Stemmen i krigen (2/2022)

 

«War is not always inevitable. It is always a defeat for humanity»

Karol Józef Wojtyła/Johannes Paul II, polsk pave (1920-2005)

 
 
En gang, i det som føles som tidenes morgen, var det krig i Irak. Jeg kan ikke huske det helt presist, men jeg tror det hadde seg sånn at jeg var hjemme på ferie fra Vestlandet. At jeg hadde satt meg i min eldgamle veteranbil og trosset fokk og meterhøye brøytekanter over Strynefjell, og endt opp hjemme i Vestfold, ytterst mot havet. Det var ikke så altfor lenge siden 11. september 2001, det var i 2003.

Mammas pc-park besto av et digert, olmt beist hun var blitt prakket på oppe på Elkjøp (jeg husker stolt den dagen hun hadde kjøpt den, noen år i forveien; det var som om hun kom bærende på selveste Fremtiden). Den sto i stua, på hjørnet mellom gangen og stua, og lur meg om den enn så lenge ikke fremdeles knatrende ringte opp til moderskipet. Eller så husker jeg feil og det var allerede vanvittige forbindelser.

Uansett, der satt jeg. Kan det ha vært juleferien? Jeg sto opp hver morgen. Lagde kaffe, luftet den gamle golden retrieveren vår, drakk kaffen og satte meg til rette. Jeg tror det var Aftenposten jeg logget inn på. Hver morgen. For å sjekke dette ene: Var det noe nytt fra vår kvinne i Bagdad?

Var det noe nytt fra utenfor hotellet, der vår kvinne møtte folk og fe som søkte tilflukt, som forsøkte å få et slags liv til å fungere, alt mens bombene smalt og ingen visste helt hvem de skulle stole på, om Komiske Ali var en klovn eller en som visste noe, om man kunne stole på Colin Powells satellittbilder som med gule piler med all tydelighet liksom viste akkurat og presist hvor Saddams folk drev og anriket uran, eller hva faen det var vi var redde for hele gjengen. Hver dag, en rutine. Troverdighetens stemme fra gatene i Bagdad, bak skuddsikker vest og med blå(?) pressehjelm.

Senere kom det fram at navnene på dem hun skrev om, ikke nødvendigvis var riktige. Som om det spilte noen rolle (mange av dem hadde sine akutte grunner til å beholde et snev av anonymitet). Jeg fulgte med. Jeg tror det er en av de første gangene jeg følte at det som skjedde langt vekk, i realiteten ikke var langt vekk, og Åsne Seierstads formidling hadde mye å si.


 
Spol fram noen år. Vi skriver 2022. Verden er en hard diamant, og i Ukraina har helvete ankommet per tanks og vernepliktige. Og nå som den gang leser jeg alt jeg kommer over, og jeg har lett, uten å vite at det var det jeg lette etter, etter noen som kan fortelle meg hvordan det er å være der; som går ned under de geopolitiske og historiske linjene, fordi de når alt kommer til alt ikke betyr mye; noen som sier noe om «utenfor leiligheten min», noen som setter ord på virkeligheten og hverdagen uten at det er noe annet formål med det, for så sant det er sagt er det forskjell på å beskrive og å utsi en dom; jeg tenker dommene kan vente, nå trenger vi beskrivelsene.



Så la meg bare få sette over til hun jeg fant. Hun heter Yevgenia Beloruset. Hun er 42 år. Til vanlig er hun fotograf, journalist, kunstner og forfatter. Hun høstet lovord for sin første fiksjonsbok, Lucky Breaks, som handler om ukrainske kvinner som siden 2014 har levd med det faktum at verdens største naboland samtidig er verdens største drittsekk.

Akkurat nå er hun en som bare nekter seg å slutte å skrive.
 
For søtten timer siden skrev hun at hun hadde våget seg ut en tur, til en av undergrunnstunnelene midt i byen:

«I was in one of the largest underpasses in Kyiv—in the city center, on Khreshchatyk Street, where I spent part of my childhood. All exits were monitored and the underpass, typically crowded with little shops and hurried pedestrians, stood empty, storing the sounds of war like a shell stores the sound of the sea.”

Heldigvis skriver akkurat dette mennesket. Hver eneste dag – direkte fra Kyiv. Jeg vil anbefale deg at du følger oppdateringene hennes her. Tyskkyndige kan lese dagboka hennes i Der Spiegel. Jeg har ikke funnet noen som så direkte, og så uten omsvøp forsøker å si noe om hva det er som foregår, akkurat nå, i et land ikke veldig langt unna.

Og som klarer det. 

 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Det er alltid rasfare på denne vegen (1/2022)

 

«Is there no way out of the mind?»

