Gammel mann på rave (4/2023)

 

«I make music for the hips, not the head.»

Norman Q. Cook a.k.a. Fatboy Slim. Britisk musiker (1963-)

 

Så der lå jeg. Jeg hadde absolutt ikke noen andre å skyve skylden på, det var bare meg selv jeg hadde å takke. Jeg forsøkte å ake meg bedre til rette, gjøre plass der det ikke var plass. Dytte beina fram, for å gjøre rommet større, men det var ikke mulig, baksetet i en VW New Beetle er bare ikke større enn det er.

Rundt meg? Festivalgjengere som ramlet av bussen. Lyden av poser med innhold, latter. I det fjerne: Et slott i solnedgang. Musikken fortsatt dundrende fra de siste konsertene, på utenomjordisk vakre scener satt opp inne mellom trærne.

Stedet var Egeskov Slot på Sydfyn. Det var den andre av Heartland-festivalens tre dager – og jeg befant meg altså liggende i utkanten, på en for anledningen etablert parkeringsplass for snikene som ikke orket å betale 400 kroner for en parkeringsplass nær slottet, men som heller hadde ønsket å ta en bit av det sure eplet, ta shuttlebuss til selve slottsparken, vente sammen med de overrislede festivalgjengerne utenfor, etterpå, og så ta shuttlebuss tilbake til parkeringsplassen. Og spare de fire hundre kronene.

Klokka var temmelig nøyaktig midnatt og sommeren var selvfølgelig lys og klar, som fløyel, og varm var den også. Jeg var nødt til å få noe søvn, for presis klokka 04:30 var jeg nødt til å bytte baksete ut med forsete – og kjøre mot flyplassen utenfor København. Derfor altså: Baksetet av en Volkswagen New Beetle. Har du ikke prøvd et slikt baksete, enn si: sovet i ett, er det kanskje vanskelig å forestille seg komfortnivået. La meg kalle det lavt. Den nye bobla er en på alle måter vakker bil, men praktisk overnattingssted, det er den så avgjort ikke. Så langt derifra.







Og jeg tenkte, da jeg lå der, da tenkte jeg: Er jeg nå kommet dit at jeg må erkjenne, virkelig ta innover meg, at jeg er blitt for gammel til slikt? Til å ligge krokføttet i baksetet av en bil, til å klemme for mange ting inn i kalenderen, til å tyne egen livskraft, bare fordi det var noe jeg på død og liv ville?

Godt mulig, konstaterte jeg. Det er godt mulig at 39 skulle vise seg å være akkurat dette veiskillet, dette før og etter i sanden, i alderen, i livet. Men jeg lå nå engang der. Sove måtte jeg, jeg hadde et fly å rekke; det gikk om noen timer. I enden av flyreisen? Jobb i Oslo, før lanseringsfest for min egen novellesamling, også det i Oslo.



Men vent litt. Hvorfor lå jeg der i det hele tatt? Hvorfor ligger det et 39 år gammelt menneske i utkanten av et jorde som for anledningen er forvandlet til parkeringsplass for festivalgjengere? Hvorfor ligger dette mennesket der og putter ørepropper i ørene og drar skinnjakka si over seg som om den var et teppe og forbanner både tyske og meksikanske bilkonstruktører langt pokker i vold?

Jo, kjære leser, det hadde seg slik at inne på den største scenen på Heartland-festivalen, på dette årets festival, da hadde de klart å overbevise en helt spesiell artist om å opptre. De hadde overtalt ham, eller lokket ham – og fått det til, og han hadde stått der, i den sydfynske sommerkvelden. Jo, han hadde faktisk møtt opp, og stilt opp rigget sitt, før han dundrende sendte basstøtene ut i sommerkvelden som var de levende beist som gikk målrettet etter publikums brystkasser.

Hvem?

Fatboy Slim.

Jo. Den Fatboy Slim. The real Fatboy Slim. Norman Quentin Cook fra Bromley, Kent.


 
Og man kan da vel for pokker orke en sammenkrøket natt uten timer nok, dersom det er Fatboy Slim som entrer scenen, ja som entrer dansk jord for første gang på evigheter? Slik hadde jeg resonnert, slik hadde jeg redet, og nå lå jeg her. Jeg hadde sådd, og dette var høsten. Den så ut som baksetet av en gammel boble fra det hersens år 2000. Og jeg følte meg som var jeg forvandlet til en søtti år gammel mann som gjorde noe han ikke hadde gjort på mange år, og som han – når sant skal være sagt – trodde han var ferdig med. Eller rettere: Som jeg, i selvsamme sekund, forsto at jeg var ferdig med. Å presse for mye inn. Å være delvis til stede i det meste fordi alt står i kø. Livslærdom: Skal du på konsert, skal du på konsert. Du skal ikke allerede være mentalt om bord på et fly, du skal ikke allerede være i gang med morgendagens gjøremål.
 
Men var konserten bra, da?



Jeg tenkte på det der jeg sto og knasket vegansk, bæredyktig sjokolade i presseteltet mens jeg lot som om min tilstedeværelse var like legit som de utskremte reporterne og fotografene fra store, danske medier. (Hvorfor jeg hadde fått presseakkreditering? Du leser det nå.) Jeg tenkte: Tenk om det blir noe verre søl, da, der oppe på scenen? Tenk om det blir en slags Tilbake til 90-tallet, men ikke på den kule måten. På Rednex- og Cotton Eye Joe-måten. På Scatman Joe-måten. O skrekk, o gru.

Konsertstart var pinlig nøyaktig 23.15. Han tok seg pent med tid, engelskmannen. Lot de andre bandene – hei The Cardigans! – varme publiken for seg. Så kom strobelysene. Så kom de smått psykedeliske smileyene, med ikke akkurat vage hentydninger til ecstasy og rave og gud bedre det. Så stimlet folk sammen der i den sydfynske sommernatta. Jeg også. Malplassert. Pinlig edru (jeg skulle både kjøre og fly!), med en følelse av å være alene midt i mengden. Det var jeg jo, for så vidt også. Jeg kjente ingen rundt meg. Ikke en kjeft.

Men jeg kjente lyden.






Med det samme det dundret i bassen så gresset skvatt, var jeg hjemme. Jeg var i Fatboy Slims mirakuløse teft for gode samples og bassganger så dype som Marianer-gropen. Jeg var på nittitallet og i totusenogtjuetre på én og samme gang.

Og var det bra? Det var jævlig bra, var det. Det var dundrende bra. I starten. Og jeg vet ikke om det var meg (og alderen og ansvaret og ansvarligheten og anstendigheten og morgendagen) eller om det rent faktisk handlet om Fatboy Slims repertoar, men ganske snart, etter en cirka tjue minutter tenkte jeg tanken, det vil si den dukket opp: Nå har du avslørt oppskriften. Nå har vi hørt det.

Nå hadde vi hørt Rockafeller Skank, vi hadde hørt Praise You og Ya Mama, vi hadde hørt Eat Sleep Rave Repeat, og vi hadde hørt Right Here, Right Now og Weapon of Choice.

Problemet var bare dette: Alle sangene lignet hverandre!

Som om den godeste, nydeligste Fatboy Slim ikke stolte nok på sangenes opprinnelige form til å la dem seile mot publikum som de skattene de er, men hadde sett seg nødt til – i en alder av 60 år – å kjøre alle sammen inn i den samme, moderne EDM-maskinen han i tid var langt, langt forut for (og hvis artister han med sin unike, upolerte stil går langt utenpå på alle måter).





 
Det var med andre ord en litt tør jeg kalle det desillusjonert? mann på 39 år som krøp sammen i baksetet på nevnte bil den natta. For var det verdt den allerede inntrufne søvnløsheten? Var det verdt ofringen av nattesøvn og uthvilthet før Norges-flytur og alt som ventet? Vel. Nei, det var ikke det. Men så allikevel. I glimt. Hadde det ikke vært øyeblikk av intens indre jubel? Av et stort smil fra innerst, nederst i sjelen, som presset seg fram og opp der jeg sto omgitt av fremmede på en gressplen i mitt utlendighetens Danmark? Hadde det ikke vært udelt sjarme å spore i den halvgamle mannen som sto og sjokket fram og tilbake på scenen og som helt tydelig storkoste seg? Å joda. I glimt.
 
Og der jo som kjent der lykken bor.



  Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Høsten er over oss. Få det beste ut av den!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

«Vi» (2/2023)

 

«Alt er ein overgang, sa reven, han vart flådd.»

Norsk munnhell. Åpningssitat i Vi (2023)

 

Å joda, jeg har skrevet en ny bok! Og det er ikke hele historien: Den er dæven søkke meg skrevet på … nynorsk!

Allerede her vender det seg i noen av dere, i sjokk og vantro, for hva er det han sier, han derre gærningen som har flytta utenlands, og som har holdt seg der noen år nå, vi regner etter, det er visst både fem og ti og femten år, herregud, har vi blitt så gamle! har det virkelig gått så mange år! og ja jøss, årene fosser fram, de fosser og fosser, og hva er det han sier? Har han grepet det sidemålssverdet fatt og fektet seg gjennom den nynorske jungelen? Har han herjet med a-endingar og kløyvd infinitiv og det som verre er?
 
