Kjære utdaterte forfatter

En dag lå det en mail i innboksen min. Den var fra forlaget. Ført i pennen av redaksjons-sekretæren for norsk skjønn-litteratur. Overskriften varslet lokal dommedag: «Varsel om makulering».

Det hadde seg slik, skrev hun, at et par ganger i året så foretok forlaget «en større vurdering av forlagets lagerbeholdning. Resultatet er at en del titler blir tilbudt bokhandelen til nedsatte priser, og en del titler dessverre besluttes makulert, etter at de har vist seg vanskelig å få solgt ut også til redusert pris. Dette er bakgrunnen for at restopplaget av din bok Du nå vil bli makulrert.»

Og med disse setningene var Du sine dager som novellesamling på det norske litterære markedet over. Tre år gammel, nesten fire. Allerede en olding. Vellikt av en god del kritikere, ikke så godt likt av noen andre.

Jeg ble tilbudt – som alle forfattere hvis bøker varsles makulert – å overta restopplaget vederlagsfritt. Bortsett fra et håndteringsgebyr pluss moms, da.

Jeg er ikke sutrete. Det finnes cirka 250 usolgte eksemplarer av novellesamlinga mi igjen på forleggerforeningens lager. De har aldri vært lest, sidene er stive. Det betyr samtidig at det er en del av bøkene som er blitt solgt. Vi er ikke oppe i Jon Michelets tungvekterklasse, men likevel. Cirka 1700 bøker. Det inkluderer selvfølgelig innkjøpsordninga, og mange av de tilbakemeldingene jeg har fått, har nettopp kommet derfra: Fra en eller annen som har gått forbi på et av landets biblioteker og endt opp med akkurat min bok. Det er det beste av hele opplevelsen, at fremmede har gjort dét. Da er den jo nådd fram, da. Litteraturen. Jobben. Innsatsen.

Jeg er ikke bitter. Det blir utgitt mye litteratur i Norge for tida. Noen mener det er for mye, andre kan aldri få nok. Uansett blir det nødvendig med en viss sortering. En organisering. En utvikling på disse lagrene som står rundt om med støvete kasser fulle av nye bøker. Det er klart, ellers ender lagrene opp som giganthaller ingen lenger vet opp og ned på. Det er jo meningsløst. Og hvis forlagene eller forlagssentralen begynte å åpne dørene – ja, så forsvant ganske kjapt grunnlaget for de høye norske bokprisene. De kan ikke gi bort noe som er verdt noe. Da er det bedre å ødelegge det.

En annen ting som er meningsløst, er at det er nettopp denne funksjonen jeg selv kommer til å overta. Om litt, etter håndteringen og momsbetalingen, ender alle 250 bøkene opp hos meg, fraktet hele veien fra Norge til Danmark hvor jeg bor. Og så skal de stå på mitt loft! I min bod! Det gjør jo ikke saken bedre, snarere bare litt tristere, for så skal jeg gå og se på dem også, og kjenne et snev av sorg over at ikke også disse bøkene fant en leser.

Forfatterforeningen har et tilbud som dekker noe av problemet. Det vil si, nå har det vært litt slunken aktivitet inne på Bokbuffeen de siste årene – stedet hvor du kan kjøpe utdaterte, men splitter nye bøker fra kjente og mindre kjente forfattere. Gjerne for en billig penge. Og med forfatterens gjeve navnetrekk på innsida. Problemet for sånne som meg, som bare har én bok på samvittigheten, er at man må være medlem i Forfatterforeninga for å få lov til å bli med. Og for å bli med der skal man ha skrevet minst to bøker av litterær kvalitet – og man skal veies og vurderes av Det litterære råd. Og det er greit nok. Et sted må grensa gå. Spør bare Frid.

 Jeg har vurdert å gi dem bort til folk. Men hvem skulle jeg gitt bort 250 eksemplarer av en pensjonert bok til? Så mange venner har jeg vel strengt tatt ikke. Ikke i virkeligheten iallfall. I dag slo det meg. Jeg forsøkte å forestille meg et scenario hvor det trengs et visst antall bøker på en gang. Tretti-førti-femti stykker, kanskje.

Ja, nemlig: Som skolesett!