Sylvia Plath, amerikansk forfatter (1932-1963)

Og så sitter jeg her, da, på et hotellrom i Bergen med en 0,4 Hansa ved siden av pc-en på den fasjonable stålplata de kaller skrivebord, det er visst et designhotell, og jeg har trasket rundt i byen så jeg er helt mør i fotsålene, tråkket rundt, har jeg, uten retningssans og geografisk knowhow, som var jeg sluppet rett ned fra himmelen, midt i byen, der det er som trangest, så jeg skulle vite minst mulig, men bare kikke rundt meg, bare se, se de gamle trebygningene som slåss om oppmerksomheten med alle fasadene av stål og glass og betong som vil bli stående som et humørløst minnesmerke etter vår tid; jeg har gått og gått, har jeg, for å danne meg et bilde av denne byen jeg ikke kjenner, aldri har kjent, sikkert aldri komme til å bli ordentlig kjent med, det får så være, det finnes andre byer i Norge, det er andre byer i verden.

 

Og før jeg kom hit, gjorde jeg meg noen notater. Jeg skrev dem ned delvis i en notatbok jeg pleier å ha med meg rundt, dels på mobilen, tegn for tegn, mens jeg satt oppe i metallfuglen som tok meg fra Danmark og hit opp, og dette skrev jeg:

Jeg elsker synet av Norge ovenfra. Aldri vet jeg bedre hvor jeg kommer fra, enn når jeg plutselig ser det sånn, landet. Fjellene. Snøkledde, karrige, bestandige. Først og fremst det: så veldig bestandige.
 

Jeg ser hvor liten infrastrukturen er. Så smått det er, det vi har holdt på med og holder på med. Veiene. Gårdene. Industriområdene. Jordene. Og hvor mye av det andre som ligger der både når vi legger merke til det og når vi ikke gjør. Vannet. Elvene. Den taggete kysten. Fjellene, dalene, søkkene overalt. Alderen, overalt den: Alderen.

Grusveiene, asfaltveiene, motorveiene, de ante fjellstiene. Og de imaginære fjellstiene. Sjøene. Fjellvannene. Mørkeblå, til randen dekket av tett gran. Helt ned til breddene. Det åpne ytterst mot havgapet, horisontlinja. Den gode plassen. Alt dette: det åpne.

Det velkjente. Alle kjøreturene. Alle folka. Alle stedene. Husene. Minnene. Og alle de ukjente, disse menneskene med liv jeg ikke vet noe om, men ser sporene etter, det blir aldri mer riktig enn hva Ole Paus en gang sa: Widerøe er ikke et flyselskap, men en tilstand i mitt sinn.

 




Jeg satt og så ned på bygningene. Husene våre. Fjøsa. Jeg så industritomtene med sine øde parkeringsplasser, nei, her og der sto det parkert et par enkelte biler, liksom i klynger, og en og annen enhjørning, selvfølgelig, som hadde insistert på å filmstjerneparkere for seg selv. Jeg satt der og så til jeg ble skakk i nakken, og forsøkte å knipse bilder med mobilen, alt mens jeg tenkte tanken: Ta vare på dette vakre, dette magiske, synet av jorda sett ovenfra. Fra tid til annen ramler jeg over artikler der de har intervjuet tidligere astronauter, og de har dette til felles: Synet av den blå kloden har gjort noe med dem. Nå har jeg aldri vært så høyt oppe, og så høyt opp kommer jeg vel heller ikke (det nærmeste jeg har kommet er å snakke med Buzz Aldrin i London; det var nærme nok for min del), men likevel: Det gjør noe med meg, å sitte slik, glidende over landskapet langt der nede, det fyller meg med noe som ligner håp.

Jeg var i Bergen, men nå er jeg hjemme igjen. Sa mannen med to hjem. Slik er det. Jeg er i Danmark, og jeg tar opp mobilen og ser på bildene, som jeg tok, sittende vridd mot himmelens koøye til venstre i sete 4A, og de er jo ikke magiske, de er i høyden ordinære, slik fotografier bare sjelden, sjelden kan fange alt det øynene kan, for det er jo ikke bare øynene som ser, vi ser med hele systemet.

Det var litteraturfestival i byen. Temaet var «støv». Støvet som virvles opp, støvet alle vegne. Stjernestøv, to dust som engelskmennene sier om døden – eller støvet fra en kultur i oppløsning, som introduksjonen lød til Vanessa Springoras bok Samtykket.

Hva jeg hadde med støv å gjøre, er jeg ikke helt klar over. Men jeg var invitert til å møte ungdommen og snakke om La oss snakke om 22. juli. Som jo var i tråd med bokas tittel, for å si det slik. Det er like kult hver gang, å høre hva de spør om og forsøke å komme med noen oppriktige svar (og nå kan jeg jo liksom det, med boka i hånd). Men bortsett fra det? Bortsett fra det skulle jeg ikke noe der, bortsett fra det var jeg overlatt til de bergenske gatene.

Og fjellsidene. Ikke minst dem.

Så jeg snørte på meg løpeskoene, ba om gode råd til hvor jeg kunne løpe, og så løp jeg.