Ja, jeg har faktisk det. Eller skulle jeg si: det har eg faktisk!

Det er to momenter jeg har lyst til å si noe om her nå, og ordene stokker seg nesten for meg, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Men la meg ikke foregripe det som siden kommer, jeg blir nødt til å fortelle om selve boka først:

Den heter – og her vil enkelte kanskje humre litt i skjegget eller i skjørtekantene – den heter «Vi». Å joda! Enda et personlig pronomen! Det begynner å bli tretten år siden jeg debuterte som forfatter med «Du» – og hvis du trodde jeg hadde gjort meg av med personlig pronomen med den, må du med andre ord tro om igjen.

«Vi» er en novellesamling, som det heter på offisielt. Eller en samling fortellinger, som jeg kaller dem. Hvorfor ikke klinke til og kalle dem noveller? Vel. I min verden er noveller formfullendte sataner med start, midte og avslutning, der formforventningene gjerne innstiller meg som leser allerede fra start. Så ikke med dette forlokkende ordet «fortellinger». En fortelling kan være hva som helst. Den er åpen. Det er historien du overhører mens du står og venter på t-banen en altfor tidlig morgen, det er det brå risset du får opp i sinnet når noen forteller deg noe på telefon, «nå skal du høre», «og så sa hun …», det er disse små bindestrekene oss mennesker imellom, de som binder oss sammen, og jeg sier «små», men det er ikke til forkleinelse for lengden, små ting kan romme mye, ja, noen ganger kan små ting romme mer enn større, men det jeg mener er: det skal ikke så mye til, et lite skjelett til en historie, et par tre kjennemerker, så å si, et riss av en leilighet, en kvinneskikkelse, en halvsagt setning – og så skjer det magiske: historien flytter inn i oss som hører eller leser den, og vi fyller ut de hullene vi umerkelig får plass til å fylle ut, det skjer ikke bevisst, det skjer av seg selv, det er magi, på et vis, jo – så sterkt: det er magisk, bare tenk deg det: Hver gang noen beskriver noe som tilsynelatende høres tilforlatelig ut, overtar du det – og gjør det til ditt. For eksempel en setning som: «Kvar morgon når sola står opp, ser ho opp mot huset på bakketoppen i aust.»
 
Det er ingenting spesielt ved den setningen. Men du har allerede et bilde av denne kvinnen, denne kvinnen du aldri har hørt om før, som altså hver eneste morgen, idet sola står opp, kikker opp mot et hus som ligger på bakketoppen. Du vet, uten å vite det, allerede hvordan huset ser ut, du er allerede i gang med å forestille deg hva hun skal, denne kvinne, om hun har et nøkkelknippe i hånden, om hun er rastløs, ute i dårlig tid, eller god tid, om det er varmt eller kaldt, om frostrøyken står ut av munnen hennes eller om sommerkjolen strammer over korsryggen, og huset, du ser huset, du ser den lille pipa over de laftede tømmerstokkene – eller du ser det digre glasspartiet som solstrålene speiler seg i, før de sendes i kvinnens retning, der hun står og altså kikker opp mot huset.
 
Nå mener jeg ikke å snakke på dine vegne, for jeg vet ikke om det er sånn med deg. Men det er sånn for meg. Og heri ligger fortellingens kraft. I med-diktningen, i innlevelsen, i det faktum at vi trenger veldig lite, før vi fyller på med et helt liv, vårt eget, før det vi hører blir farget av den vi er og alt vi har opplevd, slik at dette bildet, av kvinnen og huset, det står tindrende klart for oss, om enn vi aldri tidligere har hørt om det. Derfor fortelling. Fordi de er åpne. Alt kan skje. Det er plass og det er tid, du kan flytte inn i den, eller snarere: la den ta bolig i deg, der du sitter eller står eller går og leser eller hører den, og siden bærer du den med deg, og lar også den farge det du siden ser.
 
Ok. La meg ta det ned et hakk fra det høystemte. «Vi» er altså en samling fortellinger. Elleve i tallet. Jeg skal ikke uttale meg om hva de handler om, annet enn å si at de handler om like mange konstellasjoner. Like mange «vi». Hva er et vi? Vel, hva kan det ikke være? Hva er det som ikke kan rommes i et «vi»? Boka er en ganske liten sak. 132 sider. I et format redaktøren min kalte «fint og hendig». Det er en sånn bok som kan gli ned i en frakkelomme, en veske, en arbeidsbukse, en shorts, en ryggsekk, uten at den tynger noe ned, men ligger der som en mulighet. Slik er det lov å tenke på det!

 
 

Men altså. To kjensgjerninger ved den nye boka. For det første sendte jeg manuset inn anonymt. Jo. Jeg leste meg opp på hvordan man gjør et uskyldig Word-dokument så anonymt, så rensket for personlig informasjon som overhodet mulig – jeg dobbeltsjekket og trippelsjekket at det ikke lå igjen digitale spor som kunne peke i undertegnedes retning – og så lagde jeg meg et pseudonym, og opprettet en mailadresse i dette pseudonymets navn.
 
Jeg kalte meg Anna. Og Anna, vel, hun var en litt underlig skrue. Hun skrev alt med små bokstaver, alt med unntak av navnet på den hun skrev til – til og med sitt eget navn skrev hun med liten forbokstav, og hun skrev på klingende nynorsk – og hun skrev det som det var, hun skrev: «jeg har ikke så lyst til å si noe særlig annet om meg selv enn at jeg heter anna, bor på vestlandet og er 28 år». Avsenderadresse? mailentilhoanna@(...).com
 
Hvorfor jeg gjorde det? Jeg tror jeg gjorde det fordi jeg hadde behov for å la tekstene få lov til å leve sitt helt eget liv, stå på helt egne bein, idet jeg sendte dem fra meg. Det var en slags test, kanskje, på om de hadde livets rett. I vår tid der så mye handler om å fronte det vi gjør hele tiden, ha navn på alt, gjøre noe ut av oss selv, jeg holdt på å si: der sosiale medier har gjort noe med oss, gradvis og uten at vi skjønner det, slik at det blir vanskeligere og vanskeligere – slik tenker jeg meg det iallfall – å holde en slags sinnets sti ren, fri for forstyrrelser, fri for selviscenesettelse, slik at det vi gjør – uansett om vi er rørlegger eller husbygger (jeg følger en svensk husbygger på Instagram og vedkommende er like heftig på sosiale medier som han er til å bygge takskjegg, for å si det slik) eller om vi er journalister eller sykepleiere – det får så fort, så rasende fort klebet noe av dette selviscenesettelsesgreiene på seg. Kanskje er det å overtenke det, vil du innvende, så la meg heller enn å snakke på vegne av mange, snakke på vegne av meg selv: Jeg kan bli sliten av det. Jeg kan miste litt peppen av det. Bli forstyrret. Som en som kommenterte vinterbadere for en tid siden sa: Det går an å ta et vinterbad uten at du forteller om det på SnapChat.
 
Og en tekst, det å ha skrevet en fortelling, et stykke fiksjon, det særpreger seg ved å være forunderlig løsrevet fra den som har skrevet det. Slik er det iallfall for meg. Ofte når jeg har skrevet noe, og leser det si dagen etter eller dagen etter der igjen, da kan jeg ikke huske å ha skrevet det, da er det som å lese en fremmeds skrift, uansett om det føles merkelig kjent, merkelig fortrolig.
 
Derfor altså: Å sende inn manuset til boka anonymt var både en slags test (klarer teksten å holde seg oppreist?) og en slags … jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det helt presist: en måte å ta teksten alvorlig på. Også for meg, som vitterlig har skrevet den. For idet sekund jeg er ferdig med en tekst, så er den strengt tatt ikke min lenger. Da overgår den til et helt annet slags farvann, et ukjent farvann befolket av andre skip og skapninger, der alt kan skje, der teksten forstås på andre premisser enn mine, og det er slik det skal være. Det er en del av magien ved bøker. Kall det delt eierskap, kall det hva du vil. Men når en bok åpnes, tilhører den ikke lenger forfatteren, men i vel så stor grad leseren. Kanskje i enda større grad.

 






Den andre kjensgjerningen er at boka er skrevet på nynorsk. Jo. Rubbel og bit. Hver eneste setning er skrevet på et høyst tilvalgt sidefag, for å si det slik. Det er ingen som har presset meg, det er ingen som har tvunget meg, det er helt frivillig, men hvorfor i huleste? Hvorfor i heiteste huleste?
 
Det korteste svaret er: Kvifor ikkje?
 
Det litt lengre, mer ærlige svaret er mer sammensatt. For det første liker jeg nynorsk. Jeg er nok preget av å ha studert på Vestlandet i et knippe viktige år, det er så, men å lese nynorsk – la meg ta et nesten tilfeldig eksempel: «Syngja» av Lars Aamund Vaage – det er noe av det fineste jeg vet om. Det klinger så vakkert. Setningene og ordene blir ladd med noe mer enn det som står der, som om de nærmest låner noe av tidens måte. Jo, slik forestiller jeg meg det. At i nynorsken kommer du bittelitt tettere på selveste tidens gang. Og det er ingen liten størrelse å nærme seg.
 
