke har tilgang til de siste, uhyre intrikate, enn si voldsomt kompliserte værmodellene som de leker seg med både hos Meteorologisk institutt, Storm Weather Center og gud vet hvor de ikke har ansatt moderne spåmenn og -kvinner. Vi må leve i håpet. Vi må leve med hver dag å skotte ut på morgener som blir mørkere og mørkere jo senere vi står opp (haha!) og avlure himmelen dens humør. Vi krysser fingre, der vi står og brygger dagens første kopper krutt på kjøkkenbenken, vi krysser fingre til duften av ferskbrente bønner og crazy barn som skal skifte fra pysj til noe som kan kalles klær i de andre foreldrenes og barnehagepedagogenes aldri hvilende blikk. Vi krysser fingrene og tærne og kikker ut mellom regnjakker og gummistøvler som flyr veggimellom i den prosessen som heter nå skal vi ut døra. For vi vet at himmelen er en lunefull faen. Det som i det ene øyeblikket ser ut som en litt forsinket sommer, ser i neste øyeblikk ut som det dypeste oktober. 

Jeg prøver å si til meg selv, etterpå, der jeg sitter overskrevs på mønet ti meter over bakken med lektehammer i den ene hånda og pappspiker i den andre og myser mot de mørke skyene som kommer fra Deutschland, at det nok skal bli en ordning på alt sammen. 

Velkommen til årets åttende (og som sedvanlig lettere forsinkede) nyhetsbrev!

* Løvfallssommer er et erkedansk begrep, laget av tv-stasjonen TV2 i samarbeid med (over)ivrige seere en høstdag (må vi tro) for ti år siden. Målet var å finne en dansk variant av begrepet Indian summer (som ingen helt kan finne ut hva betyr og hvor kommer fra). Klarte de det? Vel. Begrepet tar ikke hensyn til det faktisk løvfallet, men betegner - ifølge tv-stasjonen og dens skare av ivrige (pensjonist?)seere "en sammenhængende periode på mindst tre dage efter jævndøgn hvor temperaturen i Danmarks er over 20 grader". Og når er jevndøgn, spør du? Vel, i år krysser sola den himmelske ekvatoren temmelig nøyaktig den 22. september. Det er høstjevndøgn.

 

BOK 1: Kniv. Jo Nesbø har det med å finne minste tenkelige fellesnevner når han utsmykker Harry Hole-bøkene med titler. For ikke så mange bøker siden var det Politi. Og Tørst. Nå er det altså Kniv. I min verden har ikke Norge noen bedre krimforfatter enn Nesbø. Jeg har sagt det før, og jeg ta'kke faen for å si det igjen. For omtrent tusen medieår siden hadde jeg gleden av å intervjue ham for Dagbladet Magasinet. Om du ikke har tilgang til å snike deg inn bak betalingsmuren til Dagbladet, kan du lese intervjuet her. Har du tilgang, finner du det her. 

Det er rart med de heltene som følger oss fra vi ikke er så altfor gamle, til vi nå - plutselig! - nærmer oss førtiårskrisa og maratonambisjonen med karbonsålesko og neon. De er noe særlig. Derfor leser jeg Kniv i ørsmå bolker. Som om jeg stjeler meg til noe det er lite av i verden. Og ser vi stort på det, er det jo lite av Harry Hole i verden. En vakker dag setter Jo Nesbø punktum for serien. Eller ... ja, du skjønner tegninga. Derfor må vi, synes jeg, forholde oss til enkelte bøker, enkelte forfattere, enkelte forfatterskap, som det de er. Diamanter blant alt juggelet. Hersker det hermed noen tvil om at jeg holder en knapp på Kniv og dermed også på tolvte og hittil siste installment, som de sier på seriespråk, av Harry Hole?



SERIE: Lur meg om jeg ikke har fått sagt et og annet om La casa de papel tidligere. Papirhuset, som serien ble hetende på norsk. Money heist, som røverne i Netflix oversetter den til. Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange ganger jeg har måttet bore gjennom en (overraskende) mur av jeg-orker-ikke-se-spansk-serie-det-er-bare-ansiktsavslutninger-nærbilder-og-sutring-kommentarer før jeg fikk lytterens oppmerksomhet når jeg har forsøkt å inngyte hvor elegant og hvor spennende Papirhuset er.

Det begynte som en relativt beskjeden miniserie på Spanias første privateide nasjonale tv-kanal Antena 3 i hine hårde dager i 2017. Seertallene sto først i taket, men så ebbet de langsomt ut. Det var da Netflix øynet både dollars, pesetas og quesedillas - og løftet serien over i sine gemakker. 

Nå - når vi skriver 2021 - er vi på oppløpssiden. For det finnes jo - ikke ulikt hva jeg nettopp fikk rablet ned om Hole-serien, for øvrig - det finnes jo en slags grense et sted (vent litt, hva sier du, Glamour, tar jeg feil?). Vi er på femte sesong nå, første del ble sluppet nå i september. Siste del av sesongen - jeg håper virkelig det kommer mer - lander visstnok i desember. Og uansett: Dropp de meningsløse fordommene dine. Et dem. Forbered deg på heidundrende overskudd. Forbered deg på litt av hvert. For i Papirhuset er det jaggu mye gull blant alt det som glimter. Tror du meg ikke, hva? Du tenker at jeg har lyttet til litt for mye søtladen spansk gitar? Vel. Så få deg en second opinion her, davel. Eller her. 