Som en annen turist måtte jeg opp til Fløyen. Banen opp var stengt (det sto øst-europeiske arbeidsfolk og banket og svor, så jeg, der jeg løp forbi), så jeg støttet meg til Google Maps og tilfeldige forbipasserende; det er en hel bråte gater som leder til en gammel brannstasjon, og den måtte jeg finne, hadde jeg latt meg forstå, om jeg skulle komme til topps.

Og så.

Etter å ha løpt en halvtime. Så endret alt seg.

Plutselig lå snøen der. Plutselig var stien helt hvit. Det begynte å hagle. Vinden var sur fra havet, isnende og gjennomborende, og jeg løp videre, stoppet ikke, men fortsatte med mine asfaltløpesko fra Danmark, jeg spant meg oppover.

Halvveis løp jeg forbi en gammel dame med langrennski. Det var ikke all verden til føre, tenkte jeg, der hun staket seg oppover med sånn bitteliten rød Fjällreven-sekk og noe som lignet nikkers, men hun visste nok akkurat hva hun gjorde.

Jeg kom opp, så høyt opp jeg mente var forsvarlig påkledningen tatt i betraktning (det er ingen skam å snu). Da hadde jeg tatt meg opp lange, seige bakker, forbi fjellheng med advarselsskilt om rasfare («det er alltid rasfare på denne vegen», jo takk du), forbi isgrå, stivnede fjellvann.

Jeg trakk pusten så dypt inn jeg kunne. På nedturen løp jeg forbi Norges største tre. En sikagran plantet i år 1900. Høyde? Over femti meter. En solid rugg i skråningen.

Og jeg tenkte, der jeg løp nedover på tynnere og tynnere snødekke, at det finnes ikke grenser for hvor fantastisk det er å løpe sånn, plutselig fri, når ingen gjøremål er presserende, ingen oppgaver haster, bare magefølelsen og kondisjonen setter grenser. Frihet. Hundre prosent.

Senere på kvelden. Tilbake i Bergen sentrum: Jeg hadde sikret meg en billett til én av postene på programmet. Den danske forfatteren Claus Beck-Nielsen, som han tidligere het; nå kaller han seg Madame Nielsen, skulle – i anledning at det er femti år siden David Bowie ga ut Ziggy Stardust and the Spiders from Mars – tolke sanger fra hele Bowies karriere sammen med den danske jazzpianisten Simon Toldam.

Hvis du ikke kjenner til Madame Nielsen, og vil lese noe som røsker tak i selv den tøffeste sjel, foreslår jeg at du starter med boka Claus Beck-Nielsen (1963-2001) der Claus Beck-Nielsen tar farvel med seg selv. Den er helt hinsides god. Soleklart noe av det beste som er skrevet på dansk.

Og her sto han, altså, på scenen i Bergen. Som kvinne. Eller mann. Eller skjelett, for det er som om han nærmest har rippet seg selv for alt som ikke er felles for oss alle uansett kjønn: At vi har bein under huden. Kunne han synge? Nja. Og ja. Og nei. Og det spilte ingen rolle. Han skrek og laget strupelyder, mens pianisten la ned den ene vakre tonen etter den andre. Jeg har ikke fordøyd det ennå. Men jeg er glad jeg var der. Det var rørende.

 

Dagen etter. Oppe i flyet igjen. Fjellplatået som mikroskopisk langt der nede idet Canadaair-flyet sirkler seg inn på riktig kurs mot Kåbenhagen. Så smått da, dette storslåtte.



Jeg lurer noen ganger på om det alltid har vært slik. At det er foreldres lodd i livet å bekymre seg over verdenssituasjonen. Det er som om det er rasfare overalt på nyhetene i våre dager (om vi først klarer å bla oss vekk fra OL-stoffet), som om verden holder pusten, som om det er så skjørt alt sammen. Det er lett å få følelsen av at det finnes en konsensus, eller er i ferd med å bygge seg opp en konsensus, om at verden nå står på vippepunktet i forhold til å plaske tilbake til gamle synder med krig og elendighet, også her i Europa. Det rasles med sabler og antiluftmissiler, og jeg tenker: Har det alltid vært bekymrende å være voksen?

Si på søttitallet. Eller før; krigen. De som var foreldre under krigen må ha vært nervøse fra de sto opp i otta til de la seg bak blendingsgardinene. Og søttitallet? Jo, olja kom, men verden var kjølt ned til kald krig. Kanskje var ’80-, ’90- og ’00-tallet de tretti årene vi fikk – her i vår del av verden må vite – der det hersket virkelig fremtidsoptimisme og ro?

Noen ganger er jeg i 2012-humør. Jeg vet ikke om du har sett den, men det er en katastrofefilm der verden går under, og en siste rest av menneskeheten (samt diverse kunstskatter og andre artefakter) blir forsøkt reddet i moderne utgaver av Noas ark; digre, futuristiske menneskehangarlignende skip lagd oppe i Himalaya-fjellene et sted. Gi meg en god katastrofefilm, sier jeg. 2012 er en av de beste. Og hvorfor? Det er ikke fordi alt går til helvete, det er aldri gøy, det er fordi det finnes håp i den. I valgene noen av karakterene alltid gjør, valg som rekker ut over dem selv, valg som favner andres menneskelighet, beskytter den, som var den verdifull. Som var den det mest verdifulle vi har.