Her i Danmark er nynorsk enda lenger nede på rangstigen enn norsk bokmål. Det er forståelig, for det er vanskelig nok for dansker å i det hele tatt omstille ørene til bokmål. Kom du ikke drassende med «pæler» og «bikkjer» når du kan si «gummistøvler» og «hunder» for å si det slik! Da vil du dansk motstand finne.

Men det er ikke bare i Danmark motstanden mot nynorsk er til å ta og føle på. Jeg tør vedde på at om du som leser dette gikk på norsk skole i oppveksten, da har du forvoldt skade på et helt bestemt bokomslag i løpet av årene du gikk der. Omslaget er gult, boka skrevet av Alf Hellevik (1909-2001) – og du kjenner den som Spynorsk Mordliste. Du har selv stått for tittelen, på et vis. Egentlig heter den selvfølgelig Nynorsk ordliste – og er selveste standardverket innen nynorsknormeringen i Norge. På Wikipedia påstår de at den ofte i all enkelhet kalles en «Hellevik», men det er selvfølgelig bare vås: Den kalles Spynorsk Mordliste. Og det er du og jeg som har gitt den navnet, i en eller annen norsktime for hundre tusen år siden, idet vi klorte inn, med blyant, passer eller kulepenn, prefiksene «Spy-» og «M-» for å si akkurat hva vi mente om dette groteske, påtvungne språk nummer to som vi skulle bale med.
 
Nå er det jo ikke slik at det er Helleviks gule ordliste som kan klandres for nynorskvegringen, men det faktum at i norsk skole så er det slik at begge offisielle norske språk skal representeres, enten som hovedmål eller sidemål, og for manges vedkommende er det nynorskens skjebne å figurere som sistnevnte. Og å! for en motstand! Helt siden det ble besluttet i 1885(!) at norske skoleelever skulle kunne begge språk, har kritikerne brukt sin røst høyt og tydelig, og ment at nynorskpuggingen stjal verdifull tid og kraft fra konsentrasjonen til elevene. Den andre steile fronten har like lenge stått på barrikadene for å ta vare på landsmålet, det nynorske, i møtet med det danske. Et tredje ståsted, som jeg tilslutter meg – inntil videre i teorien, men fra og med 2023 altså også i praksis – er at det bor rikdom i det faktum at vi har to språk i dette lille landet vårt. Det bor skjønnhet og fylde og historie i begge språkene. Og det ville være synd å kaste det ene på båten, for da kastet vi så mye av oss selv med.

 


 

I arbeidet med «Vi» har jeg derfor hatt enorm glede av Alf Helleviks utrettelige innsats for å ta vare på nynorsken – ja, jeg vil nesten si at jeg har kommet til å angre på tittelendringen mitt yngre jeg bidro til en gang på nittitallet. Derfor: Takk til Hellevik. Og takk til Universitetet i Bergen og Språkrådets eminente Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Eg hadde ikkje klart det på anna vis.
 
Men språkpolitikk? Er det virkelig derfor jeg har skrevet på nynorsk? Neida, det er jo ikke det. Du har sikkert hørt om den danske regissøren Lars von Trier? Jeg tar det nesten for gitt at folk har det, men selv her i Danmark er det faktisk en bråte mennesker som ikke har det, derfor spørsmålet. Han er personen som står bak filmer som «Dancer in the dark», «Dogville», «Antichrist» og den sagnomsuste tv-serien «Riget» - om den (over)naturlige dramatikken på Rigshospitalet i København. (I seriens opprinnelige to sesonger tegner Ernst-Hugo Alfred Järegård i rollen som svensk overlege og nevrokirurg det absolutt mest hysterisk morsomme bildet av nordisk nabolandspatriotisme jeg noen gang har sett! «Danskjävlar!».)
 
For nøyaktig tjue år siden slapp von Trier en ny film, sammen med en annen dansk størrelse. Jørgen Leth. Om du er sykkelinteressert og har en hang til Tour de France, kjenner du kanskje til ham, ivrig sykkelkommentator som han var/er. I Danmark er han dessuten kjent som dikter og filmskaper, og han har virkelig laget noen jævlig bra filmer. Men altså: Året er 2003. Saken er denne: Lars von Trier har invitert Jørgen Leth, denne lettere feterte regissørstjernen, inn i sitt lumre kammer av galskap. Som dansk films rebell nummer én har von Trier pønsket ut en måte å vippe Jørgen Leth av pinnen: Han har designet det han kaller fem benspænd – altså fem forhindringer – som han, med utsøkt presisjon og ikke uten betydelig, fnisende skadefryd, porsjonerer ut overfor Leth. Leth skal lage fem nyinnspillinger av sin egen berømte film Det perfekte menneske fra 1967. For hver nye innspilling, et benspenn. En helt egen spilleregel, som Leth må overholde, hvis han skal få forsøket godkjent av splitter pine gale von Trier. De fem benspænd – som resultatet heter – er en fantastisk god film som sier veldig mye om hva motstand betyr for kreativiteten. Et av benspennene er at Jørgen Leth som hater tegnefilm med hud og hår og sjel og kropp, skal lage nettopp en tegnefilm. Motstand. Uvilje. Restriksjoner. Fantastisk.

 



 

Og for å komme til poenget: Å skrive på nynorsk var for meg å spenne bein på meg selv. Det var en utfordring, en lek. Kunne jeg klare det? Var det mulig? Hva ville det bety for fortellingene når jeg frarøvet meg selv muligheten til å skrive dem på mitt eget, flytende, jeg tør nesten si intime bokmål?
 
Jeg er den siste som skal si noe om resultatet. Men jeg hadde lyst til å si noe om hvorfor. For hvis skriving blir for alvorlig, hvis litteratur bare blir alvor, hvis leken forsvinner og bare selviscenesettelsen og markedsmekanikken blir det viktige, da kunne jeg like gjerne latt være å skrive. Hvis du nå tenker at det får da være grenser for tøys & tull, vil jeg komme trekkende med nok en danske, som du nok har hørt om, uten å vite at det var ham du kjente: Piet Hein. Vet du hva han sa? Nemlig: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»
 
Det er med andre ord en slags alvorlig lek som har gjort at dette:

«Hun bor i utlandet nå. Er hjemme på sommerferie. Hun er en vakker kvinne. Man kan ikke si at alderen har skremt henne. Snarere bærer hun den med en verdighet og en varme som ligger hennes medsøstre fra vår generasjon tung for brystet. De fleste av dem har noe forjaget over seg. Noe rastløst. En alder som plutselig er kastet over dem. Som om de først nå har skjønt at løpet på mange måter er kjørt. Hun skjønte det for lenge siden, og siden har hun foredlet det hun fikk, eller skulle jeg si det hun valgte. 
Jeg ser meg om etter mannen hennes. Han må være her et eller annet sted. Må ha blitt med til byen, hatt sine egne ærender, i periferien av hennes. Joda. Jeg kan se ham borte ved hellene inn mot parken, nei, der er han, borte ved kampesteinene, de hvite steinene som ser ut som de er dumpet ned i landskapet for å ligge der alltid. Han står ved siden av sønnen deres. Han har ikke mye hår igjen. Det legger jeg merke til. Det lyse, lyse håret hans, nesten hvitt pleide det å være, danner en krans over bakhodet hans, enkelte fjon over midten av skallen. Han bærer alderen annerledes. Som om han har den i hælene.»
 
i den nye boka er blitt til dette:
 
«Ho bur i utlandet no. Er heime på sommarferie. Ho er ei vakker kvinne. Ein kan ikkje seia at alderen har skremt henne. Snarare ber ho han med ei verdigheit og ein varme som ligg hennar medsystrer frå generasjonen vår tungt for brystet. Dei fleste av dei har noko forjaga over seg. Noko rastlaust. Ein alder som plutseleg er kasta over dei. Som om dei fyrst no har skjønt at løpet på mange måtar er køyrd. Ho skjønte det for lenge sidan, og sidan har ho foredla det ho fekk, eller skulle eg seie det ho valde.
Eg ser meg om etter mannen hennar. Han må då vere her ein stad. Må ha følgd med til byen, hatt sine eigne ærend, i periferien av hennar. Joda. Eg kan sjå han borte ved hella inn mot parken, nei, der er han, borte ved kampesteinane, dei kvite steinane som ser ut som dei er dumpa ned i landskapet for å ligge der alltid. Han står ved sida av sonen deira. Han har ikkje mykje hår igjen. Det legg eg merke til. Det lyse, lyse håret hans, nesten kvitt pleidde det å vere, dannar ein krans over bakhovudet hans, enkelte fjon over midten av skallen. Han ber alderen annleis. Som om han har han i hælane.»

 



 

Og jo – det var en tredje ting. Jeg har holdt helt kjeft om boka inntil nå. Jeg har ikke dryppet så mye som et kvekk om at jeg holdt på å skrive den, jeg har ikke sagt noe om at jeg skrev den ferdig, jeg har ikke nevnt at jeg sendte den inn – eller at den skulle komme. Ikke til noen. Ikke familien, ikke venner. Ingen. Kall det et benspænd til. Eller kall det hva det var: Et forsøk på å la fortellingene få bli til helt uforstyrret.
 