Ibsens «Vildanden» var det mest sexy jeg leste på videregående. Læreren delte dem ut av skolesettkassetten, grønfarget og slitt i skjøtene. Noen hadde fått lese Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere», men det var visst særtilfellene; de som hadde en ekstra kul lærer. Så jeg skriver dette nå til norsklærere rundt om på de videregående skolene i Norge: Er det noen som har lyst til å redde et skolesett eller to fra bokkirkegården? Send meg en mail. Så kan vi spleise på momsen!

Thomas J.R. Marthinsen,
forfatter og journalist
marthinsen@gmail.com

Hovedinnlegg i dagens Dagbladet.

Rolling Stones, Hyde Park!

Alicia Keys - med ild i sjelen

 
For deg som allerede har «Girl on fire» på fast rotasjon i Wimp eller Spotify: her er intervjuet jeg gjorde med Alicia Keys for Dagbladet Magasinet siste helg: 

Alicia Keys (31) er tilbake etter tre års stillhet. Hun har blitt eldre. Hun er blitt mor. Og hun føler seg mer sexy enn noensinne. 

- Four more years!
Jo da, Alicia Keys var også en av kjendisene som stilte opp for at USAs president Barack Obama skulle bli gjenvalgt. Men i motsetning til de fleste andre gikk engasjementet også den andre veien. Førstedama Michelle Obama skrev på en blogg noen dager før valget at Alicia Keys er en kraftfull stemme for kvinner over hele verden. Et forbilde å se opp til for unge, håpefulle. Og så måtte hun innrømme at Alicia Keys' musikk ligger inne på fast rotasjon på presidentparets Ipoder.
- For oss som bor så langt nord i verden virket det ikke som det egentlig var så stor forskjell på Mitt Romney og Barack Obama. Men du som bor i New York: Hvor viktig var det at Obama gikk seirende ut?
- For meg var det ekstremt viktig. Helt ærlig, så tror jeg også det var ekstremt viktig for USA at Obama vant. Han er en mann som ikke tar hensyn til hvor mye du tjener eller hvor klok du er før han respekterer deg. Og dét gjør at jeg tror det kommer til å vise seg som veldig viktig også for resten av verden at han vant.
- Det hadde ikke lovet like godt med Romney?
- Uff, jeg tror det ville blitt en alvorlig tilbakegang, at vi ville havnet der vi var sist en republikaner var president. Og, you know, det var ikke et spesielt bra sted å være.

Alicia Augello Cook, som hun egentlig heter, kom på banen i 2001 med debutalbumet «Songs in A Minor». Hun skapte umiddelbar røre i musikkverden: Hvor hadde hun vært? Hvor hadde hun gjemt denne gullstrupa? Hun gikk seiersrunden på flere pris-utdelingsseremonier, blant annet sanket hun inn hele fem Grammy-priser. I åra som fulgte ga hun ut ytterligere tre album, og også de ble overdrysset med priser.
Og fansen? Den har sørget for at hun i dag er en av de mest innbringende r&b-musikerne i verden. Totalt har hun vunnet fjorten Grammy-priser, solgt mer enn 30 millioner album på verdensbasis - og rukket å være skuespiller i filmene «Smokin' Aces», «The Nanny Diaries» og «Bienes hemmelige liv». Nå, like før hennes femte album «Girl on Fire» slippes, har hun annonsert at det er en helt ny Alicia Keys vi kommer til å få se. Hun er ikke lenger tjue år gammel. Hun har bikket tredve.
- Alt ved meg er nytt. Jeg har fått en sønn, for to år siden. Jeg er gift. Det har gjort at jeg er sikker på hvilken retning jeg vil ta i livet, hvilket liv jeg vil leve. Hva jeg vil og hva jeg ikke vil fylle livet mitt med. Jeg har tatt steget fullt ut i min kvinnelighet.