 

 

Den siste tiden har jeg oppdaget en Netflix-serie som har noen av de samme kvalitetene. Det var tilfeldig at jeg klikket meg inn på den, og nå er jeg oppslukt. Den heter Snowpiercer. Den er basert på to ting som er gått forut: den ene er filmen med samme navn, fra 2013, laget av koreanske Bong Joon-ho. Jeg har tidligere nevnt ham, og han burde nevnes flere ganger, for maken til filmskaper! (Se Memories of Murder eller Parasite, så skjønner du hva jeg mener). Det andre forelegget er den grafiske romanen La Transperceneige skrevet og tegnet av franskmennene Jacques Lob og Jean-Marc Rochette i 1982. Settingen i serien er denne:
 

Snowpiercer er satt syv år etter at verden ble til en frossen ødemark, og følger restene av menneskeheten, som bor i et kontinuerlig kjørende tog som består av 1001 vogner som sirkler rundt kloden, 2,7 revolusjoner i et år (133 dager for å fullføre en revolusjon). Bygget av milliardær Wilford, er toget stivt skilt etter klasse, med passasjerer fanget i en revolusjonerende kamp mot det strengt pålagte sosiale hierarkiet og ubalanserte tildeling av begrensede ressurser. Serien stiller spørsmålstegn ved klassekrigføring, sosial urettferdighet og overlevelsespolitikken ombord på toget.

 

Og jeg er sugd inn, altså. Serien har ikke fått de beste kritikkene i verden, men som det noen ganger er, er det gjemt gull som kritikerne tilsynelatende ikke har fått øye på. Jennifer Connelly gjør en stjernejobb som sjef for Hospitality-tjenesten om bord, de ansatte som sørger for at det hele går så smurt som det kan gå. Jeg er hektet uansett om anmeldelsene har vært lunkne, serien gir meg omtrent akkurat samme følelse i kroppen som jeg fikk første gang jeg leste Nineteen Eighty-Four av George Orwell.

Det er denne følelsen av at noe er på spill. Noe veldig, veldig verdifullt. Noe vi må passe på. Alle sammen, uansett om vi befinner oss i Danmark, Norge eller midt i Europas fattigste land - og holder pusten.  
 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

På tampen (10/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

*

 

 

«For last year’s words belong to last year’s language and next year’s words await another voice. And to make an end is to make a beginning.»

T.S. Eliot, amerikansk dikter (1888-1965)

Ambisjonen da jeg startet med disse nyhetsbrevene for – hold deg fast – det som straks er to år siden, var å skrive og utgi ett nyhetsbrev per måned. Jeg holdt tritt med ambisjonen helt fram til september i år (og joda, du oppmerksomste av lesere: fra og med april forskjøv utgivelsestakten seg med en måned; men det må da være lov), men i september grep livet inn og forpurret det meste. Eller livet? Døden. Døden grep inn, slik døden har en tendens til å gjøre.

Nyhetsbrev fikk være nyhetsbrev. Og på en måte harmonerte det godt med det jeg lovet meg selv da jeg gikk i gang med dette: Det skulle være overensstemmelse mellom ytre og indre. Det vil si: Viktigere enn å skrive noe, er å skrive noe vedkommende. Hvorfor ellers gidde å lese det? Skrive det? Nei, å sløse med tid – både din og min – er ikke noe jeg tar lett på.

 

Velkommen til årets tiende og siste nyhetsbrev!

(Und an Sie, meinen neuesten Leser: Ich bin natürlich hilflos in Deutsch, aber zum Glück ist meine Muttersprache für Sie kein Problem. Herzlich willkommen!)
 

Noen år er brattere enn andre år. For mange har de siste to årene vært noen regelrette anni horribili, der restriksjoner og frykt har latt oss merke at vi bor i samfunn vi kanskje ellers ikke merker så mye til; plutselig har  vi ikke kunnet reise som vi ville, vi har ikke kunnet besøke som vi ville, klemme og være tett på som vi ville. For noen har det vært en velsignelse i forkledning også, naturligvis. Å endelig ha en unnskyldning til slippe å gi den klemmen. Munnbindet som beskytter av privatlivets fred. Munnbindet som fysisk uttrykk for hit men ikke lenger.

Som far til fire er jeg forbauset over hvor lenge min kone og jeg klarte å holde koronaviruset stangen, som det heter. Men nå i desember gikk det ikke lenger. Vi testet positivt på stripe. Det har vært en annerledes opptakt til jula, og selv om det har vært få lommer til å komme opp og snappe litt ettertenksomhetens luft, har det også vært fint. Det er jo en fin flokk jeg har. Eller for å parafrasere Bjørneboe: Lykkelig den som har en flokk.