BOK 2: Innimellom prøver jeg å utfordre meg selv. Et slags vennlig puff utover på dypere vann. Eller jeg burde snarere si ukjent farvann. Siste nye forsøk heter Georgi Gospodinov, det vil si hans roman En naturlig roman. Jeg kommer garantert til å skrive mer om den senere, men samtidig gir det egentlig god mening i å bare ymte frampå med litt, for den er en sær sak! Og det er utelukkende positivt ment. Sært og digg, nedsenket i bulgarsk skilsmisse og fandenivoldsk fortelleriver. 

Om det er norske forlag som smugleser dette (ad uransakelige veier): Om det er innafor med oversettelse fra dansk til norsk, selv om bulgarsk er originalen: Her er jeg!
 



Hver gang du tar et drag av en sigarett korter du ti minutter av livet ditt, og Keith Richards får lagt ti minutter til sitt.

Det var kanskje ikke Charlie Watts som var den første av gutta boys i Rolling Stones man skulle vente tok kvelden. Men det gjorde han altså, 24. august, 80 år gammel. Det er jo også en slags alder. En av de beste anekdotene jeg vet om, er denne: 

Vi skriver 80-tallet. Et hotell et sted i verden. En småfjern Mick Jagger er på telefonen og gauler inn i røret: "Where's my drummer?"

Charlie Watts legger på. Kler seg (som alltid ulastelig) og lukker seg ut av sitt hotellrom. Han spaserer rolig mot heissjakten over hotellets vegg-til-vegg. Han tar heisen ned til Mick Jaggers rom, banker på - og går inn. 

Der drar han til Jagger midt i fleisen og sier: "Don't ever call me your drummer again. You're my fucking singer!"

*

Og som en liten bonus til de som ikke allerede har skumlest anekdoten på instagram-kontoen min (joda, man er da woke): Her er et lite, sjarmerende glimt inn i Watts forberedelser før det skulle klaskes løs på hi-hat og det som verre var i timevis - sagt med andre ord: A bit of dancing for you. (Du kan skru av når han har ristet løs.)

For øvrig hadde Watts en helt særlig tilknytning til Danmark. Han bodde her på 60-tallet en stund, før det tok fullstendig av med resten av rockens oldefedre. I 2009 fikk sjefen for det danske kringkastingsbandet en telefon. Om ikke det kanskje snart bød seg en mulighet til å komme å jamme litt? For det var jo jazzmusiker Charlie Watts var innerst inne. Resultatet? Ei småjazza skive som ble hetende Charlie Watts Meets The Danish Radio Big Band. Se om du klarer å trykke play og lukke øynene uten å lese noe av teksten som står (knip øynene sammen og lat som om du er en muldvarp) - og sjekk om du drar kjensel på denne.

Hvil i fred, Charlie Watts, og takk for all den fantastiske dundringa. 

 

Om jeg noen gang får meg katt, skal den hete Katla. Joda, joda, jeg skjønner at blødmefaktoren er skyhøy, men noen ganger må det være helt i orden. Eller rettere: Noen ganger er det på sin plass. Tenk deg det. Det er for eksempel en vindstille sommermorgen. Utenfor summer biene, svakt høres barnebråk innefra og blomstene formelig strutter mot solskinnet. Og der, gjennom gresset, borte ved huskene: En mørk, elegant kropp som smyger seg i stråene. Hun har vært ute på jakt i ly av nattemørket og nå kommer hun mot trammen og den åpne døra. Hun stanser et lite øyeblikk på tunet, kikker opp og slipper byttet sitt fra seg, tar en pote opp til ansiktet og slikker den lydløst. Og da, akkurat da, roper jeg på henne: Katla? Kaa-tlaa, kom og få litt melk!

Nei, fra spøk til revolver: Jeg snakker jo ikke om Katla for moro skyld. Jeg snakker om Katla fordi jeg nettopp, gjennom de siste ukene, har hatt den udelte fornøyelsen det har vært å innlemme nok en generasjon i eventyret om Brødrene Løvehjerte. Tro meg når jeg sier at jeg elsker Pippi Langstrømpe & Co., men det er ingen annen bok som gjorde så stort innhugg i min sjel som Brødrene Løvehjerte da jeg var liten. 

Astrid Lindgren henger på rockestjerneplakater i mitt indre barnerom.

Og i løpet av de siste ukene, altså, fikk jeg endelig ført stafettpinnen videre. Det har tatt sin tid. Det skyldes blant annet det faktum at jeg er en utvandret gjerrigknark som ikke just synes det er sjovt å gi fra meg alle mine riksdaler til hverken det norske eller danske postvesen som ellers kunne være i stand til å bringe meg Brødrene Løvehjerte i norsk språkdrakt hele veien fra Sandefjord og ned hit. Lenge har det vært restordre på min lillesøsters slitte eksemplar (hvor faen ble det egentlig av mitt eget?), men hver gang det har vært snakk om å gjøre realitet av å la meg låne den, har hun disket opp med mer eller mindre troverdige bortforklaringer. Nei, så glemte hun den, du. Nei, så fikk hun med seg feil bag i bilen nedover. Du, jeg glemte alt om det, var sånn stress for å rekke ferja. Den egentlige grunnen er naturligvis - og høyst forståelig, enn si: prisverdig - det simple faktum at hun ikke vil gi den fra seg. 

For det andre har koronaen jo ligget som et umulighetens teppe over mine egne sjanser til å grabbe den med meg på en av mine turer hjem. Med andre ord: Det har tatt tid. Det har ikke vært lett å skaffe denne nydelige, ja, vakre boka. Det har vært litt av en kamp. Til mitt hell hadde min tidligere nevnte søsters fornuft grepet inn da anledningen bød seg sist, slik at hun disket opp med selveste Brødrene L i bursdagsgave til en av arvingene. 