Resultatet foreligger altså nå. Der du pleier å kjøpe bøker. På et nynorsk som språkvaskeren så seg nødt til å kommentere – tørt, forestiller jeg meg, knusktørt: «det er jo ikkje akkurat normert nynorsk dette her»!
 


  Og med det var nyhetsbrevet slutt! Det spirer og gror utenfor. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Same, but different (1/2023)

 

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.»

Kong Harald, da han åpnet Sametinget i 1997. Norsk konge (1937-)

Han hadde tatt av seg på beina. Satt seg til rette, hadde han. Den gamle mannen satt til venstre i en nesten tom kinosal, og hadde belaget seg på å forsvinne inn i en annen verden enn sin egen, belaget seg på å bli transportert inn i andres liv, slik alle filmer er et gløtt inn i andres liv, og han hadde tatt med seg en ryggsekk – en gammel Fjällreven-banditt fra 60- eller 70-tallet, sikkert en han gjennom sitt lange liv hadde tråkket rundt med på ryggen over heier og fjell – og han hadde tatt av seg på beina, så han kunne vifte fritt med tærne i de grønne ullsokkene. Han var ikke helt alene, men nesten. Litt lenger inne, litt lenger bak, satt det tre andre mennesker. De kom etter min beste vurdering fra et eller annet bofellesskap, det var iallfall noen kroppslige lyder og bevegelser som sendte tankene mine i en slik retning; men bortsett fra disse fire var kinosalen tom. Og den gamle mannen snakket. Han sa at nå hadde han ikke vært på kino på mange herrens år, som han sa, og jeg kunne se et gutteaktig flir i ansiktet hans, som om han kroet seg ekstra foran den opplevelsen han ante skulle komme: dette å bli sugd inn i et annet univers, i andre skjebner. Gleden ved det å slippe seg selv i to sekunder. Slippe tøylene i eget liv, og la seg føre med en strøm regissert og iscenesatt av noen andre. En pause. En pust i bakken.

Selv hadde jeg lagt tre intense dager bak meg. Jeg var ør i hodet. Merkelig utladet etter å ha stått et annet sted i byen, i et mørkmalt rom, en black box som vanligvis blir brukt av Østfold Internasjonale Teater, sliten etter å ha vært så fokusert i så mange timer. To dager for å forberede en pilotforestilling for Den kulturelle skolesekken i Viken, én dag med to forestillinger - med sjette- og tiendeklassinger i salen. I samarbeid med regissør Jon Tombre og produsent Rami Maktabi og musiker/lydtekniker Jonas Bjerketvedt skulle La oss snakke om 22. juli bli til forestilling, med Els Cools' fantastiske illustrasjoner som levende bakgrunn. Min rolle? Vel, jeg hadde jo skrevet greia. Og skulle fremføre den. Puh.

Nå var konsentrasjonens årsak opphørt å virke; dagen etter skulle jeg til Oslo, før jeg skulle til Sandefjord. Jeg gikk forbi den gamle mannen, og fant et ledig sete midt i salen. Slo meg ned, og akte meg på plass i det dype setet. Det skulle ikke være noen reklamer, vi var antageligvis for få publikummere til at kinofolka fant det bryet verdt å mase på med reklamer. Det skulle vi få slippe, var det som om de hadde tenkt. Vi skulle bare få gå rett inn i filmen.



Filmen heter Ellos eatnu, eller på norsk La elva leve, og jeg visste ikke en døyt om den på forhånd, annet enn at den handlet om samene, og at den nok kom til å vise fram en liten flik av den urett som ble begått mot det samiske folkeferdet av nordmenn som burde ha visst ekstremt mye bedre. Slik alle kolonialister eller hva fanker’n jeg skal kalle dem, gjorde ting det er lett å tenke de gjorde mot bedre vitende, fordi de kunne, fordi alle andre, fordi et eller annet, handlinger mange av dem nok merket en streng i hjertet protestere mot, men som de gjennomførte likevel.



Mens de første bildene av viddene danset på lerretet i den mørke salen i den østfoldske byen jeg aldri tidligere har vært i, skjedde det to ting: Jeg sank ned i setet og inn i filmen. Jeg tror det er tett på å være en av yndlingsfølelsene mine, å slik synke inn til det jeg vet kommer til å vare iallfall halvannen times tid; som om tiden blir satt litt fri på den måten. For det andre begynte jeg å tenke: Hva lærte jeg egentlig om samene i min oppvekst?

Svaret er: Ikke stort. Jeg fikk opp noen glimt av trasige lærebøker fra nittitallet, med faktabokser og overskrifter, med korte avsnitt som tok for seg sjamanisme og lavvoer, som tok for seg samedrakter og – som det eneste med bare litt brodd – at samiske barn var nektet å snakke morsmålet sitt og hadde fått det norske språket tvunget i seg. Jeg husker at det var en veldig fremmed tanke, at norsk kunne brukes på den måten, som et maktmiddel. Men, la det ikke herske noen tvil om det, språket er nok det ypperste av alle maktmidler. Og hvorfor skulle vårt bittelille språk være noe unntak, lagt i munnen og pennen på folk som enten visste eller ikke visste bedre, men som skrev det de gjorde, sa det de gjorde, likevel.

Filmen er vakkert spilt inn og skuespillerprestasjonene til spesielt Ella Marie Hætta Isaksen og Gard Emil i filmens hovedrolle og som en slags åndelig hjelper, er framifrå. De gjør begge sitt for å gjøre det som skjer med karakterene de spiller til noe som virkelig lugger i rettferdighetssansen, de gjør samenes skjebne til fysikk. Iallfall for denne kinogjengeren. Og det er egentlig ikke noe bedre i denne verden, enn skuespillere som klarer det. Som ikke spiller, men er rollene sine. Som spiller så godt at man glemmer at det vitterlig er det de gjør. De er rett og slett suverene. At filmen gikk av med publikumsprisen under Göteborg filmfestival skulle bare mangle.

Og jeg, sittende der i halvmørket, med begrenset selskap av fire fremmede, satt naturligvis og gremmet meg på vegne av landet jeg kommer fra. Norsk manns burden. Hvilken jævla urett. Hvilken enorm idioti. Hvilken forbanna feighet. Og så den vonde følgesvennen – tanken: «Hvordan hadde jeg handlet selv?» Å ikke kunne finne noe svar på det, men bare ha et håp om at noe i meg hadde protestert, handlet på tross av kutymen, brutt med idiotene rundt meg.



Filmen tok slutt. Og på vei ut av kinomørket festet jeg en av de to button-ene jeg hadde fått utlevert sammen med billetten da jeg betalte. Ikke den det sto «La elva leve» på, selvfølgelig. Den det sto Ellos eatnu på.

Og vet du hva det minnet meg om, der jeg fomlet med nåla på vei ut i de fredrikstadianske gater? Det minnet meg om hvordan det var å tråkke rundt i Oslo den aller første gangen jeg kom hjem etter terrorangrepene 22. juli i 2011. Også den gangen fikk jeg en button. Det var AUF som leverte dem ut, på Karl Johan eller hvor det var, jeg husker ikke, men jeg husker følelsen av å ikke vite med hvilken rett jeg kunne bære den på jakkeslaget. Som om jeg tusket til meg en plass jeg ikke hadde noen rett til å ta.

Noe av den samme følelsen har svingt forbi underveis i arbeidet med den boka som hadde brakt meg til Fredrikstad. For hvordan kunne jeg – som ikke var personlig berørt – skrive en bok om 22. juli? Hvordan kunne jeg bli vist rundt på Utøya av mennesker som var blitt skutt selvsamme sted bare år tidligere? Jeg mener: De viste meg først hvor de hadde blitt skutt, hvor de hadde gjemt seg, og jeg skal hilse og si at det faen ikke er mye til gjemmesteder på den øya, det vil jeg bare ha sagt, like stor eller like liten som 17 fotballbanner som den er, og etterpå dro de opp buksebein og viste meg de voldsomme arrene. Jeg kom til, ganske snart, at selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært på Utøya den dagen, selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært i Regjeringskvartalet, og selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært der og ikke kom hjem, så følte jeg meg personlig berørt likevel.

For hva er en nasjon? Hva er et land?

Det fantes en gang en professor som het Benedict Anderson, og nå skal jeg ikke skli helt ut her, men i 1983 skrev han boka «Imagined Communities» der han definerte nasjonalstater som «forestilte fellesskaper». Forestilte, sier du? Ja, forestilte. Fordi «the members of even the smallest nation will never know most of their fellow-members, meet them, or even hear of them, yet in the minds of each lives the image of their communion».

Jeg husker jeg leste den boka (jo, faktisk, man er da utdannet!) – jeg husker øyeblikket jeg leste setningen over, og avsnittene som følger; den står for meg som en av åpenbaringene jeg har sanket gjennom livet, en av disse korte glimtene inn til hvordan ting faktisk henger sammen. Bare prøv selv: Tenk på alle de husene, alle de nabolagene, distriktene, skjebnene, livene, verdenene, som fyller Norge. Hvor mange av dem kjenner du? Hvor mange har du hilst på? Hvor mange kommer du til å trykke hendene til, nikke til, kysse eller krangle med – i løpet av de dagene og nettene du har igjen?