Og nettopp det er hovedbudskapet hennes i forbindelse med den nye plata: At nå er hun ett hundre prosent kvinne. Og ikke bare kvinne, men en helt bestemt kvinne. Hun er ett hundre prosent Alicia Keys. I en video på hjemmesida si sier hun at hun føler seg som et villdyr i bur nå før lanseringa. For hun brenner av lyst etter å vise sin nye kvinnelighet.
- Har du vært redd for å være deg selv tidligere?
- Nei, jeg var ikke redd. Jeg var bare ikke klar for det, jeg hadde ikke det samme perspektivet. For meg handler det om å vokse opp. Å få større kontroll over meg selv, bli bedre kjent med meg selv. Mer bevisst om hvem jeg er. Og det kan man ikke bestemme seg for, det kommer fra erfaringer. Og erfaringer kommer av tid.
- Du har vært i musikkbransjen i et drøyt tiår. Har du lært noe?
- Jeg har lært mye. Først og fremst har jeg skjønt akkurat hvor velsignet og kraftfull musikken er. At uansett hvilket land du bor i og hvilket språk du snakker, uansett hvilken religion du har og hvem du er, er musikken noe vi har felles, noe vi kan møtes i.
Hun har også lært at det er en del «bullshit».
- Det har vært mennesker som har dratt og trukket i meg og ført meg til steder jeg ikke egentlig ville gå. Det viktigste jeg har lært er at det finnes folk som elsker deg - og så finnes det folk som, vel, ikke elsker deg. Og dem skal du unngå, dem skal man for alt i verden kvitte seg med hvis man har dem rundt seg.
- Men er ikke det vanskelig?
- Jo. Og spesielt var det vanskelig i begynnelsen, da jeg hadde mitt gjennombrudd. Jeg var bare nitten år, hadde ikke barn og ingen helt nær familie som kunne vise meg hvor viktig det var å balansere jobb og fritid. Problemet var at jeg ikke visste hvor grensene gikk, jeg visste ikke engang at det var viktig å sette dem. Nå har jeg skjønt at det er en læringsprosess. Og at det er den riktige veien å gå - å sørge for å få balanse i livet.
- Hvis du kunne dra tilbake i tid, hva skulle du gjerne ha sagt til den Alicia Keys som akkurat skulle til å utgi superhiten «Fallin'»?
- Jeg ville bare sagt: «Vær fri. Vær deg selv. Lytt til hjertet ditt. For dit hjertet ditt ber deg gå, det er alltid den rette veien.»

I musikkvideoen til «Fallin'» var det en street smart Alicia Keys som viste seg fram for verden. Ei hiphop-jente fra Hell's Kitchen i New York, bydelen som den gang levde opp til navnet sitt. Det ryktes at Keys pleide å gå med kniv da hun vokste opp. Bare sånn i tilfelle. Med Alicias rastafletter og attityde hadde verden fått en ny musikkyndling. En som kunne synge fletta av de aller fleste. Ei jente med bein i nesa.
Elleve år seinere er kule lærjakker og fancy frisyre byttet ut med støvsugerskaft og småbarn. I musikkvideoen til «Girl on fire» - tittellåta fra den nye cd-en - tar hun seerne med til et slags moderne 1950-tall. Hun både støvsuger, vasker og rydder, skifter klær på to småtasser og lager mat til mannen. Hadde det ikke vært for at hun også synger, skulle man tro hun har blitt litt satt, den godeste Alicia. I det minste litt gammeldags.
- Ikke for å fornærme deg, men hvordan føles det å bli eldre? Jeg mener, du er blitt mor, du er gift, du er 31 år gammel…?
- Vet du hva? Jeg elsker det! Jeg er mer sexy enn jeg noen gang har vært. Jeg føler meg sterkere enn noensinne, livet mitt er fylt med mer kjærlighet og mening enn jeg har opplevd før. Dette er den beste tiden i mitt liv. Jeg er mer meg selv. Så hvis det er hit vi kommer når vi blir eldre, vel, så gleder jeg meg til fortsettelsen.

Før alt dette, i 2008, snudde medienes bilde av Alicia Keys. For første gang fikk hun smake den andre siden av å leve et liv i offentlighetens uslokkelige lys: Hun forelsket seg i en mann som allerede var gift. Hiphop-produsenten Swizz Beatz, som Kasseem David Dean (34) kaller seg. Hans kone, Mashonda, sørget for en offentlig skittentøyvask av en skilsmisse. Blant annet skjelte hun ut Alicia Keys gjennom Twitter. Med 140 tegn per melding, ble det en del meldinger før hun hadde fått sagt sitt om eksmannens nye kjæreste.
Så det er kanskje ikke usannsynlig at Mashonda er en av dem Keys sikter til når hun snakker om dem som ikke akkurat elsker henne.
Keys og Dean giftet seg på Korsika i 2010. Keys var allerede gravid, og paret fikk det ufødte barnet velsignet i en zuluseremoni i Sør-Afrika. Der sto de, under et fikentre kalt «Det helende treet», for å forsikre seg om at alt skulle gå bra - med dem selv og barnet. I oktober 2010 ble Egypt Daoud Ibarr Dean født.
Og Alicia Keys' verden forandret seg altså fullstendig.
Selv om hun har fått lagd en versjon av en av sangene med stjernerap-erne 50 Cent og Dr. Dre og fått Nicki Minaj med på den nye plata, er hun ikke i tvil om hvem som er hennes største bidragsyter. Det er sønnen Egypt (2), det. Hvis man hører nøye etter på den nye plata, har den lille gutten fått slippe til mot slutten på en av sangene.
- Sønnen din har sin barndom nå. Hvis du ser hans framtid for deg, hva er det viktigste vi trenger å gjøre noe med i verden her og nå?
- Det mest prekære er moder jord. Tar vi innover oss all forurensningen, all forsøplingen, burde det bli tydelig for alle og enhver at vi ikke kan fortsette slik. Det vil få uante konsekvenser ikke bare for oss, men for alle dem som er barn nå og som skal bo her i åra som kommer. Vi blir rett og slett nødt til å passe bedre på planeten vår.