Så nå har jeg endelig fått lest den for den første av dem. Du spør deg kanskje, eller ut i lufta: Hvorfor kan han ikke bare lese den på dansk da? Eller endog: svensk? Dansk går ikke av den simple grunn at jeg ordene stokker seg så kjedelig i munnen på meg når jeg prøver (og jeg legger ikke akkurat sjelen i forsøket, for å si det slik). Dessuten er det jo også et moment at når man først skal føre barndommens pureste gull videre, da må Kavring hete Kavring og ikke Tvebak. Det går jo ikke. Det er jo logikk for perlehøns. Tvebak, liksom. Og svensk? Vel, det blir jo hakket for tøysete når vi nordmenn begir oss ut i nabospråket vi alle tror vi behersker til fingerspissene, men som vi i realiteten høres ut som de verste fyllebøttene du kan forestille deg når vi gyver løs på. Norsk, altså. Det eneste mulige. 

Vi har nytt estisk-svenske Ilon Wiklands blekkillustrasjoner. (Hun lever fortsatt; hun er over 90 år!) Vi har sett fryktinngytende Katla med små sorte prikker til øyne og de to brødrene Løvehjerte i Nangijala og Kirsebærdalen, vi har sett dem over hengebrua inn i Karmanjaka og fulgt dem, tenner gnissende, inn i Katlahulen. Det finnes selvfølgelig anekdoter å drysse av også her, og la meg ta en jeg fant: For mens andre illustratører tok seg av Pippi Langstrømpe- og Emil i Lønneberget-bøkene, sto Wikland stort sett for resten av Astrid Lindgrens bøker. Inspirasjon til røverne i Ronja Røverdatter fant hun, som seg hør og bør, i køen på Systembolaget!



Da vi bladde om siste side, så han opp på meg med øyne som hadde vært smale men som nå var store og ivrige: Hva skal vi lese nå, far? 

I min verden kunne jeg ikke drømt om bedre respons fra nestemann i løpet.

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Nyt siste rest av sommer!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

 

Kunsten å gjøre ingenting (7/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

*

 

Life will give you whatever experience is most helpful for the evolution of your consciousness. How do you know this is the experience you need? Because this is the experience you are having at the moment.

Eckhart Tolle, tysk selvhjelpsguru (f. 1948)

La meg si det med det samme: Kunsten å gjøre ingenting er en kunst jeg ikke behersker. Jeg har begynt å ane verdien av å kunne det, altså gjøre ingenting, ane det som konturene av et isfjell som sakte kommer nærmere og nærmere i horisonten, og vel er jeg ikke Titanic og påstått usenkbar, men det er først nå jeg ser det, isfjellet. Det finnes et uttrykk om mødre. When does a mother treat herself? In between. Jeg har noen ganger spøkt med hun jeg har i mitt liv som kunne finne på å si det, at When does a father treat himself? When he’s dead. Sagt på en annen måte: Sove kan jeg gjøre når jeg er dævv.

Og det er jo naturligvis det største sprøytet i verden. Hørt sånt tull, liksom.

Like fullt er det sånn det kan føles noen ganger. Det er alltid en plen som burde vært slått, alltid et hus som skulle vært ferdigbygget, alltid elleve bøker som står i kø for å skrives, barn hvis munner skal mettes og klesvask som skal tas ned fra snora før regnet kommer, og regnet kommer, det er like før nå, skyene driver tungt og mørkt innover fra havet.

Innimellom kommer jeg til meg selv. Ikke at jeg har sovet, langt fra, men jeg har vært opptatt av noe annet. Masse annet. En hel bråte med gjøremål. Og da, når jeg kommer til meg selv, for eksempel tidlig en morgen i det jeg akkurat har kjørt jentungen i barnehagen og går ut i bilen, og det tar et sekund ekstra før hånda mi vrir om tenningen. Da. Det er hvem jeg er akkurat da, som interesserer meg. For der er jeg jo. Dette egoet som rusler rundt i verden og lever dette eksperimentet som jeg stadig oftere tar meg i å tenke, nesten høytlytt for meg selv, dette eksperimentet vi kaller livet.

Jeg spurte en venninne her om dagen. Hvordan hun får det så suverent til, dette å gjøre ingenting. Ikke at hun ikke gjør noe, bevares, men hun evner tilsynelatende å slå av systemet fra tid til annen, ikke føle gjøremålspumpa som et stempel i brystkassa, men for eksempel sette seg ned og dvele ved innholdet i drivhuset (uten straks å gå i gang med De Største Vyer om neste års høst, og jeg burde ha plantet squash, det tenkte jeg nok, og hva om jeg utvider tomatbeholdningen, hva med bifftomater, dere? bifftomater!, jeg må se å få snekret de kassene som kan …). Bare sette seg ned og være. Tro meg, jeg har forsøkt å få det til, jeg har til og med lest Eckhart Tolles The Power Of Now. Helt sant. Men til ingen verdens nytte (tror jeg; men vent, jeg siterer ham jo!).

Det er vel ikke å gjøre ingenting, å plante en plante? sa jeg.
Joda, sa hun.
Det er vel ikke å gjøre ingenting, å bygge et klatrestativ til vinplanten? sa jeg.
Å jo, sa hun.
Det er vel ingenting å sette seg ned og tegne? sa jeg.
Klart det, sa hun. Det handler om at du får slått av hjernen, sa hun.

