Huset (4/2022)

 

«The ache for home lives in all of us, the safe place where we can go as we are and not be questioned.»

Maya Angelou, amerikansk poet (1928-2014)

 
«Nå river de huset!»

Det er mamma. Selv sitter jeg langt unna, på en flyplasslounge fordi jeg ikke rakk flyet mitt, men det er en annen historie; jeg sitter langt unna, men hun er der, lar hun meg forstå, faktisk er hun der nå, «jeg plumpa visst midt oppi det» som hun sier, mens hun hikster. Det er barndomshjemmet hennes som rives. Hun står utenfor, på veien.

Og jeg kan ikke dy meg for å tenke på datoen. Det er den tjuende høstdagen i år, som man sier, og for nøyaktig et år siden sendte selvsamme mamma et bilde fra sykehuset – som vist hun og mormor sittende i en venteromssofa, og det tok ikke lang tid før mormor var død.

Nå tar de huset hennes også.





I min familie var det sånn at mormor og morfar snakket om «de». Ikke på noen nedsettende måte, men som ledd i en beskrivelse. Det dukket opp, har mamma fortalt om oppveksten, det dukket opp i forbifarta, når de snakket sammen, de to voksne, «har du hørt at de har kjøpt ny bil igjen, da, du», «nå skal de visst flytte». Jeg kan selv huske morfar snakket om myndighetene på denne måten, som om han beskrev noe en litt større instans holdt på med, et departement, en myndighet, eller altså, en nabo, noe fjernt fra familien, noe utenfor. Det kunne også være i en annen variant – de som en slags variant av den norske fjøsnissen; altså: ble noe borte, var det «de» som hadde gjort det. «Å, nå har de vært her igjen …».

Like i nærheten av huset til mormor og morfar lå det tre høyblokker. De er – med ett annet unntak – de eneste av sitt slag som pryder Sandefjords skyline, eller iallfall utkanten av byen. De er bygd på seksti- eller søttitallet, enkelt og solid holdt i hvitmalt betong og rød murstein, skranglete og gamle, men med en fantastisk utsikt utover Sandefjordsfjorden (iallfall for dem som er så heldige å bo i toppen; verre er det med dem i første, stakkars jævler). Fasaden er bygd slik at alle leilighetene har sin egen lille balkong, eller terrasse, som er som et lite søkk inn i fasaden.

En gang, ifølge familiens folklore, sto morfar ved det store vinduet i hall-en, som de kalte det, dette rommet som var stue nummer én, der vi barna ofte ble plassert, om vi var tjukke slekta. Der sto han og gløttet på gardinet og kikket ut, mens han stille studerte disse blokkene. Han kunne konstatere, for de som nå var til stede i rommet sammen med ham denne dagen – og hvem det var, sier ikke lenger krøniken noe om – at nå var det en av de som bodde i en av blokkene som hadde funnet det for godt å sette sitt særpreg på den unisone, ja, rent ut sagt forholdsvis trauste bygningen; en av bandittene høyt oppe hadde malt sin lille terrassehule – som pleide å være hvit, grønn. Grønn.

«Hrkm,» kremtet morfar og snudde seg. «Nå har de mala veggen grønn.»

«Å! Er det der de bor!»





Jeg har funnet fram tegnesakene. Sitter her i selskap med andre fremmede, i transit, og idet jeg setter penseltusjen mot papiret, skjønner at jeg det er huset jeg har begynt å risse fram.

Mormors hus har stått tomt en stund nå. Bare skallet igjen. Vindusrammene. Taket. Furutrærne utenfor. Morfars lave hagemurer, som slynger seg så fint rundt hagen ute ved veien, forbi noen av jettegrytene, og rundt opp til den store terrassen med mormors yndlingsplass helt ute på pynten, der det nesten alltid er sol og lunt om sommeren. Mosen i plenen som mormor – da min eldste sønn skulle døpes – hadde vært ute kvelden i forveien og helt et eller annet veldig giftig på fordi hun synes det var pinlig med mose i en flott, grønn plen. (Det hjalp på ingen måte. Tvert imot. På dåpsdagen så hagen flekkvis avsvidd ut.) Grusen, og duene i de mørkeste av trærne. Bare skallet. Den gamle lekestua i hagen, huskestativet. Kompostdyngen bak fjellet, der alt avkappet ble kjørt. Digre, luftige lass med stinkende, nyklippet gress som lå og oste gjennom sommeren. Kjøkkenvinduet med den tverrgående gardinstanga midt på, det som ofte sto åpent for å lufte ut når mormor hadde lagd mat. Morfars bule, hans helt eget rom, med maleriene, sigarettene, freden. Mormors kontor, en liten tarm mellom barnerommene og deres eget soverom. Den gule lampa i taket.

Jeg skal ikke skrive om alt. Men jeg må konstatere for meg selv, etter å ha lagt på telefonen her jeg sitter i rikmannens tause rike langt inne på flyplassen: Nå tar de også huset.

Måtte det og alle dets minner hvile i fred.

Det er bare et hus, sier jeg til meg selv. Men det er ikke et hvilket som helst hus. Og straks tanken er tenkt, må jeg arrestere meg selv. Tegningen er ferdig. Jeg skyver den litt fra meg, og tenker tanken: Jeg har nettopp tegnet et hus som ikke lenger finnes. Det fantes i dag morges, nå er det vekk. Nå er alt dette vekk.

 






Nyhetsbrevet har holdt en slags drøy sommerferie. Det må være lov, har jeg ved gjentatte anledninger sagt til meg selv, ja, nærmest tvunget meg til å akseptere: Det skal – hver gang – utspringe av lyst, av behov, og ikke av plikt. Det skulle bare mangle. Jeg vil da ikke diske opp med hva som helst.

Men altså. Sommeren er offisielt over. Høsten har senket seg, bladene på trærne synger på sine siste pigmenter, og snart blir det kaldere.

Dette skrives fra ei rorbu i Lofoten. I går var jeg ute og løp meg søkkvåt, kom tilbake våt til beinet. I dag sitter jeg og ser kunstnere snakke på Lofoten International Art Festival, om deres virke, om kunsten, om hva som skal til for at noe blir og noe annet ikke blir kunst. I morgen skal jeg snakke.





Men først skal jeg ut en tur, jeg skal ut forbi moloen, jeg har hørt det er et fint sted der ute, hvis det er Lofotveggen som skal foreviges. Og det skal den.

Inntil neste gang: God høst!
 
 

 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

  Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!