I tillegg til å høste priser og utgi sjelfull, vakker musikk - som hun forresten selv skriver og produserer - har Alicia Keys engasjert seg i veldedig arbeid. Og nei, da tenker vi ikke på at hun sørget for å få Obama gjenvalgt. Allerede som 22-åring var hun med på å stifte «Keep a child alive» - en organisasjon som arbeider for å bedre vilkårene for barn og unge med hiv og aids. Slikt er ikke hverdagskost for en 22-åring.
- Noen har en gang omtalt deg som den yngste sangeren med den eldste sjelen de kjente. Stemmer det?
- He-he. Ja, sannsynligvis. Jeg har nok en gammel sjel, det tror jeg at jeg har hatt siden jeg var liten jente. En eller annen form for visdom som liksom ligger i meg.
- Du virker så selvsikker og rolig, men har du øyeblikk hvor du føler du må spille en rolle? Jeg mener, har du dager hvor du har det kjipt, men likevel føler du må smile fordi du er Alicia Keys?
- Absolutt. Men mindre enn før. Jeg hadde en idé om at jeg skulle være en perfekt person hele tida, en som alltid var blid mot alle. Men…det er jo ikke akkurat realistisk. Nå er jeg heldigvis et menneske som har lett for å smile, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg lært at det er ok å ha dårlige dager. Poenget er bare å være ærlig med seg selv, ikke late som for noen andres skyld. Så blir det ikke så krevende å ikke ha det bra likevel.
 

© Dagbladet Magasinet 2012.

The best is yet to come

Han har to bomullsdotter i neseborene, ligger på alle fire og haler grusomheter opp fra slukene på badet, fra dusjen og fra sluket under vasken, han bruker gaffel og spisepinner for å fiske opp slammet, håravfallet, tottene med sammenfiltret, loet guffe, flere måneders liv slik det arter seg i avløpene våre. Vannet renner, fyller opp kar med vann som han siden skal stå og slynge ned mot toalettet, slik at han skaper et trykk nedover i rørene, han skal gjøre det samme med dusjen og vasken, etterpå er det avløpsmiddelet, etsende, livsfarlig, hvis du får det i øynene er løpet kjørt, stær, en hinne av tåke for alltid over synsfeltet ditt, og babyalarmen står på krakken, displayet viser en sovende baby, små Z-er over hodet på et digitalt smilefjes, han er på overtid, klokka er bare litt over åtte, gutten våkner snart, skal ha melk da, eller grøt, majsgrøt lagd på morsmelkserstatning på komfyren nede, alle minuttene som er meningsløse fordi gutten ikke kommer til å ville spise av skjea, han er på overtid, men han blir nødt til å gjøre seg ferdig med dette badet nå, de kan ikke ha det slik lenger, det har gått for langt, baderomsgulvet som oversvømmes slik at det å pusse tennene om kvelden blir et spørsmål om tid, hvor lang tid tar det før vannet når meg til sokkene? Og fra PC-høyttaleren runger Barack Obamas stemme, det er om morgenen syvende november og presidenten har inntatt podiet, kledelig gråhåret og smilende, men noe avmålt? foran menneskemengden, foran alle tilhengerne sine, støttespillerne med sine amerikanske smil, Barack sier, nesten roper: we know in our hearts that for the United States of America the best is yet to come, og han tenker at de har så forskjellige liv, disse to, Barack og ham, den ene får innvilget fire nye år der borte, han selv står på alle fire og gnukket, på overtid, for babyen kan skrike når som helst. Men at det ligger en slags trøst i å vite at det også finnes sluk i Det hvite hus. Og at som den mannen han er, er det Barack som bøyer seg ned for å ta dem. Bretter ermene opp og gyver løs.