Og det er klart hun har rett. Dette overaktive overjeg-et som (nå snakker jeg på egne vegne, altså) konstant er i gang, virksomhet som et ekorn som først i november kommer i tanke om vinterforrådet som burde ha vært på plass. Som om jeg hele tiden ankommer ti minutter for sent til meg selv.

Sånn kan det føles. Som om bare tanken på å holde fri får det til å bli svett og slitsomt. Og joda, jeg er så enig, så enig: Det er jo fullstendig meningsløst. Det må være noe barndomsgrums som stiger opp som en sjelens flo.

Og det er her du kommer inn i bildet, kjære leser. Akkurat du. For hva gjør du? Hvordan gjør du det? Hva skal til? Dette er ikke et kokett spørsmål: Hvordan blir det fri for deg?

Velkommen til årets syvende nyhetsbrev!







Jeg slapp inn i Norge. Jeg gikk klar av karantenehotell med ett døgns klaring. Jo, det er riktig, jeg måtte sitte to timer i testekø på Larvik Havn i 28 grader i skyggen og vente tålmodig, så tålmodig på å få slippe helt inn, men så vinket securitassene meg videre: Vær så god, du, mannen med de danske bilskiltene og den norske sjela, velkommen hjem.



Formålet med reisen var å delta på 22. juli-senterets Familiedag 19. juli. Der skulle jeg, for første gang, møtes ansikt til ansikt med professor i pedagogisk psykologi Jon-Håkon Schultz som jeg er stor takk skyldig for at La oss snakke om 22. juli ble som den ble, og at kunne ønske den velkommen til verden med vissheten om at de unge leserne som ville komme til å plukke den opp, ville tåle det. Vi hadde snakket så mye på Zoom og Teams og gudvethvadetheter, nå skulle vi snakke sammen i samme rom for første gang. Det var mange intervjuer om boka i dagene opp mot 22. juli, forståelig nok. Straks jeg kom tilbake til Danmark igjen, måtte jeg sette meg i bilen og kjøre til DRs radiostudio i Odense for å snakke med NRK i Oslo, i Studio 2, den 22. juli. Og det har vært fint, synes jeg, å kunne foreta meg noe meningsfullt omkring markeringen av det tiåret som er gått etter terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya. Bidra med noe, i stedet for bare å kjenne isningen i ryggsøylen på grunn av kjensgjerningene fra den dagen, og ringvirkningene, og på et vis føle meg langt hjemmefra, som jeg pleier den datoen.

Uansett: Familiedagen på 22. juli-senteret måtte naturligvis konkurrere med sol fra skyfri himmel, og jeg kunne ikke klandre en eneste forelder som landet på stranda i stedet for samtale om terror. For all del. Til gjengjeld er jeg glad for at samtalene mellom Schultz og undertegnede ble filmet og at de nå ligger ute på 22. juli-senterets nettsider. Én film myntet på barn og familier. Én rettet til de som jobber med barn. Jeg tror de aller fleste vil få noe ut av å ta en titt, kors på halsen.

BOK 1: Før jeg visste ordet av det, hadde jeg tjuvlånt en av bøkene til mora mi da jeg var i Norge. Det går så fort, det, å rappe en bok fra en av stablene hennes over nyanskaffede, både brukte og flunkende nye. «Husk adressen,» sier hun når jeg går til bekjennelse, mens hun smiler blidt. Derfor: Jeg er sunket inn i Vigdis Hjorths Er mor død. Og det er jo bare å konstatere, synes jeg, jo, det synes jeg rett og slett: At det skal vanskelig gjøres å hamle opp med Vigdis Hjorths omgang med det kongelige norske språket. Hun er en mester.



BOK 2: I en helt annen, og kanskje litt pussig, ende av skalaen, er jeg gått i gang med å lese Albert Einstein. Det høres studentikost og tøysete ut, men det er sant. For det slo meg, her en dag for noe tid siden, at jeg neimen ikke vet hvordan Einstein hørtes ut! Altså: lyden av stemmen hans! Og i langt mindre grad hadde jeg lest et kvekk fra hans egen munn, annet enn et og annet godt (og noen ganger autensitetsusikkert) sitat. Det første – altså lyden av stemmen hans – fikset jeg ved å høre på NRKs podkast-serie om Einstein (dadjoke-humoristisk titulert På sporet av den tøyde tid). Litt uti der har de et klipp av herr Einstein som stotrer på amerikansk (han ble visstnok tidlig i livet frikjent for å delta i engelskundervisningen; det var så mye fysikk som lokket, må vite). Og jeg hadde håpet på at han hadde skrevet en selvbiografi, denne mannen, dette geniet blant menneskene, men det lå visst ikke helt for ham. Det nærmeste jeg kom, var The World As I See It, som jeg klorte til meg for jeg tror det var ni kroner hos Google. Den leser jeg nattestid, og du verden så god sovemedisin det er!



BOK 3: Jeg har endelig, jeg tør si endelig, kommet i gang med å lese Grå sjeler av Philippe Claudel. Takk til deg som har tipset meg om den, you know who you are. Og jeg blir jo nødt til å si som de sier hos danskene når de er så begeistret at de dårlig kan få armene ned: Hold kjeft, så god den er. Så jeg leser den som jeg spiste konfekt som barn: i små usynlige innhugg, sånn at jeg kan narre meg til at esken varer evig. Jo. Så god later den til å være. Akkurat så fordømt god.