Det har med andre ord vært en slik høst. En sånn høst du ikke glemmer, og jeg kan fortsatt kjenne maratonløpet jeg i et øyeblikk av både klarsyn og vanvidd gjennomførte over svabergene i oktober, på kroppen. Som om den har satt seg som noe fysisk, denne høsten. Ikke på grunn av koronaen, men på grunn av et menneske som plutselig var vekk. Jeg skrev om mormor i forrige nyhetsbrev, og jeg skriver om henne nå, for det er mormor jeg tenker på.





En ettermiddag tidlig i desember ble jeg oppringt. Det var lyden av Nord-Norge som skurret gjennom trafikkstøyen. Det hadde seg slik at de befant seg et sted utenfor København og regnet med å komme fram til meg «tidlig på kvelden». Flott, svarte jeg, det var bare å komme. Hadde sjefen gjort dem oppmerksom på at innkjørselen var fryktelig lang og fryktelig smal? Javisst, ikke noe problem.

Dagen i forveien hadde de danske værgudene vist seg fra sin sedvanlige side. Det vil si horisontal sludd inn i øyehøyde, en sur, kan jeg kalle den giftig? vind. Dansk vinterhalvår på sitt mest typiske. Men det jeg foretok meg var mindre vanlig: Jeg sto oppe på en av stigene våre, balanserende inn mot en av valnøttreets mange greiner, for å kutte av de av greinene som hang som et krokete gardin ned over innkjørselen. For: Tenk om flyttekarene, når de kom, ville kaste et arrig blikk nedover innkjørselen og si sorry, mac, her kjører vi ikke lastebilen vår ned, altså. Den kommer til å bli mer oppskrapet enn godt er. En slik situasjon kunne jeg ikke akseptere; ergo var jeg ute med sag i møkkaværet og sagde ned alt jeg tenkte kunne utgjøre en dealbreaker.

Da klokka var blitt over ni neste kveld tenkte jeg at de ikke ville komme likevel. Men den gang ei. Ti på halv ti ringer telefonen. Om det er ned den smale grusveien de skal? Ned i buskaset der? Jeg bykset opp fra sofaen og gikk mot støvlene. Det er kanskje en idé om en av dere kommer ned og besiktiger først, sa jeg, så dere ser hvordan dere kan komme ned, ser hvordan dere kan snu?

En slags latter i den andre enden. Et kremt.
Og så: Ned skal vi, jo, uansett.

Og den innstillinga der! Den liker jeg! Den klinger i takt med min egen. Skal noe gjøres, så skal det gjøres. Skal den digre lastebilen ned den altfor, altfor smale, viltbevokste innkjørselen, så skal lastebilen ned der. Jeg fikk ham imdlertid overtalt til å akseptere å rygge ned, da, det må jeg si.

Sekunder senere kom lastebilen nedover. Det peip, slik det piper i alle lastebiler, og småkvistene gnisset kanskje litt mer enn ønskelig langs presenningen, men meter for meter kom de seg nedover. Jeg hadde puls som en hare. De rygget ned forbi det gamle gårdshuset, inn på gårdsplassen. Bilen fylte hele synsfeltet, og de stanset like foran huset vi bygger.

Flyttefolka jumpet ut. Jo, de jumpet. Det kan ikke beskrives på annet vis enn at de jumpet. I sidesynet la jeg merke til alskens tomme bokser og emballasje, enn si: søppel, som lå og skuret rundt nede på gulvet i bilen, og jeg kunne formelig fornemme klimaet i førerhuset, men de som kom ut, altså: jumpet ut, var to smilende karer som hadde kjørt helt pokkers langt for å komme hit, fra langt oppe i Norge et sted, de hadde gjort et holt på veien, i min hjemby, der de hadde lastet inn de som skulle lastes, under påsyn av min mor og søster, og så hadde de gjort mange flere stopp underveis, tenk deg stedsnavn i Vestfold, kanskje Østfold, kanskje Oslo; de hadde gjort så mange stopp som var nødvendig før lastebilens buk var stappfull, og hengeren like full, og så hadde de kjørt hit ned, til Danmark, og rattet og akkedert med alle disse eiendelene, rygget inn og ut av innkjørsler, opp og ned veier og båret opp trapper, før de altså nå jumpet ut på gårdsplassen min, med to smil i trøtte ansikter: Se her ja, sa han ene og ga meg neven.

Nei, han gjorde ikke det. Han ga meg ikke neven, fordi korona. Men han smilte – og så åpnet han lastebildørene, og der, innerst, helt bakerst i vogna, der sto mormors piano.

Der sto salongen hennes, den søtti år gamle, burgunderrøde sofaen og lenestolene, og teppene hennes, de selvsamme teppene jeg har hatt i mitt liv siden jeg var liten pjokk og kjørte småbiler på dem, og sofaen som har huset alle mine familiemedlemmer. Den setningen en gang til: Alle mine familiemedlemmer.