Jækla få.

Så tilbake til 22. juli, og til min rett eller mangel på tilsvarende, til å skrive om terroren: Jeg var personlig berørt. Det var mitt land det angikk. Det var gjengen min, og noen hadde skutt og drept en altfor stor del av den gjengen, på denne bittelille øya, uti Tyrifjorden et sted. Derfor følte jeg at jeg kunne. Nei, derfor følte jeg at jeg måtte. Jeg måtte gjøre noe. Og nå er et jo en gang slik at det jeg gjør som jeg føler knytter meg til helheten, det er å skrive. Så skrive gjorde jeg.

Foto: Rami Maktabi

Og det var pussig. For da jeg gikk rundt i etterdønningene etter filmen om samene, var det oppstått en merkelig sammenheng her, en slags skamsamklang. Det litt pinlige i å feste denne button-en på jakkeslaget der jeg tok meg ut i den fredrikstadske natt. Den pinlige følelsen av å skulle si eller skrive noe om 22. juli, jeg som ikke var rørt av terroristens hender personlig.

Men når det kommer til stykket, tenkte jeg der jeg gikk, spiller det noen rolle? Er det viktig at man er same for å snakke om samenes sak? Er det viktig at man er offer for å snakke om 22. juli?

Nei. Det viktige er at vi snakker. Hele gjengen. Alle i dette forestilte fellesskapet vi kaller Norge. Jeg prøver å tenke at det jeg gjør, når jeg for eksempel plutselig har tatt ferja og dratt hjem til Norge, og deretter videre fra Horten til Moss, ned til Fræksta’ – og med ett befinner meg i et mørkmalt auditorium, snakkende om 22. juli foran elever som da terrorangrepet skjedde skled rundt på ymse gulv som nyfødte babyer, da bidrar jeg til å innlemme noen i en av disse store, og veldig nødvendige samtalene om vårt land. For dem, de som nå er ti-tolv år, er terrorangrepene en historisk hendelse. Det er noe som skjedde i Norge en gang. Og slik er det med samenes historie også.

Og når det gjelder dem begge: Måten Norge behandlet samer på opp gjennom historien, er et kapittel i historien som sier noe om hvor vi kommer fra, hvor vi er – og som utvilsomt vekker spørsmålene om hvor vi skal. Det samme gjelder 22. juli 2011. Hva slags Norge skal vi ha?

Vi gamle gjøkene som pusher både førti og femti, det er oss dette ansvaret hviler på. Det er vi som er de voksne nå. Vi må trosse skammen, ta de som kommer etter oss i hånda – og sørge for å gi dem rik anledning til å stille spørsmål. Også de ubehagelige. De som begynner sånn: Hva tenker du? Akkurat du? Eller de spørsmålene som starter sånn: Hva skjedde 22. juli 2011? Hvem er samene?
 

 
Ja, der kan du bare se – årets første nyhetsbrev skulle tydeligvis ha en moralsk bredside. Jeg skylder på Fredrikstad. Det er jo tross alt en by på feil side av Oslofjorden. Jeg hadde dessuten gleden av å løpe meg vill. Det skal jeg glatt innrømme. Grytidlig om morgenen, før fredrikstadianerne hadde fått pælær på beina, snørte jeg på meg løpeskoa og la ut. Jeg tenkte: Hvis jeg løper ned langs den ene elvebredden, finner jeg nok en bru som tar meg over til den andre siden, og så er det bare å løpe langs den motsatte bredden til jeg finner en bru som tar meg tilbake.

Jesper Juul spurte meg en gang om jeg ville høre Gud le. Ja, sa jeg. Da skal du fortelle ham om planene dine, sa det danske geniet og lo brått og støyende.

For kan man løpe sånn i Fredrikstad? Nei, man kan ikke det. Det kan man faktisk slett ikke. Ikke på noe vis. Det er jo en milliard øyer og bruer, over elver som ikke renner i samme retning, og plutselig var jeg i det jeg forsto måtte være Gamlebyen. Det var mørkt overalt, bare spredt gatebelysning. Ingen folk. Inntil jeg ramlet meg ned festningsvollen og kom ned til en gangsti. Der stoppet jeg en syklist – og hun kunne berolige meg: Planen min var håpløs. Jeg ville aldri komme tilbake til utgangspunktet. Men hva gjør jeg? sa jeg. Du tar ferja. Det er den eneste muligheten du har.

Så der står jeg, en altfor tidlig morgen i Fredrikstad, forvirret og i løpetøyet, på en av byferjene som tar meg over kanalen, mens det ligger en samisk button og venter på meg. Og Gud ler høyt og hjertelig.

  Og vips var nyhetsbrevet slutt! Våren er like rundt hjørnet. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Houellebecq – og faren ved det trivielle (5/2022)

 

«Om er vi heldige, blir vi løftet opp av hverdagen, opp fra bagatellene, opp til det vesentlige, der den store sammenhengen fins. Vi går ut, og kan enda se i øynene til hverandre, at vi er blitt løftet opp i et annet nivå, opp i en annen verden.»

Sigurd Hoel, norsk forfatter om å lese good shit (1890-1960)

Om jeg har glemt at jeg har et nyhetsbrev å sende ut? Så langt derifra. Men hva gjør man da?

Når man sitter nedsyltet i den ene arbeidsoppgaven etter den andre, når ambisjonene om å tapetsere og male ferdig et digert jævla rom eter seg inn i øvrige ambisjoner, og man skal løpe, skal man, og man skal være far og mann og menneske, man skal lese og spise, man skal lese begredelige nyheter og kjenne blodtrykket bykse oppover med strømprisestimatene, nevnte jeg at man skal løpe? helst så mye at kurven i Strava ikke flater ut, men holder seg, og det er greiner som faller ned fordi det alltid stormer i dette landet man har bosatt seg i, digre greiner!, nærmest mammutbein av noen greiner, og det er børs og katedral, det er snørr under små neser og tette, store neser, og det hviskes og tiskes om korona, og det bølger opp og ned og Folkehelseinstituttet varsler tre epidemier i vinter, og det danske motsvaret er ikke hakket bedre, de ansatte i barnehagen himler med øynene fordi alle småkidsa er forkjøla, og gud vet hva det er, gud vet hvordan det skal gå med alt sammen, og så skal jeg skrive et nyhetsbrev?

Det er klart jeg skal det. Det er en kilde til glede, å ha et rom å uttrykke seg i. Men det krever tid. Som alt annet krever det tid. Og jeg hadde denne lange remsen med franske bøker jeg har tråklet meg gjennom, som jeg brenner inne med formidlingslyst over å snakke om, det er Grå sjeler og det er fransk krim, og det er Ernaux og det er Houellebecq – det er Houellebecq som leses når minstejenta sover, når hun ikke våkner fordi hun er forkjøla, men når hun sover, og da ligger jeg i mørket og leser tilintetgjøre, som jeg hygger meg med, og det er jo kanskje litt rart, tenker du, å hygge seg med Houellebecq, men du skal ikke kimse av en god omgang Houellebecq-hygge, jeg må låne Le Soirs ord: «med tilintetgjøre åpner Houellebecq en port mot lyset»[1], og det er det jeg har sagt hele tiden: det er ikke sant alt det vrøvlet som sies om Houellebecq, og når jeg skriver dette, akkurat idet jeg skriver dette, husker jeg et løfte jeg luftet i nyhetsbrevet en gang i fjor – nå skummer jeg gjennom alt jeg har liggende, og der finner jeg det – jeg lovet det i februar, at jeg ville komme tilbake til en bok jeg holdt på med den måneden, og du kan banne på at det var akkurat Houellebecq, så la meg da få lov til å dele det jeg tenker om Houellebecq, et hakk lenger ned her, et essay. Men først: Mye handler om å ha gode bøker parat.

Ha gode bøker på beddingen. Ha dem liggende, klare. Ha dem i alle rom, ha dem i bilen og i veboden. Ha dem på dass, på kjøkkenet og under madrassen. Slik at du har noe å ty til, når det røyner på, for det røyner på, innimellom røyner det på, og du tenker at herregud for et hamsterhjul dette livet er, bare for å komme ut i dagslyset, etterpå, etter timer i møter på internett, etter milelange minutter i møterom, mennesker som mener og snakker og oppgaver som skal løses, og du tenker kanskje på alt annet som står i kø, og så plutselig har du en liten kompis i livet, en datter, en sønn, som plutselig peker opp mot himmelen og sier, med henrykkelse: Månen!

Hvis jeg skulle gi bare et godt råd, så er det ikke solkrem. Det er bøker. Ha en bok du føler deg hjemme i, en bok det er plass til deg i, finn en slik bok, finn deg slike forfatterskap, dykk ned i dem, i tide, grav deg ned i tide! slik at du bevarer vettet, og denne ranten, som er min unnskyldning av et nyhetsbrev, nei, vent litt, det er ingen unnskyldning, det er oppriktighet pakket inn i tid som ikke finnes, kan jo brukes til dette, å si fra om noe som er bra, hundre prosent bra, som jeg så drøyt påstår at noe kan være: Finn deg noe som er hundre prosent bra, eller som har bare en flik av noe hundre prosent bra, og du skal se det går deg vel, også når vi nå går over til desember. Puh.