OL: Nei, jeg spøker ikke. To kvelder denne uka har jeg sittet benket foran tv-en kveldstid og sett OL. Det er ikke noe som ligger til min natur, å sitte sånn og se sport på tv (gi meg en løpetur!). Men det har seg slik at jeg lever sammen med en som er temmelig milelangt over gjennomsnittet hesteinteressert, og hun klarte å lure meg til å se sprangridning. Ja, og dressur, for å være ærlig. Derfor hadde jeg den store – og ganske overraskende – gleden å stifte bekjentskap med en Geir Gulliksen som ikke har et pip med litteraturen å gjøre, men som snarere er intet annet enn Norges eldste OL-deltaker noensinne, og en kløpper til hest, for å uttrykke meg lojalt med hans foretrukne sportsgren. Geir Gulliksen. For en mann. (Det er verdt å klikke på den lenken bare for å se bildet i artikkelen!)


 
FILM: Om du ikke fikk med deg Parasitt da den gjorde tabula rasa på Oscar-utdelingen og stakk av med den gjeveste prisen av dem alle, altså for årets beste film (2019), kan jeg ikke si annet enn at du må skynde deg og få den konsumert. Nå. I kveld. Hvis du liker god film, altså. Der Geir Gulliksen er en jævel på hesteryggen, er Bong Joon Ho en djevel i regissørstolen. Og i går kveld, i et kinomørke jeg så å si hadde for meg selv, hadde jeg den udelte gleden av å se hans Memories of Murder fra 2003. Filmens handling er løselig (ganske løselig, tror jeg) basert på Sør-Koreas første seriemord, som fant sted mellom 1986 og 1991 i landdistriktsbyen Hwaseong i Gyeonggi-provinsen. Hver gang det spilles en bestemt sang på radioen, og hvis det er sammenfallende med regnvær, slår morderen til igjen. Hooked?





Overdrivelse letter forståelsen, sier min svigermor ofte. Så når jeg akkurat har sagt jeg ikke klarer å holde fri når jeg har fri, er det et utsagn jeg kan imøtegå på tre punkter. Tror jeg, for jeg er ikke helt sikker på om de teller. For … jeg gjør jo noe. Uansett: Tre knep, altså, for å holde fri.

Det første er å tegne. Resultatet blir en tegning, en hastig skisse, men det er sjelden selve tegningen jeg går etter. Det er det å la øyeblikket få strekke på seg. Utvide nå-et en liten stund, mens blekkstrek føler på blekkstrek. Jeg gjorde det så sent som da jeg (med nød og neppe) slapp inn i Norge nå i juli. Der satt jeg, på toppen av Gausta, etter at vi hadde tatt oss oppover steinfjellet, skråskjeve trinn for skråskjeve trinn, søstera mi og jeg, og jeg tegnet. Først fjellene. Denne ene sjettedelen av Norge som er synlig på en godværsdag, og det var jo en godværsdag, med bare et par bomullsnøster på himmelen. Deretter, fordi jeg ikke hadde noe å gjøre, tegnet jeg søstera mi i toalettkøen.

Det kan synes bagatellmessig, kanskje, men for meg, nå som jeg sitter med disse tegningene, nå som finnes fysisk i verden og ikke bare som flyktige minner, er det som om jeg har tatt vare på disse to øyeblikkene på en sånn måte at jeg kan tre inn i dem igjen. Straks er jeg på Gaustatoppen igjen, med søstera mi, og på toppen skal vi spise kneippen og drikke kaffen, før vi skal begi oss tilbake mot bilen som står og venter, langt, langt der nede ved den iskalde innsjøen sammen med de tyskregistrerte campingbilene.

Månedens höjdare der, altså. Lett.

Det andre knepet mitt? Å gå i skogen. Eller på fjellet. Da gjør man jo også noe, man flytter føttene og søker fast grunn, og man røsker tak i en seig, tynn grein med neven for å holde seg loddrett, men det er ikke målet som er det viktigste, for man kan jo gå hvor som helst, alle mål er like gyldige; det handler om å gå. I skogen. Eller altså på fjellet.

Det siste? Å gå på kino alene. Det er noe av det fineste jeg vet. For all del, det er hyggelig å gå på kino med andre. Men å sette seg ned i salen alene, etter å ha valgt film med omhu, og gledelig konstatere: her er nesten ingen andre, og så ta en første sup av en øl, for deretter å synke ned, vite dette: at nå skal jeg et helt annet sted. I går skulle jeg til Korea på 80-tallet. Jeg visste ikke annet enn det: Bong Joon Hos film Memories of murder, 1980-tallet, Korea. Herlig. 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Nyt den siste sommermåneden!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!
 

 

Privat huskeregel (6/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

*

 

 

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid, norsk dikter (1933-2021)

Dette vet jeg ikke om du kommer til å tro på. Likefullt er det sant. To dager før nyheten om hans dødsfall kom, tenkte jeg på Kolbein Falkeid. Jeg tenkte, som jeg har tenkt mange, mange ganger før, både her hjemme, på reisefot, i møtet med livets dørstokker, jeg tenkte det samme jeg har tenkt de gangene jeg har vært i Norge og fått øye på et antikvariat, en bruktbutikk, og sporenstreks skjenet over gata: Jeg skal bare innom for å ...

Jeg skulle bare innom for å se om noen hadde mistet siste rest av sitt vett - og gitt fra seg Kolbein Falkeids Samlede dikt. Inntil skrivende stund har jeg ikke opplevd det. Ofte har jeg tenkt at det ikke er tilfeldig. Det gjør meg liksom fortrøstningsfull på nordmenns vegne.

Nå er han død. Og med det faktum har han krysset den linja som er der for oss alle sammen, men som noen klarer å motstå, på et vis, bare fordi at de mens de levde, klorte ned ett og annet. Som Falkeid gjorde det. Og gudskjelov og takk for at akkurat han gjorde det.