Rock'n'smårolling

Robbie Williams kommer ikke bare med ny plate i morgen, han har også blitt far. Her kan du lese mitt intervju med ham, som var på trykk i Dagbladet Magasinet på lørdag:

— Har du selv barn? Da vet du hva jeg snakker om. Det er magisk. Og skremmende. Denne frykten for ikke å være en god far og ikke få det til, og alt det der. Men jeg har rett og slett funnet ekte kjærlighet. Den største kjærligheten jeg har opplevd i mitt liv. Det er ... ja, magisk.

Dette er altså Robbie Williams anno 2012. Borte er popbransjens fyllekråke, borte er musikkverdenens «Rock DJ», borte er hele Englands bråkebøtte. Nå er det bæsjebleier som gjelder.

I mars fikk Robbie hjemmesida si til å krasje. Årsaken? Han skrev at han og kona Ayda Field (33) hadde holdt en hemmelighet fra offentligheten: De hadde hatt sex. Og det virket!
Nå skriver vi oktober, og dattera Theodora «Teddy» Rose Williams kom til verden for en drøy måned siden. Robbie legger ikke skjul på at det å bli far har lært ham noe om hva som er viktig - og mindre viktig - i livet.
— I natt lå jeg søvnløs. Jeg fikk ikke sove, lå bare og bekymret meg for det nye albumet, alle intervjuene, om det ville komme folk på konsertene og...ja, i det hele tatt. Jeg sov kanskje to timer til sammen. Jeg sto opp og gikk inn og kikket på Teddy, og da betydde alle bekymringene ingenting lenger. Ingenting. Hun er det eneste som betyr noe. Det har sentrert meg å bli far, det har overbevist meg om at det finnes en høyere makt. Teddy er en høyere makt.

Han har solgt 70 millioner album på verdensbasis. Men innimellom, mellom to bleier, så å si, lager han også ny musikk. 5. november kommer albumet «Take The Crown», og seinere i november holder han tre konserter på O2 London - en konsertarena som rommer 20000 mennesker i én jafs. Rubbel og bit ble utsolgt på under halvtimen. Hva føler man i en sånn situasjon?
— Ønsket. Jeg følte meg ønsket. Og det føles veldig bra. Det hadde vært deprimerende for meg hvis interessen ikke hadde vært der. Og deprimerende hvis de ikke hadde blitt utsolgt så fort. Det føles bra at folk liker det jeg gjør og at de vil betale penger for å se meg.
— Dagen etter den siste konserten din spiller Rolling Stones på samme scene. Hva synes du om det?
— Innflytelsen deres på musikkbransjen kan man ikke ta feil av. De er enorme. Men altså: Kvelden før river jeg stedet. Det får bli opp til Stones å bygge det opp igjen.

Førstesingelen «Candy» har allerede spilt seg inn i øregangene på folk i noen uker nå, og det er ikke bare Robbie Williams' skyld. Sangen er nemlig basert på den norske artisten og DJ-en Todd Terjes sju år gamle kultlåt «Eurodans». Robbie kjøpte rettighetene til den, ga nordmannen Terje Olsen status som medlåtskriver - og gjorde sangen til sin egen.
— Hvordan fant du den?
— En av mine veldig gode venner, Kelvin Andrews, er DJ og sender meg hele tida sanger han mener jeg bør høre. En av dem var Terjes sang, og jeg digget den, jeg synes den er utrolig poppete. Men jeg har hørt at han er veldig fornøyd med seg selv, han Terje? Han gikk ut i en eller annen norsk avis og sa at han hadde fått dobbel betaling i forhold til hva han ble tilbudt for å la meg bruke sangen. Men - ha-ha! - han ble lurt! Han ba om åtte prosent, han kunne lett fått hundre. Vi hadde gitt ham hva som helst. Så takk til deg, Terje!

Mens britiske Music Week har kalt Williams' nye album en oppvisning i hits, har norske anmeldere vært mer lunkne til smakebiten som er kommet. En av dem som ga «Candy» en kjølig skulder var P3s musikksjef Mats Borch Bugge. Han sa at «låta er helt ok, men Robbie Williams er jo ‘yesterday's news'».
— På en måte skjønner jeg hva han mener, sier Williams.
— Av en eller annen grunn ble ikke mitt forrige album populært i Norge. Det var ganske irriterende for meg, for jeg liker Norge veldig godt. Men så er det jo sånn at min karriere alltid vil være langt, langt mer imponerende enn radiosjefens. For å si det slik.