 

---

[1] Og jeg vet det, kjære franskmann som leser, jeg vet det, jeg gjorde det igjen, jeg oversatte noe fra fransk, men jeg kan ikke fransk, hvor mye jeg enn skulle ønske det, jeg må nøye meg med oversettelsene, jeg må nøye meg med det som sikkert bare nærmer seg, dette er et av mine lodd, men jeg overlever!

Som altså lovet i februar i fjor, så innfris endelig:

Jeg foreslo en gang for Bokvennen litterær avis, ikke mange årene før verden så annerledes ut, at jeg skulle gjøre et dypdykk ned i Michel Houellebecqs forfatterskap, og av grunner jeg ikke kjenner til, sa de ja, til tross for at det ikke var så lenge siden noen, i spaltene der, hadde ment et og annet om selvsamme franskmanns poesi. Jeg foreslo: La meg lese rubbel og bit av Houellebecq og ta rede på om han virkelig er denne vår moderne verdens største misantrop. Scroller du et hakk ned, får du essayet. Det sto på trykk våren 2019:
 

 

En franskmann til begjær

Som fransk litteraturs temmelig godt voksne enfant terrible har Michel Houellebecq fått rykte på seg for å være en pøbel. Men er det provosere han egentlig vil?

 
Av Thomas J.R. Marthinsen
 

Litt eplekjekt foreslo jeg å lese rubbel og bit av Michel Houellebecqs romaner som er utgitt på norsk. Anledningen var den begivenheten det etter hvert er blitt når den beryktede franskmannen spyr ut en ny omgang galle og serverer det i bokform. Årets bok heter Serotonin – og den ble gitt ut i et førsteopplag på 320 000 eksemplarer i Houellebecqs hjemland i januar. På tampen av februar kom den på norsk.
            De siste to ukene har jeg med andre ord hatt Utvidelse av kampsonen, De grunnleggende bestanddeler, Plattform, Lanzarote, Muligheten av en øy, Kartet og terrenget, Underkastelse og – som det nyeste tilskuddet – Serotonin liggende på stuegulvet som en olm stabel dag og natt, og jeg har lest og lest på de ubarmhjertige tidspunkter av døgnet da resten av familien sov. Jeg har kort og godt mesket meg i Houellebecqs påståtte misogyni og trøstesløshet i så stor grad at det har fått farge mitt blikk på verden. Og om jeg ikke har rukket å lese alt, har jeg i det minste lest fem av dem. Og er i gang med den sjette, som jeg et øyeblikk legger til side for å skrive dette essayet.
            Spørsmålet er så: Hva slags bøker skriver Michel Houellebecq? Lever han opp til det offentlige mytebildet av å være en velvoksen rakkerunge som ynder å provosere sine lesere? Er han en mannssjåvinistisk, objektiviserende, bitter mann som svinger like dårlig med #metoo-bølgen som Giske går en fremtid som rikspolitiker i møte?
            Det korte svaret er både ja og nei. Jeg vil forsøke å forklare hva jeg mener. 
           

Kjærlighet i hedonismens tid

Michel Houellebecq kom til verden som Michel Thomas en eller annen gang i februar 1956. Mest sannsynlig. Noen hevder han er et par år yngre. Uansett tok han ganske snart pikenavnet til bestemora si, som han vokste opp hos fordi mora (som var lege) og faren heller ville reise rundt i Afrika. Han har selv en gang sagt at avvisningen han opplevde som spedbarn ga ham en «fundamental, psykisk brist», og som du kan gjette deg til holder han ikke sine egne foreldre spesielt hellig.
            I gjennombruddsromanen De grunnleggende bestanddeler (1998) serverte han et morsportrett av en hårreisende egoistisk, hedonistisk hippie som gir faen i barna sine. Og selv om hovedpersonene i boka – to halvbrødre – er mer eller mindre fiktive, lar han rett og slett mora deres låne sin virkelige mors etternavn. Dette fikk nevnte mor til å se temmelig mange nyanser av rødt – og til å skrive sine egne memoarer. I et intervju om memoarboka utdypet den da 83 år gamle Lucie Ceccaldi hva hun syntes om sin sønn og kalte ham en «ond, dum liten dritt» som gjør alt for penger og berømmelse[i]. Men hun korrigerte ikke levnetsbeskrivelsen hans nevneverdig. Altså som en forlatt, liten dritt.
            Houellebecq debuterte som romanforfatter i 1994 med Utvidelse av kampsonen. Og i den går han straks i gang med det som skal bli hans litterære motorvei: Han skriver om sex og kjærlighet og ensomhet. Den 30 år gamle hovedpersonen jobber som dataingeniør og sysler med kommunikasjonssystemer for det franske Landbrukdsdepartementet. Han konstaterer at som programmerer har han – i tillegg til en dørgende kjedelig hverdag – en «ganske god kjøpekraft», og at det ikke er mye å utsi på hans sosiale stilling, uansett hvor meningsløs den er. Når det kommer til kjærlighetslivet blir det verre. Houellebecqs første hovedperson presenterer kjærlighetslivet sitt slik:
 

«Jeg har vært sammen med flere kvinner, men bare i begrensede perioder. Siden jeg verken er pen eller sjarmerende, og i tillegg plages av tilbakevendende depresjoner, tilsvarer jeg på ingen måte kvinners forestillinger om idealmannen. Derfor har jeg alltid ant et slags forbehold hos de kvinnene som har åpnet sitt kjønnsorgan for meg. Jeg var egentlig aldri noe mer enn en nødløsning for dem. Det er definitivt ikke det beste utgangspunktet for et varig forhold».  

 
Hovedpersonen drar på dødfødte jobbreiser mens han hanskes med en enda mer deprimert og – bemerker fortelleren brutalt – stygg kollega i jakten på oppmerksomhet fra kvinnene. Det går ikke bra, selv om de kaster lengselsfulle blikk på representanter fra det motsatte kjønn. Til slutt konstaterer fortelleren at det finnes et differensieringssystem i tillegg til det økonomiske (som preger oss hver bidige dag og i alle sosiale sammenhenger), nemlig kjønnslivets område. Far-fetched, tenker du? Vel, hvor lenge er det siden du tenkte litt grundigere over hva du faktisk driver med når du er inne på Tinder og sveiper? Når jeg vier dette såpass stor plass her, er det fordi tanken ikke synes å slippe taket i Houellebecq, det er tvert imot en tematikk som danner klangbunnen for hele resten av hans litterære produksjon. Han skriver om seksualiteten kontra pengene:
 

«Virkningene av de to systemene er forresten nøyaktig like. Akkurat som tøylesløs økonomisk liberalisme, og av tilsvarende årsaker, skaper den seksuelle liberalismen tilfeller av kronisk fattigdom. Noen har sex hver dag, andre fem-seks ganger i livet, eller aldri. Noen har sex med flere titalls kvinner, andre med ingen. Det er dette som kalles ‘markedets lov’. I et økonomisk system der oppsigelse er forbudt, vil alle stort sett klare å finne sin plass. I et seksuelt system der ekteskapsbrudd er forbudt, vil alle stort sett klare å finne en sengepartner. I et grunnleggende liberalt økonomisk system vil noen opparbeide seg solide formuer, andre går til grunne i arbeidsledighet og nød. I et grunnleggende liberalt seksuelt system har noen et rikt og stimulerende seksualliv, andre henvises til ensomhet og onani.»

 
Det er disse siste Houellebecq skriver om. Og da går det an å spørre seg: Er det rart at en taper i dette systemet reagerer med avsky overfor de som befinner seg på toppen (hvor de selv aldri vil komme)? Er det rart at en ensom, kjærlighets- og sexhungrende mann blir bitter på kvinner og menn som lykkes? Bare hvis det samtidig er rart at en fattig person reagerer med avsky på de rikeste i verden; bare hvis det samtidig er rart at arbeidsledige eller lavtlønnede har en tendens til å misunne de som har godt betalte jobber (og viser det frem). Hvem kan vel reise seg og si: Nei, jeg har aldri hatt lyst på det de andre har?
            Det er dette som er kjernen i hva mange synes virker provoserende hos Houellebecq, tenker jeg, idet jeg kverner meg gjennom Lanzarote (hvor mye av det samme gjør seg gjeldende), Kartet og terrenget (en vakker beskrivelse av kunstneres situasjon generelt, og et kjærlighetssavnende menneskes liv spesielt; en bok han vant den høythengende litterære Prix Goncourt-prisen for) og den nyeste boka Serotonin: At han tillater seg å betrakte også kjærlighetslivet som et område der det finnes både tapere og vinnere. Og jeg tenker: Kanskje er det til og med «vinnerne» som oppfatter det aller mest som en provokasjon?
 

Kjærlighetens død?