I mange år har vi hatt diktet hans "Privat huskeregel" (se helt øverst) hengende på veggen. Med ujevne mellomrom fjerner jeg spindelvev fra det, og da blir jeg stående og lese, gjerne høyt, spesielt hvis en av barna spør hva i all verden som står der. Noen dager er jeg enig med ham. Andre dager er jeg fullstendig uenig. Men så går det en dag til, og så ...

Velkommen til junis nyhetsbrev!






Ålreit. Jeg vet ikke om du som leser dette har prøvd å skrive en bok. Eller rettere: prøvd å sitte og vente på responsen når du har skrevet en bok. Uansett: Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om det. Om den tida etterpå, når boka er sendt i trykken, når den store ventetida senker seg, dette vakuumet etterpå, når alle punktum er satt, når ingen flere setninger kan endres, justeres, forbedres. Når illustratøren har gjort omslaget ferdig, digitalt, når det deretter via for vanlige øyne usynlige fibernettkabler forlater bokdesigneren og forlaget i Oslo og tar seg videre, utover landegrensene, før det manifesterer seg i Lituaen, hos trykkeriet, der alle norske bøker blir trykket, og enda litt senere, når bøkene er trykket, når de rent faktisk finnes i verden, liggende på paller, ventende. Lastebilturen disse bøkene tar. I stummende mørke sammen med fiskekaker, barnesykler og alt det andre vi shipper inn i landet, før de ender opp hos Den kongelige norske sentraldistribusjonen, og deretter spres igjen, noen eksemplarer hit, noen dit, noen helt hit ned til min danske hage, noen til illustratøren. Og noen - noen! - hos anmelderne. 

Forestill deg anmelderkorpset. De går ikke i 17. mai tog, for å si det sånn. De sluker og fordøyer, stunder over og vurderer, leser og sukker, jubler og rister på hodene sine. Noen bøker faller i smak, noen faller ned mellom stolene, noen blir helt sikkert kastet veggimellom.

Det er den ventetida jeg snakker om. Og hva det gjør med en skjelvende forfatter. Man skulle tro at resiliensen hos forfattere var større? hører jeg deg innvende. Men den er jo ikke det. Den er jo ikke det i det hele tatt. Er det ikke det at boka utkommer som betyr noe? hører jeg deg spørre. Jo, men ikke bare. Den skal jo liksom tas imot. Som sagt begynte jeg å skrive om det, men jeg fant ikke ordene.

Rolling Stones og russerne hjalp meg. Slik er det blitt. Ja, det er faktisk gått så langt som at jeg på internettradioen jeg har på kjøkkenet har tusket meg tilgang til en russisk nettradio som utelukkende, og da mener jeg: utelukkende, spiller Rolling Stones. Det er faktisk Rolling Stones døgnet rundt der inne. Til min store trøst.

Og da slo det meg. Idet I've Got The Blues fra 1971 kom på. For helvete, slo det meg: Jeg skriver min egen blues om det! Om å vente på anmeldelser som kanskje, kanskje ikke kommer. Og som kanskje er vennlige, kanskje er alt annet, kanskje er akkurat som jeg håpet på. Derfor: Velkommen til min egen versjon av I've Got The Blues. Jeg kaller den Vente på anmeldelse-blues.

Joda. Jeg har skrevet mitt livs første sangtekst.

Og for at dette skal bli så lite kleint som det kan få blitt (og det skal litt til, det vet jeg, men humor me, please): Under har du originalteksten - og min tekst til høyre. Det gir knapt mening om du ikke samtidig hører sangen. Du finner den her, og - tro meg - det er bare en fordel om Mick Jagger får lov til å ligge som backing vocal til teksten min:
 

I’ve got the blues   (Melodi: Mick Jagger/Keith Richards. Tekst: Mick Jagger/Keith Richards)   As I stand by your flame I get burned once again Feelin' low down, I'm blue   As I sit by the fire Of your warm desire I've got the blues for you, yeah   Every night you've been away I've sat down and I have prayed That you're safe in the arms of a guy Who will bring you alive Won't drag you down with abuse   In the silk sheet of time I will find peace of mind Love is a bed full of blues And I've got the blues for you And I've got the blues for you And I'll bust my brains out for you And I'll tear my hair out I'm gonna tear my hair out just for you If you don't believe what I'm singing At three o'clock in the morning, babe, well, I'm singing my song for you

Anmeldelsesblues   (Melodi: Mick Jagger/Keith Richards. Tekst: Thomas J.R. Marthinsen)   Mens jeg sitter her og venter Er jeg klar for det verste Føler meg blå, helt blå –   Mens jeg sitter her og venter På en annens ord om mine Føler meg blå, helt blå –   Hver time som går forbi    forbi, forbi Har jeg sittet her og jeg har bedt Om å høre noe bra Ikke no’ dårlig, noe som vil løfte’n opp Ikke dra den ned, dra den ned   På den tida som det tar Har jeg nok blitt litt rar Jeg har fått anmeldelsesblues Og helt blå blir jeg     nå Og helt blå blir jeg     nå Kan ikke vente mere nå     blå Jeg orker ikke vente mer nå      Kan’ke vente mer nå, sier jeg. Ellers blir jeg blå Hvis de ikke skjønner hva jeg skriver Er det vel akkurat nå jeg må krype til køys Og si at jeg gir opp     nå?

 
(Takk.)