Du lurer kanskje på hvor jeg vil, med denne beskrivelsen av flyttelasset? Jo: I løpet av de siste ukene, preget av isolasjon og uten mulighet til å ferdes blant folk, med bestillinger av både julegaver og dagligvarer på nettet, som var vi en utpost av nybyggere som det ble shippet forsyninger til, har jeg hatt behov for pauser. Jeg har tegnet fjell; det blir ofte til fjell når jeg tegner. Du ser tre av fjellandskapene her i denne teksten.

Men jeg har også hatt behov for å gå ut. Trekke litt frisk luft. Jeg har ikke kunnet løpe, og det har jeg merket som en rastløs feber i kroppen. Så jeg har måttet sadle om.

Daglig, på ulike tidspunkter, har jeg sneket meg ut med en kopp kaffe. Jeg har gått over gårdsplassen, uansett vær, uansett klokkeslett, og så har jeg låst meg inn i huset vi bygger. Jeg har ikke tent arbeidslampene, men latt dem stå utente. Jeg har ikke rørt sparkelen, malingen, plankene. Jeg har gått inn i det som skal være stua vår, der det står noen møbler som inntil nylig sto et helt annet sted.

Jeg har sittet og tatt en kopp kaffe i mormors sofa.

Jeg har hørt stemmen hennes idet jeg satte fra meg kaffekoppen på bordet, stemmen som formante: husk å sette noe under koppen, det blir så stygge merker.

Jeg har lukket øynene og latt hånda gli over stoffet. Jeg har smilt av ting jeg har sett for mitt indre øye. Jeg har kjent sorgen som den tyngden den er.

Jeg har latt mitt eget jeg fra alle årene jeg har levd få sitte ved siden av meg, i sofaen til mormor og morfar, stille. Takknemlig over at sofaen og pianoet har fått ende opp akkurat her.

Før jeg har reist meg, låst etter meg, og gått ut i dagen igjen.
 
 


 

Og her helt på tampen av både nyhetsbrevet og året, vil jeg gjerne få si takk for at du har lest. Jeg mener det. Å ha noen å skrive til, er mye av grunnen til å skrive. For hva er vel poenget – med lesing og skriving – om det ikke er for å ha noe å dele, om enn tidsforskyvningene gjør det til noe annet enn å være sammen om noe ansikt-til-ansikt. Vi trenger tidsforskyvningene. Vi trenger dette rommet der vi kan tenke. Iallfall gjør jeg det. Jeg håper du blir med på resten av turen. Jeg er spent på hvordan 2022 blir. Godt nyttår!

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

Mormor (9/2021)

 Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

*

 

 

«Hadde jeg ikke hatt spytt, hadde jeg aldri hatt rene unger»

Marit Synnøve Raastad (1932-2021)

Jeg hadde et valg. Vi har alltid det, valg. Nær sagt uansett hvor vi står eller hva vi holder på med, kan vi alltid velge den andre veien i stedet for den ene. Som en skrivende person føles det ikke alltid sånn, selv om det naturligvis er sånn. Men kan jeg puste og leve uten å skrive? Javisst. Kan jeg ha det bra, uten å skrive? Nei. Er jeg nødt til å skrive alt? Nei. Kan jeg holde visse ting borte fra skrivingen? Selvfølgelig.

Men så er det dette spørsmålet, da: Kan det jeg skriver være usant? Nei.

Eller, det kan det jo, men har det da noen verdi å skrive det, altså hvis det er uautentisk, hvis det er halt, hult? Nei, da er det mer meningsfullt å la være med å skrive i det hele tatt.

Jeg snakker ikke om fiksjon eller prosa her, for sannheten finnes i begge, på hver sin måte. Du vil sikkert nikke deg enig i at det finnes skjønnlitteratur som er sannere enn det meste annet du har lest, til tross for at du vet det er oppdiktet, hver smitt og smule? Nemlig. Sannheten bor i det uttrykte, ikke i hvordan det uttrykkes. Kanskje. Jo, kanskje er det slik det er.

Så her om dagen var jeg klar over at jeg hadde et valg. Skulle jeg kjøre på overflaten og skrive om dette og hint jeg hadde sett, lest, hørt – eller skulle jeg kalle en spade for en spade og skrive det jeg egentlig var nødt til å skrive om? Dette «egentlig» er altså avgjørende her, uansett hvor vagt det kanskje høres ut. Det er i dette egentlige, dette ofte ordløse inntil det plutselig står der, at selve eksistensberettigelsen for ordene som tyter ut av meg er å finne. Noen ganger er det i det lette at det egentlige finnes. I begeistringen over noe fint, for eksempel. Andre ganger … andre ganger finnes dette egentlige i grenseoppgangen mellom hva det er mulig å si noe om og det absolutt ordløse, landet der det bare bor følelser.

Og neida. De er ikke gode, disse følelsene. Grenselandets følelser bor i ensomme hus.