25 år etter debuten er Houellebecq i dag den mest oversatte franske forfatteren som lever. Hva har han gjort av ugagn denne gangen? synes å være forventningen både lesere, anmeldere og andre møter hans utgivelser med. Om du søker opp navnet hans, spytter Google velvillig ordet «provokatør» i ansiktet på deg før du har scrollet en millimeter. Om det ikke er kvinnesynet hans som provoserer, så er det hans syn på islam[ii]. Morgenbladets Tove Gravdal skriver: «Jeg tror Houellebecq liker å være en provokatør». Og slik fortsetter det. NRK-anmelder Anne Cathrine Straume sier: «Hans hovedpersoners syn på kvinner er en åpenbar provokasjon. Som kvinnelig leser kan jeg velge å bli rasende, eller jeg kan nekte å la meg provosere. Det virker som han går inn for å være kontrær og motstrøms i mange moralske spørsmål.[iii]» Og Erlend Loe skriver i sin anmeldelse av Serotonin i Aftenposten at det noen ganger kan være litt kinkig å forsvare Houellebecq overfor dem som «syns han er iskald, hatefull, kvinnefiendtlig, rå, krenkende, følelsesløs og et flertall andre negative ting».
            En annen som har gitt seg Houellebecq i vold er den norske psykiateren Finn Skårderud, som har behandlet ham i essayet «Kjønnets melankoli» fra 2004. Der slår han fast at «Houellebecq er en provokatør» og skriver blant annet om franskmannen at: «Han skriver om hvor trist det er å knulle. Hans bøker er nedstemte fortellinger om sex som slår kjærligheten i hjel; og som oppstår der hvor kjærligheten allerede er blitt slått i hjel (...) Houellebecqs bøker handler om kjærlighetens død.»      
 
Etter å ha dukket ned i det houllebecqske er jeg litt overrasket over å finne ut hvor uenig jeg er. Og hvor lite provosert jeg blir. Én ting er måten kvinner blir beskrevet i bøkene. Joda, kvinnene objektiviseres[iv]. De er kropper med bryster og hofter og kroppsåpninger, langt mer enn de er mennesker med egenverdi. La meg ta et eksempel fra den nye romanen. I en passasje tenker hovedpersonen Florent-Claude Labrouste på i hvor stor grad den kulturelle arven fra store europeiske forfattere som Goethe, Thomas Mann og Marcel Proust kan reduseres til å handle om én ting: Fascinasjonen for skjønnhet og ungdom. Det vil føre for langt å gå veldig dypt inn i resonnementet, men i beskrivelsen av På sporet av den tapte tid kommer fortelleren til den konklusjon at Marcel Proust egentlige interesse kun er én ting: «unge piker i blomst». Søtt, ikke sant? Men når det samme skal sies på houellebecqsk, blir det:
 

«På dette stadiet i tankerekken finner jeg det maktpåliggende å erstatte ‘unge piker i blomst’ med ‘unge våte fitter’ (...) hva er vel skjønnere og mer poetisk enn en fitte som begynner å bli våt? Jeg må be om at man tenker seg nøye om, før man avgir svaret.»

 
Provosert? Vel. Jeg er fristet til å henstille leserens oppmerksomhet på hva som kanskje egentlig ligger til grunn for begrepet L’enfant terrible. Det handler ikke bare om å skape seg som bajas der andre tripper varsomt rundt. Nei, en annen mulig definisjon – visstnok den franske[v] – er at man bruker begrepet om «noen som taler om alt alt for oppriktig». Det vil si at det provoserende egentlig ikke ligger i det uttalte, men i det faktum at noen tar bladet fra munnen. Og det gjør Houllebecq.
 

Sant å si

Hun jeg er gift med har en god egenskap. Hun har naturligvis veldig mange gode egenskaper, men av dem alle sammen er det én jeg setter særlig høyt. Det er at hun er åpenhjertig. Hun er ærlig på en måte som jeg, kan jeg huske, ble sjokkert av da vi møtte hverandre for over ti år siden og etter hvert ble kjærester. Jøss, tenkte jeg, sa hun det der? Hun kan snakke om alt. I et parforhold kan det være vrient, for det er jo ikke alt man vil høre. Tenkt deg da bare hva det samme innebærer om det er et forfatterskap vi snakker om! Jeg tror det er denne egenskapen ved Houllebecqs bøker som gjør ham til noe langt mer enn en simpel provokatør. Han er ærlig. Det betyr ikke nødvendigvis at han kommer slepende med selveste sannheten, heller ikke at han rett i sine til dels beske analyser, men han pakker iallfall ikke observasjonene sine inn i bomull.
            I Serotonin er det en antidepressiva-spisende forhenværende agronom (det siste ikke ulikt Michel Houllebecq selv; han er opprinnelig utdannet agronom) som har dette ærlige blikket på verden. Og ikke minst på seg selv. Historien minner en smule om den fantastiske filmen Broken Flowers, der en middelaldrende Bill Murray legger ut på en (trist, men morsom) turné for å besøke sine tidligere kjærester: Hva gikk galt? Hvordan kunne det ha gått om jeg ikke skuslet det bort? At Houellebecqs roman samtidig handler om franske bønders marerittaktige konkurransesituasjon på EUs digre, indre marked – der de f.eks. overskylles av billigere melk fra spanske kyr – er med på å løfte fortellingen opp på et plan hvor skillelinjene mellom enkeltmennesket og samfunnet blir uklare. Kort sagt: Hva gikk galt med samfunnet vårt? Hvordan kunne det ha gått med oss, om vi bare var … våkne? Om vi grep tak i kjærligheten da den presenterte seg?
 

En tragisk provokatør

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har en essaysamling liggende som er skrevet av en av våre egne engang store, og nå litt glemte forfattere: Sigurd Hoel. I essayet «Det trivielle og det tragiske» fra 1946 skriver han om forholdet mellom det tittelen røper, det tragiske og det trivielle i et menneskeliv. Mellom krise og hverdag, kunne vi kalle det. Og for det meste er det i det trivielle vi opererer. Det er som kjent flest av hverdagene. Bare innimellom, en sjelden gang, blir tilværelsens forheng revet til side og vi står ansikt til ansikt med livsvilkårene våre. Resten av tida fortrenger vi dem. Vi shopper, for eksempel. Eller vi pusser opp. Ingen av oss makter å pirke borti de store spørsmålene hele tida. Det er forståelig, sier Hoel, men det er også samtidig en del av «menneskelivets elendighet», fordi det gjør at
           

«vi som regel lever i det trivielle, og trives i det trivielle, og har glemt det tragiske, og ikke ønsker å bli minnet om det, av angst, men kanskje enda mer av bekvemmelighet – vi har ikke lyst til å bli trukket opp av lenestolen. Så hopper vi over de ubehagelige tingene i avisen, ser til en annen side når vi passerer en tigger på gaten, vender i år efter år det døve øre til når påtrengende folk snakker om tortur og konsentrasjonsleirer. Sånne ting langt borte … Hele nasjoner kan ha perioder, da alle de toneangivende lever i det trivielle nivå»[vi].

 
Om vi kaster et blikk på norsk offentlighet, er det ikke vanskelig å finne likhetspunkter. Det vi er mest opptatt av er VM på ski, en viss nordmanns suksess på Old Trafford, og hvorvidt rekkevidden på elbilene vi har anskaffet oss nå er så lang som produsentene sier den er (og hva skjer når det er minusgrader!). Flyktningene som hoper seg opp på Lesbos? Nja. Det faktum at myndighetene offisielt går ut med råd til barnefamilier om å sørge for at de har jodtabeletter i hus i tilfelle atomkrig? Njæ. Det er fristende å si det med Sigurd Hoel: «Det meste av det vi blir lært opp til å se, legger seg som en hinne over øynene. Det meste av det vi blir lært opp til å høre, samler seg som dotter i ørene. Og når vi omsider er blitt fullært, kan vi som oftest hverken høre eller se». Så å si samme innsikt finnes hos Houellebecq – her fra debutromanen:
 

«Jeg merker meg videre at folk virker fornøyde med seg selv og med verden som sådan; det er overraskende, nesten skremmende. De sprader rolig omkring med sine hånlige flir og sløve ansikter (...) alle deler oppfatningen av at det er en hyggelig ettermiddag, som i all hovedsak er viet til konsum, og derigjennom til å styrke identiteten.»

 
De færreste ser med andre ord all ensomheten som finnes i verden. All lidelsen. All fattigdommen og nøden, både på det økonomiske, men ikke minst også på det seksuelle eller kjærlighetsmessige planet. Nei, Houellebecq er ingen kynisk observatør full av avsky for kvinner (og menn). Det er godt mulig han tar i bruk noen av kynikerens knep for å holde ut, men i bunn og grunn er det vi finner hos Houllebecq – som Jon Rognlien skrev i sin anmeldelse av Serotonin – et «hyl etter mening og nærhet». Sagt på en annen måte: Det er sorgen over kjærlighetens fravær han besynger, Houllebecq, det er de mange livsvalgenes konsekvenser, også på dette området, han kontemplerer. For eksempel hos hovedpersonen i Kartet og terrenget, som etter å ha besøkt sin tidligere flamme for første gang på ti år, konstaterer:
 

«Olga elsket ham, gjentok han for seg selv og ble tristere og tristere, han innså nå at det aldri kom til å bli noe mer mellom dem, noen ganger får man en sjanse av livet, tenkte han, men når man er for feig eller for ubesluttsom til å gripe den, tar livet kortene sine tilbake, det finnes en tid for å handle og tre inn i en mulig lykke, denne tiden varer noen dager, av og til noen uker og kanskje til og med noen måneder, den kommer bare én gang, én eneste, og hvis man vil gå tilbake senere, er det ganske enkelt umulig, det finnes ikke lenger noen plass for begeistringen, overbevisningen, troen, alt som gjenstår er en mild resignasjon, en gjensidig forstemt medlidenhet, den riktige, men helt ubrukelige følelsen av at det kunne ha skjedd noe, men at man rett og slett ikke viste seg verdig den gaven man fikk.»