La oss raskest mulig komme oss ut av det pinlige øyeblikket! I nyhetsbrevet for mai nevnte jeg så smått at jeg var gått litt skjønnlitteraturlei. Det skjer fra tid til annen, og det skal ikke forstås bokstavelig. Nei, det er faktisk det reneste tøv. Det er snarere et spørsmål om å befinne seg between books. Eller kanskje, slik er det iallfall ofte for meg, between forfattere. For oppdager jeg en ny, skal jeg lese alt av henne. Eller ham.



Til mitt hell kom en gammel helt seilende inn fra høyre, som man sier i Danmark. Det har seg nemlig slik at jeg en gang for mange herrens år siden kom i skade for å nevne for min mor at Haruki Murakami, denne triatlonløpende gærningen nede i Tokyo, denne mannen som (kom igjen 'a!) snart må få slynget Nobel-prisen etter seg, at han er en av mine favoritter. Det har resultert i at jeg hver bidige bursdag og høytid (og noen ganger helt ut av det blå) får en Murakami-bok til. Enkelte av dem har jeg derfor på japansk (som jeg ikke kan (ennå)), engelsk, dansk og norsk, for det går jo ikke an å holde styr på denne litterære miltraljøsen av en drømmer.

Noen av bøken hans synes jeg er traurige. Men så har han innimellom noen som fanger meg med søkke, snøre og waders og alt mulig annet, som bare drar meg nådeløst inn uten hensyn til det livet jeg ellers står midt i. Akkurat sånn det skal være med bøker. Eller: sånn det kan være. Jeg er så heldig at jeg har fått lov til å si takk til ham personlig, men det er en annen historie.

Uansett: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår (2013), dere!





Om jeg lot som om det ikke var øyeblikket da jeg pakket opp pappesken og fant boka, ville jeg gjøre meg skyldig i en skikkelig dårlig løgn. Så det gjør jeg ikke. Det var fantastisk. For det er først da, akkurat da, at den lange prosessen som går forut for dette øyeblikket, samler trådene sine, samler alle trådene av samtaler og mailer og mennesker og gjøremål, og blir til det den skulle bli hele tiden: Boka. Som finnes.

PS: Er du tilfeldigvis i Danmark i sommer har det seg slik at Els Cools stiller ut de 37 originalmaleriene til boka i GaleRiget. Og hvis du ikke skal til Danmark, skal du eller er du kanskje i Oslo 19. juli? Da kan du - hvis koronagudene og herr Nakstad tillater det - bli med på 22. julisenteret, der undertegnede og professor i pedagogisk psykologi Jon-Håkon Schultz skal samtale (ikke bare én, men to ganger) om La oss snakke om 22. juli. Det ser jeg fram til!
 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Finn deg et svaberg!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!
 

 

"La oss snakke om 22. juli" (5/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

* 

 

 

”It is not that I'm so smart. But I stay with the questions much longer."

Albert Einstein, tysk geni (1879-1955)

Ålreit. Jeg vet at det ikke er mai lenger. Det rakk å bli juni før jeg fikk rablet ned månedens nyhetsbrev. Du vet, livet, ikke sant. Noen ganger strekker ikke tida til i det omfanget en skulle ønske. En mager trøst er at det finnes en annen dimensjon også, rommet, og at rommets verdi kanskje kan kompensere for alt det vi gjerne skulle ha nådd. Slik prøver jeg iallfall å tenke.

Å eie rommet. Fylle det ut. Så at denne utgaven kommer et par dager for sent? Tja, jo. Men den kommer jo! Kanskje kommer den akkurat i tide, likevel? La meg kompensere ved å fatte meg i korthet. Iallfall litt. Så kommer jeg tilbake senere i måneden, i mer sedvanlig stil.

Månedens nyhetsbrev kommer til å handle om noe helt bestemt. Det skal handle om 22. juli 2011.

 

 

Jeg har skrevet en bok om terrorangrepene 22. juli. For barn. Jeg skal skynde meg å si at det ikke var min idé, det var redaktør Janne Scavenius hos Solum Bokvennen som tok kontakt. Om jeg kunne tenke meg å ...?

Det kunne jeg. Jeg nølte ikke et sekund. Hvorfor egentlig ikke?

Fordi jeg synes det var på tide. At det er på tide. At også barna får ta del i samtalen om hva som skjedde 22. juli 2011. I lørdagens utgave av Klassekampen kan du lese et ørlite intervju om boka. Et av spørsmålene jeg fikk, var: "Å skrive en bok om 22. juli for barn på 9-12 år - det høres ikke lett ut. Hva var drivkraften din for å lage denne boka?"

Det er et opplagt spørsmål. Og svaret er - synes jeg - like opplagt:

- Å ta barna alvorlig om to så avgjørende hendelser i norsk historie. Det er jo lagd og skrevet mye av voksne til andre voksne, men ikke noe særlig til barna. Og det er litt paradoksalt, i og med at det jo er de som for alvor trenger at hele Norge sørger for at det ikke skjer noe lignende igjen. Det er de unge som skal ta over etter oss. Da må vi snakke med dem om det som er viktig. Også selv om det er ubehagelig for oss å ta hull på en sånn samtale.

Jeg kan huske at jeg allerede tidlig på høsten i 2011 var hjemme i Norge en tur. Da jeg kom til Oslo, var det som om blikket mitt automatisk gikk mot Regjeringskvartalet. Mot kryssfinerplatene som var satt opp der det tidligere hadde vært vinduer. Sent den kvelden sto jeg på en takterrasse hos en venn og vi kikket utover Oslo. Jeg kan fortsatt huske samtalen. Jeg sa: "Det er så rart, for jeg tenker på 22. juli hele tida, men når jeg kommer hjem hit, er det liksom ingen som snakker om det?"