Et av disse husene ble plutselig bebodd for to uker siden. Da flyttet min mormor inn der. Om du forstår hva jeg mener. Det kom brått på. Ingen hadde sett det komme, og så, bare noen skarve uker! noen skarve dager! senere, var hun her ikke lenger. Et helt liv, sånn. Poff. Eller som det egentlig føles: med bemerkelsesverdig stillhet. Som en uttrekning uten lyd, uten støy, bare vekk. En ordløs ikke utvisking, men uthvisking. Det blir så tyst når noen dør. Det blir så tyst.

Årets niende nyhetsbrev. Et brev eller en ode til mormor. Og da mener jeg ikke en sapfisk jævla strofe eller ti. Jeg mener en bokstavenes stille sang til et menneske som har etterlatt seg en blafrende stillhet.

 

Men hvor starter jeg?

Som jeg sa i kirken, der presten lot meg få taletid, der jeg så og ikke så utover kirkebenkene, mens jeg holdt meg til de nedskrevne avsnittene som var de en mast: hvordan oppsummere hele hennes betydning for meg? Det lar seg ikke gjøre. Og det er greit. Det er noen ting som skal ha lov til å bo bortenfor ordene.

Alt jeg kan gjøre, er å la ordene peke dit. Slik tenker jeg meg det. Jeg peker meg til betydningen hennes. Jeg peker meg mot mormors plass i et 37 år gammelt liv.

For en mormor låner noe av barndommens utstrekning, hun låner noe av barndommens tid og derfor har hun en umåtelig alder; hun har alltid vært her. Den dagen har ikke fantes, der hun ikke var der et eller annet sted, om det var i nabobyen da jeg var helt liten, om det var i byen vi flyttet til da jeg var litt eldre, om det var på en annen kant av landet da jeg utdannet meg – eller nå, de siste mange årene: uansett om hun var oppe i Norge et sted, mens jeg tusset rundt her nede hos danskene. Hun var der.

Nå er hun ikke det. Nå er ikke denne kvinnen som ble født i 1932 her mer. Hun som var av vestlandsk og sandefjordsk herkomst, datter av en hvalfanger og dennes kone. Hun som fikk tre barn, ni barnebarn og ti oldebarn. Inntil 2021 var hun her. Og hadde hun vært her litt til, ville hun blitt nitti. Ni tiår.

Hun ble 89. Eller som hun korrigerte oss: «Jeg er faktisk 89 og et halvt!»

Og når jeg skriver dette hører jeg et stille brus av motstand, og jeg vet ikke hvor dette bruset kommer fra, om det kommer drivende fra en burde-mentalitet, eller om det skriver seg fra en forventning som ikke kommer fra meg selv, men er prentet inn i meg, langsomt, stykkevis og delt, helt siden jeg begynte å sjokke rundt som guttunge: Hun var jo en gammel dame.

Til det er det å si: Joda. Og hva så?

Du kan ikke kvantifisere liv. Du kan ikke relativisere liv. Du kan ikke fjerne dødens brutalitet bare ved å peke på den avdødes alder. Og dødens brutalitet kan like gjerne være stille, den kan komme til en gammel dame fra Sandefjord og være stille som vinden, stille som nesten ingenting, stille som gresshoppene folk slutter å høre etter som de blir eldre, inntil det ikke er mer lyd, inntil det ikke er mer liv.

Jeg ser meg om etter trøst like fullt.



Et liv forvandles til anekdotene om personen som forsvinner før vi får sukk for oss.



Noen har sagt, og jeg kommer naturligvis ikke på hvem i farta, men noen har sagt at vi dør ikke før den siste personen som kjente oss dør. Jeg vet ikke, jeg. På den ene siden er det en slags sannhet i det. I like stor grad som svaret ditt på for eksempel dette spørsmålet: Hvordan så stua di ut da du var ti år gammel?

Vips, så er du der. Ikke sant? Men du er jo ikke det, likevel. Du er her. Du sitter her og leser dette, du er 44 eller 37 eller kanskje er du 63, men du er ikke ti år gammel, du er ikke i den stua, selv om du kan mane den fram, selv om den ligger et sted i grumset i minnene dine, selv om du kan hente den opp. Du kan ikke gå inn i den. Du kan ikke sette deg ned i sofaen der inne. Du kan ikke kjenne varmen fra den åpne terrassedøra uansett hvor mye du innbiller deg det. Du kan ikke høre stemmen som roper på deg.

Eller for å si det på en annen måte, som er det nærmeste jeg noensinne har kommet en oppsummering av hva det vil si å miste noen: You can’t put your arms around a memory.

Jeg brukte det sitatet i romanen jeg skrev om broren min da han døde. Det var sant, den gangen. Og det er sant nå. Jeg sammenligner ikke dødens måte; jeg sammenligner fraværet etterpå.  