 
Nå er det ikke slik at jeg forholder meg til det tragiske hele tida. Men poenget er: Hva gjør det med oss at vi drukner i hverdag? Vi synker iallfall ned i det trivielle, det ufarlige. Og her – mener Sigurd Hoel, og det gjør jaggu jeg også – kan vi ty til kunsten. Uansett om det er en bok (for eksempel Serotonin), en film eller en teaterforestilling det er snakk om, og for å si det med Sigurd Hoel: «Om er vi heldige, blir vi løftet opp av hverdagen, opp fra bagatellene, opp til det vesentlige, der den store sammenhengen fins. Vi går ut, og kan enda se i øynene til hverandre, at vi er blitt løftet opp i et annet nivå, opp i en annen verden».
            Houellebecqs styrke er at han vekker oss fra slummeren. Hans begavelse er rett og slett at han insisterer på å operere på et tragisk nivå. Han tvinger alle dem som plukker opp en av bøkene hans – og begynn gjerne med Utvidelse av kampsonen! – til å tenke på noe annet enn det som fyller oss på alle kanter og bauger i hverdagen, all støyen. Han tvinger oss til å ta stilling til det som virkelig betyr noe i livet. Til kjærligheten, sexen og samfunnet. Han tvinger oss til å tenke selv.
            Og dét er selvfølgelig ganske provoserende.

 

---

[i] Intervjuet av Angelique Chrisafis i The Guardian, 2008.

[ii] Av plasshensyn hopper jeg bukk over rasismepåstandene som har haglet mot Houllebecq. Påstander han er blitt frikjent for i den franske retten; der sa han at han ikke har noe imot muslimer, men ganske mye imot islam.

[iii] Artikkelen «Houellebecq - har vi ham nå?» på Forlagsliv.no

[iv] Men det samme blir mennene, minst like nådeløst.

[v] I følge tvilsomme, kildeløse påstander på Wikipedia.

[vi] Sigurd Hoel «Eventyrene våre» (1940), Essays i utvalg, 1962.

  Og med den provokasjonen var nyhetsbrevet slutt! Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Huset (4/2022)

 

«The ache for home lives in all of us, the safe place where we can go as we are and not be questioned.»

Maya Angelou, amerikansk poet (1928-2014)

 
«Nå river de huset!»

Det er mamma. Selv sitter jeg langt unna, på en flyplasslounge fordi jeg ikke rakk flyet mitt, men det er en annen historie; jeg sitter langt unna, men hun er der, lar hun meg forstå, faktisk er hun der nå, «jeg plumpa visst midt oppi det» som hun sier, mens hun hikster. Det er barndomshjemmet hennes som rives. Hun står utenfor, på veien.

Og jeg kan ikke dy meg for å tenke på datoen. Det er den tjuende høstdagen i år, som man sier, og for nøyaktig et år siden sendte selvsamme mamma et bilde fra sykehuset – som vist hun og mormor sittende i en venteromssofa, og det tok ikke lang tid før mormor var død.

Nå tar de huset hennes også.





I min familie var det sånn at mormor og morfar snakket om «de». Ikke på noen nedsettende måte, men som ledd i en beskrivelse. Det dukket opp, har mamma fortalt om oppveksten, det dukket opp i forbifarta, når de snakket sammen, de to voksne, «har du hørt at de har kjøpt ny bil igjen, da, du», «nå skal de visst flytte». Jeg kan selv huske morfar snakket om myndighetene på denne måten, som om han beskrev noe en litt større instans holdt på med, et departement, en myndighet, eller altså, en nabo, noe fjernt fra familien, noe utenfor. Det kunne også være i en annen variant – de som en slags variant av den norske fjøsnissen; altså: ble noe borte, var det «de» som hadde gjort det. «Å, nå har de vært her igjen …».

Like i nærheten av huset til mormor og morfar lå det tre høyblokker. De er – med ett annet unntak – de eneste av sitt slag som pryder Sandefjords skyline, eller iallfall utkanten av byen. De er bygd på seksti- eller søttitallet, enkelt og solid holdt i hvitmalt betong og rød murstein, skranglete og gamle, men med en fantastisk utsikt utover Sandefjordsfjorden (iallfall for dem som er så heldige å bo i toppen; verre er det med dem i første, stakkars jævler). Fasaden er bygd slik at alle leilighetene har sin egen lille balkong, eller terrasse, som er som et lite søkk inn i fasaden.

En gang, ifølge familiens folklore, sto morfar ved det store vinduet i hall-en, som de kalte det, dette rommet som var stue nummer én, der vi barna ofte ble plassert, om vi var tjukke slekta. Der sto han og gløttet på gardinet og kikket ut, mens han stille studerte disse blokkene. Han kunne konstatere, for de som nå var til stede i rommet sammen med ham denne dagen – og hvem det var, sier ikke lenger krøniken noe om – at nå var det en av de som bodde i en av blokkene som hadde funnet det for godt å sette sitt særpreg på den unisone, ja, rent ut sagt forholdsvis trauste bygningen; en av bandittene høyt oppe hadde malt sin lille terrassehule – som pleide å være hvit, grønn. Grønn.

«Hrkm,» kremtet morfar og snudde seg. «Nå har de mala veggen grønn.»

«Å! Er det der de bor!»





Jeg har funnet fram tegnesakene. Sitter her i selskap med andre fremmede, i transit, og idet jeg setter penseltusjen mot papiret, skjønner at jeg det er huset jeg har begynt å risse fram.

Mormors hus har stått tomt en stund nå. Bare skallet igjen. Vindusrammene. Taket. Furutrærne utenfor. Morfars lave hagemurer, som slynger seg så fint rundt hagen ute ved veien, forbi noen av jettegrytene, og rundt opp til den store terrassen med mormors yndlingsplass helt ute på pynten, der det nesten alltid er sol og lunt om sommeren. Mosen i plenen som mormor – da min eldste sønn skulle døpes – hadde vært ute kvelden i forveien og helt et eller annet veldig giftig på fordi hun synes det var pinlig med mose i en flott, grønn plen. (Det hjalp på ingen måte. Tvert imot. På dåpsdagen så hagen flekkvis avsvidd ut.) Grusen, og duene i de mørkeste av trærne. Bare skallet. Den gamle lekestua i hagen, huskestativet. Kompostdyngen bak fjellet, der alt avkappet ble kjørt. Digre, luftige lass med stinkende, nyklippet gress som lå og oste gjennom sommeren. Kjøkkenvinduet med den tverrgående gardinstanga midt på, det som ofte sto åpent for å lufte ut når mormor hadde lagd mat. Morfars bule, hans helt eget rom, med maleriene, sigarettene, freden. Mormors kontor, en liten tarm mellom barnerommene og deres eget soverom. Den gule lampa i taket.

Jeg skal ikke skrive om alt. Men jeg må konstatere for meg selv, etter å ha lagt på telefonen her jeg sitter i rikmannens tause rike langt inne på flyplassen: Nå tar de også huset.

Måtte det og alle dets minner hvile i fred.

Det er bare et hus, sier jeg til meg selv. Men det er ikke et hvilket som helst hus. Og straks tanken er tenkt, må jeg arrestere meg selv. Tegningen er ferdig. Jeg skyver den litt fra meg, og tenker tanken: Jeg har nettopp tegnet et hus som ikke lenger finnes. Det fantes i dag morges, nå er det vekk. Nå er alt dette vekk.

 






Nyhetsbrevet har holdt en slags drøy sommerferie. Det må være lov, har jeg ved gjentatte anledninger sagt til meg selv, ja, nærmest tvunget meg til å akseptere: Det skal – hver gang – utspringe av lyst, av behov, og ikke av plikt. Det skulle bare mangle. Jeg vil da ikke diske opp med hva som helst.

Men altså. Sommeren er offisielt over. Høsten har senket seg, bladene på trærne synger på sine siste pigmenter, og snart blir det kaldere.

Dette skrives fra ei rorbu i Lofoten. I går var jeg ute og løp meg søkkvåt, kom tilbake våt til beinet. I dag sitter jeg og ser kunstnere snakke på Lofoten International Art Festival, om deres virke, om kunsten, om hva som skal til for at noe blir og noe annet ikke blir kunst. I morgen skal jeg snakke.





Men først skal jeg ut en tur, jeg skal ut forbi moloen, jeg har hørt det er et fint sted der ute, hvis det er Lofotveggen som skal foreviges. Og det skal den.

Inntil neste gang: God høst!
 
 

 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

  Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!