Egentlig syntes jeg ikke at det var så rart. Det er forståelig. Av to grunner. Nærheten er det første. Jeg var ikke i Norge da det skjedde, jeg ble plutselig oppringt mens jeg sto og ventet på at bandet TV-2 skulle gå på scenen på Grøn koncert i Odense. Og jeg følte meg så nesten lammende langt vekk. For det andre blir man jo gal av å tenke på det samme hele tiden. Hjernen er en muskel, den kan ikke være spent hele tida.

Men når det i år markeres at det er gått ti år. Hva skjer da? Da kommer det et mylder av utgivelser og produksjoner. Av voksne til andre voksne. Hva med de som bare så vidt rekker opp til kjøkkenbenken?

Nemlig. De får det jo med seg. De har bøttevis av spørsmål. Du la kanskje merke til sitatet helt øverst? Jeg tenker at godeste Einstein har litt rett. Det handler om å bli litt lenger ved spørsmålene. For de er viktige.


 

Det er nettopp spørsmålene boka tar utgangspunkt i. Jeg lar forlagets presentasjon bli min et lite øyeblikk:
 

I år markerer vi at det er 10 år siden 22. juli. 

Barna som går i grunnskolen nå var enten veldig små, eller ikke født enda den sommeren  - men samtidig trenger de ikke søke langt ut for å finne noen som er direkte berørt i egen bekjentskapskrets. Det kan være vanskelig for oss voksne å gi gode svar rundt det som skjedde den dagen. Og det kan fremdeles være sårt, og vondt å snakke om. Men det må vi aldri slutte å gjøre. 

 

Med dette i tankene har journalist og forfatter Thomas J. R. Marthinsen reist rundt i Norge og besøkt mellomtrinnet på barneskoler, hvor han har snakket med barna og samlet inn spørsmålene deres om 22. juli. 

 

«Før jeg dro, var jeg litt redd for at det ikke ville komme noen spørsmål i det hele tatt, at dere egentlig ikke lurte på noe om 22. juli 2011. Jeg tok feil. For det første visste dere mye mer enn jeg hadde trodd, for det andre hadde dere langt flere spørsmål enn jeg hadde forestilt meg. Mange av dem var veldig gode. På journalistspråk betyr det ofte at de er vanskelige å svare ordentlig på.

En journalist vet gjerne litt om mye, men ikke så veldig mye om ett emne. Så da jeg hadde samlet inn side opp og side ned med spørsmål, skjønte jeg at jeg var nødt til å snakke med noen som kan svare skikkelig, grundig og ærlig på dem. Noen som vet hva de snakker om. Derfor har jeg snakket med mennesker som var på Utøya 22. juli. Jeg har snakket med en jente som ble skutt og overlevde. Jeg har snakket med en av politifolkene som var på jobb i Oslo da bomba smalt i Regjeringskvartalet. Jeg har snakket med en som er ekspert på det som foregår på nettet – og som kanskje er viktigere enn vi voksne aner. Jeg har også snakket med en av dem fra politiets beredskapstropp som ble sendt til Utøya for å stoppe det som skjedde. Til slutt har jeg snakket med hun som bedre enn noen annen burde kunne svare på et av de spørsmålene som gikk igjen flest ganger: Er Norge et trygt land å bo i nå? Det snakker statsminister Erna Solberg om.» 

Utdrag fra La oss snakke om 22.juli 

Jeg tok rett og slett med meg spørsmålene jeg fikk - til folk jeg håpet kunne svare skikkelig på dem. De som er intervjuet i boka, er:

 

Ina Libak: Utøya-overlevende og tidligere auf-leder

Thor Langli: Tidligere inn-satsleder i Oslo-politiet 

Øyvind Strømmen: Ekspert på fremmedfiendtlighet og hat-snakk på nettet 

Lisbeth Kristine Røyneland: Mor og leder for Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli 

«Christian»: Tidligere operatør i Beredskapstroppen, «Delta»

Kjersti Narud: Overlege ved Regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri på Universitetssykehuset i Oslo

Jon-Håkon Schultz: Professor i pedagogisk psykologi 

Erna Solberg: Statsminister

Til min store lettelse sa professor Jon-Håkon Schultz ikke bare ja til å bli intervjuet i et eget - og, det må jeg få si, utrolig fint og lærerikt - kapittel til voksne. Han sa også ja til å lese gjennom hele boka, og sørge for at den egner seg for store barn. Etter endt lesning sa han: "Jeg tenker at det ikke er noen grunn til å sette et øverste tak på aldersgruppa. Det er bedre om det står 9-99 år på omslaget". Jeg tenker at bedre kunne det jo ikke ha gått.

(Stakkars de som er fylt 100 år, tenker du kanskje. Din tøysekopp.)



 

 

Boka er illustrert av den belgiske kunstneren Els Cools. Hun er en magisk dyktig maler. At hun også bor her jeg bor, gjorde at terskelen for å spørre om dette var noe hun kunne tenke seg å bidra til, lavere. Til min store glede sa hun straks ja. Resultatet er et tiltrengt blikk utenfra - og ganske formidabelt.

Med hennes tillatelse - her er noen av illustrasjonene i boka:

 

 

 

 

 

 

 

Og selvfølgelig klarte jeg å snike meg inn på illustrasjonene også:

 

Boka lanseres offisielt 21. juni. Men kan allerede forhåndsbestilles der du pleier å kjøpe bøker. For eksempel her. Hvis du plukker den opp og leser den, må du veldig gjerne si hva du synes!
 

 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Det var litt annerledes denne gangen. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Ta deg en dukkert!

 

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!