Det er ikke ofte det betyr så mye for meg at jeg bor i et annet land. Eksiltilværelsen harmonerer godt med det meste i meg. Det plager meg når jeg drar fra Norge (hver gang jeg står og ser kjølvannet fra ferja bli lenger og lenger, mens fjellene blir mindre og mindre). Men det går over. Så fort jeg lander i mitt eget, her nede, her jeg bor, forsvinner det.

Men det er noen ganger. Som da beskjeden kom om at hun brått var blitt syk. At hun skulle dø. Da. Da går det ikke an å bo i utlandet. Da går det ikke an å ikke være der.

Omstendighetene ville ha det til at jeg skulle jobbe. I Norge. Omtrent da. Så jeg dro, og på dagtid, i fremmed by, leste jeg opp og svarte på spørsmål fra barn og ungdommer om boka jeg hadde skrevet. Og på ettermiddagen satt jeg på et hotellrom med utsikt til en gammel, rosa husmur og tenkte på mormor. Jeg forsøkte å tegne henne som ung kvinne, og jeg tenkte på livet hennes. Utstrekningen av det.



Jeg noterte, og hva jeg noterte har jeg ikke tenkt til å viderebringe her, men jeg konstaterte, for meg selv, der jeg satt med utsikt til gudsjammerlig husvegg, mens regnet silte nedover vindusrutene: Alle de ankomstene. Alle de gåturene. All pakkingen av klær, matpakker. All jobbingen. All husbyggingen. Alle de gangene hun har gått inn og ut av en bil, på vei et eller annet sted, eller på vei hjem, først alene, som helt ung kvinne, så, ganske snart, som ung mor, sammen med mannen sin, barna sine, og som voksen, som mormor og farmor, som en som kom i tospann med en annen gammel person, og da han døde, mormor på egenhånd. Oldemor. Mormor i en ny, mindre bil, mormor som fremdeles ankom, fremdeles kjente at nå skulle hun dra, og så gjorde hun det, og jeg konstaterte: All den våren hun har sett, all høsten, alle vinterdagene og alle svabergene, alle bladene som har falt mens hun har levd, alle blomstene som har spiret.



Vi blir jo borte til slutt. Alt vårt. En dag er det overstått, da har vi gjort alt det vi skulle komme til å gjøre. Sagt og ledd og grått og humret, kranglet og kjeftet og angret og jublet. Og mer enn jeg er lei meg for at jeg ikke skal se henne mer, er det en stemme i meg som forsøker å si, er jeg glad for at hun ble her så lenge. Se, også denne stemmen kommer rekende med trøst.



Den siste dagen vi var i Norge satt hun med min eldste sønn på fanget. Da det ble løftet opp et par mobiler for å forevige, sa hun til meg: «Kom og sett deg på fanget, du også». Det gjorde jeg. Jeg har kikket på bildet etterpå, under en uke etterpå, da hun allerede ikke var her mer, og da er det den lille kroppen hennes jeg ser, sammenlignet med min store; der sitter hun, midt mellom min sønn og meg selv, i lenestolen sin, og jeg satt naturligvis ikke tungt på fanget hennes, jeg bar min egen vekt, men jeg satt der likevel.



Senere den kvelden var jeg der igjen. Denne gangen med min yngste sønn. Vi visste og visste ikke at det var siste gang vi så henne. Ferja ventet dagen etter, det var skolen som ventet, skolen og huset som bygges, som jeg bygger, og det forsto hun, forpliktelser har hun alltid forstått, ja, oppmuntret til, og da jeg reiste meg for å gå klarte jeg å lure meg selv til at hun ville holde ut inntil jeg kom tilbake, fem dager senere. Hun døde dagen før jeg kom opp til Norge igjen.

Men denne kvelden. Da tok fant hun fram et papir. Det var noe hun hadde skrevet ned, hun husket ikke lenger sammenhengen hun hadde vært i, men hun hadde skrevet det ned. Og nå – uten dikkedarer eller nærmere forklaring ga hun seg til å lese. Hun kremtet, renset stemmen og fremførte til oss som satt i stua hennes, med sin umiskjennelige stemme jeg håper å beholde minnet om lenge, lenge:

Vårmorgen*
Kom, stå her nær meg.
Ser du lyset over åsene der, det sarte, litt sjenerte lyset
som toner himmelen myk, med en rand av fløyel.
Som smyger seg rundt tretoppene
og fortrenger skyggene.
Det er våren som våkner, strekker på halsen mens den
sakte gnir vinteren ut av øynene.
Det er våren som kommer på hesteskoføtter
og med en bukett blåveis i hånden.
Kanskje ikke med slik bråhast, kanskje snur den seg over på den andre siden,
tar seg fem minutter til …
Men, det myke lyset blir ikke borte, det strekker seg stadig nærmere, stadig sterkere
Vårmorgen – kom – stå meg nær!
 
*Jeg tror det er skrevet av Johan Falkberget (1879-1967).

Hvil i fred, kjære, kjære mormor.

Et litt annerledes nyhetsbrev er slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. November er rundt oss. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen


 

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.