Med unntak av den enorme Take That-gjenforeningsturneen i fjor, hvor Williams spilte med bandmedlemmene han begynte å synge med allerede som sekstenåring - og siden forlot i et bittert brudd i 1995 - har det vært stille fra Robbie Williams de siste seks åra. I 2006 holdt hans foreløpig siste verdensturné på å ta knekken på ham.
— Oh yeah. Jeg var fullstendig utslitt, jeg hadde vært på landeveien altfor lenge. Det gjorde mye skade på meg, jeg var helt basket case.
— Trengte du en pause fra Robbie Williams?
— Ja, og det var gøy å spille med gutta i Take That igjen. Noen har spurt om det var belastende å være en del av bandet og å måtte snakke om alt som hadde gått galt, men nei, det var fint. For eksempel var vi hele tida fem mann under intervjuer. Så hvis jeg ikke hadde lyst til å snakke, vel, så snakket jeg ikke. Det er mye lettere å være medlem av et band.
— Men nå er du tilbake?
— Ja. Og det tok lang tid å komme seg, men nå har jeg ei kone å vise meg for og ei datter å gjøre stolt.

I et intervju med tyske GQ nylig sa Robbie Williams at det for tida pågår en tøff kamp i ham mellom hans tidligere og hans nåværende jeg. At han hele tida spør seg selv om hva slags person han vil være. Det handler om at han er blitt far, men ikke bare dét.
— Han radiosjefen du snakket om, han har litt rett i en ting. En popstjerne står alltid foran et uunngåelig fall i popularitet. Det er bare et spørsmål om tid. Verden rundt oss forandrer seg hele tida, og jeg spør meg selv hvordan jeg passer inn. Hvor mye av meg får for eksempel næring fra at jeg er suksessrik? Hva vil skje når det ikke lenger er sånn? Jeg liker det. Men det er samtidig tøft.
— Da en av dine mest kjente sanger, «Feel», ble utgitt, husker jeg at jeg tenkte at denne sangen, den var Robbie Williams. Og at den var forferdelig trist.
— Ja, jeg skjønner hva du mener. Da jeg skrev den, hadde jeg det så ille som jeg ikke har hatt det før. Jeg var på mitt aller mest depressive. Har du vært deprimert noen gang, vet du at det føles som om man alltid skal være sånn. Deprimert resten av livet. Men nå har jeg skjønt at det svinger. At selv om jeg blir deprimert, så kommer det til å gå over.

Livet er mangefasettert, påpeker Robbie. Det merker han også på hjemmebane.
— Kona di Ayda er skuespiller og komiker og du er..., ja, Robbie Williams. Det høres ut som en oppskrift på en relativt spennende oppvekst for dattera deres?
— Ja, eller som en oppskrift på skilsmisse? Ha-ha! Det er ikke mange Hollywood-par som holder ut i det lange løp. Det håper jeg vi klarer. Kona mi er snill og kreativ, og jeg håper jeg kan være den som sørger for å få litt karisma og karakter inn i Teddys liv. Sånn at vi sørger for å fylle henne med all denne verdens lykke.
— Men er det ikke vrient å kombinere bleieskift med å være en av verdens største popstjerner?
— Så langt går det bra! Det er ikke så slitsomt og stressende som jeg hadde trodd. Jeg er mer overrasket over at jeg har lyst til å være sammen med henne. Lyst til å skifte bleier, lyst til å få henne til å rape, tørke sikkel. Det var jeg ikke forberedt på.
— Så det er dager hvor du har mer lyst til bare å bli hjemme?
— Å ja. Instinktivt er det dét jeg har lyst til. Det føles som om jeg har en kløe jeg trenger å stille. Og etter at alt dette Robbie Williams-styret er over denne gangen, med konsertene og albumet og i det hele tatt, så kommer jeg til å revurdere hva jeg skal gjøre med livet.
— Hva mener du?
— At dette lett kan bli de siste konsertene jeg holder. Iallfall på mange, mange år. Det har jeg råd til. For da kan jeg bare være daddy.
 

© Dagbladet Magasinet 2012.